Monthly Archives: september 2011

Sårende kommentar begrenser litt..

Vil bare beklage lite posting..

Fikk en kommentar som var veldig sårende forrige helg, så nå sliter jeg litt med å skrive, føler meg litt dømt av denne personen. Valgte å ikke godkjenne den. Tror ikke personen mente å såre, men jeg tok den kommentaren veldig tungt.. Men håper på å komme sterkere tilbake..

God helg mine kjære <3

Advertisements

Relasjonsrelaterte traumer

Samtalen med psykolog A gikk bra..
Vi snakket mye om hvordan det har gått her, at jeg har vært så lite fremme og sånt…
Så snakket vi litt om det jeg mener han kalte relasjonsrelaterte traumer.. At hvis jeg hadde blitt møtt på en annen måte av foreldre, familie, lærere og andre voksne som burde sett noe, hadde jeg ikke slitt like mye i dag. Hvis pappa ikke hadde avfeid den første gangen 5 åringen hans prøvde å si at det hadde skjedd noe ekkelt, kunne de neste 10-11 årene med overgrep vært unngått. (EDIT, oktober 2015), DETTE ER MENS JEG FORTSATT HADDE FORTRENGT HVA PAPPA GJORDE)

Hadde det vært åpent i min familie for å prate om slike ting hadde det kanskje ikke holdt på så lenge. At hvis lærerne hadde åpna øynene litt hadde de sett 13 åringen som vært friminutt ble kastet ut av klasserommet, fordi de andre elvene sa hun var så stygg at de mistet matlysten av henne kunne en selvtillit blitt reddet. Om noen hadde sett nøye nok til å se sårene på håndleddet kunne dette blitt stoppet da, og ikke blitt en mestring strategi som følger henne langt inn i voksenlivet. Hadde noen stoppet faren i å konstant fortelle henne at ingen ville gifte seg med henne slik som hun var hadde hun kanskje trodd at noen ville ha henne. Hadde ikke så mange menn misbrukt tilliten hennes kunne hun kanskje trodd at ikke alle menn egentlig vil skade. Hadde noen sett på henne lenge nok til å merke masken hadde hun kanskje følt at hun var verdt nok til å bli sett.
Han sa jeg fortsatt ville vært traumatisert, men at reaksjonsmønstrene mine kanskje hadde vært anderledes. At veien ikke hadde vært så lang..

Resten av kvelden ble vanskelig.. Prøvde å skade, men ble stoppet. Da de tok rundt meg og dro meg bort fra skårene forsvant jeg helt inn i angsten over at noen tok på meg uten at jeg ville det. Jeg skrek, gråt og hyperventilerte lenge, var helt fra meg, fikk ikke kontrollen. Så hørte jeg noen si at de skulle hente T. T er nok den jeg har vært mest sammen med. Han er ikke en av primærkontaktene mine, men han jobber så mye ekstra at han vært kontakten min mer enn noen av primærene mine.. Han er også en av de jeg har fått best kontakt med. Han er veldig flink. Han leser meg veldig godt(irriterende godt noen ganger :p ), sånn at han noen ganger skjønner hva som trengs før jeg gjør det. Han er veldig flink til å roe meg ned når jeg er redd, han vet lissom stort sett hva han skal si. Han er også veldig flink til å komme ned på mitt nivå, feks når jeg sitter i hjørnet bak pulten setter han seg alltid ned på gulvet ved siden av meg. Han er lett å prate med, og det har vi gjort mye av, så han kjenner meg. Jo, men tilbake til historien. :p Jeg satt i hjørne med ryggen til, og skvatt noe enormt da jeg plutselig hørte stemmen hans. Etter noen minutter fikk han snudd meg, holdt meg i hånda og pustet meg gjennom det. Resten av kvelden gikk til kort, avledningsteknikken som blir brukt mest for Fragile.. Blitt mye kortspill på psykehus.

Helgen var også tøff. Lørdagen våknet jeg opp med intense mareritt som dominerte hele formiddagen. Kveldene er alltid verst. Så det ble så og si fotfølging, fikk bare gå på do alene, ellers var de sammen med meg hele tiden. To ganger klarte jeg likevel å få tak i glass, prøvde å svelge skårene i et desperat forsøk på å dø(hvis noen tenker på dette som tips til selvmord når man er innlagt, bare glem det Legen forklarte at sjansen for å dø er veldig liten, du bare risikerer å ødelegge stemmebåndet, måtte puste gjennom tube, få utlagt tarm, veldig mye kan bli ødelagt uten at du faktisk dør). Første gang fikk jeg et lite skår, men det var så lite at det det gjorde ikke noe. Andre gangen var jeg klar for å svelge håndfuller, men det ble stoppet, ble bare fotfølging ut av det.

Jeg tror helgen ble så vanskelig fordi jeg var mye til stede.. Hvis dere skjønner.. Hvis dere har fulgt meg vet dere at de siste ukene har de andre delene vært mye mer tilstede enn det jeg har.. Jeg har vært bevisst kanskje 2-3 timer hver dag. Men i helgen var jeg heldig med kontakter jeg følte meg trygge på, jeg visste at hvis det ble vanskelig kom de til å takle det. Så da tillot kanskje underbevisstheten på et eller annet plan å.. Jeg vet ikke, dette blir veldig komplisert og diffust.. Prøver bare å forstå hvorfor jeg var mer til stede.

I dag husker jeg kanskje 5-6 timer.. så går fremover.. Har vært veldig urolig de siste kveldene, så fått sovemedisinene så tidlig som 8, bare for å komme meg gjennom kvelden. så sovner snart håper jeg…

Verste switchingen noen sinne..

CRAP. Skrev dette egentlig i går kveld(Internett skreiket så tenkte jeg skulle poste i dag tidlig), men har nesten ikke vært bevisst i dag, så fikk ikke postet før nå. Gjort om på dagene bare(slik at i morgen i går blir i dag) ;)

Ting går ikke så greit…

Perioden hvor jeg husket mer av dagene er borte, mesteparten forsvinner igjen.. :(

Som regel husker jeg at jeg står opp, og ingenting før om kvelden igjen.. Minus hvis jeg har samtale med psykolog I. Det har alle delene blitt enige om, at det er jeg som skal ta de samtalene.
Det har blitt en mønster jeg ikke skjønner så mye av; jeg switcher alltid tilbake til meg selv rett etter kveldsmat. I tiden fra jeg går fra matsalen til jeg er ferdig med å kaste opp blir jeg plutselig bevist. Ekkel måte  å våkne på, med tryne over do med fingeren i halsen. Så er det litt forskjellig om jeg blir der til jeg legger meg, eller om jeg switcher igjen.

Onsdag kveld var helt vill. Det var en veldig tøff samtale med psykolog I. Vi gikk gjennom de forskjellige delene. For det første er det krig inni meg, fordi de fleste delene liker ikke at jeg prater om de. Noen skriker i munnen på hverandre. Men det verste er å prøve å finne  ut hvorfor de er der. For det første er det vanskelig, men det tøffeste er å ta overgrepene fra hverandre for å finne ut av hvorfor de trengtes. Fortalte litt om forskjellige overgrepsituasjoner for å finne ut hvorfor jeg trengte de forskjellige delene. Har gjort dette før med psykolog A fra det forrige psykehuset, men ikke like detaljert som jeg gjorde med psykolog I.
Husker ingenting fra mellom samtalen og flere timer etterpå.. Jeg har ikke full oversikt over hva som har skjedd, men Cecilie(en av delene) har blitt flinkere til å skrive til meg om hva som har skjedd, pluss at kontakt JM hadde forklart litt. Kontakt A (har to kontakterhadde kommet inn for å høre jeg ville spille kort. Da hadde en av de små vært der, Charlotte tror jeg. Under kortspillet hadde jeg switchet igjen til en av de større en liten stund, for så til en av de små igjen. Den lille avsluttet spillet midt i en runde (jeg vet ikke hvorfor) og gikk på rommet. Kontakt A hadde fulgt etter og prøvd å snakke, men Cecilie skrev at A hadde prøvd å få henne til å skjønne at hun egentlig var meg, så den lille hadde sendt han ut. Jeg har et bilde av at hun sitter mellom pulten og veggen. Hun hadde gått inn i et dissosiativt gjennomlevelsesanfall som jeg husker. Når jeg kom ut hadde en av de aller minste, som suttet på tommelen og switchet til en av de aggressive. JM fortalte at hun så det veldig godt på ansiktsuttrykket. Videre fortalte hun at den lille(siden det var en liten aggressiv må det ha vært Sinna(6 år). Hun hadde løpt ut etter en kopp, men når hun ikke fikk det hadde hun trampet og skreket og små slått etter de som holdt henne tilbake. Da hun forsto at hun ikke fikk tak i noe å skade seg med, løp hun tilbake til rommet, fant en tråd og prøvde å strangulere seg. Da den ble tatt hadde hun skreket og slått i veggen en stund, før hun switchet til Prinsesse(5 år). Prinsesse er som regel mer rolig, det visste JM. De hadde visst spilt ludo, helt til hun switchet til Cecilie. Cecilie var fremme kanskje 15 min, før jeg kom til meg selv.

Det er aldri skjedd før. 7 forskjellige deler på halvannen time! JM trodde det kunne ha noe med samtalen å gjøre. Både at det ble tøff, pluss at flere fikk behov for å manifestere seg etter det hadde vært så mye snakk om de.
SHIT, det var en slitsom kveld.. Men hadde fått eventuell medisin x2, pluss den vanlige kveldsmedisinen, så jeg sovnet ganske tidlig.

I går fikk jeg lov til å dra på kjøpesenteret med to ansatte! Hadde gledet meg skikkelig, men det var ikke jeg som fikk dra :( Jeg vet ikke helt hvem det var, husker noen glimt av det, men det var nok en av de eldre. Heldigvis hadde den delen ganske lik smak som meg:P Det ble bare kjøpt sko, men jeg er fornøyd med de.

Nå kommer snart psykolog A fra den gamle psykehuset for å besøke meg! :) Det varmer at han gidder å komme helt ut hit bare for å si hei.

Hadde mad drøm i natt, skriver om den etterpå…

God fredag <3

Min måte å forsvinne på..

Hei mine gode faste lesere.
Beklager dårlig med oppdatering. Tingen har vel egentlig vært at jeg rett og slett nesten ikke har vært tilstede. De andre delene spiller enormt inn. Siden jeg kom hit for halvannen uke siden husker jeg vel gjennomsnittelig to timer pr døgn. Så at Sofia hadde skrevet litt om det. Vurderte å slette, men.. De er jo deler av meg, det er jo jeg som på en eller annen måte har disse følelsene delene kjenner på.

Det føles ut som om alt har blitt snudd rundt. Før så  var det jeg som måtte passe på at de mest destruktive delene ikke skadet for mye eller hadde impulsive selvmordsforsøk. Nå er det omvendt. Den lille tiden jeg er fremme er såuutholdelig at det er jeg som prøver de dummeste tingene. Delene må passe på meg, ikke omvendt. Alle delene vil dø, men de fleste skjønner at skal vi dø er det lurere å oppføre seg, slik at vi kan bli skrevet ut. Det vet jo jeg også, men ting er så vanvittige vanskelige, at det går ikke mye lengre.

Så når jeg ikke klarer å stikke av, ikke klarer å skade, ikke klarer å dø, da forsvinner jeg på min egen måte, jeg lar de andre delene ta over slik at jeg slipper å være til stede, slippe å leve.

Jeg har kalt de mye negativt opp gjennom, men nå er det blitt en lettelse.

For å overleve enda en dag, må jeg bruke de. For å overleve enda en time, trenger jeg hjelperne mine.

Skulle fortsatt ønske at de var der hele tiden, at jeg slapp unna.

Å la de ta over blir min måte å dø på

Greit å gråte?

«Det er greit å gråte, Fragile», sier han stille.
Jeg ligger på knærne og hikster i gråt. Vrir meg  i hendene, angrer på at jeg minutter før hadde gitt fra meg glasset, gitt fra meg muligheten til å selvskade.
Han har satt seg på gulvet ved siden av meg. Jeg prøver å gi et takknemlig blikk for at han også kom inn i rommet, selv om han ikke var kontakten min. Hun som hadde fulgt etter meg kjente jeg lite, tror ikke jeg hadde klart å gitt fra meg glasset til henne.
Jeg prøver å få kontroll over gråten. Jeg kjenner en hånd på skulderen, og hører han gjenta;
«Det er greit å gråte»

Jeg får lyst til å skrike tilbake. Greit å gråte? Det er ikke greit at jeg gråter! Det har aldri vært greit at jeg gråter. Jeg får pappas og overgriperenes stemme i hodet som skriker til meg; det er bare drittunger som griner, slutt å grin din jævla svekling!
Dessuten har jeg blitt lært opp av pappa at smerte er svakhet, og svakhet er min feil.
Ergo; blir jeg mobbet, slått,voldtatt, alt dette var jo min feil. Føler alle ser ned på meg når jeg gråter og tenker;men det er jo din feil at du har det vondt, så slutt å grin over det!

Men må bare si at jeg IKKE mener at gråt er svakhet for noen andre enn meg! At andre gråter syns jeg er bra! Eller, ikke bra at de har noe å gråte over, men at folk kan få det ut på den måten. Syns gråt er viktig og nødvendig. Føler bare at når det kommer til meg, går det ikke.

Håper dere skjønner forskjellen, vil ikke at noen skal tro at jeg mener at det ikke er greit å gråte.. Det blir bare anderledes med meg.. På en måte.

ser ingen oss?

Er det ingen som ser hvor vondt vi har det?!?

Er det ingen som kan la oss dø snart?

Ser de ikke at livet er så tungt nå at vi er 9 forskjellige personligheter som nå må bytte på for å holde ut?

Skjønner de ikke hvor mye vi jobber for at Fragile skal klare å leve en time til?

Ser de ikke at hun har det så jævlig at hun prøver å slutte å leve på denne måten? At hun ikke har klart å ta selvmord, så hun bruker oss for å slippe å være tilstede, slippe å leve?

Ser de ikke hvor utrolig redd Hanne, Charlotte, Skremt og Sara er? Eller hvor vanvittig deprimert Line og Julie er? Hvor desperat Cecilie er etter å smile bort det vonde? Eller hvor sint Marte, Karina og Sinna er?

Skjønner dere ikke at livet nå faktisk er så uutholdelig at vi må bytte på etter bare noen timer? At ingen av oss klarer å være fremme mer enn et par timer før den ikke klarer mer og må få en annen personlighet frem?

Skjønner dere ikke hvor vondt vi har det?

Fragile er jo nesten ikke her, hun klarer ikke.
Dessuten har hun det så vondt at halvparten av gangene hun er fremme prøver hun å skade seg, stikke av, eller ta livet sitt. Hun kom frem bare noen timer søndag og mandag, søndag hang hun seg og mandag prøvde hun å stikke av.

Dermed er det en salig blanding av at hun ikke vil og ikke får være bevisst.

Kan ingen se hvor vondt vi har det?

Kan ingen la oss dø snart?!?

– Sofia

Kanskje jeg bare skal la de ta over?

De siste dagene husker jeg bare noen timer av.. Jeg vet ikke om det er dette jeg vil..

Jeg har i de siste dagene bedt de komme, bedt de være her, jeg klarer ikke, jeg orker ikke. Det har de gjort. Jeg har nesten ikke vært bevisst, om det er det man kan kalle det. De andre delene har tatt over utrolig mye av tiden. Det er deilig! samtidig som jeg kanskje ikke skjønte helt hva jeg ba om.. i dag kom jeg til meg selv i telefonen med bestevenninnen min. Vet ikke om hun skjønte hva som foregikk, men sa jo at jeg spurte om de samme tingene om igjen! :p Har vært her i et par timer nå. sittet på nettet. prøver å være sosial på min måte før jeg forsvinner igjen.

Men, CRAP! Jeg har bedt de som jobber her om å passe litt på handling til bulimien. Når jeg kom til meg selv var det 2 fulle poser med godteri som stod på rommet mitt. Det var visst to med meg å handlet, og begge lot Teah/Marianne(usikker på hvem, vet bare at Teah bruker mye penger og Marianne er drøy på bulimi) kjøpe godteri for sikkert 400-500 kr. Takk, lissom. De fortalte meg btw i stad at de kommer til å holde meg igjen hvis jeg stikker. WTF? alle andre psykehus ringer politiet! De har ikke rett til å holde meg igjen! Jeg får et forsprang! :p Men neida, disse kommer til å stoppe meg fysisk. Kanskje en grunn til at de andre tar over når vi gikk ut.

Ja, det er kanskje en grunn til at jeg har vært så lite tilstede. De mest fornuftige vet at jeg er åndedrag fra et nytt selvmordsforsøk. Men de vet også at jeg har tilsyn hvert tiende minutt, oftere hvis de ser at jeg slier, ERGO; sjansen på å finne noe å ta livet sitt med og faktisk rekke det er minimal. Det kommer bare til å resultere i fotfølging, ingen utgang, beltelegging, og i verste fall ting som hjerneskade(da med oksygenmangel). De og jeg skjønner at jeg klarer faktisk ikke leve akkurat nå.

Og det at jeg ikke er tilstede er min måte å dø på.