Tag Archives: selvskading

Smerten i bloddråpen

Jeg prøver å fange smerten med tankene

Prøver å ta den fra hverandre med ord

Jeg vil gjemme den i smilet mitt

Prøve å jage den bort med latteren

Jeg vil tvinge den tilbake til fortiden

Der den ble født, der den hører hjemme,

der jeg burde klart å legge den fra meg

men jeg trenger mer enn

tomme ord, løse tanker, falske smil og hul latter

smerten skremmes ikke av det

den hører ikke på meg,

bryr seg ikke om hva jeg vil

jeg prøver å finne den

jeg prøver å definere den

prøver å konkretisere den

men smerten min ligger i

bloddråpen som akkurat traff gulvetImage1

«Det skremmer meg»

«Det skremmer meg» sier psykolog O for andre gang..
Endelig er vi tilbake i kontoret hans etter hans lange permisjon.
Første gang han uttrykket disse ordene snakket vi om natta til onsdag.
Jeg hadde skadet meg. Veldig.
Etter å ha blitt funnet av nattevakta fra Hjelperne i huset fikk han lappet meg sammen og sendt meg til legevakta.. Over 4 1/2 time og 96 sting senere ble jeg endelig sendt hjem. De ville ha meg inn til psykiatrisk vakttjeneste, men siden jeg hadde Hjelperne i huset hjemme slapp jeg. Jeg takket sykepleierne og legene (Det var i vaktskiftet, så det kom to nye) opp og ned, men jeg tror ikke de skjønte hvor godt det var å bli møtt på den måten jeg ble møtt på. Da jeg kom var jeg helt ødelagt, men sykepleieren tok meg såå godt i mot, holdt hånda mi og blikket mitt hele tiden frem til vi kom til sårstua. Jeg switchet til Skremt(5 år)
under syinga, jeg var borte ca en time og tre kvarter.
Etter jeg kom tilbake snakket jeg en del med sykepleieren om
det med DID, han sa at han ble veldig redd. Jeg ble litt forundret, siden Skremt pleier å være ganske rolig.. Sykepleieren måtte innrømme at jeg var den første han hadde truffet med splittet personlighet,
at han kun hadde hørt om det før. Sykepleieren var kjempehyggelig da,
han sa han var lei seg da han måtte gå og sa at jeg var en av de hyggeligste pasientene han hadde hatt på lenge. Det varmet.. <3
Det eneste negative var at jeg møtte vakta som hater meg..
Jeg havnet hyperventilerende under en seng på vei inn.
Plutselig hører jeg en streng og høy stemme si;
«Fragile, gi meg veska di NÅ»
Jeg skjønner at han vil gå gjennom den da jeg har hatt med meg ting å skade meg med før, men det går faktisk ann å vente til jeg har klart å roe meg eller å prate til meg på en hyggelig måte. Han har NULL respekt for selvskadere what so ever:( Eller respekt for mennesker for den saks skyld…!!)

Men tross hvor ubehagelig vakta var var det ingenting mot
det jeg satt igjen med etterpå.
Selvskadingen hjalp ikke..
Som jeg skrev i forrige post hadde jeg beskrevet det at det er mye selvskading faktisk er et positivt tegn, da jeg bruker det som en
overlevelse mekanisme. Jeg gjorde det i går fordi jeg ønsket å komme meg gjennom natta uten et selvmordsforsøk.,!
Da det ikke hjalp var håpløsheten helt fullkommen og jeg var klar for å ta livet mitt.. Hadde ikke nattevakta funnet meg vet jeg ikke helt hva som hadde skjedd.. Tror ikke jeg hadde levd nå hvis ikke han hadde funnet meg i tide..

_____KAN TRIGGE_____

På onsdag skjedde noe av det flaueste jeg har opplevd på LENGE!
Jeg kom hjem fra legevakta ca kvart på 4 på natta,
hadde tatt medisinene på legevakta, så var ganske klar for senga..
Kl 10 bråvåkner jeg av telefonen.
Det var rørleggeren, han skulle komme med en gang.
Jeg kastet meg ut av senga og inn på badet.
Jeg hadde tatt en liten arterie så det var blod overalt.
Jeg kaster meg ned på gulvet for å tørke opp, men rakk ikke mer enn en femtedel før det ringte på døra. Jeg prøvde fortvilet å forklare at jeg hadde prøvd så godt jeg kunne, men måtte bare beklage at det så helt forferdelig på badet.. Han fikk ganske sjokk. Han spurte om jeg hadde falt. Jeg sa nei, og da la han merke til pulsvarmerne jeg hadde på armene, og det virket som han skjønte hva som hadde skjedd.
Han sa at vi måtte ta badekaret fra hverandre, så ha bad meg rydde unna all shampo og sånt, så skulle ha komme tilbake i morgen.
Et kvarter senere ringer sjefen av boligen og (jeg følte) kjeftet fordi rørleggeren hadde sagt han ikke kom tilbake før blodet var borte.. Jeg ble utrolig lei meg–
Likevel kom det noen fra Hjelperne i Huset for å hjelpe meg å tørke blod.
Da sa de at sjefen hadde bedt de komme fordi jeg ikke orket å gjøre det selv..
Så kanskje hun ikke var så sint likevel:)

«Det skremmer meg«, sa psykolog O for andre gang.
Denne gangen snakket vi om menneskers grusomhet.
Alt jeg har blitt utsatt for av rundt 30 overgripere i nesten 14 år.
Med M har jeg blitt misbrukt over halvparten av livet mitt.
Overgrep startet (tydeligvis, siden jeg har to
delpersonligheter som er under 4 år) før jeg var 5,
leid ut til andre pedofile som 7åring og
blitt voldtatt for første gang som 8 åring.
På 9 årsdagen min lærte jeg at det går
ann å bi voldtatt av to menn samtidig.. (EDIT oktober 2015. NYE MINNER HAR KOMMET, DERFOR KAN DET STÅ FORSKJELLIG ALDER I NYERE INNLEGG)
Voldtektsmennene tok brutalt to fostre ut av meg, første gang i en alder av 13 år.
Det har vært TØFT.
Likevel klarer jeg ikke å la være å forsvare voldtektsmennene..
Jeg sier at de ikke visste bedre fordi jeg ikke var verdt noe mer.
Har brukt dette bildet før, men det er som en liten gutt som sitter med forstørrelsesglass og svir en maur. Ingen kommer til å ta det så tungt,
fordi mauren er ikke noe verdt.
Slik tenker jeg det har vært med mine overgripere opp igjennom..
De valgte meg fordi jeg var uten verdi.
Det handlet ikke om de, det handlet om meg.
Enkelt og greit.. Jeg måtte straffes! Ikke fordi de ville,
men fordi sånn var reglene, slik foregikk opplegget.

Vi snakket også litt om maten. Den går det ikke så greit med :/
Siden lørdag forrige uke har jeg kun spist tre knekkebrød, >
en nutrilettbar og 3 plommer. Minus to ganger.
Første gang var jeg ute og spiste med mamma. Den fikk jeg opp igjen.
Men jeg har også vært på kino denne uken.
Det gikk rett vest.
Jeg vet jo at når jeg ikke spiser på en stund øker trangen etter å overspise.. Det var det som skjedde på kinoen.
Jeg så meg helt blind i godteributikken og kjøpte popkorn og godteri og brukte 140 kr kun på det. Sa til han jeg var med at jeg ikke hadde spist middag den dagen. Sannheten var at jeg ikke hadde spist på to døgn.
Jeg hev i meg under hele kinoen.
Oppkast ble det lite av da det var flaut å forlate kinosalen,
pluss at popkorn er ca noe av det verste i verden å kaste opp :p
Men jeg hatet meg selv etterpå..
Jeg vet at dette ikke kommer til å holde lenge..
Jeg ender alltid tilbake på overspising.
Det litt vonde er at dette sjelden
blir tatt opp som noe særlig problem.
Jeg har gått ned masse kilo, en gang 20 kilo i løpet av noen måneder.
Men fordi jeg alltid har vært overvektig da det begynte
har jeg aldri vært undervektig, så det
har lissom aldri blitt lagt merke til..
Eller, folk har jo sett det, men det har som
sagt aldri blitt sett på som et stort problem.
Og jeg går jo alltid opp igjen når jeg begynner å spise..
Siste omgang gikk jeg ned 16 kilo og opp 10 kilo.
Jeg regner med at jeg kommer til å sprekke før jeg når mål-vekta mi som er ganske lav. Pga savnet av bulimien sprekker jeg alltid.
Så, ja, det kan hende jeg ikke klarer å gå ned 30 kg i vekt.. Men jeg er så flau over hvordan jeg ser ut og selvhatet er så sterkt at det å sulte meg er den eneste måten jeg klarer å leve med meg selv akkurat nå..
Psykolog O bad meg om å vente med å prøve å gå
ned i vekt, da jeg trenger å holde den indre veggen tykk
fordi jeg har så mye å jobbe gjennom i timene fremover
og fordi jeg sover så dårlig- noe som gjør den indre veggen
enda tynnere..

Vi snakket om marerittene jeg har hatt..
Jeg har lenge hatt mareritt om pappa uten at de egentlig er mareritt..
Jeg drømmer enten at jeg blir tvunget til å overnatte hos pappa, eller den gjentakene drømmen av å ligge i barnerommet og han kommer inn og lukker døra etter seg. Mot slutten av disse to drømmene våkner jeg alltid i fullstendig panikk. Jeg gråter, hyperventilerer, våkner skrikende osv.. Også har jeg aldri helt forstått hvorfor jeg våkner så livredd.
Jeg har også gjentakende drøm at pappa og en kamerat av han kommer beruset inn i kjellerstua der jeg sitter. Så holder pappa meg fast mens kameraten voldtar meg.. Psykiater S sier at det ikke er sikkert at dette har skjedd fordi drømmene er helt identiske, da minner ofte huskes forskjellige.. Jeg har heller ikke hatt dette minnet i flashbacks, noe som muligens kan tyde på at det er hjernen min som fucker med meg fordi jeg alltid har vært så redd for pappa.. Det er noen ganger jeg nesten skulle ønske det var virkelig, fordi da kunne jeg bearbeidet det og blitt kvitt marerittene. Er de ikke virkelige kan jeg ikke fått gjort noe med det, så jeg må leve med de forferdelige marerittene resten av livet.. :/ Er det noen som har noen har lignende erfaringer? Å ha drømmer som er nøyaktig like hverandre natt etter natt? Vet du om de er virkelige eller ei? Håper noen har noen erfaringer å dele..
Som jeg har nevnt før husker jeg overgrep siden jeg var 5,
men jeg har to delpersonligheter under 4, så det kan virke som det har skjedd noe mer. I nesten to måneder nå har jeg hatt mareritt hver kveld om at pappa voldtar meg. De verste drømmene er når han voldtar meg og så går igjen. Det er lettere hvis jeg våkner midt i, fordi da kan jeg ser meg rundt og skjønne at han ikke er her, at det ikke har skjedd.
Men når jeg drømmer at han drar igjen før jeg våkner blir jeg liggende og tenke at han faktisk har vært her, når jeg drømmer at han har dratt og jeg våkner med fantomsmerter og angst blir jeg helt overbevist om at han har vært der. Nettene er forferdelige for tiden. Jeg ligger i krampegråt i flere timer og hyperventilerer til jeg besvimer. Jeg sover veldig dårlig..
Derfor vil psykolog O at jeg skal vente med slanking.
Han vil selvfølgelig at jeg ikke skal sulte meg, men
han vil at den indre veggen skal være tykk og sterk
når jeg bearbeider disse minnene..

Men selv om psykolog O sa at det skremte han sa han heldigvis at han tåler det. Han er utrolig god å snakke med, og han tar historien min så på alvor! Med han kan det nesten føles ut som det som hendte meg var urettferdig. Det er en god følelse.. Jeg møtt nok av folk som har hørt vanskelige historier før som bare sitter og nikker. Psykolog O skjønner virkelig hvor vondt dette har vært, og det er noe jeg trenger nå. Jeg trenger noen som ikke sitter der som steiner fordi de har hørt så mange overgrephistorier før.  Han har sikkert hørt det han og,
men han anerkjenner hele tiden hvor vondt det har vært å være meg.
Jeg trenger det.

På fredag hadde jeg misforstått klokkeslettet, så jeg kom meg ikke til psykiater S.. Vi fik snakket litt på telefonen, men det ble kort.
Jeg gikk til legesenteret for å spørre om jeg kunne prate med legen min.
Han hadde fullt opp. Da knakk jeg sammen i gråt,det var så flaut :(
Verdens søteste legesekretær(kjenner henne godt fra før av) sjekket med han 3 ganger, men det var helt fult.
Fikk time på mandag, da. Da tror jeg at jeg skal spørre om ernæringsfysiolog.
Jeg har nå bestemt meg, for å tilfredsstille bulimiens behov,
for å spise når det er med andre, når det er naturlig.
Når jeg er alene kommer nok sultingen til å vedvare..

M har også tatt kontakt :( Jeg tror ikke han kommer til å gjøre meg noe, men det er utrolig angstfremkallende og re-traumatiserende..
Tar dette aldri slutt..?

Selvdestruktivitet for å overleve..? (OPPDATERING)

Her kommer en liten post om mitt forhold til selvdestruktivitet for tiden..

Den siste halvannen måneden har jeg skadet meg to
ganger

..

Over alt får jeg høre hvor flink jeg er og hvor mye bedre det går med meg..

Skulle ønske det var sant..

Sannheten er at det er i perioder jeg ikke skader meg at varsellysene burde begynne å blinke, både hos meg og de rundt meg..

Selvskadingen er noe jeg bruker for å overleve, for å klare en dag til..

Det er når jeg er skikkelig suicidal at jeg ikke skader meg selv, selvskadingen er for å overleve!

Selvskading er blitt en overlevelsesteknikk jeg er fullstendig avhengig av

Skal jeg overleve så trenger jeg å skade meg..

Det er som en kreftpasient som tar medisiner for å overleve, for å klare
å komme seg gjennom livet.. Er pasient som er innstilt på å dø dropper medisinene…

For alle som vet hvem jeg er, dette er ikke noe akutt suicidalitet!
Jeg har ting å se frem til :)
Jeg har nemlig blitt litt småbetatt av en kamerat av en kompis. Vi tre skal muligens på kino denne uken!  Ah, *sommerfugler i magen* :D
Det er helt SYKT sårbart, da.. Dette er første gangen jeg har hatt bittelitt selvtillit nok til å tenke at han kanskje muligens liker meg tilbake..!
Oppdatering kommer ;)

OPPDATERING
Dette er kjipt å skrive, men jeg lovte dere en oppdatering..
Jeg skammer meg sånn.. Svein Øverland satt gode ord om det med skammen på et foredrag jeg var på. At dårlig samvittighet er pga noe man har gjort, skam er pga noe man er, noe jeg er..

Takk for alle som var glade for mine sommerfugler i magen..
Men jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt noe i det hele tatt..
Han liker ikke meg..Selvfølgelig. Som jeg sa er dette første gangen jeg hadde bittelitt selvtillit nok til å håpe at han likte meg tilbake. Noe som selvfølgelig ikke var sant.. Han liker en annen..
Svein Øverland snakket om at sinne er bra, det må bare være rettet mot den riktige personen, altså den som har skadet oss.
Men det føles ikke naturlig å være sint på noen andre, det føles naturlig å være sint på meg selv.. At jeg noen gang kunne trodd at noen kunne likt meg, det er bunn i grunn helt latterlig.. Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke interessant, ikke kul.. Og jeg føler meg så feit nå at det er dager jeg ikke kommer meg ut av huset fordi jeg skammer meg sånn om hvordan jeg ser ut.. Bah, nå klager jeg mye.. Sorry.
Jeg føler nesten bare et behov for å dele det, fordi jeg vil ikke at dere skal tro at jeg lenger tror at noen skulle ville ha meg. Jeg vet at dere vet at det er så og si umulig.

Jeg sier ikke dette for at jeg vil at dere skal si;
åh, men du er jo fin, klart noen vil like deg
fordi jeg vet dere lyver..

Okei, nok klaging for idag.. Takk for gode tilbakemeldinger, I love you guys.. ❤

It only hurts when I breathe..

I går var en veldig vond dag..
Den begynte grytidlig med masse mareritt, intense flashbacks og
dissosiative hallusinasjoner om at overgriper var i rommet med meg..
Jeg hadde gjemt unna noen glassbiter og skadet ganske heftig..
Jeg klarte likevel ikke komme dypt nok til å nærme meg pulsåren
så jeg svelget glassbitene i håp om at det kom til å ta knekken på meg..
Nattevakta satt utenfor døren, men døren var nesten igjen og han sov,
han våknet ikke før jeg begynte å hoste..
Da han fant meg ville ha ha bitene jeg hadde skadet meg med..
Jeg måtte innrømme at jeg hadde svelget de.. Jeg skammet meg sånn! :(


Legen ble ringt og det ble raskt konkludert med at jeg skulle til akutten..
2 ansatte fra psykehuset ble med..
Vi fikk rom når vi kom dit og det ble litt venting..
En kirurg kom og ville sy..
Det ville ikke jeg..
Som jeg har sagt før blir det helt overgrepsituasjon for meg
når smerte som jeg ikke har kontroll over blir påført meg.
Det var et sår ved håndleddet som var såpass dypt at de sa de kom til å
tvinge meg til å sy hvis jeg ikke gikk med på det..
Jeg switchet meg unna hele situasjonen…
Husker nesten ingenting av det, det var en annen personlighet som tok det.
Heldigvis..
Etter røntgen ble det bestemt av jeg skulle få gastroskopi,
og det var noe av det verste jeg har gjort på lenge..
For de som ikke vet det, er gastroskopi at de går ned i magen
med en slange med kamera på..
Tingen er bare at pga orale overgrep er ting som skal
inn i munnen veldig vanskelig for meg.. Jeg fikk heldigvis noen sterke beroligende.. Det ble litt switching der og..
Etterpå falt jeg helt sammen i gråt og gråt ganske lenge..
Det hjalp ikke akkurat at overlegen anbefalte operasjon fordi de ikke hadde funnet noe i magesekken og bitene da sannsynligvis var kommet til tarmen.
Men når vi kom ned fikk vi  heldigvis beskjed om at vi kunne dra hjem..
Det var godt..
Når vi kom hjem fikk jeg beskjed om at jeg er tilbake på
fotfølging og at jeg ikke får være på rommet mitt.
Heldigvis fikk jeg to trygge kontakter til å være med meg i går..
Natta har ikke gått så greit, sover veldig lite..

Jeg vil ikke at noen skal få noen ideer av dette, vil bare si at jeg angrer at jeg gjorde det og det var dumt.. Sjansen for å skade organer er ganske stor, sjansen for å dø er mindre.. Du kan heller ende opp med utlagt tarm eller på medisiner resten av livet.. Så ikke gjør samme feil som meg..

Regner med det blir samtale i dag..
Vet ikke hva jeg skal si lengre..
Jeg jobber så hardt for at ting skal bli bedre,
for å få mer kontroll..
Jeg har så vanvittig lyst til å begynne å leve for å leve,
ikke leve for å dø..
Jeg har så lyst til å kunne slippe opp litt her på psykehuset,
at jeg kan være med på aktiviteter, få utgang så jeg kan møte venner.
Det er nok mange som mener dette kun er et valg..
At hvis jeg vil leve må jeg velge å leve.
Jeg prøver å velge det hver dag!
Virkelig..
Det blir bare litt som.. Okei.. Har du noen gang hatt migrene?
Det er helt vanvittig vondt.. Man kan bestemme seg på forhånd
at man ikke skal ta medisiner fordi de medisiner fordi de ikke er bra for kroppen.
Likevel, når du er midt i et anfall og det er så vondt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg skal jeg love at det er mange av dere som hadde gitt etter og tatt medisinen, bare for å få en pause fra det vonde..
Jeg prøver, virkelig..
Før hadde jeg ikke lyst til å ha lyst til å leve en gang, nå har jeg faktisk lyst til å få lyst til å leve. Det er bare så innmari vanskelig..

Nå prøver jeg bare å ta innover meg at det er en ny dag..

Self-injury awerness day

I dag, 1 mars, er det self-injury awerness day, altså skal det i dag gjøres folk oppmerksomme på dette problemet.. Jeg har vært veldig ambivalent ang å tildele en post til å informere om selvskading, mye fordi det er en smitte effekt rundt dette. Dette er ikke fordi jeg tror noen syns det er «kult» å skade seg, men fordi det finnes mange som har det utrolig vondt psykisk og tenker at;
hm, kanskje selvskading hjelper for meg også?
Jeg har vært litt skeptisk til å at det før jul kom en bølge i media rundt en del som skadet seg. Jeg syns det er kjempeflott at det spres mer informasjon da det desverre finnes en del der ute som fortsatt tenker at selvskading handler om oppmerksomhet!
Det dumme er at det blir litt som en alkoholliker ble tildelt et medium for å dele alle grunnen til hvorfor en drikker, altså hvorfor det «hjelper»  å drikke. Hvis feks dette menneske står frem og sier;
det er så deilig når angsten slipper etter noen flasker alkohol,
er jeg redd at flere med angst tenker;
kanskje min angst blir bedre hvis jeg tar noen øl!

Jeg vet at mange av mine lesere siter psykisk, og jeg har vært redd for at om jeg skriver om det gir jeg videre mine (destruktive, lite gjennomtenkte og ikke langsiktige) «tips» for hvordan jeg kommer meg gjennom smerten..

Min selvskading begynte før jeg visste at noen andre gjorde det, men min kutting kom da en venninne snakket om hvor mye det hjalp for henne. Jeg tror nok at min selvskading hadde tatt meg til kuttingen før eller senere, men første gang jeg kuttet meg var det fordi I hadde sagt at det fungerte. Jeg var helt fra meg av psykisk smerte og jeg prøvde.

Jeg har derfor vært veldig frem og tilbake om jeg ønsker å blogge om dette.
Jeg har bestemt meg for å gjøre det, men jeg ber deg om dette; vurderer du å starte så er kanskje dette en post du vil unngå å lese.. Jeg vil også gjerne at du sender meg en mail på itsafragilelife@hotmail.com, jeg vil gjøre alt jeg kan for at du ikke tyr til dette. Er det noe her i livet jeg angrer på så er det det valget å begynne med selvskading.. Jeg vil gjerne hjelpe deg slik at du ikke tar de samme valgene som gjorde livet mitt vanskeligere.

Ta kontakt..

Nå som det er sagt kan jeg begynne å komme med den infoen jeg ønsker..

Definisjoner
Selvskading kan ofte omtales som som bevisste selvdestruktive handlinger uten hensikt av å dø. Det er klart mye kan ses på som selvdestruktive handlinger, som å røyke, drikke eller spise mye usunn mat, men dette blir blir noe som kalles ikke-dirkete selvskading. Dirkete selvskadig/villet egenskade blir da det mange tenker på som selvskading, som kutting, brenning, slå hode i veggen, overdoser(som ikke er i hensikt å dø), klore, lugge og bite seg selv osv.. Ting som spiseforstyrrelser kan også være i hensikt av å selvskade, men jeg kommer til å snakke mest om de først nevnte,.

Meg og selvskading
Jeg begynte å selvskade da voldtektene begynte, altså i 9 års alderen. Jeg slo hodet i veggen mens de holdt på fordi jeg ønsket å fokusere på smerte i hodet i stede for smerten de påførte meg.  Det var også en desperat måte å beholde kontroll på fordi smerten i hodet var smerten jeg hadde kontroll over. Første gang jeg merket at det hjalp med kutting var vel egentlig en gang jeg  barberte leggene, men bevisst kutting startet ikke før jeg var 14 gjennom erfaringene til venninne I. Det begynte med veldig uskyldige risp, men ble verre. Det ble heldigvis ingen sår som trengtes å sy før jeg ble 19..
Grunnene til at jeg skader meg er flere.
Hovedsakelig er det av den enkle grunn at hjernen klarer bare å ha hovedfokus på en smerte av gangen(det lærte jeg på serien House faktisk). Når jeg skader meg kan jeg la hjernen fokusere på den fysiske smerten, ikke bare den overveldende uutholdelige smerten inni meg…
En annen setting jeg skader meg i er når jeg er veldig dissosiativ. Da kan jeg slite veldig med å skjønne hva som er nå og hva som var da. Jeg kan lukte, føle, se og kjenne alt jeg gikk gjennom under overgrep, og jeg faller helt tilbake i overgrepet. Enten det ellers så blir jeg så fjern at jeg blir nummen, jeg kjenner ingenting. Da blir det slik at når jeg skader meg tar det meg tilbake til virkeligheten. Jeg kan fokusere på at det såret jeg får her og nå hadde jeg ikke når jeg var liten. Jeg kommer i kontakt med kroppen og med nåtiden.
Det med å straffe seg selv bruker jeg sjelden ,men jeg vet at en del av del-personlighetene bruker selvskading som straff..Blir litt som jeg har beskrevet før, hvis man konstant går rudt med dårlig samvittighet kan det hjelpe å bli straffet. Litt som en som etter en fengselstraff har ”gjort opp for seg”. Jeg går rundt med skyldfølelse ovenfor det vonde som skjedde meg når jeg var liten og det at jeg straffes gjør at jeg kan slappe av litt, fordi jeg er ”skuls” med livet.. Jeg husker også noe av det første jeg sa etter at noen hadde oppdaget selvskadingen;
Når du hater noe ønsker du å ødelegge det..

Det finnes også fysiologiske grunner til selvskading.
Når kroppen blir utsatt for skade sender den ut noe som kalles kroppens egne smertestillende; endorfiner. Det kommer også etter feks e veldig hard treningsøkt, men også da etter selvskading. Det at den kommer kan gi en ro mange leter etter.

Det vondeste jeg hører er; gjør du det for oppmerksomhet?
Faktum var at det tok 3 år før jeg sa noe i det hele tatt. Mange forbinner selvskadingen sin med skam.. Jeg skammer meg enormt.. Det at jeg ikke har klart å takle det på en annen måte blir nok samme skammen som en rusmisbruker eller alkoholliker har.. Man føler seg svak fordi man ikke har klart å mestre smerten på en annen måte enn noe så destruktivt..

Jeg sliter med å vise arr på grunn av skammen.. Likevel har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal skamme meg for alltid! Disse arrene er battlescars.. Disse sårene har jeg brukt for å overleve! Det kan være vanskelig å forstå den setningen, men når jeg har skadet meg har det vært for å orke litt mer av livet, det har vært for å overleve.. Jeg vil gjerne ta en tatovering når arrene er klare for det. Det skal det stå dette;

Dette ble tatt av mine armer i sommer. Dette leder meg inn på det jeg vil avslutte med. Dette gjør jeg for at ingen skal tenke at det er en ”god” idé å bruke sevskading som mestringsstrategi. Selvskading er det dummeste jeg noen gang har startet på. Jeg angrer veldig, hver dag. Alle jeg har snakket med om selvskading sier dette; det eskalerer alltid. Jeg begynte med saks som så vidt laget merker og på et så lite område som kunne dekkes av et svettebånd. Nå har arr over hele armene mine, jeg hatt kutt som er så dype at jeg har fått permanente skader. Jeg har måttet opperere for å sy sammen igjen en sene. Jeg har mistet følelsen steder på armene mine fordi det er kuttet så mye. Jeg har så tykk arr hud at det er et mareritt å sy enkelte steder. Jeg har truffet nerver slik at får jeg et trykk på feil sted på armen skyter det smerter opp i hele hånden. Ikke minst, jeg ser ut som jeg gjør. Jeg kan ikke ha et plagg uten å tenke på hvordan jeg skal dekke arrene. Dette er merker som må være med på bryllupdagen min, dagen hver jente bare vil se pen ut. Jeg må tåle at mine fremtidige barn og venner lurer på hva som har skjedd med armen min – det er ikke et morsomt spørsmål å få av en 3 åring. Jeg regner med at jeg ikke kommer til å dekke til armene resten av livet, og da ka jeg oppleve at armene mine blir første innstrykket, at folk stirrer blir en del av min hverdag.

Jeg sier ikke dette for at noen skal syns synd på meg, dette er selvforskyldt.

De jeg skriver dette til er de som har uutholdelige liv og leter etter en måte å lindre det på.
Ikke gå ned den veien jeg gjorde.

Er det noen som har noen spørsmål så bare kommenter her, så skal jeg prøve så godt jeg kan å svare. Leter du etter litteratur kan jeg anbefale ”For å overleve – en bok om selvskading” av Sofia Åkerman. Det er den eneste fagboken jeg har lest, er det noen som har noe å tilføye så gjør det i kommentarfeltet så legger jeg det til! :)

Jeg velger å avslutte med noe av mitt eget, bilde jeg har redigert, tekst jeg har skrevet(har brukt det diktet før, men siden jeg tilegner dette innlegget til selvskading er dette som beskriver selvskading best av alt jeg har skrevet. Husk copywright folkens!

Translations of an arm

The wounds on my arm screams of my pain
The pain to deep for tears to contain
The pain to strong for words to explain
The scars from my war will always remain

The scars on my arm represent my fight
The days when victory seems out of sight
The times when I can’t see any light
I’m searching for dawn, but is living in the night

My arm tells the story of a tormented mind
I’m looking, searching for light I can’t find
I’m begging, pleading life to be kind
Walking here on my thin thin line

The pain is too much for me to bear
my thoughts are so consuming I can’t find air
I can’t find anyone to really care
The echo of my past is all i hear

Don’t look surprised, see as I see it
When you hate something, you want to destroy it
When the pain is to strong, you try to mend it
This emotional chaos, I need a break from it

So as I surrender to the knife,
My last words seems to fit
That bittersweet voice whispers;
Note to self;
It’s because you’re worth it!

© Fragile  2009

Stykker av Hemmeligheten..

Hemmeligheten..

Redigert april 2020.
Her kommer enda en del av disse feilinformasjonene. Jeg har siden dette ble skrevet husket utrolig mye verre ting, med feks tidligere voldtekter.

Redigert 9.10-13
Jeg har tenkt utrolig mye på det i det siste.

Det var en veldig traumatiserende periode av livet mitt som jeg har slitt litt med å
plassere i tidslinjen. Det er så innmari hakkete.. Jeg trodde først at det var november-desember, så husket jeg at det ikke var noe jul involvert…
Så tenkte jeg at det var oktober-november..
Men nå husker jeg at jeg at det var før bursdagen min, det utelater november.. Grunnen til dette var at den første voldtekten skjedde i den kjelleren da jeg var 8 år, fordi det var før den første gruppevoldtekten på 9 års dagen min..
Jeg har også fått flere nye minner, det virker som om disse hendelsene ikke kun
ble opplevd av meg, men også av mange av de små delene..
Det ble også påpekt at det var rart at skolen ikke hadde merket at jeg var borte i 3 uker.. Så dermed må det ha vært 5 dager før høstferien og ca 5 dager etter høstferien. Dette faktumet overrumplet meg litt..
Så siden det gikk opp for meg at det faktisk er nå har ting gått ganske ned i bøtta..
Ja, så jeg har forstått at perioden er tidligere enn det jeg først trodde,
det var bare det jeg ville si ;)

For de som har fulgt meg vet dere at jeg har skrevet en del om denne Hemmeligheten som har gjort ting vanskelige..

Dette har vært en vanskelig tid lenge..

Flashbacksene har blandet seg med dissosiasjonen og blitt så ille at jeg er rett tilbake i overgrepet pga at jeg lukter luktene, hører lydene, får fantomsmerter der de holdt, slo og voldtok, jeg kan fryse slik jeg gjorde, kjenne kjellergulvet under meg, og minnene i hodet blir like virkelige at jeg ser de like godt som øynene mine gjør. Har skildret det her..

Minnene har gjort meg så utrygg at i over en måned har jeg i 90% av tiden jeg har vært våken har ligget under pulten. Sover på gulvet på skjermet og er nesten ikke ut av soverommet.
Jeg har blitt så dårlig i det siste at det har snart gått 6 uker der jeg bare har vært uten forfølging 5-6 dager.
Jeg har prøvd utallige ganger å ta livet mitt, og jeg har mistet så kontrollen at jeg til og med har prøvd med ansatte i rommet bare fordi livet er så uutholdelig at jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn å slippe unna..
Jeg har blitt tvunget på skjermet, lagt i belter og blitt holdt i timesvis.
Jeg har switchet og switchet, latt de andre personlighetene tatt smerten jeg ikke  klarer å bære.
Jeg har skadet meg selv med alt jeg kommer over bare for å få en liten pause fra smerten innvendig fordi den har vært så vanvittig vond.

Jeg har vært gjennom denne tiden av året før.
Men den har aldri vært så vond som nå.
En ting som sikkert har gjort det er at jeg har kommet mer i kontakt med delene mine. De har begynt å vise meg sine minner. Dette er minner jeg har sluppet å bære før nå..

Okai.. Tårene har begynt å renne og kontrollen over pusten er over skog og hei, men… Jeg vil klare å fortelle, jeg trenger å klare å fortelle..

Det var noen uker hvert år fra jeg var 8 til jeg var 12 som slangen skulle være barnevakt. Mellom midten av oktober og midten av november. Det var aldri en hel måned, men det var perioden ukene var i.

De ukene var jeg låst nede i kjelleren

Det var en kald, mørk og fuktig jordkjeller. Det var mus.
Det var ikke toalett. Jeg hadde en bøtte som han tømte annenhver dag om jeg var heldig. Jeg fikk lite mat. Den maten jeg fikk måtte jeg «jobbe for», det vil si å  være med på overgrepene og gjøre det de ville frivillig..
Det var mange folk innom.
Overgrepene var daglige, men noen ganger var det heldigvis bare han.
Noen ganger kunne det være opptil 10 menn i gruppevoldtektene.
Mine minner har alltid vært stykkevis. Det er etter at personlighetene har begynt å dele sine minner at jeg har fått styr på hvor lenge det var og litt mer om hva som skjedde.

Okai. Det var nok for i dag. Jeg klarer ikke mer i dag. Jeg har snakket innover som jeg har lært og spurt delene med de verste minnene om de kan skrive de ned. Jeg har noen minner skrevet ned.
Kanskje jeg klarer å dele de snart.
Okai. Puh. Nok.
Takk at du tåler meg.

«Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø» (redigert18.08.2012)

Redigert:
I dag (18.08.12) kom jeg over dette posten igjen.. Den er en av de mest leste, og jeg vil ikke at denne posten skal representere meg lengre! Jeg lar den stå for å minnes om hvordan det har vært, og fokusere på at dette er ikke lengre alt jeg vil. Jeg bare slenger innom denne linken her som det står om positive ting ), spesielt Happy new year..? Jeg er ikke på stadiet at jeg ikke ønsker hjelp lengre, og jeg vil dere skal vite det..! Okei, her kommer original posten;

Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø!

Disse ordene har fulgt meg veldig de siste årene.
Alle gangene jeg har møtt legevakt, politi, ambulansepersonell, leger, sykepleiere, akutten, intensiven, og ikke minst på tvungen observasjon på psykehus.

Jeg har blitt dratt av bruer, ut av togtunneler, funnet etter overdoser, dratt blødende ut av toaletter, kuttet ned fra stranguleringsforsøk, holdt fast,
tvunget til å leve.
Jeg har vært borti uendelige mange mennesker som prøver å redde et liv som ikke vil reddes. Pusten som ikke vil puste. Et knust hjerte som ikke ønsker å slå! En kropp som er for sliten til å fortsette. Et liv som ikke vil leve.

Jeg har skreket, grått og tryglet samme setningen;
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil!

Dette har det kommet mye av denne uken..
Det har blitt mye tvang.. Slik som jeg beskrev  i det forrige innlegget har dissosiasjon blitt kombinert med intense flashbacks at jeg mister helt orienteringen om hvor og når jeg er.. Og når jeg tror at jeg er tilbake i kjelleren, jeg hører Slangen komme, jeg lukter ånden hans, ser han foran meg, kjenner fantomsmertene der de skadet meg, fryser slik jeg gjorde i kjelleren og armene fra psykehusansatte blir armene til overgripere som holdt meg fast mens resten voldtok.
Jeg blir helt overmannet av gjennopplevelsene, jeg blir liggende å sparke og slå for å komme meg løs fra overgripernes grep før jeg skjønner at det er hjelpende hender som holder meg for at jeg ikke skal slå meg for hardt.

Men det som har regjert mest er nettopp dette..
Jeg vet at de bare vil hjelpe.
Jeg vet at det er jobben deres å holde meg i live!
Men jeg vil ikke ha hjelpen.
Jeg vil få lov til å dø snart..
Denne uken har det vært selvmordsforsøk nesten hver kveld.
Ikke alle like alvorlige. I går kom desperasjonen igjen.
Etter mange vonde timer med gråt og angst lå jeg skjelvende i fosterstilling under pulten. Jeg hadde holdt på å tisse på meg i halvannen time før jeg til slutt kom meg gråtende og hyperventilerende opp bare for å gå på do. Det gikk ikke bra, jeg havnet i hjørne der selvmordsimpulsene kom for fullt. Jeg prøvde strangulering, men det gikk. Med fotfølging var det ikke lett å få til noe, men jeg knyttet knute på en strikk og klarte å sette den i halsen. Men da de fikk den opp igjen var det ingen nåde og jeg ble dratt inn på skjermet. Der var selvmordsimpulsene så sterke, jeg gjorde alt jeg kunne finne på.
Men med tre i rommet gikk det jo ikke.
Uroen tok så over at jeg måtte bli holdt fordi de mente det var fare for at jeg skadet meg selv alvorlig. Men med holding gjør det jo ofte ting verre. Jeg tryglet de om og om igjen om å la meg slippe livet, la meg dø. At om de virkelig brydde seg måtte de la meg dø, de så jeg hvor vondt jeg hadde det?!? Men de hørte jo ikke på meg.. To holdt meg mesteparten av tiden, men ting ble så vanskelig at plutselig forsvant jeg. Det neste jeg husker er at jeg ligger i belter. Jeg ble fortalt at jeg hadde switchet til en veldig destruktiv personlighet. Hun hadde sparket og slått etter personalet. Hun hadde sagt at hun skulle drepe meg før de fikk gjort det, at hun visste de ville skade henne. At de holdt fordi de skulle voldta. Da ble det visst tre stykker som måtte holde, og da ble det belter.
Jeg ble så skuffet. Det er månedsvis siden sist jeg trengte å bli beltelagt. Det var en periode det ble veldig ofte, men nå var det lenge siden sist. Veldig nedtur :(

I dag var ikke så veldig mye bedre. Det var mye uro på avdelingen. En pasient prøvde å knuse noe i fellesarialet, det ble løping, skriking og beltesenga kom rullende. Jeg har den utrolig vanskelig greia at jeg sliter med at jeg tar på meg andre pasienters smerte. Er de redde blir jeg redd, er de urolige blir jeg urolig, er de fortvilet blir jeg fortvilet, er det desperate blir jeg DESPERAT. Og ikke minst.
Selvskadingstrang smitter. Selvskadingssituasjoner trigger. Jeg ble kjempe fortvilet og urolig.. Jeg gråt så jeg ikke fikk puste og selvskadingstrangen drev meg på jakt ut i avdelingen for å finne noe. Jeg ble dratt tilbake til rommet og der eskalerte det. Jeg visste jeg kunne trengt en sobril, men jeg får bare 3 i uka. Og jeg hadde allerede brukt to, og jeg vet at kveldene blir tøffere enn dagene, og jeg måtte spare. Heldigvis hadde jeg en god kontakt som ringte legen og passet på at jeg fikk meg en ekstra. Det gjorde at jeg ble motorisk rolig nok til å legge meg under pulten. Den innvendige uroen derimot gikk ikke bort. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg prøvde å se favoritt episoden min av «Family Guy» som vanligvis får meg til å le, men jeg gråt bare enda mer fordi det ikke muntret meg opp. Så plutselig slo det meg. Jeg kom på at etter en skading hadde jeg gjemt unna en glassbit. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte på do. Tross fotfølgingen har jeg fått lov til å gå på do alene.  Kontakten min skjønte raskt det var noe galt, så jeg ble stanset fort. Men det ble ganske dypt og de slet med å stoppe blødningen, den ble litt for stor.
De ville sy. Det ville ikke jeg.
Som jeg har skrevet før er det så vanskelig for meg å bli sydd, fordi at smerte som påføres av noen andre gir meg helt insane overgreprelaterte følelser. Det blir rett og slett en overgrepsituasjon for meg. Jeg prøvde å nekte, men ble tvunget ned på benken og holdt av 3 stk mens de sydde. Det er det vondeste jeg har vært med på lenge. Jeg klarer ikke ligge på ryggen i senga en gang, det trigger så mange flashbacks. Da de la meg på rygg og holdt meg fast klikket det for meg. Legen var irritert og sa at jeg la opp til at det skulle bli overgrepsituasjon, men når jeg blir holdt fast har jeg null kontroll Det ble så vanskelig, gråt, hyperventilerte og gjorde alt jeg kunne for å komme meg løs. Dissosiasjonen fulgte med flashbacksene og jeg slet noe enormt.
Ja jeg vet at når jeg kutter burde jeg skjønne at sying kommer. Men planer var jo ikke å måtte bli lappet sammen igjen, planen var jo å dø :(
Det ble tøft, men vi ble nå ferdig..

Dette skjeddde i 4-5 tiden, etter det har blitt holdt mye på skjermet.

Uff, hvis ikke de kveldene blir lettere snart vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre :(

De holder meg her mot min vilje, har gjort det i over et halvt år. Bare for å holde meg i live

M e n    j e g   v i l    i k  k e    h a    h  je  l p .

J e g    v i  l    d ø ! !

Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengede deler..

Livet er fortsatt utrolig vanskelig..

På torsdag var det et nytt selvmordsforsøk. Jeg hadde fortføling, men de pleier jo å sitte utenfor døren med døren oppe! Men ikke da, de mente jeg var for dårlig, så de satt seg på rommet.. Som vanlig lå jeg under pulten(det eneste stedet på rommet mitt jeg klarer å være for tiden), men jeg hadde lagt meg med ryggen til de. Jeg hadde lurt unna en liten glass bit fra de 3 sekundene jeg hadde før noen stormet inn etter meg noen timer tidligere. Jeg visste hva håpet på å klare, så før jeg gjorde det tok jeg en telefonrunde til en rekke venner.  Jeg prøvde meg på pulsåren på halsen, men jeg hadde lite tid og en dårlig glassbit. Dessuten overrasker det meg alltid hvor dypt man må ned. Jeg ble tatt og dratt ut. Jeg ble så fortvilet, skrek og gråt om hverandre. Ble holdt fast til legen kom. Som jeg forklarte forrige innlegg er det utrolig vanskelig for meg at andre påfører meg smerte det, nå minner meg for mye om overgripssituasjon, så jeg ville ikke sy. Legen sa at fordi det spriket ca 3 cm vurderte han å sy på nødrett, men da han så hvor vanskelig det hadde blitt for meg slapp jeg, men han måtte få lov til å lukke det så mye det gikk med strips. Men da han skulle ta på meg fikk jeg så panikk at jeg havnet i hjørnet, hvor jeg switchet. Jeg husker ikke noe før jeg var på rommet igjen, men kontakten min forklarte hva som hadde skjedd, og det virket som om det var Skremt på 5 år som var fremme. Hun hadde sagt om og om igjen; «ingen ta på kroppen, ingen ta på kroppen».. Hun hadde sagt at bare slemme hender tok på kroppen, hun hadde aldri opplevd snille, så hun ville ikke at noen skulle ta på henne. Men midt i det hele kommer forventningene om at det kommer til å skje. Hun spurte om hun var nødt til å leke leker med det slemme stedet, og om hun vær så snill kunne slippe å kle av seg. Det tok tid, men til slutt hadde de klart å overbevise henne om at ingen skulle leke slemme leker, hun skulle bare få plaster og så være ferdig. Noen rev opp stripsene i løpet av natta. Jeg vet ikke hvem.

Jeg hadde klaget til kontroll kommisjonen, så fredag fikk jeg en advokat på besøk. Jeg hadde så angst at jeg visste ikke hvilke ben jeg skulle stå på. I begynnelsen pratet han mest. Så begynte spørsmålene rundt meg. Han spurte litt om historien min og psykehus innleggelser. At jeg har vært på tvang stort sett hele tiden i et halvt år, både på akutt psyk og almenn psyk, og at jeg hadde vært veldig nære ved å dø noen ganger det siste halve året. Jeg forklarte at grunnen til klagen var jo at jeg ville bli tatt av tvangen slik at jeg kunne skrive meg ut. Jeg hadde vurdert å juge opp grunner til at jeg ikke burde være her (at jeg ble dårligere av å være her, at de hadde satt feil diagnose, at jeg trengte mer ansvar), men jeg visste at han kom til å få høre psykehuset versjon uansett. Så jeg valgte å være ærlig og sa at uansett hva jeg sier til psykehuset vet jeg at de vet at den eneste grunnen til at jeg vil ut er for å ta selvmord. Da sa han at det var 99% sikkert at kontroll kommusjonen kom til å avvise klagen, men at det var 1% tvil, fordi jeg hadde vel ingen hallusinasjoner(jeg hadde forklart at jeg aldri har vært psykotisk), men da måtte jeg jo innrømme at jeg har dissosiative hallusinasjoner. Da sa han at han var helt sikker på at de ville avvise. Å håpe på å bli skrevet ut var som å gå ut i vannet og håpe på å ikke bli våt. Men han sa også at vi kan godt klage, bare for min del, at jeg skal få muligheten til å høre en skikkelig begrunnelse for hvorfor jeg er her.
Vi snakket også  litt om annmeldelse av Slangen, men han måtte innrømme at fordi ingen visste er det lite sansynliget for at det går igjenom. Jeg sa jeg følte jeg skyldte mulige fremtidige offere å annmelde, men han sa at det gjorde jeg ikke. Jeg er ikke helt enig, men det var godt han sa det..

Dagene blir stort sett tilbrakt under pulten. Jeg sliter så fælt med å ikke ha noen å prate med ang den skumle hemmeligheten.. Den tærer noe enormt, spesielt fordi ukene der de traumene skjedde nærmer seg med stormskritt.. Minus et par dagger har jeg hatt fotfølge i halvannen uke, det tærer. Men noe av det vanskelige er at de har besemt seg for å nesten bare sette faste på meg, fordi de vil ha fagpersoner fordi jeg er så mye dårlig. Det er en god tanke, men jeg har vært mest med ekstravakter.. Så det blir veldig mange kontakter jeg egentlig aldri har pratet med vanskelige ting med what so ever.
Noe av det som irriterer meg i psykiatrien er at det er så mange som forventer at vi som pasienter skal åpne oss for hvem som helst bare fordi de er på jobb.. Flere sier at jeg må jo bare snakke med de som er på jobb når jeg har det vanskelig. Jeg prøvde å si til psykolog I at det er vanskelig å skulle snakke med folk jeg ikke er trygge på. Bare at de er kontakten min betyr ikke at jeg klarer å åpne meg for de. Spurte henne om hun syns det var naturlig for henne og plutselig skulle snakke om sine mest sårbare ting med noen man hadde bare sett i gangene. Hun sier bare at alle vil jo hjelpe, jeg må jo bare bruke de. Jeg gir snart opp den dama. Det er sikkert sant at alle vil hjelpe, men det er da ikke lett å skulle åpne seg for noen man har vært med 2 kvelder bare fordi de er på jobb! Ingen ville forventet det av noen i noen annen setting enn i psykiatrien.
Men, ja, uansett, ting blir tyngre og tyngre.. I går var jeg nesten ikke til stede, jeg switchet fra morgen til kveld..

Jeg merker også at mange av de sinte personlighetene har kommet nærmere overflaten. Tror ikke jeg har switcet helt til noen sinte på noen dager, men de påvirker meg så veldig, jeg blir så fryktelig lett sint av bagateller. Hadde en kontakt i dag som smatter hver gang hun åpner munnen, og jeg hadde lyst til  å skrike til henne. Utrolig ubehagelig å kjenne på et sånt sinne. Og jeg klarer ikke la det ligge heller, jeg går og er små irritert på folk over ingenting.. Jeg har forlatt samtaler med psykolog I i sinne 2 ganger denne uken. Jeg syns fortsatt jeg hadde grunn til å reagere på hva som ble sagt, men jeg har aldri vært den typen som blir så sint at det koker over. Vil ha de ned igjen..

Det er også flere under overflaten som minner meg veldig mye om hemmeligheten.. Gir meg bilder av hva de opplevde de ukene, minner meg på følelser, lukter, smerter fra disse spesifike traumatiske ukene.

Og oppå alt dette er det bursdagen min snart.. Og Slangen og pappa gjorde ofte slemme ting da, han tok alt som en anledning til å misbruke, men spesielt bursdager.. Første gruppevoldtekten var på 4 årsdagen min.. Har skrevet noe om det for et års tid siden, skal se om jeg klarer å poste det senere…

Utrolig tøft døgn..

Har hatt det tøffeste døgnet jeg har hatt på veldig lenge..

I går i 16 tiden havnet jeg under pulten min. Senga var skremmende.. Senger har generelt vært vanskelige for meg. Mye vanskelig har skjedd i senger. Jeg tok med meg dyna og puta og havnet i fosterstilling under pulten, men to stoler foran for å beskytte meg. Der lå jeg.. og lå jeg.. og lå jeg.. Orket verken middag eller kveldsmat, klarte ikke komme frem. Etter 4-5 timer tok skadetrangen helt over. Jeg hadde akkurat blitt kvitt forfølgingen jeg fikk på torsdag, så var tilbake på tilsyn hvert tiende minutt, så jeg hadde litt muligheter. Fant et glassskår og holdt på. Lå jo under teppe, så når de kom inn var det ikke noe problem å skjule mens jeg kuttet. Problemet var alt blodet. Jeg hadde et håndkle, men det blødde mer enn jeg hadde planlagt, og store deler av dyna jeg lå på ble rød. Jeg surra meg inn i dopapir, tok genseren på igjen, og ikke at de skulle vite noe. Men angsten ble mer og mer intens, og jeg merket jeg ikke  hadde kontroll over pusten mere. Så satt plutselig en av nattevaktene der,  og da skvatt jeg så kraftig at jeg trodde jeg skulle besvime..! Pusten var helt ute av kontroll, jeg var ute av kontroll. Flashbacksene var så intense at jeg hørte lydene, luktet luktene, følte følelse, så synene, jeg var helt tilbake i kjelleren som 9 år med 8 menn som ville voldta meg. :( Midt i dette glemte jeg å skjule den blodige dyna, og hemmeligheten var ute. Jeg prøvde å skade mer, men de tok glasskåret. Jeg løp ut for å finne mer, men da ble jeg dratt inn på skjerma. Da fikk jeg dobbel dose truxal pluss sobril, så etter en times tid begynte det å roe seg. Etter et par-tre timer  med to nattevakter i rommet var ting rolige nok til at natteavakt J gikk. Fikk en veldig god samtale med nattevakt T.. Har syns han har virket veldig streng på avstand, men når jeg satt meg ned med han var han veldig hyggelig og god å snakke med. Det var første gang jeg pratet om åssen det gikk den kvelden. Tror faktisk det tok et sammenbrudd før jeg klarte å åpne munnen.. Når jeg da først var rolig begynte han å ta opp det jeg ikke ville snakke om. Sårene. Jeg måtte vise de, han ringte legen. Legen kom og sa det var nødvendig å sy. Men jeg ville ikke. Tanken på at noen skulle ta på meg var helt uaktuell. Dessuten har jeg noen ganger veldig problemer med at andre påfører meg smerte. Alle har jo det, men man vet jo at man trenger å sy, og tar smerten. Hvis du skjønner. Å ta den smerten har jeg jo tatt mye. Men noen ganger klarer jeg ikke å la andre feks sette en smertefull bedøvelse, fordi jeg mister kontroll over smerten. Når jeg selvskader har jo jeg kontrollen. Men når den tas fra meg minner det meg veldig om overgrepsituasjoner. Etter mye om og men bestemte vi oss for å prøve, men det gikk ikke. Jeg ble så trigget av saksen hans at jeg kastet meg over den og prøvde å selvskade med en gang, så vi droppet det. Hadde akkurat blitt tatt av fotfølging, men det ble da det igjen.. Sov bare 2 timer eller noe, så er bra sliten i dag..

I dag tidlig  bar det rett under pulten igjen.. Men klarte å komme ut iblandt i dag.. Hadde en kort samtale med psykologen, men funker ikke. Men hun satt meg av fotfølging, da! Det varte i ca et kvarter, fordi jeg prøvde å henge meg med en gang jeg var alene. Så nå er jeg tilbake på fotfølging. Flott.

Jeg har fortsatt veldig skadetrang, og selvmordstankene skriker.. Nå gjelder det bare å fake it until I make it, får de til å tro at det går bedre så de kanskje setter seg utenfor døra(med døra oppe, men allikevel) , så jeg får litt mere frihet til å prøve igjen..

De lurer fælt på hva det er som er galt. Det er det jeg ikke klarer å prate om.. De har sendt inn flere i løpet av det siste døgnet, i håp om at de fant noen jeg klarte å snakke med, men jeg begynner bare å gråte klarer ikke prate om det. Grått og grått i dag, 2-3 timer i strekk i tillegg.. sliten.. Vil gjerne kunne klare å prate om det, blir jo tydeligvis ikke bedre av å ikke gjøre det. Men jeg klarer ikke, det blir for nært, for skamfullt, for personlig, for sårbart, for vondt til å skulle sette lyd på..

Ingen beskyttet meg..

Torsdagen ble ganske tøft.. 3 venninner var rimelig suicidale.. Ei venninne jeg hadde besøk av på onsdag tok en overdose noen timer etter hun hadde vært hos meg, og havnet på sykehuset. Jeg fikk ikke tak i bestevenninnen min som jeg visste var veldig suicidal, og en tredje veldig god venninne hadde jeg på telefonen mens hun gikk rundt i byen og var helt sikker på at hun skal ta livet sitt. Alle lever nå, men det ble en veldig vanskelig dag… Da kveldsvakten kom var jeg rolig jeg bare klarte, og sa jeg ville ta en dusj. Jeg hadde smuglet med meg et glass og ville rett og slett gjøre alt i min makt for å ende det. Satt meg på badet med dusjen på og kjempet mot tårene.. Jeg bestemte meg for å prøve å skade meg først, se om det hjalp mot selvmordsimpulsene. Det gjorde det ikke.. Men tingen med mine selvmordsimpulser er at de ikke er veldig langvarige. Tanken på å skulle dø er der hele tiden, men som regel tenker jeg at jeg ikke vil dø på sykehus av hensyn til de som finner meg og at det er liten sjanse for å dø med så hyppig tilsyn. Kuttet ble dypt, men ikke dypt nok, og i letingen etter et skarpere skår falt jeg sammen og forsto at jeg ikke kunne gjøre dette mot kontaktene mine,  og tanken på at jeg heller burde oppføre meg slik at tvangen blir oppløftet, og jeg kunne skrevet meg ut og gjort det skikkelig. Så jeg stoppet. Men jeg skammet meg sånn over å ikke klare å gjennomføre :( Som sist gang valgte jeg må prøve å bandasjere og bare la være å si noe. Men jeg rakk det ikke da heller. Ble sting, men verst; fotfølging. Den har jeg hatt siden torsdag. Flott. Håper den blir opphevet i morgen..

I går kveld var også tøff.. Hallusinasjonene ble sterkere og sterkere. Jeg ser da slangen og meg som 5-6 åring.. Hører jeg ikke på slangen begynner han å voldta lille meg.. Jeg vet det ikke er virkelig. Jeg vet det hører til fortiden og ikke kan skade meg nå. Men tenk om Breivik hadde hatt et kamera med seg når han løp rundt på utøya, og du ble tvunget til å se på videoen etterpå. Du vet det ikke skjer nå og at det ikke kan  skade deg, men det er vondt å se på! Det vanskeligste blir ansvaret jeg føler for den lille jenta. Jeg blir så desperat etter å beskytte henne fordi hun er jo meg, og jeg skulle så ønske noen hjalp meg.
Jeg skulle ønske noen dro meg bort, og sa jeg ikke kunne stole på han..
At jeg hadde noen som sa at jeg var mer verdt nok til å ha rett til å si nei når noen gjorde meg vondt.
Skulle ønske noen hadde sett på meg lenge nok til å se hvor redd jeg var, hvor mye jeg gråt, hvor vondt jeg hadde det.
Jeg skriker til hallusinasjonen, trygler han om å ikke skade meg. Var det noen som brydde seg nok om meg til å gjort det samme hvis de visste?
Jeg spør han om han ikke ser hvor redd hun er når han holder henne fast. Så han det da jeg var liten? Lukket han øynene? Brydde han seg ikke? Han må ha sett de redde øyene, den skjelvende lille kroppen han nektet å slippe.

Ja, jeg vet det ikke skjer nå. Men det er kanskje behovet for å beskytte lille 5åringen Fragile at jeg blir helt hysterisk at jeg må holdes fast når han skader henne.

Hun trenger beskyttelsen!

For den fikk aldri jeg.

Fra de siste ukene.

Gad…! Har utsatt og utsatt å skrive..
Både pga den sårende kommentaren, pluss at det bare hoper seg opp med ting å skrive om, så jeg har ikke orket å starte på oppsummering..

Tusen takk til dere som fortsetter å komme innom tross lite aktivitet..

Tiden har gått sakte, men overraskende fort, det har skjedd mye, men samtidig lite..
Må nesten bare velge å dra frem noen ting her..

En episode som har satt seg fast er da jeg ble identifisert som ; det er hun som skader seg! Det var vondt.
En ansatt, P, skulle gå for dagen. Jeg gikk ut av rommet mitt, og så at han i refleks dyttet døra opp etter seg da han gikk. Jeg så meg rundt etter andre ansatte, men da det ikke var noen der var jeg rask og satt foten i døra. Veggene her insaine tykke, jeg klemte meg inntil døra, så ingen så meg. Ble stående der til jeg hørte at han hadde gått ut nede, så snek jeg meg ned. Ventet ved utgangsdøra til jeg så en bil kjøre, da løp jeg ut. Det første som slo meg var å komme meg til bussen. Jeg sprang, men plutselig fikk jeg en bil opp ved siden av meg. Crap. Det var P. «Hvor skal du da, jenta mi?» Jeg tenkte bare; what? Du har jobbet sikkert 6-7 vakter siden jeg kom for 3 uker siden, du har aldri vært kontakten min, jeg kjenner deg ikke! Hadde lyst til å skrike at han skulle søren meg ikke kalle meg jenta si, det er grose! Men, anyway, jeg løp av veien for å unngå han. Tingen er bare at det var en blindvei. Det var mye lettere å stikke av fra akutt psykiatrisk, der var jeg jo kjent! :p Jeg fant et hull i gjerdet og prøvde å skli ned skråningen. Men der stoppet han meg. Jeg fikk helt panikk da han holdt meg fast, og begynte og miste kontrollen over pusten. Jeg fikk så angst! Kjenner han ikke godt, pluss at det kom en frikin vaktmester som hjalp til å holde fast. Skjønner at de måtte holde meg fast, det var en bratt skråning med mye steiner, men det å bli liggende nede med to menn som holder er sykt tøft for en som har blitt utsatt for utallige gruppevoldtekter.. :( Men da han skulle ringe til avdelingen etter hjelp, det var da jeg ble sint. Han presterte å si; «du, ei har rømt. Det er hu.. hun som skader seg!!!»
Jeg er ikke sint fordi han hentet meg inn(okai, jo, skrek jo at ikke ville ha hjelp, jeg ville dø, men fornuften sier meg at ville gjort det samme hvis jeg hadde vært på jobb).
Jeg er ikke sint fordi han ikke husket navnet mitt(selv om han sikkert har hatt 6-7 vakter siden jeg ble lagt inn for en måned siden).
Men jeg er sint fordi det eneste han så meg for var «hun som skader seg». Det var SÅ mye annet han kunne sagt.
Hun nye, hun blonde, hun unge(det er bare ei dame til her, og hun er over femti), hun på rom 4, ooosv.. Jeg pratet med flere ansatte, og de forsikrer meg om at det ikke er det folk kommer til å sitte igjen med når jeg drar. Vil ikke bli husket for psykdommen min:( Det blir jo kanskje naturlig, fordi det er det jeg jobber med her, men føler jeg er mye mer enn selvskading og DID.. Det er noen her som er minner meg på det. Spesielt T. Han er flink  til å fokusere på det gode som har skjedd. Feks sist gang jeg ente med å selvskade, fokuserte han på alle timene jeg klarte å la være. Han har gjentatt ting som om at jeg er utrolig godt og vakkert menneske, at jeg er sterk, han sier til og med at jeg imponerer han og at han er stolt over å kjenne meg. Dette bringer frem mye mixa følelser. Det første som kommer er ofte forsvarsmekanismen.
– Forventer han virkelig at jeg skal tro at han mener det?
– Hva vil han med å si det? De gamle overbevisningene om at menn aldri sier sånn uten å ville ha noe tilbake blir veldig sterke. Jeg har jo vært veldig mye med han, føler meg ganske trygg på han, at han ikke vil skade meg(noe som skal ganske mye til når det gjelder menn :p ), men likevel, når menn sier sånt skjønner jeg ikke hvorfor, og blir redd de egentlig forventer noe seksuelt tilbake, da det er det eneste jeg føler jeg har å tilby noen, da jeg ikke er smart, pen, morsom, interessant, osv.
– Hvis jeg tror på han kommer han sikkert bare til å le av at jeg trodde han ikke løy.
Likevel har han aldri ledd av meg når jeg prøver å ta det inn.
Så dette blir kompleks for meg, det å vite hva jeg føler når han sier slikt. Men jeg merker jo at for hver gang han sier det, blir det litt lettere å tro at han ikke finner det opp. Jeg kommer aldri til å tro at han mener det i den graden han har sagt det. Jeg er ikke sterk, det kan ingen overbevise meg om. Men kanskje det ligger bittelitt styrke istedet for ingen styrke, slik jeg alltid har tenkt, hvis du skjønner.
Okai, det ble litt av en digresjon! :P Bra du holder ut med meg;)

Forrige uke gikk vi også på tur, slutten ble veldig vanskelig.Første del gikk ganske greit, jeg stakk kamera overalt fikk noen okai høstbilder. Det var siste del av turen som ble utfordrende. Plutselig gikk vi langs vannet, der gjerdet skilte meg fra en skråing som gikk kasnkje 3-4 meter ned til vannet. Jeg ble bombadert av stemmene til de forskjellige personlighetene om at jeg måtte jo hoppe! Jeg ble stående og se med lengsel ned skråingen, samtidig som jeg prøvde å tenke fornuftig. Det fallet  hadde ikke drept meg. Det hadde sannsynligvis bare gitt meg hjernerystelse og brekte ben. Jeg prøvde å snakke innover som jeg har lært, og minnet de på ei venninne som gikk med sånne pinner inn i benet og på krykker i over et halvt år etter at et selvmordsforsøk hadde gått galt. Jeg fortalte de om og om igjen at det kom ikke til å drepe meg, bare gi meg skader vi kom til å angre lenge på. Jeg prøvde til og med og si det høyt –med litt humor i stemmen- til de to jeg gikk med da de så at jeg ble stående litt for lenge; “det hadde bare brukket bena mine å hoppe derifra”, bare for å få bekreftelse på at; nei, det var ikke noe vits. Men delene fortsatte, spessielt Karina. Slitsomt. Jeg ble dratt bort fra stedet jeg kunne hoppe, men kampen var i gang. Jeg klarte ikke følge med i samtaler lengre, jeg ble bare gående å snakke tilbake til ideene de forkjellige personlighetene hadde om hvordan jeg skulle klare å dø. Jeg sa tilbake at ingen av forslagene kom til å drepe oss. Slenge meg ut i en vei hvor de kjører 40 km i timen hadde bare skadet meg, svelge de skarpe steinene kommer bare til å ødelegge ting på vei ned, ikke drepe, osv. Men de fortsatte; det er alltid muligheter, du må bare finne mulighetene, di jævla horeunge, klarer du ikke å dø en gang? Det siste kvarteretav turen switchet jeg mye. Husker bare biter, men i de bitene ble jeg holdt fast mellom to personale og dyttet mot sykehuset. Jeg husker ikke at jeg kom tilbake, satt bare plutselig inne på et rom på skjerma. Fikk beskjed om at Karina hadde vært fremme. Som vanlig hadde hun snakket dritt om meg, hvor mye hun hatet meg, og hvor sint hun var fordi jeg ikke hadde klart å ta livet mitt i løpet av turen. Hun hadde truet personalet, men de sa det virket som hun hadde det mest i kjeften. Hun hadde slått og sparket etter de, men ikke noe mer enn det. Fikk JM som kontakt da, det var godt.

Hadde en samtale med overlegen på fredag ang medisiner. En annen lege hadde egentlig seponert sobrilen, men jeg fortalte at jeg kjenner meg selv såpass godt nå at hadde jeg ikke hatt sobrilen noen av gangene hadde det endt i belter.
Vi pratet også litt om hvordan det gikk. Han lurte på om det var som jeg forventet her. Men jeg måtte jo innrømme at før jeg kom dit tenkte jeg ikke det var aktuelt med langtidsavdeling uansett, jeg var jo sikker på at jeg kom til å klare å dø. Han sa alvorlig på meg og sa at det var jo såvidt at jeg ikke overlevde. Gni det inn, tenkte jeg da ;) Det er nesten irriterende å ikke ha klart det, drit i å minn meg om hvor nære jeg var. :P

Forrige uke var generelt vanskelig. Flere kvelder ble jeg låst inne på skjermet, og fikk ikke være i fred uansett hvor mye jeg prøvde. Kjempet mellom delene. Egentlig vil jeg jo ikke dø på sykehus. Det er fryktelig å gjøre det mot de som finner meg, de som tenker; hadde jeg tatt tilsyn 5min før, hadde jeg skjønt at noe var i gjerdet, legene som hadde bestemt hvor ofte personalet skulle være innom, osv. Jeg har jo prøvd flere ganger, men det er i ren desperasjon. Når livet er så jævlig at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å dø, skjer det. Eller når stemmene til delene skriker så høyt at jeg ikke klarer å ignorere dem. Så har det jo skjedd at de har prøvd også.
Men det blir veldig kamp, fordi noen vil jeg skal ta livet mitt så fort som mulig, mens andre oppmuntrer meg til å vente. Det skjønner jo logikken i meg og, at skal jeg ha størst sjanse til å dø burde jeg klare å få kontroll over impulsforsøkene, slik at jeg snart blir tatt av tvangen, og kan skrive meg ut og ta livet mitt da. Noen av delene er litt mer der, opptatt av å holde meg i skinnet til jeg kan skrive meg ut. Det er til og med deler som har sladret på meg! :p Julie vil ikke jeg skal dø her inne, så hun fortalte kontakt N om det jeg endelig hadde klart å binne i vinduet for å henge meg i. Irriterende, jeg brukte laang tid på å klare å få det til (det er klin umulig å feste, pluss at jeg bare kunne holde på noen minutter av gangen pga det hyppige tilsynet.

Dagen i går var slitsom. På dagen brukte jeg all energi  jeg hadde for å ikke tenke,jeg slet så utrolig. Vi så film  i 9 tiden på morgenen (jeg hadde vært våken siden 5:p). Etter det  omorganiserte jeg hele rommet,tømte alle skuffer, skap og kommoden og ryddet alt på nytt. Rømte alt jeg kunne fra tankene. Mot slutten var jeg så deppa at jeg fikk nesten ikke frem et ord. Kontaktene mine reagertepå det, oftes når jeg sliter er jeg urolig. Men i går ble jeg bare sittende uten å klare å holde samtalen. Da kveldsvakten kom på fikk jeg gå en tur. Ble ikke den mest velykkede turen. Gikk med kontaktene mine, T og N. Det var godt å komme seg litt ut da.. Vi gikk nedover mot det området T hadde vokst opp. Jeg hadde egentlig gledet meg litt til å høre litt historier fra da han var liten. Men det ble så overveldene mange minner fra min egen barndom. Flashbacksene raste gjennom hele turen. Alle de vonde minnene.. Han fortalte hjertelig om epleslang, jeg fikk minner av hvordan jeg ble straffet over overgriper hvis noen fikk meg med på det. Minner om hvor ille det var på skolen at få turte å være venner med meg i frykt for å bli mobbet selv. Frykten for å være ute, men også for å gå hjem. Det var ikke bare minner, men også savnet etter alt jeg ikke fikk som barn! Alt jeg gikk glipp av. Trygghet, forutsigbarhet, ros, varme, bekreftelse. Istedet fikk jeg vonde ord, utrygghet, uforutsigbarhet, voldtekter og vold. Mange behandlere har spurt om jeg har sørget over tapt barndom. Kanskje begynnelsen kom i går. Vi satt oss ned på en benk på vei opp, da kom tårene ukontrollert. Fikk skryt for at jeg hadde klart å sette ord på det, men føltes ikke slik.
På vei opp prøvde jeg og løpe.
Jeg skjønner nesten ikke hvorfor selv. Jeg har prøvd å løpe fra  T utallige ganger. Han er mye raskere enn meg. Dessuten leser han meg som en åpen bok, tolker hvert blikk jeg har mot der jeg tenker å løpe.
Men selv om jeg egentlig vet at det ikke går tror jeg bare trenger å prøve. Det er noe i meg som føles ut som at jeg skylder meg selv å prøve, at jeg klikker på meg selv hvis jeg ikke gjør alt jeg kan for å prøve å dø. Og tar jeg ikke muligheten får jeg høre det av de andre delene.. Jeg løp ned en skråning, men tryna. Oh yes, the grace of it all ;)
Når jeg kom tilbake skrek koppen i skuffen. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å skade meg før vi dro på tur. Skal ikke gi noen noen tips på hvordan å lure psykehuset, så hopper over innholdet til da jeg var ferdig! :P Ble så mange sår, gav meg ganske raskt fordi det hjalp ikke. Da dette ikke hjalp kom selvmordstankene. Da jeg var på vei ut for å finne det å henge meg i, kom tilsynet. Jeg hadde tatt to pakker bandasjer rundt armen og tatt over genseren, men fordi det blødde ganske mye så jeg plutselig at jeg hadde fått det på hendene og kjolen, så prøvde å gjemme det, men da skjønte hun at det var noe. T kom også inn.  Jeg prøvde å bli latt være i fred, det var ikke snakk om. Jeg visste sårene måtte bli sydd, men ville ikke ha noe styr rundt det, prøvde å snakke det bort. Men de ringte da legen allikevel. Fikk en okai lege da.. Det blødde veldig mye, men han var tålmodig med alt, satt godt med bedøvelse.. Kjente han igjen fra akutt avdelingen på psykiatrisk. Jeg husker at jeg ikke likte han, men husker ikke hvorfor:p Men han var okai i går.
Etter syingen gikk han, jeg pustet lettet ut. Men så kom han tilbake.. Han begynte å spørre om suicidalitet. Ordene mine sa klart i fra at jeg ikke hadde noen tanker om det. Problemet med å overbevise han med ordene mine, problemet var bare at jeg hadde enorme problemer med å ikke bli avslørt av kroppsspråket mitt. Tankene gikk bare på at å kunne være alene så jeg kunne bruke det jeg hadde gjort klart for å prøve å dø med,jeg prøvde alt jeg kunne for å skjule det, men følelsene ble så  sterke at jeg klarte ikke skjule det.. Ordene svarte nei, men kroppen skalv i angsten, pusten var ute av kontroll, øyene viste  kun tårer og stemmen bar så vidt ordene jeg prøvde å overbevise han med. Så det endte i forfølging. Oh joy.

Nei, nok for i dag. Skal virkelig skjerpe inn på oppdateringer her..

Takk at du leser.. <3

Relasjonsrelaterte traumer

Samtalen med psykolog A gikk bra..
Vi snakket mye om hvordan det har gått her, at jeg har vært så lite fremme og sånt…
Så snakket vi litt om det jeg mener han kalte relasjonsrelaterte traumer.. At hvis jeg hadde blitt møtt på en annen måte av foreldre, familie, lærere og andre voksne som burde sett noe, hadde jeg ikke slitt like mye i dag. Hvis pappa ikke hadde avfeid den første gangen 5 åringen hans prøvde å si at det hadde skjedd noe ekkelt, kunne de neste 10-11 årene med overgrep vært unngått. (EDIT, oktober 2015), DETTE ER MENS JEG FORTSATT HADDE FORTRENGT HVA PAPPA GJORDE)

Hadde det vært åpent i min familie for å prate om slike ting hadde det kanskje ikke holdt på så lenge. At hvis lærerne hadde åpna øynene litt hadde de sett 13 åringen som vært friminutt ble kastet ut av klasserommet, fordi de andre elvene sa hun var så stygg at de mistet matlysten av henne kunne en selvtillit blitt reddet. Om noen hadde sett nøye nok til å se sårene på håndleddet kunne dette blitt stoppet da, og ikke blitt en mestring strategi som følger henne langt inn i voksenlivet. Hadde noen stoppet faren i å konstant fortelle henne at ingen ville gifte seg med henne slik som hun var hadde hun kanskje trodd at noen ville ha henne. Hadde ikke så mange menn misbrukt tilliten hennes kunne hun kanskje trodd at ikke alle menn egentlig vil skade. Hadde noen sett på henne lenge nok til å merke masken hadde hun kanskje følt at hun var verdt nok til å bli sett.
Han sa jeg fortsatt ville vært traumatisert, men at reaksjonsmønstrene mine kanskje hadde vært anderledes. At veien ikke hadde vært så lang..

Resten av kvelden ble vanskelig.. Prøvde å skade, men ble stoppet. Da de tok rundt meg og dro meg bort fra skårene forsvant jeg helt inn i angsten over at noen tok på meg uten at jeg ville det. Jeg skrek, gråt og hyperventilerte lenge, var helt fra meg, fikk ikke kontrollen. Så hørte jeg noen si at de skulle hente T. T er nok den jeg har vært mest sammen med. Han er ikke en av primærkontaktene mine, men han jobber så mye ekstra at han vært kontakten min mer enn noen av primærene mine.. Han er også en av de jeg har fått best kontakt med. Han er veldig flink. Han leser meg veldig godt(irriterende godt noen ganger :p ), sånn at han noen ganger skjønner hva som trengs før jeg gjør det. Han er veldig flink til å roe meg ned når jeg er redd, han vet lissom stort sett hva han skal si. Han er også veldig flink til å komme ned på mitt nivå, feks når jeg sitter i hjørnet bak pulten setter han seg alltid ned på gulvet ved siden av meg. Han er lett å prate med, og det har vi gjort mye av, så han kjenner meg. Jo, men tilbake til historien. :p Jeg satt i hjørne med ryggen til, og skvatt noe enormt da jeg plutselig hørte stemmen hans. Etter noen minutter fikk han snudd meg, holdt meg i hånda og pustet meg gjennom det. Resten av kvelden gikk til kort, avledningsteknikken som blir brukt mest for Fragile.. Blitt mye kortspill på psykehus.

Helgen var også tøff. Lørdagen våknet jeg opp med intense mareritt som dominerte hele formiddagen. Kveldene er alltid verst. Så det ble så og si fotfølging, fikk bare gå på do alene, ellers var de sammen med meg hele tiden. To ganger klarte jeg likevel å få tak i glass, prøvde å svelge skårene i et desperat forsøk på å dø(hvis noen tenker på dette som tips til selvmord når man er innlagt, bare glem det Legen forklarte at sjansen for å dø er veldig liten, du bare risikerer å ødelegge stemmebåndet, måtte puste gjennom tube, få utlagt tarm, veldig mye kan bli ødelagt uten at du faktisk dør). Første gang fikk jeg et lite skår, men det var så lite at det det gjorde ikke noe. Andre gangen var jeg klar for å svelge håndfuller, men det ble stoppet, ble bare fotfølging ut av det.

Jeg tror helgen ble så vanskelig fordi jeg var mye til stede.. Hvis dere skjønner.. Hvis dere har fulgt meg vet dere at de siste ukene har de andre delene vært mye mer tilstede enn det jeg har.. Jeg har vært bevisst kanskje 2-3 timer hver dag. Men i helgen var jeg heldig med kontakter jeg følte meg trygge på, jeg visste at hvis det ble vanskelig kom de til å takle det. Så da tillot kanskje underbevisstheten på et eller annet plan å.. Jeg vet ikke, dette blir veldig komplisert og diffust.. Prøver bare å forstå hvorfor jeg var mer til stede.

I dag husker jeg kanskje 5-6 timer.. så går fremover.. Har vært veldig urolig de siste kveldene, så fått sovemedisinene så tidlig som 8, bare for å komme meg gjennom kvelden. så sovner snart håper jeg…

Translation of an arm

Begge er gamle, fra 2007 tipper jeg… Veldig simpelt, men sier hva jeg vil si..

Copywirte på begge, folkens!! :P

Translations of an arm

The wounds on my arm screams of my pain
The pain to deep for tears to contain
The pain to strong for words to explain
The scars from my war will always remain

The scars on my arm represent my fight
The days when victory seems out of sight
The times when I can’t see any light
I’m searching for dawn, but is living in the night

My arm tells the story of a tormented mind
I’m looking, searching for light I can’t find
I’m begging, pleading life to be kind
Walking here on my thin thin line

The pain is too much for me to bear
my thoughts are so consuming I can’t find air
I can’t find anyone to really care
The echo of my past is all i hear

Don’t look surprised, see as I see it
When you hate something, you want to destroy it
When the pain is to strong, you try to mend it
This emotional chaos, I need a break from it

So as I surrender to the knife,
My last words seems to fit
That bittersweet voice whispers;
Note to self;
It’s because you’re worth it!

© Fragile 2007

 

Bakgrunn til bildet

Gårsdagen..

Dæven, for en dag. Har sikkert grått i 5-6 timer i går, var helt utslitt.

Som dere leste var natten og morgenen ikke være så bra. Kom på sykehuset til avtalt tid. Men det var en kamp. Kamp mot impulsene til å bare få selvmordet gjort med en gang, i stede for å vente til alle tror det går bedre. Men mest en kamp mot at jeg føler at jeg ikke spiller nok rolle til å få hjelp, og jeg tror de vet det. Som forrige gang, hadde jeg ikke fått beskjed om å komme tilbake hadde jeg aldri klart å gjøre det. Så det var utrolig sårbart å møte opp. Det som da hadde skjedd var at jeg måtte innom mottak først, og de hadde ikke fått beskjed om at jeg kom. Jeg prøvde å ikke ta det til meg, men det var som en bekreftelse; du er så lite viktig at vi glemmer deg. Ble plassert på gangen, og fikk beskjed om at legen kom om en halvtime. Jeg kunne egentlig godt sitte på gangen, det betyr at jeg ikke er i veien for de i forhold til at jeg hadde fotfølge . Men jeg klarte ikke slutte å gråte. Heldigvis fikk jeg BO som kontakt, han som alltid får meg til å le. Han tok meg inn på et ledig rom, så jeg skulle bli skjermet litt. Han prøvde å få meg til å smile, men klarte det ikke denne gangen. Jeg hater at folk ser meg gråte, så satt inn i hjørnet med nesa mot veggen og prøvde å gråte lydløst, men han fikk det jo med seg. Spurte noen ganger om det var noe han kunne gjøre for å gjøre det noe lettere for meg. Jeg ristet motløst på hodet, men syns det var hyggelig at han spurte.

Etter tre kvarter kom legen som skulle ha innkomstsamtale. Da jeg så hvem det var, ble jeg kjempe lettet gjennom tårene. Har vært borti LC før, han har jobbet på posten jeg pleide å være på, pluss at han har vært vakthavende for meg en del ganger. Han er skikkelig alright! Han begynte forsiktig, tok det i mitt tempo. Midt i snakket vi litt om musikk. Så måtte jeg stille et vanskelig spørsmål. Det jeg nevnte forrige innlegg som var så vondt etter voldtekten var en rift. Det er HELT uaktuelt for meg med undersøkelse, så jeg ville egentlig at dette bare ikke skulle bli fulgt opp av legen på posten jeg skal være innlagt på, så valgte derfor å bare spørre LC om dette kan gro av seg selv, i håp om å få et ja, og at dette aldri ville bli nevnt igjen. Han spurte mer, fortalte da litt om situasjonen. Han sa det var vanskelig å si uten undersøkelse, men at han nesten måtte ta det opp med legen oppe på posten jeg skulle til. CRAP

Når jeg kom opp ble jeg bare liggende på rommet stort sett i 3 timer. Depresjonen hang ekstremt over meg. Klarte ikke ligge i senga(har så dårlig forhold til senger, det har skjedd så mye vondt der), så jeg lå i hjørnet oppå dyna med teppe over meg og bare stirret ut i lufta kjempe lenge.

Så var det samtale med psykolog A. men det funket ikke. Klarte bare si at jeg ikke orket å prate i dag før tårene kom. Han sa han så det på meg og, at dette ikke var helt dagen for lang samtale.
Han tok opp bulimien, om vi skulle prøve å gjøre noe med den. Fortalte jeg ikke hadde spist så mye i det siste. At jeg føler jeg har lagt på meg 20 kilo. Sa at jeg gjerne skulle slanket meg på en sunn måte, men at det alltid sjever ut til noe destruktivt. Da sa han; «bulimi er jo mislykket slanking.
Den svei. Har lenge slitt med følelsen at jeg ikke er «ordentlig» spiseforstyrret fordi jeg ikke er undervektig.
Denne kommentarer var tung å ta.
Igjen begynner fornuften og sykdommen å krangle.
Fornuften sier at han mente nok ikke at du sliter med bulimi fordi du ikke klarer å slanke deg. Men sykdommen skriker; jeg skal vise deg at jeg vil slanke meg, jeg skal slutte å spise!» Har ikke spist siden det. Er bare en halv dag, men. Redd dette mønsteret gjentar seg.
Han bad også om unnskyldning for hva han sa i utskrivingssamtalen. Bestemte meg for å lese utskrivningssamtale del 1 for han.

Selv etter samtalen var over klarte jeg ikke å slutte å gråte. De maste om at vi måtte gjøre noe med sårene på armen. En del sår som burde blitt sydd, det er for sent nå, men de ville rense og legge på ren bandasje. Så lege T skulle komme og se på det. I tillegg til det skulle vi liksom prate litt om rifta. Jeg ville ikke, men flere maste om at jeg burde gjøre det. Jeg sliter likevel med å ta i mot hjelp. Har jo klart å sy mye før men i det siste har jeg slitt veldig rundt det med at jeg ikke fortjener hjelpen, både fordi jeg har gjort det selv og fordi jeg ikke spiller noen rolle. Så tok mye av meg å la henne begynne å styre. Men så kom hun inn med saks. Jeg har sagt 1000 ganger at når jeg sliter like mye som jeg gjorde da blir selvskadingsimpulsene enorme. Jeg klarte å holde meg lenge, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hev meg etter saksa. Fikk masse kjeft. Da sa jeg at jeg ikke taklet at folk var sint på meg akkurat da, og ba henne om å gå. Etter litt tid skulle vi prøve igjen. Men så kom det en høy lyd, og jeg skvatt sykt, å hun mistet grepet på det hun holdt på med, igjen ble hun sint, da forlangte jeg henne ut. Kan jo virkelig ikke for at jeg skvetter!! :( Da ble det for mye, så jeg ba henne gå. Men i løpet av tiden hun var inne, spurte jeg om det gikk ann at noen var med meg når jeg hadde så vanskelig. Så jeg håpet at hun sendte inn kontakten min når hun gikk(dette var rett etter vaktskifte, så hadde fått en ny kontakt). Men jeg satt der en stund, uten at noen kom. Jeg gråt så jeg hev etter pusten, og da hadde jeg grått konstant i halvannen time, var utslitt. Gikk ut og spurte etter kontakten min, men ingen visste hvor hun var. D fulgte meg tilbake til rommet, men han snudde i døra, han hadde ting å gjøre. Jeg følte meg så ekstremt alene. Og da var jeg bestemt på å skrive meg ut. Suicid tankene tok helt overhånd, og jeg følte jeg ikke fikk nor hjelp uansett.

Endelig kom kontakten.

H er kjempe grei..

Oppløst i tårer prøvde jeg å forklare hvorfor jeg var så lei meg. Hvor vanskelig det hadde vært for meg å komme tilbake fordi jeg føler de vet at jeg ikke spiller noen rolle, og hvordan det føltes å bli bekreftes i løpet av dagen, vet at jeg hadde blitt glemt først av avdeling, så av lege, så kontakt. Hvor mye jeg kjempet for å samarbeide med sårstell, og hvor krenkende det føltes å få så kjeft når jeg virkelig hadde prøvd lenge.

Da var selvmordsimpulsene så sterke at jeg bare ville skrive meg ut. Jeg har jo hatt lyst til å dø så lenge, men har feiget ut for mange ganger, av hensyn til de jeg er glad i, og frykten med alle fysiske skader jeg kan sitte igjen med hvis det skulle gå galt. Men i går hadde jeg virkelig gjennomført det, jeg ville ikke slippe den følelsen!

Men jeg skrev meg ikke ut.

Resten av kvelden gikk i bølgedaler. Det er mye hull, da. Jeg gikk tilbake til nå-må-vi-vise-hvor-bra-vi-har-det-slik-at-ingen-mistenker-selvmord strategien, men jeg klarte det ikke lenge av gangen, så da tok en personligheter over som klarte det. Klarte å snakke om fremtiden uten å gråte, klarte å smile. Så jeg var borte i 15-20 minutter av gangen. Da hadde jeg litt mer styrke, og klarte å fake en liten stund til.

Nå må jeg bare fortsette å snakke om langstidsavdeling, leilighet, utdanning, slik at de tror at jeg har fremtidsplaner og ikke er suicidal.

The play goes on..

litt fra i kveld, og forrige perm..

Da er klokka blitt halv 3 på natta, jeg får meg ikke til å sove, så tenkte jeg skulle skrive litt..

Liten advarsel, begynnelsen her kan være litt detaljert ang pågående overgrep, hvis det blir vanskelig for deg, ikke les, okai? Vil ikke trigge noe hos noen..

M dro for for halvannen time siden. Han hadde med seg noen :( Bare en, heldigvis. Men jeg har kjempe vondt. Håper det gir seg snart.
Bare ber om at dette var siste gangen. Han vet jeg skal være på sykehus lenge nå. Han snakket om at dette skulle være finalen eller what ever. At det skulle bli siste gang, så han skulle gjøre det skikkelig. Så jeg håper det var et tegn på at han backer unna. Vet han var nervøs fordi jeg har involvert de på sykehuset.

Han var her i går og, da var han sint, fordi jeg har fått mensen. Han syns det er ekkelt å voldta meg når jeg har mensen, så han var sur. Jeg kan jo virkelig ikke noe for det :( Han dyttet meg, så jeg falt og slo hodet. Fikk svær kul og et kutt i panna. Han voldtok allikevel. Fikk stripset da han hadde gått, da. Kulen har gått ned, bare håper virkelig det ikke blir blåmerke, vil ikke at sykehuset skal finne ut av dette.

Dette blir nok enda en søvnløs natt. Håper den går fort, orker ikke dette er. I morgen bærer det tilbake til sykhuset.

Nå går uka hjemme mot slutt. Denne uken har gått fort, i og med at jeg var borte hele helgen.
Det har vært tøft.
Mye angst, uro, masse skading og bulimi. Burde sydd det meste, har ikke orket.  M har vært her de fleste kveldene jeg har vært her. Tror han begynner å bli desperat, føler seg trykket i et hjørne, han har blitt verre. I går dyttet han meg, så jeg falt og traff bordkanten med panna. Fikk stripset, men det blødde en del. Heldigvis har hevelsen gått ned, ble en kul, håper den ikke blir blå! Hatt to samtaler da, en på DPS og en med han private, S. På DPS var det veldig overfladisk, som det alltid er.  Hos S var det litt mer inn i ting. Snakket mye om tiden hjemme, om M og de andre delenes forhold til M.

Tenkte jeg skulle dele litt av hva som skjedde forrige gang jeg var hjemme. Da var det samme greia, en uke hjemme, så tilbake til sykehuset.

Dagen etter utskrivelse ble natta/morgnen tilbrakt på legevakta for å sy meg sammen. Etter M hadde dratt ble det for mye. Tok taxi ned til legevakta. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en vakt. Han var fæl. Jeg kjenner de fleste vaktene der, men tror han var sommervikar. Han var først veldig ufølsom. Fortalte jeg hadde blitt voldtatt den kvelden, han var utrolig ufølsom. Jeg hadde det veldig vanskelig fra før av, pluss at det alltid er vanskelig å bare være på legevakta, har utrolig mange vonde minner med ufølsomme leger og sykepleiere, brutalt politi og mange tvangsinnleggelser. Så da dette ble toppet av en ufølsom vakt ble jeg så fortvilet at jeg klarte ikke kjempe mot trangen til å skade igjen. Fant meg en do. Tok ikke lang tid før de låste seg inn, og vakta KLIKKET! Han skrek til meg, kalte meg stygge ting og sa at han hadde hørt om meg, at jeg ”alltid” gjorde dette. Det har skjedd før at opplevelsen av å være på legevakta har vært så overveldende at jeg har kuttet igjen, men det har skjedd sikkert 5% av gangene, jeg gjør ikke alltid det! Han dro meg inn på systua. Legen virket heller ikke blid. Jeg følte meg så krenket at jeg prøvde å gå, orket ikke være der når alle var sure på meg. Men jeg ble stoppet. De påstod jeg blødde så fælt at jeg kom til å besvime. NOT! Overdramatisering. Jeg sa det var mitt valg, at jeg ville gå, men da sa legen at han bestemte at jeg måtte behandles, at de kunne holde meg der mot min vilje. Så jeg gav opp å kjempe, lå der og gråt til de hadde sydd ferdig og jeg endelig fikk lov til å gå. Legen ble bedre da, han var hyggeligere mot slutten. Var ikke hjemme før 6 tiden. Sov veldig urolig, bare i noen timer, selv om jeg hadde tatt alle meds. Trengte virkelig noen å prate med da, dro til gatepresten for ungdom . fikk en god samtale, men ble mer og mer urolig. Da vi var ferdig ville ikke han jeg skulle dra hjem alene, så vi prøvde å finne noe positivt jeg kunne gjøre. Jeg tenkte jeg kunne sette meg litt i domkirken, han skulle følge meg opp. Det jeg ikke tenkte på var at det ikke var lenge etter terroren, og det var mye folk der. Fikk mer og mer angst. JC tok meg tilbake til kontoret sitt. Der toppet det seg. Jeg prøvde å gå flere ganger, men han sa han ikke kunne la meg gå når jeg var så dårlig, og fysisk stoppet meg. Jeg ble mer og mer desperat, trengte å skade meg for å få ro i alt kaoset. Men jeg ville ikke gjøre det der! Men fikk jo ikke dra. Endte med at jeg ikke klarte å la være å skade meg. Skammer meg så enormt. Først kom akutt temaet, men de ringte raskt ambulanse. Jeg ville ikke, ville ikke ha hjelp, var ikke ferdig med skade, det hadde ikke hjulpet nok. Da de kom gikk JC ut for å prate med de, og kom raskt tilbake med et ultimatum; enten måtte jeg legge fra meg skalpellen å bli med ut, ellers ringte de politiet. Da la jeg motvillig fra meg skalpellen og ble med til legevakta, bare 8-9 timer siden sist jeg var å sydde.

Til min store sorg møtte den samme vakten meg, men de herlige ordene; ”faen, det er ho kjerringa der igjen!” Da snudde jeg, men en sykepleier som kjente meg stoppet meg og ble med meg inn til legen.
Legen var urovekkende stille. Jeg har pleid å sagt det til de før, om hvis de ikke sier noe, kan de please si hvorfor. Jeg blir så usikker når de er stille, tenker de er irriterte, osv. De trenger ikke snakke med meg, men bedre om de da sier; jeg må konsentrere meg om å sy, eller jeg vet ikke hva jeg skal si. Da kom det jeg skrev om tidligere, som bare sjokkerte meg. Vi har vært på kurs og lært at dere kommer jo hit for å få positiv oppmerksomhet, så vi skal ikke gi det til dere.
Så det var ingen okai tur.
Den kvelden kom E en tur. E er en som fulgte meg litt opp mens jeg var hjemme. Han var nok bekymret for at det skulle ende i et nytt selvmordsforsøk. Han ba meg legge meg inn på psyk igjen, men jeg klarte ikke. Følte jeg ikke var verdt det, at de kom til å se ned på meg hvis jeg ikke klarte meg hjemme, at jeg overdramatiserer med disse voldtektene, at de vet at det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg. Store deler av besøket husker jeg ikke, de andre personlighetene var der. Var visste flere av de små. Det var godt, men også litt vanskelig å ha han der. Vanskelig for meg å ha menn i leiligheten min. jeg satt i et hjørne i andre delen av leiligheten stort sett hele besøket.

Etter at han hadde dratt kom M. Husker ikke hele besøket, men satt igjen med en syk angst. Endte med at jeg tok mer og mer piller for å få angsten til å gå over. Det neste jeg husker er at jeg ligger på intensiven. Jeg husker ærlig talt ikke hva som hadde skjedd, noe av det første jeg tok var en solid blanding av sobril og imovane, og det pleier å påvirke hukommelsen. Snakket med E, han fortalte at jeg hadde snøvlet veldig, og sagt at jeg hadde tatt en del, men ikke visste hvor mye, å han hadde ringt ambulansen. Ville ikke vært uforståelig om de pillene var for å dø, men tror ikke de var det, hadde nok ikke sagt noe hvis det var for å dø. Forklarte det til legen, og fikk dra.

Helgen var tøff, men kom da gjennom den. Mandag skulle jeg til frisøren. Jeg hadde SPESIFIKT bedt om å få en dame da jeg bestilte. Gjett hva som skjedde? Jeg fikk en mann. Han var verdens hyggeligste, virkelig, men han var mann. Og han skulle ta på meg. Det funket ikke akkurat den dagen :P Jeg hadde bestilt en deal som inkluderte hodebunnsmassasje. I farten prøvde jeg å finne på grunner til at jeg ikke skulle ha det allikevel, men hadde jo betalt på forhånd, så hadde vært veldig ulogisk og plutselig si nei. Jeg fokuserte bare alt jeg hadde på pusten, og kom meg gjennom det. Var jo skvetten og skalv, han ble nok ganske usikker. Men det gikk greit..

Etterpå dro jeg på SMI(støttesenter mot incest) og fikk en god samtale med T. Han har fulgt meg i det året jeg har gått der, hatt en del samtaler og sendt mye mail, han er veldig flink. Fortalte han om M for første gang. Han ble opprørt og litt satt ut tror jeg. Sa han gjerne skulle blitt med meg på voldtektsmottaket, hvis han ikke hadde vært alene. Det var utrolig hyggelig, men det var for sent. Noe av det første jeg gjør etter M har gått er å dusje, føler meg så møkkete. T ville ikke jeg skulle gå hjem, han og ville jeg skulle inn på psyk med en gang. Men dette var dagen før den planlagte innleggelsen, så jeg gjorde ikke det. Etter samtalen satt vi oss ut litt, men jeg bare dissosierte gang på gang(da forsvinner jeg helt, blir sittende å stirre samme flekk drit lenge uten å registere at folk prater til meg) Da må folk ta på meg for å få meg ut, og da skvetter jeg veldig. Følte det tok for mye oppmerksomhet, så jeg valgte å gå. T fulgte meg ut, bad meg igjen innstendig om å ikke dra hjem, fordi jeg regnet med M kom tilbake. Men jeg klarte å ta i mot en klem, det var godt. Begynte å sippe igjen, men det tåler han heldigvis.

Så, dagen etter bar det tilbake til Ullevål. Sov ingenting den natten, ble skading, så måtte sy når jeg kom dit. Var så deprimert når jeg kom frem at jeg visste ikke forskjell på opp og ned. Klarte ikke se på folk, pratet veldig lite. Men han som fulgte meg bort for å sy kjenner meg godt, og han har den beste humoren i verden. Så trakk på smilebåndet, og klarte å prate litt mer i løpet av syinga, og følte meg litt bedre når jeg kom tilbake…

Jepp.

Så det var kvelden i kveld, og litt fra forrige gang jeg var hjemme. Det blir mye sånn frem og tilbake, har bare så mye å skrive, burde startet bloggen før!  :P

Takk at du holder ut å lese, da…

Håper resten av natta går greit.. jeg har så angst at jeg klarer ikke roe meg nok til å sove.

Men håper du som leser har fått en god natt søvn <3

Sprakk:(

Okai, jeg har egentlig et dokument fullt av poster som skulle komme før jeg begynte med her og nå poster..

men

ÆSJ!

hadde ikke skadet 8 dager! og nå gikk det galt.. jeg klarte ikke mer! uroen skrek, og jeg trengte pausen! den pausen jeg får når hjernen får en annen type smerte å fokusere på, å klare  glemme alt det vonde inni meg, selv bare for et sekund..

flere sår burde sys. men jeg har rett og slett ikke tid.skal i bryllup i morgen, om en halvtime reiser jeg hjemover. skal reise rundt en time ut fra byen til ei venninne jeg skal overnatte hos før vi drar til venners bryllup i morgen. jeg har rett og slett ikke tid. dessuten sverget jeg til meg selv at jeg ikke skulle tilbake til denne legevakten igjen.. forrige gang jeg var på legevakta for å sy var legen helt stille, og jeg blir så usikker av det, tenker de er sure eller noe. da jeg spurte han hvorfor han ikke snakket fortalte han meg at de hadde vært på kurs, og der hadde de lært at vi selvskadere var jo der for å få positiv oppmerksomhet, så de skulle ikke gi oss det.

KØDDER DU!?!?

Hadde dette vært 1993 hadde jeg forstått det. men med all kunnskapen de nå har om selvskading skulle det ikke være mulig å fortsatt tro at dette handler om å få oppmerksomhet. Noe så vondt! har jo hørt det før, men trodde jeg skulle slippe å høre det fra en lege som egentlig kjenner meg, bare fordi han har vært å kurs! selvskading er så personlig, sårt og skamfullt, hvordan kan de tro at dette gjøres for oppmerksomhet? jeg er klar over at det finnes slike tilfeller, men tror det er få som setter seg gjennom hele sy-prosessen bare for å få litt oppmerksomhet. ikke bare den fysiske smerten, men all venting, alle nedlatende blikk.

etter den turen på legevakta har jeg flere ganger latt være å sys sår som burde sys, av den grunnen.

Nei, anyways. måtte bare skrive av meg litt. har jo virkelig mange ganger ikke sydd før, jeg er bare så dritt lei infeksjonene.

det var det jeg hadde for nå.

kommer som sagt med mer etterhvert. virker ikke som jeg har noen lesere foreløpig, kanskje like greit! :P

ha en fin fredag <3