Tag Archives: Øyeblikk #

Øyeblikk # 2, gutten med kysset

Opplevd sommeren 2008 da jeg jobbet i barnehage.

Jeg lar blikket sakte gli utover barna som leker rundt meg,
før jeg titter på klokken og ser jeg snart må gå
inn og forberede maten.
Det er veldig varmt i dag, så etter mye
krangling med meg selv hadde jeg tatt av meg genseren og gikk i singlet med
to pulsvarmere som skjulte det jeg skammer meg mest om her i verden.
Sårene, arrene.. Bevisene  som snakket høyere om min smerte enn mine ord noen gang kunne gjøre.
År med selvskading hadde satt spor jeg ville gjort hva som helst for å fjerne. Plutselig hører jeg gråt skjærer gjennom lufta og jeg ser at Anders har falt av huska. Jeg småløp bort den lille veien til han. Jeg løfter opp den vesle kroppen hans og bærer han bort til den nærmeste benken, og vugger han sakte mens jeg kommer med trøstende ord. Jeg blåser han på albuen og stryker han på ryggen. Sakte, men sikkert begynner han å slappe av i armene mine og gråten stilner. Han slipper taket rundt nakken min og blir sittende på
fanget mitt og slapper av i den nærheten som oppstår mellom oss.
Jeg stryker han på armene og de 4 år gamle hendene
begynner å stryke meg tilbake.
Blodet stivner i meg da et arr kom frem.
Tankene går på høygir og jeg tenker på historien jeg har
fortalt før når barna spør.
Jeg liker ikke juge for de, men jeg kan ikke forklare en
4 åring at jeg gjør slikt med meg selv.

Tankene vandrer tilbake til forrige gang da jeg forklarte
5 år gamle Marius at jeg hadde vært i Afrika og at jeg
hadde vært i slosskamp med en tiger.
Jeg la i all innlevelse jeg hadde og innen jeg var ferdig med
historien hadde Marius glemt hva han spurte om.
Det verste var da jeg stod i gangen og pratet med
faren hans da han skulle bli hentet.
Han kom løpende ut med en tegning av en arm full av røde streker.
«Dette er armen til Fragile, hun har vært i slosskamp med en tiger helt nede i Afrika!!»
Mens Marius la ut om historien stoppet jeg å puste.
Men heldigvis tok faren det greit, og ble med på leken.
Jeg gav han et takknemlig blikk i det de gikk ut.

Det knyter seg i magen min mens jeg febrilsk prøvde å
finne ut av hva jeg skulle fortelle Anders .
Han bøyer seg ned og blåser forsiktig på arret.
Anders ser opp på meg og spør forsiktig om det gjør vondt?
Jeg forsikret han om at det ikke gjorde vondt.
Han fortsetter å stryke sakte på
arret før han gir det et lite kyss og løper for å leke videre.
Jeg sitter igjen med tårer i øyene og et helere sinn.
Takknemligheten over å bli akseptert, og å kunne
respondere med omsorg istedet for løgner.

Takk Anders.. ♡

 

 

 

Reklamer

Øyeblikk #1 Vi delte rom, hun og jeg..

(Øyeblikk # 1, opplevd Mai 2011)

Jeg våkner stadig mer og mer, og hver gang blir ting litt mer kjent..
Det løper sykepleiere frem og tilbake rundt meg,
og det piper i maskiner over alt..
Jeg har slanger inn og ut av meg.’

Det går stadig mer opp for meg hvor jeg er.
Jeg er på sykehuset, på intensiven.
Tankene vandret tilbake til alle pillene jeg hadde tatt..

Jeg klarte det ikke
Jeg prøver å reise meg, men blir raskt
dyttet tilbake av han som sitter i stolen ved siden av meg,
han som tydeligvis har kontinuerlig
tilsyn på meg.
«Du må ligge rolig, vi er redde du går i bakken om du reiser deg nå!»
«Dessuten», legger han til, «Du får ikke dra noen steder enda,
du må nok være her en stund til før du skal over på psykiatrisk»

Jeg har ikke krefter til å sloss med han og legger meg ned igjen.
«Men jeg vil jo ikke leve mer» er det siste jeg får frem før tårene tar meg..

Plutselig kommer det en seng inn til å rommet.
Det er ei jente på min alder.
Hun blir plassert 5-6 meter fra meg og det de setter en
skillevegg mellom oss..
Jeg hører stille på legen som snakker med henne.
En stille gråte blir stadig større.

Hun har kreft.

Hun skal dø.

Vi deler rom hun og jeg..
Vi er litt like på noen måter,
hun er i tjueårene,
hun har blondt hår og blå øyne.
Hun har en hånd å holde,
noen som er der med henne.

Vi begge gråter.

Bare for to helt forskjellige grunner.
Selv om vi er like har vi to ytterpunkt
som grunn til gråten.
Hun gråter fordi hun skal dø.
Jeg gråter fordi jeg skal leve.

Det er en utrolig spesiell følelse.
Jeg hadde gjort
alt jeg kunne for å klare å dø..
Likevel må jeg leve,
men hun som ligger ved siden av meg vil
gjøre hva som helst for kunne få lov til å leve videre,
og hun skal dø!

Vi deler rom, hun og jeg..

Hun vil leve, men dø.

Jeg vil , men må leve.

Vi snakket begge til Døden på to motstridende mål.

Døden strekker ut hånden til oss begge.
Han er bare så urettferdig.
I rommet vi ligger er han
både ønsket og uønsket,
både elsket og foraktet.
Han hadde holdt meg tett til brystet sitt noen dager
tidligere, de hadde revet meg ut av armene hans da legene
reddet den døende jenta.
Nå var jenta bak skilleveggen som
kom han kom til å besøke snart.

Jeg har lyst til å gå bort til henne
og stryke henne på ryggen,
vaske vekk tårene hennes.
Fortelle henne at jeg ville gjort hva som
helst for å kunne bytte den tiden jeg
har igjen med tiden med tiden hun hadde igjen.
Jeg kunne delt hvorfor døden
ikke var så skummel for alle-men
jeg tror ikke det hadde hjulpet henne.

Jeg ligger der og tenker at jeg skulle ønske at jeg hadde
hennes lyst på livet, hennes frykt og hat for døden.

Jeg har også mennesker som ønsker at jeg ønsker å holde
meg i live for, mennesker som ikke vil jeg skal forlate dem.
..

Hennes gråt viste meg at hun hadde noe å leve for..

Kan jeg grave frem hva jeg har å leve for?

Kan noe av hennes håp smitte meg?

Kan livslysten hennes inspirere et liv som ikke ønskes å leve?

Hva skal til for at det jeg har å leve for skal bli
sterkere enn smerten som gjør at jeg ønsker å dø?