«Det skremmer meg» sier psykolog O for andre gang..
Endelig er vi tilbake i kontoret hans etter hans lange permisjon.
Første gang han uttrykket disse ordene snakket vi om natta til onsdag.
Jeg hadde skadet meg. Veldig.
Etter å ha blitt funnet av nattevakta fra Hjelperne i huset fikk han lappet meg sammen og sendt meg til legevakta.. Over 4 1/2 time og 96 sting senere ble jeg endelig sendt hjem. De ville ha meg inn til psykiatrisk vakttjeneste, men siden jeg hadde Hjelperne i huset hjemme slapp jeg. Jeg takket sykepleierne og legene (Det var i vaktskiftet, så det kom to nye) opp og ned, men jeg tror ikke de skjønte hvor godt det var å bli møtt på den måten jeg ble møtt på. Da jeg kom var jeg helt ødelagt, men sykepleieren tok meg såå godt i mot, holdt hånda mi og blikket mitt hele tiden frem til vi kom til sårstua. Jeg switchet til Skremt(5 år)
under syinga, jeg var borte ca en time og tre kvarter.
Etter jeg kom tilbake snakket jeg en del med sykepleieren om
det med DID, han sa at han ble veldig redd. Jeg ble litt forundret, siden Skremt pleier å være ganske rolig.. Sykepleieren måtte innrømme at jeg var den første han hadde truffet med splittet personlighet,
at han kun hadde hørt om det før. Sykepleieren var kjempehyggelig da,
han sa han var lei seg da han måtte gå og sa at jeg var en av de hyggeligste pasientene han hadde hatt på lenge. Det varmet.. <3
Det eneste negative var at jeg møtte vakta som hater meg..
Jeg havnet hyperventilerende under en seng på vei inn.
Plutselig hører jeg en streng og høy stemme si;
«Fragile, gi meg veska di NÅ»
Jeg skjønner at han vil gå gjennom den da jeg har hatt med meg ting å skade meg med før, men det går faktisk ann å vente til jeg har klart å roe meg eller å prate til meg på en hyggelig måte. Han har NULL respekt for selvskadere what so ever:( Eller respekt for mennesker for den saks skyld…!!)
Men tross hvor ubehagelig vakta var var det ingenting mot
det jeg satt igjen med etterpå.
Selvskadingen hjalp ikke..
Som jeg skrev i forrige post hadde jeg beskrevet det at det er mye selvskading faktisk er et positivt tegn, da jeg bruker det som en
overlevelse mekanisme. Jeg gjorde det i går fordi jeg ønsket å komme meg gjennom natta uten et selvmordsforsøk.,!
Da det ikke hjalp var håpløsheten helt fullkommen og jeg var klar for å ta livet mitt.. Hadde ikke nattevakta funnet meg vet jeg ikke helt hva som hadde skjedd.. Tror ikke jeg hadde levd nå hvis ikke han hadde funnet meg i tide..
_____KAN TRIGGE_____
På onsdag skjedde noe av det flaueste jeg har opplevd på LENGE!
Jeg kom hjem fra legevakta ca kvart på 4 på natta,
hadde tatt medisinene på legevakta, så var ganske klar for senga..
Kl 10 bråvåkner jeg av telefonen.
Det var rørleggeren, han skulle komme med en gang.
Jeg kastet meg ut av senga og inn på badet.
Jeg hadde tatt en liten arterie så det var blod overalt.
Jeg kaster meg ned på gulvet for å tørke opp, men rakk ikke mer enn en femtedel før det ringte på døra. Jeg prøvde fortvilet å forklare at jeg hadde prøvd så godt jeg kunne, men måtte bare beklage at det så helt forferdelig på badet.. Han fikk ganske sjokk. Han spurte om jeg hadde falt. Jeg sa nei, og da la han merke til pulsvarmerne jeg hadde på armene, og det virket som han skjønte hva som hadde skjedd.
Han sa at vi måtte ta badekaret fra hverandre, så ha bad meg rydde unna all shampo og sånt, så skulle ha komme tilbake i morgen.
Et kvarter senere ringer sjefen av boligen og (jeg følte) kjeftet fordi rørleggeren hadde sagt han ikke kom tilbake før blodet var borte.. Jeg ble utrolig lei meg–
Likevel kom det noen fra Hjelperne i Huset for å hjelpe meg å tørke blod.
Da sa de at sjefen hadde bedt de komme fordi jeg ikke orket å gjøre det selv..
Så kanskje hun ikke var så sint likevel:)
«Det skremmer meg«, sa psykolog O for andre gang.
Denne gangen snakket vi om menneskers grusomhet.
Alt jeg har blitt utsatt for av rundt 30 overgripere i nesten 14 år.
Med M har jeg blitt misbrukt over halvparten av livet mitt.
Overgrep startet (tydeligvis, siden jeg har to
delpersonligheter som er under 4 år) før jeg var 5,
leid ut til andre pedofile som 7åring og
blitt voldtatt for første gang som 8 åring.
På 9 årsdagen min lærte jeg at det går
ann å bi voldtatt av to menn samtidig.. (EDIT oktober 2015. NYE MINNER HAR KOMMET, DERFOR KAN DET STÅ FORSKJELLIG ALDER I NYERE INNLEGG)
Voldtektsmennene tok brutalt to fostre ut av meg, første gang i en alder av 13 år.
Det har vært TØFT.
Likevel klarer jeg ikke å la være å forsvare voldtektsmennene..
Jeg sier at de ikke visste bedre fordi jeg ikke var verdt noe mer.
Har brukt dette bildet før, men det er som en liten gutt som sitter med forstørrelsesglass og svir en maur. Ingen kommer til å ta det så tungt,
fordi mauren er ikke noe verdt.
Slik tenker jeg det har vært med mine overgripere opp igjennom..
De valgte meg fordi jeg var uten verdi.
Det handlet ikke om de, det handlet om meg.
Enkelt og greit.. Jeg måtte straffes! Ikke fordi de ville,
men fordi sånn var reglene, slik foregikk opplegget.
Vi snakket også litt om maten. Den går det ikke så greit med :/
Siden lørdag forrige uke har jeg kun spist tre knekkebrød, >
en nutrilettbar og 3 plommer. Minus to ganger.
Første gang var jeg ute og spiste med mamma. Den fikk jeg opp igjen.
Men jeg har også vært på kino denne uken.
Det gikk rett vest.
Jeg vet jo at når jeg ikke spiser på en stund øker trangen etter å overspise.. Det var det som skjedde på kinoen.
Jeg så meg helt blind i godteributikken og kjøpte popkorn og godteri og brukte 140 kr kun på det. Sa til han jeg var med at jeg ikke hadde spist middag den dagen. Sannheten var at jeg ikke hadde spist på to døgn.
Jeg hev i meg under hele kinoen.
Oppkast ble det lite av da det var flaut å forlate kinosalen,
pluss at popkorn er ca noe av det verste i verden å kaste opp :p
Men jeg hatet meg selv etterpå..
Jeg vet at dette ikke kommer til å holde lenge..
Jeg ender alltid tilbake på overspising.
Det litt vonde er at dette sjelden
blir tatt opp som noe særlig problem.
Jeg har gått ned masse kilo, en gang 20 kilo i løpet av noen måneder.
Men fordi jeg alltid har vært overvektig da det begynte
har jeg aldri vært undervektig, så det
har lissom aldri blitt lagt merke til..
Eller, folk har jo sett det, men det har som
sagt aldri blitt sett på som et stort problem.
Og jeg går jo alltid opp igjen når jeg begynner å spise..
Siste omgang gikk jeg ned 16 kilo og opp 10 kilo.
Jeg regner med at jeg kommer til å sprekke før jeg når mål-vekta mi som er ganske lav. Pga savnet av bulimien sprekker jeg alltid.
Så, ja, det kan hende jeg ikke klarer å gå ned 30 kg i vekt.. Men jeg er så flau over hvordan jeg ser ut og selvhatet er så sterkt at det å sulte meg er den eneste måten jeg klarer å leve med meg selv akkurat nå..
Psykolog O bad meg om å vente med å prøve å gå
ned i vekt, da jeg trenger å holde den indre veggen tykk
fordi jeg har så mye å jobbe gjennom i timene fremover
og fordi jeg sover så dårlig- noe som gjør den indre veggen
enda tynnere..
Vi snakket om marerittene jeg har hatt..
Jeg har lenge hatt mareritt om pappa uten at de egentlig er mareritt..
Jeg drømmer enten at jeg blir tvunget til å overnatte hos pappa, eller den gjentakene drømmen av å ligge i barnerommet og han kommer inn og lukker døra etter seg. Mot slutten av disse to drømmene våkner jeg alltid i fullstendig panikk. Jeg gråter, hyperventilerer, våkner skrikende osv.. Også har jeg aldri helt forstått hvorfor jeg våkner så livredd.
Jeg har også gjentakende drøm at pappa og en kamerat av han kommer beruset inn i kjellerstua der jeg sitter. Så holder pappa meg fast mens kameraten voldtar meg.. Psykiater S sier at det ikke er sikkert at dette har skjedd fordi drømmene er helt identiske, da minner ofte huskes forskjellige.. Jeg har heller ikke hatt dette minnet i flashbacks, noe som muligens kan tyde på at det er hjernen min som fucker med meg fordi jeg alltid har vært så redd for pappa.. Det er noen ganger jeg nesten skulle ønske det var virkelig, fordi da kunne jeg bearbeidet det og blitt kvitt marerittene. Er de ikke virkelige kan jeg ikke fått gjort noe med det, så jeg må leve med de forferdelige marerittene resten av livet.. :/ Er det noen som har noen har lignende erfaringer? Å ha drømmer som er nøyaktig like hverandre natt etter natt? Vet du om de er virkelige eller ei? Håper noen har noen erfaringer å dele..
Som jeg har nevnt før husker jeg overgrep siden jeg var 5,
men jeg har to delpersonligheter under 4, så det kan virke som det har skjedd noe mer. I nesten to måneder nå har jeg hatt mareritt hver kveld om at pappa voldtar meg. De verste drømmene er når han voldtar meg og så går igjen. Det er lettere hvis jeg våkner midt i, fordi da kan jeg ser meg rundt og skjønne at han ikke er her, at det ikke har skjedd.
Men når jeg drømmer at han drar igjen før jeg våkner blir jeg liggende og tenke at han faktisk har vært her, når jeg drømmer at han har dratt og jeg våkner med fantomsmerter og angst blir jeg helt overbevist om at han har vært der. Nettene er forferdelige for tiden. Jeg ligger i krampegråt i flere timer og hyperventilerer til jeg besvimer. Jeg sover veldig dårlig..
Derfor vil psykolog O at jeg skal vente med slanking.
Han vil selvfølgelig at jeg ikke skal sulte meg, men
han vil at den indre veggen skal være tykk og sterk
når jeg bearbeider disse minnene..
Men selv om psykolog O sa at det skremte han sa han heldigvis at han tåler det. Han er utrolig god å snakke med, og han tar historien min så på alvor! Med han kan det nesten føles ut som det som hendte meg var urettferdig. Det er en god følelse.. Jeg møtt nok av folk som har hørt vanskelige historier før som bare sitter og nikker. Psykolog O skjønner virkelig hvor vondt dette har vært, og det er noe jeg trenger nå. Jeg trenger noen som ikke sitter der som steiner fordi de har hørt så mange overgrephistorier før. Han har sikkert hørt det han og,
men han anerkjenner hele tiden hvor vondt det har vært å være meg.
Jeg trenger det.
På fredag hadde jeg misforstått klokkeslettet, så jeg kom meg ikke til psykiater S.. Vi fik snakket litt på telefonen, men det ble kort.
Jeg gikk til legesenteret for å spørre om jeg kunne prate med legen min.
Han hadde fullt opp. Da knakk jeg sammen i gråt,det var så flaut :(
Verdens søteste legesekretær(kjenner henne godt fra før av) sjekket med han 3 ganger, men det var helt fult.
Fikk time på mandag, da. Da tror jeg at jeg skal spørre om ernæringsfysiolog.
Jeg har nå bestemt meg, for å tilfredsstille bulimiens behov,
for å spise når det er med andre, når det er naturlig.
Når jeg er alene kommer nok sultingen til å vedvare..
M har også tatt kontakt :( Jeg tror ikke han kommer til å gjøre meg noe, men det er utrolig angstfremkallende og re-traumatiserende..
Tar dette aldri slutt..?
It's a fragile life 