Tag Archives: pågående overgrep

De siste ukene..

___________________Kan trigge______________________

Jeg graver hendene lengre ned i lommene på kåpen for å
beskytte de fra den bitende kulden.
Jeg går litt i hast den siste bakken opp til t-banen
i frykt for å misse banen..
Da jeg kom opp så jeg at jeg ikke hadde tenkt til å stresse, den
hadde allerede gått, så jeg måtte vente på neste.
Men plutselig ble jeg glad at jeg hadde stresset allikevel.
Det er ingen der.
Verken på min side av perrongen eller den på andre siden av togskinnene.
Jeg går sakte mot kanten av perrongen og ser
lengselsfullt ned på skinne.. Jeg setter meg rolig ned og dingler med bena.
Jeg så til venstre og så at jeg kunne gå bak et tre der, gjemme meg
og hive meg foran banen når den kom.
Eller så kunne jeg legge meg ned med hodet først.
Jeg har så lyst, så hva holder meg tilbake?
Jeg sitter og der et minutt eller to og tenker.
Hvordan kan et valg være så lett og så vanskelig på samme tid?
Tankene begynner å vandre..

girl train little

Dagen før hadde jeg pratet med både overlegen og psykologen..
De visste om pillene jeg gjemte hjemme..
De vil jeg skal gi de fra meg.
Men det er mine piller, de er lovlige reseptbelagte piller.
De er mine..
Jeg merket noe litt vondt fra overlegen..
Det virker som han tror jeg er frisk..
At jeg ikke er suicidal lengre.
Det er vel ikke helt sant..
Som om tanken om døden ikke slår meg lengre.

Den tanken finner meg hver dag..

suicide

Hver dag.

(Lørdag)
Jeg hadde gått en stund. Jeg ante ikke hvor jeg var lengre.

Jeg begynte i Oslo sentrum, men har nå hadde det gått i halvannen time..
Hadde hatt en kort samtale med en venninne, men det hjalp lite..
Jeg hadde gått rundt lenge, uten å egentlig bry meg om hvor jeg gikk eller hvor lenge jeg hadde gått.Bare gått, tenkt, grått. Kl nærmet seg 2300.
Plutselig kom jeg forbi en stor kirkegård.
kirkegårs
Hjertet raste i meg. Det var mørkt der.
Det var veldig usannsynlig at det kom til å komme før dagen etter.
Jeg gikk med raske skritt inn i mørket og satt meg bak et tre.
Hendene mine skalv noe voldsom da jeg tok hånda ned i veska.
Jeg tok frem skalpellen og satt den mot halsen.

Plutselig hørte jeg stemmer bak meg og jeg farte sammen.
Jeg la skalpellen raskt i lomma og kom meg ut derifra.
Det var da jeg ringte nattevakten fra Hjelperne i huset, helt fortvilet..
«Jeg kan ikke dra hjem, fordi han vet hvor jeg bor«,
var det eneste jeg fikk frem det første minuttet.
Jeg gråt sånn at han ikke skjønte hva jeg sa,
så det må gjentas flere ganger.
Han klarte til slutt å overtale meg til å komme hjem,
komme til Hjelperne i huset.
Jeg falt sammen i tårer da jeg endelig kom dit.
Nattevakta tok meg i mot, gav meg sovemedisiner og fulgte meg hjem.

(Tirsdag 4.12)
Jeg sitter med legen etter å ha skadet meg.
Jeg er fortvilet. Jeg gråter, har grått i over en time.
Legen prøver å få ut av meg hva som har skjedd,
jeg skadet meg kun en time etter jeg kom tilbake til psykehuset,
uten egentlig å ha en åpenbar grunn, så de lurte
på om det hadde skjedd noe på permen.
Spørsmålene haglet..
I desperasjon etter å få spørsmålene til å slutte,
sa jeg det jeg ikke skulle sagt;
Jeg kan ikke si noe, det forrige psykehuset
truet med å ta kontakt med politiet!
Legen spør hvorfor det var snakk om politi, og
mens jeg nesten ikke klarer
å puste gjennom gråten innrømmer jeg;
Fordi han vil ikke stoppe.
lakdjfla
Jeg ser på legen at han vet at jeg snakker om M.
Det var  natta før det hadde skjedd..

(Natt til Tirsdag)
Lukten av blod, tårer og svette har fylt rommet.

Han sto og tok på seg buksa mens jeg lå gråtende
i senga mens jeg fortvilt prøvde å få
på meg den
revnede tunikaen.
rapeblack
Jeg hadde blod rennende fra  pannen og hadde vondt i
hele kroppen etter kampen jeg hadde kjempet for å få han bort fra meg.
«Jeg tror jeg er gravid..» hvisket jeg så stille
slik at luften såvidt bærer ordene frem til der han stod.
«Hæ?» sa han, tydelig irritert.

Jeg klarte ikke flytte blikket bort fra hendene mine i det jeg prøvde igjen;
«Jeg har ikke hatt mensen på 3 måneder» sa jeg, litt høyere denne gangen. Han kom bort, tok hardt hendene på ansiktet mitt og klemte kinnene sammen. Tårene mine fortsatte å renne.
Jeg trodde jeg kun så sinne i øynene hans, men så ser jeg noe mer.
Jeg ser   f r y k t.
Han slipper meg raskt,
tar på seg jakka og går fort ut av leiligheten.

Jeg tenker.. Kanskje, bare kanskje dette var nok til å få han til å slutte?
At han er så redd for et lite barn, som kan bevise hva han har gjort med meg.
PS. Han har ikke vært her eller tatt kontakt siden da
(halvannen uke) kanskje det hjalp.
Oog etter litt over 3 mnd fikk jeg endelig besøk av tante rød, så jeg er  ikke gravid allikevel! ツ

(Torsdag 6/12)
Jeg tråkker de tunge stegene mot ringeklokka.
SMI, Senter mot incest står det på den.
Jeg bruker noen minutter på å trykke på knappen.
Hallo? lyder stemmen.
Det er meg, er det eneste jeg får frem.
Kan du koden til heisen?
Ja, svarer jeg og døra åpnes.
Etter turen i heisen går jeg sakte innover i etasjen.
Hjertet lettes da jeg ser T sittende på kontoret sitt.
Jeg sleit enormt med å holde meg til stede,
og T merket det ganske fort.
Han spurte hvorfor, og jeg
fortalte om frykten av å være gravid *
med overgriper M.. Jeg falt helt sammen i tårer..
Endte med at vi ble enige om at jeg burde gå,
fordi jeg hadde så voldsom skadetrang.
Heeeldigvis stod L ute å røykte og jeg fikk
grått ut i hennes armer. Vi dro på kafe,
noe jeg er utrolig takknemlig for. Er ikke
sikker på hva som hadde skjedd hvis jeg
hadde dratt derifra alene :/

Psykehuset har vært litt skeptiske til å slippe meg.
Siden jeg fortsatt er på tvang har de satt en minimum
tid jeg må være der. Skal være der nesten hele romjula.
Der har vært litt redde for meg, men
fikk heldigvis dra hjem i helgen.
Fordi jeg kan slippe frykten for M  når
jeg er der sover jeg mye bedre når jeg er der,
jeg sover relativt lite i leiligheten.
Blir liggende å være så innmari redd..
Våkne og ikke skjønne hvor jeg er..
Jeg blir liggende og late som jeg sover,
fordi jeg tenker at jeg ligger i Slangens hus,
og at overgrepene kommer til å begynne
hvis noen skjønner at jeg er våken.
Det hender jeg kommer over noen av delenes tekster,
ting de har skrevet for å få ting ut.
Jeg er ikke helt sikker på hvem det er som
skrev dette,  men på håndskriften
virker det som det er  Hanne
Jeg har luket bort skrivefeilene og
erstattet «jeg» med «hun»så det ikke skal
bli alt for mye forvirring her..

Hun lå helt stille, helt musestille, da kanskje han ikke skjønte at hun var våken!
Hun krøket seg sammen og prøvde å bli så liten som  det går ann å bli.
Hun turte nesten ikke puste, så redd er hun.
Det fløy bilder foran øynene hennes fra forrige gang han hentet henne..
Bildene var minner, hun så seg selv naken på jordgulvet,
hun hadde fått noen slemme piller og hun var
helt borte fra seg selv. Rundt henne var det menn med
sigarer og den drikken som gjør de voksne rare.
Tilbake i senga lukkes øynene hardt igjen, slik at han ikke skal skjønne at
hun ikke sover, vil ikke bli med han ned i kjelleren igjen.
Hun hører skrittene nærme seg rommet.
«Kjære Gud, la meg forsvinne, la meg bli borte, slipp meg fri fra slemme leker»
Hun hvisket til og med inni seg for at han ikke skulle høre henne.
Plutselig hørte hun skrittene gå inn i en annen dør, det høres
ut som om det er utenfor ytterdøren. Forsiktig åpnet hun øyene..
Øyene ble stor da hun så at dette slettes ikke var hennes soverom.
Dukkene og bamsene var borte,
Hun satt seg opp for å se seg rundt, og da så hun at hun hadde så store armer!
Fingrene var lange, armene var store og når hun fortsatte å se ned så hun
at hun hadde like lange bein! Hele kroppen hennes var rar,
den var ikke hennes lengre, den var voksen!
Hun prøvde å forstå, men skjønte ingenting.
Så så hun det på nattbordet.
Lappen.
Hun tok den og prøvde å lese.
«Du er trygg,
Det er 2012!
Du er voksen, nå!
Slangen vet ikke hvor du er,
Det er ingen her som vil skade deg!»
Hun skrudde på lyset og så seg rundt.
Kanskje hun var trygg allikevel?

Reklamer

M og noen av de andre delene OPPDATERT

M..

Dette er en utrolig komplisert greie.. Du kan lese forhistorien HER

Jeg prøver fortsatt å ta innover meg at alle delene faktisk er meg. Det med M har vært tøft. Det har vært voldtekter fra første til siste gang. Jeg, som Fragile vil IKKE dette. Grunnen til at jeg ikke har melt han til politiet er frykt for hva han kommer til på finne på! Som sagt, sist gang fikk han en jeg er glad i banket opp fordi jeg truet med politi. Det at han vet at jeg har sagt noe ti sykehuset gjør at han stadig har hengt rundt på sykehusområdet for å skremme meg. Under de sist voldtektene har vært mer og mer voldelig. Jeg er redd hva han gjør hvis han blir presset mer opp i et hjørne.

Men jeg har likevel hatt deler som har kontaktet han. Selv når de har vært fremme har det vært voldtekter, men de har i perioder ringt og sagt at jeg har for eksempel vært hjemme på perm.

Dette er Marianne og Karina. Det er flere deler som har meninger, men det er kun disse som har kontaktet han.

Jeg har prøvd å skjønne at dette er deler av meg, og prøvd å skjønne hvorfor disse ville kontaktet han!

For Marianne tror jeg det handler mye om å skade seg selv. Hun sitter med mye skyldfølelse. Når noe positivt skjer med kommer alltid stemmen hennes som minner meg på at jeg ikke fortjener å ha det bra, ikke fortjener å være glad. Hun er ekstrem med bulimi og selvskading. Jeg kjenner jo igjen følelsene hennes. Av å måtte straffe seg selv, gjøre opp for meg, gjøre at jeg er skuls med livet. Jeg tror hun trenger å straffe seg selv for alt som skjedde med oss når vi var små, at hun bruker voldtekt som en straff, da kommer det en merkelig trygg følelse på at skyldfølelsen slipper en liten stund. Kanskje litt som en forbryter som føler seg bedre etter at han har sont dommen sin. Problemet er bare at straffen min føles ugyldig etter veldig kort tid, og Marianne vil straffe meg igjen.

Kaja tror jeg aldri har tatt kontakt med M, men hun har veldig behov for vise at vi vet at vi ikke fortjener å ha det bra.

Så har vi lille Hanne som rett og slett har mistet troen på at vonde ting kommer til å slutte å skje. Hun er overbevist om at hvis M slutter kommer noe nytt smertefullt til å skje. Det har alltid vært slik, når det begynner å bli bra så kommer nye ting som får livet til å falle fra hverandre igjen. Så lenge M er der vet vi hva vi går til. Tror heller ikke hun har kontaktet han.

For Miriam er alt kjent trygt. Hun vil heller oppleve smertefulle kjente erfaringer enn ukjente nye. For henne er det lettere å forholde seg til menn som hun vet hva krever av henne (altså de hun kjenner til, de som vil misbruke) enn menn som sier de vil hjelpe uten å kreve noe tilbake. Hun er overbevist om at alle menn egentlig er ute etter noe, de viser kun interesse fordi de vil ha sex. Hun bli ekstremt utsikker av menn. Og på en eller annen twisted måte er M kjent. Det er lettere å forholde seg til han, fordi hun vet hva han vil, det er kjent og at kjent er trygt. Men heller ikke hun har tatt steget å ringe han.

For Karina er det bare at hun hater meg så mye at hun gjør hva som helst for at jeg skal lide. Hun bærer selvhatet. Jeg klarer ikke helt ta innover meg at hater meg selv så ille at jeg har en del inni meg som vil utsette meg for noe sånt. Men tydeligvis.

Nå blir det jobbing med å få disse delene på mitt lag. Nå skal jeg jo flytte, det beste hadde vært om M ikke fant ut hvor. Men hvis Karina eller Marianne tar kontakt med han å sier hvor jeg bor, hvor ekstra nøkkelen ligger, er vi jo like langt..

litt fra i kveld, og forrige perm..

Da er klokka blitt halv 3 på natta, jeg får meg ikke til å sove, så tenkte jeg skulle skrive litt..

Liten advarsel, begynnelsen her kan være litt detaljert ang pågående overgrep, hvis det blir vanskelig for deg, ikke les, okai? Vil ikke trigge noe hos noen..

M dro for for halvannen time siden. Han hadde med seg noen :( Bare en, heldigvis. Men jeg har kjempe vondt. Håper det gir seg snart.
Bare ber om at dette var siste gangen. Han vet jeg skal være på sykehus lenge nå. Han snakket om at dette skulle være finalen eller what ever. At det skulle bli siste gang, så han skulle gjøre det skikkelig. Så jeg håper det var et tegn på at han backer unna. Vet han var nervøs fordi jeg har involvert de på sykehuset.

Han var her i går og, da var han sint, fordi jeg har fått mensen. Han syns det er ekkelt å voldta meg når jeg har mensen, så han var sur. Jeg kan jo virkelig ikke noe for det :( Han dyttet meg, så jeg falt og slo hodet. Fikk svær kul og et kutt i panna. Han voldtok allikevel. Fikk stripset da han hadde gått, da. Kulen har gått ned, bare håper virkelig det ikke blir blåmerke, vil ikke at sykehuset skal finne ut av dette.

Dette blir nok enda en søvnløs natt. Håper den går fort, orker ikke dette er. I morgen bærer det tilbake til sykhuset.

Nå går uka hjemme mot slutt. Denne uken har gått fort, i og med at jeg var borte hele helgen.
Det har vært tøft.
Mye angst, uro, masse skading og bulimi. Burde sydd det meste, har ikke orket.  M har vært her de fleste kveldene jeg har vært her. Tror han begynner å bli desperat, føler seg trykket i et hjørne, han har blitt verre. I går dyttet han meg, så jeg falt og traff bordkanten med panna. Fikk stripset, men det blødde en del. Heldigvis har hevelsen gått ned, ble en kul, håper den ikke blir blå! Hatt to samtaler da, en på DPS og en med han private, S. På DPS var det veldig overfladisk, som det alltid er.  Hos S var det litt mer inn i ting. Snakket mye om tiden hjemme, om M og de andre delenes forhold til M.

Tenkte jeg skulle dele litt av hva som skjedde forrige gang jeg var hjemme. Da var det samme greia, en uke hjemme, så tilbake til sykehuset.

Dagen etter utskrivelse ble natta/morgnen tilbrakt på legevakta for å sy meg sammen. Etter M hadde dratt ble det for mye. Tok taxi ned til legevakta. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en vakt. Han var fæl. Jeg kjenner de fleste vaktene der, men tror han var sommervikar. Han var først veldig ufølsom. Fortalte jeg hadde blitt voldtatt den kvelden, han var utrolig ufølsom. Jeg hadde det veldig vanskelig fra før av, pluss at det alltid er vanskelig å bare være på legevakta, har utrolig mange vonde minner med ufølsomme leger og sykepleiere, brutalt politi og mange tvangsinnleggelser. Så da dette ble toppet av en ufølsom vakt ble jeg så fortvilet at jeg klarte ikke kjempe mot trangen til å skade igjen. Fant meg en do. Tok ikke lang tid før de låste seg inn, og vakta KLIKKET! Han skrek til meg, kalte meg stygge ting og sa at han hadde hørt om meg, at jeg ”alltid” gjorde dette. Det har skjedd før at opplevelsen av å være på legevakta har vært så overveldende at jeg har kuttet igjen, men det har skjedd sikkert 5% av gangene, jeg gjør ikke alltid det! Han dro meg inn på systua. Legen virket heller ikke blid. Jeg følte meg så krenket at jeg prøvde å gå, orket ikke være der når alle var sure på meg. Men jeg ble stoppet. De påstod jeg blødde så fælt at jeg kom til å besvime. NOT! Overdramatisering. Jeg sa det var mitt valg, at jeg ville gå, men da sa legen at han bestemte at jeg måtte behandles, at de kunne holde meg der mot min vilje. Så jeg gav opp å kjempe, lå der og gråt til de hadde sydd ferdig og jeg endelig fikk lov til å gå. Legen ble bedre da, han var hyggeligere mot slutten. Var ikke hjemme før 6 tiden. Sov veldig urolig, bare i noen timer, selv om jeg hadde tatt alle meds. Trengte virkelig noen å prate med da, dro til gatepresten for ungdom . fikk en god samtale, men ble mer og mer urolig. Da vi var ferdig ville ikke han jeg skulle dra hjem alene, så vi prøvde å finne noe positivt jeg kunne gjøre. Jeg tenkte jeg kunne sette meg litt i domkirken, han skulle følge meg opp. Det jeg ikke tenkte på var at det ikke var lenge etter terroren, og det var mye folk der. Fikk mer og mer angst. JC tok meg tilbake til kontoret sitt. Der toppet det seg. Jeg prøvde å gå flere ganger, men han sa han ikke kunne la meg gå når jeg var så dårlig, og fysisk stoppet meg. Jeg ble mer og mer desperat, trengte å skade meg for å få ro i alt kaoset. Men jeg ville ikke gjøre det der! Men fikk jo ikke dra. Endte med at jeg ikke klarte å la være å skade meg. Skammer meg så enormt. Først kom akutt temaet, men de ringte raskt ambulanse. Jeg ville ikke, ville ikke ha hjelp, var ikke ferdig med skade, det hadde ikke hjulpet nok. Da de kom gikk JC ut for å prate med de, og kom raskt tilbake med et ultimatum; enten måtte jeg legge fra meg skalpellen å bli med ut, ellers ringte de politiet. Da la jeg motvillig fra meg skalpellen og ble med til legevakta, bare 8-9 timer siden sist jeg var å sydde.

Til min store sorg møtte den samme vakten meg, men de herlige ordene; ”faen, det er ho kjerringa der igjen!” Da snudde jeg, men en sykepleier som kjente meg stoppet meg og ble med meg inn til legen.
Legen var urovekkende stille. Jeg har pleid å sagt det til de før, om hvis de ikke sier noe, kan de please si hvorfor. Jeg blir så usikker når de er stille, tenker de er irriterte, osv. De trenger ikke snakke med meg, men bedre om de da sier; jeg må konsentrere meg om å sy, eller jeg vet ikke hva jeg skal si. Da kom det jeg skrev om tidligere, som bare sjokkerte meg. Vi har vært på kurs og lært at dere kommer jo hit for å få positiv oppmerksomhet, så vi skal ikke gi det til dere.
Så det var ingen okai tur.
Den kvelden kom E en tur. E er en som fulgte meg litt opp mens jeg var hjemme. Han var nok bekymret for at det skulle ende i et nytt selvmordsforsøk. Han ba meg legge meg inn på psyk igjen, men jeg klarte ikke. Følte jeg ikke var verdt det, at de kom til å se ned på meg hvis jeg ikke klarte meg hjemme, at jeg overdramatiserer med disse voldtektene, at de vet at det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg. Store deler av besøket husker jeg ikke, de andre personlighetene var der. Var visste flere av de små. Det var godt, men også litt vanskelig å ha han der. Vanskelig for meg å ha menn i leiligheten min. jeg satt i et hjørne i andre delen av leiligheten stort sett hele besøket.

Etter at han hadde dratt kom M. Husker ikke hele besøket, men satt igjen med en syk angst. Endte med at jeg tok mer og mer piller for å få angsten til å gå over. Det neste jeg husker er at jeg ligger på intensiven. Jeg husker ærlig talt ikke hva som hadde skjedd, noe av det første jeg tok var en solid blanding av sobril og imovane, og det pleier å påvirke hukommelsen. Snakket med E, han fortalte at jeg hadde snøvlet veldig, og sagt at jeg hadde tatt en del, men ikke visste hvor mye, å han hadde ringt ambulansen. Ville ikke vært uforståelig om de pillene var for å dø, men tror ikke de var det, hadde nok ikke sagt noe hvis det var for å dø. Forklarte det til legen, og fikk dra.

Helgen var tøff, men kom da gjennom den. Mandag skulle jeg til frisøren. Jeg hadde SPESIFIKT bedt om å få en dame da jeg bestilte. Gjett hva som skjedde? Jeg fikk en mann. Han var verdens hyggeligste, virkelig, men han var mann. Og han skulle ta på meg. Det funket ikke akkurat den dagen :P Jeg hadde bestilt en deal som inkluderte hodebunnsmassasje. I farten prøvde jeg å finne på grunner til at jeg ikke skulle ha det allikevel, men hadde jo betalt på forhånd, så hadde vært veldig ulogisk og plutselig si nei. Jeg fokuserte bare alt jeg hadde på pusten, og kom meg gjennom det. Var jo skvetten og skalv, han ble nok ganske usikker. Men det gikk greit..

Etterpå dro jeg på SMI(støttesenter mot incest) og fikk en god samtale med T. Han har fulgt meg i det året jeg har gått der, hatt en del samtaler og sendt mye mail, han er veldig flink. Fortalte han om M for første gang. Han ble opprørt og litt satt ut tror jeg. Sa han gjerne skulle blitt med meg på voldtektsmottaket, hvis han ikke hadde vært alene. Det var utrolig hyggelig, men det var for sent. Noe av det første jeg gjør etter M har gått er å dusje, føler meg så møkkete. T ville ikke jeg skulle gå hjem, han og ville jeg skulle inn på psyk med en gang. Men dette var dagen før den planlagte innleggelsen, så jeg gjorde ikke det. Etter samtalen satt vi oss ut litt, men jeg bare dissosierte gang på gang(da forsvinner jeg helt, blir sittende å stirre samme flekk drit lenge uten å registere at folk prater til meg) Da må folk ta på meg for å få meg ut, og da skvetter jeg veldig. Følte det tok for mye oppmerksomhet, så jeg valgte å gå. T fulgte meg ut, bad meg igjen innstendig om å ikke dra hjem, fordi jeg regnet med M kom tilbake. Men jeg klarte å ta i mot en klem, det var godt. Begynte å sippe igjen, men det tåler han heldigvis.

Så, dagen etter bar det tilbake til Ullevål. Sov ingenting den natten, ble skading, så måtte sy når jeg kom dit. Var så deprimert når jeg kom frem at jeg visste ikke forskjell på opp og ned. Klarte ikke se på folk, pratet veldig lite. Men han som fulgte meg bort for å sy kjenner meg godt, og han har den beste humoren i verden. Så trakk på smilebåndet, og klarte å prate litt mer i løpet av syinga, og følte meg litt bedre når jeg kom tilbake…

Jepp.

Så det var kvelden i kveld, og litt fra forrige gang jeg var hjemme. Det blir mye sånn frem og tilbake, har bare så mye å skrive, burde startet bloggen før!  :P

Takk at du holder ut å lese, da…

Håper resten av natta går greit.. jeg har så angst at jeg klarer ikke roe meg nok til å sove.

Men håper du som leser har fått en god natt søvn <3

Utskrivningssamtale, del 2

Utskrivelsessamtalen for denne gangen begynte veldig sårt… (Utskrivningssamtale, del 1)

Fortsettelsen gikk ikke noe bedre. Fokuset var jo selvsagt at jeg skulle hjem! Men dette ble vanskelig, fordi jeg visste hva jeg dro hjem til. Han. Flere voldtekter. Psykolog A hadde catchet at det var noe jeg ikke visste om jeg ville si, på grunn av hans meldeplikt. Jeg hadde da sagt at M hadde sagt at han skulle la meg være i fred etter at jeg sa at sykehuset hadde truet med politi. Sannheten var at jeg hadde sagt det til han, men i retur fikk jeg enda flere trusler. Jeg tørr ikke gå til politiet. Så jeg løy og sa at alt kom til å gå bra, men igjen sviktet kontrollen meg, og kroppsspråket sa noe annet enn leppene mine. Jeg gråt mye. Først lydløst, så ble det hulk.
A foreslo at vi skulle utsette samtalen, men jeg ville bare komme meg gjennom utskrivelses samtalen uten noe mer snakk om politi, så jeg ville avslutte.
A sa han syns jeg var vanskelig, fordi jeg sa det gikk bra mens kroppsspråket sa noe annet. Jeg gråt enda mer, så at jeg virkelig ikke mente å være vanskelig, jeg hadde det bare veldig vondt. Det var tøft å høre at jeg var vanskelig, fordi jeg ville virkelig sammarbeide, jeg bare klarte ikke.
Da han sa jeg var vanskelig for andre gang måtte jeg bare gå. Jeg falt sammen på rommet. Satt på høy musikk, la meg i hjørnet og gråt så jeg ikke fikk puste. Kontakten min kom etter. Sa A gjerne ville avslutte, at vi skule prøve igjen om 15 min. jeg klarte ikke reagere gjennom gråten. Kontakten min kom inn igjen etter 5 min og satt seg ned på gulvet med meg.
”Fragile, hjelp meg å forstå hva som foregår, hvorfor du gråter sånn”
Men jeg klarte ikke si noe, klarte ikke fortelle hvor livredd jeg var for å dra hjem, men hvor mye reddere jeg var for å si noe om det.

Jeg ble med ut etter en 20 min tid. A foreslo at vi skulle gå en tur, det gjorde godt. Han prøvde seg inn på samtale emnet, men jeg bare skiftet tema hver gang. Han prøvde å fokusere på evaluering av oppholdet, jeg hadde ikke sjans.
men dro da, uten noe telefon til politiet.
Skulle være hjemme en uke, altså skal jeg tilbake til sykehuset på torsdag.
M har vært her noen ganger. Være borte noen dager da, det hjalp jo litt…

Må prøve å finne noe lurt å si ang evalueringen til jeg kommer tilbake..

Nå får jeg forhåpentligvis sove snart..

God natt <3

Hverdagens hemmelighet, pågående overgep

”Fragile” sier han rolig mens han prøver å møte blikket mitt. ”Hva er det du ikke forteller meg?”

Spørsmålet dirrer i rommet. Han har spurt før, jeg har benektet før. Men enda en gang klarer jeg r ikke kontrollere hva kroppsspråket forteller. Jeg prøver å holde meg fattet, men merker at angsten tar over. Jeg kryper mer sammen, gjemmer ansiktet bak knærne og prøver febrilsk å holde kontrollen over pusten.

”Det er ingenting” prøver jeg å få frem uten å gråte.

Han kjenner meg fra mange tidligere innleggelser, han sier han tror det har skjedd noe nytt. Jeg har aldri vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året. Selvskadingen har blitt hyppigere og mer alvorlig. På et punkt hadde jeg nesten 400 sting i armene på en gang. Jeg har vært inn og ut av psykiatrisk akutt mottak som en svingdør. Hadde rundt 9 innleggelser på et par måneder. Dessuten har selvmordsforsøkene blitt mer alvorlige. Det som fikk meg inn denne gangen var en overdose som var veldig nær å ta livet mitt. Han lurer på hva jeg har rotet meg oppi, hva som er annerledes, hva som skjedde som gjorde at jeg tok den overdosen akkurat den dagen. Det tok lang tid før jeg klarte å innrømme noe. I prosessen fikk han hilst på noen deler (De andre personlighetene kalles deler). Det å snakke om det var så ekstremt tøft at jeg klarte ikke være tilstede psykisk, så noen av delene som ble skapt for å takle overgrep måtte ta over. Det tok mellom innleggelsen i midten av mai til slutten av juni før jeg så vidt klarte å sette overskrifter over hva det var jeg ikke klarte å fortelle.

P å g å e n d e    o v e r g r e p .

I september i fjor var fikk jeg en forespørsel på facebook. Navnet fikk blodet mitt til å stivne. Det var en som hadde vokst opp i samme gate som meg, men som hadde tvunget meg til ting jeg ikke ville. Hovedovergriperne mine var rundt 8-10 år eldre, det var de som gjorde de groveste hyppigste voldtektene, volden og overgrepene. Men det var en som danset i skyggen av de, M. jeg tror Slangen hadde forgrepet seg på han også, det var ikke normalt at en 9 åring visste så mye om sex. Han var to år eldre enn meg, han holdt på mellom jeg var 7 og 9. Det var ikke grove overgrep, det verste jeg måtte gjøre var å suge han, det var ingen voldtekter. I forhold til hva Slangen og gjengen gjorde, føler jeg vel ikke helt at M traumatiserte meg veldig. Men det var altså M som hadde lagt meg til på facebook den september kvelden. Jeg kjente angsten kom krypende, jeg avviste med en gang. Men så har vi en liten ting kalt gule sider. Skjønner det hjelper, men det er skremmende at han kun trenger å ha navnet mitt for å få telefonnummer og adresse. Og som om ikke adressen er nok får man jo opp et lite kart over hvor jeg bor. Flott. I begynnelsen gjorde han alt han kunne for å vinne meg over. Han fortalte meg mye hvor pen jeg var. Jeg er ikke pen, jeg får aldri høre at jeg er pen! Så jeg smeltet litt. Vi tok en kaffe, han ville bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade får jeg låset opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten. Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere. ikke gøy! :(

Jeg har prøvd å dysse ned disse pågående overgrepene. Det tok 8 måneder før jeg åpnet munnen, og så to måneder med pushing fra behandler før jeg klarte å si hva som skjer. Og når jeg først klarte det blir jeg ikke kvitt tanken om at de må jo tenke at dette er selvfølgelig noe som ikke gjøres noe med! Jeg vet godt at jeg ikke er verdt nok til å kunne forvente å ha det bra! Dette høres veldig stakkarslig ut, veldig; ”åh, please si at jeg er verdt noe!!” Men livet, universet, Gud har vist meg dette gang på gang; du må ikke tro at du fortjener å ha det bra. Hver gang jeg har senket skuldrene, sett fremover med et positivt øye skjer dette.

Noe som har blitt ekstremt viktig for meg er at jeg vil ikke at de(hvem som helst egentlig, men i dette tilfelle de på sykehuset) skal tro at jeg tror at jeg er verdt noe. Hvis du tok den. Det er kanskje litt som om en person på 250 kilo hadde snakket om hvor fint det var å være så slank. Sier ikke dette for å snakke stygt om overvektige, tingen er bare at hvis en så stor person hadde sett på seg selv som slank blir man litt; ”okai, what ever, get over yourself.” Hvis du skjønner hva jeg mener. Det er sånn jeg føler at folk ville tenkt om meg hvis jeg hadde gitt utrykk for at jeg trodde at jeg var verdt noe. Derfor har det blitt veldig viktig for meg at jeg ikke vil at de skal tro at jeg er verdt noe. Jeg føler meg dum hvis de skulle tro det. Jo, men tilbake til poenget. Det har blitt vanskelig å fortelle om voldtektene som har skjedd det siste året, fordi jeg føler at alle vet at det spiller ingen rolle! Det var en tøff prosses å klare å si det. Jeg klarte så vidt å bryte gjennom med psykolog A dagen før han gikk ut i ferie. Deretter var det en vikar, og hun hadde tydeligvis ikke fått noe beskjed om dette. Derfor tok det enda noen uker før jeg klarte å si noe til henne. Det var 4-5 dager før jeg ble skrevet ut. Da var jeg hjemme en uke, M kom hver kveld/natt :( Det var ikke voldtekt hver natt, noen ganger måtte jeg bare suge han. Jeg hadde utrolig mye hull i tiden jeg var hjemme. Jeg hadde en som fulgte meg opp ganske tett(E), han fortalte at han hadde pratet med flere forskjellige personligheter. Dette er da grunnen til hullene, at jeg ikke husker noe mens de var fremme. E spurte ofte om jeg ikke skulle legge meg inn, dra tilbake til sykehuset før uka jeg skulle være hjemme hadde gått. Men det føltes så feil å spørre om hjelp når jeg visste de visste jeg ikke var verdt det. Forventet å bli avvist, men likevel vettskremt for å bli det. Jeg begynte å sammenligne meg veldig med de andre pasientene. Dette var uka etter terroren i oslo og på utøya, jeg følte jeg umulig kunne ha det så ille som de, regnet med det kom til å komme noen pasienter fra utøya inn, ville ikke komme og si jeg ville ha plass når det var folk som virkelig trengte hjelp der! Følte litt som om det var som om jeg skulle komme inn på akutten og kreve sengeplass for en forstuet finger. Alle vil tenke at; nei, folk trenger plassen mer enn deg. Tenkte vel litt det var det de kom til å tenke hvis jeg hadde kommet og trengt plassen. Så ble til at jeg holdt meg hjemme hele uka til den planlagte innleggelsen.  Vet ikke om jeg hadde klart å komme en gang, hvis det ikke hadde vært for at de sa jeg skulle komme tilbake. Føler meg ikke verdt det, føler meg dum ved å skulle ta opp ressurser.

Siden da jeg kom tilbake forrige uke har vi snakket mye om M. Vært så sårbart!

En av de første samtalene sa A; ”dette er nesten for mye å ta innover seg, for ille til å fatte.”

Noe i meg skrek nei. På en side var jo frykten for at det skulle bli bagatelliert der, men.. Nei! Jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg, jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg! Ikke ljug, ikke gjør meg usikker! Jeg har prøvd å få de til å forstå at så lenge det er slik det er nå, går dette bare utover meg. Og det spiller ingen rolle! Sist jeg truet M med å gå til politiet fikk han broren min banket opp. Hvis jeg går til politiet, setter jeg andre i fare, ikke bare meg. M har jevnlig sendt meldinger der han type har skrevet ting som; ser moren din har klippet seg, hun har på seg den t shorten i dag, lillebroren din har ny bil ser jeg, ooosv. Alt dette har stemt. Han følger med de.

Jeg håpet virkelig at M kom til å gi seg siden jeg skal være innlagt en stund. Men han fortsatte etter jeg kom inn på sykehuset igjen. Sendte truende meldinger, en gang på tur skrev han en melding der han beskrev hva jeg hadde på meg, bare for å skremme.

Flere har snakket om politiet, men jeg føler at det ikke spiller noen rolle så lenge han bare skader meg, jeg spiller ingen rolle! Føles egoistisk å gå til politiet, da setter jeg andre enn meg selv i fare.

Men denne uken kom psykologen A med et skummelt ord. Meldeplikt.

”Vi må varsle noen.”

Panikken steg i meg. NEI! Det må ikke skje, det kan ikke skje. Jeg prøvde igjen å si at jeg overlever, jeg trenger ikke noe, jeg spiller ingen rolle.

”Det er ikke det samme, det spiller noen rolle for oss hva som skjer med deg” Med disse ordene kom tårene igjen.

Spiller jeg virkelig en rolle for noen?

Finnes det noen som mener at jeg ikke fortjener smerte?

Det ble veldig sterkt for meg.

Dette var 4 dager før jeg skulle skrives ut for å være hjemme en uke før jeg kom tilbake til sykehuset.

Han sa jeg måtte klare å løse dette  med M, ellers tilså meldeplikten hans at han måtte varsle politiet.

Crap.

Så hva skjedde?

Sa jeg hadde vært I kontakt med han, at han hadde sagt han skulle la meg være I fred.

Jeg løy alt jeg hadde.