Tag Archives: Hjelperne i huset

«Det skremmer meg»

«Det skremmer meg» sier psykolog O for andre gang..
Endelig er vi tilbake i kontoret hans etter hans lange permisjon.
Første gang han uttrykket disse ordene snakket vi om natta til onsdag.
Jeg hadde skadet meg. Veldig.
Etter å ha blitt funnet av nattevakta fra Hjelperne i huset fikk han lappet meg sammen og sendt meg til legevakta.. Over 4 1/2 time og 96 sting senere ble jeg endelig sendt hjem. De ville ha meg inn til psykiatrisk vakttjeneste, men siden jeg hadde Hjelperne i huset hjemme slapp jeg. Jeg takket sykepleierne og legene (Det var i vaktskiftet, så det kom to nye) opp og ned, men jeg tror ikke de skjønte hvor godt det var å bli møtt på den måten jeg ble møtt på. Da jeg kom var jeg helt ødelagt, men sykepleieren tok meg såå godt i mot, holdt hånda mi og blikket mitt hele tiden frem til vi kom til sårstua. Jeg switchet til Skremt(5 år)
under syinga, jeg var borte ca en time og tre kvarter.
Etter jeg kom tilbake snakket jeg en del med sykepleieren om
det med DID, han sa at han ble veldig redd. Jeg ble litt forundret, siden Skremt pleier å være ganske rolig.. Sykepleieren måtte innrømme at jeg var den første han hadde truffet med splittet personlighet,
at han kun hadde hørt om det før. Sykepleieren var kjempehyggelig da,
han sa han var lei seg da han måtte gå og sa at jeg var en av de hyggeligste pasientene han hadde hatt på lenge. Det varmet.. <3
Det eneste negative var at jeg møtte vakta som hater meg..
Jeg havnet hyperventilerende under en seng på vei inn.
Plutselig hører jeg en streng og høy stemme si;
«Fragile, gi meg veska di NÅ»
Jeg skjønner at han vil gå gjennom den da jeg har hatt med meg ting å skade meg med før, men det går faktisk ann å vente til jeg har klart å roe meg eller å prate til meg på en hyggelig måte. Han har NULL respekt for selvskadere what so ever:( Eller respekt for mennesker for den saks skyld…!!)

Men tross hvor ubehagelig vakta var var det ingenting mot
det jeg satt igjen med etterpå.
Selvskadingen hjalp ikke..
Som jeg skrev i forrige post hadde jeg beskrevet det at det er mye selvskading faktisk er et positivt tegn, da jeg bruker det som en
overlevelse mekanisme. Jeg gjorde det i går fordi jeg ønsket å komme meg gjennom natta uten et selvmordsforsøk.,!
Da det ikke hjalp var håpløsheten helt fullkommen og jeg var klar for å ta livet mitt.. Hadde ikke nattevakta funnet meg vet jeg ikke helt hva som hadde skjedd.. Tror ikke jeg hadde levd nå hvis ikke han hadde funnet meg i tide..

_____KAN TRIGGE_____

På onsdag skjedde noe av det flaueste jeg har opplevd på LENGE!
Jeg kom hjem fra legevakta ca kvart på 4 på natta,
hadde tatt medisinene på legevakta, så var ganske klar for senga..
Kl 10 bråvåkner jeg av telefonen.
Det var rørleggeren, han skulle komme med en gang.
Jeg kastet meg ut av senga og inn på badet.
Jeg hadde tatt en liten arterie så det var blod overalt.
Jeg kaster meg ned på gulvet for å tørke opp, men rakk ikke mer enn en femtedel før det ringte på døra. Jeg prøvde fortvilet å forklare at jeg hadde prøvd så godt jeg kunne, men måtte bare beklage at det så helt forferdelig på badet.. Han fikk ganske sjokk. Han spurte om jeg hadde falt. Jeg sa nei, og da la han merke til pulsvarmerne jeg hadde på armene, og det virket som han skjønte hva som hadde skjedd.
Han sa at vi måtte ta badekaret fra hverandre, så ha bad meg rydde unna all shampo og sånt, så skulle ha komme tilbake i morgen.
Et kvarter senere ringer sjefen av boligen og (jeg følte) kjeftet fordi rørleggeren hadde sagt han ikke kom tilbake før blodet var borte.. Jeg ble utrolig lei meg–
Likevel kom det noen fra Hjelperne i Huset for å hjelpe meg å tørke blod.
Da sa de at sjefen hadde bedt de komme fordi jeg ikke orket å gjøre det selv..
Så kanskje hun ikke var så sint likevel:)

«Det skremmer meg«, sa psykolog O for andre gang.
Denne gangen snakket vi om menneskers grusomhet.
Alt jeg har blitt utsatt for av rundt 30 overgripere i nesten 14 år.
Med M har jeg blitt misbrukt over halvparten av livet mitt.
Overgrep startet (tydeligvis, siden jeg har to
delpersonligheter som er under 4 år) før jeg var 5,
leid ut til andre pedofile som 7åring og
blitt voldtatt for første gang som 8 åring.
På 9 årsdagen min lærte jeg at det går
ann å bi voldtatt av to menn samtidig.. (EDIT oktober 2015. NYE MINNER HAR KOMMET, DERFOR KAN DET STÅ FORSKJELLIG ALDER I NYERE INNLEGG)
Voldtektsmennene tok brutalt to fostre ut av meg, første gang i en alder av 13 år.
Det har vært TØFT.
Likevel klarer jeg ikke å la være å forsvare voldtektsmennene..
Jeg sier at de ikke visste bedre fordi jeg ikke var verdt noe mer.
Har brukt dette bildet før, men det er som en liten gutt som sitter med forstørrelsesglass og svir en maur. Ingen kommer til å ta det så tungt,
fordi mauren er ikke noe verdt.
Slik tenker jeg det har vært med mine overgripere opp igjennom..
De valgte meg fordi jeg var uten verdi.
Det handlet ikke om de, det handlet om meg.
Enkelt og greit.. Jeg måtte straffes! Ikke fordi de ville,
men fordi sånn var reglene, slik foregikk opplegget.

Vi snakket også litt om maten. Den går det ikke så greit med :/
Siden lørdag forrige uke har jeg kun spist tre knekkebrød, >
en nutrilettbar og 3 plommer. Minus to ganger.
Første gang var jeg ute og spiste med mamma. Den fikk jeg opp igjen.
Men jeg har også vært på kino denne uken.
Det gikk rett vest.
Jeg vet jo at når jeg ikke spiser på en stund øker trangen etter å overspise.. Det var det som skjedde på kinoen.
Jeg så meg helt blind i godteributikken og kjøpte popkorn og godteri og brukte 140 kr kun på det. Sa til han jeg var med at jeg ikke hadde spist middag den dagen. Sannheten var at jeg ikke hadde spist på to døgn.
Jeg hev i meg under hele kinoen.
Oppkast ble det lite av da det var flaut å forlate kinosalen,
pluss at popkorn er ca noe av det verste i verden å kaste opp :p
Men jeg hatet meg selv etterpå..
Jeg vet at dette ikke kommer til å holde lenge..
Jeg ender alltid tilbake på overspising.
Det litt vonde er at dette sjelden
blir tatt opp som noe særlig problem.
Jeg har gått ned masse kilo, en gang 20 kilo i løpet av noen måneder.
Men fordi jeg alltid har vært overvektig da det begynte
har jeg aldri vært undervektig, så det
har lissom aldri blitt lagt merke til..
Eller, folk har jo sett det, men det har som
sagt aldri blitt sett på som et stort problem.
Og jeg går jo alltid opp igjen når jeg begynner å spise..
Siste omgang gikk jeg ned 16 kilo og opp 10 kilo.
Jeg regner med at jeg kommer til å sprekke før jeg når mål-vekta mi som er ganske lav. Pga savnet av bulimien sprekker jeg alltid.
Så, ja, det kan hende jeg ikke klarer å gå ned 30 kg i vekt.. Men jeg er så flau over hvordan jeg ser ut og selvhatet er så sterkt at det å sulte meg er den eneste måten jeg klarer å leve med meg selv akkurat nå..
Psykolog O bad meg om å vente med å prøve å gå
ned i vekt, da jeg trenger å holde den indre veggen tykk
fordi jeg har så mye å jobbe gjennom i timene fremover
og fordi jeg sover så dårlig- noe som gjør den indre veggen
enda tynnere..

Vi snakket om marerittene jeg har hatt..
Jeg har lenge hatt mareritt om pappa uten at de egentlig er mareritt..
Jeg drømmer enten at jeg blir tvunget til å overnatte hos pappa, eller den gjentakene drømmen av å ligge i barnerommet og han kommer inn og lukker døra etter seg. Mot slutten av disse to drømmene våkner jeg alltid i fullstendig panikk. Jeg gråter, hyperventilerer, våkner skrikende osv.. Også har jeg aldri helt forstått hvorfor jeg våkner så livredd.
Jeg har også gjentakende drøm at pappa og en kamerat av han kommer beruset inn i kjellerstua der jeg sitter. Så holder pappa meg fast mens kameraten voldtar meg.. Psykiater S sier at det ikke er sikkert at dette har skjedd fordi drømmene er helt identiske, da minner ofte huskes forskjellige.. Jeg har heller ikke hatt dette minnet i flashbacks, noe som muligens kan tyde på at det er hjernen min som fucker med meg fordi jeg alltid har vært så redd for pappa.. Det er noen ganger jeg nesten skulle ønske det var virkelig, fordi da kunne jeg bearbeidet det og blitt kvitt marerittene. Er de ikke virkelige kan jeg ikke fått gjort noe med det, så jeg må leve med de forferdelige marerittene resten av livet.. :/ Er det noen som har noen har lignende erfaringer? Å ha drømmer som er nøyaktig like hverandre natt etter natt? Vet du om de er virkelige eller ei? Håper noen har noen erfaringer å dele..
Som jeg har nevnt før husker jeg overgrep siden jeg var 5,
men jeg har to delpersonligheter under 4, så det kan virke som det har skjedd noe mer. I nesten to måneder nå har jeg hatt mareritt hver kveld om at pappa voldtar meg. De verste drømmene er når han voldtar meg og så går igjen. Det er lettere hvis jeg våkner midt i, fordi da kan jeg ser meg rundt og skjønne at han ikke er her, at det ikke har skjedd.
Men når jeg drømmer at han drar igjen før jeg våkner blir jeg liggende og tenke at han faktisk har vært her, når jeg drømmer at han har dratt og jeg våkner med fantomsmerter og angst blir jeg helt overbevist om at han har vært der. Nettene er forferdelige for tiden. Jeg ligger i krampegråt i flere timer og hyperventilerer til jeg besvimer. Jeg sover veldig dårlig..
Derfor vil psykolog O at jeg skal vente med slanking.
Han vil selvfølgelig at jeg ikke skal sulte meg, men
han vil at den indre veggen skal være tykk og sterk
når jeg bearbeider disse minnene..

Men selv om psykolog O sa at det skremte han sa han heldigvis at han tåler det. Han er utrolig god å snakke med, og han tar historien min så på alvor! Med han kan det nesten føles ut som det som hendte meg var urettferdig. Det er en god følelse.. Jeg møtt nok av folk som har hørt vanskelige historier før som bare sitter og nikker. Psykolog O skjønner virkelig hvor vondt dette har vært, og det er noe jeg trenger nå. Jeg trenger noen som ikke sitter der som steiner fordi de har hørt så mange overgrephistorier før.  Han har sikkert hørt det han og,
men han anerkjenner hele tiden hvor vondt det har vært å være meg.
Jeg trenger det.

På fredag hadde jeg misforstått klokkeslettet, så jeg kom meg ikke til psykiater S.. Vi fik snakket litt på telefonen, men det ble kort.
Jeg gikk til legesenteret for å spørre om jeg kunne prate med legen min.
Han hadde fullt opp. Da knakk jeg sammen i gråt,det var så flaut :(
Verdens søteste legesekretær(kjenner henne godt fra før av) sjekket med han 3 ganger, men det var helt fult.
Fikk time på mandag, da. Da tror jeg at jeg skal spørre om ernæringsfysiolog.
Jeg har nå bestemt meg, for å tilfredsstille bulimiens behov,
for å spise når det er med andre, når det er naturlig.
Når jeg er alene kommer nok sultingen til å vedvare..

M har også tatt kontakt :( Jeg tror ikke han kommer til å gjøre meg noe, men det er utrolig angstfremkallende og re-traumatiserende..
Tar dette aldri slutt..?

Advertisements

Et «sånt» innlegg

********Advarsel********
Det er et bilde her med kutt, så hvis
du blir lett trigget vil jeg at du skal hoppe over dette innlegget.

GAD, nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne..

Grunnen er at jeg har ventet på det store temaet.
Jeg har havnet i en bølge der jeg kun har lyst til å  skrive om temaer, de store overskriftene, de meningsfulle ordene.
“Her  og nå”, sånne dager virker ikke verdt skrive om for meg  lengre.

Men når jeg da innser at i påvente av denne store overskriften skjønner jeg at det er best å bare lage en post som denne..

Så her kommer det da.. Et “sånt” innlegg, et innlegg der jeg bare snakker om hvordan det har gått den siste tiden., hvilke tanker og
hvilke tanker  og følelser som beveger seg rundt meg..

tankenr

Den verste perioden  begynte da jeg for to uker siden tok en liten intox(overdose) på noen medisiner jeg hadde liggende.
Jeg tror det var mest for å skade kroppen, jeg fullt klar over at den dosen ikke var dødelig. Som jeg trodde resulterte
intoxen kun i masse oppkast og mye søvn.
Jeg valgte å være ærlig med Hjelperne i huset
da de lurte på hvorfor jeg var i så fryktelig dårlig form.
Vi hadde samtalen rundt 18 tiden på tirsdag..
Det ble mye ståhei ut av det..
Sjefen for boligen ble ringt, samt legevakta.
I ti   tiden kom akutteamet og kjørte meg til legevakta.. Etter mye om og men fikk jeg endelig snakket med en lege på psykiatrisk legevakt.
Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å gråte da jeg så hvem som kom ut døra.. Det var Lege LC. Han hadde vært behandleren min på akuttpsyk noen ganger. Han  er superflink og SÅ god å prate med..
Vi pratet en stund, mye om hva som gjorde det vanskelig nå,
nemlig at årsdagen for aborten da jeg var 13.  Jeg husker
men husker at det var i juli en gang..
Han lyttet og forsto, han er veldig okei..
Vi ble enige om at jeg skulle legges inn på akuttpsyk..
For å være ærlig følte ikke jeg ikke at jeg trengte det, men jeg så hvor mye suicidaliteten min hadde skremt Hjelperne i huset var av at jeg hadde så mye tanker om å ende det, så jeg la meg rett og slett inn for å trygge de litt..
Natta ble lang, da jeg ikke fikk medisinene mine pga at jeg hadde
mye medisiner i systemet fortsatt.
Sovnet i morgentidene.
Så kom den fæle beskjeden jeg har fått i flere år..>
Med det mener jeg at pga en diagnose jeg hadde emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,(EUPF) ble jeg avvist i døra på akuttpsyk fordi det har blitt gjort mye forskning rundt det at  mennesker med denne diagnosen ikke har godt av å være innlagt. Så istedet for å gi meg et par uker på Traume-posten (noe som vi har sett tidligere gjør at det går lengre mellom hver gang jeg bli innlagt)   var jeg innom mottak-posten flere ganger i uka i dårlige perioder.

Men, okei, tilbake til det som skjedde for2 uker siden.
Da jeg var på langtidsavdelingen ble jeg endelig kvitt EUPF’ diagnosen, jeg var så glad at jeg nesten begynte å danse :P
Men, altså. Jeg snakket med legen dagen etter og sa at jeg helst bare ville skrive meg ut. Jeg har ikke trengt innleggelse siden jeg ble skrevet ut av langtidsavdelingen  januar, så jeg syns ikke det var for mye å be om enn innleggelse.Jeg spurte derfor om jeg hadde fått kommet til Traume-posten hvis det var det jeg ville.. Jeg var sikker på å endelig få et ja, men istedet gulpet legen opp at folk med din problemstilling har ikke godt av å være innlagt!
Jeg ble knust.. Jeg hadde jo to lange opphold på  Traume-posten i 2011, og grunnen til at jeg fikk være der så lenge var at at jeg hadde holdt på å dø to ganger. Det er vanskelig for meg å be om hjelp, må det virkelig gå så langt at jeg ikke klarer  mer og ender opp med et nytt alvorlig selvmordsforsøk før jeg få hjelp der?!?
Dette ble vondt, og etter av å fått den beskjeden spurte jeg om vi var ferdig, selv om vi bare hadde pratet noen minutter..
Så dro jeg hjem. Men Hjelperne i huset var fortsatt så bekymret at jeg måtte sove på sofaen i boligen, vegg i vegg med nattevakta.

Kvelden etter ble like vanskelig. Jeg selvskadet. Mye.

Det var mye blod, og det virket på nattevakta(de kommer innom hvert vaktskifte hvis de ikke får tak i meg) som om han kom til å ringe ambulanse pga alt blodet. Jeg fikk roet han ned. Han ringte kveldsvakta som ikke hadde gått hjem enda og de ble enige om at det måtte sys. Det var ikke jeg enig i. Jeg orket ikke tanken på det, så vi stripset så godt det gikk…don__t_judge_self_injury_part2_by_fragilegirl

Jeg sliter veldig med å sove for tiden.. Jeg drømmer så mye vondt at jeg er helt utslitt, og når jeg gjennomsnittet sover 4-5 timer blir nettene lange. Og når jeg våkner er jeg så redd at jeg klarer ikke slappe av nok til å få sove uten mer medisiner, jeg klarer ikke ligge å vente på søvnen, jeg tyr til medisiner for å bli så dopa at jeg sovner uten om måtte ligge å vente på å sovne
-fordi det klarer jeg ikke.. Men da blir det fort 500-600 mg truxal i løpet av en natt, og det er jo ikke bra. :(

Ellers går maten rett vest.
Vekta og for store klær viser at jeg har gått ned i vekt, men  jeg føler meg feitere enn noen sinne!   :(

x_cac112ec_largeB

Jeg har droppet sultingen da, det er jo greit. Jeg spiser en frukt eller drikker et glass juice hver  3 -4 time.

Bulimien kommer og går litt som den vil..
Jeg har de siste helgene vært med familie og da har jeg måttet spise.
Jeg spiser masse, pappa kommenterer at jeg veier for mye til å spise så mye, og jeg flyr og  spyr.. Blæh.. :(

dying to be perfect2

Ellers er selvmordstankene verre enn på lenge..
Tror ikke det har vært  så voldsomt siden for ca et år siden..
Jeg har dato, tid, sted og metode en dag neste uke..
Det som er så sinnssykt digg er at det er at de av dere som vet hvem jeg er ikke får gjort en eneste ting, fordi den eneste løsningen er å legge meg inn på akuttpsyk, men de vil ikke ha meg.

Med andre ord, det er ikke noe  å få gjort med det, så  hysj..

Twilight__Rosalie__Untold_by_stabmetilicumb

Valget om å leve eller å dø tror jeg er en av de
av de tøffeste valget et menneske må ta..

-Suicide-Good-Vs-Evil-Fresh-New-Hd-Wallpaper--rikitge
Mange synes det er egoistisk å ta livet sitt, for å ikke
såre familie og venner.Men jeg synes egentlig
at det er like egoistisk av familie og venner
skal tvinge folk til å leve, selv om de går gjennom
helvete.. Det er som å holde en kreftpasient full av smerter til
å leve kun for de som er glad  en.
Ja, det er et hull i dette bildet her, fordi en jeg/vi – i motsetning til en  døende kreftpasient –  kommer en dag
da jeg/vi er friske nok til å klare meg/oss.
Det virkelige spørsmålet blir om den lidende synes
trappen mot  lyset blir for bratt, for tung
og for mørk.

stairs2Jeg er litt der..
Jeg tror at om  mange(!) år
kan jeg være frisk nok
til å leve et halvveis liv.
Det virkelige spørsmålet
er om det som er på toppen av  den
bakken min er for tøff.
At gleden på toppen ikke kan sammenlignet
med den enorme  byrden og smerten
som skal til for å nå toppen av trappen?

verdtdet

Humor som forsvarsmekanisme..?

Blæh, sorry at det er så lenge siden sist!
Jeg har tenkt mye på et nyttårsinnlegg,
men igjen med ordene for store, meningen for liten..

Nyttårsaften ble feiret med min beste venninne,
og det gikk overraskende bra.
(trodde jeg skulle bryte sammen fordi det var et nytt år og greier)

Reaksjonen kom kraftig natt til 2. nyttårsdag..
Det begynte med at jeg begynte å gråte av egentlig ingenting.
Men så ble det er og mer kraftig, og
jeg begynte å hyperventilere og
måtte bare komme meg ut.
Var ute var jeg og gikk i 2 timer, bare gråt og gråt..
Plutselig hører telefonen ringe.
Jeg ser i et glimt gjennom tårene at det er Hjelperne i huset,
som alltid ringer meg etter vaktskiftet..
Jeg måtte bare sette meg ned, puste og prøvde å se gjennom tårene.
Jeg la på og sendte en mld til nattevakta der jeg sa
at det ikke var noe vits å snakkes i telefonen,
jeg gråt så mye at han ikke kom til å forstå hva jeg sa.
Jeg sa at jeg bare hadde gått uten å se hvor jeg gikk – så
jeg visste ikke helt hvor jeg var –
men at jeg skulle prøve å finne veien hjem..
Det gikk heldigvis bedre når jeg kom Hjelperne i huset.
Fikk litt ekstra medisiner og gikk en liten tur  med nattevakta- det
hjalp bare masse å være sammen med noen..

Jeg hadde samtale med psykolog S forrige uke..
Vi snakket om selvmordstankene som har kommet
spesielt siden jeg ble utskrevet.
Jeg tuller og tøyser rundt det, klarer ikke være seriøs what so ever..
Vi kom inn på hvorfor jeg tuller så mye rundt,
både traumene og selvmordstankene.

Jeg har vært stille i mange år…

lkløkn

Stilnet av
trusler________skam
skyld____________ redsel
selvhat___angst

Jeg prøvde å si fra en gang,
da jeg var 5 år..
Pappa ristet på hodet og gikk.
Siden da ble jeg stilnet..
Da tok det 15 år før jeg sa noe igjen.

Når jeg da begynte å prate om det ble
jeg kjempe usikker på hva slags reaksjoner
jeg «skulle» komme med.
Jeg husker jeg var livredd for å ikke bli
trodd fordi jeg gråter sjelden foran andre.
Heldigvis har jeg alltid hatt behandlere/
psykehus ansatte som vet at
en reaksjon kan komme i flere former.
Jeg har også blitt forklart av Psykolog S at
mine følelser ligger igjen hos delene,
at spesielt sinne og sorg er følelser
jeg ikke har, fordi delene har tatt de for meg.

Følelsene ekploderer i hodet mitt, men jeg klarer ikke bære de.
nlhghjhkb

,

Hvordan skal jeg liksom  forholde meg til de rundt?
Det er mye bedre å late som jeg er sterk
enn å vise meg som sårbar..
Det er lettere å avvise
før en blir avvist.
Det er enklere å le
enn å gråte..

Jeg tror det med at jeg ler og tøyser så mye
rundt ting som er utrolig tunge å bære
er en forsvarsmekanisme..
At jeg vet at de vet at overgrepene var min feil..
Hvis du skjønner..
Det er blir litt sånn for meg, at hvis noen
kommer og skikkelig fyllesjuke og har vondt i hodet
så får ikke jeg sånn kjempe sympati for dette mennesket,
fordi det var ene alene de som valgte å drikke så mye,
ergo, jeg syns ikke synd på smerte for på en så åpenbar
måte er skyldig i ved sine egne valg.
Jeg tenker det litt slik med overgrepene også..
At jeg føler at de jeg snakker med vet at det er min feil.
Og jeg vil ikke fått det gnidd inn,
derfor ler jeg og tuller litt med det,
jeg gjemmer meg bak humoren..

silent smilejpg

Jeg tror det er en annen mekanisme også, at
historien min er så virkelig og så nære meg
at jeg trenger å distansere meg litt, bruke humor som
et skjold mellom meg og traumene.

Jeg merker at jeg også
er redd for at de
skal le
av historien min,
le av at jeg sliter så mye
av det traumet jeg har,
et traume som er min feil.
Jeg er redd de skal le,
av mine reaksjoner,
mine tanker,
mine minner
min historie,
så da ler jeg først..

Men bak latteren er en knust jente.
kjadcøasdv

I tillegg (som jeg nevnte i stad) til dette sa Psykolog S at
han trodde at delene ikke bare
eier minnene mine, men at de også bærer følelsene mine.
Han sa at jeg kan snakke ganske følelsesløst om ganske
drøye minner, og det er nettopp fordi jeg har deler jeg har
«dumpet» følelser jeg ikke fikk lov til å føle.
Jeg fikk ikke lov til å være sint, trist, redd, osv,
jeg fikk ikke lov til å gråte, skrike, kjefte, slå tilbake.
Derfor fikk jeg deler om kunne bære følelene
som var forbudt for meg å ha.
Det er sjelden jeg gråter fordi da jeg var liten ble slått av å gråte.
Jeg er nesten aldri sint på andre,
om noen er sint på meg
eller vi krangler
er det meg jeg lar det går utover,
ikke den som såret meg,
vet ikke hvor mange ganger
pappa har kjeftet på meg
for noe som egentlig ikke
var min skyld..

Så det at jeg ofte ikke
gråter når jeg er trist,
blir sint når er urettferdige mot meg,
har med å gjøre at dette var følelser jeg
ikke fikk lov til å
I stede for å kjefte tilbake,
legger jeg reaksjonen  på meg selv,
ved å kutte eller spise og spy.
Jeg noen deler som er ekstremt sinte,
og jeg tror det nettopp er det som jeg skrev;
de

En av kveldene jeg var mest nære kanten for å ta en overdose
satt jeg hos en av Hjelperne i huset. Jeg snakket om alle gangene jeg virkelig trodde ting kom til å bli bedre, så skjedde det verre overgrep, mer vold, flere overgripere, overfallsvoldtekter, osv. Jeg gråt og han gråt en liten skvett han og.
Det rørte meg virkelig, at han gråt fordi jeg hadde det så vondt.
Det var noe forunderlig skjedde..
Jeg switchet til en liten en. Det var ikke noe nytt..
Men jeg har alltid trodd at alle delene ville dø!
Det er alt jeg har hørt om på innsiden.
Men da jeg switchet kom det en liten
jente frem, som jeg tydeligvis ikke hat hørt for..
Hun sa til nattevakta noe slik som;
Fragile vil hjem til pillene sine
Da jeg kom ut av det spurte nattevakta
om pillene, og jeg latet først som
om jeg ikke visste hva han snakket om.
Men da han forklarte om den lille ble jeg så flau..
Jeg vil ikke at det skal bli noe trusler,
jeg ville aldri sagt; nå går jeg hjem til pillene mine.
Jeg ble helt paff…
Jeg trodde virkeliga alle delene også ville dø,
det er hvertfall de jeg har hørt noe fra!
Jeg prøvde å snakke innover, og fant ut
at grunnen til at den lille ikke vil dø,
var fordi hun ikke var sikker på om
favorittbamsen ble med til Himmelen.
Så hun er nok mer redd for døden
enn det resten av oss er..

Mørket rommer alt for mye,
alle grenser som har blitt
brutt har lagt igjen
spor etter seg..
Mørket holder fast i meg,
overgriperne holder fortsatt
captive darkness

Og jeg er redd de aldri vil slippe taket..

Så, hvor står jeg?

Pillene ligger der de..
En kamerat sa til meg forrige uke
at han hadde en dårlig magefølelse
da vi skilte lag
Jeg var ikke like bekymret
som han, men jeg burde kanskje være..
Jeg har klart å la være til nå.
Jeg håper at selvmordstankene gir
seg snart..
At pillene slutter å skrike,
at skalpellene lar meg være i fred,
at tankene om å ikke orke mer
slutter å være så påtrengende..
Det er klart det er en overgang,
fra å ha folk rundt seg hele tiden,
til å være så mye alene.
Det skumleste er vel å ha fått
valget tilbake.
Jeg var innlagt i 21 måneder,
der valget om jeg skal dø eller ikke
ble tatt for meg.
Nå er det min..
suicide roe

To live or not to live – that is the question

De siste ukene..

___________________Kan trigge______________________

Jeg graver hendene lengre ned i lommene på kåpen for å
beskytte de fra den bitende kulden.
Jeg går litt i hast den siste bakken opp til t-banen
i frykt for å misse banen..
Da jeg kom opp så jeg at jeg ikke hadde tenkt til å stresse, den
hadde allerede gått, så jeg måtte vente på neste.
Men plutselig ble jeg glad at jeg hadde stresset allikevel.
Det er ingen der.
Verken på min side av perrongen eller den på andre siden av togskinnene.
Jeg går sakte mot kanten av perrongen og ser
lengselsfullt ned på skinne.. Jeg setter meg rolig ned og dingler med bena.
Jeg så til venstre og så at jeg kunne gå bak et tre der, gjemme meg
og hive meg foran banen når den kom.
Eller så kunne jeg legge meg ned med hodet først.
Jeg har så lyst, så hva holder meg tilbake?
Jeg sitter og der et minutt eller to og tenker.
Hvordan kan et valg være så lett og så vanskelig på samme tid?
Tankene begynner å vandre..

girl train little

Dagen før hadde jeg pratet med både overlegen og psykologen..
De visste om pillene jeg gjemte hjemme..
De vil jeg skal gi de fra meg.
Men det er mine piller, de er lovlige reseptbelagte piller.
De er mine..
Jeg merket noe litt vondt fra overlegen..
Det virker som han tror jeg er frisk..
At jeg ikke er suicidal lengre.
Det er vel ikke helt sant..
Som om tanken om døden ikke slår meg lengre.

Den tanken finner meg hver dag..

suicide

Hver dag.

(Lørdag)
Jeg hadde gått en stund. Jeg ante ikke hvor jeg var lengre.

Jeg begynte i Oslo sentrum, men har nå hadde det gått i halvannen time..
Hadde hatt en kort samtale med en venninne, men det hjalp lite..
Jeg hadde gått rundt lenge, uten å egentlig bry meg om hvor jeg gikk eller hvor lenge jeg hadde gått.Bare gått, tenkt, grått. Kl nærmet seg 2300.
Plutselig kom jeg forbi en stor kirkegård.
kirkegårs
Hjertet raste i meg. Det var mørkt der.
Det var veldig usannsynlig at det kom til å komme før dagen etter.
Jeg gikk med raske skritt inn i mørket og satt meg bak et tre.
Hendene mine skalv noe voldsom da jeg tok hånda ned i veska.
Jeg tok frem skalpellen og satt den mot halsen.

Plutselig hørte jeg stemmer bak meg og jeg farte sammen.
Jeg la skalpellen raskt i lomma og kom meg ut derifra.
Det var da jeg ringte nattevakten fra Hjelperne i huset, helt fortvilet..
«Jeg kan ikke dra hjem, fordi han vet hvor jeg bor«,
var det eneste jeg fikk frem det første minuttet.
Jeg gråt sånn at han ikke skjønte hva jeg sa,
så det må gjentas flere ganger.
Han klarte til slutt å overtale meg til å komme hjem,
komme til Hjelperne i huset.
Jeg falt sammen i tårer da jeg endelig kom dit.
Nattevakta tok meg i mot, gav meg sovemedisiner og fulgte meg hjem.

(Tirsdag 4.12)
Jeg sitter med legen etter å ha skadet meg.
Jeg er fortvilet. Jeg gråter, har grått i over en time.
Legen prøver å få ut av meg hva som har skjedd,
jeg skadet meg kun en time etter jeg kom tilbake til psykehuset,
uten egentlig å ha en åpenbar grunn, så de lurte
på om det hadde skjedd noe på permen.
Spørsmålene haglet..
I desperasjon etter å få spørsmålene til å slutte,
sa jeg det jeg ikke skulle sagt;
Jeg kan ikke si noe, det forrige psykehuset
truet med å ta kontakt med politiet!
Legen spør hvorfor det var snakk om politi, og
mens jeg nesten ikke klarer
å puste gjennom gråten innrømmer jeg;
Fordi han vil ikke stoppe.
lakdjfla
Jeg ser på legen at han vet at jeg snakker om M.
Det var  natta før det hadde skjedd..

(Natt til Tirsdag)
Lukten av blod, tårer og svette har fylt rommet.

Han sto og tok på seg buksa mens jeg lå gråtende
i senga mens jeg fortvilt prøvde å få
på meg den
revnede tunikaen.
rapeblack
Jeg hadde blod rennende fra  pannen og hadde vondt i
hele kroppen etter kampen jeg hadde kjempet for å få han bort fra meg.
«Jeg tror jeg er gravid..» hvisket jeg så stille
slik at luften såvidt bærer ordene frem til der han stod.
«Hæ?» sa han, tydelig irritert.

Jeg klarte ikke flytte blikket bort fra hendene mine i det jeg prøvde igjen;
«Jeg har ikke hatt mensen på 3 måneder» sa jeg, litt høyere denne gangen. Han kom bort, tok hardt hendene på ansiktet mitt og klemte kinnene sammen. Tårene mine fortsatte å renne.
Jeg trodde jeg kun så sinne i øynene hans, men så ser jeg noe mer.
Jeg ser   f r y k t.
Han slipper meg raskt,
tar på seg jakka og går fort ut av leiligheten.

Jeg tenker.. Kanskje, bare kanskje dette var nok til å få han til å slutte?
At han er så redd for et lite barn, som kan bevise hva han har gjort med meg.
PS. Han har ikke vært her eller tatt kontakt siden da
(halvannen uke) kanskje det hjalp.
Oog etter litt over 3 mnd fikk jeg endelig besøk av tante rød, så jeg er  ikke gravid allikevel! ツ

(Torsdag 6/12)
Jeg tråkker de tunge stegene mot ringeklokka.
SMI, Senter mot incest står det på den.
Jeg bruker noen minutter på å trykke på knappen.
Hallo? lyder stemmen.
Det er meg, er det eneste jeg får frem.
Kan du koden til heisen?
Ja, svarer jeg og døra åpnes.
Etter turen i heisen går jeg sakte innover i etasjen.
Hjertet lettes da jeg ser T sittende på kontoret sitt.
Jeg sleit enormt med å holde meg til stede,
og T merket det ganske fort.
Han spurte hvorfor, og jeg
fortalte om frykten av å være gravid *
med overgriper M.. Jeg falt helt sammen i tårer..
Endte med at vi ble enige om at jeg burde gå,
fordi jeg hadde så voldsom skadetrang.
Heeeldigvis stod L ute å røykte og jeg fikk
grått ut i hennes armer. Vi dro på kafe,
noe jeg er utrolig takknemlig for. Er ikke
sikker på hva som hadde skjedd hvis jeg
hadde dratt derifra alene :/

Psykehuset har vært litt skeptiske til å slippe meg.
Siden jeg fortsatt er på tvang har de satt en minimum
tid jeg må være der. Skal være der nesten hele romjula.
Der har vært litt redde for meg, men
fikk heldigvis dra hjem i helgen.
Fordi jeg kan slippe frykten for M  når
jeg er der sover jeg mye bedre når jeg er der,
jeg sover relativt lite i leiligheten.
Blir liggende å være så innmari redd..
Våkne og ikke skjønne hvor jeg er..
Jeg blir liggende og late som jeg sover,
fordi jeg tenker at jeg ligger i Slangens hus,
og at overgrepene kommer til å begynne
hvis noen skjønner at jeg er våken.
Det hender jeg kommer over noen av delenes tekster,
ting de har skrevet for å få ting ut.
Jeg er ikke helt sikker på hvem det er som
skrev dette,  men på håndskriften
virker det som det er  Hanne
Jeg har luket bort skrivefeilene og
erstattet «jeg» med «hun»så det ikke skal
bli alt for mye forvirring her..

Hun lå helt stille, helt musestille, da kanskje han ikke skjønte at hun var våken!
Hun krøket seg sammen og prøvde å bli så liten som  det går ann å bli.
Hun turte nesten ikke puste, så redd er hun.
Det fløy bilder foran øynene hennes fra forrige gang han hentet henne..
Bildene var minner, hun så seg selv naken på jordgulvet,
hun hadde fått noen slemme piller og hun var
helt borte fra seg selv. Rundt henne var det menn med
sigarer og den drikken som gjør de voksne rare.
Tilbake i senga lukkes øynene hardt igjen, slik at han ikke skal skjønne at
hun ikke sover, vil ikke bli med han ned i kjelleren igjen.
Hun hører skrittene nærme seg rommet.
«Kjære Gud, la meg forsvinne, la meg bli borte, slipp meg fri fra slemme leker»
Hun hvisket til og med inni seg for at han ikke skulle høre henne.
Plutselig hørte hun skrittene gå inn i en annen dør, det høres
ut som om det er utenfor ytterdøren. Forsiktig åpnet hun øyene..
Øyene ble stor da hun så at dette slettes ikke var hennes soverom.
Dukkene og bamsene var borte,
Hun satt seg opp for å se seg rundt, og da så hun at hun hadde så store armer!
Fingrene var lange, armene var store og når hun fortsatte å se ned så hun
at hun hadde like lange bein! Hele kroppen hennes var rar,
den var ikke hennes lengre, den var voksen!
Hun prøvde å forstå, men skjønte ingenting.
Så så hun det på nattbordet.
Lappen.
Hun tok den og prøvde å lese.
«Du er trygg,
Det er 2012!
Du er voksen, nå!
Slangen vet ikke hvor du er,
Det er ingen her som vil skade deg!»
Hun skrudde på lyset og så seg rundt.
Kanskje hun var trygg allikevel?