Monthly Archives: april 2012

Overgrepshistorien nr 2..

Dette kan være et tøft innlegg å lese.
Dette er den ærlige tøffe historien om overgrepene jeg opplevde..
Jeg skriver fordi det er det jeg har blitt rådet til av incestsenteret og fordi det er mange som ønsker å bli mer kjent med min historie..
Jeg har også lest andre blogger der folk skriver om sin historie  på denne måten, og det hjelper dem.
Som før klarer jeg ikke bruke «jeg» ordet så mye, det blir lettere for meg å skrive om den lille jenta.. Minner også på at hovedovergriper blir betegnet som «Slangen».

Den lille jenta i barnehagen var utadvendt og sang hele tiden..
Hun følte seg ikke trygg hjemme, så søkte trygghet hos andre voksne.
Men det vonde startet da hun søkte trygghet hos feil menneske.


Hun søkte trygghet hos han.
Han ville leke leker.
Men da hun var 5 år ble lekene slemme og ekle.
Slangen mente hun nå var klar for hemmelige leker.
Leker hvor hun måtte ta av seg klærne, leker som gjorde vondt,
leker der det føltes som det ekle hvite som kom ut av han var overalt.
Det tok ikke lang tid før hun måtte ta den slemme tingen hans i munnen.
Hun gjorde alt hun kunne for å ikke kaste opp, fordi da ble hun slått..
Men den slemme tingen var for stor for en liten barnemunn..
Hun ble reddere og reddere..
Likevel kunne han ta henne på fanget og si at han var glad i henne.
Likevel kunne han gi noe av kjærligheten hun lengtet etter.
Og det var jo ikke hans feil, det var hennes..
Det var hun som gjorde noe med han, han var jo snill med de andre barna!
Han var til og med snill mot henne noen ganger..
Det var ikke alltid han slo.
Noen ganger trakk han den slemme tingen ut slik at hun
slapp å få det ekle hvite i halsen.
Det var nesten lettere å skylde på seg selv, fordi da hadde hun fortsatt
den gode Slangen, han hun kunne stole på.

Den lille jenta gjorde alt hun kunne for å være god nok..
Kanskje hvis hun var litt flinkere ville ikke voldtektene gjøre så vondt.
Hadde hun vært god ville hun ikke bli straffet.
Kanskje hvis hun var snillere, ville Gud hjelpe henne da..?
Hvis hun var bedre hadde kanskje hun ikke dro frem det fæle i mennesker,
både på skolen, hjemme og hos Slangen..

Hun prøvde å si ifra til pappa’n sin en gang om at det hadde skjedd noe ekkelt..
Han ristet på hodet og gikk. Det var siste gang på 15 år at jenta snakket om det vonde som skjedde med henne i den kjelleren.
Regresjonen kom, men den ble sett ned på av de få som visste.
Store jenter gjør jo ikke sånt.

Hun hadde likevel yndlings bamsen, den som gjorde alt godt og trygt igjen.
Men en gang rakk hun ikke snu ryggen dens til når den slemme mannen kom,
og bamsen fikk med seg alt.
Med tårer kastet hun den i søpla dagen etter.
Den hadde sett hemmeligheten, hvor ekkel, ødelagt og brukt hun var,
den___ville___nok___ikke___ha___henne___lengre . .
Hun skammet seg for mye over at noen visste.

Underbevisstheten til jenta begynte å skape hjelpere..
Skape nye barn, nye personligheter som kunne
ta over smerten når jenta ikke maktet mer.
Når jenta ikke holdt ut lengre kom det andre til som kunne hjelpe henne
å bære det vanskelige, ta situasjonene hun ikke klarte å komme gjennom.

Hun var 6 år da hun lærte at man ikke får skrike.
Hvis man skrek ble man kvalt til man besvimte.
Hun trodde de kom til å drepe henne hver gang det skjedde.
Da hun lærte at det var hennes feil hvis hun måtte bli kvelt.
Hvis gråten ble så høy at noen kunne høre den skjedde det også..
Han ville jo ikke gjøre det men hvis jenta ikke klarte å
kontrollere gråten måtte han kvele henne.
Hvis hun ikke var snill nok, ikke flink nok, da kom straffen.
Sånn er det bare.

Hemmelighetene ble bare større og farligere

Hun var så redd for at hvis noen andre fikk vite om overgrepene hadde de skjønt hvorfor hun ble misbrukt og de kom til å misbruke henne de også..
Ingen kunne se det de slemme mennene så..
At hun ble mobbet fordi hun var stygg og teit, slått fordi hun var så mislykket og misbrukt fordi hun var uten verdi.
Ingen flere måtte vite det.

Da hun var 7 kom det andre menn inn i bilde.
Nye slemme og skumle hemmeligheter.
Noen ganger var det flere på en gang, ellers ble hun og ble leid bort til andre slemme menn som gav enda flere slemme hemmeligheter.
Noen var bedre enn Slangen, men de fleste var verre.
De stakk ting inn i henne og tok på henne overalt.

Litt før 8 årsdagen kom den første voldtekten.
Det var som hele henne ble revnet i to…
På 9års dagen lærte hun at det gikk ann å bli voldtatt av to menn samtidig.
Det var så mange av dem og de trodde det bare var en av henne.
Det de ikke visste var at to noe nye hjelpere ble skapt i henne den kvelden.

Da hun var 10 år hadde jenta lært hvordan hun skulle ligge for at voldtekten skulle gjøre så lite vondt som mulig. Hun hadde lært hvordan hun skulle gjennomføre de slemme lekene så det skulle bli så få slag som mulig.
Hun kunne dusje i evigheter uten å føle seg ren fra deres berøringen,
svette og det hvite ekle. Hun ble aldri kvitt lukten av gamle kroppsvæsker på huden hennes. Tenk om noen skjønte hvor skitten hun var?

Da hun var 11 hadde hun så mange hjelpere at hun slapp unna mye av det verste:
Hun orket ikke være tilstede, så hun løp inn i mørket inni seg og en annen personlighet tok over da hun trengte det. Hun forsto ikke enda at det var del-personligheter, men hun hadde ikke klart seg uten
å kunne gjemme seg i mørket til det verste var over..

Mellom hun var 8 og 12 var Slangen barnevakt noen uker hvert år.
I de ukene var jenta låst inn i kjelleren..
Det var kaldt og vått, og det var mus der.
Hvis hun var heldig fikk hun mat hver dag,
men det var langt fra tilfelle hver uke..
Det var voldtekter hver dag, men noen ganger var det heldigvis bare han..
Andre ganger kunne det være opptil 10 menn som byttet på.

Alt jenta gjorde dreide seg om å skjule, gjemme og dytte bort.
Hun handlet masse undertøy i smug,
fordi hun ikke sende de med blod på vask hjemme.
Selvskadingen ble skjult så godt hun kunne,
Spiseproblemene skjedde i smug.

Da hun var 15 år kom det vesle nr to i magen.
Andre gangen hun ble gravid.
Hun ante ikke hvem av de 15 mennene som hadde vært innom kjelleren den siste måneden som var faren, men det spilte ingen rolle.
Endelig skulle hun få det lille som elsket henne like mye som hun elsket barnet.
Men de fant ut av det.Slangen var veldig nøye med å sjekke i den månedlige tiden for å passe på at det ikke var noe barn i magen.
Det positive var at dette gjorde at overgrepene sluttet,
men det verste var at de ville ikke la henne beholde barnet.
De var 5 stk som sparket henne i magen i en halvtime for å passe på at
babyen aldri kom til å se dagens lys.

Det de ikke visste var at det var jenta følte at hun aldri kom til å se lyset igjen

Lignende innlegg om min historie finner du her;;
Første innlegget jeg skrev om min historie;
Jeg ville jo bare være frisk
2 var;
Overgrepshistorien nr 2
Et dikt;
«Notes from a pedofile»

Nederste delen av
«Ingen beskyttet meg»
Et minne;
«Fælt bursdagsminne»
Litt om hvordan ting kunne vært
anderledes hvis noen hadde sett meg;
Relasjonsrelaterte traumer

Disse to er skildringer av når jeg gjenopplever traumer;
«Kjellergulvet»
Første del av «Du er trygg»

Svar på spørrerunden…

Først vil jeg begynne med å takke for spørsmålene deres:) Det betyr mye for meg at dere tar en interesse! Jeg vil også si til både de som har skrevet inn og dere andre at kommer det flere spørsmål er det bare å komme med de:)

UnsilentShaddow lurer på;
Hvor gammel var du når du begynte å gå i behandling?
Jeg holdt meg lenge utenfor «radaren» til helsevesenet.. Det indre systemet fungerte så godt at det tok en del år før jeg kom inn i psykiatrien. Jeg hadde likevel faste voksne samtalepartnere fra 14 års alderen, i forbindelse med skole og menighet. Jeg gikk på folkehøyskole etter vgs og det var der jeg begynte å bli verre.. Der hadde jeg læreren min som hadde studert psykologi som hjalp meg mye gjennom tiden der. Men mot slutten av skoleåret ble jeg mer og mer suicidal og han turte ikke ha ansvaret for meg lengre. Han sendte meg til rektor som sa jeg måtte begynne hos psykolog for å kunne fortsette på skolen.. Da var jeg 18. Da var mars/april og jeg skulle jo flytte hjem igjen i mai, derfor var det ikke vits å søke på DPS. Da var jeg så heldig at sosialkontoret hjemme betalte for timer hos privat der jeg slapp å stå i kø. Der gikk jeg 5-6 ganger før jeg dro hjem. Der begynte kontakten hos fastlegen. Jeg hadde en fantastisk fastlege. Han ble min behandler den sommeren. Jeg fikk komme en gang i uka og prate ut. Han ble også mer og mer nervøs, så han sendte meg til et akutt team på et DPS hjemme.. Der gikk jeg først hos forskjellige der før jeg fikk en psykolog som behandler i August.. Den høsten flyttet jeg, så jeg sto på venteliste på DPS der jeg hadde flyttet, og jeg kom inn dit da i oktober 2008, og har gått hos henne siden! :) Jeg skal bytte når jeg kommer ut derifra da..

Fant de fort ut at du hadde dissosiativ lidelse eller var du igjennom en haug med andre diagnoser før du fikk hjelp for det?
Det var akutt psykiatrisk som satt de første diagnosene på meg. Jeg var nok heldig der fordi det var en traume-post og de kjenner godt til dissosiative lidelser.. Nå er det kun emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som er den jeg føler er feil. Min behandler gjennom 3 år mener heller ikke at jeg har denne diagnosen, så jeg tørr å påstå at det er en feil diagnose..Har skrevet om det her.. Det har nok mye med å at jeg switchet til en annen personlighet med et annet stemningsleie og de tok det som at det var jeg som skiftet humør.
Det er mange med DID som blir sett på som psykotiske. Det har skjedd at jeg har blitt stemplet som schizofren på legevakta, men det har alltid stått noen psykose-relaterte diagnoser på mine papirer.

Har du vært innlagt lenge og er du det ofte?
Jeg har vært innom akutt psykiatrisk rundt 30 ganger på mellom desember 2008 og april 2011. Av disse 30 var det 3 som var frivillig, resten har vært tvangsinnleggelser. Har ofte vært der noen uker på frivillig, men innleggelsen var alltid på tvang. Nå har jeg vært innlagt snart et år, et halvt år på akutt psykiatrisk og et halvt år på langtidsavdeling..

Hvordan klarer du deg hjemme?
Det går veldig i perioder. Det blir ofte mye legevakt for å sy og mye bulimi. Jeg kan slite veldig med hverdagslige ting, som å ta oppvasken, rydde, osv. Men jeg har til tider klart å leve ute ganske greit, greier å fylle hverdagen meningsfulle ting. Dessverre er det lenge siden jeg har fungert særlig ute da psyken har gått dårligere og dårligere. Siste halve året før jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk klarte jeg ikke holde orden, jeg klarte ikke betale regninger, jeg isolerte meg mye og hadde mange turer på legevakta i uke + flere innleggelser. Håper jeg klarer meg bedre når jeg kommer ut herifra.. Da har jeg mye mer nettverk rundt meg av folk som kan hjelpe meg til å få hverdagen til å gå rundt.. :)

Hvor ofte dissosierer du og hvor lenge pleier det å vare?
Det er utrolig forskjellig. Det skjer flere ganger om dagen, og kan vare alt fra 5 min til 2 døgn. Gjennomsnittet er vel noen timer av gangen, litt avhengig av hvor mye jeg trenger de..

Kan du fortelle litt mer om hvordan de ulike delene kan være til hjelp for deg i dagliglivet (som f.eks i butikken og sånne vanskelige ting)?
Jeg har skrevet en del om det om dette i De forskjellige personlighetene, men kan ta kort om de jeg har brukt mest..
Cecilie er uten tvil den som hjelper meg mest. Hun er den som er flinkest til å late som hun meg. Hun har tatt skoledager, jobb og familieselskaper osv for meg utallige ganger. Hun tar også skumle telefonsamtaler for meg. Jeg hater å måtte ringe NAV, kreditorer, ukjente mennesker, osv, og da er er det godt å ha Cecilie som tar de telefonene. Hun er også mer fornuftig enn meg, hun har blant annet tatt over før jeg har gjort dumme selvmordsforsøk som jeg garantert kommer til å overleve av.. Hun kan også være der når jeg ikke har kontroll nok til å klare meg gjennom perioder jeg har kommer meg gjennom. Som her om dagen maktet ikke jeg å legge meg pga angst for mareritt, og da var det hun som gikk å la seg. Dessuten har hun, Line og Kamile tatt vare på mange av vennskapene mine. De har ringt og stilt opp for venner når jeg ikke har hatt sjans til å gjøre det.
Lise er en av de jeg har skrevet mest om. Hun er der for å sette grenser for egen kropp.Det var mange som representerer forskjellige forsvarsmekanismer under overgrep. Sara feks, ligger bare ligger helt rolig og venter til de er ferdig for å unngå å bli slått. Karina, Sinna og Marte blir fysiske for å forsvare seg. Marie er som et tomt skall, helt apatisk, mens jeg har noen som ikke klarer å slutte å gråte eller skrike.
Noen, som Sara, Julie og Mari bærer sorgen. De som Sinna, Karina og Jostein bærer sinne, mens Charlotte og Silje bærer gleden jeg aldri fikk ha som liten. Det er også noen som gjør det de kan for å beskytte for nye overgrep, vil forberede kroppen på nye overgrep slik at vi alltid er på vakt. Det gjør blant annet Marte og Skremt.

Hvor gammel var du når du først skjønte at du var “annerledes” enn andre som ikke hadde deler/stemmer?
Dette har jeg skrevet litt om i Jeg ville jo bare være frisk.. Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da jeg forstod det..Jeg trodde jo lenge at alle hadde det slik.. Jeg hadde ikke noe særlig med venner før ungdomskolen, så var vel da jeg  snakket mer med jevnaldrede og»oppdaget» at ikke alle hadde det som meg..

Janne Helen lurer på
Hvor lenge har du vært på lukket avdeling?
Minus et par uker hjemme har jeg vært innlagt på lukket i 11 måneder.

Vet du hvor mye lenger du må være der?
De har sagt til over sommeren en gang, litt usikkert når enda..

Har du fått lov til å snakke om det du har opplevd utenom her på bloggen?.. vet jo at ikke alle i psykiatrien er mottakelig for at vi skal snakke om det.
Jeg har pratet veldig lite om det.. Min behandler på DPS var så redd for at jeg skulle bli dårligere at hun turte ikke. På akutt psyk ville de stabilisere meg først og her jeg er nå er de redde for re-traumatisering, så de vil heller ikke prate så mye om det. Eneste jeg har hatt er T på SMI.. Vet ikke hvor lenge de vil vente før jeg får prate om det. Jeg vet jeg blir dårligere, men da jeg prate om det på SMI var første gang jeg faktisk følte at det gikk fremover. Jeg tror jeg kommer til  bli dårligere når jeg prater om det-uansett hvor lenge jeg venter. Derfor vil jeg helst prate om det mens jeg er innlagt, fordi det da jeg trenger folk og trygge rammer rundt meg. Behandleren min på DPS jobbet også mye for å få meg innlagt for å prate om traumene, siden hun ikke syntes det var forsvarlig å sende meg hjem etter slike samtaler. Nå har jeg jo nettopp skiftet behandler her på psykehuset, så det blir spennende å se om hun har en annen strategi enn psykolog I.

Caroline spør
Du sier at du ikke vil ha hjelp, at du heller vil dø. Men, hvis du kunne få den riktige hjelpen. Den som gjorde at du virkelig kunne se lyspunkter i livet, selvfølgelig vil ikke alt bli bra på null komma niks, det vet jeg alt om, og man faller ofte tilbake til der man var, kanskje også lengre ned. Det ender jo da med motløshet, man blir bare fortvilet og vil gi opp. Men, hvis du kunne fått hjelp; hjelp fra riktige personer, støtte fra personer som bryr seg og er glad i deg, personer som alltid vil være der for deg, hjelp som fungerer for deg. Vil du da velge å leve? (Jeg håper virkelig at svaret er ja, for jeg vil ikke miste deg <3)
Jeg tror det ja! Det er ikke alltid jeg klarer å se det slik, men det er jo som mange har sagt før meg, det er ikke det at jeg vil dø, det er det at jeg ikke  orker å leve. Hvis jeg får tro på at livet kan bli bedre er det klart jeg vil prøve å leve..:)

Inger vil vite
Jeg lurer på hva du synes om denne ideen.
Fysisk kontakt med holding og tilpasning til rembruk er vanskelig for deg fordi dette minner deg om overgrepene. Kunne det i stedet lages små rom hvor gulv og vegger var polstret med gummiplater? Fargen måtte være beroligende rosa eller lysegrønn. Det skulle være dempet,vakker musikk der, og lukter av f.eks. skog,hav eller blomster. Slik jeg har forstått det er du i slike situasjoner bare aggressiv mot deg selv,ikke mot andre, så du kunne også hatt et par venner med deg der inne. Noen fra sykehuset måtte passe på utenfra.
Tror du en slik løsning kunne dempe litt på de fryktelige følelsene som raser gjennom deg?
Det er vanskelig å si uten å ha prøvd, men det virker jo som en bedre løsning da jeg ofte blir mye dårligere av tvangsmidler. Vet at i mange land bruker man ikke belter i det hele tatt, kun isolasjons rom. Jeg tror nok jeg hadde fått litt panikk for å bli stengt inne i et rom helt alene, men siden jeg aldri har prøvd å skade noen andre enn meg selv burde det jo gått ann at en ansatt var der med meg. Godt forslag da, men de har ikke noe sånt her, dessverre :(