Monthly Archives: september 2012

Øyeblikk #1 Vi delte rom, hun og jeg..

(Øyeblikk # 1, opplevd Mai 2011)

Jeg våkner stadig mer og mer, og hver gang blir ting litt mer kjent..
Det løper sykepleiere frem og tilbake rundt meg,
og det piper i maskiner over alt..
Jeg har slanger inn og ut av meg.’

Det går stadig mer opp for meg hvor jeg er.
Jeg er på sykehuset, på intensiven.
Tankene vandret tilbake til alle pillene jeg hadde tatt..

Jeg klarte det ikke
Jeg prøver å reise meg, men blir raskt
dyttet tilbake av han som sitter i stolen ved siden av meg,
han som tydeligvis har kontinuerlig
tilsyn på meg.
«Du må ligge rolig, vi er redde du går i bakken om du reiser deg nå!»
«Dessuten», legger han til, «Du får ikke dra noen steder enda,
du må nok være her en stund til før du skal over på psykiatrisk»

Jeg har ikke krefter til å sloss med han og legger meg ned igjen.
«Men jeg vil jo ikke leve mer» er det siste jeg får frem før tårene tar meg..

Plutselig kommer det en seng inn til å rommet.
Det er ei jente på min alder.
Hun blir plassert 5-6 meter fra meg og det de setter en
skillevegg mellom oss..
Jeg hører stille på legen som snakker med henne.
En stille gråte blir stadig større.

Hun har kreft.

Hun skal dø.

Vi deler rom hun og jeg..
Vi er litt like på noen måter,
hun er i tjueårene,
hun har blondt hår og blå øyne.
Hun har en hånd å holde,
noen som er der med henne.

Vi begge gråter.

Bare for to helt forskjellige grunner.
Selv om vi er like har vi to ytterpunkt
som grunn til gråten.
Hun gråter fordi hun skal dø.
Jeg gråter fordi jeg skal leve.

Det er en utrolig spesiell følelse.
Jeg hadde gjort
alt jeg kunne for å klare å dø..
Likevel må jeg leve,
men hun som ligger ved siden av meg vil
gjøre hva som helst for kunne få lov til å leve videre,
og hun skal dø!

Vi deler rom, hun og jeg..

Hun vil leve, men dø.

Jeg vil , men må leve.

Vi snakket begge til Døden på to motstridende mål.

Døden strekker ut hånden til oss begge.
Han er bare så urettferdig.
I rommet vi ligger er han
både ønsket og uønsket,
både elsket og foraktet.
Han hadde holdt meg tett til brystet sitt noen dager
tidligere, de hadde revet meg ut av armene hans da legene
reddet den døende jenta.
Nå var jenta bak skilleveggen som
kom han kom til å besøke snart.

Jeg har lyst til å gå bort til henne
og stryke henne på ryggen,
vaske vekk tårene hennes.
Fortelle henne at jeg ville gjort hva som
helst for å kunne bytte den tiden jeg
har igjen med tiden med tiden hun hadde igjen.
Jeg kunne delt hvorfor døden
ikke var så skummel for alle-men
jeg tror ikke det hadde hjulpet henne.

Jeg ligger der og tenker at jeg skulle ønske at jeg hadde
hennes lyst på livet, hennes frykt og hat for døden.

Jeg har også mennesker som ønsker at jeg ønsker å holde
meg i live for, mennesker som ikke vil jeg skal forlate dem.
..

Hennes gråt viste meg at hun hadde noe å leve for..

Kan jeg grave frem hva jeg har å leve for?

Kan noe av hennes håp smitte meg?

Kan livslysten hennes inspirere et liv som ikke ønskes å leve?

Hva skal til for at det jeg har å leve for skal bli
sterkere enn smerten som gjør at jeg ønsker å dø?

Har det skjedd noe mer..? + Brev til en av personlighetene..

Forrige uke hadde jeg en lang krevende samtale med Psykolog V..

Vi snakket om delene, hvilke funksjoner de har, hvor gamle de er, hva de hjalp meg med som liten og hva de hjelper meg med nå..

Det som ristet hele verdenen min var noe jeg egentlig ikke har tenkt på før..
Det jeg husker av overgrep skjedde fra 5 års alderen. Likevel har jeg minst 2 deler under 4 år..

Har det skjedd noe før jeg var 5..?
Var det samme overgriper eller var det den samme?
Jeg husker at marerittene om kjelleren startet med
at jeg gikk ned i kjelleren, og i det døra lukker seg og jeg våknet livredd, uten å egentlig skjønne hvorfor jeg er redd..
For noen års tid siden begynte jeg å ha samme mareritt ang pappa.
At han kommer inn på rommet mitt lukker døra etter seg og i det han gjør det
våkner jeg i full panikk…
Jeg tror egentlig ikke at han har misbrukt meg seksuelt..
Jeg husker  ikke når han begynte å slå, kan ha noe med det å gjøre..
Jeg vet bare ikke hvor disse små delene kommer fra..

Okei, ,dette ble tøffere enn jeg trodde det skulle bli, så jeg stopper her..

Jeg tenkte jeg skulle lage en serie der jeg skriver brev til noen av delene.. Dette brevet skrev jeg i helgen..
Dette er til en av de som kom før de seksuelle overgrepene jeg faktisk husker..

Vesle Trist..
Beklager at jeg har ignorert deg.
Beklager at jeg har dyttet deg ned og forsømt deg.
Jeg har bare ikke orket tanken på hva du har å dele.
Din gråt har vært for sår for meg,  dine skrik har vært for høye..
Jeg har ikke vært klar for å ta innover meg både at og hvorfor du finnes..
Men jeg vil du skal vite at jeg vet at du her selv om jeg ikke forstår hvorfor.
Det vanskelige er at jeg tror ikke du er klar over at vi deler kropp.
Likevel hører gråten din på innsiden..


Jeg vet hvor redd du er for å ta over kroppen,
samtidig som du ville gjort hva som helst for å titte frem bare for
å få en liten klem og en hånd å holde i.
Det kommer ikke alltid til å være et fang å krype opp på med snille hender
når du kommer frem, men jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg..
Jeg tror ikke du forstår det, men jeg er voksen nå!

Jeg kan passe på deg!


De slemme hendene i den kalde kjelleren vet ikke hvor vi er!
Her jeg er nå er det masse snille hender som
beskytter og tar vare på både meg og deg!
Jeg lover at jeg skal høre mer på deg..
Jeg trenger bare å bli bittelitt sterkere,
slik at jeg orker å ta innover meg den enorme smerten du bærer på.
Jeg er lei meg for at du har måttet bære det alene..!
Jeg lover at jeg skal gjøre det jeg kan for å gjøre dette lettere for deg!
Jeg må innrømme at jeg ikke vet hvordan enda,
siden det ikke virker som at du skjønner at du lever i enn voksen kropp.
Jeg skal finne noen som kan hjelpe oss vesle Trist.. Slik at vi kan jobbe
med det vonde du bærer inni deg og at kanskje jeg kan begynne å bære litt for deg.. Kanskje vi kan jobbe litt sammen?  Det kan nok ta litt tid tid,
men jeg er sikker på at vi kommer til å klare sammen.
Takk for alle minnene du tok på deg som jeg har sluppet å huske.
Takk for at du har båret det så mye av det triste ved meg,
takk for at du har tatt mange av følelsene jeg har sluppet unna.
Takk at du har grått alle tårene jeg aldri har klart å gråte.
Håper du en gang kan forstå hvor takknemlig jeg er.
Jeg lover deg at jeg skal finne en måte som gjør
ting lettere for deg, vesle Trist..
Jeg håper du en gang skjønner at vi er voksne,
og at du lar meg passe på deg, lar meg holde deg..
Hold ut!
Vi skal klare det!
Sammen…