Jeg har grått og grått. Dette blir… jeg skjønner at for mange blir det vanskelig å skjønne hvorfor dette blir så vanskelig. Men jeg tror ikke alle har kjent hvordan avvisning ikke bare bli avvisning. At avvisning er vondt er noe alle vet. Likevel skjønner man ofte at avvisning kan være pga andre ting, for eksempel at noe uforutsett har kommet opp. Men når all avvisning føles som at personen står å peker på deg og sier; HA! Jeg sa du ikke er verdt noe, betydde noe, spiller noen rolle. Jeg jobber med å tro, prøver å ta innover meg at jeg betyr nok, er verdt nok til å bli tatt med i tellingen. Men jeg er så utrolig oversensitiv, følehornene er så til de grader ute, leter nesten etter avvisning. Bare for å få det overstått. Bare for å vise at jeg ikke forventet å få bekreftet at jeg betydde noe for noen.
I dag ble en veldig sånn sitasjon.
Samtalen med psykolog A gikk greit. Fikk beskjed om at jeg skal over på langtidsavdeling på onsdag, at det blir på tvang.
Helt på slutten av samtalen, idet han viser at han gjør seg klar til å avslutte, sier han;
”Jeg blir borte neste uke”
En sånn liten by the way, dette blir den siste samtalen vår.
Jeg vet at dette bare er jobben hans. Jeg vet at det at han ikke kommer neste uke ikke har noe med meg å gjøre. Men jeg skulle ønske at vår relasjon betydde mer for han enn at den skulle avsluttes på 10 minutter! Han har vært behandleren min under flere innleggelser, vi har pratet sammen 4-5ganger i uka i 4-5 måneder. Han vet jeg har fortalt ting til han jeg aldri har fortalt til noen. Jeg har hatt mange av mine tøffeste samtaler noen sinne med han. Det blir en relasjon! Han har sagt at han bryr seg, at han har vært oppriktig bekymret for meg.
Men handlinger taler høyere enn ord.
Jeg visste at han kom til å slutte å være behandleren min. men jeg trodde at vår relasjon betydde mer enn at den skulle avsluttes på 10 minutter. Han kunne sagt ifra på onsdag, ikke 5 min før han må gå. Han visste det var flere ting jeg ønsket å snakke med han om.
Han sa han skulle komme en tur på langtidsavdelingen, men det blir jo ikke sikkert bare hei hade.
Jeg følte bare at denne handlingen snakket høyere enn hans ord har gjort!
D u s p i l l e r i n g e n r o l l e
D u v a r k u n e n j o b b.
V å r r e l a s j o n b e t y d d e i n g e n t i n g f o r n o e n a n d r e e n n d e g
Det er dårlig gjort å si, fordi jeg vet han har gjort mye for å hjelpe meg, men jeg føler at måten han avslutter på sier noe om at det han har gjort så langt viste at dette kun var en jobb.
Pratet med 3 ansatte etter å ha grått og grått, pluss selvskadet. De foreslo jeg skulle si noe til han, ta en prat, forklare, kanskje få avbekrfetet dette.
Men det er jo enda en ny avvisningssituasjon. Kommer han til å tas seg tid? Hvor vondt kommer det ikke til å gjøre om jeg ikke er verdt 10 minutter en gang. Blir han sittende i døra eller gidder han sette seg ned?
Noen kommer sikkert til å tenke at dette har blitt en usunn relasjon, at jeg har blitt for avhenging av hans reaksjon. Men jeg tror at de fleste som har gått så tett med en behandler over så lang tid vet hva jeg snakker om. Dette hadde nok noe med at det var nettopp han fordi han har gått med meg inn i slike enormt personlige og vanskelige ting. Hadde jeg hatt en behandler som snakket om været og overfladiske ting, hadde nok ikke reaksjonen vært slik den har vært. Men jeg tror ikke dette har vært noe mer usunn eller unormal enn noen andre behandlingsavslutninger jeg har hatt. Ville bare si det. Ble også bare etter den vanskelige samtalen i går, litt spesielt. Vi begynte jo samtalen
Sitter å venter. Hoping for the best, but expecting the worst. Klarer ikke gjøre noe annet enn å forvente avvisning, nettopp pga det jeg skrev i stad. Føler meg dum når jeg ikke forventer det, fordi blir overbevist om at folk vet at det er det jeg burde forventet noe annet.
*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*
Da er samtalen ferdig. Begynte å gråte igjen bare jeg så han komme mot rommet. Han satt seg ned ved siden av meg, og kroppspråket talte ikke om dårlig tid. Det betydde mye. Han hadde skjønt hva jeg ville snakke om. Lurte på om det var derfor jeg hadde ”rispet” meg. Det order irriterer meg. Ikke kall nesten sy-sår risping! Det spiller jo ingen rolle egentlig hvor dypt det er, men risping har ikke jeg drevet med siden jeg var 15. Føler det bagatelliserer.
Anyways.. Jeg mistet litt ordene mine, gjentok meg selv, hoppet i setningene, gråt. Men han vet godt hvorfor avvisning blir så vanskelig for meg. Han har også sagt at det er ett av mine grunnproblemer, det at alt bli tatt som avvisning, og avvisning er grunnet at jeg er lite verdt. Det er jeg litt enig i. Han lovte han skulle komme på besøk på langtidsavdelingen, at vi skulle prate mer, avslutte mer da. Han sa også at det hadde litt plutselig gått opp for han at det ble siste samtale, og at han egentlig hadde regnet med å treffe meg igjen i en eller annen sammenheng.
Nå er jeg litt snurt. Føler meg behandlet som en treåring i forhold til dette med skjerming. Så og så mange timer, all spising og eventuell kortspill på skje i løpet av de to timene, osv. Men gidder ikke klage over det.
Regner med jeg skriver mer i kveld..
Tenkte jeg skulle avlsutte med et par bilder.. Jeg tar jo en del bilder.. Vært litt reserverende, fordi disse bildene ligger også på facebook, og jeg har vært redd for at noen jeg ikke vil skal identifisere meg kommer til å skjønne at det er meg. Men scru it…
Disse bildet er jeg ikke sån ekstremt fornøyd med, men syns det representerer det jeg har lyst til å tro nå.. At et eller annet sted der fremme finnes sol som skinner..
Enjoy..
It's a fragile life 