Tag Archives: masken

Behind the smile

Her er et dikt/sang jeg skrev da jeg var 14-15..

Det heter Behind the Smile

 

Behind the smile is a hurt lonely girl

Hiding her feelings from the rest of the world

Behind the mask is her world messed up

Behind the smile is the pain that won’t stop

 

She cries inside, but noboddy knows

She cuts her self, but not so it shows

 

Who knows her, who sees her

Behind her wall

Who cares that she feels

So worthless and small

 

Behind the smile is a girl stumbeling in the darkness

With no hand to hold, stuck in her own emptyness

Behind the smile is a fragile soul

Waiting for something to make her whole

 

She hates herself, but nobody knows

She’s so scared from her past, but not so it shows

i__ll_smile_for_you_by_chabruphotography-d2y3ias

 

Who knows her, who sees her

Who feels her pain

Who sees all the tears

She has cried in vain

 

She desperatly tries to cover her pain

Let noboddy see all of her shame

She smiles and she laughs

To convinse she’s okay

But she alone knows the pain

behind the play

Everyday she feels it,

not a day goes by

without that aweful feeling

of dying inside

 

Behind the smile are the scars she’s had to pay

It seems as they will never go away

Behind the smile is a heart that is torn

Behind the mask is a girl that sometimes

Wishes she was never born

 

Who knows her, who sees her

Crying at night

Praying that one day,

it will be alright

 

Behind the mask are the feelings

that never shows

Behind the smile is a girl

Noboddy really knows

Advertisements

Det går jo så bra….?

_________«Kom på jobb og så at helgen har gått så fint!»
______«Du har jo ikke blitt lagt i belter på halvannen uke,
______det går jo så  mye bedre»
____________«Så bra at det går så bra!»

Siden mandag har disse kommentarene rast på..
Jeg sprekker innvendig hver gang de sier det.
Likevel nikker jeg og smiler tilbake.
Jeg mener.. Det er jo sant! I dag er det halvannen uke siden forrige beltelegging.
I den tiden har de bare trengt å bruke tvang 3 ganger.
Tiden har brukt til harde kamper og mye hjelp av personlighetene..
Og masker… MASSE masker…
Jeg faller tilbake på innlegget til Sofia.. Jeg kjenner frustrasjonen hennes.. Det at vi har mange smilende deler betyr ikke at det går bra…
Jeg føler at mellom all positiviteten blir jeg glemt.

.

Jeg vil ikke være den negative, jeg vil ikke klage eller mase om at det ikke går greit.. Dessuten vil jeg jo av tvangen og da må de tro det går bedre.

Det bare blir så sårt når kommentarene om at alle tror det går bedre kommer.. Mulig jeg har brukt dette bildet før, men jeg bruker det igjen.. Jeg står i nærheten av et stup. Faller jeg av betyr det at jeg har mistet kontrollen over destruktive impulser som selvmordstanker, selvskading, dissosiasjon og spiseforstyrrelsen. Når jeg har lengre perioder hvor jeg feks ikke skader eller har noen selvmordsforsøk er det mange som tror at jeg går bort fra stupet. Problemet er bare at jeg kjemper så hardt mot destruktiviteten at jeg kommer bare nærmere stupet. :( Det at de kommentarene kommer viser lissom at ingen ser hvor vondt jeg har det, det er klart det er smertefullt å føle seg så alene.. Jeg er ikke nødt til å bli bekreftet hele tiden, det er ikke det. Men det at de ser smil og høy latter kommer av en av delene, ikke meg. Jeg switcher jo ofte fordi ting er uutholdelige. Det å hele tiden bli minnet på hvor «bra» de tror det går bagatelliserer det den enorme smerten jeg lever med hver dag. Jeg er tilbake på å nesten ikke være til stede mellom switchingen fordi ting er så vonde.

Det var behandlersamtale med psykolog I i dag.. Hun så det var noe… Hun prøvde å grave mer.  Jeg sa det gikk fint, men kroppspråket bedro meg.
«Du sitter sammenkrøket vendt bort fra meg og gråter, Fragile. Ville det ikke vært godt å snakke litt om det?»
Tårene trillet mens jeg prøvde å sette ord på at jeg har prøvd så hardt å forklare hvor vondt det var å føle seg glemt.. Hvor mye jeg kjemper kun for at smerten blir oversett i sammenligning med hvor «bra» det går.. Heldigvis forstod psykolog I det kjempegodt.. Det var lettende.. Hun ville jeg skulle bli flinkere til å si ifra.. At jeg aldri har vært flink til å si ifra når jeg har det vondt, hvor flittig jeg  har vært med maskene.. Jeg vet det, men føles ikke riktig at jeg skal kreve noe rundt meg selv.. Men vi ble enige om at jeg skulle prøve det.. Dessuten skal kontaktene mine bli flinkere på å spørre meg om åssen jeg syns vakta har gått før de skriver rapport. Hvis det da har skjedd at noen av de mer fungerende delene har vært der kan jo de tro at det at det egentlig har gått greit. Så da kan det være greit å høre hvor mye jeg husker av kvelden for å finne ut om jeg har vært til stede.

Det er flere på innsiden som ikke er særlig blide på meg.. Marte og Karina er fly forbanna.. Jeg har noe dokumenter som de har skrevet.. Karina skrev et kort notat på lørdag;
«Dette går nøyaktig slik jeg vil. De tror det går bra!! De skulle nesten visst hvor lett det er å lure de. Bare vi holder dette, så er det snart sjeldent tilsyn og ut alene. Da kan jeg gjøre hva jeg vil, da kan vi endelig dø. ENDELIG.»

Så de er forbanna på at det gikk hull på masken.

Ikke vet jeg..

Hvordan har du det?

«Går det bra med deg?»
Spørsmålet kommer stadig.. I dag snakket jeg med en venn.. Vi snakket om min bestevenninne, er livredd for å miste henne. Hun er veldig suicidal og ble skrevet ut av psykehuset i dag. Når han ringte visste jeg det var pga henne. Likevel starter han samtalen med; hvordan går det med deg? Jeg svelget og svelget og blunket bort det som kom av tårer. Det er ikke så farlig var ordene jeg klarte å si før jeg straks vendte samtalen over til bestevenninnen min. Da vi var ferdig med å snakke om henne spør han igjen hvordan det går med meg. Da må jeg innrømme at hadde jeg svart på det hadde jeg begynt å gråte og ikke klart å slutte. Jeg orket ikke.
Jeg orker ikke.
I hele dag har jeg fått spørsmål på spørsmål. De ser jeg sliter og spør. Jeg orker ikke forholde meg.
Jeg har hatt ekstremt behov for å ikke forholde meg til meg selv. Jeg har tatt kontakt med folk i hele dag, på sms, telefon og spesielt på chat. Vært veldig interessert i hvordan det går med de, men ikke orket å svare når de spør tilbake, bare snakket det bort og spurt enda mer om dem når de prøver å spørre..
Bestevenninnen min har virkelig trengt meg i dag. Jeg har jobbet som en gud for å være det hun trenger når hun trenger. Rolig og positiv når hun trenger det, men det har blitt mest hyper ikveld. Jeg har grått mellom slagene, så er det tilbake på telefon med høy latter og galgenhumor. Jeg har falt av lasset noen ganger,
men håper jeg gjorde nok.

Behandlersamtalen i dag gikk greit.. Vi snakket mye om holdningen på mandag. Tankene jeg hadde da jeg skrev mobilblogg. Hvorfor jeg plutselig var så sikker på at jeg kom til å klare å ta livet mitt den kvelden. Hvor mye jeg knakk da de stoppet meg, de tok fra meg den fantastiske følelsen av å vite at jeg skulle dø.
Vi snakket litt om forrige samtale, at Marie(en personlighet) hadde hjulpet meg gjennom samtalen.
Igjen fikk jeg spørsmålet; hvordan går det med deg?
Alle vennene som har spurt i dag hvordan det går med meg.
Det går rett vest. Jeg har switchet mye bare for å komme meg gjennom kvelden. Jeg har vært fremme fra under pulten 2 ganger, lunsj og middag. Jeg gjør 2-3 ting på en gang bare for å ikke rekke å tenke. Mens jeg skriver dette sitter jeg og ser film samtidig pluss at jeg må ta pauser fra skrivingen og spille kabal, bare for å holde tankene på avstand.
Bildene, luktene, fantomsmertene er der konstant. Jeg slipper ikke løs fra minnene uansett hva jeg gjør..
Orker ikke skrive mer, egentlig..
Håper jeg får sove i natt, sov ikke så godt natt i til i dag.. Lå våken fra halv 5 tiden, dagene blir lange da..
God natt <3

Jeg ville jo bare være frisk..

Fra tidlig barneskole var tankene om at det kunne ikke bare være meg..
Jeg tenkte at alle måtte jo ha det sånn..
Alle hadde vel hemmelige stemmer på innsiden..
Alle hadde vel dager de ikke husket noe av,
gjort ting de ikke husket at de gjorde..
Det fantes vel ingen foreldre som egentlig brydde seg om barna sine,
foreldrene jeg så tullet sikkert bare,
de slo garantert barna sine når jeg forlot huset.
Alle hadde vel slemme hemmeligheter…
Alle hadde vel blåmerker å skjule, eller blod fra det forbudte stedet.
De måtte vel være med på slemme leker de og,
gjøre ekle ting for å gjøre de voksne glade.
Det var vel ingen som virkelig hadde det bra inni seg..

Eller…?

Men etterhvert som jeg ble eldre skjønte jeg at ikke de rundt meg hadde Slanger i livet sitt. At de fikk gode ting hjemme.
At de ikke ble slått eller voldtatt.
Jeg så også at Slangen var så snill med de andre barna.
Han slo ikke de, de måtte ikke leke slemme leker med han, de  lekte snille leker sammen.
Jeg ble reddere og reddere i det jeg forsto at grunnen dette vonde som skjedde ikke handlet om han, det handlet om meg!

Jeg tror nesten at jeg var mer redd enn han for at noen skulle finne ut av det.
Det var jo jeg som dro dette frem i han! Det var ikke han som var slem,
det var jeg!
Og ikke minst.
Grunnen til at han valgte meg var jo at jeg var verdiløs.
Jeg ville ikke at noen flere skulle skjønne det!
Ingen kunne få vite hvor ekkel, mislykket, slem,
fæl og verdiløs jeg var.
Ingen kunne få vite!
Jeg ville jo bare være normal..
Jeg ville være som de andre barna..
Jeg ville jo bare være frisk..!

Men barna på skolen hadde oppdaget det også..
De ropte æsj med en gang jeg kom inn i rommet.
Guttene gav meg tips om hvordan jeg skulle ta livet mitt.
Jentene mobber som bare jenter kan, blikkene, kroppsspråket og baksnakkingen.
Jeg ble fortalt hver dag hvor stygg jeg var.
Jeg hadde ingen venner..
På ungdomsskolen ble det verre.
De begynte å bli fysiske.
I 2 år ble jeg kastet ut av klasserommet hvert friminutt,
fordi de sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.
Lærerne begynte å merke det.
De sa ifra til pappa, men han sa at det var klart de mobbet,
sånn som jeg var..
Da nektet jeg enda mer ovenfor lærere og hjemme.
Sa jeg var med på det, at vi bare tullet.
Ville ikke at flere voksne skulle skjønne hvor
dum, teit, feit, verdiløs, mislykket og stygg jeg var.
Hvis de voksne skjønte det,
så kom de sikkert til å voldta og slå de også.
Det var jo det jeg fortjente, jeg visste det.

Smilet ble klistret på..
Ingen skulle få se..

Etter hvert kom også delene som hadde i oppgave å late som de var meg. Mange av de andre delene svarte på mitt navn. Ingen måtte skjønne noe..
Jeg ville jo bare være frisk..

Etterhvert var det ikke bare folk rundt meg jeg trengte å føle meg frisk ovenfor, det ble meg selv også.. Jeg hadde en blogg der jeg skrev anonymt om vanskeligheter, men til og med der løy jeg for å være friskere..
Jeg sa jeg bare hadde skadet siden jeg var 16..
Jeg sa ikke et ord om seksuelle overgrep.
Jeg ville jo bare være frisk..

Jeg jobbet så hardt for å være normal, virke frisk at jeg kom ikke inn i psykiatrien før jeg var 19.. Det første halve året var jeg innom utrolig mange behandlere, pluss psykehuset.
Mange av de sa at symptomene mine lignet noen som hadde blitt seksuelt misbrukt. Jeg blånektet.
Jeg ville jo bare være frisk..

Etter at jeg trodde alle hadde stemmer på innsiden, perioder de ikke husket noe av og fått beskjed om at en har oppført seg anderledes fortrengte jeg bare det.
Lenge.
Nektet å forholde meg til det.
Nektet for folk som mente det..
Mange av delene responderte fortsatt på mitt navn.
Men i vinter sa noe bang. Jeg vet ikke hva, men plutselig gikk ikke delene med på å bli forvekslet med meg lengre.
Den som ble lagt mest merke til var Lise.
Jeg ble spurt av de på psykehuset.
Jeg ble også utredet på Modum bad, traume avdelingen.
Der begynte jeg for første gang å inkludere litt i hva som hadde foregått hele livet mitt. Men jeg sa lite, veldig lite.
Jeg hadde begynt å være med på lasset til Lise..
Jeg satt lissom i baksetet mens hun styrte.
Jeg fikk med meg alt som skjedde, jeg hadde bare ingen styring.
Det var dette jeg begynte å dele med psykologen som utredet meg.
At jeg gjorde ting som feks falle på isen for så å sette meg ned å gråte.
Men det var kun Lise jeg innrømte ovenfor henne..
Det var ikke før innleggelsen i Mai at jeg begynte å være ærlig om flere av delene med psykolog A. Og da fortalte jeg heller ikke om alle.

Jeg tar meg selv i å fortsatt dysse det ned.. Snakket med en kamerat her om dagen.. Snakket for første gang med han om delene.. Han spør hvor mange det er. Jeg sier 20-25. At jeg vet om va 20, men vet det er fler. Sa jeg.
Sannheten er at jeg vet om minst 25.

Jeg vil kunne klare å være ærlig, samtidig som et ønske er sterkere.
Jeg vil bare være som de andre rundt meg..
Jeg vil jo bare være normal..


Jeg vil jo bare være frisk!

Jeg drukner…

    Jeg
d r u k n e r
. . .


  Bak    m a s k e n e . . .

           i    d e l e n e. . .

      I hvor himla bra jeg
later som det
går..

Skallet mellom meg og de blir bare tykkere og tykkere..
Dette er fjerde helgen på rad jeg har fotfølging..
Og den må bort..
Den MÅ bort..
For det første trenger jeg å få muligheten til å selvskade igjen. Jeg har klart det noen få ganger, men det er vanskelig å få til når noen sitter og ser på deg 24/7..  Dessuten er det noe neste søndag.. Som jeg så innmari gjerne vil være med på.. Jeg har fått med beskjed om at det vurderes fortløpende.. En av primærkontakene mine foreslo at det kunne være en motivasjon til å komme frem fra hulen under pulten. Den jeg gjemmer meg i fra morgen til kveld.. Hvis jeg hadde en grunn til å jobbe med å komme ut er det hvertfall en motivasjon til å prøve. Akkurat nå orker jeg lissom ikke bry meg. Jeg ser ikke vitsen med å utsette meg for angsten det er å være fremme. Jeg kommer frem til måltider, det er stort sett det.. Men i helgen har jeg switchet mye for å klare å være ute av hulen. Sett noen filmer, jeg har til og med spilt piano.. Jeg merker at Cecilie og Kamile har vært nære meg.. Tror de også er opptatt av å få tilbake muligheten til å skade. De er egentlig ikke veldig destruktive, men de vet at jeg trenger selvskadingen for å overleve. Selvskadingen gjør at jeg orker en time til, en dag til av livet.. Det greie med de to er at de kan late som om de er meg så godt at det er ytterst få som merker at jeg ikke er her.. Jeg ble fortalt at av de på et punkt hadde sagt; nå må jeg tilbake under pulten, Fragile liker ikke å komme til seg selv noen andre steder enn i hulen..
Uten om det tror jeg ikke noen har merket noe..

Jeg fikk besøk i dag.. Av en venninne.. Vi har ikke kjent hverandre lengre enn 8 måneder eller noe, men hun har vært veldig mye med meg når jeg har vært dårlig, så hun kjenner meg..
Hun spør hvordan det går. Jeg smiler og sier at det går greit!
Hun gransker meg og sier;
Hvorfor lyver du?
Da kom tårene.. Heldigvis switchet jeg visst. Det neste jeg husker er at jeg sitter i en latterkule. Vet ikke hva jeg lo av, men fortsatte så godt jeg kunne.. Jeg vet ikke hvem som tok over, men venninnen min så ikke særlig bekymret ut, så hvem enn det var hadde klart å snakke det bort, le det bort, ikke vet jeg.. Men samtaleemnet var hvertfall på noe annet..

En av primærkontaktene (MJ) mine og jeg snakket litt om hva som skal av for at fotfølgingen.. Og at jeg ikke skjønner at det har vart så lenge! Psykolog I er kjempe imot fotfølging, hun tenker maks et par døgn.. Nå har det gått snart 4 uker.. Men MJ sier de aldri har sett meg sånn, at de har gått gjennom journalene fra det gamle psykehuset, at de heller aldri har sett meg så redd at jeg tilbringer 95% av våken tilstand i fosterstilling under en pult. Og at så lenge jeg ligger der virker det rart å skulle løsne på oppfølgingen..

Jeg klarte(vel, kroppen klarte) å være fremme fra den trygge hulen under pulten under en film og under besøk i dag..

Men jeg sliter..

J e g     r o t e r      m e g      b o r t     i     m a s k e n e !
Jeg må spille glad men ikke så glad at de ikke tror på meg.
Jeg må spille modig, men klarer ikke spille modigere enn jeg tørr å være.
Jeg må le, men  ikke for høyt.
Jeg må skjule tårene, men la det bli for tørt.
Jeg må la de andre delene hjelpe meg, men ikke så mye at de ansatte merker noe.
Jeg må spille håpefull, men ikke så håpefull at de tror jeg bare avleder en nytt selvmordsforsøk, da tar slipper de meg hvertfall ikke ut av syne..

Men mest av alt;
Jeg må slite for å fake, men ikke så mye at jeg går på snørra.. Jo lengre og jo hardere jeg jobber for å late som ting er bra, jo hardere blir fallet.. Og fallet kom ikke komme! Det kan ikke det..