Monthly Archives: november 2011

«En alvorlig psykisk lidelse»

(Okai. Hm. Jeg har lest over det jeg har skrevet.. Jeg kan skjønne at dette kan bli en veldig se-hvor-psyk-jeg-er post. Og det er ikke meningen i det hele tatt. Noen finner status i å være psyk og slutter aldri å prate om alvorligheten i lidelsen. Jeg er ikke der!
Jeg har bare fått litt tilbakemelding av de her på psykehuset at jeg er fæl på å bagatelliserer hva som skjer og har skjedd. At jeg er så opptatt av å være normal at jeg snakker om selvmordsforsøk og alvorlig selvskading som om jeg snakker om været. Jeg vil jo bare være frisk, men den gjør da at jeg ikke tar alvorlige ting alvorlig nok. Så dette innlegget er kanskje litt mest til meg selv, at jeg må prøve å  skjønne alvoret og ikke bagatellisere alvorlige ting.)

Sitter med flere ark i hendene.. Det ene er et vedtak..
På mandag ble det bestemt at jeg skulle skjermes. For de som ikke vet hva det betyr; På de fleste lukkede avdelinger er det en del av posten som man kan lukke og låse dørene. Her består skjermet av en stue, to soverom, et belterom og et vaskerom. Man kan bo på skjermet uten å være skjermet, man har rom der men får gå ut. Når man er skjermet betyr det at man ikke kan forlate skjermet. Her må det må også være minst 2 ansatte inne på skjermet hele tiden, nettopp fordi døren er lukket eller låst og de ikke har mulighet til å rope om hjelp. De har jo alarmen, men ofte trenger man ikke 7-8 stk, det holder med feks 2 ekstra fra avdelingen.
Anyways, fått vedtaket..
Skjerming er nødvendig for pasientens psykiske tilstand.  Flott.
Det er litt godt og, fordi det er en annen pasient her som gjør meg ekstremt urolig. Når dørene er lukket slipper jeg å bekymre meg for A hele tiden, og det er godt. Det vurderes på nytt fra dag til dag, men det virker som det blir hvertfall til over helgen.

Sitter også med arkene fra kontrollkommisjonen foran meg.
Leser gjennom grunnene til at jeg nå har vært tvangsinnlagt nesten hele tiden i over et halvt år. For de som ikke har fått med seg klaget jeg til kontroll kommisjonen i håp om å bli tatt av tvangen. Du kan lese litt om prosessen i Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengende deler og om selve møtet i møte med kontrollkommisjonen.

Brevet med tilbakemelding har ligget der en stund, men har liksom ikke helt klart å ta det innover meg.

De tok med alt overlegen hadde skrevet stod mye om historien min.. Stod mye lite oppdatert der da, ting som type har bare blitt kopiert og limt inn fra tidligere behandlere. Men påpekte så vi fikk rettet det.. Skriver litt om det for at dere kan kanskje bli litt mer kjent med meg..
Utsatt for seksuelle overgrep fra barnehagealder til 15-16 år, mobbet fra 3-10 klasse, noe voldelig far, bla bla bla..
Det var litt vondt å få det på papir hvor mye de siste årene har gått i vasken.. Alt jeg har prøvd å gjennomføre av skole som bare har måtte blitt avbrutt – både av meg og av de – pga psykdom. Suger.
Det stod om behandlingstilbud som ikke har blitt noe av pga at jeg har vært for dårlig.. Innleggelse på DPS som ble avlyst pga selvskading og selvmordrisiko, behandling på Avdeling for Personlighetpsykiatri som ikke ble noe av pga at jeg hadde for sterke PTSD symptomer, grupper på SMI(senter mot incest) fordi jeg var for ustabil, Traumeavdelingen Modum måtte utsettes fordi jeg er for dårlig. Hipp frikin hurra. JEG VIL IKKE VÆRE PSYK!! :(
Han skrev at jeg har jobbet for at de skal tro jeg er bedre i håp om å bli skrevet ut men at det eneste målet jeg har hatt er å dø.
I hovedkriterier for tvungen psykisk helsevern skriver han om diagnosene mine og at jeg har uttalt(?) selvskading og selvmordproblmatikk.
Om alle selvmordsforsøkene jeg har hatt siden jeg kom,
alle gangene jeg har skadet til jeg måtte sy etter selvskading eller selvmordsforsøk.
«Hun har aldri blitt vurdert psykotisk, men har hyppige anfall med dissosiasjon der bevisstheten er endret og hun mangler kontroll over egen person. I ikke dissosiativ tilstand er hun ofte såpass drevet av desperasjon og trang til selvskading og selvmord at hun heller ikke har kontroll.»
Det stod også at de gjerne ville behandlet meg frivillig, men at det har jo ikke funket.. At etter 3 måneder på tvang ble jeg satt over på frivillig noen uker, og at det endte i selvmordsforsøk som la meg i respirator og koma i 5 dager. At ingenting ved meg påpeker at det noe annet enn et nytt selvmordsforsøk ville skje og at det å skrive meg ut ville sette mitt liv i umiddelbar fare. Han fortalte også at dette er første gang på flere år jeg ikke er anemisk (det vil si å ha lite røde blodlegemer) fordi jeg selvskader så mye mindre på sykehus.

Det stod ingenting om mitt utbrudd egentlig, syns det er like så greit. De skrev bare at jeg la frem mitt syn om at jeg må få lov til å dø, at det er mitt valg.

Men en setning lyser opp og stikker meg i øyne og hjerte.
Kontrollkommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.

Alvorlig sinnslidelse…? Jeg?
Jeg vil jo bare være frisk
Vet ikke om DID’en er alvorlig sinnslidelse. Skulle ikke forundre meg, men.. Bah.. Jeg vil ikke være så syk! Uansett virker det som kronisk suicidal er en alvorlig sinnslidelse. Wtf?
Jeg vil ikke ta livet av meg fordi stemmer forteller meg det(personlighetene snakker sier det jo på innsiden, men jeg har aldri prøvd å ta livet mitt pga de). Jeg vil ikke ta livet mitt fordi jeg har en forvridd virkelighets oppfattelse.
Jeg vil ta livet mitt fordi livet er så uutholdelig vondt at jeg orker ikke mere!
Jeg syns jeg er frisk nok til å kunne ta det valget selv! En ting er at de har holdt meg innlagt i over et halvt år for å holde meg i livet mot min vilje, men å kalle meg alvorlig sinnslidende pga det?
Overlegen skrev at mine grunnlidelser kombinert med manglende kontroll og selvmordønsker konstituerer en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.
At det er umiddelbar fare for mitt liv hvis de skriver meg ut.
Men når skal de fatte at mitt liv ikke spiller noen rolle? SLUTT å lat som om mitt liv er verdt nok til å spille en rolle, det gjør meg fly forbanna! For svingende! GIDD lissom.

Brevet ender med ordene jeg ikke liker..

Kontroll kommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnlidelse i lovens forstand. Vi finner herved at fortsatt bruk av tvungen helsevern er nødvendig fordi pasienten utgjør en alvorlig og nærliggende fare for eget liv. Frivillighet anses som formålsløst  og har nylig vært forsøkt med dramatisk utgang.
Også en helthetsvurdering tilsier at tvungent psykisk helsevern er den kalrt beste løsningen for pasienten. Suicidalfaren er overhengende.

Klage fra (mitt navn) over fortsatt andvendelse av tvungent psykisk helsevern tas ikke til følge.

Fml.

«Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø» (redigert18.08.2012)

Redigert:
I dag (18.08.12) kom jeg over dette posten igjen.. Den er en av de mest leste, og jeg vil ikke at denne posten skal representere meg lengre! Jeg lar den stå for å minnes om hvordan det har vært, og fokusere på at dette er ikke lengre alt jeg vil. Jeg bare slenger innom denne linken her som det står om positive ting ), spesielt Happy new year..? Jeg er ikke på stadiet at jeg ikke ønsker hjelp lengre, og jeg vil dere skal vite det..! Okei, her kommer original posten;

Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø!

Disse ordene har fulgt meg veldig de siste årene.
Alle gangene jeg har møtt legevakt, politi, ambulansepersonell, leger, sykepleiere, akutten, intensiven, og ikke minst på tvungen observasjon på psykehus.

Jeg har blitt dratt av bruer, ut av togtunneler, funnet etter overdoser, dratt blødende ut av toaletter, kuttet ned fra stranguleringsforsøk, holdt fast,
tvunget til å leve.
Jeg har vært borti uendelige mange mennesker som prøver å redde et liv som ikke vil reddes. Pusten som ikke vil puste. Et knust hjerte som ikke ønsker å slå! En kropp som er for sliten til å fortsette. Et liv som ikke vil leve.

Jeg har skreket, grått og tryglet samme setningen;
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil!

Dette har det kommet mye av denne uken..
Det har blitt mye tvang.. Slik som jeg beskrev  i det forrige innlegget har dissosiasjon blitt kombinert med intense flashbacks at jeg mister helt orienteringen om hvor og når jeg er.. Og når jeg tror at jeg er tilbake i kjelleren, jeg hører Slangen komme, jeg lukter ånden hans, ser han foran meg, kjenner fantomsmertene der de skadet meg, fryser slik jeg gjorde i kjelleren og armene fra psykehusansatte blir armene til overgripere som holdt meg fast mens resten voldtok.
Jeg blir helt overmannet av gjennopplevelsene, jeg blir liggende å sparke og slå for å komme meg løs fra overgripernes grep før jeg skjønner at det er hjelpende hender som holder meg for at jeg ikke skal slå meg for hardt.

Men det som har regjert mest er nettopp dette..
Jeg vet at de bare vil hjelpe.
Jeg vet at det er jobben deres å holde meg i live!
Men jeg vil ikke ha hjelpen.
Jeg vil få lov til å dø snart..
Denne uken har det vært selvmordsforsøk nesten hver kveld.
Ikke alle like alvorlige. I går kom desperasjonen igjen.
Etter mange vonde timer med gråt og angst lå jeg skjelvende i fosterstilling under pulten. Jeg hadde holdt på å tisse på meg i halvannen time før jeg til slutt kom meg gråtende og hyperventilerende opp bare for å gå på do. Det gikk ikke bra, jeg havnet i hjørne der selvmordsimpulsene kom for fullt. Jeg prøvde strangulering, men det gikk. Med fotfølging var det ikke lett å få til noe, men jeg knyttet knute på en strikk og klarte å sette den i halsen. Men da de fikk den opp igjen var det ingen nåde og jeg ble dratt inn på skjermet. Der var selvmordsimpulsene så sterke, jeg gjorde alt jeg kunne finne på.
Men med tre i rommet gikk det jo ikke.
Uroen tok så over at jeg måtte bli holdt fordi de mente det var fare for at jeg skadet meg selv alvorlig. Men med holding gjør det jo ofte ting verre. Jeg tryglet de om og om igjen om å la meg slippe livet, la meg dø. At om de virkelig brydde seg måtte de la meg dø, de så jeg hvor vondt jeg hadde det?!? Men de hørte jo ikke på meg.. To holdt meg mesteparten av tiden, men ting ble så vanskelig at plutselig forsvant jeg. Det neste jeg husker er at jeg ligger i belter. Jeg ble fortalt at jeg hadde switchet til en veldig destruktiv personlighet. Hun hadde sparket og slått etter personalet. Hun hadde sagt at hun skulle drepe meg før de fikk gjort det, at hun visste de ville skade henne. At de holdt fordi de skulle voldta. Da ble det visst tre stykker som måtte holde, og da ble det belter.
Jeg ble så skuffet. Det er månedsvis siden sist jeg trengte å bli beltelagt. Det var en periode det ble veldig ofte, men nå var det lenge siden sist. Veldig nedtur :(

I dag var ikke så veldig mye bedre. Det var mye uro på avdelingen. En pasient prøvde å knuse noe i fellesarialet, det ble løping, skriking og beltesenga kom rullende. Jeg har den utrolig vanskelig greia at jeg sliter med at jeg tar på meg andre pasienters smerte. Er de redde blir jeg redd, er de urolige blir jeg urolig, er de fortvilet blir jeg fortvilet, er det desperate blir jeg DESPERAT. Og ikke minst.
Selvskadingstrang smitter. Selvskadingssituasjoner trigger. Jeg ble kjempe fortvilet og urolig.. Jeg gråt så jeg ikke fikk puste og selvskadingstrangen drev meg på jakt ut i avdelingen for å finne noe. Jeg ble dratt tilbake til rommet og der eskalerte det. Jeg visste jeg kunne trengt en sobril, men jeg får bare 3 i uka. Og jeg hadde allerede brukt to, og jeg vet at kveldene blir tøffere enn dagene, og jeg måtte spare. Heldigvis hadde jeg en god kontakt som ringte legen og passet på at jeg fikk meg en ekstra. Det gjorde at jeg ble motorisk rolig nok til å legge meg under pulten. Den innvendige uroen derimot gikk ikke bort. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg prøvde å se favoritt episoden min av «Family Guy» som vanligvis får meg til å le, men jeg gråt bare enda mer fordi det ikke muntret meg opp. Så plutselig slo det meg. Jeg kom på at etter en skading hadde jeg gjemt unna en glassbit. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte på do. Tross fotfølgingen har jeg fått lov til å gå på do alene.  Kontakten min skjønte raskt det var noe galt, så jeg ble stanset fort. Men det ble ganske dypt og de slet med å stoppe blødningen, den ble litt for stor.
De ville sy. Det ville ikke jeg.
Som jeg har skrevet før er det så vanskelig for meg å bli sydd, fordi at smerte som påføres av noen andre gir meg helt insane overgreprelaterte følelser. Det blir rett og slett en overgrepsituasjon for meg. Jeg prøvde å nekte, men ble tvunget ned på benken og holdt av 3 stk mens de sydde. Det er det vondeste jeg har vært med på lenge. Jeg klarer ikke ligge på ryggen i senga en gang, det trigger så mange flashbacks. Da de la meg på rygg og holdt meg fast klikket det for meg. Legen var irritert og sa at jeg la opp til at det skulle bli overgrepsituasjon, men når jeg blir holdt fast har jeg null kontroll Det ble så vanskelig, gråt, hyperventilerte og gjorde alt jeg kunne for å komme meg løs. Dissosiasjonen fulgte med flashbacksene og jeg slet noe enormt.
Ja jeg vet at når jeg kutter burde jeg skjønne at sying kommer. Men planer var jo ikke å måtte bli lappet sammen igjen, planen var jo å dø :(
Det ble tøft, men vi ble nå ferdig..

Dette skjeddde i 4-5 tiden, etter det har blitt holdt mye på skjermet.

Uff, hvis ikke de kveldene blir lettere snart vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre :(

De holder meg her mot min vilje, har gjort det i over et halvt år. Bare for å holde meg i live

M e n    j e g   v i l    i k  k e    h a    h  je  l p .

J e g    v i  l    d ø ! !

«Du er trygg»

Jeg kjenner det kalde kjellergulvet under meg, jorda mellom tærne. Fire sterke armer holder meg fast. Jeg prøver å komme meg løs, men har ikke sjans. Den forhatte knirkingen i trappa ned mot meg blir høyere og høyere. Jeg lukter alkoholen og ånden hans i det han nærmer seg ansiktet mitt. Smertene i underlivet er uutholdelige. Jeg skriker etter hjelp og spreller enda mer.
Plutselig tar den ene armen som holder meg hånden min, og begynner å klemme med korte intervaller. Jeg hører en stemme langt unna.
«Fragile, du er trygg»
Jeg skvetter å spreller mer for å komme meg løs.
«Hør på stemmen min og kjenn at jeg klemmer i hånden din. Fokuser på at dette hadde du ikke i kjelleren, du er ikke i kjelleren nå.»
Sakte men sikkert begynner jeg  å forstå hvor jeg egentlig er.
«Du er på psykethuset, du er trygg» Sier stemmen igjen.
Denne gangen kjenner jeg den igjen. Det er stemmen til P. Det er han og M som holder meg. Smerten i ryggen og hodet slår meg og jeg vrir meg i smerte.
«Du slo ryggen og hodet ganske hardt» sier M og tørker svette fra panna mi.
Jeg ligger på ryggen på rommet mitt på psykehuset. Jeg tar en rask titt på klokka på veggen og ser at jeg har ligget på gulvet og blitt holdt i halvannen time. Pusten er ute av kontroll og tårene renner. Jeg prøver å komme meg løs, men de fortsetter å holde. Jeg prøver å forsikre meg om og om igjen hvor jeg er, og ikke minst når jeg er. Flashbackene blir så virkelig at jeg ser de like godt som det jeg ser rundt meg. Luktene til Slangen begynner å rive i nesa, jeg hører han lukker døra etter seg, og takket være en god dose dissosiasjon er jeg rett tilbake i et av overgrepene igjen. Jeg blir holdt fast, jeg trygler de om å ikke tvinge meg, at jeg ikke vil. Jeg sparker og prøver å rive meg løs, men grepene blir bare hardere. Jeg kjenner smertene komme tilbake, er helt tilbake.
Dette skjedde om og om igjen i går..
Jeg switchet flere ganger.. Noen ganger til små barn som bare ville ha bamsen, en gang til en som var mer utagerende enn det jeg var.
Legen satt med meg halvtimes tid. Hun ville ha meg til å telle ting eller fortelle om dagen min.. Hjalp ikke noe særlig, men hun var veldig søt.
De snakket litt om at de egentlig burde lagt meg i belter.
Jeg vet ikke.. Jeg har sagt før at hvis jeg må bli holdt lenge er det bedre med belter, fordi det å bli holdt fast av folk er veldig re-traumatiserende for meg. Likevel ble det litt godt i går å ha hender å holde i. Jeg vet ikke.. På akutt psyk ble det belter hvis jeg ble holdt mer enn 5-10 min. De har tydeligvis ingen lignende retningslinjer på det her.

Nå sitter jeg tilbake på fotfølging..

Merker ikke så veldig forskjell.. Ette ren måned med fotfølging ble jeg tatt av den forrige uke. Etter et selvmordsforsøk ble jeg satt tilbake, men etter et døgns tid ble jeg satt tilbake til det vanlige; hvert tiende minutt.
Men hvertfall kveldene den siste halve uka har jeg vært så dårlig at jeg ikke har fått være alene. Blitt mange desperate forsøk på å dø.
Det høres sikkert dumt ut, det er å prøve å strangulere seg mens det sitter noen i rommet. Lett å bli dømt for oppmerksomhets søking.
Men jeg vil forklare…
La oss si at du er i et brennende hus. Den eneste måten du har å overleve på er å hoppe 10 meter over flammehavet til neste sted å sette bena på. Hodet ditt skjønner at du ikke klarer å hoppe 10 meter, men jeg tror de færreste bare ville satt seg ned og ventet på å dø. De fleste ville prøvd å hoppe ,selv om  hodet skjønner at det ikke går er nok instinktet sterkt nok til at man gjør det man kan for å prøve å overleve.
Litt slik blir det med meg.
Dødsønsket blir så sterkt at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å prøve. Selv om fornuften sier; «det er to stk i rommet, selv om du klarer å strangulere klarer du ikke å dø så lenge de er her», skriker kroppen; «må ut av denne smerten, MÅ ut av denne smerten», og trangen til å slippe unna det vonde blir så sterk at jeg klarer ikke la være å prøve.
Heldigvis har jeg hatt noen gode kontakter som har forstått dette. Nattevakt JK har måttet true med å dra meg inn på skjermet, men måten han sier det på viser at han forstår. På gamle sykehuset fikk jeg bare høre; «hvis ikke du tar deg sammen og slutter med det tullet blir det skjerming eller belter», mens JK bekreftet at han visste at dette var vanskelig og utenfor min kontroll, men hvis vi sammen klarte å få kontroll måtte de ta meg ut av rommet fordi det var så mye jeg kunne skade meg selv med der.
P er også veldig grei, han bekrefter stadig at ingen vet hvor mye jeg kjemper, men at han vet hvor vanskelig det er og at jeg gjør alt jeg kan for å få kontroll over selvmordsimpulsene.
Jeg har også en tendens til å ikke klare å slutte å si unnskyld mellom slagene, fordi fornuften da hersker og jeg vet hvor dumt det er å holde på slik. Han sier også om og om igjen at det ikke er  nødvendig å si unnskyld, at dette er ikke noe noen laster meg for, at det ikke er jeg som ikke strekker til, men at med mine forutsetninger er ikke dette noe jeg klarer akkurat nå.
Det er klart det er farlig hvis jeg begynner å falle tilbake på dette; jeg kan ikke noe for det, det bare er sånn. Kommer ikke til å gjøre det. Med en gang kontrollen er tilbake fokuserer vi på at dette kommer til å gå bedre og bedre for hver gang, at jo hardere jeg jobber, jo lettere kommer det til å bli..

Er full av blåmerker og har vondt over alt etter å ha ligget på gulvet og prøvde å komme meg bort fra sterke hender i over 2 timer i går.
Nå håper jeg bare virkelig at ikveld ikke blir like ille..

«Du er trygg»

Kan ikke huske sist gang jeg følte meg trygg..

Men uansett hvor forbanna jeg er for at jeg er her på tvang,
er jeg glad jeg ikke var alene i går..

Jeg ville jo bare være frisk..

Fra tidlig barneskole var tankene om at det kunne ikke bare være meg..
Jeg tenkte at alle måtte jo ha det sånn..
Alle hadde vel hemmelige stemmer på innsiden..
Alle hadde vel dager de ikke husket noe av,
gjort ting de ikke husket at de gjorde..
Det fantes vel ingen foreldre som egentlig brydde seg om barna sine,
foreldrene jeg så tullet sikkert bare,
de slo garantert barna sine når jeg forlot huset.
Alle hadde vel slemme hemmeligheter…
Alle hadde vel blåmerker å skjule, eller blod fra det forbudte stedet.
De måtte vel være med på slemme leker de og,
gjøre ekle ting for å gjøre de voksne glade.
Det var vel ingen som virkelig hadde det bra inni seg..

Eller…?

Men etterhvert som jeg ble eldre skjønte jeg at ikke de rundt meg hadde Slanger i livet sitt. At de fikk gode ting hjemme.
At de ikke ble slått eller voldtatt.
Jeg så også at Slangen var så snill med de andre barna.
Han slo ikke de, de måtte ikke leke slemme leker med han, de  lekte snille leker sammen.
Jeg ble reddere og reddere i det jeg forsto at grunnen dette vonde som skjedde ikke handlet om han, det handlet om meg!

Jeg tror nesten at jeg var mer redd enn han for at noen skulle finne ut av det.
Det var jo jeg som dro dette frem i han! Det var ikke han som var slem,
det var jeg!
Og ikke minst.
Grunnen til at han valgte meg var jo at jeg var verdiløs.
Jeg ville ikke at noen flere skulle skjønne det!
Ingen kunne få vite hvor ekkel, mislykket, slem,
fæl og verdiløs jeg var.
Ingen kunne få vite!
Jeg ville jo bare være normal..
Jeg ville være som de andre barna..
Jeg ville jo bare være frisk..!

Men barna på skolen hadde oppdaget det også..
De ropte æsj med en gang jeg kom inn i rommet.
Guttene gav meg tips om hvordan jeg skulle ta livet mitt.
Jentene mobber som bare jenter kan, blikkene, kroppsspråket og baksnakkingen.
Jeg ble fortalt hver dag hvor stygg jeg var.
Jeg hadde ingen venner..
På ungdomsskolen ble det verre.
De begynte å bli fysiske.
I 2 år ble jeg kastet ut av klasserommet hvert friminutt,
fordi de sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.
Lærerne begynte å merke det.
De sa ifra til pappa, men han sa at det var klart de mobbet,
sånn som jeg var..
Da nektet jeg enda mer ovenfor lærere og hjemme.
Sa jeg var med på det, at vi bare tullet.
Ville ikke at flere voksne skulle skjønne hvor
dum, teit, feit, verdiløs, mislykket og stygg jeg var.
Hvis de voksne skjønte det,
så kom de sikkert til å voldta og slå de også.
Det var jo det jeg fortjente, jeg visste det.

Smilet ble klistret på..
Ingen skulle få se..

Etter hvert kom også delene som hadde i oppgave å late som de var meg. Mange av de andre delene svarte på mitt navn. Ingen måtte skjønne noe..
Jeg ville jo bare være frisk..

Etterhvert var det ikke bare folk rundt meg jeg trengte å føle meg frisk ovenfor, det ble meg selv også.. Jeg hadde en blogg der jeg skrev anonymt om vanskeligheter, men til og med der løy jeg for å være friskere..
Jeg sa jeg bare hadde skadet siden jeg var 16..
Jeg sa ikke et ord om seksuelle overgrep.
Jeg ville jo bare være frisk..

Jeg jobbet så hardt for å være normal, virke frisk at jeg kom ikke inn i psykiatrien før jeg var 19.. Det første halve året var jeg innom utrolig mange behandlere, pluss psykehuset.
Mange av de sa at symptomene mine lignet noen som hadde blitt seksuelt misbrukt. Jeg blånektet.
Jeg ville jo bare være frisk..

Etter at jeg trodde alle hadde stemmer på innsiden, perioder de ikke husket noe av og fått beskjed om at en har oppført seg anderledes fortrengte jeg bare det.
Lenge.
Nektet å forholde meg til det.
Nektet for folk som mente det..
Mange av delene responderte fortsatt på mitt navn.
Men i vinter sa noe bang. Jeg vet ikke hva, men plutselig gikk ikke delene med på å bli forvekslet med meg lengre.
Den som ble lagt mest merke til var Lise.
Jeg ble spurt av de på psykehuset.
Jeg ble også utredet på Modum bad, traume avdelingen.
Der begynte jeg for første gang å inkludere litt i hva som hadde foregått hele livet mitt. Men jeg sa lite, veldig lite.
Jeg hadde begynt å være med på lasset til Lise..
Jeg satt lissom i baksetet mens hun styrte.
Jeg fikk med meg alt som skjedde, jeg hadde bare ingen styring.
Det var dette jeg begynte å dele med psykologen som utredet meg.
At jeg gjorde ting som feks falle på isen for så å sette meg ned å gråte.
Men det var kun Lise jeg innrømte ovenfor henne..
Det var ikke før innleggelsen i Mai at jeg begynte å være ærlig om flere av delene med psykolog A. Og da fortalte jeg heller ikke om alle.

Jeg tar meg selv i å fortsatt dysse det ned.. Snakket med en kamerat her om dagen.. Snakket for første gang med han om delene.. Han spør hvor mange det er. Jeg sier 20-25. At jeg vet om va 20, men vet det er fler. Sa jeg.
Sannheten er at jeg vet om minst 25.

Jeg vil kunne klare å være ærlig, samtidig som et ønske er sterkere.
Jeg vil bare være som de andre rundt meg..
Jeg vil jo bare være normal..


Jeg vil jo bare være frisk!

Når nettene blir lange og angsten setter inn..

Da blir det  vanskelig å være meg..

Nettene er utrolig vanskelige for tiden.. Jeg er redd, hele tiden – og mye redselen er for natta.. Jeg sover så lite, og sliter så mye med mareritt..
Det er jo noe sånt at 5 minutter søvn er 1 time i drømmetid, det er en forbannelse for meg.. Også sliter jeg også veldig med realitetsorientering når jeg våknet. Jeg kan ligge i halvannen time og være så dissosiativ at jeg ikke skjønner hvor jeg. Jeg føler meg som en niåring igjen, og er helt sikker på at jeg er i hans hus. Jeg tør ikke se meg rundt, jeg bare ligger helt stille og tørr nesten ikke puste, er så redd. Slik kan jeg ligge halvannen til to timer, og de timene blir ganske lenge. Jeg ligger lissom bare å venter på at noen skal komme inn og rive av meg dyna…

Den siste uka har det også tatt så lang tid før jeg har sovnet. Jeg tar en ganske stor dose for å sove, så selve innsovningen har ikke vært noe problem. Men den siste uka sovner jeg ikke før de har måttet ringe vakthavende lege for å gi meg noe ekstra.

Kveldene har også vært utrolig tøffe. Mye gråt og angst. I går satt jeg over en time uten kontroll over pusten, og kroppen så redd at den skjelver.. Jeg hadde vært ute av under pulten kun når jeg måtte på do. Var så redd.. Så redd for å bli redd i natt..

Jeg prøver lissom å lå fornuften bestemme. Fordi fornuften vet at her er det låste dører, at det er ansatte tikl å passe meg, at hallusiasjon av overgrpier ikke virkelig, at jeg nå er voksen og kan forsvare meg mer enn jeg kunne før. Men kroppen hører ikke..
Kroppen er helt vettskremt.. Hele tiden! :(

I natt hadde jeg et helt grusomt mareritt. Jeg drømte at jeg våknet i senge på sykehuset. Ut av mørket begynte det å komme overgripere og folk på psykehuset, alle slo, voldtok og turturerte. Og jeg skrek om og om igjen, men ingen kom for å hjelpe meg. Var helt svett da jeg våknet.. Det verste var nesten ikke hva de gjorde, det var at folk hørte meg skrike men ikke hjalp meg. Representer kanskje hvor redd jeg er for at de her ikke skal passe på..

Håper av hele hjertet at i natt blir bedre.. Håper dere får en god natt og..

Takk…

Jeg vil bare takke deg!

Du som leser.. Tusen takk for kommentarene deres! Tenk at jeg har noen som jeg kan være uhemmet ærlig med, som ser på meg selv om jeg er i mørket..

Det betyr mye når dere kommer med trøst, egne meninger, egne erfaringer!
Det betyr så utrolig mye for meg at dere bekrefter at dere leser, om det så bare er for å legge igjen en klem..

Og til dere som ikke kommentarer.. Takk at du er der! :) Jeg vet at du er der, og det betyr så mye for meg! Jeg følger med på statistikken (over 80 visninger bare i dag) og jeg fryder meg over at nettopp DU er der..
Det at noen bryr seg nok til å lese om min hverdag rører virkelig ved meg.. Jeg har vokst opp med at ingen brydde som om hva jeg hadde å si, hva jeg mente eller følte. Det at noen vil ta del i min hverdag betyr hele verden for meg..

Jeg drukner…

    Jeg
d r u k n e r
. . .


  Bak    m a s k e n e . . .

           i    d e l e n e. . .

      I hvor himla bra jeg
later som det
går..

Skallet mellom meg og de blir bare tykkere og tykkere..
Dette er fjerde helgen på rad jeg har fotfølging..
Og den må bort..
Den MÅ bort..
For det første trenger jeg å få muligheten til å selvskade igjen. Jeg har klart det noen få ganger, men det er vanskelig å få til når noen sitter og ser på deg 24/7..  Dessuten er det noe neste søndag.. Som jeg så innmari gjerne vil være med på.. Jeg har fått med beskjed om at det vurderes fortløpende.. En av primærkontakene mine foreslo at det kunne være en motivasjon til å komme frem fra hulen under pulten. Den jeg gjemmer meg i fra morgen til kveld.. Hvis jeg hadde en grunn til å jobbe med å komme ut er det hvertfall en motivasjon til å prøve. Akkurat nå orker jeg lissom ikke bry meg. Jeg ser ikke vitsen med å utsette meg for angsten det er å være fremme. Jeg kommer frem til måltider, det er stort sett det.. Men i helgen har jeg switchet mye for å klare å være ute av hulen. Sett noen filmer, jeg har til og med spilt piano.. Jeg merker at Cecilie og Kamile har vært nære meg.. Tror de også er opptatt av å få tilbake muligheten til å skade. De er egentlig ikke veldig destruktive, men de vet at jeg trenger selvskadingen for å overleve. Selvskadingen gjør at jeg orker en time til, en dag til av livet.. Det greie med de to er at de kan late som om de er meg så godt at det er ytterst få som merker at jeg ikke er her.. Jeg ble fortalt at av de på et punkt hadde sagt; nå må jeg tilbake under pulten, Fragile liker ikke å komme til seg selv noen andre steder enn i hulen..
Uten om det tror jeg ikke noen har merket noe..

Jeg fikk besøk i dag.. Av en venninne.. Vi har ikke kjent hverandre lengre enn 8 måneder eller noe, men hun har vært veldig mye med meg når jeg har vært dårlig, så hun kjenner meg..
Hun spør hvordan det går. Jeg smiler og sier at det går greit!
Hun gransker meg og sier;
Hvorfor lyver du?
Da kom tårene.. Heldigvis switchet jeg visst. Det neste jeg husker er at jeg sitter i en latterkule. Vet ikke hva jeg lo av, men fortsatte så godt jeg kunne.. Jeg vet ikke hvem som tok over, men venninnen min så ikke særlig bekymret ut, så hvem enn det var hadde klart å snakke det bort, le det bort, ikke vet jeg.. Men samtaleemnet var hvertfall på noe annet..

En av primærkontaktene (MJ) mine og jeg snakket litt om hva som skal av for at fotfølgingen.. Og at jeg ikke skjønner at det har vart så lenge! Psykolog I er kjempe imot fotfølging, hun tenker maks et par døgn.. Nå har det gått snart 4 uker.. Men MJ sier de aldri har sett meg sånn, at de har gått gjennom journalene fra det gamle psykehuset, at de heller aldri har sett meg så redd at jeg tilbringer 95% av våken tilstand i fosterstilling under en pult. Og at så lenge jeg ligger der virker det rart å skulle løsne på oppfølgingen..

Jeg klarte(vel, kroppen klarte) å være fremme fra den trygge hulen under pulten under en film og under besøk i dag..

Men jeg sliter..

J e g     r o t e r      m e g      b o r t     i     m a s k e n e !
Jeg må spille glad men ikke så glad at de ikke tror på meg.
Jeg må spille modig, men klarer ikke spille modigere enn jeg tørr å være.
Jeg må le, men  ikke for høyt.
Jeg må skjule tårene, men la det bli for tørt.
Jeg må la de andre delene hjelpe meg, men ikke så mye at de ansatte merker noe.
Jeg må spille håpefull, men ikke så håpefull at de tror jeg bare avleder en nytt selvmordsforsøk, da tar slipper de meg hvertfall ikke ut av syne..

Men mest av alt;
Jeg må slite for å fake, men ikke så mye at jeg går på snørra.. Jo lengre og jo hardere jeg jobber for å late som ting er bra, jo hardere blir fallet.. Og fallet kom ikke komme! Det kan ikke det..


Is it over yet..?

Do you know?

Møte med kontroll kommisjonen..

Ting går ikke så veldig mye bedre.. Dagene ligger jeg fortsatt under pulten..

I går var det møte med kontroll kommisjon.. Det gikk ikke bra.. Jeg brøt sammen. Advokaten forberedte meg jo på at kontroll kommisjonen ikke kom til å ta min side og la meg skrive meg ut. Det begynte med at overlege gjorde rede for min historie og hvorfor jeg er her. At sist gang jeg skrev meg ut ble det koma med respirator i 5 dager(jeg trodde ikke det var så lege, men det var det han sa gitt) etter selvmordsforsøk. Om alle forsøkene jeg har hatt det siste halve året, med vekt på de jeg hadde gjort mens jeg var innlagt. Om alvorlig selvskading, sterke dissosiative symptomer, blah blah blah.. Jeg sank bare mer og mer sammenfor hvert punkt han  hadde. Han sa de visste at grunnen til at jeg ville ut var kun  for å få muligheten til å ta selvmord. Jeg jobbet i hodet for å finne løyer å overbevise de med, men da de ble min tur til å snakke begynte jeg bare å gråte. De spurte hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble skrevet ut. Alle tankene jeg hadde laget meg forsvant, alt jeg stotret frem var at det hadde ikke de noe med. Det ble ikke så mye jeg fikk sagt den omgangen.. Advokaten min snakket litt, og de gjorde seg klar til å avslutte. Jeg ble mer og mer desperat etter å få de til å skrive meg ut, jeg visste ikke hvordan. Han som ledet så at jeg ikke følte meg fredig og spurte igjen om det var noe jeg ville si. I desperasjonen var det eneste jeg kom på å overbevise de til å la meg slippe all smerten. Mellom hikstene forklarte jeg ikke stykker om incest, om M, om motløshet, om følelsen at jeg aldri kom til å oppleve liv ute overgrep, da jeg hele livet har opplevd så ufattelig mange som vil skade meg. Jeg ble nesten litt sint over at de skulle sitte der å tvinge meg til å leve, jeg bad de slutte å late som livet mitt spiller noen rolle. Da brøt en av de ut i gråt og sa hun brydde seg selv om hun ikke kjente meg, og at livet mitt var verdt noe. Da avbrøt lederen oss og avsluttet.  Jeg følte meg som en komplett idiot. Jeg vet det var utrolig upassende av meg å begynne å legge ut om slike ting i et møte med kontroll kommisjonen. Jeg vet det ikke hørte hjemme der. Jeg angret så det holdt. Tror advokaten også syns det ble for dumt, han var veldig kort etterpå.
Jeg vet det var teit gjort.
Jeg var bare så innmari desperat.

Jeg prøvde å strangulere meg i natt.. Det gikk ikke.. Jeg var heldig med en nattevakt som satt med nesa godt begravet i en avis, så jeg fikk knytt og strammet. Men det jeg brukte var for tykt, slik at jeg måtte dra for å stanse luften for å komme ned i lungene. Det gikk helt til jeg besvimte, men da slapp jo hendene å stramme. Så jeg våknet igjen, rasende for at det ikke hadde gått.. Dette gjentok seg noen ganger, før jeg prøvde å nærme meg senga(ligger jo på madrass på gulvet) for å binne den fast der. Men da ble jeg tatt. Jeg tviholdt i knuta, men han fikk meg løs til slutt. Gråt og gråt. Hadde vært kjempe urolig hele kvelden, det var 3 timer etter kveldsmedisinene pleier å virke, og jeg var ikke trøtt.. Men fikk en sobril og en god nattevakt inne hos meg, så sovnet til slutt.. Takk og lov det..

Fælt bursdagsminne..

Det er bursdagen min i disse tider.. Jeg liker det ikke.. Enda flere vanskelige minner å snakke om.. Det er ikke dette som er det den tøffe Hemmeligheten for tiden, men det blir tøft nok..
Dette er et minne jeg skrev forrige bursdagen min.. Skriving har jo vært en måte å få ut ting på, få minnene på plass. Jeg har aldri delt dette jeg har skrevet her med noen, men nå har jeg endelig noen å dele det med. Dette kan være veldig sterk lesning, noe er detaljert. Mange synes sikkert det er for detaljert, men det som hjelper meg er å sette ord på detaljene, flytte de ut av hodet. Jeg har også fått anbefalt av incestsenteret å skrive dette ned, har også lest lignende skildringer hos andre bloggere som har fått ting ut av å skrive på denne måten. Igjen, dette er den tøffe og ærlige skildringen av et overgrep, det er  ikke for alle.. Hvis du er i tvil om dette kan trigge egne traumer kan det være lurt å hoppe over denne posten.. Da ordene «jeg» og «meg» blir for tøffe, forteller jeg historien fra den lille jentas synsvinkel, det blir lettere da, jeg trenger å distansere meg litt,,
Til resten; takk at du tåler meg..

Hun hørte stemmen hans rope på henne. Stemmen får blodet til å stivne og kroppen til å skjelve. Hun later som hun ikke hører han, og fortsetter på huska. Stemmen kommer igjen, sintere denne gangen. Nei. Hun svelger tungt og går mot han. Hun ser nervøst etter tegn, hun  vet det er den skumle tiden på døgnet, døgnet med flaskene. Hun ser en flaske med noe blankt i, og stopper fortvilet opp. Men  et blikk fra han gjør at hun ikke tørr å gjøre noe annet enn å komme. Men da han lukker døren etter seg blir ansiktet mildt.
“Tenk at du blir 9 år i dag! Gratulerer med dagen, jenta mi,” sier han og gir henne en stor klem. Hun holder pusten og venter på at hånden skal gå under kjolen, men det gjør den ikke. Pusten slippes ut i et lettet sukk.
“Jeg har en bursdagsgave til deg”, sier han og smiler det slemme smilet. “Det er en overraskelsefest!” Han smiler lurt. “Nå er det ingen overraskelse lengre, men dette skal bli så fint! Det er mange her som gleder seg til å se deg!”
Hun tittet opp med litt forventning. Hadde noen gjort noe sånt for henne? Var det noen som var glad i henne allikevel? Noen som likte henne nok til å feire bursdagen hennes? Frykten satt i magen, minnene av alle de slemme lekene til Slangen dukket opp, men den lille forventningen skyldte det bort.. Det var alt hun rakk og tenke før han tok henne i hånden og dro  henne mot stua. Hun sitret i forventning, men det var ingen der. Plutselig skjønte  hun hvor de var på vei. Kjelleren! Det farlige stedet!! Hun begynte å kjempe imot, men han var alt for sterk. Kjellerlukt blandet med alkohol møtte henne da han åpnet døren. Han dro henne ned trappa og dyttet henne de siste trinnene. Hun falt ned på den kalde møkkete betongen. Hun var rask med å gjemme seg bak den sitge-lignende trappa som gikk fra overetasjen. Hun tittet forsiktig frem, mens hun telte mennene som stod der. Det var 9 stykker, 10 med Slangen.. Noen hadde hun sett før, men de fleste ikke. Alle så på henne, alle hadde slemme smil.
“Kom frem da, fittemor” Stemmen til Slangen er sint igjen nå. Hun la hodet mellom knærne og lekte usynlighetsleken. Plutselig tar noen tak i håret hennes og drar henne frem.
“Husker du hva som skjedde forrige gang du ikke ville kle av deg, da genseren din ble ødelagt fordi du ikke gjorde som jeg sa?”
Hun nikker med tårene i øynene, og husker at for to dager siden ble hun slått da hun kom hjem, fordi genseren var ødelagt.
Krevende øyne så på henne. “Skal du kle av deg selv, eller må jeg bli sint som sist gang?!?”
Øynene ble overfylt av tårer.
“Jeg vil ikke, vær så snill å ikke tving meg” Stemmen klarer nesten ikke bære ordene.  “Vær så snill!
Slangen gidder ikke vente på svar, han griper den ene armen mens han begynner å rive av henne jakka. En av mennene tar av seg buksene og tar frem den store stygge og begynner å dra i den. Hun prøver å rope på hjelp, men den ene mannen slår henne så hardt at det føles som om hun kommer til å besvime. Det kommer en til for å hjelpe, den slemme flaske-ånden puster henne i fjeset. Når hun er helt naken blir hun slengt i et hjørne. Hun skalv, ikke bare i frykt lengre, men gulvet er så fryktelig kaldt. Hun titter skremt bort på de. Hun ser at mange av de har drukket veldig mye av flaskene.
“Nå, få se hva hun er god til” snøvler en av de og kommer mot henne. Han trekker ned buksen og det store slemme kommer frem.
“Du vet hva du skal gjøre?” Sa Slangen strengt.
Hun kniper igjen munnen alt hun hadde, ville ikke ha det store slemme i munnen. Hun venter et slag, men mannen bare ler. “Trodde du at du var smart nå?” Han tar fingrene sine og kniper nesa hennes. Hun vil fortsatt ikke lukke opp munnen, men lungene skriker etter luft, og i det sekundet hun må åpne munnen etter luft stikker han den inn. Hun brekker seg, men han bare fortsetter. Plutselig ser hun en til komme mot henne med buksene  nede. Han løfter rumpa hennes så hun står på alle fire før han drar ned buksen og trusen sin. Han går bak henne, og hun kjenner kalde hender spre rumpeballene hennes, og det føles ut som om hun eksploderer da han dytter hans store farlige inn i henne. Hun prøver å skrike, men da han foran tetter luften, og  smerte og brekninger kaster hun opp. Mannen foran bruker kneet til å sparke henne i magen. Hun faller i det pusten blir slått ut av henne. Hun hører han bak banner i det han faller ut av henne. Mannen foran tar henne etter håret og drar henne opp til alle fire igjen slik at den slemme mannen bak kan trenge inn i henne igjen. Slangen ser på henne med det skumle blikket som sier mye om hva som kommer til å skje med  henne hvis hun våger å skrike. Hun biter leppa så hardt hun bare kan i det han stikker det store slemme inn i rompa igjen. Mannen hun kastet opp på slår henne, i ansiktet denne gangen.
«Jeg har fått spy på pikken, din jævla hore! Slikk det av!»
Hun ser på han med tårer i øyene og ber han; vær så snill, la meg slippe!
Slangen ser på henne.
«Gjør du det skal du få gå rett etterpå, okai?»
Tårene blander seg med oppkastet i ansiktet  hennes mens hun gjør som han sa. Smaken fikk henne til å brekke seg enda mer, men hun klarte å ikke kaste opp en gang til. Da den var ren stakk han den inn i munnen hennes igjen og holdt på til det hvite ekle kom. Den slemme mannen bak er heldigvis ferdig. Hun satt seg opp, glad for at hun var ferdig. Hun begynte å trekke på seg buksa, men Slangen stoppet henne.
«Hva tror du at du driver med?!»
Hun kjente redselen nesten kvelte henne.
«M-men du sa, d-du s-sa at je-jeg kunne  gå!» Storet hun. Hun tok seg sammen og så på han med bedende øyne. «Du sa jeg fikk gå hvis jeg gjorde som du sa!»
Slangen tar en slurk av flaska før det slemme smilet kom.
«Hva trodde du? Du er faen ikke ferdig enda!»
Han løfter den lille kroppen hennes opp og legger den på det gamle møkkete bordet. Han nikker til en som tar armene hennes  og holder de fast over hodet hennes. Første kommer og stikker det farlige inni i henne. Hun lukker øyene og tenker på følelsen hun hadde når hun trodde de hadde en fest for henne. Hun tenkte på hvordan hun skulle ønske bursdagen hennes hadde vært. Hun merker at mannen trekker seg ut, at det ekle hvite blander seg med blodet nedover lårene hennes. Da neste mann trenger seg inn begynner hun å slå hodet i bordet. Prøver å få en annen smerte å fokusere på,og kanskje – bare kanskje, hvis hun begynte å blø, kanskje de da ville syns hun var ekkel og slutte. Men da satt deg seg en over henne og stakk det store farlige inn i munnen hennes samtidig som noen presset seg inn i rumpa. Da forsvinner hun inn i det trygge mørket.
Det neste hun husker at det hvite ekle treffer ansiktet hennes. Hun ser ned og ser at den siste i køen av mennene akkurat hadde trukket seg ut. Hun er forvirret men takknemlig for at hun ikke husket det de andre 7 hadde gjort.

I det de andre forlater kjelleren faller hun om i smerter og gråt. Slangen kommer bort til henne.
«Det hadde ikke vært så vondt hvis du hadde vært flinkere. Du vet hva som kommer til  å skje hvis du forteller dette til noen? De kommer til å skjønne hvor ekkel du er som har vært med på noe sånt, de kommer til å forlate deg! Dessuten vet de vi aldri ville gjort dette mot noen som var verdt noe, du vil vel ikke at flere skal skjønne hvor verdiløs du er? De som ikke forlater deg
kommer til å misbruke deg og.»

Blikket  ble plutselig mildere, og han hjelper henne å ta på buksa.
«Dessuten gjør jeg dette fordi jeg er glad i deg, du vet det, ikke sant?

Gratulerer med 9 års dagen da, jenta mi..»

Jeg er redd

J e g      e r      r e d d  . . .

Ikke nå..!

Jeg hater virkelig å være her for tiden. Jeg ligger under pulten døgnet rundt, sover på gulvet.. Jeg spurte til og med om de vær så snill kunne bære ut senga fra rommene mine(er på rommet mitt på dagtid, men må sove på skjermet, det er der jeg sover på gulvet). Jeg orker ikke senger. Hemmeligheten tærer mer og mer, jeg klarer snart ikke mer. Og de gjør det bare verre for meg :( De har spurt om det er noe de kan gjøre for å gjøre ting lettere. Da har jeg sagt at jeg trenger folk jeg er trygge på rundt meg, og hvertfall hvis jeg skal klare å snakke om Hemmeligheten. Frem til for noen uker siden fikk jeg en viss forutsigbarhet og konstantanet i hvertfall en av mine to kontakter var en jeg kjente.
Men det de gjør nå er å bevisst gi meg kontakter jeg kjenner lite ca 80% av tiden, de mener jeg må bli trygge på flere enn de jeg er trygge på. Jeg skjønner det! Virkelig! Jeg vet at de jeg er trygge på nå en gang var ukjente, at jeg måtte gå gjennom prosessen å bli trygge på de også. Jeg vet at det blir lettere for meg hvis jeg finner flere å enn de 10-15 ansatte å bli tryggere på.
Men ikke nå..
For Guds skyld, ikke nå!!
Det er lenge siden jeg har slitt så mye som jeg gjør nå.
Traumer rundt at jeg har bursdag og han alltid brukte det at jeg var et år eldre som en unnskyldning til å gjøre overgrepene verre.
Ukene med Hemmeligheten nærmer seg med stormskritt,
Flashbacksene blandet med dissosiasjon blir så virkelig at jeg kan lukte alkoholånden, få smerter der de skadet meg, jeg kan kjenne hendene holde meg fast, føle alt de skjøv inni meg, føle kulden fra kjellegulvet, høre stønnene, se overgriperene.. Jeg er så redd 24 timer i døgnet at jeg gjemmer meg i fosterstilling under pulten hele dagen og kvelden og ligger på gulvet om natten. Jeg er så suicidal at jeg store deler av tiden tar alle mulige muligheter.
Dette er ikke tiden å dumpe masse ukjente folk på meg! :( Jeg prøver å ikke være for paranoid, ,men det skjer vakt etter vakt; det er flere folk jeg har vært mye med, men jeg får nesten alltid ukjente folk.

Jeg har en de tøffeste tiden jeg har hatt på lenge, og de responderer med å forlange at jeg skal jobbe med å bli trygg på ukjente folk. De ukjente er hyggelige, det er ikke det, men jeg klarer nesten ikke stole på de jeg har vært med 4-5 dager i uka, og nå skjer det ofte at jeg får kontakter som bare har vært kontakten min noen få ganger i løpet av de to månedene jeg har vært her!
Jeg skjønner som sagt at jeg må bli trygge på disse også, men ikke når jeg har det så vanskelig som jeg har det nå..

Men ikke nå…

Ikke nå…!!

Behandlersamtale og vanskelige netter..

Husker lite av søndagen egentlig.. Mye småbiter, lite henger sammen.. Switchet mye..

Natta til i går var en av de verste på lenge.. Jeg kan ofte ha mareritt og slite med å skjønne at det ikke var virkelig.. Drømme at Slangen er i leiligheten, for så å ligge en halvtime å være sikker på at han er der.. Men det har aldri vært så virkelig som i natt. Som jeg sa sist har jeg bursdag i disse dager, og bursdager var ofte en «unnskyldning» for Slangen for å ta overgrepene et skritt videre.. At fordi jeg har blitt et år eldre var jeg voksen nok til å takle det neste han hadde planlagt.. Det jeg har slitt mest med i år er den første gruppevoldtekten, som var på 9 årsdagen min.. Flashbacksene og marerittene rundt slike minner blir så intense, og i natt var jeg så dissosiativ at jeg var helt tilbake. Jeg lå i timesvis av gangen og var helt sikker på at jeg lå i senga hos han, at han snart kom for å hente meg.  Vanligvis gjør jeg ting når jeg ikke får sove, jeg snakker med nattevakta, sitter på pcen, leser, hva som helst for å få tankene bort. Men i natt ble jeg jo bare liggende, turte ikke bevege meg, turte nesten ikke puste, gjorde alt jeg kunne for at det skulle se ut som jeg sov. Jeg hadde tatt medisinene mine tidlig i håp om å flykte, rømme fra kvelden.. La meg i 22 tiden.. Men jeg skjønte ikke at jeg faktisk var på psykehuset før i 8 tiden på morgenen.. Lå med andre ord i sengen i 10 timer. Sov kanskje 3 av de, de andre 7  lå jeg og var så redd at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..

Dagen lå jeg under pulten. Jeg var fremme 3 ganger, til samtale, lunsj og kvelds..

Samtalen med behandlere var dritt.. Jeg føler meg så misforstått hele tiden.. Overlegen var med.. Han snakket om at jeg ville jo ikke dø hele tiden, jeg hadde jo snakket med han forrige uke da jeg ikke ville dø.  Sa han. Og at dette selvfølgelig var veldig E.U.P.F.  Følte meg misforstått. Kontakten min meg litt godt, og brøt inn.
-Det Fragile ofte gjør så lenge hun klarer er å vise oss at det går bedre slik at vi vil ta av fotfølging, løsne på tilsyn, slippe henne ut, osv.. Jeg tror ikke at døds ønsket svinger, det som svinger er hvor mye hun klarer å skjule det.
Jeg vet ikke om dette var uheldig eller heldig. På en måte var det godt at noen kjente det, at noen så det, fikk avbekreftet hele; Fragile er så emosjonell ustabil at hun vil det den ene dagen og leve den neste.
Samtidig vil jeg jo fortsatt ut, og det går ikke hvis de vet at grunnen at jeg vil ut er for å dø. Kompliserte greier.
Videre i samtalen vill overlegen presse litt rundt Hemmeligheten. Det neste jeg husker er at jeg ligger under bordet med tommelen i munnen. Overlegen og psykologen hadde gått. Jeg kom meg fort ganske raskt, og kontakten min skjønte at jeg var tilbake, og forklarte  at jeg hadde switchet til en av de små når overlegen ville vite hvorfor ting er så vanskelige for tiden.. Da hadde psykologen skjønt at det ble for vanskelig for meg og avsluttet samtalen.

I natt var også vanskelig. Fikk en nattevakt jeg har hatt gode erfaringer med, men i går var det ikke lett å få hjelp. Tross at de har fått beskjed om å sette seg inne hos meg (på grunn av fotfølgingen) Satt seg uten for rommet mitt med døra oppe og tok opp avisa. Tross at han hadde fått rapport over hvor mye jeg slet..  Jeg ble bare verre og verre, natta har en tendens til å gjøre det med meg.. Det begynte i gråt og fortsatte i hyperventilering. Han var inne en gang, og sa jeg bare måtte komme meg frem fra under pulten. Når jeg ikke klarte det gikk han igjen. Jeg tryglet han om å ikke gå fra meg meg, men med ryggen til sa han at han satt jo bare utenfor døren. Men det hjalp ikke så mye. Jeg fikk det bare verre og verre og endte i strangulering forsøk. Da ble jeg dratt frem av tre stk, og det er det siste jeg husker. Det neste jeg husker er at jeg ligger og klemmer bamsen med to nattevakter inne hos meg mens den tredje(han som satt utenfor først) satt utenfor med avisen sin. Nattevakt P fortalte at Hanne hadde vært der. Hun hadde ikke sagt stort, men lurt på om hun ikke vær så snill fikk lov å dø snart..
Resten av natta var vanskelig, men litt mer søvn enn natta før..
Fortsatt fotfølging, er dritt lei nå.. skal gjøre det jeg kan for å bli kvitt den. Tar dobbel truxal og sobril ikveld, slik at jeg kommer meg gjennom natta uten selvmordsimpulser..
Dagen i dag har jeg bare gjemt meg i fosterstilling under pulten.
Orker lite annet..