Vil bare beklage lite posting..
Fikk en kommentar som var veldig sårende forrige helg, så nå sliter jeg litt med å skrive, føler meg litt dømt av denne personen. Valgte å ikke godkjenne den. Tror ikke personen mente å såre, men jeg tok den kommentaren veldig tungt.. Men håper på å komme sterkere tilbake..
God helg mine kjære <3
Publisert i Uncategorized
Samtalen med psykolog A gikk bra..
Vi snakket mye om hvordan det har gått her, at jeg har vært så lite fremme og sånt…
Så snakket vi litt om det jeg mener han kalte relasjonsrelaterte traumer.. At hvis jeg hadde blitt møtt på en annen måte av foreldre, familie, lærere og andre voksne som burde sett noe, hadde jeg ikke slitt like mye i dag. Hvis pappa ikke hadde avfeid den første gangen 5 åringen hans prøvde å si at det hadde skjedd noe ekkelt, kunne de neste 10-11 årene med overgrep vært unngått. (EDIT, oktober 2015), DETTE ER MENS JEG FORTSATT HADDE FORTRENGT HVA PAPPA GJORDE)
Hadde det vært åpent i min familie for å prate om slike ting hadde det kanskje ikke holdt på så lenge. At hvis lærerne hadde åpna øynene litt hadde de sett 13 åringen som vært friminutt ble kastet ut av klasserommet, fordi de andre elvene sa hun var så stygg at de mistet matlysten av henne kunne en selvtillit blitt reddet. Om noen hadde sett nøye nok til å se sårene på håndleddet kunne dette blitt stoppet da, og ikke blitt en mestring strategi som følger henne langt inn i voksenlivet. Hadde noen stoppet faren i å konstant fortelle henne at ingen ville gifte seg med henne slik som hun var hadde hun kanskje trodd at noen ville ha henne. Hadde ikke så mange menn misbrukt tilliten hennes kunne hun kanskje trodd at ikke alle menn egentlig vil skade. Hadde noen sett på henne lenge nok til å merke masken hadde hun kanskje følt at hun var verdt nok til å bli sett.
Han sa jeg fortsatt ville vært traumatisert, men at reaksjonsmønstrene mine kanskje hadde vært anderledes. At veien ikke hadde vært så lang..
Resten av kvelden ble vanskelig.. Prøvde å skade, men ble stoppet. Da de tok rundt meg og dro meg bort fra skårene forsvant jeg helt inn i angsten over at noen tok på meg uten at jeg ville det. Jeg skrek, gråt og hyperventilerte lenge, var helt fra meg, fikk ikke kontrollen. Så hørte jeg noen si at de skulle hente T. T er nok den jeg har vært mest sammen med. Han er ikke en av primærkontaktene mine, men han jobber så mye ekstra at han vært kontakten min mer enn noen av primærene mine.. Han er også en av de jeg har fått best kontakt med. Han er veldig flink. Han leser meg veldig godt(irriterende godt noen ganger :p ), sånn at han noen ganger skjønner hva som trengs før jeg gjør det. Han er veldig flink til å roe meg ned når jeg er redd, han vet lissom stort sett hva han skal si. Han er også veldig flink til å komme ned på mitt nivå, feks når jeg sitter i hjørnet bak pulten setter han seg alltid ned på gulvet ved siden av meg. Han er lett å prate med, og det har vi gjort mye av, så han kjenner meg. Jo, men tilbake til historien. :p Jeg satt i hjørne med ryggen til, og skvatt noe enormt da jeg plutselig hørte stemmen hans. Etter noen minutter fikk han snudd meg, holdt meg i hånda og pustet meg gjennom det. Resten av kvelden gikk til kort, avledningsteknikken som blir brukt mest for Fragile.. Blitt mye kortspill på psykehus.
Helgen var også tøff. Lørdagen våknet jeg opp med intense mareritt som dominerte hele formiddagen. Kveldene er alltid verst. Så det ble så og si fotfølging, fikk bare gå på do alene, ellers var de sammen med meg hele tiden. To ganger klarte jeg likevel å få tak i glass, prøvde å svelge skårene i et desperat forsøk på å dø(hvis noen tenker på dette som tips til selvmord når man er innlagt, bare glem det Legen forklarte at sjansen for å dø er veldig liten, du bare risikerer å ødelegge stemmebåndet, måtte puste gjennom tube, få utlagt tarm, veldig mye kan bli ødelagt uten at du faktisk dør). Første gang fikk jeg et lite skår, men det var så lite at det det gjorde ikke noe. Andre gangen var jeg klar for å svelge håndfuller, men det ble stoppet, ble bare fotfølging ut av det.
Jeg tror helgen ble så vanskelig fordi jeg var mye til stede.. Hvis dere skjønner.. Hvis dere har fulgt meg vet dere at de siste ukene har de andre delene vært mye mer tilstede enn det jeg har.. Jeg har vært bevisst kanskje 2-3 timer hver dag. Men i helgen var jeg heldig med kontakter jeg følte meg trygge på, jeg visste at hvis det ble vanskelig kom de til å takle det. Så da tillot kanskje underbevisstheten på et eller annet plan å.. Jeg vet ikke, dette blir veldig komplisert og diffust.. Prøver bare å forstå hvorfor jeg var mer til stede.
I dag husker jeg kanskje 5-6 timer.. så går fremover.. Har vært veldig urolig de siste kveldene, så fått sovemedisinene så tidlig som 8, bare for å komme meg gjennom kvelden. så sovner snart håper jeg…
CRAP. Skrev dette egentlig i går kveld(Internett skreiket så tenkte jeg skulle poste i dag tidlig), men har nesten ikke vært bevisst i dag, så fikk ikke postet før nå. Gjort om på dagene bare(slik at i morgen i går blir i dag) ;)
Ting går ikke så greit…
Perioden hvor jeg husket mer av dagene er borte, mesteparten forsvinner igjen.. :(
Som regel husker jeg at jeg står opp, og ingenting før om kvelden igjen.. Minus hvis jeg har samtale med psykolog I. Det har alle delene blitt enige om, at det er jeg som skal ta de samtalene.
Det har blitt en mønster jeg ikke skjønner så mye av; jeg switcher alltid tilbake til meg selv rett etter kveldsmat. I tiden fra jeg går fra matsalen til jeg er ferdig med å kaste opp blir jeg plutselig bevist. Ekkel måte å våkne på, med tryne over do med fingeren i halsen. Så er det litt forskjellig om jeg blir der til jeg legger meg, eller om jeg switcher igjen.
Onsdag kveld var helt vill. Det var en veldig tøff samtale med psykolog I. Vi gikk gjennom de forskjellige delene. For det første er det krig inni meg, fordi de fleste delene liker ikke at jeg prater om de. Noen skriker i munnen på hverandre. Men det verste er å prøve å finne ut hvorfor de er der. For det første er det vanskelig, men det tøffeste er å ta overgrepene fra hverandre for å finne ut av hvorfor de trengtes. Fortalte litt om forskjellige overgrepsituasjoner for å finne ut hvorfor jeg trengte de forskjellige delene. Har gjort dette før med psykolog A fra det forrige psykehuset, men ikke like detaljert som jeg gjorde med psykolog I.
Husker ingenting fra mellom samtalen og flere timer etterpå.. Jeg har ikke full oversikt over hva som har skjedd, men Cecilie(en av delene) har blitt flinkere til å skrive til meg om hva som har skjedd, pluss at kontakt JM hadde forklart litt. Kontakt A (har to kontakterhadde kommet inn for å høre jeg ville spille kort. Da hadde en av de små vært der, Charlotte tror jeg. Under kortspillet hadde jeg switchet igjen til en av de større en liten stund, for så til en av de små igjen. Den lille avsluttet spillet midt i en runde (jeg vet ikke hvorfor) og gikk på rommet. Kontakt A hadde fulgt etter og prøvd å snakke, men Cecilie skrev at A hadde prøvd å få henne til å skjønne at hun egentlig var meg, så den lille hadde sendt han ut. Jeg har et bilde av at hun sitter mellom pulten og veggen. Hun hadde gått inn i et dissosiativt gjennomlevelsesanfall som jeg husker. Når jeg kom ut hadde en av de aller minste, som suttet på tommelen og switchet til en av de aggressive. JM fortalte at hun så det veldig godt på ansiktsuttrykket. Videre fortalte hun at den lille(siden det var en liten aggressiv må det ha vært Sinna(6 år). Hun hadde løpt ut etter en kopp, men når hun ikke fikk det hadde hun trampet og skreket og små slått etter de som holdt henne tilbake. Da hun forsto at hun ikke fikk tak i noe å skade seg med, løp hun tilbake til rommet, fant en tråd og prøvde å strangulere seg. Da den ble tatt hadde hun skreket og slått i veggen en stund, før hun switchet til Prinsesse(5 år). Prinsesse er som regel mer rolig, det visste JM. De hadde visst spilt ludo, helt til hun switchet til Cecilie. Cecilie var fremme kanskje 15 min, før jeg kom til meg selv.
Det er aldri skjedd før. 7 forskjellige deler på halvannen time! JM trodde det kunne ha noe med samtalen å gjøre. Både at det ble tøff, pluss at flere fikk behov for å manifestere seg etter det hadde vært så mye snakk om de.
SHIT, det var en slitsom kveld.. Men hadde fått eventuell medisin x2, pluss den vanlige kveldsmedisinen, så jeg sovnet ganske tidlig.
I går fikk jeg lov til å dra på kjøpesenteret med to ansatte! Hadde gledet meg skikkelig, men det var ikke jeg som fikk dra :( Jeg vet ikke helt hvem det var, husker noen glimt av det, men det var nok en av de eldre. Heldigvis hadde den delen ganske lik smak som meg:P Det ble bare kjøpt sko, men jeg er fornøyd med de.
Nå kommer snart psykolog A fra den gamle psykehuset for å besøke meg! :) Det varmer at han gidder å komme helt ut hit bare for å si hei.
Hadde mad drøm i natt, skriver om den etterpå…
God fredag <3
Hei mine gode faste lesere.
Beklager dårlig med oppdatering. Tingen har vel egentlig vært at jeg rett og slett nesten ikke har vært tilstede. De andre delene spiller enormt inn. Siden jeg kom hit for halvannen uke siden husker jeg vel gjennomsnittelig to timer pr døgn. Så at Sofia hadde skrevet litt om det. Vurderte å slette, men.. De er jo deler av meg, det er jo jeg som på en eller annen måte har disse følelsene delene kjenner på.
Det føles ut som om alt har blitt snudd rundt. Før så var det jeg som måtte passe på at de mest destruktive delene ikke skadet for mye eller hadde impulsive selvmordsforsøk. Nå er det omvendt. Den lille tiden jeg er fremme er såuutholdelig at det er jeg som prøver de dummeste tingene. Delene må passe på meg, ikke omvendt. Alle delene vil dø, men de fleste skjønner at skal vi dø er det lurere å oppføre seg, slik at vi kan bli skrevet ut. Det vet jo jeg også, men ting er så vanvittige vanskelige, at det går ikke mye lengre.
Så når jeg ikke klarer å stikke av, ikke klarer å skade, ikke klarer å dø, da forsvinner jeg på min egen måte, jeg lar de andre delene ta over slik at jeg slipper å være til stede, slippe å leve.
Jeg har kalt de mye negativt opp gjennom, men nå er det blitt en lettelse.
For å overleve enda en dag, må jeg bruke de. For å overleve enda en time, trenger jeg hjelperne mine.
Skulle fortsatt ønske at de var der hele tiden, at jeg slapp unna.
Å la de ta over blir min måte å dø på
«Det er greit å gråte, Fragile», sier han stille.
Jeg ligger på knærne og hikster i gråt. Vrir meg i hendene, angrer på at jeg minutter før hadde gitt fra meg glasset, gitt fra meg muligheten til å selvskade.
Han har satt seg på gulvet ved siden av meg. Jeg prøver å gi et takknemlig blikk for at han også kom inn i rommet, selv om han ikke var kontakten min. Hun som hadde fulgt etter meg kjente jeg lite, tror ikke jeg hadde klart å gitt fra meg glasset til henne.
Jeg prøver å få kontroll over gråten. Jeg kjenner en hånd på skulderen, og hører han gjenta;
«Det er greit å gråte»
Jeg får lyst til å skrike tilbake. Greit å gråte? Det er ikke greit at jeg gråter! Det har aldri vært greit at jeg gråter. Jeg får pappas og overgriperenes stemme i hodet som skriker til meg; det er bare drittunger som griner, slutt å grin din jævla svekling!
Dessuten har jeg blitt lært opp av pappa at smerte er svakhet, og svakhet er min feil.
Ergo; blir jeg mobbet, slått,voldtatt, alt dette var jo min feil. Føler alle ser ned på meg når jeg gråter og tenker;men det er jo din feil at du har det vondt, så slutt å grin over det!
Men må bare si at jeg IKKE mener at gråt er svakhet for noen andre enn meg! At andre gråter syns jeg er bra! Eller, ikke bra at de har noe å gråte over, men at folk kan få det ut på den måten. Syns gråt er viktig og nødvendig. Føler bare at når det kommer til meg, går det ikke.
Håper dere skjønner forskjellen, vil ikke at noen skal tro at jeg mener at det ikke er greit å gråte.. Det blir bare anderledes med meg.. På en måte.
Er det ingen som ser hvor vondt vi har det?!?
Er det ingen som kan la oss dø snart?
Ser de ikke at livet er så tungt nå at vi er 9 forskjellige personligheter som nå må bytte på for å holde ut?
Skjønner de ikke hvor mye vi jobber for at Fragile skal klare å leve en time til?
Ser de ikke at hun har det så jævlig at hun prøver å slutte å leve på denne måten? At hun ikke har klart å ta selvmord, så hun bruker oss for å slippe å være tilstede, slippe å leve?
Ser de ikke hvor utrolig redd Hanne, Charlotte, Skremt og Sara er? Eller hvor vanvittig deprimert Line og Julie er? Hvor desperat Cecilie er etter å smile bort det vonde? Eller hvor sint Marte, Karina og Sinna er?
Skjønner dere ikke at livet nå faktisk er så uutholdelig at vi må bytte på etter bare noen timer? At ingen av oss klarer å være fremme mer enn et par timer før den ikke klarer mer og må få en annen personlighet frem?
Skjønner dere ikke hvor vondt vi har det?
Fragile er jo nesten ikke her, hun klarer ikke.
Dessuten har hun det så vondt at halvparten av gangene hun er fremme prøver hun å skade seg, stikke av, eller ta livet sitt. Hun kom frem bare noen timer søndag og mandag, søndag hang hun seg og mandag prøvde hun å stikke av.
Dermed er det en salig blanding av at hun ikke vil og ikke får være bevisst.
Kan ingen se hvor vondt vi har det?
Kan ingen la oss dø snart?!?
– Sofia
De siste dagene husker jeg bare noen timer av.. Jeg vet ikke om det er dette jeg vil..
Jeg har i de siste dagene bedt de komme, bedt de være her, jeg klarer ikke, jeg orker ikke. Det har de gjort. Jeg har nesten ikke vært bevisst, om det er det man kan kalle det. De andre delene har tatt over utrolig mye av tiden. Det er deilig! samtidig som jeg kanskje ikke skjønte helt hva jeg ba om.. i dag kom jeg til meg selv i telefonen med bestevenninnen min. Vet ikke om hun skjønte hva som foregikk, men sa jo at jeg spurte om de samme tingene om igjen! :p Har vært her i et par timer nå. sittet på nettet. prøver å være sosial på min måte før jeg forsvinner igjen.
Men, CRAP! Jeg har bedt de som jobber her om å passe litt på handling til bulimien. Når jeg kom til meg selv var det 2 fulle poser med godteri som stod på rommet mitt. Det var visst to med meg å handlet, og begge lot Teah/Marianne(usikker på hvem, vet bare at Teah bruker mye penger og Marianne er drøy på bulimi) kjøpe godteri for sikkert 400-500 kr. Takk, lissom. De fortalte meg btw i stad at de kommer til å holde meg igjen hvis jeg stikker. WTF? alle andre psykehus ringer politiet! De har ikke rett til å holde meg igjen! Jeg får et forsprang! :p Men neida, disse kommer til å stoppe meg fysisk. Kanskje en grunn til at de andre tar over når vi gikk ut.
Ja, det er kanskje en grunn til at jeg har vært så lite tilstede. De mest fornuftige vet at jeg er åndedrag fra et nytt selvmordsforsøk. Men de vet også at jeg har tilsyn hvert tiende minutt, oftere hvis de ser at jeg slier, ERGO; sjansen på å finne noe å ta livet sitt med og faktisk rekke det er minimal. Det kommer bare til å resultere i fotfølging, ingen utgang, beltelegging, og i verste fall ting som hjerneskade(da med oksygenmangel). De og jeg skjønner at jeg klarer faktisk ikke leve akkurat nå.
Og det at jeg ikke er tilstede er min måte å dø på.
Publisert i Uncategorized
Merket med Delene, DID, selvmord, spiseforstyrrelse, switching
Ja, dagen er snart over. Husker nesten ingenting.. UTORLIG ubehagelig..!!
Husker at jeg stod opp, litt av turen innover, litt av innkomssamtalen. Husker at vi gikk gjennom tingene, så at jeg gikk å la meg. Da var kl 14. Husker så å si ingenting før kl 22.. FML.
Blitt fortalt at den første tiden merket de ingenting. Tipper det var Cecilie som var fremme, hun er flinkest på å late som hun er meg. Merker også på henne at hun er kjempe opptatt av å si vi har det bra, hun PROPPER siden full med positive ting, masse morsomme linker og stæsj. Men var visst en av de små som etterpå. M sa hun bare hvisket i begynnelsen. Så ble hun mer utadvent etterhvert da. Men shit, så flaut. Nå har en av pasientene begynt å kalle meg Hanne, så regner med det var hun som var der :p
Nå skal jeg bare gjøre alt jeg kan for å ikke freake ut. Vil ha utgang, vil av tvang, vil bli frisk. Nei, blir ikke frisk av å fake, men da føler jeg at jeg har mer kontroll.
Kl ble plutselig 21, de stenger nettet her da..
Men takk at DU leser.. Selv om noen blir mindre interessante, slik som denne;)
God onsdag
Hvilken rolle skal jeg ta.. I morgen skal jeg over på langstidspsykehus. OMG! Jeg dæver.. Har jo vært her i snart et halvt år, nå er det plutselig ny behandler, nye pasienter, nye rutiner, nytt sted, og ikke MINST nytt miljøpersonalet. Det er det verste. Shit. Dagen i dag har vært tøff. Mye hull! Ser på anropslogg at jeg har tatt telefonen når noen har ringt, IKKE gøy.. Heldigvis var det en som vet om det som ringte. Mange deler liker å prate med E, han er en av de få som jeg tror gidder å prate tilbake på deres nivå.
Men jo.. tenkte jeg skulle bruke denne posten på litt tanker rundt hva som forventes av meg av den nye avdelingen, og hva jeg forventer av meg selv.. Det er utrolig mange roller jeg har hatt, både som jeg har bestemt, og som psykehuset har lagt på meg. Jeg må ta litt bestemmelser om hva slags type pasient jeg kommer til være. Noen er mer opplagte enn andre. Noen blir vanskeligere enn resten. Bare with me.
Den friske pasienten eller den psyke pasienten. Her finnes det selvfølgelig mellomting.. Men noen valg må jeg ta. En ting jeg har gjort mye er at jeg vil IKKE være psyk ,og jeg faker. Det tok 22 år før jeg begynte å nærme meg å være ærlig om de andre delene, at jeg visste at jeg hadde mistet dager av gangen og oppført meg på måter jeg aldri ville oppført meg på. Som jeg har skrevet før så psykiatrien tegn hos meg på seksuelle overgrep, men jeg blånektet i 2 år. Jeg vil ikke være psyk!!! I tillegg vil jeg på frivillig så fort som mulig, lyst til å komme dit og vise hvor frisk jeg er! Og det er klart det er positive ting med det og, det er å tenke som frisk gjør at jeg ikke graver meg ned i psykdomssmørja.. Men samtidig er det vanskelig å bli frisk når en nekter å vise at en er psyk. Hvis jeg kommer og dytter bort alt vondt hver gang det kommer kaster jeg bort en mulighet til å bli bedre.
Pasienten som er der for seg selv eller for andre. Jeg har vært innlagt mye for andre, for folk som er glad i megsom ønsker å holde meg i live. Noen ganger føles det lettere å være herfor noen andre, liker ikke alltid å skulle ta imot hjelp, fortjener det liksom ikke. Når jeg først er her blir det også lett fokus på de andre pasientene. Å kunne hjelpe å til med å skape et godt miljø er noe som er veldig viktig for meg. Jeg finner mestring i å kunne klare å samle alle til en god samtale, feks. Men noen ganger blir jo fokuset der og ikke på meg. Det er lettere forholde meg til det, og ikke til meg selv. Det kan nok ødelegge litt, ogsåfordi jeg noen ganger ikke tillater megå ha en dårlig dag, fordi jeg vil ut i miljøet og fikse, fikse.
Å være ærlig eller ha masken på. Dette går jo litt på psyk/frisk. Men jeg har levd oppveksten min med en maske, vise hvor bra jeg har det. Det er vanskelig å slippe den. Som jeg har skrevet litt før går jeg lett i forsvar, avise deg før du aviser meg. Med så mange nye folk, så mange avisningssituasjoner. Lett å gå i forsvar eller lete etter avvisning for å få det overstått. Det tror jeg blir en av de største utfordringene.
En rolle psykiatrien har satt meg i er for gammel/ung. Du er for gammel til å fortsatt skade deg! Du er for ung for tung psykiatri! Det har vært positive ting og, som SMI som minner megom at det er incest utsatte som går halve livet uten å ta tak i ting,går tidlig ut av arbeidslivet eller kommer seg ikke inn i det hele tatt
Jeg følger bloggen til Liseliten, og jeg syns hun sier noe utrolig bra om det å være den snille, den stille pasienten i sin post; Kan du se meg? De siste innleggelelsene har de andre delene markert seg litt, men før og i perioder nå passer dette veldig meg..
Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Jeg kan skade meg mens du ser på, jeg kan knuse ting ute i avdelingen slik at alle ser det. Jeg kan utløse alarmen og få dere alle til å se meg. Også jeg kan. Om jeg må. Også jeg har gjort det, en sjelden gang i desperat rop om hjelp.
For jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten. Jeg smiler høflig, selvom det er det vondeste i verden. Jeg sier takk, selvom stemmen min knapt klarer å bære ordene. Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som krever lite og ingenting av tid og krefter og ekstra tiltak.
Men også jeg gråter. Også jeg har det vondt. Munnen min skriker kanskje ikke, men det gjør barnet inni meg. Høyt og skjærende og smertefullt. Kroppen min slår ikke, kroppen min sparker ikke, men inni meg slåss jeg alt jeg kan mot demoner, angst og kaos som sakte spiser meg opp.
Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Kan du se meg da?
Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som smiler høflig, sier takk og ikke kan lyve. Men også jeg trenger å bli sett. Også jeg trenger å bli hørt.
Kan du se meg? Kan du høre meg?
Noe som er vanskelig er det enorme behovet jeg har etter å bli sett, samtidig som jeg ikke vil være i veien. Jeg er redd for at de skal fortelle meg at de vet at jeg ikke er verdt tiden deres. Jeg vil ikke være i veien. Det blir mye dobbeltkommunikasjon; jeg vil ikke ta opp tiden din, men PLEASE ikke gå fra meg…!! Så må jeg bestemme meg for å leve eller dø. Dette er noe som burde være mest åpenbart, men som er vanskeligst. Prøv å ha dundrende migrene og bestemme deg for at du ikke skal ta medisiner. Ja, alle kommer til å si at jeg burde bestemme meg forå leve, gi dette en sjanse, og jeg skal virkelig prøve alt jeg kan!!
Mye å tenke på…
Bitteliten btw, jeg vil takke for alle som er innom!! Var innom statestikken, og så at jeg har fått over 1500 visninger siden jeg startet i midten av august.. Dette setter jeg pris på, folkens! Vært litt lite kommentarer de siste dagene da, sleng dere på, vil så gjerne ha tilbakemeldinger!! :)
«Du er en oppgave vi har fått fra samfunnet»
Vikaroverleges V velvalgte ord.
Tusen takk. Jeg har jobbet så sykt med tro at de kanskje bryr seg litt om åssen det går med meg, at det er derfor de bruker tid på, at jeg ikke bare er en jobb.
Men ikke er jeg bare en jobb, jeg er en oppgave. Når jeg prøvde å si hvor tøft det var å høre fikk jeg slengt tilbake; det er jo du som velger å reagere slik, typisk din problematikk(les: borderline)
Fuck of
Nevermind me, nevermind me,
I’ll just cast shaddows on your wall
My God, I feel so small
Nevermind me, nevermind me
I’ll let myself out
Caution the floor’s wet in here been crying
I don’t know why he seems convinced I’m lying
I don’t know what he’s capable of doing
but he’s hurting me
– Maria Mena, Nevermind, He’s hurting me
Publisert i Uncategorized
Vi vil ut!!
Vikar i dag var en jeg bare har møtt et par ganger. Veldig overfladisk samtale, bare om praktiske ting egentlig. No more skjermings for Fragile, high five! ;)
Skulle likevell gjerne ut, for svingende! Av litt for mange forskjellige grunner, det er nesten like mange grunner som det er personligheter.
Cecilie er en av de konstruktive. Hun vet at det hjelper på bulimien å begynne et måltid ikke skrubbsulten, så jeg pleier å ha frukt og yougort i kjøleskapet som jeg spiser før hvert måltid, slik at jeg ikke skal overspise så veldig.
Veldig mange vil ut å dø. Få det overstått. 3-4 har skreket i dagesvis, prøver å få meg til å prøve å overtale psykehuset til å la meg dø. Yeah, like that’s gonna work.
Mange vil ut å skade. Men det er ikke de som skremmer meg.
Så er det noen som er så destruktive at det skremmer meg.
Lise, Mari, Sinna og prinsesse (under 7 år alle sammen) snakker om slemme mannen. De vil oppsøke noen som kan drepe oss. Marte prøvde det med M, men hun fikk han ikke sint nok. Jeg vet ikke hvor de har tenkt til å oppsøke denne slemme mannen, eller om de vet hvem det er. Men om de tar meg med til noen heeavy kriminelle miljøer kan jo andre ting skje enn å bli drept :(
Marianne skriker etter å ikke skade selv, men å la andre skade. Oppsøke strøket, M, hva som helst som kan skade, voldtekt.. Hun har brukt seksuell selvskading veldig mye som straff, som jeg har skrevet litt før.. At etter noen har skadet oss på en slik måte gjør opp for noe av det som skjedde når vi var små, vi soner, samvittigheten blir ren for et øyeblikk.
Hanna er bare så despereat etter å være god nok for en mann. Men å bli voldtatt er den eneste måten noen noen gang har sagt at jeg strekker til. Eneste måten menn har vist kjærlighet. Eneste gang jeg har følt meg god nok for noen er etter en voldtekt. Sykt, men sant. Det nærmeste jeg har kommet å føle meg elsket. Leter etter hvilket som helst tegn etter kjærlighet. Dette har alteregoet Hanna tatt.
Igjen går vi også tilbake til Miriam, der smertefulle kjente erfaringer er bedre enn ukjente nye.
Jeg er redd for hva som skjer, hvem som tar over. Jeg VIL ut, men kanskje det ikke var så dumt å vente litt. Hadde talen klar for hva jeg skulle si før jeg løp (de kan ikke løpe etter, de må bare ringe portvakt eller politi).. At jeg ikke skulle prøve å dø(selv), men at jeg bare trengte å være alene.
I morgen derimot skal jeg ut. Hjem, med en ansatt, pakke. Det må jo bare gå bra. Vet ikke om jeg skal prate med kontakten min om dette eller ikke. Hadde vært godtå ha en alliert, men kan ikke ta sjansen på å ikke få dra!
Uff, valg, valg, valg….!!!!!
Begge er gamle, fra 2007 tipper jeg… Veldig simpelt, men sier hva jeg vil si..
Copywirte på begge, folkens!! :P
Translations of an arm
The wounds on my arm screams of my pain
The pain to deep for tears to contain
The pain to strong for words to explain
The scars from my war will always remain
The scars on my arm represent my fight
The days when victory seems out of sight
The times when I can’t see any light
I’m searching for dawn, but is living in the night
My arm tells the story of a tormented mind
I’m looking, searching for light I can’t find
I’m begging, pleading life to be kind
Walking here on my thin thin line
The pain is too much for me to bear
my thoughts are so consuming I can’t find air
I can’t find anyone to really care
The echo of my past is all i hear
Don’t look surprised, see as I see it
When you hate something, you want to destroy it
When the pain is to strong, you try to mend it
This emotional chaos, I need a break from it
So as I surrender to the knife,
My last words seems to fit
That bittersweet voice whispers;
Note to self;
It’s because you’re worth it!
© Fragile 2007
Dagen i dag har vært tøff.. Men en positiv ting!! D var kontakten min! Etter flere vakter på rad hvor jeg ikke har hatt noen jeg har klart å prate med som kontakt, var det D’s smilende ansikt som fortalte meg at frokosten var klar. Jo! Også sov jeg i natt! SWEET! Mareritt, but what else is new.. Litt tunge ting har skjedd. En M ting jeg ikke kan skrive om, fordi det er noen som leser denne bloggen som ikke kan få vite det. Ikke M, men folk som har truet med å gå til politiet. Psykehuset har truet fordi det er helsetruende, venner har truet. Det kan ikke skje. Men SHIT å vanskelig det er å sitte med alene! :( Holdt på å fortelle det til D. Av miljøpersonalet er D jeg har pratet med mest med om M. Men gjorde det ikke. Ringte E, men han tok den ikke. Glad for det nå. Nå har jeg mer kontroll, kommer ikke til å si det. Han skal ringe etterpå da, det blir godt. Føler meg som en 3 åring. En venninne hadde sagt hun hadde snakket med han, og at han hadde spurt henne om hun visste hva jeg ville. Da kom forsvaret med en gang! Nå skal jeg avvise han før han rekker å avvise meg. Nå skal jeg vise han at jeg skjønner at han egentlig ikke vil prate med meg. Så jeg sender kort mld til han om at han ikke trenger å ringe. Ikke sur melding, var med smilefjes og skrevet på en hyggelig måte. Han sa han gjerne ville ringe etterpå, jeg sa det var opp til han. Da svarte han at han gjerne ville. Så la han til; «du er virkelig rask til å gå i forsvar». Da måtte jeg smile. Er jeg så lett å lese? Jeg forklarte situasjonen. Sa at jeg egentlig ikke hadde lyst til å si noe, ville ikke at folk skal måtte begynne å tenke over hva de sier til meg, fordi jeg skal overreagere. Men forklarte at, ja, forsvaret kom opp, fordi jeg er så redd for å bli avvist, og desverre tar mye som avvisning. Ja, veldig emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av meg! :p Også måtte jeg jo bare legge till at det ikke talte til hans favør at han var mann! hehe.. Jeje.. Jo, også la en av overgriperne meg til på facebook i dag, for 2-3 gang. GIDD! Jeg har blokkert han før, men han har slettet seg og laget ny profil noen ganger tror jeg. Liker ikke at han tenker på meg!! :( Og hva i huleste får han til å tro at jeg vil ha kontakt med han?!? Det var jo slikt det begynte med M :( STRESS. Så har vært litt slitsom dag. Blitt litt switching, noen andre deler har tatt over. Men rolige deler. Ingen har skreket, kastet noe eller skadet seg. Så det er bra. Bare ekkelt å miste så mye tid :(
«Det føles som om så syk som jeg er nå er skal det mer til enn ord for å redde meg. Det er så uendelig mye verre enn som så. Jeg mener, hvis du finner et knust speil, finner alle bitene, alle glasskårene og alle de bitte små fragmenteene og ha hvilken evne og tålmodighet det kreves for å sette alt det knuset glasset sammen igjen så er det på nå nytt blir helt, ville det ikke reparere speilet likevell. Det ville bare blitt et spindelvev av sprekker, det er fortsatt en ubrukelig sammenlimt versjon av sitt tidligere jet, som bare kunne vise fragmenterte reflektsjoner av det som speilet i seg selv var. Visse ting kan ikke repareres. Jeg prøver å ikke tenke slik, men det føles som om det er slik. Det er alt for mye skade.»
Nå har det vært ALT for mye negativt, nå vil jeg bare poppe innom med et par sanger som gjør meg glad..
enjoy <3
When every bit of my heart feels sore
When life doesn’t seem worth fighting for
When I can’t see the light anymore
What am I supposed to do?
When I want to run away from my mind
When hope seems impossible to find
When I can’t remember life being kind
Who am I supposed to turn to?
When the translation of my cuts screams of my pain
This is pain to deep for tears to contain
It’s also to strong for words to explain
When I feel this pain will always remain?
When my life seems so worthless it’s just stopped to matter
When everything I do just seems to shatter
When I am writing my suicide letter
How am I supposed to sub stain?
When my inner eye keeps to see
Memories of people hitting, raping me
People I trusted deserting me
But it’s still me I can’t forgive
When I’m lost and don’t know how to be found
When I’m screaming but nobody hears the sound
When I’m falling, just waiting to hit the ground
How am I supposed to live?
When everyday I’m reminded of my fears
When my heart is daily pearsed
When I haven’t seen hope for years
Seriously, am I supposed to want to live?
© Fragile 2006
(rask forklarlig, forkortelsene på navn her er ansatte på psykehuset, slik at dere ikke forveksler det med M på jobb med M overgriper!)
Nå er jeg ikke langt fra å briste..
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! :( Jeg har det så ufattelig vondt.. Men nå er jeg på kontakt nr 4 som jeg ikke klarer å prate med. H var på nattevakt, men han satt ute store deler av tiden. Kvelden har vært så vanskelig, og jeg har ikke klart å kanalisere det, og det har vist seg i sinne. Jeg tror de syns det er greit at pasienter er sinte, de er bare ikke vant til at jeg er det! Så når jeg ble sint ble kontakten min sint tilbake. Jeg prøvde å si at nå har jeg det vanskelig, jeg trenger pcen min, kan du sette den på lading. Når jeg to timer etterpå ber etter den, sier hun at hun ikke fant laderen. Da ble jeg litt sint og sa at jeg sa at jeg sa hvor viktig det var, du kunne spurt! Da ble hun frekk tilbake og sa hun ikke gadd å lete mer. Som sagt, jeg tror de bare reagerer ekstra når jeg blir sint, fordi jeg så sjelden er det, de tar det personling. Greit, M skal få lov til å ta det personlig, og det er jeg ikke langt fra å si til henne. Jeg har tatt opp flere ganger i helgen at jeg sliter veldig med å kommunisere med akuratt henne, kan jeg PLEASE få hvem som helst annen som kontakt? Men fikk henne igjen.
Jeg har holdt det sammen i vente på en kontakt jeg kunne prate med, de har ikke kommet. I natt da H kom begynte jeg bare å gråte, fordi det var så godt å se noen jeg kunne prate med. Men ble bare en halvtime eller noe. Det har vært mange på jobb jeg kunne prate med på dag og kveld, men ikke mine kontakter. Jeg har holdt alt sammen i påvente av noen jeg kunne prate med. H kommer igjen igjen, håper han havner på skjerma. Det er en venninne av meg på rommet ved siden av meg på skjerma, ei jeg har vært innlagt med før. Hun sliter skikkelig. Det er så vondt å se! Pluss at hun sliter med mye av det samme som meg. Og de trigger! Er ikke helt sikker på om det er psykose eller DID, men virker som DID. Hun har noen av de små fremme. Og da begynner de yngre personlighetene mine å mase. De vil frem, endelig noen å synge med, leke med! Men jeg kan ikke tillate at de kommer, jeg klarer ikke være på skjerma mer, dette må bare gå bra! Jeg har en del hull, men. Jeg sliter! Men jeg kan ikke prate om det heller! For hvis noen av mine 5-56åringer kommer frem, kommer både TM eller M garantert til å skrive i rapporten; pasient hermer etter medpasient for oppmerksomhet. Jeg kan forklare opp og ned hvordan dette trigger noe i meg, men jeg kjenner de, de kommer til å tolke det som; oy, nå følte Fragile at hun fikk litt lite oppmerksomhet, så da gjør hun seg litt til for å bli sett. Men jeg vet ikke hvor mye lengre jeg holder ut. På toppen av det hele har jeg kranglet med to av mine beste venninner. J giddder ikke prate med meg, og S, bestevenninnen min, pratet i dag, og hun slutter ikke å kritisere meg. Begynte med at jeg forklarte hvorfor jeg var sint og hadde en dårlig dag. Da fikk jeg en oppgitt liten latter, og da kom tårene. Hun har vært og er veldig irritert på meg. Jeg skjønner at alle reagerer forskjellig, jeg skjønner at hun har mye å utsette på meg nå, men jeg tror aldri jeg har hatt det så vanskelig som jeg har det nå. Hun er sint fordi jeg prøvde å ta livet mitt. Det som gjør meg så frustrert er at når hun gjør det, er det «greit». Når jeg prøver er jeg verdens største sviker som gir opp med en gang, mens når hun gjør det, er det forståerlig. Det er ikke lengre enn noen månedes tid siden hun prøvde sist. Jeg ville aldri kritisert henne fordi hun ikke klarte mer. Hun argumenterer med at mine forsøk er verre, at hun aldri har ligget i resperator. Det spiller da ingen rolle! Da hun tok valget at hun ville forlate meg, at alt jeg hadde gjort for å hjelpe henne ikke var nok, tok jo det valget, uavhengig av hvor mye piller hun tok! Men jeg skjønner hvor vanskelig hun har det, og ville aldri brukt det mot henne! Hun bruker som argument at hun jobber hardere enn meg for å holde seg positiv. Det kan godt hende. Men hun gir meg samtidig 17 andre ting å jobbe med, jeg sliter så enormt nå, at jeg klarer nesten ikke en ting en gang!
Jeg føler meg så VANVITTIG alene.. Prøvde å ringe E. Visste han var hos foreldrene, men jeg gråt så jeg ikke klarte å sitte oppreist, trengte noen. Men han tok forståerlig ikke telefonen. Men så tenkte jeg på S. Det tok evigheter før han skjønte hva jeg sa gjennom gråten. Men det gikk da. Det var godt. Føltes litt teit, for har egentlig ikke pratet med han på et halvt år. Men det var som om vi pratet i går. Det trengte jeg virkelig da. Klokken var plutselig 20 min over kveldsmat, og jeg trodde da at jeg ikke fikk komme ut siden de ikke hadde sagt ifra. Men M kom da endelig, så jeg og S la på. Når jeg kom ut var de andre i ferden med å forlate bordet, og det var nesten ikke noe mat igjen. Så jeg gikk rett inn på datarommet og satt meg skrev. Hva hadde jeg gjort uten dere nå?
Men livet er så VANVITTIG tøft, og jeg
Og på mandag er ikke A her, jeg må prate med en vikar. FUCK MY LIFE!
Krysser fingre og tær for at H havner på skjermet ikveld. Trenger SYKT noen å prate med. Vet ikke vet den siste er, men nattevakt nr 2 har jeg egentlig aldri pratet med om vanskelig ting. Håper på en god samtale med H.
Nå er jeg så nær å falle fra hverandre. Kan ingen se hvor vondt jeg har det, kan ingen la meg dø?!?
Jeg har grått og grått. Dette blir… jeg skjønner at for mange blir det vanskelig å skjønne hvorfor dette blir så vanskelig. Men jeg tror ikke alle har kjent hvordan avvisning ikke bare bli avvisning. At avvisning er vondt er noe alle vet. Likevel skjønner man ofte at avvisning kan være pga andre ting, for eksempel at noe uforutsett har kommet opp. Men når all avvisning føles som at personen står å peker på deg og sier; HA! Jeg sa du ikke er verdt noe, betydde noe, spiller noen rolle. Jeg jobber med å tro, prøver å ta innover meg at jeg betyr nok, er verdt nok til å bli tatt med i tellingen. Men jeg er så utrolig oversensitiv, følehornene er så til de grader ute, leter nesten etter avvisning. Bare for å få det overstått. Bare for å vise at jeg ikke forventet å få bekreftet at jeg betydde noe for noen.
I dag ble en veldig sånn sitasjon.
Samtalen med psykolog A gikk greit. Fikk beskjed om at jeg skal over på langtidsavdeling på onsdag, at det blir på tvang.
Helt på slutten av samtalen, idet han viser at han gjør seg klar til å avslutte, sier han;
”Jeg blir borte neste uke”
En sånn liten by the way, dette blir den siste samtalen vår.
Jeg vet at dette bare er jobben hans. Jeg vet at det at han ikke kommer neste uke ikke har noe med meg å gjøre. Men jeg skulle ønske at vår relasjon betydde mer for han enn at den skulle avsluttes på 10 minutter! Han har vært behandleren min under flere innleggelser, vi har pratet sammen 4-5ganger i uka i 4-5 måneder. Han vet jeg har fortalt ting til han jeg aldri har fortalt til noen. Jeg har hatt mange av mine tøffeste samtaler noen sinne med han. Det blir en relasjon! Han har sagt at han bryr seg, at han har vært oppriktig bekymret for meg.
Men handlinger taler høyere enn ord.
Jeg visste at han kom til å slutte å være behandleren min. men jeg trodde at vår relasjon betydde mer enn at den skulle avsluttes på 10 minutter. Han kunne sagt ifra på onsdag, ikke 5 min før han må gå. Han visste det var flere ting jeg ønsket å snakke med han om.
Han sa han skulle komme en tur på langtidsavdelingen, men det blir jo ikke sikkert bare hei hade.
Jeg følte bare at denne handlingen snakket høyere enn hans ord har gjort!
D u s p i l l e r i n g e n r o l l e
D u v a r k u n e n j o b b.
V å r r e l a s j o n b e t y d d e i n g e n t i n g f o r n o e n a n d r e e n n d e g
Det er dårlig gjort å si, fordi jeg vet han har gjort mye for å hjelpe meg, men jeg føler at måten han avslutter på sier noe om at det han har gjort så langt viste at dette kun var en jobb.
Pratet med 3 ansatte etter å ha grått og grått, pluss selvskadet. De foreslo jeg skulle si noe til han, ta en prat, forklare, kanskje få avbekrfetet dette.
Men det er jo enda en ny avvisningssituasjon. Kommer han til å tas seg tid? Hvor vondt kommer det ikke til å gjøre om jeg ikke er verdt 10 minutter en gang. Blir han sittende i døra eller gidder han sette seg ned?
Noen kommer sikkert til å tenke at dette har blitt en usunn relasjon, at jeg har blitt for avhenging av hans reaksjon. Men jeg tror at de fleste som har gått så tett med en behandler over så lang tid vet hva jeg snakker om. Dette hadde nok noe med at det var nettopp han fordi han har gått med meg inn i slike enormt personlige og vanskelige ting. Hadde jeg hatt en behandler som snakket om været og overfladiske ting, hadde nok ikke reaksjonen vært slik den har vært. Men jeg tror ikke dette har vært noe mer usunn eller unormal enn noen andre behandlingsavslutninger jeg har hatt. Ville bare si det. Ble også bare etter den vanskelige samtalen i går, litt spesielt. Vi begynte jo samtalen
Sitter å venter. Hoping for the best, but expecting the worst. Klarer ikke gjøre noe annet enn å forvente avvisning, nettopp pga det jeg skrev i stad. Føler meg dum når jeg ikke forventer det, fordi blir overbevist om at folk vet at det er det jeg burde forventet noe annet.
*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*
Da er samtalen ferdig. Begynte å gråte igjen bare jeg så han komme mot rommet. Han satt seg ned ved siden av meg, og kroppspråket talte ikke om dårlig tid. Det betydde mye. Han hadde skjønt hva jeg ville snakke om. Lurte på om det var derfor jeg hadde ”rispet” meg. Det order irriterer meg. Ikke kall nesten sy-sår risping! Det spiller jo ingen rolle egentlig hvor dypt det er, men risping har ikke jeg drevet med siden jeg var 15. Føler det bagatelliserer.
Anyways.. Jeg mistet litt ordene mine, gjentok meg selv, hoppet i setningene, gråt. Men han vet godt hvorfor avvisning blir så vanskelig for meg. Han har også sagt at det er ett av mine grunnproblemer, det at alt bli tatt som avvisning, og avvisning er grunnet at jeg er lite verdt. Det er jeg litt enig i. Han lovte han skulle komme på besøk på langtidsavdelingen, at vi skulle prate mer, avslutte mer da. Han sa også at det hadde litt plutselig gått opp for han at det ble siste samtale, og at han egentlig hadde regnet med å treffe meg igjen i en eller annen sammenheng.
Nå er jeg litt snurt. Føler meg behandlet som en treåring i forhold til dette med skjerming. Så og så mange timer, all spising og eventuell kortspill på skje i løpet av de to timene, osv. Men gidder ikke klage over det.
Regner med jeg skriver mer i kveld..
Tenkte jeg skulle avlsutte med et par bilder.. Jeg tar jo en del bilder.. Vært litt reserverende, fordi disse bildene ligger også på facebook, og jeg har vært redd for at noen jeg ikke vil skal identifisere meg kommer til å skjønne at det er meg. Men scru it…
Disse bildet er jeg ikke sån ekstremt fornøyd med, men syns det representerer det jeg har lyst til å tro nå.. At et eller annet sted der fremme finnes sol som skinner..
Enjoy..
Publisert i Uncategorized
Merket med avvisning, behandlersamtale, bilde, fotografi, mindreverdighetsfølelse
Okai, har ikke så mye tid å skrive på, bli litt kort.
Natta var lang, sov ikke mer enn en times tid.
Begynte crap.
Er på skjermet(det er en del av delingen på 3 rom, som kan lukkes av, pluss røyekrom og belterom. Ligner på de andre rommene, bare mindre møbler, alle tingene dine låses inn i skap, og det er ikke lov å ha glass der). Har vært der før, men alltid fått lov å gå ut! Men i dag, når jeg skulle ut for å gå på morgenmøte ble jeg møtt i døra med at jeg ikke fikk lov å forlate skjermet. Jeg bare; kødder du? Jeg fikk jo fotfølging i går pga selvmordsforsøk med pose over hodet, og hadde oppført meg eksemplarisk for å kunne få lov til å slippe det. Så får jeg ikke gå ut? Men der satt jeg, fikk ikke forlate skjermet. Jeg trodde jeg skulle gå i veggen, følte meg så trampet på og ikke minst, shit så kjedelig! Jeg fikk noen blader og mobilen(kun til å høre på musikk på, ikke lov å ringe). Vær så god, underhold deg selv i 5 timer. I tillegg fikk jeg den ene ansatte på hele posten som ikke spiller kort! :p
Samtalen med A var lang og tøff. Snakket først om seøvmordsforsøket. Han mente ikke at jeg har truet, men at jeg hadde kommunisert hva jeg hadde tenkt til å gjøre, og dermed var ambivalent. Jeg prøvde å si at grunnen til at jeg har vært mer åpen om tanker om død er at så lenge jeg kan huske har jeg alltid sittet alene med tanken å ville dø. Tror noen av de tøffeste avgjørelsene et menneske kan ta er om man skal velge å dø. Det er enormt tøft å sitte med alle disse tankene alene, jeg har ikke klart det mer! Det er klart det var noen prosent ambivalens, men jeg mener ikke at jeg har kommunisert at jeg skulle gjøre det, og derfor ønsket å bli stoppet. Er ikke enig. Jeg fløy ut i skogen for svarte, de brukte 4 timer på å finne meg!
Han snakket om at jeg har løyet, det vet jeg at jeg har. At jeg har latt som det er har gått bedre for å bli skrevet ut. Men han sa at pga dette kunne han tvile på alt jeg har fortalt! Spurte meg om det i dete hele tatt fantes en M! Jeg kan ikke huske sist gang jeg følte meg så krenket. Det tok meg 9 måneder å klare å fortelle noen i det hele tatt om M,. Og dette var etter han hadde brukt nesten halvannen måned på å dra det ut av meg. Det tok meg 20 år før jeg pratet om overgrepene! De to første årene jeg var i psykiatrien var det flere som sa jeg hadde tegn etter seksuelle overgrep, jeg blånektet. Det var helt sykt mye å klare å innrømme det som hadde skjedd, å bli beskyldt for å ha løyet var helt sykt vondt. Jeg har vurdert å si at jeg ikke klarer å ha han som behandler. Kommer ikke til å gjøre det, han er utrolig flink, har aldri kommet så langt på så kort tid. Det var ufattelig sårt. Dessuten sa han at jeg var helt tilbake på scratch når det gjelder tilliten. Får en halvtime med nett, ellers må jeg være på rommet. Sa dette var så alvorlig, livsfarlig, osv. syns ikke det er så farlig jeg. Skal vurderes om jeg får mer utgang etter hvordan dette går.
Men nå må jeg løpe, halvtimen er over..
Takk at du leser <3
Det gikk galt.. Veldig galt.
Overdosen kom på onsdag. Ganske stor. Alt for mye drama. Jeg tok en del piller, gikk til skogs for å ta resten. På vei begynte nok tankene å spinne. Jeg husker ikke noe av det. Jeg hadde en trygg voksenperson som holdt et nøye med meg da jeg skrev meg ut. Han skjønte noe var i gjerdet, og spurte; hva skjer? Jeg hadde sendt mld tilbake å prøvd å snakke de bort, sa ingenting, alt var bra, skulle pakke litt og ta en tidlig kveld. Men han skjønte at noe var på ferde, da ringte han meg. Da hadde han skjønt hva som hadde skjedd, og ringte politiet. Jeg kom meg ut i skogen og tok resten av pillene. Jeg lå der 4 timer før de fant meg. De hadde rundt 100 stk som lette, helikopter, politi, hunder, to ambulanser og en legeambulanse. KØDDER DU!?!?! Omg. Overdramatisering. Det var bare meg! Jeg skjønner at de hadde gjort det for noen andre, men dette er meg vi snakker om!
Kunne drept bestevenninna mi. Hun fortalt mamma om Slangen og M! Jeg ble helt satt ut da S fortalte det, hadde virkelig ikke trodd hun ville gjort det mot meg. Klarer jo ikke være sint, skjønner jo at det var for å hjelpe, men. CRAP!
Jeg satt og hørte på 8 mobilsvar i går, det ble utrolig sterkt, gråt en del. Den første var fra bestevenninna mi. Hun spurte gjennom tårene hvor jeg var, hva jeg hadde gjort. Tryglet meg om å si hvor jeg var, ba meg ta vare på meg selv, sa om og om igjen hvor glad hun var i meg. Neste var fra en bekymret behandler fordi jeg ikke hadde møtt opp til timen. Så var det en del fra politiet. Litt overveldende at folk bryr seg sånn.
Lå på intensiven i en uke, koma og respirator. I går ble jeg flyttet på tvang til psykiatrisk. Livet er så hilma digg!
Er så sliten. Sov 20 min i går natt og tre kverter-time i natt. Pga jeg fikk oppkast ned i lungene har jeg dobbeltsidig lungebetennelse. Jeg føler fortsatt jeg har mye medisiner i kroppen, sjanglet mye i går. Jeg har dessuten ikke klar å spise noe særlig, så er svak pga det..
Blir samtale med psykolog A i dag.. Veldig spent. Hørt han kanskje kommer i trøbbel fordi jeg hadde et alvorlig selvmordsforsøk så tett oppå utskrivelse.. Håper han slipper det, da…
Lurer litt på temaene. Jeg skal på langtidssykehus neste uke da! Shit, det blir scary. Har jo vært sykt mye innom akutt psyk, sikkert 24-25 siden desember 2008
Publisert i Uncategorized
Merket med overdose, politi, psykehuset, selvmord, somatisk avdeling, tvang
Tenkte jeg skulle dele en novelle jeg skrev 2 år på videregående.
Hvem er jeg? Hva slags spørsmål er det? Tankene raser i et evig kaos, så jeg prøver å bli et med tomheten rundt meg. Prøver å fange tankene mine, men jeg klarer det ikke. Det har begynt å regne her jeg går, men jeg bryr meg ikke. Jeg får ikke Kato’s alt for ransakende spørsmål ut av hodet.
”Hvem er du egentlig, Camilla?”
Han hadde sett så intenst på meg, det var som om å han lette etter noe i øyene mine. Blikket hans hadde tatovert seg fast i sjela mi, og jeg har ikke blitt kvitt det. Jeg hadde tviholdt på maska, spøkt det bort pg funnet en unnskylding på hvorfor jeg måtte gå. Fiksa ikke at han var så direkte.
Hvem er jeg? Han veit da det. Jeg er Camilla og er 18 år. Jeg liker snowboard og Lnkin Park. Jeg går alt for mye på tærne, smiler skjevt og ler hele tiden. Men, Kato har jo kjent meg lenge, han veit alt dette. Han må ha ment noe mer.
Regnet omslutter meg og vannet blander seg med tårene mine. Hvordan ble det slik? Jeg går litt fortere, vil fram, må fram, orker ikke dette.
Tankene ombringer det spørsmålet jeg fikk for noen dager siden. Hvem er jeg? Det er et komplisert spørsmål – jeg er ikke den bekymringsfrie jenta jeg velger å vise. Noen ganger føles det ut som om jeg ligger i fosterstilling bak smilet mitt.
Det er som om jeg er i et gammelt hus som stadig blir vedlikeholdt på utsiden, men råtner innvendig. Jeg jobber hele tiden med å male på smilet, men det er inni her jeg har gjemt meg.. Og her er det mange mørke, kalde rom, og de råtnet rundt meg. Til slutt gav gulvet etter, og jeg falt ned i kjelleren. Det er visst slik depresjoner slår til. Gradevis, så plutselig. Huset råtnet sakte, og så plutselig kollapset gulvet, og jeg falt. Det var da mørket begynte å komme for alvor. Da jeg begynte å legge meg i håp om å ikke våkne neste morgen. Da livet mitt ble konstant natt. Jeg veit jo at sola er der et sted, det er ikke det. Det er bare så lenge siden den har varmet meg.
Hvem er jeg? Jeg er som den smarte lille grisen i eventyret, han som bygget huset av murstein for å beskytte seg for ulven. Det er bare det at jeg har vært så utrolig redd for min ulv at jeg murte meg inne i et lite mursteinshus, uten fører og vinduer. Og her jeg sittet her inne, alene og uten lys, veldig lenge. Helt til Kato begynte å merke at jeg er veldig mye mer enn det jeg viser. Så vi begynt på snakke litt, han og jeg, og vi begynte å jobbe på muren min. forsiktig fjernet vi murstein for murstein. Hullene begynte å komme og lyset traff med små spede stråler. Noen mursteiner klarte jeg å dytte ut helt selv, andre duttet han inn. Noen steder var muren så tykk at jeg måtte dytte og la han dra ,eller omvendt. Men hullene begynner stadig å bli større, og lyset har begynt å treffe ting jeg har ikke orker å tenke på. Og snart er hellet blitt så stort at han kan se meg gjennom hullet, og det skremmer livet av meg. jeg er ikke klar for å bli sett for noe annet enn masken mi, og jeg veit ikke om jeg noen gang kommer til å bli det! Og jeg orker ikke slippe inn mer lys, som treffer det vonde.
Det føles ut som om jeg er på en liten øde øy, uten noe å overleve på. Jeg kan ikke bli her, det veit jeg. Da kommer jeg til å dø innvendig. Alternativet mitt er å svømme. Men jeg ser ikke noe land noe steder, og jeg er så redd for å drukne på vei til noe nytt å sete bena på.
Jeg ser meg rundt og innser at jeg har nådd målet mitt. Brua. Friheten. Jeg orker ikke fraværet av lys mer. Jeg orker ikke å tvilholde på maska. Jeg orker ikke ligge i kjelleren, det er så mørkt og kaldt og jeg er helt alene. Jeg fikser ikke alle hullene i muren min, jeg orker ikke møte blikket til noen gjennom hullene. Jeg klarer ikke legge på svøm kun i håp om å finne fastlandet jeg ikke aner om er der. Jeg orker ikke det lydløse ekkoet fra fortiden, smerten jeg ikke klarer å fange.
Hvem er jeg? Jeg er hun som maler på maska alle vil se. Jeg er jenta som ligger i fosterstilling bak smilet mitt, som har murt meg inne i frykt. Jeg stryker fingrene langs gjerdet skiller meg fra elva, skiller meg fra friheten. Frihet fra det ene jeg aldri har klart å rømme fra; meg selv. Jeg tar den ene foten på første steget mot hvile mens jeg stirrer ned i mørket. Vi passer godt sammen, jeg og mørket. Pusten min blir tyngre i det jeg rekker kroppen etter og klatrer på den andre siden av gjerdet. Elva buldrer tre meter under meg, men jeg er ikke redd. Jeg har en ro i meg som jeg aldri har hatt før.
”Hvem er jeg?”, hvisker jeg ut i tomheten. ”Jeg er ikke mer”
Og i det vinden stjeler mine siste ord, slipper jeg taket faller ned i mørket.
Jeg er ikke mer . . . .
It's a fragile life 