Tag Archives: spørrerunde

Svar på spørrerunden…

Først vil jeg begynne med å takke for spørsmålene deres:) Det betyr mye for meg at dere tar en interesse! Jeg vil også si til både de som har skrevet inn og dere andre at kommer det flere spørsmål er det bare å komme med de:)

UnsilentShaddow lurer på;
Hvor gammel var du når du begynte å gå i behandling?
Jeg holdt meg lenge utenfor «radaren» til helsevesenet.. Det indre systemet fungerte så godt at det tok en del år før jeg kom inn i psykiatrien. Jeg hadde likevel faste voksne samtalepartnere fra 14 års alderen, i forbindelse med skole og menighet. Jeg gikk på folkehøyskole etter vgs og det var der jeg begynte å bli verre.. Der hadde jeg læreren min som hadde studert psykologi som hjalp meg mye gjennom tiden der. Men mot slutten av skoleåret ble jeg mer og mer suicidal og han turte ikke ha ansvaret for meg lengre. Han sendte meg til rektor som sa jeg måtte begynne hos psykolog for å kunne fortsette på skolen.. Da var jeg 18. Da var mars/april og jeg skulle jo flytte hjem igjen i mai, derfor var det ikke vits å søke på DPS. Da var jeg så heldig at sosialkontoret hjemme betalte for timer hos privat der jeg slapp å stå i kø. Der gikk jeg 5-6 ganger før jeg dro hjem. Der begynte kontakten hos fastlegen. Jeg hadde en fantastisk fastlege. Han ble min behandler den sommeren. Jeg fikk komme en gang i uka og prate ut. Han ble også mer og mer nervøs, så han sendte meg til et akutt team på et DPS hjemme.. Der gikk jeg først hos forskjellige der før jeg fikk en psykolog som behandler i August.. Den høsten flyttet jeg, så jeg sto på venteliste på DPS der jeg hadde flyttet, og jeg kom inn dit da i oktober 2008, og har gått hos henne siden! :) Jeg skal bytte når jeg kommer ut derifra da..

Fant de fort ut at du hadde dissosiativ lidelse eller var du igjennom en haug med andre diagnoser før du fikk hjelp for det?
Det var akutt psykiatrisk som satt de første diagnosene på meg. Jeg var nok heldig der fordi det var en traume-post og de kjenner godt til dissosiative lidelser.. Nå er det kun emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som er den jeg føler er feil. Min behandler gjennom 3 år mener heller ikke at jeg har denne diagnosen, så jeg tørr å påstå at det er en feil diagnose..Har skrevet om det her.. Det har nok mye med å at jeg switchet til en annen personlighet med et annet stemningsleie og de tok det som at det var jeg som skiftet humør.
Det er mange med DID som blir sett på som psykotiske. Det har skjedd at jeg har blitt stemplet som schizofren på legevakta, men det har alltid stått noen psykose-relaterte diagnoser på mine papirer.

Har du vært innlagt lenge og er du det ofte?
Jeg har vært innom akutt psykiatrisk rundt 30 ganger på mellom desember 2008 og april 2011. Av disse 30 var det 3 som var frivillig, resten har vært tvangsinnleggelser. Har ofte vært der noen uker på frivillig, men innleggelsen var alltid på tvang. Nå har jeg vært innlagt snart et år, et halvt år på akutt psykiatrisk og et halvt år på langtidsavdeling..

Hvordan klarer du deg hjemme?
Det går veldig i perioder. Det blir ofte mye legevakt for å sy og mye bulimi. Jeg kan slite veldig med hverdagslige ting, som å ta oppvasken, rydde, osv. Men jeg har til tider klart å leve ute ganske greit, greier å fylle hverdagen meningsfulle ting. Dessverre er det lenge siden jeg har fungert særlig ute da psyken har gått dårligere og dårligere. Siste halve året før jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk klarte jeg ikke holde orden, jeg klarte ikke betale regninger, jeg isolerte meg mye og hadde mange turer på legevakta i uke + flere innleggelser. Håper jeg klarer meg bedre når jeg kommer ut herifra.. Da har jeg mye mer nettverk rundt meg av folk som kan hjelpe meg til å få hverdagen til å gå rundt.. :)

Hvor ofte dissosierer du og hvor lenge pleier det å vare?
Det er utrolig forskjellig. Det skjer flere ganger om dagen, og kan vare alt fra 5 min til 2 døgn. Gjennomsnittet er vel noen timer av gangen, litt avhengig av hvor mye jeg trenger de..

Kan du fortelle litt mer om hvordan de ulike delene kan være til hjelp for deg i dagliglivet (som f.eks i butikken og sånne vanskelige ting)?
Jeg har skrevet en del om det om dette i De forskjellige personlighetene, men kan ta kort om de jeg har brukt mest..
Cecilie er uten tvil den som hjelper meg mest. Hun er den som er flinkest til å late som hun meg. Hun har tatt skoledager, jobb og familieselskaper osv for meg utallige ganger. Hun tar også skumle telefonsamtaler for meg. Jeg hater å måtte ringe NAV, kreditorer, ukjente mennesker, osv, og da er er det godt å ha Cecilie som tar de telefonene. Hun er også mer fornuftig enn meg, hun har blant annet tatt over før jeg har gjort dumme selvmordsforsøk som jeg garantert kommer til å overleve av.. Hun kan også være der når jeg ikke har kontroll nok til å klare meg gjennom perioder jeg har kommer meg gjennom. Som her om dagen maktet ikke jeg å legge meg pga angst for mareritt, og da var det hun som gikk å la seg. Dessuten har hun, Line og Kamile tatt vare på mange av vennskapene mine. De har ringt og stilt opp for venner når jeg ikke har hatt sjans til å gjøre det.
Lise er en av de jeg har skrevet mest om. Hun er der for å sette grenser for egen kropp.Det var mange som representerer forskjellige forsvarsmekanismer under overgrep. Sara feks, ligger bare ligger helt rolig og venter til de er ferdig for å unngå å bli slått. Karina, Sinna og Marte blir fysiske for å forsvare seg. Marie er som et tomt skall, helt apatisk, mens jeg har noen som ikke klarer å slutte å gråte eller skrike.
Noen, som Sara, Julie og Mari bærer sorgen. De som Sinna, Karina og Jostein bærer sinne, mens Charlotte og Silje bærer gleden jeg aldri fikk ha som liten. Det er også noen som gjør det de kan for å beskytte for nye overgrep, vil forberede kroppen på nye overgrep slik at vi alltid er på vakt. Det gjør blant annet Marte og Skremt.

Hvor gammel var du når du først skjønte at du var “annerledes” enn andre som ikke hadde deler/stemmer?
Dette har jeg skrevet litt om i Jeg ville jo bare være frisk.. Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da jeg forstod det..Jeg trodde jo lenge at alle hadde det slik.. Jeg hadde ikke noe særlig med venner før ungdomskolen, så var vel da jeg  snakket mer med jevnaldrede og»oppdaget» at ikke alle hadde det som meg..

Janne Helen lurer på
Hvor lenge har du vært på lukket avdeling?
Minus et par uker hjemme har jeg vært innlagt på lukket i 11 måneder.

Vet du hvor mye lenger du må være der?
De har sagt til over sommeren en gang, litt usikkert når enda..

Har du fått lov til å snakke om det du har opplevd utenom her på bloggen?.. vet jo at ikke alle i psykiatrien er mottakelig for at vi skal snakke om det.
Jeg har pratet veldig lite om det.. Min behandler på DPS var så redd for at jeg skulle bli dårligere at hun turte ikke. På akutt psyk ville de stabilisere meg først og her jeg er nå er de redde for re-traumatisering, så de vil heller ikke prate så mye om det. Eneste jeg har hatt er T på SMI.. Vet ikke hvor lenge de vil vente før jeg får prate om det. Jeg vet jeg blir dårligere, men da jeg prate om det på SMI var første gang jeg faktisk følte at det gikk fremover. Jeg tror jeg kommer til  bli dårligere når jeg prater om det-uansett hvor lenge jeg venter. Derfor vil jeg helst prate om det mens jeg er innlagt, fordi det da jeg trenger folk og trygge rammer rundt meg. Behandleren min på DPS jobbet også mye for å få meg innlagt for å prate om traumene, siden hun ikke syntes det var forsvarlig å sende meg hjem etter slike samtaler. Nå har jeg jo nettopp skiftet behandler her på psykehuset, så det blir spennende å se om hun har en annen strategi enn psykolog I.

Caroline spør
Du sier at du ikke vil ha hjelp, at du heller vil dø. Men, hvis du kunne få den riktige hjelpen. Den som gjorde at du virkelig kunne se lyspunkter i livet, selvfølgelig vil ikke alt bli bra på null komma niks, det vet jeg alt om, og man faller ofte tilbake til der man var, kanskje også lengre ned. Det ender jo da med motløshet, man blir bare fortvilet og vil gi opp. Men, hvis du kunne fått hjelp; hjelp fra riktige personer, støtte fra personer som bryr seg og er glad i deg, personer som alltid vil være der for deg, hjelp som fungerer for deg. Vil du da velge å leve? (Jeg håper virkelig at svaret er ja, for jeg vil ikke miste deg <3)
Jeg tror det ja! Det er ikke alltid jeg klarer å se det slik, men det er jo som mange har sagt før meg, det er ikke det at jeg vil dø, det er det at jeg ikke  orker å leve. Hvis jeg får tro på at livet kan bli bedre er det klart jeg vil prøve å leve..:)

Inger vil vite
Jeg lurer på hva du synes om denne ideen.
Fysisk kontakt med holding og tilpasning til rembruk er vanskelig for deg fordi dette minner deg om overgrepene. Kunne det i stedet lages små rom hvor gulv og vegger var polstret med gummiplater? Fargen måtte være beroligende rosa eller lysegrønn. Det skulle være dempet,vakker musikk der, og lukter av f.eks. skog,hav eller blomster. Slik jeg har forstått det er du i slike situasjoner bare aggressiv mot deg selv,ikke mot andre, så du kunne også hatt et par venner med deg der inne. Noen fra sykehuset måtte passe på utenfra.
Tror du en slik løsning kunne dempe litt på de fryktelige følelsene som raser gjennom deg?
Det er vanskelig å si uten å ha prøvd, men det virker jo som en bedre løsning da jeg ofte blir mye dårligere av tvangsmidler. Vet at i mange land bruker man ikke belter i det hele tatt, kun isolasjons rom. Jeg tror nok jeg hadde fått litt panikk for å bli stengt inne i et rom helt alene, men siden jeg aldri har prøvd å skade noen andre enn meg selv burde det jo gått ann at en ansatt var der med meg. Godt forslag da, men de har ikke noe sånt her, dessverre :(

Advertisements

Kjellergulvet

Jeg kniper igjen øynene og holder pusten.
Kanskje de ikke ser meg, kanskje de ikke hører meg hvis jeg later som jeg er heeelt usynlig.
Likevel kjenner jeg fire sterke armer ta tak i meg, og jeg  begynner instinktivt å skrike.
Jeg spreller alt jeg har, bruker alle mine krefter på å komme meg løs.
Luktene fra kjelleren river i nesa og jeg hører kjellerdøra lukke seg og mannstemmene nærmer seg meg.
Jeg blir dratt med på gulvet og kjenner jorden under hendene mine og jeg begynner å fryse noe enormt..
Da jeg blir lagt i bakken mister jeg det siste av kontroll og skriker og sparker vilt rundt meg for å komme meg løs.

Plutselig er det 6 armer som er med på å holde meg, og jeg er så redd at jeg nesten ikke får puste.
Jeg roper etter hjelp og trygler de om å ikke skade meg mer men de fortsetter å holde meg fast.
Plutselig hører jeg kjente stemmer langt unna.
Stemmer som sier navnet mitt og som lover at de passer på meg.
Jeg glimter lys i den mørke kjelleren.
Jeg skjønner hvor jeg er.
Jeg kjenner igjen rommet jeg er i.
Jeg er på skjermet på psykehuset.
Det er ikke slemme mennesker som holder meg, det er ansatte.
Jeg prøver å hele meg å holde meg der, snakker innover til de redde delene, jeg er trygg, jeg er trygg, jeg er trygg.
Men plutselig begynner parfymen og alkoholånden til overgriperne å dra meg i nesa. Jeg får smerter i kroppen, spesielt der nede. Jeg begynner å fryse, og mørket omslutter meg. Hendene som holder meg blir fremmede, og jeg er tilbake i helvete i kjelleren..


Jeg skriker og spreller i det jeg hører buksesmekker åpnes.
Jeg kjenner jeg blir bundet fast, og blir mer og mer desperat.
Jeg vet hva de skal når de binder meg fast.
De groveste overgrepene i kjelleren skjer når jeg blir bundet fast.
Jeg stivner i frykt.
Jeg vet jeg blir slått hvis jeg spreller mer nå.
Likevel da smertene begynner kommer hikstene, gråten blandet med hyperventilering.
Jeg hyler og prøver å komme meg løs fra båndene som binner armer og bein.
Plutselig tar noen hånden min og klemmer og slipper, klemmer og slipper..
Det begynner i ryggen, jeg kjenner at jeg ligger på en seng og ikke på et bord som jeg alltid gjør i kjelleren. Lyset begynner å piple inn, smertene begynner å avta.
Igjen kan jeg sakte men sikkert se meg rundt å skjønne hvor jeg egentlig er.
Jeg ser nedover og ser at jeg er i beltesenga.
Jeg hiver fortsatt etter pusten og tårene er fortsatt på kinnet mitt, men jeg vet hvor jeg er. Endelig..

Sammen med «Du er trygg» prøver jeg å forklarte hvordan det er med de verste flashbackene er, hvordan jeg -i dissosiasjon- mister kontakt med ting rundt meg.
Det er helt grusomt.
Finner lissom ikke ord for å  beskrive det, det er helt forferdelig.
Jeg mister helt kontakten med ting rundt meg, dissosiasjonen blandet med flashbackene gjør at jeg lukter kjellerluktene, jeg hører lydene, jeg fryser, jeg ser bildene like virkelig som jeg ser alt rundt meg og jeg får fantomsmerter der de skadet meg.
Jeg er helt tilbake i overgrepet..
______Jeg er helt tilbake i overgrepet..
____________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
_________________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
Noe som også er vondt er hvor mye det påvirker de rundt meg..
Når jeg har bare flashbacks eller fantomsmerter kan jeg ligge rolig og bite i meg smertene.
Men når disse gjenopplevelse anfallene skjer dras så mange inn.
Det verste er nok at så lenge jeg er her på psykehuset kan  gjøre de andre pasientene urolige..
Ja, jeg er skjermet, men jeg vet at jeg har hørt skrik komme inn hit, det sier da meg at mine skrik kommer ut til dem.
Og jeg vet hvor vanskelig det er å høre skrikende pasienter, hvor mye det trigger meg..

Uff, dette var et tøft innlegg å skrive.. Jeg skrev det likevel for å hjelpe uteforstående til å forstå hvor (unnskyld utrykket) jævlig det kan være å leve med PTSD og dissosiative lidelser..

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at etter denne opplevelsen da gav dette seg. Men dette skjedde 5-6 ganger til den kvelden, det skjer stort sett hver gang jeg ligger i belter fordi det trigger så mye å bli bundet fast. Det er bedre enn å bli holdt, men det trigger mye..

Jeg har ikke flere ord..

Men jeg vil gjerne minne om spørrerunden jeg hadde for noen måneder siden.. Fikk veldig lite tilbakemelding, så legger det ut igjen…

Ser det en en del bloggere som åpner for spørsmål innimellom.. Ser det er en del som er innom, så tenkte jeg skulle åpne for om noen har noe de lurer på? Jeg kommer ikke til å svare på alt, eksempelvis lite ang familie tror jeg.. Er alt for redd at noen av de skulle finne bloggen og kjenne seg igjen.. Men det er bare å spørre hvis det er noe ang de dere lurer veldig på, kan hende jeg kan kamuflere litt..

Hvis du har noen spørsmål kan du enten legge igjen en kommentar her eller sende en mail til itsafragilelife@hotmail.com ..

Spørrerunde..

Ser det en en del bloggere som åpner for spørsmål innimellom.. Ser det er en del som er innom, så tenkte jeg skulle åpne for om noen har noe de lurer på? Jeg kommer ikke til å svare på alt, eksempelvis lite ang familie tror jeg.. Er alt for redd at noen av de skulle finne bloggen og kjenne seg igjen.. Men det er bare å spørre hvis det er noe ang de dere lurer veldig på, kan hende jeg kan kamuflere litt..

Hvis du har noen spørsmål kan du enten legge igjen en kommentar her eller sende en mail til itsafragilelife@hotmail.com ..

Snakkes:)