Hei til alle mine fantastiske lesere.
Som dere har lest har mine siste innlegg, inkludert dette, handlet om min tro.
Jeg ser at jeg har mistet mange lesere på grunn av dette.
Jeg vil bare takke DEG fordi du fortsatt er her:) Jeg ser jeg har mellom 60-100 lesere hver dag, og i går ble faktisk bloggen vist over 300 ganger:)
Så selv om jeg har mistet en del, setter jeg så stor pris på dere som faktisk er her.
Under bønn for noen uker siden fikk jeg et bilde jeg valgte å skrive en tekst om.
Bildet var at jeg stod og skrek sinte ord i hat mot speilbildet mitt. Plutselig dukker Jesus opp i speilbildet, mellom meg og hun i speilbildet.
Teksten handler om hvordan jeg skylder på meg selv for overgrep, min følelse av verdiløshet, og selvhatet. Jeg må innrømme at har en litt rosenrød slutt. Jeg har ikke kommet dit helt enda, men det er et mål:)
Tårene renner ikke bare hos meg nå, men hos deg også.
«Jeg hater at du aldri klarer å gjøre noenting riktig, at du alltid fucker opp alt. Jeg hater at all skyld du har i det vonde som har skjedd oss. Hadde du bare vært flinkere, snillere, bedre og bare litt verdifull hadde de aldri behandlet oss sånn! De hadde ikke slått og voldtatt hvis du bare hadde vært anderledes! Alt er din feil!» Skriket jeg gjennom hulkene.
«Når var det min feil?» Spør du med et knekk i stemmen.
«Alltid, hele livet! Hvertfall når vi var små og du lot alle de grusomme mennene komme inn i livet vårt og vist de at de kan gjøre hva de vil med deg fordi du er verdiløs!»
Jeg ser ned og tørker tårene. Men når jeg ser i speilbildet igjen, står det en person mellom oss to. Jeg gransker Han nøye, før lufta går ut av meg et øyeblikk.
«Jesus?» Spør jeg med vaklende stemme.
«Hei jenta mi» svarer Han med et smil.
Du titter så vidt frem bak Han.
«Hva gjør du her?» Spør jeg Ham.
«Du trenger et nytt bilde av deg selv,» svarer Han med en fast stemme.
Jeg ser ned i skam.
«Men skjønner du ikke at det er nettopp dette jeg ikke ønsker at du ser», sier jeg med lav stemme. «Kan du ikke please se bort?»
«Nei», svarer Han bestemt. «Dette skal vi stå i sammen!«
Plutselig tar Han tak i deg, mitt speilbilde, og setter deg foran seg.
«Du sier at alt er hennes feil?» Spør han.
«Selvfølelig,» hveser jeg sint.
Plutselig dukket det opp en liten jente bak dere. Hun sitter livredd med knærne under haka. Kan ikke vært mer enn 3 år. Den fine rosa nattkjolen er raknet, og trusa ligger blodig på gulvet. Hun ristet, både i gråt og frykt.
«Kjenner du henne igjen?», spør Jesus meg.
Men gjennom tårene gjør jeg ikke det, og ristet på hodet.
«Dette er deg, en av gangene monsteret voldtok deg. Se hvor redd du er, selv om voldteKtene hadde foregått i årevis. Kan du se meg i øynene og fortelle meg at det var hennes feil?»
Jeg sperrer opp øynene og stirrer på henne.
Plutselig er hun bittelitt eldre, ikke mer enn et år. Monsteret drar henne etter håret mot en fremmeds hus. Han dytter henne inn døra til en mann i underbuksa. Han gir fra seg en flaske sprit og en tohundrelapp til monsteret og monsteret kaster den lille jenta inn i armene til ekle mannen. Jeg må se vekk, orker ikke se hva den grisen gjør med henne.
«Er dette noe som har skjedd på grunn av henne?» Spør Jesus med en sterkere stemme.
Hendelse etter hendelse følger. Hver stikker dypt i meg, dypere for hver gang.Den livredde 8 åring som blir bunnet fast i en kjeller i ukesvis av gangen. Den sårede 9 åringen som tror hun får sitt første bursdagsselskap, men en kjeller full av pedofile venter. Den mobbede 12 åringen som ikke får spise mat med de andre i klassen, fordi de sier de mister matlysten av å se på hvor stygg hun er. Den ødelagte 12-13 åringen som opplever at livet i magen hennes blir drept av overgripere.
«Kan du virkelig si at alt dette var denne jenta sin feil?» Spør Jesus meg. Jeg ser ned og klarer ikke svare.
«Hva hater du mest ved henne, si det til henne» sier Jesus rolig.
Blikket mitt fylles med sinne.
«At du er uelskelig!» svarer jeg.
«Men hvordan skal noen elske deg når du hater deg selv?» Spør du med tårer i øynene. «Hvordan skal du føle deg godtatt av andre når aldri føler deg god nok for deg selv? Du kommer aldri til å ta innover deg positive ting fra andre, hvis du er blindet av ditt eget selvhat! Hatet gjør at du ikke klarer å ta kjærlighet til deg!»
Jeg tar opp en stein og knuser deg. Alt jeg ser er en brun vegg, mens du ligger på gulvet, i tusen biter.
«Er det lettere å se på henne nå», spør Jesus.
«Ja,» svarer jeg tomt. «Nå er hun like knust som meg»
Jeg segner om, utslitt. Jesus setter seg rolig ned og legger en hånd på skulderen min.
«Hva nå?» Spør Han meg.
Jeg tar opp en stor glassbit og speiler meg i det. Jeg ser meg selv først, men så blir Jesu ansikt tydeligere og tydeligere. Han fisker frem en limtube fra lomma og gir den til meg.
«Hva er vitsen, jeg kommer aldri til å se ut som den samme,» hvisker jeg motløst.
«Nei, det er sant,» sier Jesus mens han møter blikket mitt. «Du kommer alltid til å ha arr. Men du og jeg skal bygge deg opp slik at du kan se deg selv på en ny måte!»
Han tar opp glassbiten som passer min og gir den til meg. Sakte begynner vi sammen og sette bitene sammen. Men jeg skjærer meg stadig på bitene. Blodet drypper fra fingrene og blander seg med tårene som har truffet glassbitene.
«Hvorfor gjør det så vondt?» spør jeg Jesus.
«Det gjør vondt fordi du må sette deg sammen anderledes denne gangen,» svarer Han. «Ikke som den lille jenta som gjemmer seg i klesskapet, men som en kvinne som kan gjemme seg hos sin Gud. En som ikke skader seg selv, men finner nok i mine naglede hender. Ikke en som bebreider seg selv, men som vet at Guds nåde er nok. Ikke en som stadig prøver å gjøre seg fortjent til Hans kjærlighet, hun kan bli klar over at alt allerede er gjort klart. Til en kvinne som ikke er feit, men formfull. Et hjerte som ikke er ødelagt, bare vridd av vonde hender. Ikke en stygg jente, men en som er vakker i Herren. En som er nok, en som er likt, og ikke minst elsket!«
Jesus tar hånda mi og sier;»Du vet de sårene du har, nederst i hjertet, der du trodde jeg aldri kom ned til? Jeg står der nede og venter på deg, venter på at øynene dine skal bli vant til mørket, så du ser at jeg er der»
Da vi endelig er ferdig, tar Han hånden min og hjelper meg opp. Vi setter speilet mot veggen, så jeg ser meg selv. Men denne gangen ser jeg en sterk jente, med verdi, som blir elsket.
«Jeg vil alltid være her, Gud ser alltid på deg gjennom meg. Men nå vil jeg du skal prøve å se deg i speilet uten at jeg trenger å stå i mellom deg og speilbildet ditt,» sier Jesus. «Jeg er stolt av deg,» sier Han med et smil.
Jeg ser i øyene Hans at Han mener der. I det han forsvinner, tenker jeg at jeg er klarere enn noen gang for fikse dette selv, å se meg i speilet gjennom Hans øyne.
It's a fragile life 