Monthly Archives: juni 2014

Store vesle Lillebror..

«You are a murderer, you are killing me»
Ordene skriker fra dagboka mi..
Jeg har skrevet opp noen av sms’ene jeg fikk fra min lillebror..

Dagboka har ligget gjemt lenge..
Jeg fikk en lekse fra psykiateren og fant den frem igjen.
Mørkets hemmeligheter..
Jeg hadde ikke skrevet noe om overgrepene, jeg var for redd at noen skulle finne den.. Det stod masse om troen min i denne dagboka.. Hvor mye jeg sleit..

Men det var en spesiell ting jeg la merke til..

Lillebroren min (4 år yngre) ville stadig sove i senga mi om natta..
Det er for så vidt normalt hvis han hadde vært 4 år.. Eller 6, kanskje til og med 8.
Men min lillebror ville sove i senga mi frem til han var 14(!) år, og jeg var 18..

Når jeg leser i dagboka ser jeg ofte sms’er han har sendt meg.
Noen bedende, noen sinte.
Men alltid det samme..
Kan jeg please sove hos deg i natt?
Jeg hadde veldig problemer med guttekroppen.. Så jeg sa nei..
Nesten hver gang…

Jeg har vært mye bekymret for lillebror, men når sluttet jeg å ta vare på han?

Lillebror har alltid slitt med sinne..
Han har raseriet sitt fra pappa.

En ting er å arve.. Men noe jeg faktisk er en stor faktor er at han fikk aldri snakke om sinnet sitt. Han fikk beskjed om å gå på rommet sitt til han var blid igjen!
Han fikk aldri mulighet til å bearbeide eller snakke.

Der mine foreldre burde spurt;
Hvorfor er du egentlig sint nå?
Har det skjedd noe på skolen i dag?
Hvorfor føler du deg misforstått?
Er det noe du vil snakke om?
Hva kan vi gjøre for at du skal føle deg bedre?
Reagerte de med
Dette gidder vi ikke høre på.
Er du sint er det ditt problem.
Dette gidder vi faktisk ikke forholde oss til!

Jeg husker at frem til lillebror var rundt 16-17 år
var jeg sikker på at han kom til å bli konemishandler.
Jeg var livredd han når han var sint.
Han har skadet meg før.
Jeg husker hvor sint han var.. Fordi han ble mobbet fordi han var min bror.

Jeg husker alle gangene han sa han skulle drepe meg, mamma eller pappa.
Da han kom hjem i friminuttet og begynte å lete etter
pappas hagle fordi han skulle skyte rektor.
Alle slåsskampene han kom i.
Gangen han gikk løs på en bamse med en stor kjøkkenkniv.
Vennene han hang med som også var sinte, og som
drev med ulovlige ting.

Men han har faktisk klart seg greit!
På VGS fikk ha gode karakterer.
Han fikk nye venner.
Nå har han kjæreste, bor for seg selv, har jobb og er over halvveis i en bachelor.

Han klarer seg greit..

Jeg har prøvd å involvere han i hva som har skjedd siden jeg kom inn i psykiatrien. Vi har hatt et litt hemmelig språk.
Vi har alltid kilt hverandre på armene og ryggen.
Når jeg begynte å dekke armene mine (pga selvskading)
kilte han alltid rundt..

Men jeg får han ikke i snakk!

Dagen han for første gang ble dratt inn i min psyke verden var han 14..
Jeg hadde stukket av fra psykiatrisk for å ta livet mitt.
Foreldrene mine ble ringt.
Pappa fikk panikk og ringte hele slekta.
Mens lillebror hørte om hvordan jeg hadde prøvd å hoppe fra en bru.
Ikke særlig taktisk.

Etter dette har jeg også prøvd å snakke med han.
Hverdagslige ting er jo en sak, de merker jo ikke han noe til.
Problemet startet da jeg havnet i koma og respirator etter selvmordsforsøk
og ble liggende på somatisk ganske lenge.
Så ble jeg jo (som dere vet) flyttet til psykiatrisk på tvang
og var der i nesten to år.
I denne perioden nektet han å besøke meg.
Jeg skjønner at han ikke vil se meg på psykehus..
Men jeg skulle så gjerne ha pratet med han om
hvorfor jeg sliter på måten jeg gjør.
Jeg kommer nok aldri til å fortelle om overgrepene, men bare det
å forklare hvorfor jeg for eksempel skader meg..
Jeg husker da han skjønte det..
Han gikk på ungdomsskolen.
De selvskaderne han ser der er de som risper seg i timen,
de som går med kortermet dagen etterpå..

scarlet_tears_by_broken_girlx-d4i2rxy

Det var garantert slike som meg, de som gjør det for å døyve smerte,
men tingen er at disse menneskene skjuler det.
Men det er ikke de han ser, de han ser er de som
gjør det for å for å få oppmerksomhet.
Jeg ønsker å dele med han at denne enorme indre smerten er grunnen,
ikke for å få oppmerksomhet!
Men han nekter å prate..

Det er spesielt i det siste jeg ønsker å prate med han, finne ut av om noe har skjedd han også.. Jeg har aldri følt sinne ovenfor pappa over hva han gjorde med meg, men har han rørt lillebror, da..!!!

Store vesle Lillebror…
Hvilke hemmeligheter bar du på?

 

Advertisements

Behind the smile

Her er et dikt/sang jeg skrev da jeg var 14-15..

Det heter Behind the Smile

 

Behind the smile is a hurt lonely girl

Hiding her feelings from the rest of the world

Behind the mask is her world messed up

Behind the smile is the pain that won’t stop

 

She cries inside, but noboddy knows

She cuts her self, but not so it shows

 

Who knows her, who sees her

Behind her wall

Who cares that she feels

So worthless and small

 

Behind the smile is a girl stumbeling in the darkness

With no hand to hold, stuck in her own emptyness

Behind the smile is a fragile soul

Waiting for something to make her whole

 

She hates herself, but nobody knows

She’s so scared from her past, but not so it shows

i__ll_smile_for_you_by_chabruphotography-d2y3ias

 

Who knows her, who sees her

Who feels her pain

Who sees all the tears

She has cried in vain

 

She desperatly tries to cover her pain

Let noboddy see all of her shame

She smiles and she laughs

To convinse she’s okay

But she alone knows the pain

behind the play

Everyday she feels it,

not a day goes by

without that aweful feeling

of dying inside

 

Behind the smile are the scars she’s had to pay

It seems as they will never go away

Behind the smile is a heart that is torn

Behind the mask is a girl that sometimes

Wishes she was never born

 

Who knows her, who sees her

Crying at night

Praying that one day,

it will be alright

 

Behind the mask are the feelings

that never shows

Behind the smile is a girl

Noboddy really knows