Tag Archives: advokat

Møte med kontroll kommisjonen..

Ting går ikke så veldig mye bedre.. Dagene ligger jeg fortsatt under pulten..

I går var det møte med kontroll kommisjon.. Det gikk ikke bra.. Jeg brøt sammen. Advokaten forberedte meg jo på at kontroll kommisjonen ikke kom til å ta min side og la meg skrive meg ut. Det begynte med at overlege gjorde rede for min historie og hvorfor jeg er her. At sist gang jeg skrev meg ut ble det koma med respirator i 5 dager(jeg trodde ikke det var så lege, men det var det han sa gitt) etter selvmordsforsøk. Om alle forsøkene jeg har hatt det siste halve året, med vekt på de jeg hadde gjort mens jeg var innlagt. Om alvorlig selvskading, sterke dissosiative symptomer, blah blah blah.. Jeg sank bare mer og mer sammenfor hvert punkt han  hadde. Han sa de visste at grunnen til at jeg ville ut var kun  for å få muligheten til å ta selvmord. Jeg jobbet i hodet for å finne løyer å overbevise de med, men da de ble min tur til å snakke begynte jeg bare å gråte. De spurte hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble skrevet ut. Alle tankene jeg hadde laget meg forsvant, alt jeg stotret frem var at det hadde ikke de noe med. Det ble ikke så mye jeg fikk sagt den omgangen.. Advokaten min snakket litt, og de gjorde seg klar til å avslutte. Jeg ble mer og mer desperat etter å få de til å skrive meg ut, jeg visste ikke hvordan. Han som ledet så at jeg ikke følte meg fredig og spurte igjen om det var noe jeg ville si. I desperasjonen var det eneste jeg kom på å overbevise de til å la meg slippe all smerten. Mellom hikstene forklarte jeg ikke stykker om incest, om M, om motløshet, om følelsen at jeg aldri kom til å oppleve liv ute overgrep, da jeg hele livet har opplevd så ufattelig mange som vil skade meg. Jeg ble nesten litt sint over at de skulle sitte der å tvinge meg til å leve, jeg bad de slutte å late som livet mitt spiller noen rolle. Da brøt en av de ut i gråt og sa hun brydde seg selv om hun ikke kjente meg, og at livet mitt var verdt noe. Da avbrøt lederen oss og avsluttet.  Jeg følte meg som en komplett idiot. Jeg vet det var utrolig upassende av meg å begynne å legge ut om slike ting i et møte med kontroll kommisjonen. Jeg vet det ikke hørte hjemme der. Jeg angret så det holdt. Tror advokaten også syns det ble for dumt, han var veldig kort etterpå.
Jeg vet det var teit gjort.
Jeg var bare så innmari desperat.

Jeg prøvde å strangulere meg i natt.. Det gikk ikke.. Jeg var heldig med en nattevakt som satt med nesa godt begravet i en avis, så jeg fikk knytt og strammet. Men det jeg brukte var for tykt, slik at jeg måtte dra for å stanse luften for å komme ned i lungene. Det gikk helt til jeg besvimte, men da slapp jo hendene å stramme. Så jeg våknet igjen, rasende for at det ikke hadde gått.. Dette gjentok seg noen ganger, før jeg prøvde å nærme meg senga(ligger jo på madrass på gulvet) for å binne den fast der. Men da ble jeg tatt. Jeg tviholdt i knuta, men han fikk meg løs til slutt. Gråt og gråt. Hadde vært kjempe urolig hele kvelden, det var 3 timer etter kveldsmedisinene pleier å virke, og jeg var ikke trøtt.. Men fikk en sobril og en god nattevakt inne hos meg, så sovnet til slutt.. Takk og lov det..

Reklamer

Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengede deler..

Livet er fortsatt utrolig vanskelig..

På torsdag var det et nytt selvmordsforsøk. Jeg hadde fortføling, men de pleier jo å sitte utenfor døren med døren oppe! Men ikke da, de mente jeg var for dårlig, så de satt seg på rommet.. Som vanlig lå jeg under pulten(det eneste stedet på rommet mitt jeg klarer å være for tiden), men jeg hadde lagt meg med ryggen til de. Jeg hadde lurt unna en liten glass bit fra de 3 sekundene jeg hadde før noen stormet inn etter meg noen timer tidligere. Jeg visste hva håpet på å klare, så før jeg gjorde det tok jeg en telefonrunde til en rekke venner.  Jeg prøvde meg på pulsåren på halsen, men jeg hadde lite tid og en dårlig glassbit. Dessuten overrasker det meg alltid hvor dypt man må ned. Jeg ble tatt og dratt ut. Jeg ble så fortvilet, skrek og gråt om hverandre. Ble holdt fast til legen kom. Som jeg forklarte forrige innlegg er det utrolig vanskelig for meg at andre påfører meg smerte det, nå minner meg for mye om overgripssituasjon, så jeg ville ikke sy. Legen sa at fordi det spriket ca 3 cm vurderte han å sy på nødrett, men da han så hvor vanskelig det hadde blitt for meg slapp jeg, men han måtte få lov til å lukke det så mye det gikk med strips. Men da han skulle ta på meg fikk jeg så panikk at jeg havnet i hjørnet, hvor jeg switchet. Jeg husker ikke noe før jeg var på rommet igjen, men kontakten min forklarte hva som hadde skjedd, og det virket som om det var Skremt på 5 år som var fremme. Hun hadde sagt om og om igjen; «ingen ta på kroppen, ingen ta på kroppen».. Hun hadde sagt at bare slemme hender tok på kroppen, hun hadde aldri opplevd snille, så hun ville ikke at noen skulle ta på henne. Men midt i det hele kommer forventningene om at det kommer til å skje. Hun spurte om hun var nødt til å leke leker med det slemme stedet, og om hun vær så snill kunne slippe å kle av seg. Det tok tid, men til slutt hadde de klart å overbevise henne om at ingen skulle leke slemme leker, hun skulle bare få plaster og så være ferdig. Noen rev opp stripsene i løpet av natta. Jeg vet ikke hvem.

Jeg hadde klaget til kontroll kommisjonen, så fredag fikk jeg en advokat på besøk. Jeg hadde så angst at jeg visste ikke hvilke ben jeg skulle stå på. I begynnelsen pratet han mest. Så begynte spørsmålene rundt meg. Han spurte litt om historien min og psykehus innleggelser. At jeg har vært på tvang stort sett hele tiden i et halvt år, både på akutt psyk og almenn psyk, og at jeg hadde vært veldig nære ved å dø noen ganger det siste halve året. Jeg forklarte at grunnen til klagen var jo at jeg ville bli tatt av tvangen slik at jeg kunne skrive meg ut. Jeg hadde vurdert å juge opp grunner til at jeg ikke burde være her (at jeg ble dårligere av å være her, at de hadde satt feil diagnose, at jeg trengte mer ansvar), men jeg visste at han kom til å få høre psykehuset versjon uansett. Så jeg valgte å være ærlig og sa at uansett hva jeg sier til psykehuset vet jeg at de vet at den eneste grunnen til at jeg vil ut er for å ta selvmord. Da sa han at det var 99% sikkert at kontroll kommusjonen kom til å avvise klagen, men at det var 1% tvil, fordi jeg hadde vel ingen hallusinasjoner(jeg hadde forklart at jeg aldri har vært psykotisk), men da måtte jeg jo innrømme at jeg har dissosiative hallusinasjoner. Da sa han at han var helt sikker på at de ville avvise. Å håpe på å bli skrevet ut var som å gå ut i vannet og håpe på å ikke bli våt. Men han sa også at vi kan godt klage, bare for min del, at jeg skal få muligheten til å høre en skikkelig begrunnelse for hvorfor jeg er her.
Vi snakket også  litt om annmeldelse av Slangen, men han måtte innrømme at fordi ingen visste er det lite sansynliget for at det går igjenom. Jeg sa jeg følte jeg skyldte mulige fremtidige offere å annmelde, men han sa at det gjorde jeg ikke. Jeg er ikke helt enig, men det var godt han sa det..

Dagene blir stort sett tilbrakt under pulten. Jeg sliter så fælt med å ikke ha noen å prate med ang den skumle hemmeligheten.. Den tærer noe enormt, spesielt fordi ukene der de traumene skjedde nærmer seg med stormskritt.. Minus et par dagger har jeg hatt fotfølge i halvannen uke, det tærer. Men noe av det vanskelige er at de har besemt seg for å nesten bare sette faste på meg, fordi de vil ha fagpersoner fordi jeg er så mye dårlig. Det er en god tanke, men jeg har vært mest med ekstravakter.. Så det blir veldig mange kontakter jeg egentlig aldri har pratet med vanskelige ting med what so ever.
Noe av det som irriterer meg i psykiatrien er at det er så mange som forventer at vi som pasienter skal åpne oss for hvem som helst bare fordi de er på jobb.. Flere sier at jeg må jo bare snakke med de som er på jobb når jeg har det vanskelig. Jeg prøvde å si til psykolog I at det er vanskelig å skulle snakke med folk jeg ikke er trygge på. Bare at de er kontakten min betyr ikke at jeg klarer å åpne meg for de. Spurte henne om hun syns det var naturlig for henne og plutselig skulle snakke om sine mest sårbare ting med noen man hadde bare sett i gangene. Hun sier bare at alle vil jo hjelpe, jeg må jo bare bruke de. Jeg gir snart opp den dama. Det er sikkert sant at alle vil hjelpe, men det er da ikke lett å skulle åpne seg for noen man har vært med 2 kvelder bare fordi de er på jobb! Ingen ville forventet det av noen i noen annen setting enn i psykiatrien.
Men, ja, uansett, ting blir tyngre og tyngre.. I går var jeg nesten ikke til stede, jeg switchet fra morgen til kveld..

Jeg merker også at mange av de sinte personlighetene har kommet nærmere overflaten. Tror ikke jeg har switcet helt til noen sinte på noen dager, men de påvirker meg så veldig, jeg blir så fryktelig lett sint av bagateller. Hadde en kontakt i dag som smatter hver gang hun åpner munnen, og jeg hadde lyst til  å skrike til henne. Utrolig ubehagelig å kjenne på et sånt sinne. Og jeg klarer ikke la det ligge heller, jeg går og er små irritert på folk over ingenting.. Jeg har forlatt samtaler med psykolog I i sinne 2 ganger denne uken. Jeg syns fortsatt jeg hadde grunn til å reagere på hva som ble sagt, men jeg har aldri vært den typen som blir så sint at det koker over. Vil ha de ned igjen..

Det er også flere under overflaten som minner meg veldig mye om hemmeligheten.. Gir meg bilder av hva de opplevde de ukene, minner meg på følelser, lukter, smerter fra disse spesifike traumatiske ukene.

Og oppå alt dette er det bursdagen min snart.. Og Slangen gjorde ofte slemme ting da, han tok alt som en anledning til å misbruke, men spesielt bursdager.. Første gruppevoldtekten var på 9 årsdagen min.. Har skrevet noe om det for et års tid siden, skal se om jeg klarer å poste det senere…