Monthly Archives: oktober 2011

Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengede deler..

Livet er fortsatt utrolig vanskelig..

På torsdag var det et nytt selvmordsforsøk. Jeg hadde fortføling, men de pleier jo å sitte utenfor døren med døren oppe! Men ikke da, de mente jeg var for dårlig, så de satt seg på rommet.. Som vanlig lå jeg under pulten(det eneste stedet på rommet mitt jeg klarer å være for tiden), men jeg hadde lagt meg med ryggen til de. Jeg hadde lurt unna en liten glass bit fra de 3 sekundene jeg hadde før noen stormet inn etter meg noen timer tidligere. Jeg visste hva håpet på å klare, så før jeg gjorde det tok jeg en telefonrunde til en rekke venner.  Jeg prøvde meg på pulsåren på halsen, men jeg hadde lite tid og en dårlig glassbit. Dessuten overrasker det meg alltid hvor dypt man må ned. Jeg ble tatt og dratt ut. Jeg ble så fortvilet, skrek og gråt om hverandre. Ble holdt fast til legen kom. Som jeg forklarte forrige innlegg er det utrolig vanskelig for meg at andre påfører meg smerte det, nå minner meg for mye om overgripssituasjon, så jeg ville ikke sy. Legen sa at fordi det spriket ca 3 cm vurderte han å sy på nødrett, men da han så hvor vanskelig det hadde blitt for meg slapp jeg, men han måtte få lov til å lukke det så mye det gikk med strips. Men da han skulle ta på meg fikk jeg så panikk at jeg havnet i hjørnet, hvor jeg switchet. Jeg husker ikke noe før jeg var på rommet igjen, men kontakten min forklarte hva som hadde skjedd, og det virket som om det var Skremt på 5 år som var fremme. Hun hadde sagt om og om igjen; «ingen ta på kroppen, ingen ta på kroppen».. Hun hadde sagt at bare slemme hender tok på kroppen, hun hadde aldri opplevd snille, så hun ville ikke at noen skulle ta på henne. Men midt i det hele kommer forventningene om at det kommer til å skje. Hun spurte om hun var nødt til å leke leker med det slemme stedet, og om hun vær så snill kunne slippe å kle av seg. Det tok tid, men til slutt hadde de klart å overbevise henne om at ingen skulle leke slemme leker, hun skulle bare få plaster og så være ferdig. Noen rev opp stripsene i løpet av natta. Jeg vet ikke hvem.

Jeg hadde klaget til kontroll kommisjonen, så fredag fikk jeg en advokat på besøk. Jeg hadde så angst at jeg visste ikke hvilke ben jeg skulle stå på. I begynnelsen pratet han mest. Så begynte spørsmålene rundt meg. Han spurte litt om historien min og psykehus innleggelser. At jeg har vært på tvang stort sett hele tiden i et halvt år, både på akutt psyk og almenn psyk, og at jeg hadde vært veldig nære ved å dø noen ganger det siste halve året. Jeg forklarte at grunnen til klagen var jo at jeg ville bli tatt av tvangen slik at jeg kunne skrive meg ut. Jeg hadde vurdert å juge opp grunner til at jeg ikke burde være her (at jeg ble dårligere av å være her, at de hadde satt feil diagnose, at jeg trengte mer ansvar), men jeg visste at han kom til å få høre psykehuset versjon uansett. Så jeg valgte å være ærlig og sa at uansett hva jeg sier til psykehuset vet jeg at de vet at den eneste grunnen til at jeg vil ut er for å ta selvmord. Da sa han at det var 99% sikkert at kontroll kommusjonen kom til å avvise klagen, men at det var 1% tvil, fordi jeg hadde vel ingen hallusinasjoner(jeg hadde forklart at jeg aldri har vært psykotisk), men da måtte jeg jo innrømme at jeg har dissosiative hallusinasjoner. Da sa han at han var helt sikker på at de ville avvise. Å håpe på å bli skrevet ut var som å gå ut i vannet og håpe på å ikke bli våt. Men han sa også at vi kan godt klage, bare for min del, at jeg skal få muligheten til å høre en skikkelig begrunnelse for hvorfor jeg er her.
Vi snakket også  litt om annmeldelse av Slangen, men han måtte innrømme at fordi ingen visste er det lite sansynliget for at det går igjenom. Jeg sa jeg følte jeg skyldte mulige fremtidige offere å annmelde, men han sa at det gjorde jeg ikke. Jeg er ikke helt enig, men det var godt han sa det..

Dagene blir stort sett tilbrakt under pulten. Jeg sliter så fælt med å ikke ha noen å prate med ang den skumle hemmeligheten.. Den tærer noe enormt, spesielt fordi ukene der de traumene skjedde nærmer seg med stormskritt.. Minus et par dagger har jeg hatt fotfølge i halvannen uke, det tærer. Men noe av det vanskelige er at de har besemt seg for å nesten bare sette faste på meg, fordi de vil ha fagpersoner fordi jeg er så mye dårlig. Det er en god tanke, men jeg har vært mest med ekstravakter.. Så det blir veldig mange kontakter jeg egentlig aldri har pratet med vanskelige ting med what so ever.
Noe av det som irriterer meg i psykiatrien er at det er så mange som forventer at vi som pasienter skal åpne oss for hvem som helst bare fordi de er på jobb.. Flere sier at jeg må jo bare snakke med de som er på jobb når jeg har det vanskelig. Jeg prøvde å si til psykolog I at det er vanskelig å skulle snakke med folk jeg ikke er trygge på. Bare at de er kontakten min betyr ikke at jeg klarer å åpne meg for de. Spurte henne om hun syns det var naturlig for henne og plutselig skulle snakke om sine mest sårbare ting med noen man hadde bare sett i gangene. Hun sier bare at alle vil jo hjelpe, jeg må jo bare bruke de. Jeg gir snart opp den dama. Det er sikkert sant at alle vil hjelpe, men det er da ikke lett å skulle åpne seg for noen man har vært med 2 kvelder bare fordi de er på jobb! Ingen ville forventet det av noen i noen annen setting enn i psykiatrien.
Men, ja, uansett, ting blir tyngre og tyngre.. I går var jeg nesten ikke til stede, jeg switchet fra morgen til kveld..

Jeg merker også at mange av de sinte personlighetene har kommet nærmere overflaten. Tror ikke jeg har switcet helt til noen sinte på noen dager, men de påvirker meg så veldig, jeg blir så fryktelig lett sint av bagateller. Hadde en kontakt i dag som smatter hver gang hun åpner munnen, og jeg hadde lyst til  å skrike til henne. Utrolig ubehagelig å kjenne på et sånt sinne. Og jeg klarer ikke la det ligge heller, jeg går og er små irritert på folk over ingenting.. Jeg har forlatt samtaler med psykolog I i sinne 2 ganger denne uken. Jeg syns fortsatt jeg hadde grunn til å reagere på hva som ble sagt, men jeg har aldri vært den typen som blir så sint at det koker over. Vil ha de ned igjen..

Det er også flere under overflaten som minner meg veldig mye om hemmeligheten.. Gir meg bilder av hva de opplevde de ukene, minner meg på følelser, lukter, smerter fra disse spesifike traumatiske ukene.

Og oppå alt dette er det bursdagen min snart.. Og Slangen gjorde ofte slemme ting da, han tok alt som en anledning til å misbruke, men spesielt bursdager.. Første gruppevoldtekten var på 9 årsdagen min.. Har skrevet noe om det for et års tid siden, skal se om jeg klarer å poste det senere…

Advertisements

Utrolig tøft døgn..

Har hatt det tøffeste døgnet jeg har hatt på veldig lenge..

I går i 16 tiden havnet jeg under pulten min. Senga var skremmende.. Senger har generelt vært vanskelige for meg. Mye vanskelig har skjedd i senger. Jeg tok med meg dyna og puta og havnet i fosterstilling under pulten, men to stoler foran for å beskytte meg. Der lå jeg.. og lå jeg.. og lå jeg.. Orket verken middag eller kveldsmat, klarte ikke komme frem. Etter 4-5 timer tok skadetrangen helt over. Jeg hadde akkurat blitt kvitt forfølgingen jeg fikk på torsdag, så var tilbake på tilsyn hvert tiende minutt, så jeg hadde litt muligheter. Fant et glassskår og holdt på. Lå jo under teppe, så når de kom inn var det ikke noe problem å skjule mens jeg kuttet. Problemet var alt blodet. Jeg hadde et håndkle, men det blødde mer enn jeg hadde planlagt, og store deler av dyna jeg lå på ble rød. Jeg surra meg inn i dopapir, tok genseren på igjen, og ikke at de skulle vite noe. Men angsten ble mer og mer intens, og jeg merket jeg ikke  hadde kontroll over pusten mere. Så satt plutselig en av nattevaktene der,  og da skvatt jeg så kraftig at jeg trodde jeg skulle besvime..! Pusten var helt ute av kontroll, jeg var ute av kontroll. Flashbacksene var så intense at jeg hørte lydene, luktet luktene, følte følelse, så synene, jeg var helt tilbake i kjelleren som 9 år med 8 menn som ville voldta meg. :( Midt i dette glemte jeg å skjule den blodige dyna, og hemmeligheten var ute. Jeg prøvde å skade mer, men de tok glasskåret. Jeg løp ut for å finne mer, men da ble jeg dratt inn på skjerma. Da fikk jeg dobbel dose truxal pluss sobril, så etter en times tid begynte det å roe seg. Etter et par-tre timer  med to nattevakter i rommet var ting rolige nok til at natteavakt J gikk. Fikk en veldig god samtale med nattevakt T.. Har syns han har virket veldig streng på avstand, men når jeg satt meg ned med han var han veldig hyggelig og god å snakke med. Det var første gang jeg pratet om åssen det gikk den kvelden. Tror faktisk det tok et sammenbrudd før jeg klarte å åpne munnen.. Når jeg da først var rolig begynte han å ta opp det jeg ikke ville snakke om. Sårene. Jeg måtte vise de, han ringte legen. Legen kom og sa det var nødvendig å sy. Men jeg ville ikke. Tanken på at noen skulle ta på meg var helt uaktuell. Dessuten har jeg noen ganger veldig problemer med at andre påfører meg smerte. Alle har jo det, men man vet jo at man trenger å sy, og tar smerten. Hvis du skjønner. Å ta den smerten har jeg jo tatt mye. Men noen ganger klarer jeg ikke å la andre feks sette en smertefull bedøvelse, fordi jeg mister kontroll over smerten. Når jeg selvskader har jo jeg kontrollen. Men når den tas fra meg minner det meg veldig om overgrepsituasjoner. Etter mye om og men bestemte vi oss for å prøve, men det gikk ikke. Jeg ble så trigget av saksen hans at jeg kastet meg over den og prøvde å selvskade med en gang, så vi droppet det. Hadde akkurat blitt tatt av fotfølging, men det ble da det igjen.. Sov bare 2 timer eller noe, så er bra sliten i dag..

I dag tidlig  bar det rett under pulten igjen.. Men klarte å komme ut iblandt i dag.. Hadde en kort samtale med psykologen, men funker ikke. Men hun satt meg av fotfølging, da! Det varte i ca et kvarter, fordi jeg prøvde å henge meg med en gang jeg var alene. Så nå er jeg tilbake på fotfølging. Flott.

Jeg har fortsatt veldig skadetrang, og selvmordstankene skriker.. Nå gjelder det bare å fake it until I make it, får de til å tro at det går bedre så de kanskje setter seg utenfor døra(med døra oppe, men allikevel) , så jeg får litt mere frihet til å prøve igjen..

De lurer fælt på hva det er som er galt. Det er det jeg ikke klarer å prate om.. De har sendt inn flere i løpet av det siste døgnet, i håp om at de fant noen jeg klarte å snakke med, men jeg begynner bare å gråte klarer ikke prate om det. Grått og grått i dag, 2-3 timer i strekk i tillegg.. sliten.. Vil gjerne kunne klare å prate om det, blir jo tydeligvis ikke bedre av å ikke gjøre det. Men jeg klarer ikke, det blir for nært, for skamfullt, for personlig, for sårbart, for vondt til å skulle sette lyd på..

Ingen beskyttet meg..

Torsdagen ble ganske tøft.. 3 venninner var rimelig suicidale.. Ei venninne jeg hadde besøk av på onsdag tok en overdose noen timer etter hun hadde vært hos meg, og havnet på sykehuset. Jeg fikk ikke tak i bestevenninnen min som jeg visste var veldig suicidal, og en tredje veldig god venninne hadde jeg på telefonen mens hun gikk rundt i byen og var helt sikker på at hun skal ta livet sitt. Alle lever nå, men det ble en veldig vanskelig dag… Da kveldsvakten kom var jeg rolig jeg bare klarte, og sa jeg ville ta en dusj. Jeg hadde smuglet med meg et glass og ville rett og slett gjøre alt i min makt for å ende det. Satt meg på badet med dusjen på og kjempet mot tårene.. Jeg bestemte meg for å prøve å skade meg først, se om det hjalp mot selvmordsimpulsene. Det gjorde det ikke.. Men tingen med mine selvmordsimpulser er at de ikke er veldig langvarige. Tanken på å skulle dø er der hele tiden, men som regel tenker jeg at jeg ikke vil dø på sykehus av hensyn til de som finner meg og at det er liten sjanse for å dø med så hyppig tilsyn. Kuttet ble dypt, men ikke dypt nok, og i letingen etter et skarpere skår falt jeg sammen og forsto at jeg ikke kunne gjøre dette mot kontaktene mine,  og tanken på at jeg heller burde oppføre meg slik at tvangen blir oppløftet, og jeg kunne skrevet meg ut og gjort det skikkelig. Så jeg stoppet. Men jeg skammet meg sånn over å ikke klare å gjennomføre :( Som sist gang valgte jeg må prøve å bandasjere og bare la være å si noe. Men jeg rakk det ikke da heller. Ble sting, men verst; fotfølging. Den har jeg hatt siden torsdag. Flott. Håper den blir opphevet i morgen..

I går kveld var også tøff.. Hallusinasjonene ble sterkere og sterkere. Jeg ser da slangen og meg som 5-6 åring.. Hører jeg ikke på slangen begynner han å voldta lille meg.. Jeg vet det ikke er virkelig. Jeg vet det hører til fortiden og ikke kan skade meg nå. Men tenk om Breivik hadde hatt et kamera med seg når han løp rundt på utøya, og du ble tvunget til å se på videoen etterpå. Du vet det ikke skjer nå og at det ikke kan  skade deg, men det er vondt å se på! Det vanskeligste blir ansvaret jeg føler for den lille jenta. Jeg blir så desperat etter å beskytte henne fordi hun er jo meg, og jeg skulle så ønske noen hjalp meg.
Jeg skulle ønske noen dro meg bort, og sa jeg ikke kunne stole på han..
At jeg hadde noen som sa at jeg var mer verdt nok til å ha rett til å si nei når noen gjorde meg vondt.
Skulle ønske noen hadde sett på meg lenge nok til å se hvor redd jeg var, hvor mye jeg gråt, hvor vondt jeg hadde det.
Jeg skriker til hallusinasjonen, trygler han om å ikke skade meg. Var det noen som brydde seg nok om meg til å gjort det samme hvis de visste?
Jeg spør han om han ikke ser hvor redd hun er når han holder henne fast. Så han det da jeg var liten? Lukket han øynene? Brydde han seg ikke? Han må ha sett de redde øyene, den skjelvende lille kroppen han nektet å slippe.

Ja, jeg vet det ikke skjer nå. Men det er kanskje behovet for å beskytte lille 5åringen Fragile at jeg blir helt hysterisk at jeg må holdes fast når han skader henne.

Hun trenger beskyttelsen!

For den fikk aldri jeg.

Grått og grått..

Har grått og grått den siste timen..

Samme som ofte skjer, jeg husker ingenting på flere timer, og når jeg kommer tilbake blir jeg så overveldet av vonde følelser at jeg nesten ikke holder ut..
Havnet bak pulten igjen, mens jeg prøvde å få gråten under kontroll.. Heldigvis har jeg jo ganske hyppig tilsyn, så det tok ikke lang tid før nattevakta kom. Kjenner JK ganske godt, så det var fint. Etter en liten prat foreslo jeg å spille kort for å avlede. Tårene rant gjennom hele spillet, men det gikk greit.. Nå sitter jeg og håper på å få sove snart..

God natt kjære dere.. <3

Fra de siste ukene.

Gad…! Har utsatt og utsatt å skrive..
Både pga den sårende kommentaren, pluss at det bare hoper seg opp med ting å skrive om, så jeg har ikke orket å starte på oppsummering..

Tusen takk til dere som fortsetter å komme innom tross lite aktivitet..

Tiden har gått sakte, men overraskende fort, det har skjedd mye, men samtidig lite..
Må nesten bare velge å dra frem noen ting her..

En episode som har satt seg fast er da jeg ble identifisert som ; det er hun som skader seg! Det var vondt.
En ansatt, P, skulle gå for dagen. Jeg gikk ut av rommet mitt, og så at han i refleks dyttet døra opp etter seg da han gikk. Jeg så meg rundt etter andre ansatte, men da det ikke var noen der var jeg rask og satt foten i døra. Veggene her insaine tykke, jeg klemte meg inntil døra, så ingen så meg. Ble stående der til jeg hørte at han hadde gått ut nede, så snek jeg meg ned. Ventet ved utgangsdøra til jeg så en bil kjøre, da løp jeg ut. Det første som slo meg var å komme meg til bussen. Jeg sprang, men plutselig fikk jeg en bil opp ved siden av meg. Crap. Det var P. «Hvor skal du da, jenta mi?» Jeg tenkte bare; what? Du har jobbet sikkert 6-7 vakter siden jeg kom for 3 uker siden, du har aldri vært kontakten min, jeg kjenner deg ikke! Hadde lyst til å skrike at han skulle søren meg ikke kalle meg jenta si, det er grose! Men, anyway, jeg løp av veien for å unngå han. Tingen er bare at det var en blindvei. Det var mye lettere å stikke av fra akutt psykiatrisk, der var jeg jo kjent! :p Jeg fant et hull i gjerdet og prøvde å skli ned skråningen. Men der stoppet han meg. Jeg fikk helt panikk da han holdt meg fast, og begynte og miste kontrollen over pusten. Jeg fikk så angst! Kjenner han ikke godt, pluss at det kom en frikin vaktmester som hjalp til å holde fast. Skjønner at de måtte holde meg fast, det var en bratt skråning med mye steiner, men det å bli liggende nede med to menn som holder er sykt tøft for en som har blitt utsatt for utallige gruppevoldtekter.. :( Men da han skulle ringe til avdelingen etter hjelp, det var da jeg ble sint. Han presterte å si; «du, ei har rømt. Det er hu.. hun som skader seg!!!»
Jeg er ikke sint fordi han hentet meg inn(okai, jo, skrek jo at ikke ville ha hjelp, jeg ville dø, men fornuften sier meg at ville gjort det samme hvis jeg hadde vært på jobb).
Jeg er ikke sint fordi han ikke husket navnet mitt(selv om han sikkert har hatt 6-7 vakter siden jeg ble lagt inn for en måned siden).
Men jeg er sint fordi det eneste han så meg for var «hun som skader seg». Det var SÅ mye annet han kunne sagt.
Hun nye, hun blonde, hun unge(det er bare ei dame til her, og hun er over femti), hun på rom 4, ooosv.. Jeg pratet med flere ansatte, og de forsikrer meg om at det ikke er det folk kommer til å sitte igjen med når jeg drar. Vil ikke bli husket for psykdommen min:( Det blir jo kanskje naturlig, fordi det er det jeg jobber med her, men føler jeg er mye mer enn selvskading og DID.. Det er noen her som er minner meg på det. Spesielt T. Han er flink  til å fokusere på det gode som har skjedd. Feks sist gang jeg ente med å selvskade, fokuserte han på alle timene jeg klarte å la være. Han har gjentatt ting som om at jeg er utrolig godt og vakkert menneske, at jeg er sterk, han sier til og med at jeg imponerer han og at han er stolt over å kjenne meg. Dette bringer frem mye mixa følelser. Det første som kommer er ofte forsvarsmekanismen.
– Forventer han virkelig at jeg skal tro at han mener det?
– Hva vil han med å si det? De gamle overbevisningene om at menn aldri sier sånn uten å ville ha noe tilbake blir veldig sterke. Jeg har jo vært veldig mye med han, føler meg ganske trygg på han, at han ikke vil skade meg(noe som skal ganske mye til når det gjelder menn :p ), men likevel, når menn sier sånt skjønner jeg ikke hvorfor, og blir redd de egentlig forventer noe seksuelt tilbake, da det er det eneste jeg føler jeg har å tilby noen, da jeg ikke er smart, pen, morsom, interessant, osv.
– Hvis jeg tror på han kommer han sikkert bare til å le av at jeg trodde han ikke løy.
Likevel har han aldri ledd av meg når jeg prøver å ta det inn.
Så dette blir kompleks for meg, det å vite hva jeg føler når han sier slikt. Men jeg merker jo at for hver gang han sier det, blir det litt lettere å tro at han ikke finner det opp. Jeg kommer aldri til å tro at han mener det i den graden han har sagt det. Jeg er ikke sterk, det kan ingen overbevise meg om. Men kanskje det ligger bittelitt styrke istedet for ingen styrke, slik jeg alltid har tenkt, hvis du skjønner.
Okai, det ble litt av en digresjon! :P Bra du holder ut med meg;)

Forrige uke gikk vi også på tur, slutten ble veldig vanskelig.Første del gikk ganske greit, jeg stakk kamera overalt fikk noen okai høstbilder. Det var siste del av turen som ble utfordrende. Plutselig gikk vi langs vannet, der gjerdet skilte meg fra en skråing som gikk kasnkje 3-4 meter ned til vannet. Jeg ble bombadert av stemmene til de forskjellige personlighetene om at jeg måtte jo hoppe! Jeg ble stående og se med lengsel ned skråingen, samtidig som jeg prøvde å tenke fornuftig. Det fallet  hadde ikke drept meg. Det hadde sannsynligvis bare gitt meg hjernerystelse og brekte ben. Jeg prøvde å snakke innover som jeg har lært, og minnet de på ei venninne som gikk med sånne pinner inn i benet og på krykker i over et halvt år etter at et selvmordsforsøk hadde gått galt. Jeg fortalte de om og om igjen at det kom ikke til å drepe meg, bare gi meg skader vi kom til å angre lenge på. Jeg prøvde til og med og si det høyt –med litt humor i stemmen- til de to jeg gikk med da de så at jeg ble stående litt for lenge; “det hadde bare brukket bena mine å hoppe derifra”, bare for å få bekreftelse på at; nei, det var ikke noe vits. Men delene fortsatte, spessielt Karina. Slitsomt. Jeg ble dratt bort fra stedet jeg kunne hoppe, men kampen var i gang. Jeg klarte ikke følge med i samtaler lengre, jeg ble bare gående å snakke tilbake til ideene de forkjellige personlighetene hadde om hvordan jeg skulle klare å dø. Jeg sa tilbake at ingen av forslagene kom til å drepe oss. Slenge meg ut i en vei hvor de kjører 40 km i timen hadde bare skadet meg, svelge de skarpe steinene kommer bare til å ødelegge ting på vei ned, ikke drepe, osv. Men de fortsatte; det er alltid muligheter, du må bare finne mulighetene, di jævla horeunge, klarer du ikke å dø en gang? Det siste kvarteretav turen switchet jeg mye. Husker bare biter, men i de bitene ble jeg holdt fast mellom to personale og dyttet mot sykehuset. Jeg husker ikke at jeg kom tilbake, satt bare plutselig inne på et rom på skjerma. Fikk beskjed om at Karina hadde vært fremme. Som vanlig hadde hun snakket dritt om meg, hvor mye hun hatet meg, og hvor sint hun var fordi jeg ikke hadde klart å ta livet mitt i løpet av turen. Hun hadde truet personalet, men de sa det virket som hun hadde det mest i kjeften. Hun hadde slått og sparket etter de, men ikke noe mer enn det. Fikk JM som kontakt da, det var godt.

Hadde en samtale med overlegen på fredag ang medisiner. En annen lege hadde egentlig seponert sobrilen, men jeg fortalte at jeg kjenner meg selv såpass godt nå at hadde jeg ikke hatt sobrilen noen av gangene hadde det endt i belter.
Vi pratet også litt om hvordan det gikk. Han lurte på om det var som jeg forventet her. Men jeg måtte jo innrømme at før jeg kom dit tenkte jeg ikke det var aktuelt med langtidsavdeling uansett, jeg var jo sikker på at jeg kom til å klare å dø. Han sa alvorlig på meg og sa at det var jo såvidt at jeg ikke overlevde. Gni det inn, tenkte jeg da ;) Det er nesten irriterende å ikke ha klart det, drit i å minn meg om hvor nære jeg var. :P

Forrige uke var generelt vanskelig. Flere kvelder ble jeg låst inne på skjermet, og fikk ikke være i fred uansett hvor mye jeg prøvde. Kjempet mellom delene. Egentlig vil jeg jo ikke dø på sykehus. Det er fryktelig å gjøre det mot de som finner meg, de som tenker; hadde jeg tatt tilsyn 5min før, hadde jeg skjønt at noe var i gjerdet, legene som hadde bestemt hvor ofte personalet skulle være innom, osv. Jeg har jo prøvd flere ganger, men det er i ren desperasjon. Når livet er så jævlig at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å dø, skjer det. Eller når stemmene til delene skriker så høyt at jeg ikke klarer å ignorere dem. Så har det jo skjedd at de har prøvd også.
Men det blir veldig kamp, fordi noen vil jeg skal ta livet mitt så fort som mulig, mens andre oppmuntrer meg til å vente. Det skjønner jo logikken i meg og, at skal jeg ha størst sjanse til å dø burde jeg klare å få kontroll over impulsforsøkene, slik at jeg snart blir tatt av tvangen, og kan skrive meg ut og ta livet mitt da. Noen av delene er litt mer der, opptatt av å holde meg i skinnet til jeg kan skrive meg ut. Det er til og med deler som har sladret på meg! :p Julie vil ikke jeg skal dø her inne, så hun fortalte kontakt N om det jeg endelig hadde klart å binne i vinduet for å henge meg i. Irriterende, jeg brukte laang tid på å klare å få det til (det er klin umulig å feste, pluss at jeg bare kunne holde på noen minutter av gangen pga det hyppige tilsynet.

Dagen i går var slitsom. På dagen brukte jeg all energi  jeg hadde for å ikke tenke,jeg slet så utrolig. Vi så film  i 9 tiden på morgenen (jeg hadde vært våken siden 5:p). Etter det  omorganiserte jeg hele rommet,tømte alle skuffer, skap og kommoden og ryddet alt på nytt. Rømte alt jeg kunne fra tankene. Mot slutten var jeg så deppa at jeg fikk nesten ikke frem et ord. Kontaktene mine reagertepå det, oftes når jeg sliter er jeg urolig. Men i går ble jeg bare sittende uten å klare å holde samtalen. Da kveldsvakten kom på fikk jeg gå en tur. Ble ikke den mest velykkede turen. Gikk med kontaktene mine, T og N. Det var godt å komme seg litt ut da.. Vi gikk nedover mot det området T hadde vokst opp. Jeg hadde egentlig gledet meg litt til å høre litt historier fra da han var liten. Men det ble så overveldene mange minner fra min egen barndom. Flashbacksene raste gjennom hele turen. Alle de vonde minnene.. Han fortalte hjertelig om epleslang, jeg fikk minner av hvordan jeg ble straffet over overgriper hvis noen fikk meg med på det. Minner om hvor ille det var på skolen at få turte å være venner med meg i frykt for å bli mobbet selv. Frykten for å være ute, men også for å gå hjem. Det var ikke bare minner, men også savnet etter alt jeg ikke fikk som barn! Alt jeg gikk glipp av. Trygghet, forutsigbarhet, ros, varme, bekreftelse. Istedet fikk jeg vonde ord, utrygghet, uforutsigbarhet, voldtekter og vold. Mange behandlere har spurt om jeg har sørget over tapt barndom. Kanskje begynnelsen kom i går. Vi satt oss ned på en benk på vei opp, da kom tårene ukontrollert. Fikk skryt for at jeg hadde klart å sette ord på det, men føltes ikke slik.
På vei opp prøvde jeg og løpe.
Jeg skjønner nesten ikke hvorfor selv. Jeg har prøvd å løpe fra  T utallige ganger. Han er mye raskere enn meg. Dessuten leser han meg som en åpen bok, tolker hvert blikk jeg har mot der jeg tenker å løpe.
Men selv om jeg egentlig vet at det ikke går tror jeg bare trenger å prøve. Det er noe i meg som føles ut som at jeg skylder meg selv å prøve, at jeg klikker på meg selv hvis jeg ikke gjør alt jeg kan for å prøve å dø. Og tar jeg ikke muligheten får jeg høre det av de andre delene.. Jeg løp ned en skråning, men tryna. Oh yes, the grace of it all ;)
Når jeg kom tilbake skrek koppen i skuffen. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å skade meg før vi dro på tur. Skal ikke gi noen noen tips på hvordan å lure psykehuset, så hopper over innholdet til da jeg var ferdig! :P Ble så mange sår, gav meg ganske raskt fordi det hjalp ikke. Da dette ikke hjalp kom selvmordstankene. Da jeg var på vei ut for å finne det å henge meg i, kom tilsynet. Jeg hadde tatt to pakker bandasjer rundt armen og tatt over genseren, men fordi det blødde ganske mye så jeg plutselig at jeg hadde fått det på hendene og kjolen, så prøvde å gjemme det, men da skjønte hun at det var noe. T kom også inn.  Jeg prøvde å bli latt være i fred, det var ikke snakk om. Jeg visste sårene måtte bli sydd, men ville ikke ha noe styr rundt det, prøvde å snakke det bort. Men de ringte da legen allikevel. Fikk en okai lege da.. Det blødde veldig mye, men han var tålmodig med alt, satt godt med bedøvelse.. Kjente han igjen fra akutt avdelingen på psykiatrisk. Jeg husker at jeg ikke likte han, men husker ikke hvorfor:p Men han var okai i går.
Etter syingen gikk han, jeg pustet lettet ut. Men så kom han tilbake.. Han begynte å spørre om suicidalitet. Ordene mine sa klart i fra at jeg ikke hadde noen tanker om det. Problemet med å overbevise han med ordene mine, problemet var bare at jeg hadde enorme problemer med å ikke bli avslørt av kroppsspråket mitt. Tankene gikk bare på at å kunne være alene så jeg kunne bruke det jeg hadde gjort klart for å prøve å dø med,jeg prøvde alt jeg kunne for å skjule det, men følelsene ble så  sterke at jeg klarte ikke skjule det.. Ordene svarte nei, men kroppen skalv i angsten, pusten var ute av kontroll, øyene viste  kun tårer og stemmen bar så vidt ordene jeg prøvde å overbevise han med. Så det endte i forfølging. Oh joy.

Nei, nok for i dag. Skal virkelig skjerpe inn på oppdateringer her..

Takk at du leser.. <3