Tag Archives: selvbilde

Behind the masks, it’s still just me

Posted on 1. mai 2023 | Legg igjen en kommentar

Hei alle kjære og trofaste lesere.

Sorry sjeldne oppdateringer, har egentlig mer enn nok med å holde hodet over vannet 😰
I det siste har jeg begynt å jobbe, og før jeg gikk på en smell i påsken, mente alle at jeg hadde det så mye bedre. Selv om kampene er like virkelige på innsiden.

Jeg skrev et dikt for en tid tilbake jeg ønsker å legge ut.
For å forklare; mine dikt-prosesser foregår på to måter. Enten bruker jeg ukesvis på et dikt, eller så skriver jeg i affekt, og blir ferdig på kort tid. Dette er det sistnevnte. Tror jeg brukte 30-40 minutter på dette diktet. Så rent kunsterisk, etter mine standarder, er jeg ikke fornøyd. Men dette er hjertet mitt på papir. Håper dere skjønner hva jeg mener.

PS. Til deg jeg har sendt linken til, du vet hvem du er. Jeg vet jeg har snakket litt fra levera om at du har understreket hvor bra det går fordi jeg var noen måneder skadefri og jobbet. Men dette er ikke ment bare til deg selv om jeg sendte deg linken, så please ikke ta det personlig. Du har kommet deg veldig, og det er jeg veldig glad for. Takk.

They say; “You’re good now, right?
Stop pretending to be fighting with all of your might
Everything is going so well
And you’re feeling it too, I can tell”

“You’re healthy now, I can see that
Don’t mind that you feel worthless, small and fat
I don’t care about your fight
Or that you cant sleep at night”

“Because we all expect you to do fine
What pain do you define
As somewhat of a downfall
I don’t care, you’re seem to be standing tall”

“Standing tall as you work, and stay on top off self-injury
No matter that you’re feelings need a whole lot of surgery”
So I`ll keep on masking, keep on walking
But the truth is, its my inside they’re mocking

Because inside, I’m just pretending
My soul is just bearly pending
Waiting on something to make me smile
A real smile, that stays for a while

Should I lie and say everything is great?
Let this masquerade seal my fate?
At least in their mind
They think I am fine

I try to communicate, that my mind is a mess
But they don’t wanna hear it, I guess
They keep telling me I’m doing so good
Not knowing that nothing is as is should

I keep fighting every day
Trying desperately to find a way
A way to show how I really feel
I’m an onion that’s hard to peel

And onion with layers that brings tears
Tears I’ve gone through for years
I don’t want them to worry, don’t want them to see
that my layers are falling apart, just lost at sea

I wear a mask with smiles and lies
It hides the sadness in my eyes
Through a broken heart I smile
But when I’m alone, I simply cry

So how to make them see that this is all a game
A game to hide my feelings away, a game to flee the pain
A game to protect myself from harm
To keep the cuts away from my arm

Just because I work and not self destructive doesn’t mean I’m fine
I’m trying to make them understand without crossing a line
I’ve never hurt myself to show my pain
But is that what it takes, just to explain?

I’ve never considered self harming to communicate, and don’t think I ever will
But how to show my pain, how to make it still
I don’t want it to ever come to that
So please hear me when I smile, but say I’m in combat

I’ve been cutting and cutting last week, to make the suicidal thoughts go away
But now that it’s been days since last time, they think everything is okey?
I need to vent my pain, to be able to cope with wanting to die
But it gets harder every day, just to stay alive

They think it gets easier, the longer it’s been since the last cut I’ve made
But its a mountain I have to climb, it gets harder and with every step I get closer to the blade
I hold my mask in one hand, and try to climb with the other one
But I get more tired and the air gets thinner the higher I get, the damage is done

So I try my best to not show any pain
Try not to go down memory lane
But my masks are confused with a pain that’s not there
But the pain is so real, I can feel it right here

My whole inside is both chaos and silent
I cant see where it’s safe, and I cant see where it’s violent
There is bloody underwear and bloody arms
There’s a child screaming, but not making any sounds

This wounds and masks runs deep into my past
His eyes go into focus at last
“If you show anyone you’re in pain, you’ll know what I’ll l do!”
Beats and rapes, I knew it to be true

So you see, I’ve always tried to make people think I am okay
Try to smile, laugh and joke the pain away
But now, the pretending is hurting me
I’m dying inside, but no one can see

I get so frustrated when they think my masks define my feelings
There is so much inside of me, there are high ceilings
I’m screaming at the top of my lungs; no, I’m not alright!
But no one hears my screams, and no one sees my fight

So how do I deal with this, what do I do
To make all these lies come true
The lies that I’m coping, the lies that I’m fine
How to make these lies come a reality of mine

Because of course I wanna be able to cope
Keep my neck away from the rope
But my eyes get weary, and they lose their light
My happiness now seems out of sight

Will my masks someday be real?
Will happiness be they way I truly feel?
I cant seem to see that, its to far away
Because behind the fake smiles is where I lay

So how do I end this poem, to reflect what I mean
I don’t blame them, I wipe the slates clean
Because I am the actor behind the disguise
I am the one who live with the lies

But my mission is; don’t take for granted that I’m doing alright
Just because I seem to be doing so great
I still struggle, still fight to stay away from the knife
Try not to succumb to taking my life

So please don’t think Im fine and just walk away
I need to see me through it, need you to stay
Linger with me in my pain
A pain I am sick of having to explain

So know I’m still going through hell
Even though you might not be able to tell
So please hear me screaming, just please hear my plea
Behind the masks, its still just me

Legg igjen en kommentar

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , ,

Til du som lo av meg

Posted on 11. juli 2021 | Legg igjen en kommentar

Hei!

Du, ja!

Du som lo av meg på gata forrige uke.

Prøver å unnskylde meg med at du bare er tenåring. Du lo av meg fordi jeg måtte sette med ned og ta en pause da jeg var ute og gikk. Du som mumlet til vennene dine, men mumlet akkurat så høyt at jeg hørte deg kalle meg lat og feit.

La meg fortelle deg noe!

Det er pga folk som deg at jeg må ta pauser når jeg går.

Ja, jeg er stor, men vanligvis har jeg null problem med å gå strekningen jeg forrige uke måtte sette meg ned.

Det er to grunner til at jeg må ta pauser, og disse har en stor del med mobbing å gjøre!

Vet du hvordan det er å bli kalt verdiløs hver dag? På skolen du faktisk må oppholde deg på? Å bli kalt så feit og så stygg at du ikke fikk spise med de andre? At de sa de mistet matlyst av meg? Dette har skjedd meg.

Derfor sulter jeg meg. Derfor er jeg sliten og trenger å sette meg.

Vet du hvordan det er å få høre; ta livet ditt, alle ville bare blitt glade. Ingen er glad i deg, og du kommer aldri til å finne noen som vil elske deg, du er så verdiløs at du fortjener å være alene resten av livet ditt.

Vet du hva? Jeg trodde de. Jeg trodde de og kuttet/kutter meg selv for å overvinne den enorme psykiske smerten som fulgte med mobbing.

Derfor har jeg mistet mye blod for noen uker siden. Derfor er jeg sliten og trenger å sette meg.

Nei, det er ikke kun mobbing som har ledet til min spiseforstyrrelse og selvskading, grove overgrep er en stor del av det. Men jeg tror ikke jeg hadde vært frisk uten overgrep, fordi mobbingen var så ondskapsfull.Men jeg har fortsatt perioder jeg henger håndklær over speilene, fordi jeg ikke orker å se på meg selv. Jeg har fortsatt uker jeg jeg ikke klarer å spise. Jeg var 25 år før jeg fant er bilde av meg selv jeg ikke følte meg så stygg at jeg ble på gråten

.Jeg skriver ikke dette for sympati eller for å få komplimenter.

Jeg skriver dette fordi det er så viktig å forså ettervirkningene av mobbing! I psykiatrien har jeg så og si alltid blitt møtt med; men det var jo bare litt erting, ingen grunn til å slite over det, er jo ikke så farlig.

Vi må lære barn og unge hvilke ettervirkninger dette har fordi de som blir mobbet.

Er du lærer på ungdomsskole, please vis filmen A Girl Like Her. Viktig film med konsekvensene av mobbing.

Jeg skriver dette for at vi må oppdra våre barn til at det er aldri greit å mobbe!

For det koster mer enn de tror, mer enn de kan forestille seg.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,

Speilbildet

Posted on 26. oktober 2015 | 14 kommentarer

Hei til alle mine fantastiske lesere.

Image3

Som dere har lest har mine siste innlegg, inkludert dette, handlet om min tro.
Jeg ser at jeg har mistet mange lesere på grunn av dette.

Jeg vil bare takke DEG fordi du fortsatt er her:) Jeg ser jeg har mellom 60-100 lesere hver dag, og i går ble faktisk bloggen vist over 300 ganger:)
Så selv om jeg har mistet en del, setter jeg så stor pris på dere som faktisk er her.

Jeg kommer ikke til å slutte å skrive om troen min, da dette er noe som er ekstremt viktig for meg. Men jeg savner feedbacken deres! Det har vært lite kommentarer på de siste innleggene. Jeg forstår at mange av mine lesere som ikke er kristne og derfor ikke har så mye de tenker de har å tilføye. Likevel ønsker jeg å høre deres tanker, følelser, tvil og tro. Så ikke vær redd for å kommentere:)

Under bønn for noen uker siden fikk jeg et bilde jeg valgte å skrive en tekst om.
Bildet var at jeg stod og skrek sinte ord i hat mot speilbildet mitt. Plutselig dukker Jesus opp i speilbildet, mellom meg og hun i speilbildet.

Teksten handler om hvordan jeg skylder på meg selv for overgrep, min følelse av verdiløshet, og selvhatet. Jeg må innrømme at har en litt rosenrød slutt. Jeg har ikke kommet dit helt enda, men det er et mål:)

Så her er den:)

Jesus i speilet.

«Jeg hater deg!» Skriker jeg til speilbildet. Du, speilbildet mitt, ser på meg med et tomt blikk.
«Jeg vet det», svarer du spakt før du ser ned.

«Jeg hater alt ved deg», fortsetter jeg da du møter blikket mitt. «Jeg hater at du er så stygg, at du er et spekkberg. Jeg hater at du er så klønete, så dum, teit og klein.»

Tårene renner ikke bare hos meg nå, men hos deg også.
«Jeg hater at du aldri klarer å gjøre noenting riktig, at du alltid fucker opp alt. Jeg hater at all skyld du har i det vonde som har skjedd oss. Hadde du bare vært flinkere, snillere, bedre og bare litt verdifull hadde de aldri behandlet oss sånn! De hadde ikke slått og voldtatt hvis du bare hadde vært anderledes! Alt er din feil!» Skriket jeg gjennom hulkene.
«Når var det min feil?» Spør du med et knekk i stemmen.
«Alltid, hele livet! Hvertfall når vi var små og du lot alle de grusomme mennene komme inn i livet vårt og vist de at de kan gjøre hva de vil med deg fordi du er verdiløs!»
jesus og meg i speilet
(Bildene er fra google og redigert av meg)
Jeg ser ned og tørker tårene. Men når jeg ser i speilbildet igjen, står det en person mellom oss to. Jeg gransker Han nøye, før lufta går ut av meg et øyeblikk.
«Jesus?» Spør jeg med vaklende stemme.
«Hei jenta mi» svarer Han med et smil.
Du titter så vidt frem bak Han.
«Hva gjør du her?» Spør jeg Ham.
«Du trenger et nytt bilde av deg selv,» svarer Han med en fast stemme.
Jeg ser ned i skam.
«Men skjønner du ikke at det er nettopp dette jeg ikke ønsker at du ser», sier jeg med lav stemme. «Kan du ikke please se bort?»
«Nei», svarer Han bestemt. «Dette skal vi stå i sammen!«
Plutselig tar Han tak i deg, mitt speilbilde, og setter deg foran seg.
«Du sier at alt er hennes feil?» Spør han.

«Selvfølelig,» hveser jeg sint. 

Plutselig dukket det opp en liten jente bak dere. Hun sitter livredd med knærne under haka. Kan ikke vært mer enn 3 år. Den fine rosa nattkjolen er raknet, og trusa ligger blodig på gulvet. Hun ristet, både i gråt og frykt.
«Kjenner du henne igjen?», spør Jesus meg.
Men gjennom tårene gjør jeg ikke det, og ristet på hodet.
«Dette er deg, en av gangene monsteret voldtok deg. Se hvor redd du er, selv om voldteKtene hadde foregått i årevis. Kan du se meg i øynene og fortelle meg at det var hennes feil?»
Jeg sperrer opp øynene og stirrer på henne.
 
Plutselig er hun bittelitt eldre, ikke mer enn et år. Monsteret drar henne etter håret mot en fremmeds hus. Han dytter henne inn døra til en mann i underbuksa. Han gir fra seg en flaske sprit og en tohundrelapp til monsteret og monsteret kaster den lille jenta inn i armene til ekle mannen. Jeg må se vekk, orker ikke se hva den grisen gjør med henne.
«Er dette noe som har skjedd på grunn av henne?» Spør Jesus med en sterkere stemme.

 
Hendelse etter hendelse følger. Hver stikker dypt i meg, dypere for hver gang.Den livredde 8 åring som blir bunnet fast i en kjeller i ukesvis av gangen. Den sårede 9 åringen som tror hun får sitt første bursdagsselskap, men en kjeller full av pedofile venter. Den mobbede 12 åringen som ikke får spise mat med de andre i klassen, fordi de sier de mister matlysten av å se på hvor stygg hun er. Den ødelagte 12-13 åringen som opplever at livet i magen hennes blir drept av overgripere.

 
«Kan du virkelig si at alt dette var denne jenta sin feil?» Spør Jesus meg. Jeg ser ned og klarer ikke svare. 
«Hva hater du mest ved henne, si det til henne» sier Jesus rolig.
Blikket mitt fylles med sinne.

«At du er uelskelig!» svarer jeg.

«Men hvordan skal noen elske deg når du hater deg selv?» Spør du med tårer i øynene. «Hvordan skal du føle deg godtatt av andre når aldri føler deg god nok for deg selv? Du kommer aldri til å ta innover deg positive ting fra andre, hvis du er blindet av ditt eget selvhat! Hatet gjør at du ikke klarer å ta kjærlighet til deg!»

 

Jeg tar opp en stein og knuser deg. Alt jeg ser er en brun vegg, mens du ligger på gulvet, i tusen biter.
«Er det lettere å se på henne nå», spør Jesus.
«Ja,» svarer jeg tomt. «Nå er hun like knust som meg»
Jeg segner om, utslitt. Jesus setter seg rolig ned og legger en hånd på skulderen min.
«Hva nå?» Spør Han meg.
Jeg tar opp en stor glassbit og speiler meg i det. Jeg ser meg selv først, men så blir Jesu ansikt tydeligere og tydeligere. Han fisker frem en limtube fra lomma og gir den til meg.
«Hva er vitsen, jeg kommer aldri til å se ut som den samme,» hvisker jeg motløst.
«Nei, det er sant,» sier Jesus mens han møter blikket mitt. «Du kommer alltid til å ha arr. Men du og jeg skal bygge deg opp slik at du kan se deg selv på en ny måte!»
Han tar opp glassbiten som passer min og gir den til meg. Sakte begynner vi sammen og sette bitene sammen. Men jeg skjærer meg stadig på bitene. Blodet drypper fra fingrene og blander seg med tårene som har truffet glassbitene.
«Hvorfor gjør det så vondt?» spør jeg Jesus.
«Det gjør vondt fordi du må sette deg sammen anderledes denne gangen,» svarer Han. «Ikke som den lille jenta som gjemmer seg i klesskapet, men som en kvinne som kan gjemme seg hos sin Gud. En som ikke skader seg selv, men finner nok i mine naglede hender. Ikke en som bebreider seg selv, men som vet at Guds nåde er nok. Ikke en som stadig prøver å gjøre seg fortjent til Hans kjærlighet, hun kan bli klar over at alt allerede er gjort klart. Til en kvinne som ikke er feit, men formfull. Et hjerte som ikke er ødelagt, bare vridd av vonde hender. Ikke en stygg jente, men en som er vakker i Herren. En som er nok, en som er likt, og ikke minst elsket!«
Jesus tar hånda mi og sier;»Du vet de sårene du har, nederst i hjertet, der du trodde jeg aldri kom ned til? Jeg står der nede og venter på deg, venter på at øynene dine skal bli vant til mørket, så du ser at jeg er der»
Da vi endelig er ferdig, tar Han hånden min og hjelper meg opp. Vi setter speilet mot veggen, så jeg ser meg selv. Men denne gangen ser jeg en sterk jente, med verdi, som blir elsket.
«Jeg vil alltid være her, Gud ser alltid på deg gjennom meg. Men nå vil jeg du skal prøve å se deg i speilet uten at jeg trenger å stå i mellom deg og speilbildet ditt,» sier Jesus. «Jeg er stolt av deg,» sier Han med et smil.
Jeg ser i øyene Hans at Han mener der. I det han forsvinner, tenker jeg at jeg er klarere enn noen gang for fikse dette selv, å se meg i speilet gjennom Hans øyne.

14 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,

«Æsj!!»

Posted on 12. mai 2014 | 10 kommentarer

Jeg sitter på bussen hjem og hører på musikk.
Jeg skvetter da jeg plutselig hører et rop fra setet bak meg.
Idet jeg snur meg i refleks for å sjekke hva det var,
ser jeg to gutter i tidlig tenårene. Da han til venstre ser at jeg snur meg,
roper han ut; ÆSJ!!

Vanligvis tror jeg at jeg er litt sterkere enn reaksjonen som kom fra meg.
Hadde han sagt noe annet kunne jeg lett svart tilbake;
Er ikke du litt vel gammel til å oppføre deg sånn mot fremmede?

Men det var noe i meg som reagerte bastant på ordet; Æsj..

Jeg får ikke forklart hvor mange ganger jeg har hørt det ordet gjennom barndommen. Av pappa, overgripere og ikke minst mobbere.
Jeg har hørt at jeg er stygg hver dag fra tidlig barneskole til videregående.

Gutten på bussen traff et utrolig sårt punkt.

Jeg har skrevet om mobbing før, her. Men jeg vil dra frem noen av episodene jeg opplevde, de som har påvirket meg mest.

Effektene av mobbing er utrolig undervurdert.
Jeg husker da jeg ble innlagt de første gangene fortalte fagfolk meg at jeg hadde symptomer som tydet på seksuelle overgrep, men jeg blånektet.

Det var bare mobbinga.
Jeg fikk høre at jeg ikke burde slite så mye som jeg gjorde hvis jeg kun hadde en mobbehistorie bak meg. Jeg har også vært i forum og grupper der mobbeofferets smerte blir bagatellisert.

Dette er så feil.

Som jeg skrev i innlegget som jeg linket til over her har jeg skrevet lite om mobbingen jeg ble utsatt for, fordi jeg har, frem til nå, følt at jeg var ganske ferdig med hele mobbehistorien min.

Nå er jeg ikke så sikker lengre..

Det at denne gutten på bussen sa æsj da han så meg,
har satt større spor jeg jeg trodde var mulig.

Image7

Som jeg sa, på skolen hørte jeg daglig at jeg var stygg i nesten 10 år.

Jeg ble jaget ut av klasserommet i 2 år hvert friminutt, fordi de andre elevene sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.

Jeg fikk gaffateip rundt hele hodet mitt en gang, fordi de sa jeg var så stygg at de
orker ikke å se på meg lengre.

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at nå skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det var at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.

Mens tankene mine går tilbake til disse hendelsene mens jeg satt på bussen, merket jeg plutselig noe vått i bakhodet.
De satt og kastet is på meg.

Jeg skammet meg sånn…
Hvordan kunne jeg tro at folk faktisk orket å se på meg?
Hvilken rett har jeg til å utsette de  for å måtte se på meg??

Jeg hadde så lyst til å reise meg, si at disse tankene faktisk ikke er noe de
har rett til å påføre meg. Likevel krympet jeg meg sammen og rett og slett bare skammet meg noe helt enormt. Lette etter utveier.
Skal jeg tørre å flytte meg?
Skal jeg gå av før stoppet mitt?
Jeg turte i hvert fall ikke å si noe, det var helt sikkert.

Hvordan kan to fjortiser få meg til å føle meg så ille om  meg selv?

Den makten de har, den er det faktisk jeg som har gitt de.

Det er jeg som lar de påvirke meg. Kun meg.

Jeg vet ikke om jeg kan si det samme om meg som 8 åring, som 10 åring, som 14 åring. Men meg som 26 åring, ja, denne makten kunne jeg tatt tilbake.

Likevel satt jeg der og krympet meg sammen, lette etter fluktmuligheter.
Heldigvis satt de der ikke lenge før de gikk av.
Som en siste hilsen viste han meg fingeren og kastet resten av isen
sin på ruta rett utenfor vinduet der jeg satt.

Tankene vandrer til hva jeg kunne gjort annerledes..
Hva om jeg hadde klart å sagt i fra? Ville de latt meg være eller tatt meg mer?

Jeg skulle ønske jeg var sterkere, at jeg hadde mer å stille opp med..

Jeg skulle ønske at min selvtillit var sterkere..

Eller at jeg klarte å stå opp for meg selv..

Men jeg tror at mest av alt ønsker jeg bare var et verdig menneske.
At jeg kan gå ut uten å skamme meg om hvordan jeg ser ut, hvordan folk oppfatter meg..

Jeg ble avvist av to gutter i løpet av en time forrige helg..
Håpet på at noen ville ha meg gikk i knus..
Jeg vet ikke om jeg bare skal gi opp hele greia, bare
innse at ting kommer ikke til å ordne seg for meg…

10 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,

Stemplet for livet..

Posted on 12. august 2012 | 38 kommentarer

Forrige uke hadde jeg en samtale med Psykolog V
som jeg har hatt lyst til å skrive litt om..

Mobbingen..

Det fikk meg til å tenke litt på hvordan ting hadde vært hvis jeg «bare» hadde blitt mobbet eller «bare» blitt utsatt for overgrep.. Et av tingene jeg tenkte på da var hvordan selvbildet mitt har blitt formet.. Folk forteller meg at jeg er normalvektig, likevel er jeg tilbake der at jeg sliter sånn med kroppen min at jeg går med 3 hold in’s (sånn som går fra knær til under puppene som strammer for å at jeg skal se tynnere ut) og at jeg ikke klarer å dusje uten å dekke til speilet eller/og skru av lyset.. Jeg lurer på om selvbildet hadde vært like ødelagt hvis jeg ikke hadde kun hadde blitt utsatt for overgrep.

Okei, tilbake til samtalen, rundt mobbing. Dette har vært et tema jeg ikke har skrevet så mye om her inne.. Grunnen er at jeg har vel trodd jeg hadde snakket meg litt ferdig rundt det.. Det tok tross alt ganske mange år før jeg innrømte at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, før dette var mobbingen alt jeg snakket om når noen lurte på hvorfor jeg slet.. Selv de første gangene jeg var inne i psykiatrien sa flere at de syntes jeg hadde kjennetegn til seksuelt misbruk, men jeg blånektet.. Før jeg kom i psykiatrien hadde jeg og noen få å prate med, slik som lærere eller ungdomsledere.. Også der var det eneste jeg nevnte mobbingen. Første gang jeg var i nærheten av å innrømme noe var da lærer S på folkehøyskolen spurte meg og jeg måtte gi etter for hulkene som kom. Jeg svarte aldri på spørsmålet hans, men tror han skjønte svaret.

Så, som jeg har sagt så føler jeg meg litt ferdigsnakket ang mobbingen, men har bestemt meg for å dele litt med dere allikevel..

Mobbingen begynte for meg i 2. klasse… Det begynte med navn kalling.. Pga overgrepene var jeg nok litt svak i utgangspunktet, slik at jeg var et lett bytte.
Jeg husker godt dagen i 2 klasse hvor jeg nettopp hadde fått en kjempefin fargelegging-bok som jeg var kjempestolt av.. En av de kule jentene spurte
om hun ikke kunne låne den.. Jeg ble veldig glad over at hun ville låne den,
ble nesten litt stolt over at noe jeg hadde var bra nok for henne.
Men hun tok den tilbake til guttene der de først klusset ned alle sidene.
Jeg trengte noen som tok i  mot tårene mine. Det hadde jeg ikke..

Allerede i 4 klasse begynte de og prente inn i meg hvor stygg jeg var.
Guttene sa «æsj», hver gang jeg kom inn i klasserommet.
Jeg hadde ingen venner i klassen, og de jeg hadde utenom klassen var redde for å være med meg i frykt for at de skulle bli mobbet selv.
Jeg hang i beina til læreren i friminuttet.
Etterhvert dukket delpersonligheten Jostein opp.
Han kunne ta igjen fysisk,men han tapte alltid, de var for mange for han.
Det toppet seg i 5 klasse.
Jentene hadde mobbet slik jentene gjør, ved utestenging,
baksnakking og vonde blikk.
Men nå begynte de å bruke meg som straff for guttene. De kunne si;
Bare pass deg, ellers får vi Fragile til  komme å ta på deg!!
Guttene kunne går langs veggen i hele klasserommet for å unngå å måtte gå forbi min plass. Når jeg jeg var på lag med de i gymmen og kastet ballen til de skrek de alltid æsj og løp unna ballen.. Jeg husker jeg prøvde å si ifra hjemme, men jeg fikk kun høre at det var jo min feil at jeg ble mobbet..
I 5 klasse var da første gangen jeg var nære et selvmord. Jeg hadde hatt lyst til å dø før det, men i 5 klasse var første jeg holdt på å gjøre noe med tankene..
Jeg skrev også et brev til læreren min og sa at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre lengre, at jeg ikke orket å ha det slik.

Tingen var bare at han var veldig opptatt av å være kul i øynene til gutta i klassen. Han sa en gang; «Hei folkens, drit i å mobbe Fragile, da..» Det var den ene gangen han prøvde og de hørte jo ikke på en sånn beskjed..

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at nå skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det er at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.
Læreren fulgte ikke så godt med der, så flere ting skjedde i de timene..
Jeg husker jeg satt å jobbet med oppgaven min da det kom 3 gutter bak meg.
To holdt meg fast, mens tredjemann surret en bred stor pakke med svart teip rundt hodet og ansiktet mitt.
Du er så stygg at vi orker ikke se på deg mer!
Sa han som surret med latter i stemmen..
Da kom tårene for full guffe..
Læreren kom, men jeg sa jeg var med på det, at det bare var tull og at grunnen til at jeg gråt var at det var så vondt å rive teipen ut av håret.
Lurer på om hun skjønte at det ikke var grunnen til at jeg gråt..?
8ende og 9ende klasse ble jeg kastet ut av klasserommet i friminuttene fordi de sa de mistet matlysten av å se på det stygge tryne mitt.
Jeg kunne gå mellom to klasserom uten å få slengt etter meg hvor
stygg jeg var. Det tar på! De stempelene går ikke bort med det første..
De ble også fysiske etterhvert. De så hvor redd jeg ble da de tok på meg, så de trengte meg opp i hjørner og tok meg over alt. Det var helt grusomt :(
Mobbingen gav seg heldigvis på VGS.. Jeg hadde ikke «status» nok til å være en av de kule, men det brydde jeg meg egentlig lite om.
Jeg var bare uendelig glad for at det verste gav seg..
Men likevel er det vanskelig å bli kvitt de stemplene de gav meg :(

Som jeg skrev i begynnelsen av innlegget, så lurer jeg veldig på hvordan jeg hadde blitt hvis jeg ikke hadde blitt mobbet. Jeg har en liten teori om at hvis jeg ikke hadde blitt tråkket på der hadde jeg kanskje vært sterk nok til å si ifra ang overgrepene. Hvis jeg ikke hadde fått prentet inn daliglig på skolen(og hjemme, for den saks skyld) at jeg ikke var verdt noens tid så hadde jeg kanskje turt å si ifra til noen om det ekle som skjedde i den kjelleren.. Hvis noen fortalte meg at jeg var verdt nok til å ha det bra så kanskje ikke det trengtes en graviditet får overgrepene var ble stanset..


Jeg merker også veldig det med selvbildet.. Som jeg skrev før takler jeg ikke speil for tiden.. Det er to speil som jeg bruker på rommet mitt og på badet på skjermet, vi har teipet håndklær foran begge speilene fordi
jeg takler ikke  se på meg selv.. Jeg hater hvert cm av kroppen min,
og orker ikke bli minnet på hvordan jeg ser ut..
Jeg lurer på om jeg hadde sett anderledes på meg selv om jeg «bare» ble utsatt for det ene og ikke det andre.. Tenk at hvis jeg hadde blitt godtatt og blitt behandlet som om jeg var verdt noe, kanskje jeg hadde klart å si ifra om overgepene? Eller kanskje jeg ikke hadde vært så lett bytte for mobberne dersom jeg ikke hadde blitt utsatt for noe fra før av?

Her kan man fundere i det uendelige..
Jeg har uansett lyst til å avslutte med et dikt jeg skrev..

Dette ble skrevet i en bildeterapi time, det vil si at jeg hadde kun rundt 20 minutt på meg, ergo-jeg er ikke heelt fornøyd.. Men tenkte jeg skulle dele det med dere allikevel ♡

God nok…?

Krav og skuffelser møtte jeg
Harde ord som såret meg
Jenta listet seg stilt på tå
Pappa, er jeg god nok for deg nå?

Hva enn jeg gjør blir det ikke nok
Smerten gjemmes under et lokk
Ordene deres står så hardt
Er jeg verdt å elskes snart?

Det fortsetter, finner aldri roen
Kan jeg ikke være god nok for noen?
Til gutter ga jeg min nakne kropp
Mens øyene skriker; er jeg nok?

Jeg skjulte deres handlinger bedre enn dere
For at ingen skulle vite hvor håpløs jeg var, ingen flere
Armene sliter med å masken bære
Smilet blir trøtt, vil jeg aldri lære?

Arene inni meg var større en de på armen, Jeg skulte begge to
Så dere smerten bak munnen som lo?
Tullet og fjåset, var «med» på alt
Så dere alle gangene jeg falt?

Samfunnet krever; slik skal du være
Av skole, media, og skal du lære
Men bak syltynne kvinner, bøker og klær
Hviskes en sår stemme, kan jeg være slik jeg er?

Armene blir kuttet, livet renner ut av meg
Endelig kan jeg bli kvitt livet jeg er så lei
Igjen ligger en livløs kropp
Til ei jente som aldri ble god nok

© Fragile 2010

38 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,