Tag Archives: avvisning

Nye pasient roller..

Hvilken rolle skal jeg ta.. I morgen skal jeg over på langstidspsykehus. OMG! Jeg dæver.. Har jo vært her i snart et halvt år, nå er det plutselig ny behandler, nye pasienter, nye rutiner, nytt sted, og ikke MINST nytt miljøpersonalet. Det er det verste. Shit. Dagen i dag har vært tøff. Mye hull! Ser på anropslogg at jeg har tatt telefonen når noen har ringt, IKKE gøy.. Heldigvis var det en som vet om det som ringte. Mange deler liker å prate med E, han er en av de få som jeg tror gidder å prate tilbake på deres nivå.

Men jo.. tenkte jeg skulle bruke denne posten på litt tanker rundt hva som forventes av meg av den nye avdelingen, og hva jeg forventer av meg selv.. Det er utrolig mange roller jeg har hatt, både som jeg har bestemt, og som psykehuset har lagt på meg. Jeg må ta litt bestemmelser om hva slags type pasient jeg kommer til være. Noen er mer opplagte enn andre. Noen blir vanskeligere enn resten. Bare with me.

Den friske pasienten eller den psyke pasienten. Her finnes det selvfølgelig mellomting.. Men noen valg må jeg ta. En ting jeg har gjort mye er at jeg vil IKKE være psyk ,og jeg faker. Det tok 22 år før jeg begynte å nærme meg å være ærlig om de andre delene, at jeg visste at jeg hadde mistet dager av gangen og oppført meg på måter jeg aldri ville oppført meg på. Som jeg har skrevet før så psykiatrien tegn hos meg på seksuelle overgrep, men jeg blånektet i 2 år. Jeg vil ikke være psyk!!! I tillegg vil jeg på frivillig så fort som mulig, lyst til å komme dit og vise hvor frisk jeg er! Og det er klart det er positive ting med det og, det er å tenke som frisk gjør at jeg ikke graver meg ned i psykdomssmørja.. Men samtidig er det vanskelig å bli frisk når en nekter å vise at en er psyk. Hvis jeg kommer og dytter bort alt vondt hver gang det kommer kaster jeg bort en mulighet til å bli bedre.

Pasienten som er der for seg selv eller for andre. Jeg har vært innlagt mye for andre, for folk som er glad i megsom ønsker å holde meg i live. Noen ganger føles det lettere å være herfor noen andre, liker ikke alltid å skulle ta imot hjelp, fortjener det liksom ikke. Når jeg først er her blir det også lett fokus på de andre pasientene. Å kunne hjelpe å til med å skape et godt miljø er noe som er veldig viktig for meg. Jeg finner mestring i å kunne klare å samle alle til en god samtale, feks. Men noen ganger blir jo fokuset der og ikke på meg. Det er lettere forholde meg til det, og ikke til meg selv. Det kan nok ødelegge litt, ogsåfordi jeg noen ganger ikke tillater megå ha en dårlig dag, fordi jeg vil ut i miljøet og fikse, fikse.

Å være ærlig eller ha masken på. Dette går jo litt på psyk/frisk. Men jeg har levd oppveksten min med en maske, vise hvor bra jeg har det. Det er vanskelig å slippe den. Som jeg har skrevet litt før går jeg lett i forsvar, avise deg før du aviser meg. Med så mange nye folk, så mange avisningssituasjoner. Lett å gå i forsvar eller lete etter avvisning for å få det overstått. Det tror jeg blir en av de største utfordringene.

En rolle psykiatrien har satt meg i er for gammel/ung. Du er for gammel til å fortsatt skade deg! Du er for ung for tung psykiatri! Det har vært positive ting og, som SMI som minner megom at det er incest utsatte som går halve livet uten å ta tak i ting,går tidlig ut av arbeidslivet eller kommer seg ikke inn i det hele tatt

Jeg følger bloggen til Liseliten, og jeg syns hun sier noe utrolig bra om det å være den snille, den stille pasienten i sin post; Kan du se meg? De siste innleggelelsene har de andre delene markert seg litt, men før og i perioder nå passer dette veldig meg..

Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Jeg kan skade meg mens du ser på, jeg kan knuse ting ute i avdelingen slik at alle ser det. Jeg kan utløse alarmen og få dere alle til å se meg. Også jeg kan. Om jeg må. Også jeg har gjort det, en sjelden gang i desperat rop om hjelp.
For jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten. Jeg smiler høflig, selvom det er det vondeste i verden. Jeg sier takk, selvom stemmen min knapt klarer å bære ordene. Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som krever lite og ingenting av tid og krefter og ekstra tiltak.
Men også jeg gråter. Også jeg har det vondt. Munnen min skriker kanskje ikke, men det gjør barnet inni meg. Høyt og skjærende og smertefullt. Kroppen min slår ikke, kroppen min sparker ikke, men inni meg slåss jeg alt jeg kan mot demoner, angst og kaos som sakte spiser meg opp.
Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Kan du se meg da?
Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som smiler høflig, sier takk og ikke kan lyve. Men også jeg trenger å bli sett. Også jeg trenger å bli hørt.
Kan du se meg? Kan du høre meg?

Noe som er vanskelig er det enorme behovet jeg har etter å bli sett, samtidig som jeg ikke vil være i veien. Jeg er redd for at de skal fortelle meg at de vet at jeg ikke er verdt tiden deres. Jeg vil ikke være i veien. Det blir mye dobbeltkommunikasjon; jeg vil ikke ta opp tiden din, men PLEASE ikke gå fra meg…!! Så må jeg bestemme meg for å leve eller dø. Dette er noe som burde være mest åpenbart, men som er vanskeligst. Prøv å ha dundrende migrene og bestemme deg for at du ikke skal ta medisiner. Ja, alle kommer til å si at jeg burde bestemme meg forå leve, gi dette en sjanse, og jeg skal virkelig prøve alt jeg kan!!

Mye å tenke på…

Bitteliten btw, jeg vil takke for alle som er innom!! Var innom statestikken, og så at jeg har fått over 1500 visninger siden jeg startet i midten av august.. Dette setter jeg pris på, folkens! Vært litt lite kommentarer de siste dagene da, sleng dere på, vil så gjerne ha tilbakemeldinger!! :)

Reklamer

«Du er en oppgave vi har fått fra samfunnet»

«Du er en oppgave vi har fått fra samfunnet»

Vikaroverleges V velvalgte ord.

Tusen takk. Jeg har jobbet så sykt med tro at de kanskje bryr seg litt om åssen det går med meg, at det er derfor de bruker tid  på, at jeg ikke bare er en jobb.

Men ikke er jeg bare en jobb, jeg er en oppgave. Når jeg prøvde å si hvor tøft det var å høre fikk jeg slengt tilbake; det er jo du som velger å reagere slik, typisk din problematikk(les: borderline)

Fuck of

3 åringen Fragile..

Dagen i dag har vært tøff.. Men en positiv ting!! D var kontakten min! Etter flere vakter på rad hvor jeg ikke har hatt noen jeg har klart å prate med som kontakt, var det D’s smilende ansikt som fortalte meg at frokosten var klar. Jo! Også sov jeg i natt! SWEET! Mareritt, but what else is new.. Litt tunge ting har skjedd. En M ting jeg ikke kan skrive om, fordi det er noen som leser denne bloggen som ikke kan få vite det. Ikke M, men folk som har truet med å gå til politiet. Psykehuset har truet fordi det er helsetruende, venner har truet. Det kan ikke skje. Men SHIT å vanskelig det er å sitte med alene! :( Holdt på å fortelle det til D. Av miljøpersonalet er D jeg har pratet med mest med om M. Men gjorde det ikke. Ringte E, men han tok den ikke. Glad for det nå. Nå har jeg mer kontroll, kommer ikke til å si det. Han skal ringe etterpå da, det blir godt. Føler meg som en 3 åring. En venninne hadde sagt hun hadde snakket med han, og at han hadde spurt henne om hun visste hva jeg ville. Da kom forsvaret med en gang! Nå skal jeg avvise han før han rekker å avvise meg. Nå skal jeg vise han at jeg skjønner at han egentlig ikke vil prate med meg. Så jeg sender kort mld til han om at han ikke trenger å ringe. Ikke sur melding, var med smilefjes og skrevet på en hyggelig måte. Han sa han gjerne ville ringe etterpå, jeg sa det var opp til han. Da svarte han at han gjerne ville. Så la han til; «du er virkelig rask til å gå i forsvar». Da måtte jeg smile. Er jeg så lett å lese? Jeg forklarte situasjonen. Sa at jeg egentlig ikke hadde lyst til å si noe, ville ikke at folk skal måtte begynne å tenke over hva de sier til meg, fordi jeg skal overreagere. Men forklarte at, ja, forsvaret kom opp, fordi jeg er så redd for å bli avvist, og desverre tar mye som avvisning. Ja, veldig emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av meg! :p Også måtte jeg jo bare legge till at det ikke talte til hans favør at han var mann! hehe.. Jeje.. Jo, også la en av overgriperne meg til på facebook i dag, for 2-3 gang. GIDD! Jeg har blokkert han før, men han har slettet seg og laget ny profil noen ganger tror jeg. Liker ikke at han tenker på meg!! :( Og hva i huleste får han til å tro at jeg vil ha kontakt med han?!? Det var jo slikt det begynte med M :( STRESS. Så har vært litt slitsom dag. Blitt litt switching, noen andre deler har tatt over. Men rolige deler. Ingen har skreket, kastet noe eller skadet seg. Så det er bra. Bare ekkelt å miste så mye tid :(

«Det føles som om så syk som jeg er nå er skal det mer til enn ord for å redde meg. Det er så uendelig mye verre enn som så. Jeg mener, hvis du finner et knust speil, finner alle bitene, alle glasskårene og alle de bitte små fragmenteene og ha hvilken evne og tålmodighet det kreves for å sette alt det knuset glasset sammen igjen så er det på nå nytt blir helt, ville det ikke reparere speilet likevell. Det ville bare blitt et spindelvev av sprekker, det er fortsatt en ubrukelig sammenlimt versjon av sitt tidligere jet, som bare kunne vise fragmenterte reflektsjoner av det som speilet i seg selv var. Visse ting kan ikke repareres. Jeg prøver å ikke tenke slik, men det føles som om det er slik. Det er alt for mye skade.»

Var jeg kun en jobb?

Jeg har grått og grått. Dette blir… jeg skjønner at for mange blir det vanskelig å skjønne hvorfor dette blir så vanskelig. Men jeg tror ikke alle har kjent hvordan avvisning ikke bare bli avvisning. At avvisning er vondt er noe alle vet. Likevel skjønner man ofte at avvisning kan være pga andre ting, for eksempel at noe uforutsett har kommet opp. Men når all avvisning føles som at personen står å peker på deg og sier; HA! Jeg sa du ikke er verdt noe, betydde noe, spiller noen rolle. Jeg jobber med å tro, prøver å ta innover meg at jeg betyr nok, er verdt nok til å bli tatt med i tellingen. Men jeg er så utrolig oversensitiv, følehornene er så til de grader ute, leter nesten etter avvisning. Bare for å få det overstått. Bare for å vise at jeg ikke forventet å få bekreftet at jeg betydde noe for noen.

I dag ble en veldig sånn sitasjon.

Samtalen med psykolog A gikk greit. Fikk beskjed om at jeg skal over på langtidsavdeling på onsdag, at det blir på tvang.

Helt på slutten av samtalen, idet han viser at han gjør seg klar til å avslutte, sier han;
”Jeg blir borte neste uke”

En sånn liten by the way, dette blir den siste samtalen vår.

Jeg vet at dette bare er jobben hans. Jeg vet at det at han ikke kommer neste uke ikke har noe med meg å gjøre. Men jeg skulle ønske at vår relasjon betydde mer for han enn at den skulle avsluttes på 10 minutter! Han har vært behandleren min under flere innleggelser, vi har pratet sammen 4-5ganger i uka i 4-5 måneder. Han vet jeg har fortalt ting til han jeg aldri har fortalt til noen. Jeg har hatt mange av mine tøffeste samtaler noen sinne med han. Det blir en relasjon! Han har sagt at han bryr seg, at han har vært oppriktig bekymret for meg.

Men handlinger taler høyere enn ord.

Jeg visste at han kom til å slutte å være behandleren min. men jeg trodde at vår relasjon betydde mer enn at den skulle avsluttes på 10 minutter. Han kunne sagt ifra på onsdag, ikke 5 min før han må gå. Han visste det var flere ting jeg ønsket å snakke med han om.
Han sa han skulle komme en tur på langtidsavdelingen, men det blir jo ikke sikkert bare hei hade.

Jeg følte bare at denne handlingen snakket høyere enn hans ord har gjort!

D u    s p i l l e r     i n g e n    r o l l e

D u    v a r     k u n    e n     j o b b.

V å r    r e l a s j o n    b e t y d d e    i n g e n t i n g    f o r    n o e n   a n d r e   e n n   d e g

Det er dårlig gjort å si, fordi jeg vet han har gjort mye for å hjelpe meg, men jeg føler at måten han avslutter på sier noe om at det han har gjort så langt viste at dette kun var en jobb.

Pratet med 3 ansatte etter å ha grått og grått, pluss selvskadet. De foreslo jeg skulle si noe til han, ta en prat, forklare, kanskje få avbekrfetet dette.
Men det er jo enda en ny avvisningssituasjon. Kommer han til å tas seg tid? Hvor vondt kommer det ikke til å gjøre om jeg ikke er verdt 10 minutter en gang. Blir han sittende i døra eller gidder han sette seg ned?

Noen kommer sikkert til å tenke at dette har blitt en usunn relasjon, at jeg har blitt for avhenging av hans reaksjon. Men jeg tror at de fleste som har gått så tett med en behandler over så lang tid vet hva jeg snakker om. Dette hadde nok noe med at det var nettopp han fordi han har gått med meg inn i slike enormt personlige og vanskelige ting. Hadde jeg hatt en behandler som snakket om været og overfladiske ting, hadde nok ikke reaksjonen vært slik den har vært. Men jeg tror ikke dette har vært noe mer usunn eller unormal enn noen andre behandlingsavslutninger jeg har hatt. Ville bare si det. Ble også bare etter den vanskelige samtalen i går, litt spesielt. Vi begynte jo samtalen

Sitter å venter. Hoping for the best, but expecting the worst. Klarer ikke gjøre noe annet enn å forvente avvisning, nettopp pga det jeg skrev i stad. Føler meg dum når jeg ikke forventer det, fordi blir overbevist om at folk vet at det er det jeg burde forventet noe annet.

*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*

Da er samtalen ferdig. Begynte å gråte igjen bare jeg så han komme mot rommet. Han satt seg ned ved siden av meg, og kroppspråket talte ikke om dårlig tid. Det betydde mye. Han hadde skjønt hva jeg ville snakke om. Lurte på om det var derfor jeg hadde ”rispet” meg. Det order irriterer meg. Ikke kall nesten sy-sår risping! Det spiller jo ingen rolle egentlig hvor dypt det er, men risping har ikke jeg drevet med siden jeg var 15. Føler det bagatelliserer.

Anyways.. Jeg mistet litt ordene mine, gjentok meg selv, hoppet i setningene, gråt. Men han vet godt hvorfor avvisning blir så vanskelig for meg. Han har også sagt at det er ett av mine grunnproblemer, det at alt bli tatt som avvisning, og avvisning er grunnet at jeg er lite verdt. Det er jeg litt enig i. Han lovte han skulle komme på besøk på langtidsavdelingen, at vi skulle prate mer, avslutte mer da. Han sa også at det hadde litt plutselig gått opp for han at det ble siste samtale, og at han egentlig hadde regnet med å treffe meg igjen i en eller annen sammenheng.

Nå er jeg litt snurt. Føler meg behandlet som en treåring i forhold til dette med skjerming. Så og så mange timer, all spising og eventuell kortspill på skje i løpet av de to timene, osv. Men gidder ikke klage over det.

Regner med jeg skriver mer i kveld..

Tenkte jeg skulle avlsutte med et par bilder.. Jeg tar jo en del bilder.. Vært litt reserverende, fordi disse bildene ligger også på facebook, og jeg har vært redd for at noen jeg ikke vil skal identifisere meg kommer til å skjønne at det er meg. Men scru it…

Disse bildet er jeg ikke sån ekstremt fornøyd med, men syns det representerer det jeg har lyst til å tro nå.. At et eller annet sted der fremme finnes sol som skinner..

Enjoy..

for stakkarslig?

Okai, leste over det forrige innlegget. Er jeg virkelig så sytete? :p Jeg kan forstå hvis mange syns at det blir litt stakkarslig. Det jeg på en måte trenger at du forstår er hvor virkelige disse følelsene blir for meg. Selv om jeg ikke burde få følelsen av å ikke spille noen rolle kommer ganske lett, blir den likevel utrolig vond! Og den blir veldig sterk. Jeg er også sånn tolker ting som avisning veldig lett. Jeg går litt på tærne og ser kanskje litt etter det. Ser ikke etter det for å få det bekreftet, fordi det er veldig vondt. Men i noen tilfeller får jeg litt behov for å avvise noen selv før de rekker å avvise meg. Det har skjedd med veldig mange behandlere gjennom tidene, det er en så sårbar situasjon, og fordi jeg er så redd for å bli avvist, er det lettere å avvise selv, eller bare rømme fra hele situasjonen. Jeg forstår at dere syns kanskje jeg overdriver når jeg tar ting så tungt, men alle vet hvor vondt det er å bli avvist, og hos meg blir den følelsen forsterket med 10, og jeg føler den hver dag.

Samtalen med psykologen gikk greit. Jeg klarte å lese litt fra bloggen ang utskrivelsessamtalen. Jeg sliter fortsatt med å tenke at delene er meg. Hvis dere
skjønner. At tankene som Marianne og Marte kom med egentlig kommer fra.. undertrykte sider kanskje? Jeg ville sagt at Marianne brukte utrigning for å prøve å takke fordi det er det hun tror menn vi ha (ikke at det skal foregå noe mellom meg og mannen, men det er det eneste hun har opplevd menn har satt pris på ved henne). Mens A sier at det er jo jeg som sier det! Han forstår at det virkelig ikke var det jeg tenkte på når jeg kledde på meg den dagen, men at det er noe i underbevisstheten min.
Det er vanskelig å høre at jeg er verdt noe, eller spiller noen rolle. Hele livet mitt har jeg fått høre det motsatte, og jeg blir helt overbevist om at de lyver. I dag i samtalen sa A at jeg er verdt nok til å spille en rolle for noen. En liten del av meg prøvde å tro på han, men jeg hadde mest lyst til å skrike; ”SLUTT å late som om jeg spiller noen rolle!!” Det er en personligheter som raser; de vil bare få deg til å tro at du er det, så kan de le av deg etterpå! Litt som om hvis en person på 300 kilo snakket om hvor fint det var å være undervektig. Føler alle rundt jeg er ikke verdt noe, hadde følt meg dum hvis jeg gikk rundt å sa det.
Jeg tror det er viktig at de sier det, jeg prøver jo å tro mer og mer på det, men gash, det kommer til å ta lang tid.
Etter jeg hadde lest del 2 var noe av det første han tok frem at jeg hadde løyet for han. Sa jeg visste det var dumt, men jeg kunne ikke gi han noen unnskyldning til å ringe politiet pga den hersens meldeplikten hans. Ble en litt kort samtale. Resten av dagen har blitt tilbrakt mye i senga. Gikk en tur, men ellers har depresjonen meldt seg litt, jeg orker lissom ingenting. Men håper det går bedre utover kvelden..
Jepp.. har jobbet litt med historien min, tenkte jeg skulle legge den ut. Men lager en egen post ;)

Gårsdagen..

Dæven, for en dag. Har sikkert grått i 5-6 timer i går, var helt utslitt.

Som dere leste var natten og morgenen ikke være så bra. Kom på sykehuset til avtalt tid. Men det var en kamp. Kamp mot impulsene til å bare få selvmordet gjort med en gang, i stede for å vente til alle tror det går bedre. Men mest en kamp mot at jeg føler at jeg ikke spiller nok rolle til å få hjelp, og jeg tror de vet det. Som forrige gang, hadde jeg ikke fått beskjed om å komme tilbake hadde jeg aldri klart å gjøre det. Så det var utrolig sårbart å møte opp. Det som da hadde skjedd var at jeg måtte innom mottak først, og de hadde ikke fått beskjed om at jeg kom. Jeg prøvde å ikke ta det til meg, men det var som en bekreftelse; du er så lite viktig at vi glemmer deg. Ble plassert på gangen, og fikk beskjed om at legen kom om en halvtime. Jeg kunne egentlig godt sitte på gangen, det betyr at jeg ikke er i veien for de i forhold til at jeg hadde fotfølge . Men jeg klarte ikke slutte å gråte. Heldigvis fikk jeg BO som kontakt, han som alltid får meg til å le. Han tok meg inn på et ledig rom, så jeg skulle bli skjermet litt. Han prøvde å få meg til å smile, men klarte det ikke denne gangen. Jeg hater at folk ser meg gråte, så satt inn i hjørnet med nesa mot veggen og prøvde å gråte lydløst, men han fikk det jo med seg. Spurte noen ganger om det var noe han kunne gjøre for å gjøre det noe lettere for meg. Jeg ristet motløst på hodet, men syns det var hyggelig at han spurte.

Etter tre kvarter kom legen som skulle ha innkomstsamtale. Da jeg så hvem det var, ble jeg kjempe lettet gjennom tårene. Har vært borti LC før, han har jobbet på posten jeg pleide å være på, pluss at han har vært vakthavende for meg en del ganger. Han er skikkelig alright! Han begynte forsiktig, tok det i mitt tempo. Midt i snakket vi litt om musikk. Så måtte jeg stille et vanskelig spørsmål. Det jeg nevnte forrige innlegg som var så vondt etter voldtekten var en rift. Det er HELT uaktuelt for meg med undersøkelse, så jeg ville egentlig at dette bare ikke skulle bli fulgt opp av legen på posten jeg skal være innlagt på, så valgte derfor å bare spørre LC om dette kan gro av seg selv, i håp om å få et ja, og at dette aldri ville bli nevnt igjen. Han spurte mer, fortalte da litt om situasjonen. Han sa det var vanskelig å si uten undersøkelse, men at han nesten måtte ta det opp med legen oppe på posten jeg skulle til. CRAP

Når jeg kom opp ble jeg bare liggende på rommet stort sett i 3 timer. Depresjonen hang ekstremt over meg. Klarte ikke ligge i senga(har så dårlig forhold til senger, det har skjedd så mye vondt der), så jeg lå i hjørnet oppå dyna med teppe over meg og bare stirret ut i lufta kjempe lenge.

Så var det samtale med psykolog A. men det funket ikke. Klarte bare si at jeg ikke orket å prate i dag før tårene kom. Han sa han så det på meg og, at dette ikke var helt dagen for lang samtale.
Han tok opp bulimien, om vi skulle prøve å gjøre noe med den. Fortalte jeg ikke hadde spist så mye i det siste. At jeg føler jeg har lagt på meg 20 kilo. Sa at jeg gjerne skulle slanket meg på en sunn måte, men at det alltid sjever ut til noe destruktivt. Da sa han; «bulimi er jo mislykket slanking.
Den svei. Har lenge slitt med følelsen at jeg ikke er «ordentlig» spiseforstyrret fordi jeg ikke er undervektig.
Denne kommentarer var tung å ta.
Igjen begynner fornuften og sykdommen å krangle.
Fornuften sier at han mente nok ikke at du sliter med bulimi fordi du ikke klarer å slanke deg. Men sykdommen skriker; jeg skal vise deg at jeg vil slanke meg, jeg skal slutte å spise!» Har ikke spist siden det. Er bare en halv dag, men. Redd dette mønsteret gjentar seg.
Han bad også om unnskyldning for hva han sa i utskrivingssamtalen. Bestemte meg for å lese utskrivningssamtale del 1 for han.

Selv etter samtalen var over klarte jeg ikke å slutte å gråte. De maste om at vi måtte gjøre noe med sårene på armen. En del sår som burde blitt sydd, det er for sent nå, men de ville rense og legge på ren bandasje. Så lege T skulle komme og se på det. I tillegg til det skulle vi liksom prate litt om rifta. Jeg ville ikke, men flere maste om at jeg burde gjøre det. Jeg sliter likevel med å ta i mot hjelp. Har jo klart å sy mye før men i det siste har jeg slitt veldig rundt det med at jeg ikke fortjener hjelpen, både fordi jeg har gjort det selv og fordi jeg ikke spiller noen rolle. Så tok mye av meg å la henne begynne å styre. Men så kom hun inn med saks. Jeg har sagt 1000 ganger at når jeg sliter like mye som jeg gjorde da blir selvskadingsimpulsene enorme. Jeg klarte å holde meg lenge, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hev meg etter saksa. Fikk masse kjeft. Da sa jeg at jeg ikke taklet at folk var sint på meg akkurat da, og ba henne om å gå. Etter litt tid skulle vi prøve igjen. Men så kom det en høy lyd, og jeg skvatt sykt, å hun mistet grepet på det hun holdt på med, igjen ble hun sint, da forlangte jeg henne ut. Kan jo virkelig ikke for at jeg skvetter!! :( Da ble det for mye, så jeg ba henne gå. Men i løpet av tiden hun var inne, spurte jeg om det gikk ann at noen var med meg når jeg hadde så vanskelig. Så jeg håpet at hun sendte inn kontakten min når hun gikk(dette var rett etter vaktskifte, så hadde fått en ny kontakt). Men jeg satt der en stund, uten at noen kom. Jeg gråt så jeg hev etter pusten, og da hadde jeg grått konstant i halvannen time, var utslitt. Gikk ut og spurte etter kontakten min, men ingen visste hvor hun var. D fulgte meg tilbake til rommet, men han snudde i døra, han hadde ting å gjøre. Jeg følte meg så ekstremt alene. Og da var jeg bestemt på å skrive meg ut. Suicid tankene tok helt overhånd, og jeg følte jeg ikke fikk nor hjelp uansett.

Endelig kom kontakten.

H er kjempe grei..

Oppløst i tårer prøvde jeg å forklare hvorfor jeg var så lei meg. Hvor vanskelig det hadde vært for meg å komme tilbake fordi jeg føler de vet at jeg ikke spiller noen rolle, og hvordan det føltes å bli bekreftes i løpet av dagen, vet at jeg hadde blitt glemt først av avdeling, så av lege, så kontakt. Hvor mye jeg kjempet for å samarbeide med sårstell, og hvor krenkende det føltes å få så kjeft når jeg virkelig hadde prøvd lenge.

Da var selvmordsimpulsene så sterke at jeg bare ville skrive meg ut. Jeg har jo hatt lyst til å dø så lenge, men har feiget ut for mange ganger, av hensyn til de jeg er glad i, og frykten med alle fysiske skader jeg kan sitte igjen med hvis det skulle gå galt. Men i går hadde jeg virkelig gjennomført det, jeg ville ikke slippe den følelsen!

Men jeg skrev meg ikke ut.

Resten av kvelden gikk i bølgedaler. Det er mye hull, da. Jeg gikk tilbake til nå-må-vi-vise-hvor-bra-vi-har-det-slik-at-ingen-mistenker-selvmord strategien, men jeg klarte det ikke lenge av gangen, så da tok en personligheter over som klarte det. Klarte å snakke om fremtiden uten å gråte, klarte å smile. Så jeg var borte i 15-20 minutter av gangen. Da hadde jeg litt mer styrke, og klarte å fake en liten stund til.

Nå må jeg bare fortsette å snakke om langstidsavdeling, leilighet, utdanning, slik at de tror at jeg har fremtidsplaner og ikke er suicidal.

The play goes on..