Helger er tøffe.. Mye fordi det var oftest i helgene at jeg overnattet hos overgriper og det var da de hadde fester slik at det ble gruppevoldtekter.. De siste helgene har vært veldig tøffe.. Helgen for 3 helger siden ble det 4 beltelegginger.. Har aldri blitt lagt i belter flere ganger på samme dag før, det var litt skremmende.. Sist helg ble det to beltelegginger. Det er det samme som pleier å skje; jeg blir så urolig at jeg leter etter muligheter for å skade meg eller ta livet mitt og det ender med at de må holde meg. Når jeg blir holdt fast switcher som regel. Det å bli holdt fast blir så traumatiserende for meg at jeg ikke klarer å være til stede og en annen personlighet popper frem. Det vonde da er jo at de ofte kobler holding til overgrep, dermed blir de så redde eller sinte at det ender med belteseng.. Vondt å «våkne» i belter! :( Det har vært mest de små redde som har vært der.. De som husker mest å bli bunnet fast under overgrepene. De trygler de ansatte om å ikke skade de. De har sagt flere ganger under belteleggingen at de lover å ligge helt stille slik at de ikke blir slått under overgrepet de da «visste» kom til å komme. Jeg kjenner redselen deres, det er så vondt.
Det som har kommet godt ut av dette er at de ser det går bedre når jeg har kontakter jeg er trygge på, de tar det veldig med i beregningen når de finner kontakter til meg. Jeg har jo  3 kontakter, men de passer på at det er hvertfall en av de som jeg kan prate med.. Det er jo rundt 15-20 stk som jeg har blitt trygg på, så det er ikke så vanskelig nå som de er klar over det :)

Vi jobber med at jeg kan sette mer ord på hva som skjer når jeg begynner å slite.. Jeg føler meg så dum når de spør, fordi det er så ofte at jeg ikke kan svare.. Noen ganger er det fordi jeg føler at det er så «lite» som har startet det. En av belteleggingene forrige helg startet med at Julie(en del på 9 år) hadde delt mye minner, og med henne kommer fantomsmertene(smerter jeg opplever der de pleide å skade meg), falshbacksene, luktene og hallusinasjonene som drar meg tilbake til overgrepet. Jeg prøvde å forklare dette til legen som kom for å sjekke beltene, men etter jeg hadde forklart dette fortsatte hun å spørre om hva det var som var hadde skjedd som gjorde at jeg ble urolig. Det med flashbackene, fantomsmertene og dissosiative lukter og hallusinasjoner var lissom ikke ille nok.. Det hender noen ganger, at jeg er så redd for at grunnen til at jeg får det vanskelig ikke er «alvorlig» nok til å redegjøre at jeg har det vondt, det gjør at jeg heller holder kjeft.
Noen ganger vet jeg heller ikke hva som gjorde meg urolig eller hva som gir meg angst.. Jeg jobbet en gang på en bolig for funksjonshemmede der vi hadde en med lite språk som brukte ordet «redd» for alle negative følelser. Uansett om han var trist, redd, sint, urolig, hadde angst, var sulten, hadde for lavt eller høyt blodsukker, var sliten, uansett hvilken negativ følelse det var beskrev han som; «jeg er redd», det var det eneste han sa. Jeg føler meg kanskje litt som han noen ganger.. Ordene strekker ikke til, de blir ikke store nok til å forklare hvordan jeg har det, jeg finner ingen ord til å beskrive det eller så kjenner jeg meg selv godt nok til å vite hvordan de kom dit. Og dette frustrer meg.. Psykolog I er også litt; «hva følte du om at du følte at du følte det» i samtalene ;) Det blir ofte fokus på følelsene som ledet til at jeg skadet meg, prøvde å ta livet mitt, havnet i belter, osv.. Og det er vanskelig å svare noen ganger, fordi følelsene noen ganger blir litt for diffuse, litt vanskelig å ta grep om.. Alt blir sprutet utover og blander seg..

Overlegen var innom og diskuterte medisiner i dag. At jeg står på 300 truxal eventuelt, men kun 50 fast to ganger. Forrige uke spurte jeg om vi kunne gå opp til 100 de to faste gangene, fordi jeg alltid spør om 50 ekstra uansett. Hun sa at det var litt gamle dager å gi så mye truxal, men at vi kunne prøve det. Det jeg plutselig innså var at jeg nå har tilgang på et halvt gram truxal om dagen.
Jeg kan begynne å spare opp igjen til et nytt selvmordsforsøk.
Primæren min sa hun så det på meg at det var noe jeg grunnet mye på under samtalen. Jeg skyldte det på noe annet. Det frister å begynne å spare. No så innmari. Jeg vurderer å si ifra og be de følge med at jeg tar de… Finner de ut at jeg sparer opp kan de finne på å ikke gi meg mer, og jeg trenger de medisinene.
Og jeg vil jo egentlig ikke ta livet mitt på sykehus uansett. Det er uhorvelig dårlig gjort mot de som har ansvar for meg. Dette må jeg i tenkeboksen med..
Selvmordstankene ligger jo under alt hele tiden. Hvor sliten jeg er, hvor lite håp jeg har. Likevel er det noen av delene som ikke vil prøve lite gjennomtenkte ting tilstede. Jeg gikk to lange turer i dag. Den første gangen var det med to som kjenner meg ganske godt. Jeg tenkte på å kaste meg ut foran biler og ned i vannet, men de tar tak i meg mellom seg etter kun et blikk i en farlig retning. Jeg vet det er dumt. Jeg vet at slenger jeg meg foran en bil som kun kjører 50 kommer jeg til å bli skadet, ikke dø, og det er skikkelig dårlig gjort mot sjåføren. Likevel blir smerten så vond at alle muligheter virker fristende. Men da jeg gikk tur på kveldsvakta var det med to som ikke kjenner meg. Jeg hadde virkelig muligheter. Første gang jeg tok gikk jeg nærmere ut i veien og gjorde meg klar til å hoppe. Det neste jeg husker var at jeg var en halv kilometer lenger ned på ruta. Jeg tror det var Cecilie som tok over. Hun har gjort det før, når jeg er klar for å gjøre et lite gjennomtenkt selvmordsforsøk er hun der og tar over kroppen. Jeg skvatt skikkelig! :p Ofte kjenner jeg er at jeg dårlig og er bittelitt forberedt på at jeg kan finne på å switche, men der gikk det på sekundet. Det samme skjedde et par kilometer ned da jeg gikk langs vannet. jeg gikk nærme gjerdet og gjorde meg klar til hoppe over, det neste jeg husker at vi denne gangen hadde gått nesten en kilometer til.
Det betyr at det er noen i meg som er mer fornuftige enn meg. Cecilie har ikke så mange minner av overgrepene, hun kjenner ikke på den smerten som jeg og mange av de andre delene gjør.
Skulle ønske jeg fant noen av den fornuften snart, fordi jeg er ikke særlig interessert i å ende med knekt rygg eller hjerneskade fordi smerten tar for overhånd..
Det er noe i meg som er mer fornuftig enn meg.. Kan ikke jeg få noe av det snart?