___________________Kan trigge______________________
«Du tar alle medisinene du fikk med deg hjem til helgepermen, ikke sant?»
Jeg sitter i stua i leiligheten med to gode venner på helge perm.
«Ja» svarer jeg fort og konsentrerer alt jeg har for å ikke begynne å gråte.
Jeg tror ikke han skjønte hva han spurte om.
Jeg tror ikke han mente det som et spørsmål som at jeg har begynt å samle.
Jeg prøver å skifte samtale emne, men tårene kom..
Jeg hater at jeg har gjort det igjen.
Jeg vil hjem snart.
Jeg ønsker at de kan stole på meg!
Jeg tar mesteparten av medisinene jeg får, virkelig!
Likevel er det en del av meg som innimellom lurer unna.
Dette har foregått en stund nå, hvor innimellom jeg ikke klarer
å ta medisinene, der de havner på gjemmestedet..
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det til vennene mine den kvelden,
eller hvorfor jeg skriver det her.
Jeg vet at det er flere som leser denne
bloggen som kan ta kontakt med psykehuset.
Jeg vender tilbake til selvmordsforsøket i fjor.
Jeg hintet om at det var det jeg skulle når jeg ble skrevet ut.
Det var fordi folk tar det mindre på alvor hvis man sier ifra.
Folk tenker; hadde hun virkelig ville tatt livet sitt hadde hun ikke sagt noe.
Det var det som var strategien min.
Er det det samme nå?
Skal jeg være klin ærlig med meg selv tror
jeg at det handler litt om dette..
Så lenge jeg prater om det, viser tydelig at
jeg er suicidal kommer ingen til å
tro at jeg faktisk kommer til å gjøre det..
Men det GÅR bedre.. Det mener jeg virkelig!
Jeg vil ikke kun ut av sykehuset for
å dø lengre, noe i meg ønsker livet
som venter utenfor disse veggene..
Jeg tar meg selv i å ønske at pillene kan si ordene jeg ikke klarer si.
Det går ikke bra.
Likevel er dette utrolig ambivalent, fordi
jeg ønsker ikke lengre tid i psykehuset.
Jeg trives på perm og ønsker virkelig ikke
at dette skal gå bakover igjen.
En annen del vil bare kommunisere.
La pillene jeg har samlet opp hyle at jeg har det fortsatt veldig vondt.
Ting går fremover, ja..
Jeg har det bedre, ja..
Men selv om det går bedre betyr ikke at jeg har det bra!
Det er heldigvis slik at de fleste her på psykehuset forstår dette.
Likevel klarer jeg ikke la være å frykte at de vil slippe meg for tidlig.
Det skjer også at det blir stunder som her om dagen, da tross at jeg har tilsyn hver 30 min ikke var noen innom på over 2 timer.
Det går bedre med Fragile, så det er ikke så farlig med henne lengre.
Jeg trenger å ikke bli sluppet enda..
Jeg er redd for fordi jeg klarer meg bedre at det ikke syntes hvor mye jeg sliter!
Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis må overvinne og klare alt selv om jeg har overvunnet og klart noe av det tøffe.
Jeg har en fot i livet, en i døden.
Halvparten av meg er i graven, halvparten her.
It's a fragile life 