Monthly Archives: januar 2021

For stor

Når han forteller deg at kroppen din er for stor, ikke ta dette som en utfordring.

Svelg tårene, la saltvannet tvinge oppkastet ned igjen. Når ordene «for stor» lager ekko i magen, hever i strekkmerkene, skulpe over fettet, lukk øynene, tell til ti. Pust. Ikke la han knekke deg. Pust. Ignorer stemmer som gjør dette til en utfordring til å kaste opp, oppfordring til å ikke spise på ukesvis inspirasjon til å krympe. Jeg vet hva du tenker. Kropp tung, kropp grusom, kropp vil aldri bli elsket. Vi har vært her før, Fragile. Pust. Dette er ikke første gang du har vært for stor, og vil ikke være den siste. Denne kroppen kjenner «for stor», kjenner hele butikker som ikke har min størrelse, kjenner følelsen av at min vekt er det første folk legger merke til når de ser meg..

Når blir en diett en forstyrrelse? For kvinner som ser ut som meg har jo ikke spiseforstyrrelser – sier de. Ikke sant?

Denne kroppen kjenner skam.

Jeg prøver å tenke at denne skammen ikke skal definere meg. Men samtidig tenker at jeg ikke skal spise den neste uka. Det har alltid vært to stemmer, Fragile! En lysbryter mellom Nemesis og bestevenn, og jeg har en tendens til å kjempe mot meg selv, og ingen stygge ord om kroppen min, selv etter 10 år med grov mobbing, vil noen gang være så stygge som ordene jeg gir meg selv. Jeg skylder ikke på han, fordi jeg hater kroppen min mer enn noen andre kan.

Men når du hører ordene, din kropp er for stor, hør det som for sterk, for mektig. Og du har ikke lengre tid til å overbevise andre om at du er verdig. Pust. Du forteller dine venner at deres skjønnhet ikke vises på utsiden, så si det samme til deg selv. Plukk deg selv opp. Finn en mann som ønsker at du skal ta plass!

Jeg sier dette til deg i en kropp uten skarpe kanter som trigger din bekymring, ingen ser på min store kropp og tenker; mat henne. Ingen vet at de ikke kan stole på meg alene på toalettet, da jeg tyr til fingrene ned i halsen alt for ofte. Feit er ikke problemet, kroppen min er ikke problemet, problemet er at folk forventer at det skal være problemet.

Fortell meg igjen at dette ikke er min feil!

Hvis jeg bestemmer meg, akkurat nå, om å slutte å veie verdien min, ville du kalt det å gi opp? Vil du advare meg om helserisikoene? Klarer jeg å drukne ut stemmene som forteller meg at jeg er for feit, for stygg, ikke nok, kan jeg elske denne kroppen nøyaktig som den er?

Mine to stemmer ber meg avslutte dette innlegget på hver siden måte.

– jeg sverger, jeg skal aldri spise igjen.

– jeg sverger, jeg skal bli bedre. Kjære spiseforstyrrelse, du kan ikke få kroppen min, jeg var her først!

Jeg er 31, dette er fortsatt min hemmelighet, og jeg forventer ikke at noen skal tro meg.

Hvem skulle vel ellers elsket meg?

Dette er et innlegg jeg egentlig tenkte å sette passord på, da det er et ekstremt forstyrrende minne her. Hopp gjerne over det som er strøket over. Jeg skriver det for å få det ut, for min del. Men også for å kanskje åpne øynene for at så drøye ting faktisk skjer!

I det siste har det vært noen nye minner som har vært usigelig vonde å bære. Så jeg vil prøve å skrive de ned.

Det første minnet var det del-personligheten Simen som fortalte til psykiater S. Simen er nordlending, noe som gjorde det litt komiske da det var han som tok telefonen når psykiater S ringte forrige mandag. 🤪

Simen pleide å være ANP. ANP er den/de delene i systemet som jobber for å beskytte systemet for å bli avslørt, altså de er eksperter på å imitere meg. Men han trakk seg tilbake for 10ish år siden. Uansett. Han har den egenskapen at han er følelsesløs. Han kan snakke om de verste traumene som om det var hva han handlet på Kiwi i går.

Og det var nettopp slike traumer han snakket om forrige mandag.

Som jeg var nevnt før var det en del satanistisk misbruk, som inkluderte dyr. Det jeg ikke visste, var at det var små deler som måtte utføre seksuelle handlinger på dyr. En 4-5 åring inni meg måtte utføre oralsex på en hund. Og når hun ikke klarte å svelge spermen, tente de på hunden og sa det var hennes feil. Hun måtte se det stakkars dyret brenne i hjel, i full overbevisning om at det var hennes feil.

Det andre minnet kom i går. Døden (3 år) snakket med psykiater S. Hun fikk navnet døden, fordi hun var fremme da kroppen ble kvelt med to hender til kroppen sluttet å puste.

Kvelden i kveld har vært kjempetøff. Heldigvis var N på jobb i boligen jeg bor i. Hun er bare verdens beste. Vi snakket nesten en time. Flere deler kom for å hilse på, det er mange av de som er veldig glade i N.

Vi snakket litt om hva som skjedde etter kroppen sluttet å puste.

For ca et år siden lå jeg på intensiven med masse ledninger koblet til meg etter et selvmordsforsøk. Jeg låste meg inn på badet og hang meg i ledningene. Da sluttet jeg å puste. Men jeg begynte å puste igjen da de fjernet ledningene.

Var det det som skjedde med Døden?

Begynte kroppen å puste når de slapp taket rundt halsen?

Eller brukte de HLR?

Og hvem gjorde det?

N lurte på hvorfor jeg var så opptatt av det.

Jeg svarte at jeg skulle så ønske det var pappa. At det var et snev av kjærlighet der.

N tullet med Stockholmsyndromet. Men det stikker dypere.
Jeg tror det er en forsvarsmekanisme hos barn.
Foreldre, i mitt tilfelle pappa, er liksom de som skal beskytte oss, de som skal være glad i oss, uansett hva.

Uansett om jeg stjeler en tier til godteri.

Uansett om jeg lyver for å komme ut av trøbbel.

Uansett om jeg ikke klarer å ligge stille under gruppevoldtekt.

Mitt håp har alltid vært at innerst inne,
helt innerst inne, er pappa god, og han er glad i meg.

Det er lettere for barn å skylde på seg selv enn overgriper. Jeg mener, han var jo den som skulle elske meg, det kan jo ikke være han det var noe galt med?

Jeg mener, hvem skulle vel ellers elsket meg?

Fordi da elsket vel ingen meg?

Ikke sant?