Monthly Archives: mai 2012

Troen min.. ♡

Posted on 27. mai 2012 | 18 kommentarer

Jeg har sagt for en stund siden at jeg skulle
bruke litt tid på å skrive om troen min..

Dette har vært vanskelig for meg..

Det er ikke fordi jeg syns det er flaut å være kristen, jeg er stolt av det..
En grunn er at jeg føler at jeg setter Jesus i et dårlig lys..
At folk som ikke tror tenker;
Jesus kan jo virkelig ikke finnes når Han ikke har hjulpet henne mer,
hun hadde klart å finne ro i han i stedet for å skade seg
hvis Han hadde fantes.
eller
Hva slags Gud er det som lar en som stoler på Han gå gjennom noe sånt..
Må bare understreke at det er ikke noe fra Bibelen eller noe jeg har følt Han har sagt til meg.. Dette grunner i min skam, ikke Hans..

En annen grunn til at dette er så vanskelig å skrive her
blir at det plutselig blir så virkelig.
Jeg har delt det, det er ikke bare tanker i hodet mitt lengre – det finnes.

Troen min har alltid vært viktig for meg..
Den har alltid hjulpet.
Jeg har aldri klandret Gud for det jeg har opplevd.
Jeg mener at det er mennesker som har valgt å gjøre
disse tingene med meg og at Gud ikke kan klandres for menneskers feil..
Mange kan nok si at de ikke forstår hvorfor han ikke grep inn..
Jeg ikke dette var Guds plan, men jeg tror at Han alltid kan bruke
vonde ting som har skjedd.. At fordi jeg har opplevd hva jeg har opplevd
kan brukes til å hjelpe andre som har opplevd lignende ting.
Han kan alltid bruke noe vondt og snu det til noe godt.
Troen har alltid vært der, den har viktig og den har vært positiv.

Likevell, etter M (pågående overgrep) skjedde det noe.
Det gikk noe opp for meg..
Hver gang ting har begynt å lysne skjer det noe vondt.
2 av overfallsvoldtektene skjedde når jeg endelig begynte
å senke skuldrene litt..
Ting i barndommen ble alltid raskt verre etter jeg hadde
begynt å få litt håp..

Jeg husker jeg snakket med psykologen om det..
Før det med M hadde det endelig begynt å se litt lysere ut..
Jeg hadde mer overskudd, ting fungerte litt mer i hverdagen og
barndommen var litt med på avstand.
Så. PANG. Ny overgriper som forgrep seg på meg flere ganger i uka.
Jeg husker jeg sa til psykologen;
«Det er som om universet om og om igjen vil minne
meg på at jeg ikke er verdt nok til å ha det bra.
Endelig gikk det litt oppover, det er som universet sier; Ha, jeg SA du ikke var verdt noe, selvfølgelig vil vi minne deg på at du ikke fortjener å ha det bra!»
Da sa psykologen noe som banket meg ned i støvlene.
«Men Fragile- du tror ikke på universet du-du tror på Gud!»
Det satt meg helt ut.
Var det slik at jeg følte at det var Gud som ville
fortelle meg at jeg ikke fortjente å ha det bra?

Det er dette som har slipt ned hjernen min det siste året..
Jeg vet jeg tror..
Men hadde kanskje vært lettere å ikke gjøre det?
Det er mye vanskeligere å tenke at Gud
har gjort det enn at universet har gjort det.

Bah, ordene stokker seg litt her jeg sitter..
Jeg skrev et dikt for ikke så lenge siden det..
Og det slutter bra, så det betyr vel at det er mer
positive enn negative tanker for tiden! :)

(Jesus sine ord er grønne, mine er rød)

Quietly I stumble towards Your throne
Though You’re here I’m feeling desperately alone
I don’t really dare to look You in the eye
I want to look up, but instead I hide

You walk down to me, get on Your knees
You whisper; sweetheart, talk to me – please
I look up and I see Your eyes so mild
And then You give me the kindest smile

I try to put together the words I want to ask
Try to let you see my pain, not just a mask
Jesus, there’s something I can’t figure out»
I look to you and through my tears I shout;

How can You still want me,
When I always have turned away
How can You still want me
I don’t understand why You’d stay..

I cry; I can’t live through this pain anymore
You say; I’ll give you everything to live for
But Jesus- I can’t see you where you are
You reassure me – you are not far

I see the shaddows of my past everywhere
I cry out to you – you don’t seem to care
You say; I have felt every tear you have cried
I thought of you the very day I died

When you are followed everywhere by the footprints of your past
I will walk ahead and make footprints that will last
Because of your pain I can make you strong
I will help you to right every wrong

I know humans have caused you great harm
But I can translate the scars on you arm
Even though they’ll always remind you of your past
We’ll heal it together and our victory will last

Sweetheart, there’s something you need to understand
Your worth can never be measured by man
When they showed you that you’re worthless, they really lied
Your worth was measured the day that I died

But Lord, I doubt that you’re promises include me
It seems like everyone else is set free
You look at me with pride and with a smile you set;
Your testimony just isn’t ready yet!

You will one day declare yourself set free
Just be patient, you will see
I promise your testimony will grow strong
And you’ll now it’s with me you belong

I have taken your wounds to the cross
All abuse, fear, pain and loss
Every obstacle we will climb
And you’ll be mine for all time

‘© Fragile 2012

18 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,

It only hurts when I breathe..

Posted on 16. mai 2012 | 24 kommentarer

I går var en veldig vond dag..
Den begynte grytidlig med masse mareritt, intense flashbacks og
dissosiative hallusinasjoner om at overgriper var i rommet med meg..
Jeg hadde gjemt unna noen glassbiter og skadet ganske heftig..
Jeg klarte likevel ikke komme dypt nok til å nærme meg pulsåren
så jeg svelget glassbitene i håp om at det kom til å ta knekken på meg..
Nattevakta satt utenfor døren, men døren var nesten igjen og han sov,
han våknet ikke før jeg begynte å hoste..
Da han fant meg ville ha ha bitene jeg hadde skadet meg med..
Jeg måtte innrømme at jeg hadde svelget de.. Jeg skammet meg sånn! :(


Legen ble ringt og det ble raskt konkludert med at jeg skulle til akutten..
2 ansatte fra psykehuset ble med..
Vi fikk rom når vi kom dit og det ble litt venting..
En kirurg kom og ville sy..
Det ville ikke jeg..
Som jeg har sagt før blir det helt overgrepsituasjon for meg
når smerte som jeg ikke har kontroll over blir påført meg.
Det var et sår ved håndleddet som var såpass dypt at de sa de kom til å
tvinge meg til å sy hvis jeg ikke gikk med på det..
Jeg switchet meg unna hele situasjonen…
Husker nesten ingenting av det, det var en annen personlighet som tok det.
Heldigvis..
Etter røntgen ble det bestemt av jeg skulle få gastroskopi,
og det var noe av det verste jeg har gjort på lenge..
For de som ikke vet det, er gastroskopi at de går ned i magen
med en slange med kamera på..
Tingen er bare at pga orale overgrep er ting som skal
inn i munnen veldig vanskelig for meg.. Jeg fikk heldigvis noen sterke beroligende.. Det ble litt switching der og..
Etterpå falt jeg helt sammen i gråt og gråt ganske lenge..
Det hjalp ikke akkurat at overlegen anbefalte operasjon fordi de ikke hadde funnet noe i magesekken og bitene da sannsynligvis var kommet til tarmen.
Men når vi kom ned fikk vi  heldigvis beskjed om at vi kunne dra hjem..
Det var godt..
Når vi kom hjem fikk jeg beskjed om at jeg er tilbake på
fotfølging og at jeg ikke får være på rommet mitt.
Heldigvis fikk jeg to trygge kontakter til å være med meg i går..
Natta har ikke gått så greit, sover veldig lite..

Jeg vil ikke at noen skal få noen ideer av dette, vil bare si at jeg angrer at jeg gjorde det og det var dumt.. Sjansen for å skade organer er ganske stor, sjansen for å dø er mindre.. Du kan heller ende opp med utlagt tarm eller på medisiner resten av livet.. Så ikke gjør samme feil som meg..

Regner med det blir samtale i dag..
Vet ikke hva jeg skal si lengre..
Jeg jobber så hardt for at ting skal bli bedre,
for å få mer kontroll..
Jeg har så vanvittig lyst til å begynne å leve for å leve,
ikke leve for å dø..
Jeg har så lyst til å kunne slippe opp litt her på psykehuset,
at jeg kan være med på aktiviteter, få utgang så jeg kan møte venner.
Det er nok mange som mener dette kun er et valg..
At hvis jeg vil leve må jeg velge å leve.
Jeg prøver å velge det hver dag!
Virkelig..
Det blir bare litt som.. Okei.. Har du noen gang hatt migrene?
Det er helt vanvittig vondt.. Man kan bestemme seg på forhånd
at man ikke skal ta medisiner fordi de medisiner fordi de ikke er bra for kroppen.
Likevel, når du er midt i et anfall og det er så vondt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg skal jeg love at det er mange av dere som hadde gitt etter og tatt medisinen, bare for å få en pause fra det vonde..
Jeg prøver, virkelig..
Før hadde jeg ikke lyst til å ha lyst til å leve en gang, nå har jeg faktisk lyst til å få lyst til å leve. Det er bare så innmari vanskelig..

Nå prøver jeg bare å ta innover meg at det er en ny dag..

24 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,

«Det går greit»

Posted on 4. mai 2012 | 22 kommentarer

«Det går greit», prøvde jeg å presse frem.. Stemmen klarte nesten ikke bære ordene men  jeg håpet han trodde meg tross at jeg ikke klarte å møte blikket hans.
«Du har sagt det i hele kveld, men vi har sett at du har hatt det forferdelig» sier han mens igjen prøver å fange blikket mitt.
Jeg sitter i hjørnet på gulvet inne på skjermet,
halvveis gjemt bak det lange gardinen.
Kvelden i går gikk ikke bra.. Dagen hadde gått greit, men det lå noe der. Ett eller annet, jeg visste ikke hva. Noe vondt, noe sårt.. Det var mye gråting på innsiden i går. Mange redde små deler, noen sinte. Likevel var det ikke før middagstider jeg ble klar over hvilken dag det var.
Det var Slangens(Hovedovergriperens) bursdag..

(NYE MINNER ER KOMMET SIDEN JEG SKREV DETTE. LES «KJÆRE BARNET I MEG» INNLEGGET FOR OPPDATERT HISTORIE)  Han brukte alltid merkedager som unnskyldning for å ta overgrepene et steg mot det verre.
Første gruppevoldtekt var på 9 årsdagen min,
første gang det kom inn andre overgripere var i jula da jeg var 7,
første orale overgrep var på bursdagen hans på da jeg var 5 år.
Han skulle jo ha bursdagsgaven sin, de overgrepene var et rent helvete.


Det var ved middagstider det plutselig gikk opp for meg hvilken dag det var.
Desperasjonen kom.
Og tankene gikk straks til hemmeligheten i sokken.
I en ukes tid har jeg hatt en skolisse liggende i sokken min.
En siste utvei.
Muligheten for å slippe unna livet lå i sokken i 5 hele dager.
Jeg trengte den som sikkerhet.
Jeg trengte den tilgjengelig.

Jeg visste at når jeg planlegger å ta livet mitt her inne feiger jeg alltid ut..
Jeg tenker på de som finner må finne meg, hva de må leve med etterpå.
At det rett og slett er dårlig gjort å ta livet sitt på sykehus, fordi det påvirker så mange, ikke bare de som finner meg, men de som burde kommet inn før, legen som har bestemt hvor ofte det må være tilsyn, osv..

Jeg tenker også mye på konsekvensene av et mislykket forsøk.
Jeg kan brekke mange ben i kroppen, bli lam.
Får hjernen lite oksygen uten at jeg rekker å dø kan jeg faktisk få hjerneskade.
Jeg kan bli en grønnsak.
Dette er selvsagt ekstreme tilfeller, men de er grunnen til at når jeg planlegger å dø klarer jeg ikke det på sykehus. Hvertfall ikke når jeg har tilsyn hvert 5 minutt, slik som jeg har nå.
Alt for mye kan gå galt.

Så hemmeligheten i sokken lå der fordi jeg ventet på at ting ble så uutholdelige at jeg prøvde å ta livet mitt uten å tenke..

Det skjedde i går..

Etter jeg innså hvilken dag det var ble desperasjonen så bar det rett inn på badet.
Jeg rakk kun å besvime, ble dratt ut og inn på stuen på skjermet. Der satt det 4 ansatte med meg for jeg ble bare dårligere og dårligere. Prøvde å si at det gikk greit, fikk så dårlig samvittighet for at 4 av 5 personale satt inne hos meg..
Men de så jo ganske tydelig at det ikke gikk bra. Fordi jeg mistet kontrollen over selvskadingbehovet og ikke klarte å slutte å skade meg endte jeg i belter..

Mens jeg lå der jobbet jeg alt jeg hadde for å vise at det gikk bedre – selv om det egentlig ikke gjorde det.. Etter to timer kom jeg løs, men det første jeg gjorde var å prøve å henge meg igjen.. Ble dratt ut og..
Det var da jeg satt skjelvende i hjørnet og prøvde gjennom gråten
og si om og om igjen at det gikk greit..
Det roet seg heldigvis etter en stund..

I dag hadde jeg samtale med overlegen for alle avdelingene..
De sier det er vanskelig å stole på meg.
Jeg skjønner det.. Virkelig.
Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.
MEN jeg klarte noe.. Jeg hadde samlet opp litt piller.
De gav jeg fra meg i dag..
De tok meg av fotfølging, men skjermet meg ytterligere..
Før var jeg i skjermet del 2, altså jeg hadde rommet mitt, men døra var låst.
Nå er jeg på del 1, altså med stue og stripet soverom..

Jeg må virkelig jobbe mot å ta et valg om å ønske å leve.
Det er bare så innmari vanskelig når livet er så vanskelig som det er nå..
Når livet gjør så vondt at jeg gråter ved tanken på å måtte fortsette å leve..
Jeg vet jeg må jobbe og bestemme meg for å leve, men jeg har ikke kapasitet enda. Rett og slett. Livet er alt for vondt..

Hvordan skal jeg gå denne veien når skogen er så tett at jeg ikke ser stien lengre?

Hvordan skal jeg se lyset i enden av tunnelen når jeg
ikke husker hvordan lyset ser ut?

Hvordan skal jeg klatre opp når stigen er full av torner?

Hvordan skal jeg klare å ønske å leve?

22 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,