Tag Archives: mobbing

«Æsj!!»

Jeg sitter på bussen hjem og hører på musikk.
Jeg skvetter da jeg plutselig hører et rop fra setet bak meg.
Idet jeg snur meg i refleks for å sjekke hva det var,
ser jeg to gutter i tidlig tenårene. Da han til venstre ser at jeg snur meg,
roper han ut; ÆSJ!!

Vanligvis tror jeg at jeg er litt sterkere enn reaksjonen som kom fra meg.
Hadde han sagt noe annet kunne jeg lett svart tilbake;
Er ikke du litt vel gammel til å oppføre deg sånn mot fremmede?

Men det var noe i meg som reagerte bastant på ordet; Æsj..

Jeg får ikke forklart hvor mange ganger jeg har hørt det ordet gjennom barndommen. Av pappa, overgripere og ikke minst mobbere.
Jeg har hørt at jeg er stygg hver dag fra tidlig barneskole til videregående.

Gutten på bussen traff et utrolig sårt punkt.

Jeg har skrevet om mobbing før, her. Men jeg vil dra frem noen av episodene jeg opplevde, de som har påvirket meg mest.

Effektene av mobbing er utrolig undervurdert.
Jeg husker da jeg ble innlagt de første gangene fortalte fagfolk meg at jeg hadde symptomer som tydet på seksuelle overgrep, men jeg blånektet.

Det var bare mobbinga.
Jeg fikk høre at jeg ikke burde slite så mye som jeg gjorde hvis jeg kun hadde en mobbehistorie bak meg. Jeg har også vært i forum og grupper der mobbeofferets smerte blir bagatellisert.

Dette er feil.

Som jeg skrev i innlegget som jeg linket til over her har jeg skrevet lite om mobbingen jeg ble utsatt for, fordi jeg har, frem til nå, følt at jeg var ganske ferdig med hele mobbehistorien min.

Nå er jeg ikke så sikker lengre..

Det at denne gutten på bussen sa æsj da han så meg,
har satt større spor jeg jeg trodde var mulig.

Image7

Som jeg sa, på skolen hørte jeg daglig at jeg var stygg i nesten 10 år.

Jeg ble jaget ut av klasserommet i 2 år hvert friminutt, fordi de andre elevene sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.

Jeg fikk gaffateip rundt hele hodet mitt en gang, fordi de sa jeg var så stygg at de
orker ikke å se på meg lengre.

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det var at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.

Mens tankene mine går tilbake til disse hendelsene mens jeg satt på bussen, merket jeg plutselig noe vått i bakhodet.
De satt og kastet is på meg.

Jeg skammet meg sånn…
Hvordan kunne jeg tro at folk faktisk orket å se på meg?
Hvilken rett har jeg til å utsette de  for å måtte se på meg??

Jeg hadde så lyst til å reise meg, si at disse tankene faktisk ikke er noe de
har rett til å påføre meg. Likevel krympet jeg meg sammen og rett og slett bare skammet meg noe helt enormt. Lette etter utveier.
Skal jeg tørre å flytte meg?
Skal jeg gå av før stoppet mitt?
Jeg turte i hvert fall ikke å si noe, det var helt sikkert.

Hvordan kan to fjortiser få meg til å føle meg så ille om  meg selv?

Den makten de har, den er det faktisk jeg som har gitt de.

Det er jeg som lar de påvirke meg. Kun meg.

Jeg vet ikke om jeg kan si det samme om meg som 8 åring, som 10 åring, som 14 åring. Men meg som 26 åring, ja, denne makten kunne jeg tatt tilbake.

Likevel satt jeg der og krympet meg sammen, lette etter fluktmuligheter.
Heldigvis satt de der ikke lenge før de gikk av.
Som en siste hilsen viste han meg fingeren og kastet resten av isen
sin på ruta rett utenfor vinduet der jeg satt.

Tankene vandrer til hva jeg kunne gjort annerledes..
Hva om jeg hadde klart å sagt i fra? Ville de latt meg være eller tatt meg mer?

Jeg skulle ønske jeg var sterkere, at jeg hadde mer å stille opp med..

Jeg skulle ønske at min selvtillit var sterkere..

Eller at jeg klarte å stå opp for meg selv..

Men jeg tror at mest av alt ønsker jeg bare var et verdig menneske.
At jeg kan gå ut uten å skamme meg om hvordan jeg ser ut, hvordan folk oppfatter meg..

Jeg ble avvist av to gutter i løpet av en time forrige helg..
Håpet på at noen ville ha meg gikk i knus..
Jeg vet ikke om jeg bare skal gi opp hele greia, bare
innse at ting kommer ikke til å ordne seg for meg…

Jeg venter forgjeves på supermann..

She’s watching the taxi driver, he pulls away
She’s been locked up inside her apartment a hundred days

She says, “Yeah, he’s still coming, just a little bit late
He got stuck at the laundromat washing his cape”
She’s just watching the clouds roll by and they spell her name like Lois Lane
And she smiles, oh the way she smiles

She’s talking to angels,
Counting the stars
Making a wish on a passing car
She’s dancing with strangers,
Falling apart
Waiting for Superman to pick her up
In his arms, yeah, in his arms, yeah
Waiting for Superman

She’s out on the corner trying to catch a glimpse
Nothing’s making sense
She’s been chasing an answer, a sign lost in the abyss,
This Metropolis

She says, «Yeah, he’s still coming, just a little bit late
He got stuck at the Five and Dime saving the day”
She says, «If life was a movie, then it wouldn’t end like this,
Left without a kiss.»
Still, she smiles, the way she smiles, yeah

She’s talking to angels,
She’s counting the stars
Making a wish on a passing car
She’s dancing with strangers,
She’s falling apart
Waiting for Superman to pick her up
In his arms, yeah, in his arms, yeah
She’s waiting for Superman…

…to lift her up and take her anywhere
Show her love and flying through the air
Save her now before it’s too late tonight
Oh, at the speed of light
And she smiles

She’s talking to angels,
She’s counting the stars
Making a wish on a passing car
She’s dancing with strangers,
She’s falling apart
Waiting for Superman to pick her up
In his arms, yeah, in his arms, yeah
She’s waiting for Superman…

…to lift her up and take her anywhere
Show her love, oh, and flying through the air
Save her now before it’s too late tonight
She’s waiting for Superman 
(Waiting for Superman, Doughtry)

Stemplet for livet..

Forrige uke hadde jeg en samtale med Psykolog V
som jeg har hatt lyst til å skrive litt om..

Mobbingen..

Det fikk meg til å tenke litt på hvordan ting hadde vært hvis jeg «bare» hadde blitt mobbet eller «bare» blitt utsatt for overgrep.. Et av tingene jeg tenkte på da var hvordan selvbildet mitt har blitt formet.. Folk forteller meg at jeg er normalvektig, likevel er jeg tilbake der at jeg sliter sånn med kroppen min at jeg går med 3 hold in’s (sånn som går fra knær til under puppene som strammer for å at jeg skal se tynnere ut) og at jeg ikke klarer å dusje uten å dekke til speilet eller/og skru av lyset.. Jeg lurer på om selvbildet hadde vært like ødelagt hvis jeg ikke hadde kun hadde blitt utsatt for overgrep.

Okei, tilbake til samtalen, rundt mobbing. Dette har vært et tema jeg ikke har skrevet så mye om her inne.. Grunnen er at jeg har vel trodd jeg hadde snakket meg litt ferdig rundt det.. Det tok tross alt ganske mange år før jeg innrømte at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, før dette var mobbingen alt jeg snakket om når noen lurte på hvorfor jeg slet.. Selv de første gangene jeg var inne i psykiatrien sa flere at de syntes jeg hadde kjennetegn til seksuelt misbruk, men jeg blånektet.. Før jeg kom i psykiatrien hadde jeg og noen få å prate med, slik som lærere eller ungdomsledere.. Også der var det eneste jeg nevnte mobbingen. Første gang jeg var i nærheten av å innrømme noe var da lærer S på folkehøyskolen spurte meg og jeg måtte gi etter for hulkene som kom. Jeg svarte aldri på spørsmålet hans, men tror han skjønte svaret.

Så, som jeg har sagt så føler jeg meg litt ferdigsnakket ang mobbingen, men har bestemt meg for å dele litt med dere allikevel..

Mobbingen begynte for meg i 2. klasse… Det begynte med navn kalling.. Pga overgrepene var jeg nok litt svak i utgangspunktet, slik at jeg var et lett bytte.
Jeg husker godt dagen i 2 klasse hvor jeg nettopp hadde fått en kjempefin fargelegging-bok som jeg var kjempestolt av.. En av de kule jentene spurte
om hun ikke kunne låne den.. Jeg ble veldig glad over at hun ville låne den,
ble nesten litt stolt over at noe jeg hadde var bra nok for henne.
Men hun tok den tilbake til guttene der de først klusset ned alle sidene.
Jeg trengte noen som tok i  mot tårene mine. Det hadde jeg ikke..

Allerede i 4 klasse begynte de og prente inn i meg hvor stygg jeg var.
Guttene sa «æsj», hver gang jeg kom inn i klasserommet.
Jeg hadde ingen venner i klassen, og de jeg hadde utenom klassen var redde for å være med meg i frykt for at de skulle bli mobbet selv.
Jeg hang i beina til læreren i friminuttet.
Etterhvert dukket delpersonligheten Jostein opp.
Han kunne ta igjen fysisk,men han tapte alltid, de var for mange for han.
Det toppet seg i 5 klasse.
Jentene hadde mobbet slik jentene gjør, ved utestenging,
baksnakking og vonde blikk.
Men nå begynte de å bruke meg som straff for guttene. De kunne si;
Bare pass deg, ellers får vi Fragile til  komme å ta på deg!!
Guttene kunne går langs veggen i hele klasserommet for å unngå å måtte gå forbi min plass. Når jeg jeg var på lag med de i gymmen og kastet ballen til de skrek de alltid æsj og løp unna ballen.. Jeg husker jeg prøvde å si ifra hjemme, men jeg fikk kun høre at det var jo min feil at jeg ble mobbet..
I 5 klasse var da første gangen jeg var nære et selvmord. Jeg hadde hatt lyst til å dø før det, men i 5 klasse var første jeg holdt på å gjøre noe med tankene..
Jeg skrev også et brev til læreren min og sa at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre lengre, at jeg ikke orket å ha det slik.

Tingen var bare at han var veldig opptatt av å være kul i øynene til gutta i klassen. Han sa en gang; «Hei folkens, drit i å mobbe Fragile, da..» Det var den ene gangen han prøvde og de hørte jo ikke på en sånn beskjed..

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det er at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.
Læreren fulgte ikke så godt med der, så flere ting skjedde i de timene..
Jeg husker jeg satt å jobbet med oppgaven min da det kom 3 gutter bak meg.
To holdt meg fast, mens tredjemann surret en bred stor pakke med svart teip rundt hodet og ansiktet mitt.
Du er så stygg at vi orker ikke se på deg mer!
Sa han som surret med latter i stemmen..
Da kom tårene for full guffe..
Læreren kom, men jeg sa jeg var med på det, at det bare var tull og at grunnen til at jeg gråt var at det var så vondt å rive teipen ut av håret.
Lurer på om hun skjønte at det ikke var grunnen til at jeg gråt..?
8ende og 9ende klasse ble jeg kastet ut av klasserommet i friminuttene fordi de sa de mistet matlysten av å se på det stygge tryne mitt.
Jeg kunne gå mellom to klasserom uten å få slengt etter meg hvor
stygg jeg var. Det tar på! De stempelene går ikke bort med det første..
De ble også fysiske etterhvert. De så hvor redd jeg ble da de tok på meg, så de trengte meg opp i hjørner og tok meg over alt. Det var helt grusomt :(
Mobbingen gav seg heldigvis på VGS.. Jeg hadde ikke «status» nok til å være en av de kule, men det brydde jeg meg egentlig lite om.
Jeg var bare uendelig glad for at det verste gav seg..
Men likevel er det vanskelig å bli kvitt de stemplene de gav meg :(

Som jeg skrev i begynnelsen av innlegget, så lurer jeg veldig på hvordan jeg hadde blitt hvis jeg ikke hadde blitt mobbet. Jeg har en liten teori om at hvis jeg ikke hadde blitt tråkket på der hadde jeg kanskje vært sterk nok til å si ifra ang overgrepene. Hvis jeg ikke hadde fått prentet inn daliglig på skolen(og hjemme, for den saks skyld) at jeg ikke var verdt noens tid så hadde jeg kanskje turt å si ifra til noen om det ekle som skjedde i den kjelleren.. Hvis noen fortalte meg at jeg var verdt nok til å ha det bra så kanskje ikke det trengtes en graviditet får overgrepene var ble stanset..


Jeg merker også veldig det med selvbildet.. Som jeg skrev før takler jeg ikke speil for tiden.. Det er to speil som jeg bruker på rommet mitt og på badet på skjermet, vi har teipet håndklær foran begge speilene fordi
jeg takler ikke  se på meg selv.. Jeg hater hvert cm av kroppen min,
og orker ikke bli minnet på hvordan jeg ser ut..
Jeg lurer på om jeg hadde sett anderledes på meg selv om jeg «bare» ble utsatt for det ene og ikke det andre.. Tenk at hvis jeg hadde blitt godtatt og blitt behandlet som om jeg var verdt noe, kanskje jeg hadde klart å si ifra om overgepene? Eller kanskje jeg ikke hadde vært så lett bytte for mobberne dersom jeg ikke hadde blitt utsatt for noe fra før av?

Her kan man fundere i det uendelige..
Jeg har uansett lyst til å avslutte med et dikt jeg skrev..

Dette ble skrevet i en bildeterapi time, det vil si at jeg hadde kun rundt 20 minutt på meg, ergo-jeg er ikke heelt fornøyd.. Men tenkte jeg skulle dele det med dere allikevel ♡

God nok…?

Krav og skuffelser møtte jeg
Harde ord som såret meg
Jenta listet seg stilt på tå
Pappa, er jeg god nok for deg nå?

Hva enn jeg gjør blir det ikke nok
Smerten gjemmes under et lokk
Ordene deres står så hardt
Er jeg verdt å elskes snart?

Det fortsetter, finner aldri roen
Kan jeg ikke være god nok for noen?
Til gutter ga jeg min nakne kropp
Mens øyene skriker; er jeg nok?

Jeg skjulte deres handlinger bedre enn dere
For at ingen skulle vite hvor håpløs jeg var, ingen flere
Armene sliter med å masken bære
Smilet blir trøtt, vil jeg aldri lære?

Arene inni meg var større en de på armen, Jeg skulte begge to
Så dere smerten bak munnen som lo?
Tullet og fjåset, var «med» på alt
Så dere alle gangene jeg falt?

Samfunnet krever; slik skal du være
Av skole, media, og skal du lære
Men bak syltynne kvinner, bøker og klær
Hviskes en sår stemme, kan jeg være slik jeg er?

Armene blir kuttet, livet renner ut av meg
Endelig kan jeg bli kvitt livet jeg er så lei
Igjen ligger en livløs kropp
Til ei jente som aldri ble god nok

© Fragile 2010