Tag Archives: behandlersamtale

De to som aldri ble..

***Advarsel***
Dette kan være triggende
å lese for noen,
det er grafiske
skildringer av påtvunget
aborter..

Please les med respekt…

Okei..

Dette tror jeg blir det tøffeste innlegget jeg noen gang har skrevet..
Jeg ber om at dette skal leses med respekt, fordi dette er det
såreste gjennom mine 16 år med overgrep som barn og 4 år
med overgrep som voksen.
Dette har jeg bare snakket om med sjelesørgeren, Psykolog S
og en kamerat, men jeg syns oftere det er lettere
å skrive enn å snakke, så da
prøver jeg å få det ned her..
hands on her
Dette skulle jo egentlig postes på morsdagen,
det var jo den som tippet alt..

Jeg nevnte graviditet nr 2 i et annet innlegg…
Skrev ikke så mye mer enn det at Slangen og de
sørget for at det barnet aldri så dagens lys.

Jeg føler jeg trenger å skrive litt om de to,
de som aldri ble..

Første gangen det kom noe i magen var jeg 13 år..
Jeg hadde ikke hatt mensen lenge, men den var alltid i tide.
Plutselig stoppet den opp.
Jeg ble kvalm om morgenene,
og frykten kom..
Slangen hadde vært ganske streng lenge,
passer på at jeg fikk mensen månedlig.
Hvis ikke den kom, kom han
ta seg av det, som han pleide å si.
Jeg fikk noen eldre venner til å kjøpe en test til meg
-sa det var enn tullegave til en venninne.
Svaret som kom på den var den verste beskjeden
jeg noen gang hadde fått som 13 åring.
Jeg gråt og gråt og hyperventilerte til
jeg besvimte. Jeg husker bare at
jeg ikke fikk puste, og det neste jeg husker
er at jeg ligger på bakken med
kul i bakhodet.

Slangen var borte mange uker, men
dagen kom da jeg skulle overnatte hos han igjen.
Han ble rasende..
Ingen av oss hadde noe clue
om hvem som var faren, men det var noen
flere der den natta.
Jeg husker at de bandt meg fast.
Det var 3-4 + Slangen, de kom truende mot meg.
Gjennom tårene så jeg lange og tynne objekter.

Det neste jeg husker er at jeg ligger halvveis bunnet fast.
Jeg var alene,
men det var tydelig at de hadde løsnet på tauet,
slik at jeg skulle komme meg løs derifra.
Det var størknet blod over alt.
Smertene var uutholdelige.
Jeg skvatt av en lyd og så at det var samlet
noen rotter rundt noe som så ut som en
blodig bitteliten dukke.
De spiste på den.rats

Jeg tror hjernen min var nødt til å beskytte meg da,
fordi det er noe av det verste jeg har vært med på.
Det tok flere dager før jeg skjønte at de hadde
sittet og spist på fosteret..
Det har vært et flashbacks jeg hatt mye av den siste tiden,
den bittelille hånden som syntes mellom rottene som
kaster seg over maten.
Jeg har aldri husket hva som skjedde..
Jeg trodde det skulle bli lettende, fordi det å blir gravid
som 13 åring er vel ikke akkurat noe jeg hadde taklet.
Men så kom sorgen over det lille som hadde bodd inni meg,
det vesle jeg aldri fikk tilbake,
livet som ikke fortjente å ende på den måten.

øyefoster

Som jeg skrev husket jeg faktisk ikke
hvordan de fikk barnet ut av meg.
Det var slik før en måneds-tid siden.
En av de små (tror det var Skremt)
hadde snakket med psykolog S..
Hun husket hvordan de hadde fått
ut barnet fra magen min.
De hadde brukt strikkepinner
og en stål-kleshenger for å
få fosteret ut av meg.

Når jeg fikk vite hva som hadde skjedd
ble jeg helt i sjokk..
Jeg tror ikke jeg klarte å ta det innover meg
så jeg bare fortsatt samtalen som om ingenting hadde skjedd.
Det ble for tøft..

child in hand

Andre graviditeten hendte da jeg var 15..
Slangen hadde fortsatt stein kontroll oversikt
over når det var fare for ny graviditet.
Jeg husker biter av at det var 3-4 skt som stod og
sparket meg i magen..
Denne gangen var jeg ikke så
langt på vet som forrige gang,
husker bare glimt av intense
smerter og mye blod.

Etter graviditet nr 2,
dabbet overgrepene veldig
det siste 1  1/2 året
før jeg flyttet hjemmefra.

Er det noen minner som er sykt
påtrengende for tiden, så er det nettopp minnene
av 2 de små som aldri ble.
Skyld følelsen er ENORM..
Hadde jeg sagt i fra til
noen om
overgrepene
under første graviditet
ville det første barnet overlevd.

hand in hand
Hadde jeg hatt mot nok til å si ifra til noen
kunne 2 små barn reddes.
Det er min feil at de aldri så livets lys.
To uskyldige barn kunne vært reddet
hvis jeg bare hatt turt å
si ifra til noen om hva
som hadde skjedd..
Fortelle om alle voldtektene,
alle 25-30 mennene som var innom.
Men jeg var for feig.
Og de to lille som aldri ble
måtte lide med døden..
hvordanleve med meg selv

shame.546

Humor som forsvarsmekanisme..?

Blæh, sorry at det er så lenge siden sist!
Jeg har tenkt mye på et nyttårsinnlegg,
men igjen med ordene for store, meningen for liten..

Nyttårsaften ble feiret med min beste venninne,
og det gikk overraskende bra.
(trodde jeg skulle bryte sammen fordi det var et nytt år og greier)

Reaksjonen kom kraftig natt til 2. nyttårsdag..
Det begynte med at jeg begynte å gråte av egentlig ingenting.
Men så ble det er og mer kraftig, og
jeg begynte å hyperventilere og
måtte bare komme meg ut.
Var ute var jeg og gikk i 2 timer, bare gråt og gråt..
Plutselig hører telefonen ringe.
Jeg ser i et glimt gjennom tårene at det er Hjelperne i huset,
som alltid ringer meg etter vaktskiftet..
Jeg måtte bare sette meg ned, puste og prøvde å se gjennom tårene.
Jeg la på og sendte en mld til nattevakta der jeg sa
at det ikke var noe vits å snakkes i telefonen,
jeg gråt så mye at han ikke kom til å forstå hva jeg sa.
Jeg sa at jeg bare hadde gått uten å se hvor jeg gikk – så
jeg visste ikke helt hvor jeg var –
men at jeg skulle prøve å finne veien hjem..
Det gikk heldigvis bedre når jeg kom Hjelperne i huset.
Fikk litt ekstra medisiner og gikk en liten tur  med nattevakta- det
hjalp bare masse å være sammen med noen..

Jeg hadde samtale med psykolog S forrige uke..
Vi snakket om selvmordstankene som har kommet
spesielt siden jeg ble utskrevet.
Jeg tuller og tøyser rundt det, klarer ikke være seriøs what so ever..
Vi kom inn på hvorfor jeg tuller så mye rundt,
både traumene og selvmordstankene.

Jeg har vært stille i mange år…

lkløkn

Stilnet av
trusler________skam
skyld____________ redsel
selvhat___angst

Jeg prøvde å si fra en gang,
da jeg var 5 år..
Pappa ristet på hodet og gikk.
Siden da ble jeg stilnet..
Da tok det 15 år før jeg sa noe igjen.

Når jeg da begynte å prate om det ble
jeg kjempe usikker på hva slags reaksjoner
jeg «skulle» komme med.
Jeg husker jeg var livredd for å ikke bli
trodd fordi jeg gråter sjelden foran andre.
Heldigvis har jeg alltid hatt behandlere/
psykehus ansatte som vet at
en reaksjon kan komme i flere former.
Jeg har også blitt forklart av Psykolog S at
mine følelser ligger igjen hos delene,
at spesielt sinne og sorg er følelser
jeg ikke har, fordi delene har tatt de for meg.

Følelsene ekploderer i hodet mitt, men jeg klarer ikke bære de.
nlhghjhkb

,

Hvordan skal jeg liksom  forholde meg til de rundt?
Det er mye bedre å late som jeg er sterk
enn å vise meg som sårbar..
Det er lettere å avvise
før en blir avvist.
Det er enklere å le
enn å gråte..

Jeg tror det med at jeg ler og tøyser så mye
rundt ting som er utrolig tunge å bære
er en forsvarsmekanisme..
At jeg vet at de vet at overgrepene var min feil..
Hvis du skjønner..
Det er blir litt sånn for meg, at hvis noen
kommer og skikkelig fyllesjuke og har vondt i hodet
så får ikke jeg sånn kjempe sympati for dette mennesket,
fordi det var ene alene de som valgte å drikke så mye,
ergo, jeg syns ikke synd på smerte for på en så åpenbar
måte er skyldig i ved sine egne valg.
Jeg tenker det litt slik med overgrepene også..
At jeg føler at de jeg snakker med vet at det er min feil.
Og jeg vil ikke fått det gnidd inn,
derfor ler jeg og tuller litt med det,
jeg gjemmer meg bak humoren..

silent smilejpg

Jeg tror det er en annen mekanisme også, at
historien min er så virkelig og så nære meg
at jeg trenger å distansere meg litt, bruke humor som
et skjold mellom meg og traumene.

Jeg merker at jeg også
er redd for at de
skal le
av historien min,
le av at jeg sliter så mye
av det traumet jeg har,
et traume som er min feil.
Jeg er redd de skal le,
av mine reaksjoner,
mine tanker,
mine minner
min historie,
så da ler jeg først..

Men bak latteren er en knust jente.
kjadcøasdv

I tillegg (som jeg nevnte i stad) til dette sa Psykolog S at
han trodde at delene ikke bare
eier minnene mine, men at de også bærer følelsene mine.
Han sa at jeg kan snakke ganske følelsesløst om ganske
drøye minner, og det er nettopp fordi jeg har deler jeg har
«dumpet» følelser jeg ikke fikk lov til å føle.
Jeg fikk ikke lov til å være sint, trist, redd, osv,
jeg fikk ikke lov til å gråte, skrike, kjefte, slå tilbake.
Derfor fikk jeg deler om kunne bære følelene
som var forbudt for meg å ha.
Det er sjelden jeg gråter fordi da jeg var liten ble slått av å gråte.
Jeg er nesten aldri sint på andre,
om noen er sint på meg
eller vi krangler
er det meg jeg lar det går utover,
ikke den som såret meg,
vet ikke hvor mange ganger
pappa har kjeftet på meg
for noe som egentlig ikke
var min skyld..

Så det at jeg ofte ikke
gråter når jeg er trist,
blir sint når er urettferdige mot meg,
har med å gjøre at dette var følelser jeg
ikke fikk lov til å
I stede for å kjefte tilbake,
legger jeg reaksjonen  på meg selv,
ved å kutte eller spise og spy.
Jeg noen deler som er ekstremt sinte,
og jeg tror det nettopp er det som jeg skrev;
de

En av kveldene jeg var mest nære kanten for å ta en overdose
satt jeg hos en av Hjelperne i huset. Jeg snakket om alle gangene jeg virkelig trodde ting kom til å bli bedre, så skjedde det verre overgrep, mer vold, flere overgripere, overfallsvoldtekter, osv. Jeg gråt og han gråt en liten skvett han og.
Det rørte meg virkelig, at han gråt fordi jeg hadde det så vondt.
Det var noe forunderlig skjedde..
Jeg switchet til en liten en. Det var ikke noe nytt..
Men jeg har alltid trodd at alle delene ville dø!
Det er alt jeg har hørt om på innsiden.
Men da jeg switchet kom det en liten
jente frem, som jeg tydeligvis ikke hat hørt for..
Hun sa til nattevakta noe slik som;
Fragile vil hjem til pillene sine
Da jeg kom ut av det spurte nattevakta
om pillene, og jeg latet først som
om jeg ikke visste hva han snakket om.
Men da han forklarte om den lille ble jeg så flau..
Jeg vil ikke at det skal bli noe trusler,
jeg ville aldri sagt; nå går jeg hjem til pillene mine.
Jeg ble helt paff…
Jeg trodde virkeliga alle delene også ville dø,
det er hvertfall de jeg har hørt noe fra!
Jeg prøvde å snakke innover, og fant ut
at grunnen til at den lille ikke vil dø,
var fordi hun ikke var sikker på om
favorittbamsen ble med til Himmelen.
Så hun er nok mer redd for døden
enn det resten av oss er..

Mørket rommer alt for mye,
alle grenser som har blitt
brutt har lagt igjen
spor etter seg..
Mørket holder fast i meg,
overgriperne holder fortsatt
captive darkness

Og jeg er redd de aldri vil slippe taket..

Så, hvor står jeg?

Pillene ligger der de..
En kamerat sa til meg forrige uke
at han hadde en dårlig magefølelse
da vi skilte lag
Jeg var ikke like bekymret
som han, men jeg burde kanskje være..
Jeg har klart å la være til nå.
Jeg håper at selvmordstankene gir
seg snart..
At pillene slutter å skrike,
at skalpellene lar meg være i fred,
at tankene om å ikke orke mer
slutter å være så påtrengende..
Det er klart det er en overgang,
fra å ha folk rundt seg hele tiden,
til å være så mye alene.
Det skumleste er vel å ha fått
valget tilbake.
Jeg var innlagt i 21 måneder,
der valget om jeg skal dø eller ikke
ble tatt for meg.
Nå er det min..
suicide roe

To live or not to live – that is the question

Hva føler du om at du følte at du følte det?

Helger er tøffe.. Mye fordi det var oftest i helgene at jeg overnattet hos overgriper og det var da de hadde fester slik at det ble gruppevoldtekter.. De siste helgene har vært veldig tøffe.. Helgen for 3 helger siden ble det 4 beltelegginger.. Har aldri blitt lagt i belter flere ganger på samme dag før, det var litt skremmende.. Sist helg ble det to beltelegginger. Det er det samme som pleier å skje; jeg blir så urolig at jeg leter etter muligheter for å skade meg eller ta livet mitt og det ender med at de må holde meg. Når jeg blir holdt fast switcher som regel. Det å bli holdt fast blir så traumatiserende for meg at jeg ikke klarer å være til stede og en annen personlighet popper frem. Det vonde da er jo at de ofte kobler holding til overgrep, dermed blir de så redde eller sinte at det ender med belteseng.. Vondt å «våkne» i belter! :( Det har vært mest de små redde som har vært der.. De som husker mest å bli bunnet fast under overgrepene. De trygler de ansatte om å ikke skade de. De har sagt flere ganger under belteleggingen at de lover å ligge helt stille slik at de ikke blir slått under overgrepet de da «visste» kom til å komme. Jeg kjenner redselen deres, det er så vondt.
Det som har kommet godt ut av dette er at de ser det går bedre når jeg har kontakter jeg er trygge på, de tar det veldig med i beregningen når de finner kontakter til meg. Jeg har jo  3 kontakter, men de passer på at det er hvertfall en av de som jeg kan prate med.. Det er jo rundt 15-20 stk som jeg har blitt trygg på, så det er ikke så vanskelig nå som de er klar over det :)

Vi jobber med at jeg kan sette mer ord på hva som skjer når jeg begynner å slite.. Jeg føler meg så dum når de spør, fordi det er så ofte at jeg ikke kan svare.. Noen ganger er det fordi jeg føler at det er så «lite» som har startet det. En av belteleggingene forrige helg startet med at Julie(en del på 9 år) hadde delt mye minner, og med henne kommer fantomsmertene(smerter jeg opplever der de pleide å skade meg), falshbacksene, luktene og hallusinasjonene som drar meg tilbake til overgrepet. Jeg prøvde å forklare dette til legen som kom for å sjekke beltene, men etter jeg hadde forklart dette fortsatte hun å spørre om hva det var som var hadde skjedd som gjorde at jeg ble urolig. Det med flashbackene, fantomsmertene og dissosiative lukter og hallusinasjoner var lissom ikke ille nok.. Det hender noen ganger, at jeg er så redd for at grunnen til at jeg får det vanskelig ikke er «alvorlig» nok til å redegjøre at jeg har det vondt, det gjør at jeg heller holder kjeft.
Noen ganger vet jeg heller ikke hva som gjorde meg urolig eller hva som gir meg angst.. Jeg jobbet en gang på en bolig for funksjonshemmede der vi hadde en med lite språk som brukte ordet «redd» for alle negative følelser. Uansett om han var trist, redd, sint, urolig, hadde angst, var sulten, hadde for lavt eller høyt blodsukker, var sliten, uansett hvilken negativ følelse det var beskrev han som; «jeg er redd», det var det eneste han sa. Jeg føler meg kanskje litt som han noen ganger.. Ordene strekker ikke til, de blir ikke store nok til å forklare hvordan jeg har det, jeg finner ingen ord til å beskrive det eller så kjenner jeg meg selv godt nok til å vite hvordan de kom dit. Og dette frustrer meg.. Psykolog I er også litt; «hva følte du om at du følte at du følte det» i samtalene ;) Det blir ofte fokus på følelsene som ledet til at jeg skadet meg, prøvde å ta livet mitt, havnet i belter, osv.. Og det er vanskelig å svare noen ganger, fordi følelsene noen ganger blir litt for diffuse, litt vanskelig å ta grep om.. Alt blir sprutet utover og blander seg..

Overlegen var innom og diskuterte medisiner i dag. At jeg står på 300 truxal eventuelt, men kun 50 fast to ganger. Forrige uke spurte jeg om vi kunne gå opp til 100 de to faste gangene, fordi jeg alltid spør om 50 ekstra uansett. Hun sa at det var litt gamle dager å gi så mye truxal, men at vi kunne prøve det. Det jeg plutselig innså var at jeg nå har tilgang på et halvt gram truxal om dagen.
Jeg kan begynne å spare opp igjen til et nytt selvmordsforsøk.
Primæren min sa hun så det på meg at det var noe jeg grunnet mye på under samtalen. Jeg skyldte det på noe annet. Det frister å begynne å spare. No så innmari. Jeg vurderer å si ifra og be de følge med at jeg tar de… Finner de ut at jeg sparer opp kan de finne på å ikke gi meg mer, og jeg trenger de medisinene.
Og jeg vil jo egentlig ikke ta livet mitt på sykehus uansett. Det er uhorvelig dårlig gjort mot de som har ansvar for meg. Dette må jeg i tenkeboksen med..
Selvmordstankene ligger jo under alt hele tiden. Hvor sliten jeg er, hvor lite håp jeg har. Likevel er det noen av delene som ikke vil prøve lite gjennomtenkte ting tilstede. Jeg gikk to lange turer i dag. Den første gangen var det med to som kjenner meg ganske godt. Jeg tenkte på å kaste meg ut foran biler og ned i vannet, men de tar tak i meg mellom seg etter kun et blikk i en farlig retning. Jeg vet det er dumt. Jeg vet at slenger jeg meg foran en bil som kun kjører 50 kommer jeg til å bli skadet, ikke dø, og det er skikkelig dårlig gjort mot sjåføren. Likevel blir smerten så vond at alle muligheter virker fristende. Men da jeg gikk tur på kveldsvakta var det med to som ikke kjenner meg. Jeg hadde virkelig muligheter. Første gang jeg tok gikk jeg nærmere ut i veien og gjorde meg klar til å hoppe. Det neste jeg husker var at jeg var en halv kilometer lenger ned på ruta. Jeg tror det var Cecilie som tok over. Hun har gjort det før, når jeg er klar for å gjøre et lite gjennomtenkt selvmordsforsøk er hun der og tar over kroppen. Jeg skvatt skikkelig! :p Ofte kjenner jeg er at jeg dårlig og er bittelitt forberedt på at jeg kan finne på å switche, men der gikk det på sekundet. Det samme skjedde et par kilometer ned da jeg gikk langs vannet. jeg gikk nærme gjerdet og gjorde meg klar til hoppe over, det neste jeg husker at vi denne gangen hadde gått nesten en kilometer til.
Det betyr at det er noen i meg som er mer fornuftige enn meg. Cecilie har ikke så mange minner av overgrepene, hun kjenner ikke på den smerten som jeg og mange av de andre delene gjør.
Skulle ønske jeg fant noen av den fornuften snart, fordi jeg er ikke særlig interessert i å ende med knekt rygg eller hjerneskade fordi smerten tar for overhånd..
Det er noe i meg som er mer fornuftig enn meg.. Kan ikke jeg få noe av det snart?

Det går jo så bra….?

_________«Kom på jobb og så at helgen har gått så fint!»
______«Du har jo ikke blitt lagt i belter på halvannen uke,
______det går jo så  mye bedre»
____________«Så bra at det går så bra!»

Siden mandag har disse kommentarene rast på..
Jeg sprekker innvendig hver gang de sier det.
Likevel nikker jeg og smiler tilbake.
Jeg mener.. Det er jo sant! I dag er det halvannen uke siden forrige beltelegging.
I den tiden har de bare trengt å bruke tvang 3 ganger.
Tiden har brukt til harde kamper og mye hjelp av personlighetene..
Og masker… MASSE masker…
Jeg faller tilbake på innlegget til Sofia.. Jeg kjenner frustrasjonen hennes.. Det at vi har mange smilende deler betyr ikke at det går bra…
Jeg føler at mellom all positiviteten blir jeg glemt.

.

Jeg vil ikke være den negative, jeg vil ikke klage eller mase om at det ikke går greit.. Dessuten vil jeg jo av tvangen og da må de tro det går bedre.

Det bare blir så sårt når kommentarene om at alle tror det går bedre kommer.. Mulig jeg har brukt dette bildet før, men jeg bruker det igjen.. Jeg står i nærheten av et stup. Faller jeg av betyr det at jeg har mistet kontrollen over destruktive impulser som selvmordstanker, selvskading, dissosiasjon og spiseforstyrrelsen. Når jeg har lengre perioder hvor jeg feks ikke skader eller har noen selvmordsforsøk er det mange som tror at jeg går bort fra stupet. Problemet er bare at jeg kjemper så hardt mot destruktiviteten at jeg kommer bare nærmere stupet. :( Det at de kommentarene kommer viser lissom at ingen ser hvor vondt jeg har det, det er klart det er smertefullt å føle seg så alene.. Jeg er ikke nødt til å bli bekreftet hele tiden, det er ikke det. Men det at de ser smil og høy latter kommer av en av delene, ikke meg. Jeg switcher jo ofte fordi ting er uutholdelige. Det å hele tiden bli minnet på hvor «bra» de tror det går bagatelliserer det den enorme smerten jeg lever med hver dag. Jeg er tilbake på å nesten ikke være til stede mellom switchingen fordi ting er så vonde.

Det var behandlersamtale med psykolog I i dag.. Hun så det var noe… Hun prøvde å grave mer.  Jeg sa det gikk fint, men kroppspråket bedro meg.
«Du sitter sammenkrøket vendt bort fra meg og gråter, Fragile. Ville det ikke vært godt å snakke litt om det?»
Tårene trillet mens jeg prøvde å sette ord på at jeg har prøvd så hardt å forklare hvor vondt det var å føle seg glemt.. Hvor mye jeg kjemper kun for at smerten blir oversett i sammenligning med hvor «bra» det går.. Heldigvis forstod psykolog I det kjempegodt.. Det var lettende.. Hun ville jeg skulle bli flinkere til å si ifra.. At jeg aldri har vært flink til å si ifra når jeg har det vondt, hvor flittig jeg  har vært med maskene.. Jeg vet det, men føles ikke riktig at jeg skal kreve noe rundt meg selv.. Men vi ble enige om at jeg skulle prøve det.. Dessuten skal kontaktene mine bli flinkere på å spørre meg om åssen jeg syns vakta har gått før de skriver rapport. Hvis det da har skjedd at noen av de mer fungerende delene har vært der kan jo de tro at det at det egentlig har gått greit. Så da kan det være greit å høre hvor mye jeg husker av kvelden for å finne ut om jeg har vært til stede.

Det er flere på innsiden som ikke er særlig blide på meg.. Marte og Karina er fly forbanna.. Jeg har noe dokumenter som de har skrevet.. Karina skrev et kort notat på lørdag;
«Dette går nøyaktig slik jeg vil. De tror det går bra!! De skulle nesten visst hvor lett det er å lure de. Bare vi holder dette, så er det snart sjeldent tilsyn og ut alene. Da kan jeg gjøre hva jeg vil, da kan vi endelig dø. ENDELIG.»

Så de er forbanna på at det gikk hull på masken.

Ikke vet jeg..

Spørsmål rundt delene..

Hadde behandlersamtale i dag. Begynte med plan for hvordan vi skal løse opp både fotfølging og skjerming.. Planen ser slik ut;

Uke 2(altså denne uken)
Jeg får lukke døra når jeg går på do! :) Etter nesten 11 uker med fotfølging er dette første steg mot vanlig tilsyn. De har også nå satt seg utenfor døra med døra åpen :) De må fortsatt se på meg, men nå slipper jeg å ha noen inne på rommet mitt til alle døgnets tider:)

Uke 3
Tilsynet går til hvert 5 minutt:) I praksis blir de sittende utenfor døra med døra åpen, men jeg trenger ikke bli sett på hele tiden.. Jeg får også litt lengre turer ut. Forrige uke begynte de med at jeg får være 10 min ute pr døgn! Det var deilig etter 7 uker med kun 1 tur ut. Så neste uke får jeg begynne å gå litt turer:)

Uke 4
Da låses døra til skjerma opp, men den låses når jeg er urolig. Døra skal forstatt være lukket, men stå åpen et par timer på dagen. Jeg får bake på treningskjøkkenet igjen.

Uke 5
Hvis alt går bra frem til da skal vi heve skjermingvedtaket. Da kan jeg være med på felles aktiviteter og får dra på butikken igjen og sånt.

Resten av samtalen ble tøff.. Vi snakket litt om at jeg vet at det blir veldig vanskelig for mange av delene fordi de ansatte nekter å forholde seg til de. De ansatte har fått beskjed om å si; vi forholder oss kun til Fragile. Jeg tror det gjør de sinte sintere, de redde reddere og de triste tristere.. Psykolog I sier at de kan ikke forholde seg til alle når det er så mange, og det syns jeg høres rimelig ut. De skal slippe å måtte bli kjent med alle delene.. Men det at de ikke blir møtt der de er med de følelsene de har merker jeg blir vanskelig.. Når jeg kommer til meg selv har jeg ofte sinte, redde og fortvilede jenter på innsiden. Mange av de også blir utagernde når de ikke blir møtt og jeg tror mange beltelegginger kunne vært unngått hvis de bare hadde fått lov til å være seg selv. Mange reagerer også kraftig på å bli kalt mitt navn, de hater meg.
Hvorfor er det så fælt å bli kalt det jeg heter?
Hater de meg virkelig så fælt at de ikke takler å bli tilkalt som meg?
Men det som er mest forstyrrende er jo at disse delene, disse personlighetene er jo i bunn og grunn meg.. Har jeg så mye hat til meg selv at jeg ikke takler å bli snakket til som meg?

Jeg satte også spørsmål ved hvorfor det er så viktig at følelsene blir bekreftet.. At jeg som Fragile har aldri fått lov til å være sint, trist, redd, aldri fått lov til å gråte eller bli sint tilbake på de som var sinte på meg. Derfor tror jeg er det ekstra viktig for delene med sterke følelser å få lov til å ha de, ikke bare bli avfeid med; vi vil bare snakke med Fragile..

Jeg klarer ikke ta det innover meg, men dette er jo i bunn og grunn meg. Jeg har alltid tenkt at personligheten er uavhengig av meg, men det er jo faktisk meg det er snakk om..
Må bare bli vant til det..

 

Svak?

Ting går.. ikke bra..
Ble belter på onsdag og nesten belter i torsdag og belter igjen både fredag og lørdag..
Onsdagen husker jeg lite av.. Fikk handlet julegaver da:) Var godt å få det unnagjort.. Men kvelden visste jeg at jeg kom til å kræsje. I nesten en uke hadde personlighetene vært så aktive at jeg hadde sluppet å forholde meg til hverdagen, minnene og følelsene. Når jeg måtte begynne å kjenne etter igjen raste alt.. Husker lite av selve belteleggingen, husker bare at det begynte med et selvmordsforsøk.. Husker glimt, men veldig lite før jeg «våknet» i beltesenga.. Jeg switchet mye mens jeg lå der.. Da legen var der hadde jeg visst reagert veldig av at han skulle ta på meg(han må sjekke at ikke beltene er for stramme ved å stikke fingeren mellom beltet og hånda/foten). Først en liten jente som var redd, så ved en aggressiv en som skrek og truet. Ble liggende rundt 3 timer tror jeg..
Torsdag ble det nesten belter, fredag var gikk ting rett vest igjen.. Igjen falt jeg tilbake til deler som nektet å bli tatt på..  Jeg switchet mellom noen, men det var mest ei lita jente som bare nektet å bli tatt på.. Hun forventer overgrep med en gang og vil ikke bli tatt på. Det vanskelige ble at etter de et par-tre timer skulle fjerne beltene -noe jeg som voksen veldig gjerne ville- switchet jeg til den lille jenta med en gang de prøvde å ta på meg fordi ingen skulle få lov til å ta på henne. Dette skjedde 3-4 ganger med ca ti minutters mellomrom.. Jeg jobbet skikkelig for å prate innover, snakke med henne.. Jeg en forsikret henne om at de som skulle ta bort beltene var snille. At vi er på sykehus der det ikke er noen slemme mennesker. At overgrepene er over.. Osv.. Etter en stund fungerte det heldigvis…
Lørdagen var jeg veldig urolig mot kvelden.. Prøvde å gå det av meg, men det funket dårlig. Igjen husker jeg hva som utløste at jeg måtte bli holdt, men ikke hvorfor det ble belter. Jeg husker glimt av holdingen, men lite.. Ble ikke i beltene så lenge da, det var fint:) Bare en times tid..
Okai, det var litt om de vanskelige dagene jeg bare trengte å skrive av meg..

Men det er noe jeg har tenkt mye på som jeg egentlig heller vil fokusere litt på..

Torsdag var det behandler samtale.. Fikk beskjed om at jeg ikke får perm på julaften, det var en tung beskjed å få.. Jeg gråt og tryglet, men psykolog I sa de var såpass bekymret for meg nå at de ikke ville slippe meg.. Vi snakket også litt om DID’en.. At jeg føler meg svak fordi jeg trengte så mange hjelpere. Kjenner og har lest om folk som jeg mener har hatt verre historie enn meg som har betydelig færre deler! Nå er jeg kjent for å bagatellisere historien min, men jeg vet sikkert om folk som har hatt det verre som ikke har splittet og spaltet så mange ganger som meg. Man skal aldri sammenligne slike tilfeller, men jeg føler at jeg burde taklet dette uten å måtte skape så mange personligheter, det får meg til å føle meg skikkelig svak og evneveik.. Hun snakket om at det ble så ille fordi jeg ikke hadde noen å støtte meg på, men.. Flere som ikke har hatt det! Jeg føler meg bare så dum.

D u m
Alt for   s k j ø r
e v n e v e i k
Og ufattelig   s v a k . .

 

Du har kommet til en pasient som ikke er i bruk..

Hei folkens..

Sorry dårlig oppdatering, jeg er rett og slett så lite til stede.. De andre personlighetene har tatt over hverdagen like mye som da i begynnelsen av innleggelsen på denne avdelingen..
Vi trenger å kjøpe julegaver, men skal vi få  lov til det må vi være friskere, er stabile. På torsdag fikk jeg beskjed om at hvis alt gikk bra kunne jeg få dra på kjøpesenter på mandag.
Så allerede torsdag begynte delene å være mer aktive, fordi de fleste av oss vil jo ut! Noen for å få flere muligheter til å dø, men de fleste trenger bare en tur ut føle seg litt normale, pluss at stresset over å ikke ha fått kjøpt noen julegaver påvirker mange veldig. Har  ikke vært utenfor døra på 3 uker og det tar på er enn jeg trodde. Så de mer fungerende begynte allerede da å ta over, fordi de visste at ikke jeg i meg selv har hatt kontrollen til å  Men på lørdag gikk det galt. Ikke skikkelig galt,men jeg var fremme lenge nok til å bli så sliten at når alarmen gikk på en med pasient ble jeg så  trigget og urolig at jeg endte opp med å henge meg på badet. Får jo ikke mye tid av gangen, så rakk bare å besvime, no big deal lissom. Men det var nok til at turen ble avlyst. Nå kan jeg få dra i morgen hvis alt går bra. Dermed har jeg bare bevist noen timer i løpet av i går og i dag. Er jo litt takknemlig, det at de tar jobben er den eneste muligheten jeg har for å komme meg ut i morgen. Hadde jeg vært mer til stede hadde det ikke gått..

Behandler samtale i går, de fornyet skjermingen.. Overlegen presiserte også at disse heningsforsøkene mine er omtrent beste vei mot hjerneskade. Jeg vet jeg vet jeg VET! Jeg trenger å høre samtidig som det ikke hjelper når jeg blir så desperat etter å komme meg bort fra smerten at jeg ender opp med et nytt selvmordsforsøk, og henging egentlig det eneste jeg har nå.
Hold på si til han; da får du sørge for at jeg har glass eller piller tilgjengelig da, så slipper vi risikoen! Hahaha.. Ja, litt galgenhumor trengs..

Nå gleder jeg meg bare til å komme meg gjennom kvelden og natta, sansynligvis uten å være særlig til stede. Det som skremmer meg er kræsjen som kommer etter slike perioder jeg jeg jobber så hardt for å ikke miste kontrollen.Og det som er er at skal jeg ha noe håp om å slippe å sitte på psykehus på julaften trenger jeg å beholde kontrollen til over julaften..
Og det er risikosport!
Delene må bære hverdagen og holde meg fast en periode til..

Hvordan har du det?

«Går det bra med deg?»
Spørsmålet kommer stadig.. I dag snakket jeg med en venn.. Vi snakket om min bestevenninne, er livredd for å miste henne. Hun er veldig suicidal og ble skrevet ut av psykehuset i dag. Når han ringte visste jeg det var pga henne. Likevel starter han samtalen med; hvordan går det med deg? Jeg svelget og svelget og blunket bort det som kom av tårer. Det er ikke så farlig var ordene jeg klarte å si før jeg straks vendte samtalen over til bestevenninnen min. Da vi var ferdig med å snakke om henne spør han igjen hvordan det går med meg. Da må jeg innrømme at hadde jeg svart på det hadde jeg begynt å gråte og ikke klart å slutte. Jeg orket ikke.
Jeg orker ikke.
I hele dag har jeg fått spørsmål på spørsmål. De ser jeg sliter og spør. Jeg orker ikke forholde meg.
Jeg har hatt ekstremt behov for å ikke forholde meg til meg selv. Jeg har tatt kontakt med folk i hele dag, på sms, telefon og spesielt på chat. Vært veldig interessert i hvordan det går med de, men ikke orket å svare når de spør tilbake, bare snakket det bort og spurt enda mer om dem når de prøver å spørre..
Bestevenninnen min har virkelig trengt meg i dag. Jeg har jobbet som en gud for å være det hun trenger når hun trenger. Rolig og positiv når hun trenger det, men det har blitt mest hyper ikveld. Jeg har grått mellom slagene, så er det tilbake på telefon med høy latter og galgenhumor. Jeg har falt av lasset noen ganger,
men håper jeg gjorde nok.

Behandlersamtalen i dag gikk greit.. Vi snakket mye om holdningen på mandag. Tankene jeg hadde da jeg skrev mobilblogg. Hvorfor jeg plutselig var så sikker på at jeg kom til å klare å ta livet mitt den kvelden. Hvor mye jeg knakk da de stoppet meg, de tok fra meg den fantastiske følelsen av å vite at jeg skulle dø.
Vi snakket litt om forrige samtale, at Marie(en personlighet) hadde hjulpet meg gjennom samtalen.
Igjen fikk jeg spørsmålet; hvordan går det med deg?
Alle vennene som har spurt i dag hvordan det går med meg.
Det går rett vest. Jeg har switchet mye bare for å komme meg gjennom kvelden. Jeg har vært fremme fra under pulten 2 ganger, lunsj og middag. Jeg gjør 2-3 ting på en gang bare for å ikke rekke å tenke. Mens jeg skriver dette sitter jeg og ser film samtidig pluss at jeg må ta pauser fra skrivingen og spille kabal, bare for å holde tankene på avstand.
Bildene, luktene, fantomsmertene er der konstant. Jeg slipper ikke løs fra minnene uansett hva jeg gjør..
Orker ikke skrive mer, egentlig..
Håper jeg får sove i natt, sov ikke så godt natt i til i dag.. Lå våken fra halv 5 tiden, dagene blir lange da..
God natt <3

Hvor er du, kontroll?

Helgen har vært tøff..
Søndag kveld var spesielt vanskelig..
Heldigivs hadde jeg verdens godeste kontakter, det gjorde det litt lettere. Jeg fikk to stabile armkroker å gråte ut i og gjemme meg i når angsten var som verst. Jeg skalv og ristet i både angst og gråt. Jeg er fortsatt på skjermet, dvs at det må være 2 der hele tiden og pga avløsning har jeg i praksis 3 kontakter. De var der store deler av tiden. Jeg utrolig rastløs, gikk frem og tilbake i hva som virket som evigheter. Jeg ble mer og er desperat og forsøkene på å skade meg eller å dø kom trillende. Jeg ble dratt inn på skjermet rom. Prøvde å komme meg ut, men ble holdt fast. Dette er en veldig negativ greie for meg. Jeg blir dårligere av å bli holdt. Jeg forstår at i visse situasjoner er det nødvendig! Når jeg har så lite kontroll over forsøk på å ta livet mitt kan jeg forstå at de må stoppe meg, men.. Bah, blir ikke bra. Jeg ble lagt i bakken av to stk og panikken stiger av flashbacksene som kom av å bli holdt fast. Det neste jeg husker er at jeg ligger i beltesenga. Jeg ble fortalt at jeg switchet til en liten personlighet som bare var helt sikker på at de holdt oss fordi de skulle forgripe seg og dermed fikk helt panikk. Hun sparket og slo vilt om seg som da gjorde at det ble belter.
Igjen.
Det var 4 beltelegginga på 9 dager. Ikke gøy :(
Det har skjedd mange ganger med mange personligheter. Når de blir holdt eller lagt i belter ser de på de som gjør det som overgripere med en gang. Noen vil gjemme seg, noen blir sinte, mens noen av de blir så redde for volden som kommer hvis de ikke samarbeider at de gjør seg klare for overgrepet.
De prøvde lenge å overbevise henne om at de ikke kom til å skade henne, men tror ikke de kom helt gjennom.

Hun fikk bamsen sin mens kroppen lå i belter, så hun ble litt roligere. Jeg kom tilbake, men var ikke der så lenge før jeg switchet igjen. Igjen våknet jeg med bamsen.
De små er veldig regjerende for tiden.
Legen hadde vært der mens en av de små var fremme, husker ikke noe av det.
Litt vanskelig å huske, men tror jeg ble liggende i rundt to og en halv time.
Håpet på å sove godt siden det hadde vært en så slitsom kveld, men jeg sov helt elendig.

I går var den samtale med psykolog I..
Vi kom inn på Hemmeligheten. Jeg fortalte Hemmeligheten høyt for første gang. Det var tøft, men jeg merket at jeg hadde Marie veldig nær meg. Ofte . Marie er helt apatisk, det har hjulpet meg mye. Hun er aldri skremt, trist eller sint, hun bare er. Hun pratet mest, mye av tiden med meg i «baksetet». Jeg hadde ingen kontroll over hva som ble sagt, men jeg fikk det med meg. Noe av tiden var jeg helt borte, husker ikke av det. Jeg sa litt som meg og, men det var ikke mye. Da merket jeg at hun var veldig nær meg for jeg skulle klare å komme meg gjennom det. Var helt matt og sliten etter samtalen, ble nesten litt nummen.
Kvelden i går jobbet jeg av hele meg for å ikke bli dårlig.
De har snakket om at jeg ikke skal snakke noe om traumene på en stund.
At det blir re-traumatiserende å snakke om det.
Jeg vet jeg har blitt dårligere siden jeg begynte å sette ord på minnene, men siden jeg gjorde det har jeg føltat dethar gått fremover for første gang på veldig lenge.
Jeg vil kunne fortsette å prate om minnene.
Og da må jeg vise at jeg takler det. Jeg jobbet beinhardt for å klare å ikke bli dårlig i går. Det ble mye switching. Etter den siste gangen ble det ekstra vanskelig. Nattevakta hadde akkurat kommet da jeg kom ut av det siste.
Det var da jeg skrev forrige blogg. Skjønner ikke hvorfor i huleste det plutselig skulle gå å ta livet sitt her på psykehuset når jeg har prøvd og prøvd før uten å klare, men i går var jeg sikker på at nå skal det gå! Setningen fra Tears in Heaven satt seg igjen i meg; Beyond the door there’s peace I ‘m sure, and I know there will be no more tears in heaven.
Men det gikk jo selvfølgelig ikke, det satt to i rommet.
Jeg ble dratt ut rommet mitt og inn på den skjerma del 2. Da fikk spurte JM noe som såret enormt.
Du burde jo hvertfall vente til du ikke har to som ser på deg lengre
(altså til jeg har lagt meg og det bare er en)
Det bare viste at hun ikke forsto hvor lite kontroll jeg har når jeg prøver å ta livet mitt på den måten. Når livet gjør så ekstremt vondt at det eneste jeg klarer å tenke på er å klare å rømme; ergo ved å prøve å dø. Fornuften har sagt takk  for seg, jeg klarer ikke resonere meg frem til at det ikke kommer til å fungere, det eneste jeg klarer å tenke er at jeg må klare å dø. Da hun sa den setningen følte jeg hun like godt kunne sagt at hun trodde kontrollen var der, så mine forsøk på å slippe unna livet egentlig var for oppmerksomhet. Tårene kom i stødige hikst. Men etterhvert gråt jeg ikke lengre over det jeg begynte å gråte over, jeg gråt fordi jeg følte meg så ekstremt avvist at de to kontaktene mine. De pratet omtrent bare med hverandre, når jeg prøvde å si at jeg trengte de sa T at de gadd jo ikke prate inn i et mørkt rom(jeg satt på rommet på skjerma, de satt utenfor). What ever, orker ikke gå inn i hele den greia.

Nå er det 2 uker siden jeg har vært ute i frisk luft. Ble egentlig lovt at jeg kunne dra på butikken i dag, men de ombestemte seg etter hva som skjedde i går. FML.

Fikk medisinene mine tidlig i dag for å unngå en like vanskelig kveld som i går.
Håper jeg sovner snart og sover godt..
Håper du sovner snart og sover godt..

Behandlersamtale og vanskelige netter..

Husker lite av søndagen egentlig.. Mye småbiter, lite henger sammen.. Switchet mye..

Natta til i går var en av de verste på lenge.. Jeg kan ofte ha mareritt og slite med å skjønne at det ikke var virkelig.. Drømme at Slangen er i leiligheten, for så å ligge en halvtime å være sikker på at han er der.. Men det har aldri vært så virkelig som i natt. Som jeg sa sist har jeg bursdag i disse dager, og bursdager var ofte en «unnskyldning» for Slangen for å ta overgrepene et skritt videre.. At fordi jeg har blitt et år eldre var jeg voksen nok til å takle det neste han hadde planlagt.. Det jeg har slitt mest med i år er den første gruppevoldtekten, som var på 9 årsdagen min.. Flashbacksene og marerittene rundt slike minner blir så intense, og i natt var jeg så dissosiativ at jeg var helt tilbake. Jeg lå i timesvis av gangen og var helt sikker på at jeg lå i senga hos han, at han snart kom for å hente meg.  Vanligvis gjør jeg ting når jeg ikke får sove, jeg snakker med nattevakta, sitter på pcen, leser, hva som helst for å få tankene bort. Men i natt ble jeg jo bare liggende, turte ikke bevege meg, turte nesten ikke puste, gjorde alt jeg kunne for at det skulle se ut som jeg sov. Jeg hadde tatt medisinene mine tidlig i håp om å flykte, rømme fra kvelden.. La meg i 22 tiden.. Men jeg skjønte ikke at jeg faktisk var på psykehuset før i 8 tiden på morgenen.. Lå med andre ord i sengen i 10 timer. Sov kanskje 3 av de, de andre 7  lå jeg og var så redd at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..

Dagen lå jeg under pulten. Jeg var fremme 3 ganger, til samtale, lunsj og kvelds..

Samtalen med behandlere var dritt.. Jeg føler meg så misforstått hele tiden.. Overlegen var med.. Han snakket om at jeg ville jo ikke dø hele tiden, jeg hadde jo snakket med han forrige uke da jeg ikke ville dø.  Sa han. Og at dette selvfølgelig var veldig E.U.P.F.  Følte meg misforstått. Kontakten min meg litt godt, og brøt inn.
-Det Fragile ofte gjør så lenge hun klarer er å vise oss at det går bedre slik at vi vil ta av fotfølging, løsne på tilsyn, slippe henne ut, osv.. Jeg tror ikke at døds ønsket svinger, det som svinger er hvor mye hun klarer å skjule det.
Jeg vet ikke om dette var uheldig eller heldig. På en måte var det godt at noen kjente det, at noen så det, fikk avbekreftet hele; Fragile er så emosjonell ustabil at hun vil det den ene dagen og leve den neste.
Samtidig vil jeg jo fortsatt ut, og det går ikke hvis de vet at grunnen at jeg vil ut er for å dø. Kompliserte greier.
Videre i samtalen vill overlegen presse litt rundt Hemmeligheten. Det neste jeg husker er at jeg ligger under bordet med tommelen i munnen. Overlegen og psykologen hadde gått. Jeg kom meg fort ganske raskt, og kontakten min skjønte at jeg var tilbake, og forklarte  at jeg hadde switchet til en av de små når overlegen ville vite hvorfor ting er så vanskelige for tiden.. Da hadde psykologen skjønt at det ble for vanskelig for meg og avsluttet samtalen.

I natt var også vanskelig. Fikk en nattevakt jeg har hatt gode erfaringer med, men i går var det ikke lett å få hjelp. Tross at de har fått beskjed om å sette seg inne hos meg (på grunn av fotfølgingen) Satt seg uten for rommet mitt med døra oppe og tok opp avisa. Tross at han hadde fått rapport over hvor mye jeg slet..  Jeg ble bare verre og verre, natta har en tendens til å gjøre det med meg.. Det begynte i gråt og fortsatte i hyperventilering. Han var inne en gang, og sa jeg bare måtte komme meg frem fra under pulten. Når jeg ikke klarte det gikk han igjen. Jeg tryglet han om å ikke gå fra meg meg, men med ryggen til sa han at han satt jo bare utenfor døren. Men det hjalp ikke så mye. Jeg fikk det bare verre og verre og endte i strangulering forsøk. Da ble jeg dratt frem av tre stk, og det er det siste jeg husker. Det neste jeg husker er at jeg ligger og klemmer bamsen med to nattevakter inne hos meg mens den tredje(han som satt utenfor først) satt utenfor med avisen sin. Nattevakt P fortalte at Hanne hadde vært der. Hun hadde ikke sagt stort, men lurt på om hun ikke vær så snill fikk lov å dø snart..
Resten av natta var vanskelig, men litt mer søvn enn natta før..
Fortsatt fotfølging, er dritt lei nå.. skal gjøre det jeg kan for å bli kvitt den. Tar dobbel truxal og sobril ikveld, slik at jeg kommer meg gjennom natta uten selvmordsimpulser..
Dagen i dag har jeg bare gjemt meg i fosterstilling under pulten.
Orker lite annet..

«Du er en oppgave vi har fått fra samfunnet»

«Du er en oppgave vi har fått fra samfunnet»

Vikaroverleges V velvalgte ord.

Tusen takk. Jeg har jobbet så sykt med tro at de kanskje bryr seg litt om åssen det går med meg, at det er derfor de bruker tid  på, at jeg ikke bare er en jobb.

Men ikke er jeg bare en jobb, jeg er en oppgave. Når jeg prøvde å si hvor tøft det var å høre fikk jeg slengt tilbake; det er jo du som velger å reagere slik, typisk din problematikk(les: borderline)

Fuck of

Var jeg kun en jobb?

Jeg har grått og grått. Dette blir… jeg skjønner at for mange blir det vanskelig å skjønne hvorfor dette blir så vanskelig. Men jeg tror ikke alle har kjent hvordan avvisning ikke bare bli avvisning. At avvisning er vondt er noe alle vet. Likevel skjønner man ofte at avvisning kan være pga andre ting, for eksempel at noe uforutsett har kommet opp. Men når all avvisning føles som at personen står å peker på deg og sier; HA! Jeg sa du ikke er verdt noe, betydde noe, spiller noen rolle. Jeg jobber med å tro, prøver å ta innover meg at jeg betyr nok, er verdt nok til å bli tatt med i tellingen. Men jeg er så utrolig oversensitiv, følehornene er så til de grader ute, leter nesten etter avvisning. Bare for å få det overstått. Bare for å vise at jeg ikke forventet å få bekreftet at jeg betydde noe for noen.

I dag ble en veldig sånn sitasjon.

Samtalen med psykolog A gikk greit. Fikk beskjed om at jeg skal over på langtidsavdeling på onsdag, at det blir på tvang.

Helt på slutten av samtalen, idet han viser at han gjør seg klar til å avslutte, sier han;
”Jeg blir borte neste uke”

En sånn liten by the way, dette blir den siste samtalen vår.

Jeg vet at dette bare er jobben hans. Jeg vet at det at han ikke kommer neste uke ikke har noe med meg å gjøre. Men jeg skulle ønske at vår relasjon betydde mer for han enn at den skulle avsluttes på 10 minutter! Han har vært behandleren min under flere innleggelser, vi har pratet sammen 4-5ganger i uka i 4-5 måneder. Han vet jeg har fortalt ting til han jeg aldri har fortalt til noen. Jeg har hatt mange av mine tøffeste samtaler noen sinne med han. Det blir en relasjon! Han har sagt at han bryr seg, at han har vært oppriktig bekymret for meg.

Men handlinger taler høyere enn ord.

Jeg visste at han kom til å slutte å være behandleren min. men jeg trodde at vår relasjon betydde mer enn at den skulle avsluttes på 10 minutter. Han kunne sagt ifra på onsdag, ikke 5 min før han må gå. Han visste det var flere ting jeg ønsket å snakke med han om.
Han sa han skulle komme en tur på langtidsavdelingen, men det blir jo ikke sikkert bare hei hade.

Jeg følte bare at denne handlingen snakket høyere enn hans ord har gjort!

D u    s p i l l e r     i n g e n    r o l l e

D u    v a r     k u n    e n     j o b b.

V å r    r e l a s j o n    b e t y d d e    i n g e n t i n g    f o r    n o e n   a n d r e   e n n   d e g

Det er dårlig gjort å si, fordi jeg vet han har gjort mye for å hjelpe meg, men jeg føler at måten han avslutter på sier noe om at det han har gjort så langt viste at dette kun var en jobb.

Pratet med 3 ansatte etter å ha grått og grått, pluss selvskadet. De foreslo jeg skulle si noe til han, ta en prat, forklare, kanskje få avbekrfetet dette.
Men det er jo enda en ny avvisningssituasjon. Kommer han til å tas seg tid? Hvor vondt kommer det ikke til å gjøre om jeg ikke er verdt 10 minutter en gang. Blir han sittende i døra eller gidder han sette seg ned?

Noen kommer sikkert til å tenke at dette har blitt en usunn relasjon, at jeg har blitt for avhenging av hans reaksjon. Men jeg tror at de fleste som har gått så tett med en behandler over så lang tid vet hva jeg snakker om. Dette hadde nok noe med at det var nettopp han fordi han har gått med meg inn i slike enormt personlige og vanskelige ting. Hadde jeg hatt en behandler som snakket om været og overfladiske ting, hadde nok ikke reaksjonen vært slik den har vært. Men jeg tror ikke dette har vært noe mer usunn eller unormal enn noen andre behandlingsavslutninger jeg har hatt. Ville bare si det. Ble også bare etter den vanskelige samtalen i går, litt spesielt. Vi begynte jo samtalen

Sitter å venter. Hoping for the best, but expecting the worst. Klarer ikke gjøre noe annet enn å forvente avvisning, nettopp pga det jeg skrev i stad. Føler meg dum når jeg ikke forventer det, fordi blir overbevist om at folk vet at det er det jeg burde forventet noe annet.

*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*

Da er samtalen ferdig. Begynte å gråte igjen bare jeg så han komme mot rommet. Han satt seg ned ved siden av meg, og kroppspråket talte ikke om dårlig tid. Det betydde mye. Han hadde skjønt hva jeg ville snakke om. Lurte på om det var derfor jeg hadde ”rispet” meg. Det order irriterer meg. Ikke kall nesten sy-sår risping! Det spiller jo ingen rolle egentlig hvor dypt det er, men risping har ikke jeg drevet med siden jeg var 15. Føler det bagatelliserer.

Anyways.. Jeg mistet litt ordene mine, gjentok meg selv, hoppet i setningene, gråt. Men han vet godt hvorfor avvisning blir så vanskelig for meg. Han har også sagt at det er ett av mine grunnproblemer, det at alt bli tatt som avvisning, og avvisning er grunnet at jeg er lite verdt. Det er jeg litt enig i. Han lovte han skulle komme på besøk på langtidsavdelingen, at vi skulle prate mer, avslutte mer da. Han sa også at det hadde litt plutselig gått opp for han at det ble siste samtale, og at han egentlig hadde regnet med å treffe meg igjen i en eller annen sammenheng.

Nå er jeg litt snurt. Føler meg behandlet som en treåring i forhold til dette med skjerming. Så og så mange timer, all spising og eventuell kortspill på skje i løpet av de to timene, osv. Men gidder ikke klage over det.

Regner med jeg skriver mer i kveld..

Tenkte jeg skulle avlsutte med et par bilder.. Jeg tar jo en del bilder.. Vært litt reserverende, fordi disse bildene ligger også på facebook, og jeg har vært redd for at noen jeg ikke vil skal identifisere meg kommer til å skjønne at det er meg. Men scru it…

Disse bildet er jeg ikke sån ekstremt fornøyd med, men syns det representerer det jeg har lyst til å tro nå.. At et eller annet sted der fremme finnes sol som skinner..

Enjoy..

Alt ble satt i tvil..

Okai, har ikke så mye tid å skrive på, bli litt kort.

Natta var lang, sov ikke mer enn en times tid.
Begynte crap.

Er på skjermet(det er en del av delingen på 3 rom, som kan lukkes av, pluss røyekrom og belterom. Ligner på de andre rommene, bare mindre møbler, alle tingene dine låses inn i skap, og det er ikke lov å ha glass der). Har vært der før, men alltid fått lov å gå ut! Men i dag, når jeg skulle ut for å gå på morgenmøte  ble jeg møtt i døra med at jeg ikke fikk lov å forlate skjermet. Jeg bare; kødder du? Jeg fikk jo fotfølging i går pga selvmordsforsøk med pose over hodet, og hadde oppført meg eksemplarisk for å kunne få lov til å slippe det. Så får jeg ikke gå ut? Men der satt jeg, fikk ikke forlate skjermet. Jeg trodde jeg skulle gå i veggen, følte meg så trampet på og ikke minst, shit så kjedelig! Jeg fikk noen blader og mobilen(kun til å høre på musikk på, ikke lov å ringe). Vær så god, underhold deg selv i 5 timer. I tillegg fikk jeg den ene ansatte på hele posten som ikke spiller kort! :p

Samtalen med A var lang og tøff. Snakket først om seøvmordsforsøket. Han mente ikke at jeg har truet, men at jeg hadde kommunisert hva jeg hadde tenkt til å gjøre, og dermed var ambivalent. Jeg prøvde å si at grunnen til at jeg har vært mer åpen om tanker om død er at så  lenge jeg kan huske har jeg alltid sittet alene med tanken å ville dø. Tror noen av de tøffeste avgjørelsene et menneske kan ta er om man skal velge å dø. Det er enormt tøft å sitte med alle disse tankene alene, jeg har ikke klart det mer! Det er klart det var noen prosent ambivalens, men jeg mener ikke at jeg har kommunisert at jeg skulle gjøre det, og derfor ønsket å bli stoppet. Er ikke enig. Jeg fløy ut i skogen for svarte, de brukte 4 timer på å finne meg!

Han snakket om at jeg har løyet, det vet jeg at jeg har. At jeg har latt som det er har gått bedre for å bli skrevet ut. Men han sa at pga dette kunne han tvile på alt jeg har fortalt! Spurte meg om det i dete hele tatt fantes en M! Jeg kan ikke huske sist gang jeg følte meg så krenket. Det tok meg 9 måneder å klare å fortelle noen i det hele tatt om M,. Og dette var etter han hadde brukt nesten halvannen måned på å dra det ut av meg. Det tok meg 20 år før jeg pratet om overgrepene! De to første årene jeg var i psykiatrien var det flere som sa jeg hadde tegn etter seksuelle overgrep, jeg blånektet. Det var helt sykt mye å klare å innrømme det som hadde skjedd, å bli beskyldt for å ha løyet var helt sykt vondt. Jeg har vurdert å si at jeg ikke klarer å ha han som behandler. Kommer ikke til å gjøre det, han er utrolig flink, har aldri kommet så langt på så kort tid. Det var ufattelig sårt. Dessuten sa han at jeg var helt tilbake på scratch når det gjelder tilliten. Får en halvtime med nett, ellers må jeg være på rommet. Sa dette var så alvorlig, livsfarlig, osv. syns ikke det er så farlig jeg. Skal vurderes om jeg får mer utgang etter hvordan dette går.

Men nå må jeg løpe, halvtimen er over..

Takk at du leser <3

Litt fra helgen

Da var søndagen her.. Tenkte jeg skulle skrive litt fra helgen.

Fredag var jeg urolig etter samtalen med A, men det var overkommelig. Det skulle egentlig være fellestur med en annen ansatt, men fordi det ikke var noen andre pasienter ville ble det meg og kontakten min H. Syns det var bra, liker bedre å gå med en enn mange, og H er veldig god å snakke med. Men det tok ikke mange minuttene før jeg merket av M fulgte etter oss. Angsten skrek, men ville ikke vise verken M eller H hvor redd jeg var, så svelget det ned og gikk videre. Heldigvis fulgte ikke M etter lenge. Det bare skremmer meg at han er så investert i å terrorisere meg at han faktisk gidder å henge rundt på sykehusområdet for å vente på jeg kommer ut, bare for å skremme meg.

Jeg fortalte H ganske hele historien rundt overgepene M stått for. Vi snakket litt om hva sags fyr M egentlig her. H sa han slet litt med å skjønne at mennesker kunne være så grusomme. Jeg kjente etterpå at jeg nesten fikk behov for å forsvare M. At han ikke kunne vite at det var så ille fordi det var meg han gjør det med. Hadde han gjort det med noen andre kunne man kalt han grusom, men. Jeg spiller ikke like stor rolle som andre. Føler det blir litt som en som brenner maur med forstørrelsesglass blir satt opp mot en som har drept noen. Det er ikke bra det den første har gjort med maurene, men ikke mange hadde tenkt lenge over det.

Jeg tror det bare er noen som vil tilfredsstille sine behov, koste hva det koste vil. M ser bare ikke på meg som nok verdt til å ta hensyn til, og det syns vel jeg og. Derfor kommer behovet for å dysse det ned, forsvare han som bare svidde noen maur.

Når vi kom tilbake snudde jeg i døra etter å ha hentet lommeboka, skulle bare kjøpe tyggis. Men på veien tilbake ser jeg plutselig M. Jeg stivnet helt, ville løpe, ville skrike, men turte ikke gjøre noen ting. Han tar hardt tak i armen min, før han sier lavt; ”Jeg vet du tror du er trygg her, men det er du faen ikke, jeg følger med!” Så gikk han videre. Alt jeg kunne tenke på var å komme tilbake til avdelingen. Mistet kontrollen over pusten, og innen jeg var kommet tilbake hyperventierte jeg. Jeg kom meg inn og satt meg i hjørnet bak senga. Heldigvis hadde H sett meg og kom rett etter. Han fikk meg opp på senga og rolig nok til jeg fortalte hva som hadde skjedd. Fikk medisiner, og det roet seg etter hvert. Ble helt borte av de! :p Går på en del for å få sove, men fikk da de sammen med angstdempende. Jeg var helt borte. Prøvde å ha oppsummeringssamtale med H, men det var så ille at jeg kunne avslutte en setning for så etter 3 sekunder ikke huske hva jeg hadde sagt. Da måtte jeg prøve å skjønne utifra hva H sa for å skjønne hva vi snakket om.. hehe.. Jeg sovnet 22 eller noe, var helt ute av det. Mye mareritt, men sov sikkert 4-5 timer, så fornøyd med det..

Lørdagen gikk greit. Var hjemme en tur med en venninne. Vi skulle egentlig pakke, men jeg fikk så himla flashbacks av å være inne i leiligheten etter alt som har skjedd med M, at vi endte i hagen.

I dag begynte greit, helt til M sendte mld. Den var utrolig pervers, skal ikke gjengi den her. Han beskrev hvordan han og kameraten skulle voldta meg. Ble ganske urolig etter det. Men gikk en tur, satt på nettet, spilte litt kort, prøver å a det roe seg. Tok en bulimirunde på måltidet isted, hjalp ikke så mye.

Jeg har egentlig holdt meg på rommet hele kveldsvakta, orker ikke forholde meg til folk.

Skadetrangen er enorm.

Tankene vandrer til pillene hjemme. Har hentet ut 3 resepter denne uken. Gamle resepter vel å merke, hadde aldri fått noe av noen av behandlerne mine. Med de jeg hadde fra før er  detmer enn nok til å aldri trenge å ha det vondt mer. Jeg har holdt på å si at jeg drar hjem for å pakke flere ganger i dag. Hjem til evig hvile. Jeg klarer seriøst ikke ha det så vondt lengre :( Vurderer å skrive meg ut neste uke, må bare overbevise de om at jeg er så frisk at de ikke holder meg tilbake.

Har vurdert perm, men er ikke sikkert jeg rekker å dø da. Må bare få skrevet meg ut. Tror jeg har bestemt meg nå, jeg klarer ikke mer..!

for stakkarslig?

Okai, leste over det forrige innlegget. Er jeg virkelig så sytete? :p Jeg kan forstå hvis mange syns at det blir litt stakkarslig. Det jeg på en måte trenger at du forstår er hvor virkelige disse følelsene blir for meg. Selv om jeg ikke burde få følelsen av å ikke spille noen rolle kommer ganske lett, blir den likevel utrolig vond! Og den blir veldig sterk. Jeg er også sånn tolker ting som avisning veldig lett. Jeg går litt på tærne og ser kanskje litt etter det. Ser ikke etter det for å få det bekreftet, fordi det er veldig vondt. Men i noen tilfeller får jeg litt behov for å avvise noen selv før de rekker å avvise meg. Det har skjedd med veldig mange behandlere gjennom tidene, det er en så sårbar situasjon, og fordi jeg er så redd for å bli avvist, er det lettere å avvise selv, eller bare rømme fra hele situasjonen. Jeg forstår at dere syns kanskje jeg overdriver når jeg tar ting så tungt, men alle vet hvor vondt det er å bli avvist, og hos meg blir den følelsen forsterket med 10, og jeg føler den hver dag.

Samtalen med psykologen gikk greit. Jeg klarte å lese litt fra bloggen ang utskrivelsessamtalen. Jeg sliter fortsatt med å tenke at delene er meg. Hvis dere
skjønner. At tankene som Marianne og Marte kom med egentlig kommer fra.. undertrykte sider kanskje? Jeg ville sagt at Marianne brukte utrigning for å prøve å takke fordi det er det hun tror menn vi ha (ikke at det skal foregå noe mellom meg og mannen, men det er det eneste hun har opplevd menn har satt pris på ved henne). Mens A sier at det er jo jeg som sier det! Han forstår at det virkelig ikke var det jeg tenkte på når jeg kledde på meg den dagen, men at det er noe i underbevisstheten min.
Det er vanskelig å høre at jeg er verdt noe, eller spiller noen rolle. Hele livet mitt har jeg fått høre det motsatte, og jeg blir helt overbevist om at de lyver. I dag i samtalen sa A at jeg er verdt nok til å spille en rolle for noen. En liten del av meg prøvde å tro på han, men jeg hadde mest lyst til å skrike; ”SLUTT å late som om jeg spiller noen rolle!!” Det er en personligheter som raser; de vil bare få deg til å tro at du er det, så kan de le av deg etterpå! Litt som om hvis en person på 300 kilo snakket om hvor fint det var å være undervektig. Føler alle rundt jeg er ikke verdt noe, hadde følt meg dum hvis jeg gikk rundt å sa det.
Jeg tror det er viktig at de sier det, jeg prøver jo å tro mer og mer på det, men gash, det kommer til å ta lang tid.
Etter jeg hadde lest del 2 var noe av det første han tok frem at jeg hadde løyet for han. Sa jeg visste det var dumt, men jeg kunne ikke gi han noen unnskyldning til å ringe politiet pga den hersens meldeplikten hans. Ble en litt kort samtale. Resten av dagen har blitt tilbrakt mye i senga. Gikk en tur, men ellers har depresjonen meldt seg litt, jeg orker lissom ingenting. Men håper det går bedre utover kvelden..
Jepp.. har jobbet litt med historien min, tenkte jeg skulle legge den ut. Men lager en egen post ;)

Gårsdagen..

Dæven, for en dag. Har sikkert grått i 5-6 timer i går, var helt utslitt.

Som dere leste var natten og morgenen ikke være så bra. Kom på sykehuset til avtalt tid. Men det var en kamp. Kamp mot impulsene til å bare få selvmordet gjort med en gang, i stede for å vente til alle tror det går bedre. Men mest en kamp mot at jeg føler at jeg ikke spiller nok rolle til å få hjelp, og jeg tror de vet det. Som forrige gang, hadde jeg ikke fått beskjed om å komme tilbake hadde jeg aldri klart å gjøre det. Så det var utrolig sårbart å møte opp. Det som da hadde skjedd var at jeg måtte innom mottak først, og de hadde ikke fått beskjed om at jeg kom. Jeg prøvde å ikke ta det til meg, men det var som en bekreftelse; du er så lite viktig at vi glemmer deg. Ble plassert på gangen, og fikk beskjed om at legen kom om en halvtime. Jeg kunne egentlig godt sitte på gangen, det betyr at jeg ikke er i veien for de i forhold til at jeg hadde fotfølge . Men jeg klarte ikke slutte å gråte. Heldigvis fikk jeg BO som kontakt, han som alltid får meg til å le. Han tok meg inn på et ledig rom, så jeg skulle bli skjermet litt. Han prøvde å få meg til å smile, men klarte det ikke denne gangen. Jeg hater at folk ser meg gråte, så satt inn i hjørnet med nesa mot veggen og prøvde å gråte lydløst, men han fikk det jo med seg. Spurte noen ganger om det var noe han kunne gjøre for å gjøre det noe lettere for meg. Jeg ristet motløst på hodet, men syns det var hyggelig at han spurte.

Etter tre kvarter kom legen som skulle ha innkomstsamtale. Da jeg så hvem det var, ble jeg kjempe lettet gjennom tårene. Har vært borti LC før, han har jobbet på posten jeg pleide å være på, pluss at han har vært vakthavende for meg en del ganger. Han er skikkelig alright! Han begynte forsiktig, tok det i mitt tempo. Midt i snakket vi litt om musikk. Så måtte jeg stille et vanskelig spørsmål. Det jeg nevnte forrige innlegg som var så vondt etter voldtekten var en rift. Det er HELT uaktuelt for meg med undersøkelse, så jeg ville egentlig at dette bare ikke skulle bli fulgt opp av legen på posten jeg skal være innlagt på, så valgte derfor å bare spørre LC om dette kan gro av seg selv, i håp om å få et ja, og at dette aldri ville bli nevnt igjen. Han spurte mer, fortalte da litt om situasjonen. Han sa det var vanskelig å si uten undersøkelse, men at han nesten måtte ta det opp med legen oppe på posten jeg skulle til. CRAP

Når jeg kom opp ble jeg bare liggende på rommet stort sett i 3 timer. Depresjonen hang ekstremt over meg. Klarte ikke ligge i senga(har så dårlig forhold til senger, det har skjedd så mye vondt der), så jeg lå i hjørnet oppå dyna med teppe over meg og bare stirret ut i lufta kjempe lenge.

Så var det samtale med psykolog A. men det funket ikke. Klarte bare si at jeg ikke orket å prate i dag før tårene kom. Han sa han så det på meg og, at dette ikke var helt dagen for lang samtale.
Han tok opp bulimien, om vi skulle prøve å gjøre noe med den. Fortalte jeg ikke hadde spist så mye i det siste. At jeg føler jeg har lagt på meg 20 kilo. Sa at jeg gjerne skulle slanket meg på en sunn måte, men at det alltid sjever ut til noe destruktivt. Da sa han; «bulimi er jo mislykket slanking.
Den svei. Har lenge slitt med følelsen at jeg ikke er «ordentlig» spiseforstyrret fordi jeg ikke er undervektig.
Denne kommentarer var tung å ta.
Igjen begynner fornuften og sykdommen å krangle.
Fornuften sier at han mente nok ikke at du sliter med bulimi fordi du ikke klarer å slanke deg. Men sykdommen skriker; jeg skal vise deg at jeg vil slanke meg, jeg skal slutte å spise!» Har ikke spist siden det. Er bare en halv dag, men. Redd dette mønsteret gjentar seg.
Han bad også om unnskyldning for hva han sa i utskrivingssamtalen. Bestemte meg for å lese utskrivningssamtale del 1 for han.

Selv etter samtalen var over klarte jeg ikke å slutte å gråte. De maste om at vi måtte gjøre noe med sårene på armen. En del sår som burde blitt sydd, det er for sent nå, men de ville rense og legge på ren bandasje. Så lege T skulle komme og se på det. I tillegg til det skulle vi liksom prate litt om rifta. Jeg ville ikke, men flere maste om at jeg burde gjøre det. Jeg sliter likevel med å ta i mot hjelp. Har jo klart å sy mye før men i det siste har jeg slitt veldig rundt det med at jeg ikke fortjener hjelpen, både fordi jeg har gjort det selv og fordi jeg ikke spiller noen rolle. Så tok mye av meg å la henne begynne å styre. Men så kom hun inn med saks. Jeg har sagt 1000 ganger at når jeg sliter like mye som jeg gjorde da blir selvskadingsimpulsene enorme. Jeg klarte å holde meg lenge, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hev meg etter saksa. Fikk masse kjeft. Da sa jeg at jeg ikke taklet at folk var sint på meg akkurat da, og ba henne om å gå. Etter litt tid skulle vi prøve igjen. Men så kom det en høy lyd, og jeg skvatt sykt, å hun mistet grepet på det hun holdt på med, igjen ble hun sint, da forlangte jeg henne ut. Kan jo virkelig ikke for at jeg skvetter!! :( Da ble det for mye, så jeg ba henne gå. Men i løpet av tiden hun var inne, spurte jeg om det gikk ann at noen var med meg når jeg hadde så vanskelig. Så jeg håpet at hun sendte inn kontakten min når hun gikk(dette var rett etter vaktskifte, så hadde fått en ny kontakt). Men jeg satt der en stund, uten at noen kom. Jeg gråt så jeg hev etter pusten, og da hadde jeg grått konstant i halvannen time, var utslitt. Gikk ut og spurte etter kontakten min, men ingen visste hvor hun var. D fulgte meg tilbake til rommet, men han snudde i døra, han hadde ting å gjøre. Jeg følte meg så ekstremt alene. Og da var jeg bestemt på å skrive meg ut. Suicid tankene tok helt overhånd, og jeg følte jeg ikke fikk nor hjelp uansett.

Endelig kom kontakten.

H er kjempe grei..

Oppløst i tårer prøvde jeg å forklare hvorfor jeg var så lei meg. Hvor vanskelig det hadde vært for meg å komme tilbake fordi jeg føler de vet at jeg ikke spiller noen rolle, og hvordan det føltes å bli bekreftes i løpet av dagen, vet at jeg hadde blitt glemt først av avdeling, så av lege, så kontakt. Hvor mye jeg kjempet for å samarbeide med sårstell, og hvor krenkende det føltes å få så kjeft når jeg virkelig hadde prøvd lenge.

Da var selvmordsimpulsene så sterke at jeg bare ville skrive meg ut. Jeg har jo hatt lyst til å dø så lenge, men har feiget ut for mange ganger, av hensyn til de jeg er glad i, og frykten med alle fysiske skader jeg kan sitte igjen med hvis det skulle gå galt. Men i går hadde jeg virkelig gjennomført det, jeg ville ikke slippe den følelsen!

Men jeg skrev meg ikke ut.

Resten av kvelden gikk i bølgedaler. Det er mye hull, da. Jeg gikk tilbake til nå-må-vi-vise-hvor-bra-vi-har-det-slik-at-ingen-mistenker-selvmord strategien, men jeg klarte det ikke lenge av gangen, så da tok en personligheter over som klarte det. Klarte å snakke om fremtiden uten å gråte, klarte å smile. Så jeg var borte i 15-20 minutter av gangen. Da hadde jeg litt mer styrke, og klarte å fake en liten stund til.

Nå må jeg bare fortsette å snakke om langstidsavdeling, leilighet, utdanning, slik at de tror at jeg har fremtidsplaner og ikke er suicidal.

The play goes on..

Utskrivningssamtale, del 2

Utskrivelsessamtalen for denne gangen begynte veldig sårt… (Utskrivningssamtale, del 1)

Fortsettelsen gikk ikke noe bedre. Fokuset var jo selvsagt at jeg skulle hjem! Men dette ble vanskelig, fordi jeg visste hva jeg dro hjem til. Han. Flere voldtekter. Psykolog A hadde catchet at det var noe jeg ikke visste om jeg ville si, på grunn av hans meldeplikt. Jeg hadde da sagt at M hadde sagt at han skulle la meg være i fred etter at jeg sa at sykehuset hadde truet med politi. Sannheten var at jeg hadde sagt det til han, men i retur fikk jeg enda flere trusler. Jeg tørr ikke gå til politiet. Så jeg løy og sa at alt kom til å gå bra, men igjen sviktet kontrollen meg, og kroppsspråket sa noe annet enn leppene mine. Jeg gråt mye. Først lydløst, så ble det hulk.
A foreslo at vi skulle utsette samtalen, men jeg ville bare komme meg gjennom utskrivelses samtalen uten noe mer snakk om politi, så jeg ville avslutte.
A sa han syns jeg var vanskelig, fordi jeg sa det gikk bra mens kroppsspråket sa noe annet. Jeg gråt enda mer, så at jeg virkelig ikke mente å være vanskelig, jeg hadde det bare veldig vondt. Det var tøft å høre at jeg var vanskelig, fordi jeg ville virkelig sammarbeide, jeg bare klarte ikke.
Da han sa jeg var vanskelig for andre gang måtte jeg bare gå. Jeg falt sammen på rommet. Satt på høy musikk, la meg i hjørnet og gråt så jeg ikke fikk puste. Kontakten min kom etter. Sa A gjerne ville avslutte, at vi skule prøve igjen om 15 min. jeg klarte ikke reagere gjennom gråten. Kontakten min kom inn igjen etter 5 min og satt seg ned på gulvet med meg.
”Fragile, hjelp meg å forstå hva som foregår, hvorfor du gråter sånn”
Men jeg klarte ikke si noe, klarte ikke fortelle hvor livredd jeg var for å dra hjem, men hvor mye reddere jeg var for å si noe om det.

Jeg ble med ut etter en 20 min tid. A foreslo at vi skulle gå en tur, det gjorde godt. Han prøvde seg inn på samtale emnet, men jeg bare skiftet tema hver gang. Han prøvde å fokusere på evaluering av oppholdet, jeg hadde ikke sjans.
men dro da, uten noe telefon til politiet.
Skulle være hjemme en uke, altså skal jeg tilbake til sykehuset på torsdag.
M har vært her noen ganger. Være borte noen dager da, det hjalp jo litt…

Må prøve å finne noe lurt å si ang evalueringen til jeg kommer tilbake..

Nå får jeg forhåpentligvis sove snart..

God natt <3

Utskrivningssamtalen, del 1

Hun skulle skrives ut, skulle ut og møte en venninne rett etterpå, hadde lyst til å føle seg fin. Hun fant frem et plagg med utrigning, men tenkte ikke at det gjorde noe, hun følte seg fin i det.

Men i bakgrunnen var det to personligheter i hodet som kommenterte. Fragile tenkte meste på da hun skulle ut etter utskrivningssamtalen, men disse to ville bruke anledningen til å finne ut mer om mannelig psykolog A som skulle ha utskrivningssamtalen.

Marianne tar en titt på utringingen og sier;;
«Dette ser bra ut. Du har jo lyst til å på en eller annen måte takke for det du har fått ut av oppholdet. Dette er virkelig det eneste du har å stille opp med, puppene er det eneste menn noen sinne har villet ha på den stygge kroppen din.»

Marte har en litt annen agenda;
”La oss teste han! Er det det han vil ha, er det det mannfolket er ute etter?”

Fragile prøvde å ignorere de. Så seg i speilet en siste gang før hun gikk ut, likte følelsen av å føle seg litt fin.

Så kom samtalen.

Det skjedde med en gang.

Han så et blikk på henne og gav en lav latter.
”Det var da en voldsom måte å kommunisere på! Dekk deg litt til, det distraherer”

Fragile bøyer hode, mens personlighetene raser.

Marianne er rask til å kommentere,
”Det var det jeg visste. Du har nå gitt det eneste du hadde å gi, og det ble avvist. Du kommer aldri til å bli god nok”

Marte kom like etter;
”Jeg visste han var ute etter å skade deg, hørte du ikke hvor mye han dret deg ut nå?”

De andre personligheten var også aktive, mange meninger om hva som hadde skjedd.

Mens bak det hele høres fragiles sårede stemme;
”Jeg trodde jeg var fin, jeg”