For stor

Når han forteller deg at kroppen din er for stor, ikke ta dette som en utfordring.

Svelg tårene, la saltvannet tvinge oppkastet ned igjen. Når ordene «for stor» lager ekko i magen, hever i strekkmerkene, skulpe over fettet, lukk øynene, tell til ti. Ikke kast opp. Ikke la han knekke deg. Pust. Ignorer stemmer som gjør dette til en utfordring til å kaste opp, oppfordring til å ikke spise på ukesvis inspirasjon til å krympe. Jeg vet hva du tenker. Kropp tung, kropp grusom, kropp vil aldri bli elsket. Vi har vært her før, Fragile. Pust. Dette er ikke første gang du har vært for stor, og vil ikke være den siste. Denne kroppen kjenner «for stor», kjenner hele butikker som ikke har min størrelse, kjenner følelsen av at min vekt er det første folk legger merke til når de ser meg..

Når blir en diett en forstyrrelse? For kvinner som ser ut som meg har jo ikke spiseforstyrrelser – sier de. Ikke sant?

Denne kroppen kjenner skam.

Jeg prøver å tenke at denne skammen ikke skal definere meg. Men samtidig tenker at jeg ikke skal spise den neste uka. Det har alltid vært to stemmer, Fragile! En lysbryter mellom Nemesis og bestevenn, og jeg har en tendens til å kjempe mot meg selv, og ingen stygge ord om kroppen min, selv etter 10 år med grov mobbing, vil noen gang være så stygge som ordene jeg gir meg selv. Jeg skylder ikke på han, fordi jeg hater kroppen min mer enn noen andre kan.

Men når du hører ordene, din kropp er for stor, hør det som for sterk, for mektig. Og du har ikke lengre tid til å overbevise andre om at du er verdig. Pust. Du forteller dine venner at deres skjønnhet ikke vises på utsiden, så si det samme til deg selv. Plukk deg selv opp. Finn en mann som ønsker at du skal ta plass!

Fortell meg igjen at dette ikke er min feil!

Hvis jeg bestemmer meg, akkurat nå, om å slutte å veie verdien min, ville du kalt det å gi opp? Vil du advare meg om helserisikoene? Klarer jeg å drukne ut stemmene som forteller meg at jeg er for feit, for stygg, ikke nok, kan jeg elske denne kroppen nøyaktig som den er?

Mine to stemmer ber meg avslutte dette innlegget på hver siden måte.

– jeg sverger, jeg skal aldri spise igjen.

– jeg sverger, jeg skal bli bedre. Kjære spiseforstyrrelse, du kan ikke få kroppen min, jeg var her først!

Jeg er 31, dette er fortsatt min hemmelighet, og jeg forventer ikke at noen skal tro meg.