Tenkte jeg skulle dele en novelle jeg skrev 2 år på videregående.

Hvem er jeg?

Hvem er jeg? Hva slags spørsmål er det? Tankene raser i et evig kaos, så jeg prøver å bli et med tomheten rundt meg. Prøver å fange tankene mine, men jeg klarer det ikke. Det har begynt å regne her jeg går, men jeg bryr meg ikke. Jeg får ikke Kato’s alt for ransakende spørsmål ut av hodet.

”Hvem er du egentlig, Camilla?”

Han hadde sett så intenst på meg, det var som om å han lette etter noe i øyene mine. Blikket hans hadde tatovert seg fast i sjela mi, og jeg har ikke blitt kvitt det. Jeg hadde tviholdt på maska, spøkt det bort pg funnet en unnskylding på hvorfor jeg måtte gå. Fiksa ikke at han var så direkte.

Hvem er jeg? Han veit da det. Jeg er Camilla og er 18 år. Jeg liker snowboard og  Lnkin Park. Jeg går alt for mye på tærne, smiler skjevt og ler hele tiden. Men, Kato har jo kjent meg lenge, han veit alt dette. Han må ha ment noe mer.

Regnet omslutter meg og vannet blander seg med tårene mine. Hvordan ble det slik? Jeg går litt fortere, vil fram, må fram, orker ikke dette.

Tankene ombringer det spørsmålet jeg fikk for noen dager siden. Hvem er jeg? Det er et komplisert spørsmål – jeg er ikke den bekymringsfrie jenta jeg velger å vise. Noen ganger føles det ut som om jeg ligger i fosterstilling bak smilet mitt.

Det er som om jeg er i et gammelt hus som stadig blir vedlikeholdt på utsiden, men råtner innvendig. Jeg jobber hele tiden med å male på smilet, men det er inni her jeg har gjemt meg.. Og her er det mange mørke, kalde rom, og de råtnet rundt meg. Til slutt gav gulvet etter, og jeg falt ned i kjelleren. Det er visst slik depresjoner slår til. Gradevis, så plutselig. Huset råtnet sakte, og så plutselig kollapset gulvet, og jeg falt. Det var da mørket begynte å komme for alvor. Da jeg begynte å legge meg i håp om å ikke våkne neste morgen. Da livet mitt ble konstant natt. Jeg veit jo at sola er der et sted, det er ikke det. Det er bare så lenge siden den har varmet meg.

Hvem er jeg? Jeg er som den smarte lille grisen i eventyret, han som bygget huset av murstein for å beskytte seg for ulven. Det er bare det at jeg har vært så utrolig redd for min ulv at jeg murte meg inne i et lite mursteinshus, uten fører og vinduer. Og her jeg sittet her inne, alene og uten lys, veldig lenge. Helt til Kato begynte å merke at jeg er veldig mye mer enn det jeg viser. Så vi begynt på snakke litt, han og jeg, og vi begynte å jobbe på muren min. forsiktig fjernet vi murstein for murstein. Hullene begynte å komme og lyset traff med små spede stråler. Noen mursteiner klarte jeg å dytte ut helt selv, andre duttet han inn. Noen steder var muren så tykk at jeg måtte dytte og la han dra ,eller omvendt. Men hullene begynner stadig å bli større, og lyset har begynt å treffe ting jeg har ikke orker å tenke på. Og snart er hellet blitt så stort at han kan se meg gjennom hullet, og det skremmer livet av meg. jeg er ikke klar for å bli sett for noe annet enn masken mi, og jeg veit ikke om jeg noen gang kommer til å bli det! Og jeg orker ikke slippe inn mer lys, som treffer det vonde.

Det føles ut som om jeg er på en liten øde øy, uten noe å overleve på. Jeg kan ikke bli her, det veit jeg. Da kommer jeg til å dø innvendig. Alternativet mitt er å svømme. Men jeg ser ikke noe land noe steder, og jeg er så redd for å drukne på vei til noe nytt å sete bena på.

Jeg ser meg rundt og innser at jeg har nådd målet mitt. Brua. Friheten. Jeg orker ikke fraværet av lys mer. Jeg orker ikke å tvilholde på maska. Jeg orker ikke ligge i kjelleren, det er så mørkt og kaldt og jeg er helt alene. Jeg fikser ikke alle hullene i muren min, jeg orker ikke møte blikket til noen gjennom hullene. Jeg klarer ikke legge på svøm kun i håp om å finne fastlandet jeg ikke aner om er der. Jeg orker ikke det lydløse ekkoet fra fortiden, smerten jeg ikke klarer å fange.

Hvem er jeg? Jeg er hun som maler på maska alle vil se. Jeg er jenta som ligger i fosterstilling bak smilet mitt, som har murt meg inne i frykt. Jeg stryker fingrene langs gjerdet skiller meg fra elva, skiller meg fra friheten. Frihet fra det ene jeg aldri har klart å rømme fra; meg selv. Jeg tar den ene foten på første steget mot hvile mens jeg stirrer ned i mørket. Vi passer godt sammen, jeg og mørket. Pusten min blir tyngre i det jeg rekker kroppen etter og klatrer på den andre siden av gjerdet. Elva buldrer tre meter under meg, men jeg er ikke redd. Jeg har en ro i meg som jeg aldri har hatt før.

”Hvem er jeg?”, hvisker jeg ut i tomheten. ”Jeg er ikke mer”

Og i det vinden stjeler mine siste ord, slipper jeg taket faller ned i mørket.

Jeg er ikke mer . . . .