Tag Archives: selvmord

For sent

Har et dikt jeg har jobbet med en stund. Bare for å si det, dette er ikke selvmords trusler fra min side. Jeg føler meg sett og hørt. Dette er for jenta jeg var noen år tilbake, samt at det er for de gode sjelene jeg har hatt i livet mitt, som jeg nå har mistet i selvmord.

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skulle gjøre det lengre, har masse å si.
Likevel tror jeg at det er mer kraftfullt i sine få vers. Vil noen (spesielt kanskje fagfolk), ha et lengre dikt der jeg utdyper mer fra pasientens side, så gi beskjed :)

overskrift for sent

for sent

Enda et barn som aldri ble

Jeg løper så fort jeg bare kan. Alt jeg har, inn i mørket, ut fra septemberluften og inn i varmen i T-bane tunellen. Jeg hørte fortvilte rop etter meg,  noen hadde sett meg løpe inn, skjønte hva jeg skulle.
Skjønte at jeg løp for å dø.
Men jeg fortsatte å løpe.

Prøver å ikke tenke på hva jeg løper for.

Jeg hadde nemlig blitt gravid. Igjen. Etter pågående overgrep kom det en liten i magen. Jeg husker levende da jeg satt sjelvende med den tredje positive graviditetstesten. Tårene rant, de gjorde meg bare tommere og tommere for alt.

Med blodsmak i munnen løper og jeg og husker alt blodet kvelden før. Det hadde startet med intense smerter i magen og ryggen. Det kom enorme menger mørkt blod, og jeg skjønte at jeg var i ferd med å miste babyen.
Den nydelige lille. Den som ikke hadde gjort noe galt, uskyldig og redd.
Jeg hadde sviktet babyen. Ja, jeg hadde hørt tusen ganger at det ikke var min feil, men babyen var ønsket. Ønsket av meg.
Mange ville sagt at det var et foster, ikke en baby.
Men jeg har det verdisynet av forsteret får verdi fra unnfangelse.

Dere som har fulgt meg har lest dette innlegget( handler om mine to graviditer i tenårene som overgriperne tok livet av mens de var i magen min),

6fb3ff1f10fa49a2d84830d7e1c2c8ba-d3cuj6t~2

Pga M og hans venner ble jeg gravid på nytt i august. 

Det er disse tankene som følger meg inn i den lange T-bane tunellen denne kvelden i september 2014.Jeg legger meg ned i mørket i det jeg hører en T bane nærme seg. Tårene sprenger på da jeg hører at han bremser og stopper under 3 meter fra hodet mitt. I ren frustrasjon reiser jeg meg og begynner å skrike til sjårføren. Hvofor kunne han ikke bare ha drept meg?

Lyset kommer på i hele tunellen og jeg møter blikket hans. Jeg ser frykten Jeg ser noe sinne. Men mest av alt ser jeg en intense medfølelsen.
Jeg  slår blikket ned i bakken før jeg løper lengre inn i tunellen.

Etter en liten stund ser jeg en ny vogn komme sakte mot meg. Den stopper og en mann kommer mot meg.
Jeg stopper opp og rygger bakover.
Vent, roper han.
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø! roper jeg tilbake.
Han begynner å småløpe mot meg, og begynner å skjønne at dette ikke kommer til å gå. Jeg segner om i utmattelse og hulk.

Han kommer rolig bort til meg og setter seg på huk. Han legger armen forsiktig rundt meg. Jeg blir redd, reiser meg, og vil løpe, men han holder meg igjen. Panikken begynner å komme jeg begynner å kjempe, men han er sterkere enn meg. Jeg hulker og lar han omsider trøste meg.

En ny vogn nærmer seg, og jeg blir dratt inn. Jeg får beskjed at vi må kjøre mot neste stasjon, der ventet det folk som skulle hjelpe meg. Jeg hvisker at jeg ikke vil ha hjelp, men de hører iikke. Vi begynner å kjøre, jeg prøver å kaste meg ut i fart, men mannen setter seg på meg. Vi kommer frem til stassjonen og to store tar over. Jeg får helt panikk da de prøver å holde meg fast, og de roper; «Politiet må komme NÅ, vi har IKKE kontroll.»
Jeg blir lagt i håndjern og politiet kommer og drar meg ut i en ambulanse.

Jeg sitter på legevakta 6 timer. Politimennene skifter vakt, men alle 4 var fantastiske. Jeg ble likevell holdt i håndjern til jeg ble lagt inn på akuttavldelingen.

Da vi kommer opp til psykehuset møter 5 anastte oss på parkeringsplassen. Jeg blir rask lagt i belter. Jeg hyperventilerte og strigråt. Men mens de legger meg i belter holder en av de ansatte hodet mitt i hendene sine og snakker rolig med meg. Hjalp virkelig.

Jeg ligger i belter til dagen etter da overlegen kommer inn i rommet.
Jeg visste at jeg ikke kom til å få bli der, pga en diagnose(les mer om det her). Men vanligvis får jeg et par døgn og var forberedt på å ta i mot det.

Overlegen kommer inn og sier så grufult, jeg har aldri følt meg så krenket.

Tross at jeg nettopp hadde opplevd en spontanabort.

Tross at politiet hadde sagt at jeg hadde hatt det mest alvorlige selvmordsforsøket de hadde sett i forbindelse med T–bane.

Tross at jeg hadde ligget i håndjern og belter i nesten 12 timer.

Tross at sykehuset hadde hørt for første gang om at jeg fortsatt blir utsatt for overgrep.

Så kommer han inn og sier;
Nå som babyen er død har du ikke noe problem lengre! Du kan være her i 2-3 så nå du hjem!

Det å kalle det lille verdifulle fosteret et problem, så ble borte fordi noe så forferdelig skjedde.

Ja, jeg mistet et barn i september i år.
Men er virkelig problemet borte nå?
Hvordan kunne han si noe sånt?
At livet mitt liksom skal være riktig igjen, skal ting være lettere?
Kun fordi jeg mistet babyen min?

Alle mine aborter har hatt enorme ettervirkninger for meg.

Skal jeg liksom ha det bedre nå som babyen er borte?

Kasteball.. (og utvalgte innlegg)

Før jeg skriver noe mer, vil jeg gjerne bruke
litt av denne posten til noe nytt..
Jeg har hatt lyst til å lage en ny side (en side er de som står øverst,
«Litt om meg», «Begreper jeg bruker i bloggen» osv)
men av en eller annen grunn så går det ikke..
Jeg har derfor valgt å lage en link som
som står til øverst til høyre på sidebarene der —>
Der har jeg lagt ut de innleggene jeg føler er viktigst å
få med seg i hele  bloggen. Du er veldig velkommen til å fortsette
å bruke bloggen slik du har gjort før, ved å gå gjennom kalenderen,
bla gjennom sidene eller bruke stikkordene(for de som ikke
har brukt stikkordene til høyre fungerer de slik;
Hver gang jeg skriver et innlegg merker jeg det med et stikkord. Det vil si at hvis du feks trykker på ordet selvskading vil du automatisk komme til de innleggene jeg har skrevet om selvskading.
Jo flere innlegg jeg har laget om stikkordet,
jo større er stikkordet.

Okei, nå kommer oppdateringen :)

Jeg har vært riv ruskende suicidal den siste uken.. Og ingen vil/tørr ta ansvaret..
For å si det kort, psykologen sendte meg til akuttavdelingen, akuttavdelingen sendte meg til boligen, boligen til legevakta, legevakta til akutt teamet på DPS, DPSet til boligen, boligen til mamma og mamma til boligen.

Okei, for å ta det litt mer detaljert..

Jeg hadde bestemt meg for å ta livet mitt på tirsdag natt forrige uke.
Jeg skulle til psykologen først.
Hadde egentlig baren tenkt til å  levere selvmordsbrevet til han – kreve
at han ikke leste det før dagen etter – og gå hjem før han rakk å si noe..
Men da jeg trodde det skulle være med en overlege fra langtidsavdelingen valgte jeg å la brevet litt hjemme.
Jeg brøt fullstendig sammen.
Innleggelse ble nevnt, først tvang, så frivillig.
Jeg ville ikke.
Han satt med meg en halvtime over tiden, og tilbydde til og med å
ta en taxi med meg opp til akuttavdelingen.
Men jeg ville fortsatt ikke..
Da jeg kom hjem fikk jeg en telefon fra primæren min som
hadde blitt ringt opp av psykologen. Hun ba meg på sine knær
om å legge meg inn. Jeg begynte å tenke.
Det ville være direkte dårlig gjort av meg å ta livet mitt
dagen psykologen valgte  ikke legge meg inn.
Når jeg døde måtte han leve med det valget resten av livet.
At hvis han hadde lagt meg inn ville jeg levd.
Så jeg la meg inn og var der til onsdag.

Psykehuset ville som vanlig ikke ha meg og sendte meg tilbake
til boligen. Natt til torsdag var det to våkne nattevakter (det pleier å være en sovende) som først hadde tilsyn hvert 10ende minutt, så hvert kvarer, så hver halvtime frem til rundt 02.00..
02.30 snek jeg meg ut for å dra ned til
byen for å kjøpe skalpell da jeg ikke hadde.
Men så på vei ned mot byen kom plutselig M..
Jeg gikk fort mot boligen igjen, han fulgte raskt etter.
Jeg begynte å løpe, og da begynte han å løpe etter meg.
Panikken var et faktum.
Jeg kom meg heldigvis inn før han tok meg igjen.
Jeg hyperventilerte og var andpusten på en gang, havnet i en ball
utenfor kontoret til nattevakta mens jeg febrilsk hamret på døra.
Da de så hvor dårlig jeg var, og bestemte seg for å send meg ned
på legevakta for suicid vurdering. Legevakta sa de kom til å legge meg inn hvis ikke jeg lovte å oppsøke akutt temaet på DPSet dagen etter.
Så jeg ble kastet videre.
Torsdag dro jeg til DPSet.. De spurte om mine planer, jeg var ærlig.
De prøvde å overtale meg til å utsette det, men de var uten hell.
Da sa de det ikke var noe mer de kunne gjøre for meg,
og sendte meg tilbake til boligen. Boligen ville sende meg til mamma den helgen. Fredag var jeg hos psykiateren, og både han
og lederen av boligen ringte til mamma fordi de var så bekymret.
Samtalene med mamma i helgen var tøffe..
Jeg syntes at jeg strakk meg langt hvis jeg lovet å ikke gjøre noe innen i dag. Jeg sa ikke at jeg kom til å gjøre det i dag, men at jeg hvertfall
kom til å holde meg i live så lenge.
Det var ikke nok.
Jeg prøvde å si at jeg klarer bare å ta en dag av gangen,
men da begynte hun å gråte.
Og det takler jeg ikke..
Så jeg lovte jeg ikke skulle gjøre noe hele denne uka.
Jeg tror ikke jeg klarer det..
Jeg sier ikke at jeg kommer til å ta livet mitt denne uka,
jeg bare sier  at jeg må ta en kamp av gangen.

Og det er ikke lett når man føler at ingen tør å se meg,
jeg blir kastet mellom akutt team, bolig, legevakt, psykehus og mor..
Slitsomt!! :(

Så jeg avslutter slik jeg avsluttet forrige innlegg..

Så livet fortsetter..
Spørsmålet er hvor lenge..

«Det skremmer meg»

«Det skremmer meg» sier psykolog O for andre gang..
Endelig er vi tilbake i kontoret hans etter hans lange permisjon.
Første gang han uttrykket disse ordene snakket vi om natta til onsdag.
Jeg hadde skadet meg. Veldig.
Etter å ha blitt funnet av nattevakta fra Hjelperne i huset fikk han lappet meg sammen og sendt meg til legevakta.. Over 4 1/2 time og 96 sting senere ble jeg endelig sendt hjem. De ville ha meg inn til psykiatrisk vakttjeneste, men siden jeg hadde Hjelperne i huset hjemme slapp jeg. Jeg takket sykepleierne og legene (Det var i vaktskiftet, så det kom to nye) opp og ned, men jeg tror ikke de skjønte hvor godt det var å bli møtt på den måten jeg ble møtt på. Da jeg kom var jeg helt ødelagt, men sykepleieren tok meg såå godt i mot, holdt hånda mi og blikket mitt hele tiden frem til vi kom til sårstua. Jeg switchet til Skremt(5 år)
under syinga, jeg var borte ca en time og tre kvarter.
Etter jeg kom tilbake snakket jeg en del med sykepleieren om
det med DID, han sa at han ble veldig redd. Jeg ble litt forundret, siden Skremt pleier å være ganske rolig.. Sykepleieren måtte innrømme at jeg var den første han hadde truffet med splittet personlighet,
at han kun hadde hørt om det før. Sykepleieren var kjempehyggelig da,
han sa han var lei seg da han måtte gå og sa at jeg var en av de hyggeligste pasientene han hadde hatt på lenge. Det varmet.. <3
Det eneste negative var at jeg møtte vakta som hater meg..
Jeg havnet hyperventilerende under en seng på vei inn.
Plutselig hører jeg en streng og høy stemme si;
«Fragile, gi meg veska di NÅ»
Jeg skjønner at han vil gå gjennom den da jeg har hatt med meg ting å skade meg med før, men det går faktisk ann å vente til jeg har klart å roe meg eller å prate til meg på en hyggelig måte. Han har NULL respekt for selvskadere what so ever:( Eller respekt for mennesker for den saks skyld…!!)

Men tross hvor ubehagelig vakta var var det ingenting mot
det jeg satt igjen med etterpå.
Selvskadingen hjalp ikke..
Som jeg skrev i forrige post hadde jeg beskrevet det at det er mye selvskading faktisk er et positivt tegn, da jeg bruker det som en
overlevelse mekanisme. Jeg gjorde det i går fordi jeg ønsket å komme meg gjennom natta uten et selvmordsforsøk.,!
Da det ikke hjalp var håpløsheten helt fullkommen og jeg var klar for å ta livet mitt.. Hadde ikke nattevakta funnet meg vet jeg ikke helt hva som hadde skjedd.. Tror ikke jeg hadde levd nå hvis ikke han hadde funnet meg i tide..

_____KAN TRIGGE_____

På onsdag skjedde noe av det flaueste jeg har opplevd på LENGE!
Jeg kom hjem fra legevakta ca kvart på 4 på natta,
hadde tatt medisinene på legevakta, så var ganske klar for senga..
Kl 10 bråvåkner jeg av telefonen.
Det var rørleggeren, han skulle komme med en gang.
Jeg kastet meg ut av senga og inn på badet.
Jeg hadde tatt en liten arterie så det var blod overalt.
Jeg kaster meg ned på gulvet for å tørke opp, men rakk ikke mer enn en femtedel før det ringte på døra. Jeg prøvde fortvilet å forklare at jeg hadde prøvd så godt jeg kunne, men måtte bare beklage at det så helt forferdelig på badet.. Han fikk ganske sjokk. Han spurte om jeg hadde falt. Jeg sa nei, og da la han merke til pulsvarmerne jeg hadde på armene, og det virket som han skjønte hva som hadde skjedd.
Han sa at vi måtte ta badekaret fra hverandre, så ha bad meg rydde unna all shampo og sånt, så skulle ha komme tilbake i morgen.
Et kvarter senere ringer sjefen av boligen og (jeg følte) kjeftet fordi rørleggeren hadde sagt han ikke kom tilbake før blodet var borte.. Jeg ble utrolig lei meg–
Likevel kom det noen fra Hjelperne i Huset for å hjelpe meg å tørke blod.
Da sa de at sjefen hadde bedt de komme fordi jeg ikke orket å gjøre det selv..
Så kanskje hun ikke var så sint likevel:)

«Det skremmer meg«, sa psykolog O for andre gang.
Denne gangen snakket vi om menneskers grusomhet.
Alt jeg har blitt utsatt for av rundt 30 overgripere i nesten 14 år.
Med M har jeg blitt misbrukt over halvparten av livet mitt.
Overgrep startet (tydeligvis, siden jeg har to
delpersonligheter som er under 4 år) før jeg var 5,
leid ut til andre pedofile som 7åring og
blitt voldtatt for første gang som 8 åring.
På 9 årsdagen min lærte jeg at det går
ann å bi voldtatt av to menn samtidig.. (EDIT oktober 2015. NYE MINNER HAR KOMMET, DERFOR KAN DET STÅ FORSKJELLIG ALDER I NYERE INNLEGG)
Voldtektsmennene tok brutalt to fostre ut av meg, første gang i en alder av 13 år.
Det har vært TØFT.
Likevel klarer jeg ikke å la være å forsvare voldtektsmennene..
Jeg sier at de ikke visste bedre fordi jeg ikke var verdt noe mer.
Har brukt dette bildet før, men det er som en liten gutt som sitter med forstørrelsesglass og svir en maur. Ingen kommer til å ta det så tungt,
fordi mauren er ikke noe verdt.
Slik tenker jeg det har vært med mine overgripere opp igjennom..
De valgte meg fordi jeg var uten verdi.
Det handlet ikke om de, det handlet om meg.
Enkelt og greit.. Jeg måtte straffes! Ikke fordi de ville,
men fordi sånn var reglene, slik foregikk opplegget.

Vi snakket også litt om maten. Den går det ikke så greit med :/
Siden lørdag forrige uke har jeg kun spist tre knekkebrød, >
en nutrilettbar og 3 plommer. Minus to ganger.
Første gang var jeg ute og spiste med mamma. Den fikk jeg opp igjen.
Men jeg har også vært på kino denne uken.
Det gikk rett vest.
Jeg vet jo at når jeg ikke spiser på en stund øker trangen etter å overspise.. Det var det som skjedde på kinoen.
Jeg så meg helt blind i godteributikken og kjøpte popkorn og godteri og brukte 140 kr kun på det. Sa til han jeg var med at jeg ikke hadde spist middag den dagen. Sannheten var at jeg ikke hadde spist på to døgn.
Jeg hev i meg under hele kinoen.
Oppkast ble det lite av da det var flaut å forlate kinosalen,
pluss at popkorn er ca noe av det verste i verden å kaste opp :p
Men jeg hatet meg selv etterpå..
Jeg vet at dette ikke kommer til å holde lenge..
Jeg ender alltid tilbake på overspising.
Det litt vonde er at dette sjelden
blir tatt opp som noe særlig problem.
Jeg har gått ned masse kilo, en gang 20 kilo i løpet av noen måneder.
Men fordi jeg alltid har vært overvektig da det begynte
har jeg aldri vært undervektig, så det
har lissom aldri blitt lagt merke til..
Eller, folk har jo sett det, men det har som
sagt aldri blitt sett på som et stort problem.
Og jeg går jo alltid opp igjen når jeg begynner å spise..
Siste omgang gikk jeg ned 16 kilo og opp 10 kilo.
Jeg regner med at jeg kommer til å sprekke før jeg når mål-vekta mi som er ganske lav. Pga savnet av bulimien sprekker jeg alltid.
Så, ja, det kan hende jeg ikke klarer å gå ned 30 kg i vekt.. Men jeg er så flau over hvordan jeg ser ut og selvhatet er så sterkt at det å sulte meg er den eneste måten jeg klarer å leve med meg selv akkurat nå..
Psykolog O bad meg om å vente med å prøve å gå
ned i vekt, da jeg trenger å holde den indre veggen tykk
fordi jeg har så mye å jobbe gjennom i timene fremover
og fordi jeg sover så dårlig- noe som gjør den indre veggen
enda tynnere..

Vi snakket om marerittene jeg har hatt..
Jeg har lenge hatt mareritt om pappa uten at de egentlig er mareritt..
Jeg drømmer enten at jeg blir tvunget til å overnatte hos pappa, eller den gjentakene drømmen av å ligge i barnerommet og han kommer inn og lukker døra etter seg. Mot slutten av disse to drømmene våkner jeg alltid i fullstendig panikk. Jeg gråter, hyperventilerer, våkner skrikende osv.. Også har jeg aldri helt forstått hvorfor jeg våkner så livredd.
Jeg har også gjentakende drøm at pappa og en kamerat av han kommer beruset inn i kjellerstua der jeg sitter. Så holder pappa meg fast mens kameraten voldtar meg.. Psykiater S sier at det ikke er sikkert at dette har skjedd fordi drømmene er helt identiske, da minner ofte huskes forskjellige.. Jeg har heller ikke hatt dette minnet i flashbacks, noe som muligens kan tyde på at det er hjernen min som fucker med meg fordi jeg alltid har vært så redd for pappa.. Det er noen ganger jeg nesten skulle ønske det var virkelig, fordi da kunne jeg bearbeidet det og blitt kvitt marerittene. Er de ikke virkelige kan jeg ikke fått gjort noe med det, så jeg må leve med de forferdelige marerittene resten av livet.. :/ Er det noen som har noen har lignende erfaringer? Å ha drømmer som er nøyaktig like hverandre natt etter natt? Vet du om de er virkelige eller ei? Håper noen har noen erfaringer å dele..
Som jeg har nevnt før husker jeg overgrep siden jeg var 5,
men jeg har to delpersonligheter under 4, så det kan virke som det har skjedd noe mer. I nesten to måneder nå har jeg hatt mareritt hver kveld om at pappa voldtar meg. De verste drømmene er når han voldtar meg og så går igjen. Det er lettere hvis jeg våkner midt i, fordi da kan jeg ser meg rundt og skjønne at han ikke er her, at det ikke har skjedd.
Men når jeg drømmer at han drar igjen før jeg våkner blir jeg liggende og tenke at han faktisk har vært her, når jeg drømmer at han har dratt og jeg våkner med fantomsmerter og angst blir jeg helt overbevist om at han har vært der. Nettene er forferdelige for tiden. Jeg ligger i krampegråt i flere timer og hyperventilerer til jeg besvimer. Jeg sover veldig dårlig..
Derfor vil psykolog O at jeg skal vente med slanking.
Han vil selvfølgelig at jeg ikke skal sulte meg, men
han vil at den indre veggen skal være tykk og sterk
når jeg bearbeider disse minnene..

Men selv om psykolog O sa at det skremte han sa han heldigvis at han tåler det. Han er utrolig god å snakke med, og han tar historien min så på alvor! Med han kan det nesten føles ut som det som hendte meg var urettferdig. Det er en god følelse.. Jeg møtt nok av folk som har hørt vanskelige historier før som bare sitter og nikker. Psykolog O skjønner virkelig hvor vondt dette har vært, og det er noe jeg trenger nå. Jeg trenger noen som ikke sitter der som steiner fordi de har hørt så mange overgrephistorier før.  Han har sikkert hørt det han og,
men han anerkjenner hele tiden hvor vondt det har vært å være meg.
Jeg trenger det.

På fredag hadde jeg misforstått klokkeslettet, så jeg kom meg ikke til psykiater S.. Vi fik snakket litt på telefonen, men det ble kort.
Jeg gikk til legesenteret for å spørre om jeg kunne prate med legen min.
Han hadde fullt opp. Da knakk jeg sammen i gråt,det var så flaut :(
Verdens søteste legesekretær(kjenner henne godt fra før av) sjekket med han 3 ganger, men det var helt fult.
Fikk time på mandag, da. Da tror jeg at jeg skal spørre om ernæringsfysiolog.
Jeg har nå bestemt meg, for å tilfredsstille bulimiens behov,
for å spise når det er med andre, når det er naturlig.
Når jeg er alene kommer nok sultingen til å vedvare..

M har også tatt kontakt :( Jeg tror ikke han kommer til å gjøre meg noe, men det er utrolig angstfremkallende og re-traumatiserende..
Tar dette aldri slutt..?

Et «sånt» innlegg

********Advarsel********
Det er et bilde her med kutt, så hvis
du blir lett trigget vil jeg at du skal hoppe over dette innlegget.

GAD, nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne..

Grunnen er at jeg har ventet på det store temaet.
Jeg har havnet i en bølge der jeg kun har lyst til å  skrive om temaer, de store overskriftene, de meningsfulle ordene.
“Her  og nå”, sånne dager virker ikke verdt skrive om for meg  lengre.

Men når jeg da innser at i påvente av denne store overskriften skjønner jeg at det er best å bare lage en post som denne..

Så her kommer det da.. Et “sånt” innlegg, et innlegg der jeg bare snakker om hvordan det har gått den siste tiden., hvilke tanker og
hvilke tanker  og følelser som beveger seg rundt meg..

tankenr

Den verste perioden  begynte da jeg for to uker siden tok en liten intox(overdose) på noen medisiner jeg hadde liggende.
Jeg tror det var mest for å skade kroppen, jeg fullt klar over at den dosen ikke var dødelig. Som jeg trodde resulterte
intoxen kun i masse oppkast og mye søvn.
Jeg valgte å være ærlig med Hjelperne i huset
da de lurte på hvorfor jeg var i så fryktelig dårlig form.
Vi hadde samtalen rundt 18 tiden på tirsdag..
Det ble mye ståhei ut av det..
Sjefen for boligen ble ringt, samt legevakta.
I ti   tiden kom akutteamet og kjørte meg til legevakta.. Etter mye om og men fikk jeg endelig snakket med en lege på psykiatrisk legevakt.
Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å gråte da jeg så hvem som kom ut døra.. Det var Lege LC. Han hadde vært behandleren min på akuttpsyk noen ganger. Han  er superflink og SÅ god å prate med..
Vi pratet en stund, mye om hva som gjorde det vanskelig nå,
nemlig at årsdagen for aborten da jeg var 13.  Jeg husker
men husker at det var i juli en gang..
Han lyttet og forsto, han er veldig okei..
Vi ble enige om at jeg skulle legges inn på akuttpsyk..
For å være ærlig følte ikke jeg ikke at jeg trengte det, men jeg så hvor mye suicidaliteten min hadde skremt Hjelperne i huset var av at jeg hadde så mye tanker om å ende det, så jeg la meg rett og slett inn for å trygge de litt..
Natta ble lang, da jeg ikke fikk medisinene mine pga at jeg hadde
mye medisiner i systemet fortsatt.
Sovnet i morgentidene.
Så kom den fæle beskjeden jeg har fått i flere år..>
Med det mener jeg at pga en diagnose jeg hadde emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,(EUPF) ble jeg avvist i døra på akuttpsyk fordi det har blitt gjort mye forskning rundt det at  mennesker med denne diagnosen ikke har godt av å være innlagt. Så istedet for å gi meg et par uker på Traume-posten (noe som vi har sett tidligere gjør at det går lengre mellom hver gang jeg bli innlagt)   var jeg innom mottak-posten flere ganger i uka i dårlige perioder.

Men, okei, tilbake til det som skjedde for2 uker siden.
Da jeg var på langtidsavdelingen ble jeg endelig kvitt EUPF’ diagnosen, jeg var så glad at jeg nesten begynte å danse :P
Men, altså. Jeg snakket med legen dagen etter og sa at jeg helst bare ville skrive meg ut. Jeg har ikke trengt innleggelse siden jeg ble skrevet ut av langtidsavdelingen  januar, så jeg syns ikke det var for mye å be om enn innleggelse.Jeg spurte derfor om jeg hadde fått kommet til Traume-posten hvis det var det jeg ville.. Jeg var sikker på å endelig få et ja, men istedet gulpet legen opp at folk med din problemstilling har ikke godt av å være innlagt!
Jeg ble knust.. Jeg hadde jo to lange opphold på  Traume-posten i 2011, og grunnen til at jeg fikk være der så lenge var at at jeg hadde holdt på å dø to ganger. Det er vanskelig for meg å be om hjelp, må det virkelig gå så langt at jeg ikke klarer  mer og ender opp med et nytt alvorlig selvmordsforsøk før jeg få hjelp der?!?
Dette ble vondt, og etter av å fått den beskjeden spurte jeg om vi var ferdig, selv om vi bare hadde pratet noen minutter..
Så dro jeg hjem. Men Hjelperne i huset var fortsatt så bekymret at jeg måtte sove på sofaen i boligen, vegg i vegg med nattevakta.

Kvelden etter ble like vanskelig. Jeg selvskadet. Mye.

Det var mye blod, og det virket på nattevakta(de kommer innom hvert vaktskifte hvis de ikke får tak i meg) som om han kom til å ringe ambulanse pga alt blodet. Jeg fikk roet han ned. Han ringte kveldsvakta som ikke hadde gått hjem enda og de ble enige om at det måtte sys. Det var ikke jeg enig i. Jeg orket ikke tanken på det, så vi stripset så godt det gikk…don__t_judge_self_injury_part2_by_fragilegirl

Jeg sliter veldig med å sove for tiden.. Jeg drømmer så mye vondt at jeg er helt utslitt, og når jeg gjennomsnittet sover 4-5 timer blir nettene lange. Og når jeg våkner er jeg så redd at jeg klarer ikke slappe av nok til å få sove uten mer medisiner, jeg klarer ikke ligge å vente på søvnen, jeg tyr til medisiner for å bli så dopa at jeg sovner uten om måtte ligge å vente på å sovne
-fordi det klarer jeg ikke.. Men da blir det fort 500-600 mg truxal i løpet av en natt, og det er jo ikke bra. :(

Ellers går maten rett vest.
Vekta og for store klær viser at jeg har gått ned i vekt, men  jeg føler meg feitere enn noen sinne!   :(

x_cac112ec_largeB

Jeg har droppet sultingen da, det er jo greit. Jeg spiser en frukt eller drikker et glass juice hver  3 -4 time.

Bulimien kommer og går litt som den vil..
Jeg har de siste helgene vært med familie og da har jeg måttet spise.
Jeg spiser masse, pappa kommenterer at jeg veier for mye til å spise så mye, og jeg flyr og  spyr.. Blæh.. :(

dying to be perfect2

Ellers er selvmordstankene verre enn på lenge..
Tror ikke det har vært  så voldsomt siden for ca et år siden..
Jeg har dato, tid, sted og metode en dag neste uke..
Det som er så sinnssykt digg er at det er at de av dere som vet hvem jeg er ikke får gjort en eneste ting, fordi den eneste løsningen er å legge meg inn på akuttpsyk, men de vil ikke ha meg.

Med andre ord, det er ikke noe  å få gjort med det, så  hysj..

Twilight__Rosalie__Untold_by_stabmetilicumb

Valget om å leve eller å dø tror jeg er en av de
av de tøffeste valget et menneske må ta..

-Suicide-Good-Vs-Evil-Fresh-New-Hd-Wallpaper--rikitge
Mange synes det er egoistisk å ta livet sitt, for å ikke
såre familie og venner.Men jeg synes egentlig
at det er like egoistisk av familie og venner
skal tvinge folk til å leve, selv om de går gjennom
helvete.. Det er som å holde en kreftpasient full av smerter til
å leve kun for de som er glad  en.
Ja, det er et hull i dette bildet her, fordi en jeg/vi – i motsetning til en  døende kreftpasient –  kommer en dag
da jeg/vi er friske nok til å klare meg/oss.
Det virkelige spørsmålet blir om den lidende synes
trappen mot  lyset blir for bratt, for tung
og for mørk.

stairs2Jeg er litt der..
Jeg tror at om  mange(!) år
kan jeg være frisk nok
til å leve et halvveis liv.
Det virkelige spørsmålet
er om det som er på toppen av  den
bakken min er for tøff.
At gleden på toppen ikke kan sammenlignet
med den enorme  byrden og smerten
som skal til for å nå toppen av trappen?

verdtdet

De siste ukene..

___________________Kan trigge______________________

Jeg graver hendene lengre ned i lommene på kåpen for å
beskytte de fra den bitende kulden.
Jeg går litt i hast den siste bakken opp til t-banen
i frykt for å misse banen..
Da jeg kom opp så jeg at jeg ikke hadde tenkt til å stresse, den
hadde allerede gått, så jeg måtte vente på neste.
Men plutselig ble jeg glad at jeg hadde stresset allikevel.
Det er ingen der.
Verken på min side av perrongen eller den på andre siden av togskinnene.
Jeg går sakte mot kanten av perrongen og ser
lengselsfullt ned på skinne.. Jeg setter meg rolig ned og dingler med bena.
Jeg så til venstre og så at jeg kunne gå bak et tre der, gjemme meg
og hive meg foran banen når den kom.
Eller så kunne jeg legge meg ned med hodet først.
Jeg har så lyst, så hva holder meg tilbake?
Jeg sitter og der et minutt eller to og tenker.
Hvordan kan et valg være så lett og så vanskelig på samme tid?
Tankene begynner å vandre..

girl train little

Dagen før hadde jeg pratet med både overlegen og psykologen..
De visste om pillene jeg gjemte hjemme..
De vil jeg skal gi de fra meg.
Men det er mine piller, de er lovlige reseptbelagte piller.
De er mine..
Jeg merket noe litt vondt fra overlegen..
Det virker som han tror jeg er frisk..
At jeg ikke er suicidal lengre.
Det er vel ikke helt sant..
Som om tanken om døden ikke slår meg lengre.

Den tanken finner meg hver dag..

suicide

Hver dag.

(Lørdag)
Jeg hadde gått en stund. Jeg ante ikke hvor jeg var lengre.

Jeg begynte i Oslo sentrum, men har nå hadde det gått i halvannen time..
Hadde hatt en kort samtale med en venninne, men det hjalp lite..
Jeg hadde gått rundt lenge, uten å egentlig bry meg om hvor jeg gikk eller hvor lenge jeg hadde gått.Bare gått, tenkt, grått. Kl nærmet seg 2300.
Plutselig kom jeg forbi en stor kirkegård.
kirkegårs
Hjertet raste i meg. Det var mørkt der.
Det var veldig usannsynlig at det kom til å komme før dagen etter.
Jeg gikk med raske skritt inn i mørket og satt meg bak et tre.
Hendene mine skalv noe voldsom da jeg tok hånda ned i veska.
Jeg tok frem skalpellen og satt den mot halsen.

Plutselig hørte jeg stemmer bak meg og jeg farte sammen.
Jeg la skalpellen raskt i lomma og kom meg ut derifra.
Det var da jeg ringte nattevakten fra Hjelperne i huset, helt fortvilet..
«Jeg kan ikke dra hjem, fordi han vet hvor jeg bor«,
var det eneste jeg fikk frem det første minuttet.
Jeg gråt sånn at han ikke skjønte hva jeg sa,
så det må gjentas flere ganger.
Han klarte til slutt å overtale meg til å komme hjem,
komme til Hjelperne i huset.
Jeg falt sammen i tårer da jeg endelig kom dit.
Nattevakta tok meg i mot, gav meg sovemedisiner og fulgte meg hjem.

(Tirsdag 4.12)
Jeg sitter med legen etter å ha skadet meg.
Jeg er fortvilet. Jeg gråter, har grått i over en time.
Legen prøver å få ut av meg hva som har skjedd,
jeg skadet meg kun en time etter jeg kom tilbake til psykehuset,
uten egentlig å ha en åpenbar grunn, så de lurte
på om det hadde skjedd noe på permen.
Spørsmålene haglet..
I desperasjon etter å få spørsmålene til å slutte,
sa jeg det jeg ikke skulle sagt;
Jeg kan ikke si noe, det forrige psykehuset
truet med å ta kontakt med politiet!
Legen spør hvorfor det var snakk om politi, og
mens jeg nesten ikke klarer
å puste gjennom gråten innrømmer jeg;
Fordi han vil ikke stoppe.
lakdjfla
Jeg ser på legen at han vet at jeg snakker om M.
Det var  natta før det hadde skjedd..

(Natt til Tirsdag)
Lukten av blod, tårer og svette har fylt rommet.

Han sto og tok på seg buksa mens jeg lå gråtende
i senga mens jeg fortvilt prøvde å få
på meg den
revnede tunikaen.
rapeblack
Jeg hadde blod rennende fra  pannen og hadde vondt i
hele kroppen etter kampen jeg hadde kjempet for å få han bort fra meg.
«Jeg tror jeg er gravid..» hvisket jeg så stille
slik at luften såvidt bærer ordene frem til der han stod.
«Hæ?» sa han, tydelig irritert.

Jeg klarte ikke flytte blikket bort fra hendene mine i det jeg prøvde igjen;
«Jeg har ikke hatt mensen på 3 måneder» sa jeg, litt høyere denne gangen. Han kom bort, tok hardt hendene på ansiktet mitt og klemte kinnene sammen. Tårene mine fortsatte å renne.
Jeg trodde jeg kun så sinne i øynene hans, men så ser jeg noe mer.
Jeg ser   f r y k t.
Han slipper meg raskt,
tar på seg jakka og går fort ut av leiligheten.

Jeg tenker.. Kanskje, bare kanskje dette var nok til å få han til å slutte?
At han er så redd for et lite barn, som kan bevise hva han har gjort med meg.
PS. Han har ikke vært her eller tatt kontakt siden da
(halvannen uke) kanskje det hjalp.
Oog etter litt over 3 mnd fikk jeg endelig besøk av tante rød, så jeg er  ikke gravid allikevel! ツ

(Torsdag 6/12)
Jeg tråkker de tunge stegene mot ringeklokka.
SMI, Senter mot incest står det på den.
Jeg bruker noen minutter på å trykke på knappen.
Hallo? lyder stemmen.
Det er meg, er det eneste jeg får frem.
Kan du koden til heisen?
Ja, svarer jeg og døra åpnes.
Etter turen i heisen går jeg sakte innover i etasjen.
Hjertet lettes da jeg ser T sittende på kontoret sitt.
Jeg sleit enormt med å holde meg til stede,
og T merket det ganske fort.
Han spurte hvorfor, og jeg
fortalte om frykten av å være gravid *
med overgriper M.. Jeg falt helt sammen i tårer..
Endte med at vi ble enige om at jeg burde gå,
fordi jeg hadde så voldsom skadetrang.
Heeeldigvis stod L ute å røykte og jeg fikk
grått ut i hennes armer. Vi dro på kafe,
noe jeg er utrolig takknemlig for. Er ikke
sikker på hva som hadde skjedd hvis jeg
hadde dratt derifra alene :/

Psykehuset har vært litt skeptiske til å slippe meg.
Siden jeg fortsatt er på tvang har de satt en minimum
tid jeg må være der. Skal være der nesten hele romjula.
Der har vært litt redde for meg, men
fikk heldigvis dra hjem i helgen.
Fordi jeg kan slippe frykten for M  når
jeg er der sover jeg mye bedre når jeg er der,
jeg sover relativt lite i leiligheten.
Blir liggende å være så innmari redd..
Våkne og ikke skjønne hvor jeg er..
Jeg blir liggende og late som jeg sover,
fordi jeg tenker at jeg ligger i Slangens hus,
og at overgrepene kommer til å begynne
hvis noen skjønner at jeg er våken.
Det hender jeg kommer over noen av delenes tekster,
ting de har skrevet for å få ting ut.
Jeg er ikke helt sikker på hvem det er som
skrev dette,  men på håndskriften
virker det som det er  Hanne
Jeg har luket bort skrivefeilene og
erstattet «jeg» med «hun»så det ikke skal
bli alt for mye forvirring her..

Hun lå helt stille, helt musestille, da kanskje han ikke skjønte at hun var våken!
Hun krøket seg sammen og prøvde å bli så liten som  det går ann å bli.
Hun turte nesten ikke puste, så redd er hun.
Det fløy bilder foran øynene hennes fra forrige gang han hentet henne..
Bildene var minner, hun så seg selv naken på jordgulvet,
hun hadde fått noen slemme piller og hun var
helt borte fra seg selv. Rundt henne var det menn med
sigarer og den drikken som gjør de voksne rare.
Tilbake i senga lukkes øynene hardt igjen, slik at han ikke skal skjønne at
hun ikke sover, vil ikke bli med han ned i kjelleren igjen.
Hun hører skrittene nærme seg rommet.
«Kjære Gud, la meg forsvinne, la meg bli borte, slipp meg fri fra slemme leker»
Hun hvisket til og med inni seg for at han ikke skulle høre henne.
Plutselig hørte hun skrittene gå inn i en annen dør, det høres
ut som om det er utenfor ytterdøren. Forsiktig åpnet hun øyene..
Øyene ble stor da hun så at dette slettes ikke var hennes soverom.
Dukkene og bamsene var borte,
Hun satt seg opp for å se seg rundt, og da så hun at hun hadde så store armer!
Fingrene var lange, armene var store og når hun fortsatte å se ned så hun
at hun hadde like lange bein! Hele kroppen hennes var rar,
den var ikke hennes lengre, den var voksen!
Hun prøvde å forstå, men skjønte ingenting.
Så så hun det på nattbordet.
Lappen.
Hun tok den og prøvde å lese.
«Du er trygg,
Det er 2012!
Du er voksen, nå!
Slangen vet ikke hvor du er,
Det er ingen her som vil skade deg!»
Hun skrudde på lyset og så seg rundt.
Kanskje hun var trygg allikevel?

Ops, I did it again..

___________________Kan trigge______________________

«Du tar alle medisinene du fikk med deg hjem til helgepermen, ikke sant?»
Jeg sitter i stua i leiligheten med to gode venner på helge perm.
«Ja» svarer jeg fort og konsentrerer alt jeg har for å ikke begynne å gråte.
Jeg tror ikke han skjønte hva han spurte om.
Jeg tror ikke han mente det som et spørsmål som at jeg har begynt å samle.
Jeg prøver å skifte samtale emne, men tårene kom..
Jeg hater at jeg har gjort det igjen.
Jeg vil hjem snart.
Jeg ønsker at de kan stole på meg!
Jeg tar mesteparten av medisinene jeg får, virkelig!
Likevel er det en del av meg som innimellom lurer unna.
Dette har foregått en stund nå, hvor innimellom jeg ikke klarer
å ta medisinene, der de havner på gjemmestedet..

Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det til vennene mine den kvelden,
eller hvorfor jeg skriver det her.
Jeg vet at det er flere som leser denne
bloggen som kan ta kontakt med psykehuset.
Jeg vender tilbake til selvmordsforsøket i fjor.
Jeg hintet om at det var det jeg skulle når jeg ble skrevet ut.
Det var fordi folk tar det mindre på alvor hvis man sier ifra.
Folk tenker; hadde hun virkelig ville tatt livet sitt hadde hun ikke sagt noe.
Det var det som var strategien min.
Er det det samme nå?
Skal jeg være klin ærlig med meg selv tror
jeg at det handler litt om dette..
Så lenge jeg prater om det, viser tydelig at
jeg er suicidal kommer ingen til å
tro at jeg faktisk kommer til å gjøre det..

Men det GÅR bedre.. Det mener jeg virkelig!
Jeg vil ikke kun ut av sykehuset for
å dø lengre, noe i meg ønsker livet
som venter utenfor disse veggene..
Jeg tar meg selv i å ønske at pillene kan si ordene jeg ikke klarer si.
Det går ikke bra.

Likevel er dette utrolig ambivalent, fordi
jeg ønsker ikke lengre tid i psykehuset.
Jeg trives på perm og ønsker virkelig ikke
at dette skal gå bakover igjen.

En annen del vil bare kommunisere.
La pillene jeg har samlet opp hyle at jeg har det fortsatt veldig vondt.

Ting går fremover, ja..
Jeg har det bedre, ja..
Men selv om det går bedre betyr ikke at jeg har det bra!
Det er heldigvis slik at de fleste her på psykehuset forstår dette.
Likevel klarer jeg ikke la være å frykte at de vil slippe meg for tidlig.
Det skjer også at det blir stunder som her om dagen, da tross at jeg har tilsyn hver 30 min ikke var noen innom på over 2 timer.
Det går bedre med Fragile, så det er ikke så farlig med henne lengre.

Jeg trenger å ikke bli sluppet enda..
Jeg er redd for fordi jeg klarer meg bedre at det ikke syntes hvor mye jeg sliter!
Jeg trenger å vite og erfare at jeg ikke nødvendigvis må overvinne og klare alt selv om jeg har overvunnet og klart noe av det tøffe.

Jeg har en fot i livet, en i døden.

Halvparten av meg er i graven, halvparten her.

Øyeblikk #1 Vi delte rom, hun og jeg..

(Øyeblikk # 1, opplevd Mai 2011)

Jeg våkner stadig mer og mer, og hver gang blir ting litt mer kjent..
Det løper sykepleiere frem og tilbake rundt meg,
og det piper i maskiner over alt..
Jeg har slanger inn og ut av meg.’

Det går stadig mer opp for meg hvor jeg er.
Jeg er på sykehuset, på intensiven.
Tankene vandret tilbake til alle pillene jeg hadde tatt..

Jeg klarte det ikke
Jeg prøver å reise meg, men blir raskt
dyttet tilbake av han som sitter i stolen ved siden av meg,
han som tydeligvis har kontinuerlig
tilsyn på meg.
«Du må ligge rolig, vi er redde du går i bakken om du reiser deg nå!»
«Dessuten», legger han til, «Du får ikke dra noen steder enda,
du må nok være her en stund til før du skal over på psykiatrisk»

Jeg har ikke krefter til å sloss med han og legger meg ned igjen.
«Men jeg vil jo ikke leve mer» er det siste jeg får frem før tårene tar meg..

Plutselig kommer det en seng inn til å rommet.
Det er ei jente på min alder.
Hun blir plassert 5-6 meter fra meg og det de setter en
skillevegg mellom oss..
Jeg hører stille på legen som snakker med henne.
En stille gråte blir stadig større.

Hun har kreft.

Hun skal dø.

Vi deler rom hun og jeg..
Vi er litt like på noen måter,
hun er i tjueårene,
hun har blondt hår og blå øyne.
Hun har en hånd å holde,
noen som er der med henne.

Vi begge gråter.

Bare for to helt forskjellige grunner.
Selv om vi er like har vi to ytterpunkt
som grunn til gråten.
Hun gråter fordi hun skal dø.
Jeg gråter fordi jeg skal leve.

Det er en utrolig spesiell følelse.
Jeg hadde gjort
alt jeg kunne for å klare å dø..
Likevel må jeg leve,
men hun som ligger ved siden av meg vil
gjøre hva som helst for kunne få lov til å leve videre,
og hun skal dø!

Vi deler rom, hun og jeg..

Hun vil leve, men dø.

Jeg vil , men må leve.

Vi snakket begge til Døden på to motstridende mål.

Døden strekker ut hånden til oss begge.
Han er bare så urettferdig.
I rommet vi ligger er han
både ønsket og uønsket,
både elsket og foraktet.
Han hadde holdt meg tett til brystet sitt noen dager
tidligere, de hadde revet meg ut av armene hans da legene
reddet den døende jenta.
Nå var jenta bak skilleveggen som
kom han kom til å besøke snart.

Jeg har lyst til å gå bort til henne
og stryke henne på ryggen,
vaske vekk tårene hennes.
Fortelle henne at jeg ville gjort hva som
helst for å kunne bytte den tiden jeg
har igjen med tiden med tiden hun hadde igjen.
Jeg kunne delt hvorfor døden
ikke var så skummel for alle-men
jeg tror ikke det hadde hjulpet henne.

Jeg ligger der og tenker at jeg skulle ønske at jeg hadde
hennes lyst på livet, hennes frykt og hat for døden.

Jeg har også mennesker som ønsker at jeg ønsker å holde
meg i live for, mennesker som ikke vil jeg skal forlate dem.
..

Hennes gråt viste meg at hun hadde noe å leve for..

Kan jeg grave frem hva jeg har å leve for?

Kan noe av hennes håp smitte meg?

Kan livslysten hennes inspirere et liv som ikke ønskes å leve?

Hva skal til for at det jeg har å leve for skal bli
sterkere enn smerten som gjør at jeg ønsker å dø?

Jeg vil ikke mer..!

(Kan trigge)

Det ble endelig mørkt.. Det neste jeg hører er alarmen som uler, raske skritt og masse stressede stemmer. Jeg hiver etter pusten mellom hostene som kommer pga tiden jeg har vært uten luft. Det står 6 stk inne på rommet mitt.
En av sommervikarene, P sitter på gulvet med
meg og stryker meg lett på armen mens han prøver å roe meg.
Tårene renner og jeg skriker ut;
kan dere ikke bare la meg dø snart?!?

Som dere skjønner går det ikke så greit for tiden.. Selvmordstankene har meldt seg tilbake på fult.. Det første jeg beskrev her skjedde i går.. Jeg hadde først kuttet uten å komme dypt nok med det sløve glasskåret og prøvde deretter å henge meg.

De siste tre dagene har jeg hatt folk med meg 24/7, selv om jeg ble satt av fotfølging på tirsdag.. Jeg skrev denne frustrasjonsposten på torsdag;

«Jeg har jobbet så hardt for å smile, le, være aktiv, ALT for å bare få 10 min alene på do. Jeg har fått nok, jeg vil ikke mer! Jeg er ferdig, livet er ikke noe for meg lengre.. Jeg føler jeg jobber mer enn noen sinne for å vise at det går bra.
Men kontaktene mine ser gjennom skuespillet mitt i dag. Så mange ganger har jeg klart å overbevise de om å få være alene på do for å skade, men i dag, når jeg endelig har mulighet til å dø, da slipper de meg ikke ute av syne.. CRAP!!!!
De sitter inne på rommet mitt, lar meg ikke gjøre noe alene. De sier de tror jeg faker, De sier de ser det på meg.. På meg?? Jeg har ikke gjort noe annet enn å smile jo! M sa i stad at hun trodde at det var noe jeg prøvde å dekke. Jeg blunket bort tårene og smilte bredt og sa jeg hadde det fint.. Jeg har snaket om fremtiden, alt jeg «vil» gjøre, i håp om at de ikke oppfatter meg som suicidal..
Av alle gangene de har trodd på det falske smilet de hule ordene,
hvorfor skal de ikke tro det nå, når jeg trenger å dø? CRAP!!»

Jeg har smilt mine største smil,
ledd mine høyeste lattere.

Men bak falske smil og hul latter har øyene mine forblitt tomme..


Jeg har snakket mye om at det går bedre, at jeg ikke vil dø hele tiden lengre. Jeg har hatt mine tilbakefall, for noen uker siden var det 4 forsøk på 3 dager.. Men for det meste har jeg smilt, holdt meg unna skading og selvmordsforsøk, gjort det jeg kan for å vise hvor «bra» det går. Snakket mye om dødsønsket og jeg har som sagt formidlet at det går bedre.. Jeg har jobbet beinhardt for at de skal tro at det går bedre, at de skal slippe opp slik at jeg får mulighet til å prøve..
På mandag gikk det ikke lengre.. I samtale med vikar P falt forsvaret sammen.
Smilet nådde ikke øyene, kroppspråket klarte ikke følge med ordene og løgnene ble for tomme. Vi snakket litt om hva som gjorde at det er så ille nå.. Jeg tror det har med den indre veggen å gjøre.. For dere som ikke har hørt det bildet før; det går ut på at alle har en indre vegg som skiller oss fra de vanskelige tingene.. Denne veggen kan bli tynnere av ting som stress, lite søvn, lite mat, dårlige opplevelser, osv.. Jeg tror ikke det har skjedd noe nytt. Jeg tror bare at veggen min har blitt så tynn.. Jeg har ikke sovet mer enn rundt 3 timer hver natt de siste 6 nettene. Jeg kaster opp mye, ergo jeg beholder ikke mye mat. Men det som sliter mest på veggen tror jeg må være en medpasient.. Vi er skjermet sammen, så vi er lissom litt oppå hverandre hele tiden.. Hun er veldig paranoid, hun tror jeg er inne på rommet hennes og stjeler ting eller tenner på, så hun skriker til meg sikkert en gang i timen der hun beskylder meg og kaller meg lesbisk hore og det som verre er.. Hun er egentlig sint på alle, det er vel for tiden bare 2 ansatte som hun tåler.. Men jeg blir så fryktelig sliten at roping og DRIT høy musikk 24/7. Det gjør veggen min tynn, og jeg tror det er det som har gjort ting vanskelig de siste ukene. Forsvaret mitt er lik null, jeg orker ikke kjempe lengre. Jeg er så vanvittig sliten :( Alt jeg ser er en enorm stor bakke og ingen grunn til å gå den. Jeg klarer ikke tro at jeg kommer til å bli frisk nok til å få en fin jobb, at jeg kommer til å finne noen mann som vil ha meg, at de barna jeg har drømt om aldri kommer til å komme.. Det an sammenlignes litt med om jeg sier til deg at du skal få en stratos av meg hvis du går fra Oslo til Trondheim. Du gidder ikke gå nesten 50 mil for å få en stratos! Det er der jeg er nå.. Jeg ser bare en kjempelang bakke og ingen grunn til å gå den :(

Jeg hadde skrevet brev, jeg hadde tatt ut penger til mamma fordi jeg skyldte henne penger, jeg hadde forberedt badet, hvem som skulle følge meg opp. Likevel gikk det ikke. Nå sitter jeg uten tilgang på rommet og resten av avdelingen (er på innerste skjermet) uten utgang og med fotfølging. Jeg har bare meg selv å takke, men det var ikke slik det var meningen det skulle bli. Ikke i det hele tatt :( Det var jo meningen at jeg ikke

Mange ville nok tenke at jeg nå har fullstendig feil holdning. At de her prøver å gi meg hjelp og jeg tar ikke imot.. At jeg har gitt opp, at jeg bare kan takke meg selv.. Da vil jeg gjerne minne om at jeg ikke har skrevet om selvmord siden midten av mai.. Jeg jobber beinhardt!
Dette er mitt fristed hvor jeg trenger å skrive det som opptar tankene mine.. Jeg vet noen dømmer meg og mener jeg ikke prøver en gang, men jeg gjør det, og jeg orker ikke bli kritisert for det..Vanligvis kan jeg ta imot konstruktiv tilbakemelding, men akkurat på dette innlegget orker jeg faktisk ikke det.. Så jeg sier rett og slett; har du ikke noe positivt å si så hold det for deg selv.. Til resten av dere; takk for at du tåler meg..

It only hurts when I breathe..

I går var en veldig vond dag..
Den begynte grytidlig med masse mareritt, intense flashbacks og
dissosiative hallusinasjoner om at overgriper var i rommet med meg..
Jeg hadde gjemt unna noen glassbiter og skadet ganske heftig..
Jeg klarte likevel ikke komme dypt nok til å nærme meg pulsåren
så jeg svelget glassbitene i håp om at det kom til å ta knekken på meg..
Nattevakta satt utenfor døren, men døren var nesten igjen og han sov,
han våknet ikke før jeg begynte å hoste..
Da han fant meg ville ha ha bitene jeg hadde skadet meg med..
Jeg måtte innrømme at jeg hadde svelget de.. Jeg skammet meg sånn! :(


Legen ble ringt og det ble raskt konkludert med at jeg skulle til akutten..
2 ansatte fra psykehuset ble med..
Vi fikk rom når vi kom dit og det ble litt venting..
En kirurg kom og ville sy..
Det ville ikke jeg..
Som jeg har sagt før blir det helt overgrepsituasjon for meg
når smerte som jeg ikke har kontroll over blir påført meg.
Det var et sår ved håndleddet som var såpass dypt at de sa de kom til å
tvinge meg til å sy hvis jeg ikke gikk med på det..
Jeg switchet meg unna hele situasjonen…
Husker nesten ingenting av det, det var en annen personlighet som tok det.
Heldigvis..
Etter røntgen ble det bestemt av jeg skulle få gastroskopi,
og det var noe av det verste jeg har gjort på lenge..
For de som ikke vet det, er gastroskopi at de går ned i magen
med en slange med kamera på..
Tingen er bare at pga orale overgrep er ting som skal
inn i munnen veldig vanskelig for meg.. Jeg fikk heldigvis noen sterke beroligende.. Det ble litt switching der og..
Etterpå falt jeg helt sammen i gråt og gråt ganske lenge..
Det hjalp ikke akkurat at overlegen anbefalte operasjon fordi de ikke hadde funnet noe i magesekken og bitene da sannsynligvis var kommet til tarmen.
Men når vi kom ned fikk vi  heldigvis beskjed om at vi kunne dra hjem..
Det var godt..
Når vi kom hjem fikk jeg beskjed om at jeg er tilbake på
fotfølging og at jeg ikke får være på rommet mitt.
Heldigvis fikk jeg to trygge kontakter til å være med meg i går..
Natta har ikke gått så greit, sover veldig lite..

Jeg vil ikke at noen skal få noen ideer av dette, vil bare si at jeg angrer at jeg gjorde det og det var dumt.. Sjansen for å skade organer er ganske stor, sjansen for å dø er mindre.. Du kan heller ende opp med utlagt tarm eller på medisiner resten av livet.. Så ikke gjør samme feil som meg..

Regner med det blir samtale i dag..
Vet ikke hva jeg skal si lengre..
Jeg jobber så hardt for at ting skal bli bedre,
for å få mer kontroll..
Jeg har så vanvittig lyst til å begynne å leve for å leve,
ikke leve for å dø..
Jeg har så lyst til å kunne slippe opp litt her på psykehuset,
at jeg kan være med på aktiviteter, få utgang så jeg kan møte venner.
Det er nok mange som mener dette kun er et valg..
At hvis jeg vil leve må jeg velge å leve.
Jeg prøver å velge det hver dag!
Virkelig..
Det blir bare litt som.. Okei.. Har du noen gang hatt migrene?
Det er helt vanvittig vondt.. Man kan bestemme seg på forhånd
at man ikke skal ta medisiner fordi de medisiner fordi de ikke er bra for kroppen.
Likevel, når du er midt i et anfall og det er så vondt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg skal jeg love at det er mange av dere som hadde gitt etter og tatt medisinen, bare for å få en pause fra det vonde..
Jeg prøver, virkelig..
Før hadde jeg ikke lyst til å ha lyst til å leve en gang, nå har jeg faktisk lyst til å få lyst til å leve. Det er bare så innmari vanskelig..

Nå prøver jeg bare å ta innover meg at det er en ny dag..

«Det går greit»

«Det går greit», prøvde jeg å presse frem.. Stemmen klarte nesten ikke bære ordene men  jeg håpet han trodde meg tross at jeg ikke klarte å møte blikket hans.
«Du har sagt det i hele kveld, men vi har sett at du har hatt det forferdelig» sier han mens igjen prøver å fange blikket mitt.
Jeg sitter i hjørnet på gulvet inne på skjermet,
halvveis gjemt bak det lange gardinen.
Kvelden i går gikk ikke bra.. Dagen hadde gått greit, men det lå noe der. Ett eller annet, jeg visste ikke hva. Noe vondt, noe sårt.. Det var mye gråting på innsiden i går. Mange redde små deler, noen sinte. Likevel var det ikke før middagstider jeg ble klar over hvilken dag det var.
Det var Slangens(Hovedovergriperens) bursdag..

(NYE MINNER ER KOMMET SIDEN JEG SKREV DETTE. LES «KJÆRE BARNET I MEG» INNLEGGET FOR OPPDATERT HISTORIE)  Han brukte alltid merkedager som unnskyldning for å ta overgrepene et steg mot det verre.
Første gruppevoldtekt var på 9 årsdagen min,
første gang det kom inn andre overgripere var i jula da jeg var 7,
første orale overgrep var på bursdagen hans på da jeg var 5 år.
Han skulle jo ha bursdagsgaven sin, de overgrepene var et rent helvete.


Det var ved middagstider det plutselig gikk opp for meg hvilken dag det var.
Desperasjonen kom.
Og tankene gikk straks til hemmeligheten i sokken.
I en ukes tid har jeg hatt en skolisse liggende i sokken min.
En siste utvei.
Muligheten for å slippe unna livet lå i sokken i 5 hele dager.
Jeg trengte den som sikkerhet.
Jeg trengte den tilgjengelig.

Jeg visste at når jeg planlegger å ta livet mitt her inne feiger jeg alltid ut..
Jeg tenker på de som finner må finne meg, hva de må leve med etterpå.
At det rett og slett er dårlig gjort å ta livet sitt på sykehus, fordi det påvirker så mange, ikke bare de som finner meg, men de som burde kommet inn før, legen som har bestemt hvor ofte det må være tilsyn, osv..

Jeg tenker også mye på konsekvensene av et mislykket forsøk.
Jeg kan brekke mange ben i kroppen, bli lam.
Får hjernen lite oksygen uten at jeg rekker å dø kan jeg faktisk få hjerneskade.
Jeg kan bli en grønnsak.
Dette er selvsagt ekstreme tilfeller, men de er grunnen til at når jeg planlegger å dø klarer jeg ikke det på sykehus. Hvertfall ikke når jeg har tilsyn hvert 5 minutt, slik som jeg har nå.
Alt for mye kan gå galt.

Så hemmeligheten i sokken lå der fordi jeg ventet på at ting ble så uutholdelige at jeg prøvde å ta livet mitt uten å tenke..

Det skjedde i går..

Etter jeg innså hvilken dag det var ble desperasjonen så bar det rett inn på badet.
Jeg rakk kun å besvime, ble dratt ut og inn på stuen på skjermet. Der satt det 4 ansatte med meg for jeg ble bare dårligere og dårligere. Prøvde å si at det gikk greit, fikk så dårlig samvittighet for at 4 av 5 personale satt inne hos meg..
Men de så jo ganske tydelig at det ikke gikk bra. Fordi jeg mistet kontrollen over selvskadingbehovet og ikke klarte å slutte å skade meg endte jeg i belter..

Mens jeg lå der jobbet jeg alt jeg hadde for å vise at det gikk bedre – selv om det egentlig ikke gjorde det.. Etter to timer kom jeg løs, men det første jeg gjorde var å prøve å henge meg igjen.. Ble dratt ut og..
Det var da jeg satt skjelvende i hjørnet og prøvde gjennom gråten
og si om og om igjen at det gikk greit..
Det roet seg heldigvis etter en stund..

I dag hadde jeg samtale med overlegen for alle avdelingene..
De sier det er vanskelig å stole på meg.
Jeg skjønner det.. Virkelig.
Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.
MEN jeg klarte noe.. Jeg hadde samlet opp litt piller.
De gav jeg fra meg i dag..
De tok meg av fotfølging, men skjermet meg ytterligere..
Før var jeg i skjermet del 2, altså jeg hadde rommet mitt, men døra var låst.
Nå er jeg på del 1, altså med stue og stripet soverom..

Jeg må virkelig jobbe mot å ta et valg om å ønske å leve.
Det er bare så innmari vanskelig når livet er så vanskelig som det er nå..
Når livet gjør så vondt at jeg gråter ved tanken på å måtte fortsette å leve..
Jeg vet jeg må jobbe og bestemme meg for å leve, men jeg har ikke kapasitet enda. Rett og slett. Livet er alt for vondt..

Hvordan skal jeg gå denne veien når skogen er så tett at jeg ikke ser stien lengre?

Hvordan skal jeg se lyset i enden av tunnelen når jeg
ikke husker hvordan lyset ser ut?

Hvordan skal jeg klatre opp når stigen er full av torner?

Hvordan skal jeg klare å ønske å leve?

Hva føler du om at du følte at du følte det?

Helger er tøffe.. Mye fordi det var oftest i helgene at jeg overnattet hos overgriper og det var da de hadde fester slik at det ble gruppevoldtekter.. De siste helgene har vært veldig tøffe.. Helgen for 3 helger siden ble det 4 beltelegginger.. Har aldri blitt lagt i belter flere ganger på samme dag før, det var litt skremmende.. Sist helg ble det to beltelegginger. Det er det samme som pleier å skje; jeg blir så urolig at jeg leter etter muligheter for å skade meg eller ta livet mitt og det ender med at de må holde meg. Når jeg blir holdt fast switcher som regel. Det å bli holdt fast blir så traumatiserende for meg at jeg ikke klarer å være til stede og en annen personlighet popper frem. Det vonde da er jo at de ofte kobler holding til overgrep, dermed blir de så redde eller sinte at det ender med belteseng.. Vondt å «våkne» i belter! :( Det har vært mest de små redde som har vært der.. De som husker mest å bli bunnet fast under overgrepene. De trygler de ansatte om å ikke skade de. De har sagt flere ganger under belteleggingen at de lover å ligge helt stille slik at de ikke blir slått under overgrepet de da «visste» kom til å komme. Jeg kjenner redselen deres, det er så vondt.
Det som har kommet godt ut av dette er at de ser det går bedre når jeg har kontakter jeg er trygge på, de tar det veldig med i beregningen når de finner kontakter til meg. Jeg har jo  3 kontakter, men de passer på at det er hvertfall en av de som jeg kan prate med.. Det er jo rundt 15-20 stk som jeg har blitt trygg på, så det er ikke så vanskelig nå som de er klar over det :)

Vi jobber med at jeg kan sette mer ord på hva som skjer når jeg begynner å slite.. Jeg føler meg så dum når de spør, fordi det er så ofte at jeg ikke kan svare.. Noen ganger er det fordi jeg føler at det er så «lite» som har startet det. En av belteleggingene forrige helg startet med at Julie(en del på 9 år) hadde delt mye minner, og med henne kommer fantomsmertene(smerter jeg opplever der de pleide å skade meg), falshbacksene, luktene og hallusinasjonene som drar meg tilbake til overgrepet. Jeg prøvde å forklare dette til legen som kom for å sjekke beltene, men etter jeg hadde forklart dette fortsatte hun å spørre om hva det var som var hadde skjedd som gjorde at jeg ble urolig. Det med flashbackene, fantomsmertene og dissosiative lukter og hallusinasjoner var lissom ikke ille nok.. Det hender noen ganger, at jeg er så redd for at grunnen til at jeg får det vanskelig ikke er «alvorlig» nok til å redegjøre at jeg har det vondt, det gjør at jeg heller holder kjeft.
Noen ganger vet jeg heller ikke hva som gjorde meg urolig eller hva som gir meg angst.. Jeg jobbet en gang på en bolig for funksjonshemmede der vi hadde en med lite språk som brukte ordet «redd» for alle negative følelser. Uansett om han var trist, redd, sint, urolig, hadde angst, var sulten, hadde for lavt eller høyt blodsukker, var sliten, uansett hvilken negativ følelse det var beskrev han som; «jeg er redd», det var det eneste han sa. Jeg føler meg kanskje litt som han noen ganger.. Ordene strekker ikke til, de blir ikke store nok til å forklare hvordan jeg har det, jeg finner ingen ord til å beskrive det eller så kjenner jeg meg selv godt nok til å vite hvordan de kom dit. Og dette frustrer meg.. Psykolog I er også litt; «hva følte du om at du følte at du følte det» i samtalene ;) Det blir ofte fokus på følelsene som ledet til at jeg skadet meg, prøvde å ta livet mitt, havnet i belter, osv.. Og det er vanskelig å svare noen ganger, fordi følelsene noen ganger blir litt for diffuse, litt vanskelig å ta grep om.. Alt blir sprutet utover og blander seg..

Overlegen var innom og diskuterte medisiner i dag. At jeg står på 300 truxal eventuelt, men kun 50 fast to ganger. Forrige uke spurte jeg om vi kunne gå opp til 100 de to faste gangene, fordi jeg alltid spør om 50 ekstra uansett. Hun sa at det var litt gamle dager å gi så mye truxal, men at vi kunne prøve det. Det jeg plutselig innså var at jeg nå har tilgang på et halvt gram truxal om dagen.
Jeg kan begynne å spare opp igjen til et nytt selvmordsforsøk.
Primæren min sa hun så det på meg at det var noe jeg grunnet mye på under samtalen. Jeg skyldte det på noe annet. Det frister å begynne å spare. No så innmari. Jeg vurderer å si ifra og be de følge med at jeg tar de… Finner de ut at jeg sparer opp kan de finne på å ikke gi meg mer, og jeg trenger de medisinene.
Og jeg vil jo egentlig ikke ta livet mitt på sykehus uansett. Det er uhorvelig dårlig gjort mot de som har ansvar for meg. Dette må jeg i tenkeboksen med..
Selvmordstankene ligger jo under alt hele tiden. Hvor sliten jeg er, hvor lite håp jeg har. Likevel er det noen av delene som ikke vil prøve lite gjennomtenkte ting tilstede. Jeg gikk to lange turer i dag. Den første gangen var det med to som kjenner meg ganske godt. Jeg tenkte på å kaste meg ut foran biler og ned i vannet, men de tar tak i meg mellom seg etter kun et blikk i en farlig retning. Jeg vet det er dumt. Jeg vet at slenger jeg meg foran en bil som kun kjører 50 kommer jeg til å bli skadet, ikke dø, og det er skikkelig dårlig gjort mot sjåføren. Likevel blir smerten så vond at alle muligheter virker fristende. Men da jeg gikk tur på kveldsvakta var det med to som ikke kjenner meg. Jeg hadde virkelig muligheter. Første gang jeg tok gikk jeg nærmere ut i veien og gjorde meg klar til å hoppe. Det neste jeg husker var at jeg var en halv kilometer lenger ned på ruta. Jeg tror det var Cecilie som tok over. Hun har gjort det før, når jeg er klar for å gjøre et lite gjennomtenkt selvmordsforsøk er hun der og tar over kroppen. Jeg skvatt skikkelig! :p Ofte kjenner jeg er at jeg dårlig og er bittelitt forberedt på at jeg kan finne på å switche, men der gikk det på sekundet. Det samme skjedde et par kilometer ned da jeg gikk langs vannet. jeg gikk nærme gjerdet og gjorde meg klar til hoppe over, det neste jeg husker at vi denne gangen hadde gått nesten en kilometer til.
Det betyr at det er noen i meg som er mer fornuftige enn meg. Cecilie har ikke så mange minner av overgrepene, hun kjenner ikke på den smerten som jeg og mange av de andre delene gjør.
Skulle ønske jeg fant noen av den fornuften snart, fordi jeg er ikke særlig interessert i å ende med knekt rygg eller hjerneskade fordi smerten tar for overhånd..
Det er noe i meg som er mer fornuftig enn meg.. Kan ikke jeg få noe av det snart?

Jeg som delene og delene som meg..

Behandlersamtalen på onsdag var litt tøff..
Vi prater om mange av delenes negative sider.. Midt i dette prøver psykolog I å smyge inn noe.. Jeg vil ikke høre det. Det med at delene egentlig er meg er noe jeg fortsatt har så problemer med å ta innover meg.. Det var så mye lettere da jeg trodde at dette var deler som hjernen hadde funnet opp som var helt avskilt fra meg! Det var ikke før i vår i fjor at jeg begynte å skjønne at disse delene er faktisk meg. Jeg har så problemer med å se meg selv igjen i delene.
De som er så sinte at de ønsker å skade alle de ser, er det virkelig mitt sinne?
Eller de som er så skadet at hvert blikk eller berøring blir tolket som at et overgrep kommer til å skje, er det jeg som er så skeptisk?
Er det virkelig meg som hater kroppen så intenst at de oppsøker menn som voldtar oss bare for å selvskade?

Noen ganger skulle jeg likevel ønske at jeg hadde noen av deres egenskaper..

Det hadde vært godt å smile fra hjertet igjen.. En venninne påpekte at hun ikke hadde sett meg smile med øyene på flere år, en annen sa at hun så bilder på facebook og syns jeg så så liten ut i øynene mine. De siste årene har smilet mest blitt brukt når jeg skal dekke over hvor vondt jeg har det.. Jeg savner å kunne le til jeg ikke får puste, det kan Line og Cecilie..

Eller tenkt så godt å føle seg på toppen av verden som Prinsesse, 5 åringen som lever i en verden der hun er elsket av alle og hun bestemmer over det hun selv vil.

Kanskje det hadde vært fornuftig å være like skeptisk som Skremt..Kanskje ikke like skeptisk, hun forbereder seg på overgrep hver gang hun ser en mann, men hadde jeg tenkt litt mer over at noen folk faktisk er ute etter å skade kunne jeg sluppet M. Eller mer som Lise som setter masse tydelige grenser. Hvis feks en full mann er pågående på T-banen sier hun klart og bestemt nei. Jeg hadde bare fått panikk og stivnet.

Eller å få litt fra de som gjør det jeg ikke tørr(som å ringe NAV eller andre tøffe telefonsamtaler) som Cecilie tar seg av eller makter  (som å rydde og vaske lenge av gangen) som Sofia er flink til.

Tenkt hvor deilig det hadde vært å ikke huske overgrepene, slik som Silje, eller å ha bare få minner slik som Cecilie..

Hva med å slippe å føle, slik som Marie? Hvor deilig hadde det ikke vært å være så apatisk at en ikke føler smerte, redsel eller sinne? Det er klart jeg hadde savnet positive følelser, men i perioder som denne hadde det vært enormt digg å slippe å føle alt det vonde.

Og kanskje-bare kanskje hadde det vært godt å kunne være litt sint.. Ikke så sint som Karina, Jostein eller Sinna, men kanskje å gjøre som alle sier jeg burde; plassere skylden der den hører hjemme. Kanskje jeg kunne vært sint på overgripere og ikke meg selv. Hvor lettende hadde det ikke vært å ikke hate meg selv og å slippe å ta på seg ansvaret for mobbing, vold og overgrep.

Men mest av alt skulle jeg ønske jeg var en av de som gjør i stedet for å tenke. At jeg kan tenke alt for mye på alt som kan gå galt i et selvmordsforsøk. Jeg nærmer meg litt.. Her om dagen var vi på kjøpesenter, alle muligheter for steder å hoppe fra, kaste seg ned, hoppe ut av bil i fart, alle disse lite gjennomtenkte forsøkene på å dø pleide å være delene sine, ikke mine tanker. Men da jeg var ute på det kjøpesenteret var følte jeg meg så nær så mange av de muligheten. Det som skjedde var det var jeg som måtte switches fra å gjøre noe dumt istede for at jeg måtte beskytte de fra å gjøre noe for destruktivt. Men før eller senere måda et av disse forsøkene da funke.. Ikke sant?

Når det er deler av meg som klarer ting som å ha kontroll over impulser betyr vel det at jeg har potensialet til å klare det som «meg»? Likevel merker jeg mest negative ting.. Det er klart jeg setter pris på å komme tilbake til ryddet rom eller at telefonen jeg hadde gruet meg til å ta er blitt tatt, men det jeg merker mest er de som er så redde på innsiden at jeg blir engstelig, de som er så sinte på innsiden at jeg blir irritabel. De små er så redde at jeg klarer ikke komme frem fra under pulten. De som tolker all berøring som overgrep slik at de blir så sinte eller så vettskremte at det blir belter.. Det er som regel jeg som må bli holdt fast, men da jeg blir holdt fast blir kroppen så redd at jeg switcher til noen som da blir utagerende fordi de kobler det med overgrep med en gang.. Har ikke tall for alle gangene jeg har «våknet» i belter.

Jeg sliter mye med selvhat, men det kommer lissom litt ut av proporsjoner når noen deler vil kaste seg ned trapper, foran biler, oppsøker voldtektere og voldsmenn kun fordi de hater meg så at de vil gjøre alt de kan for å skade kroppen. Det vil si at at det er  jeg hater meg selv så mye at jeg har til tider har oppsøkt en jeg vet kommer til å voldta meg kun i selvhat? Som går så langt som å bruke voldtekter for å «bevise» at vi vet at kroppen burde hates av alle og trenger å lide som straff for overgrep?

Det er bare så vanskelig å skulle ta ansvar for alt de gjør, at jeg lissom skal stå for å ha slått etter noen eller å ha brukt alle pengene mine på dumme ting. Jeg kjenner meg ikke igjen i det!
Delene som meg og meg som delene..
Det blir bare et uendelig kaos!
Blir dette noen gang lettere?

Du har kommet til en pasient som ikke er i bruk..

Hei folkens..

Sorry dårlig oppdatering, jeg er rett og slett så lite til stede.. De andre personlighetene har tatt over hverdagen like mye som da i begynnelsen av innleggelsen på denne avdelingen..
Vi trenger å kjøpe julegaver, men skal vi få  lov til det må vi være friskere, er stabile. På torsdag fikk jeg beskjed om at hvis alt gikk bra kunne jeg få dra på kjøpesenter på mandag.
Så allerede torsdag begynte delene å være mer aktive, fordi de fleste av oss vil jo ut! Noen for å få flere muligheter til å dø, men de fleste trenger bare en tur ut føle seg litt normale, pluss at stresset over å ikke ha fått kjøpt noen julegaver påvirker mange veldig. Har  ikke vært utenfor døra på 3 uker og det tar på er enn jeg trodde. Så de mer fungerende begynte allerede da å ta over, fordi de visste at ikke jeg i meg selv har hatt kontrollen til å  Men på lørdag gikk det galt. Ikke skikkelig galt,men jeg var fremme lenge nok til å bli så sliten at når alarmen gikk på en med pasient ble jeg så  trigget og urolig at jeg endte opp med å henge meg på badet. Får jo ikke mye tid av gangen, så rakk bare å besvime, no big deal lissom. Men det var nok til at turen ble avlyst. Nå kan jeg få dra i morgen hvis alt går bra. Dermed har jeg bare bevist noen timer i løpet av i går og i dag. Er jo litt takknemlig, det at de tar jobben er den eneste muligheten jeg har for å komme meg ut i morgen. Hadde jeg vært mer til stede hadde det ikke gått..

Behandler samtale i går, de fornyet skjermingen.. Overlegen presiserte også at disse heningsforsøkene mine er omtrent beste vei mot hjerneskade. Jeg vet jeg vet jeg VET! Jeg trenger å høre samtidig som det ikke hjelper når jeg blir så desperat etter å komme meg bort fra smerten at jeg ender opp med et nytt selvmordsforsøk, og henging egentlig det eneste jeg har nå.
Hold på si til han; da får du sørge for at jeg har glass eller piller tilgjengelig da, så slipper vi risikoen! Hahaha.. Ja, litt galgenhumor trengs..

Nå gleder jeg meg bare til å komme meg gjennom kvelden og natta, sansynligvis uten å være særlig til stede. Det som skremmer meg er kræsjen som kommer etter slike perioder jeg jeg jobber så hardt for å ikke miste kontrollen.Og det som er er at skal jeg ha noe håp om å slippe å sitte på psykehus på julaften trenger jeg å beholde kontrollen til over julaften..
Og det er risikosport!
Delene må bære hverdagen og holde meg fast en periode til..

Hvordan har du det?

«Går det bra med deg?»
Spørsmålet kommer stadig.. I dag snakket jeg med en venn.. Vi snakket om min bestevenninne, er livredd for å miste henne. Hun er veldig suicidal og ble skrevet ut av psykehuset i dag. Når han ringte visste jeg det var pga henne. Likevel starter han samtalen med; hvordan går det med deg? Jeg svelget og svelget og blunket bort det som kom av tårer. Det er ikke så farlig var ordene jeg klarte å si før jeg straks vendte samtalen over til bestevenninnen min. Da vi var ferdig med å snakke om henne spør han igjen hvordan det går med meg. Da må jeg innrømme at hadde jeg svart på det hadde jeg begynt å gråte og ikke klart å slutte. Jeg orket ikke.
Jeg orker ikke.
I hele dag har jeg fått spørsmål på spørsmål. De ser jeg sliter og spør. Jeg orker ikke forholde meg.
Jeg har hatt ekstremt behov for å ikke forholde meg til meg selv. Jeg har tatt kontakt med folk i hele dag, på sms, telefon og spesielt på chat. Vært veldig interessert i hvordan det går med de, men ikke orket å svare når de spør tilbake, bare snakket det bort og spurt enda mer om dem når de prøver å spørre..
Bestevenninnen min har virkelig trengt meg i dag. Jeg har jobbet som en gud for å være det hun trenger når hun trenger. Rolig og positiv når hun trenger det, men det har blitt mest hyper ikveld. Jeg har grått mellom slagene, så er det tilbake på telefon med høy latter og galgenhumor. Jeg har falt av lasset noen ganger,
men håper jeg gjorde nok.

Behandlersamtalen i dag gikk greit.. Vi snakket mye om holdningen på mandag. Tankene jeg hadde da jeg skrev mobilblogg. Hvorfor jeg plutselig var så sikker på at jeg kom til å klare å ta livet mitt den kvelden. Hvor mye jeg knakk da de stoppet meg, de tok fra meg den fantastiske følelsen av å vite at jeg skulle dø.
Vi snakket litt om forrige samtale, at Marie(en personlighet) hadde hjulpet meg gjennom samtalen.
Igjen fikk jeg spørsmålet; hvordan går det med deg?
Alle vennene som har spurt i dag hvordan det går med meg.
Det går rett vest. Jeg har switchet mye bare for å komme meg gjennom kvelden. Jeg har vært fremme fra under pulten 2 ganger, lunsj og middag. Jeg gjør 2-3 ting på en gang bare for å ikke rekke å tenke. Mens jeg skriver dette sitter jeg og ser film samtidig pluss at jeg må ta pauser fra skrivingen og spille kabal, bare for å holde tankene på avstand.
Bildene, luktene, fantomsmertene er der konstant. Jeg slipper ikke løs fra minnene uansett hva jeg gjør..
Orker ikke skrive mer, egentlig..
Håper jeg får sove i natt, sov ikke så godt natt i til i dag.. Lå våken fra halv 5 tiden, dagene blir lange da..
God natt <3

Hvor er du, kontroll?

Helgen har vært tøff..
Søndag kveld var spesielt vanskelig..
Heldigivs hadde jeg verdens godeste kontakter, det gjorde det litt lettere. Jeg fikk to stabile armkroker å gråte ut i og gjemme meg i når angsten var som verst. Jeg skalv og ristet i både angst og gråt. Jeg er fortsatt på skjermet, dvs at det må være 2 der hele tiden og pga avløsning har jeg i praksis 3 kontakter. De var der store deler av tiden. Jeg utrolig rastløs, gikk frem og tilbake i hva som virket som evigheter. Jeg ble mer og er desperat og forsøkene på å skade meg eller å dø kom trillende. Jeg ble dratt inn på skjermet rom. Prøvde å komme meg ut, men ble holdt fast. Dette er en veldig negativ greie for meg. Jeg blir dårligere av å bli holdt. Jeg forstår at i visse situasjoner er det nødvendig! Når jeg har så lite kontroll over forsøk på å ta livet mitt kan jeg forstå at de må stoppe meg, men.. Bah, blir ikke bra. Jeg ble lagt i bakken av to stk og panikken stiger av flashbacksene som kom av å bli holdt fast. Det neste jeg husker er at jeg ligger i beltesenga. Jeg ble fortalt at jeg switchet til en liten personlighet som bare var helt sikker på at de holdt oss fordi de skulle forgripe seg og dermed fikk helt panikk. Hun sparket og slo vilt om seg som da gjorde at det ble belter.
Igjen.
Det var 4 beltelegginga på 9 dager. Ikke gøy :(
Det har skjedd mange ganger med mange personligheter. Når de blir holdt eller lagt i belter ser de på de som gjør det som overgripere med en gang. Noen vil gjemme seg, noen blir sinte, mens noen av de blir så redde for volden som kommer hvis de ikke samarbeider at de gjør seg klare for overgrepet.
De prøvde lenge å overbevise henne om at de ikke kom til å skade henne, men tror ikke de kom helt gjennom.

Hun fikk bamsen sin mens kroppen lå i belter, så hun ble litt roligere. Jeg kom tilbake, men var ikke der så lenge før jeg switchet igjen. Igjen våknet jeg med bamsen.
De små er veldig regjerende for tiden.
Legen hadde vært der mens en av de små var fremme, husker ikke noe av det.
Litt vanskelig å huske, men tror jeg ble liggende i rundt to og en halv time.
Håpet på å sove godt siden det hadde vært en så slitsom kveld, men jeg sov helt elendig.

I går var den samtale med psykolog I..
Vi kom inn på Hemmeligheten. Jeg fortalte Hemmeligheten høyt for første gang. Det var tøft, men jeg merket at jeg hadde Marie veldig nær meg. Ofte . Marie er helt apatisk, det har hjulpet meg mye. Hun er aldri skremt, trist eller sint, hun bare er. Hun pratet mest, mye av tiden med meg i «baksetet». Jeg hadde ingen kontroll over hva som ble sagt, men jeg fikk det med meg. Noe av tiden var jeg helt borte, husker ikke av det. Jeg sa litt som meg og, men det var ikke mye. Da merket jeg at hun var veldig nær meg for jeg skulle klare å komme meg gjennom det. Var helt matt og sliten etter samtalen, ble nesten litt nummen.
Kvelden i går jobbet jeg av hele meg for å ikke bli dårlig.
De har snakket om at jeg ikke skal snakke noe om traumene på en stund.
At det blir re-traumatiserende å snakke om det.
Jeg vet jeg har blitt dårligere siden jeg begynte å sette ord på minnene, men siden jeg gjorde det har jeg føltat dethar gått fremover for første gang på veldig lenge.
Jeg vil kunne fortsette å prate om minnene.
Og da må jeg vise at jeg takler det. Jeg jobbet beinhardt for å klare å ikke bli dårlig i går. Det ble mye switching. Etter den siste gangen ble det ekstra vanskelig. Nattevakta hadde akkurat kommet da jeg kom ut av det siste.
Det var da jeg skrev forrige blogg. Skjønner ikke hvorfor i huleste det plutselig skulle gå å ta livet sitt her på psykehuset når jeg har prøvd og prøvd før uten å klare, men i går var jeg sikker på at nå skal det gå! Setningen fra Tears in Heaven satt seg igjen i meg; Beyond the door there’s peace I ‘m sure, and I know there will be no more tears in heaven.
Men det gikk jo selvfølgelig ikke, det satt to i rommet.
Jeg ble dratt ut rommet mitt og inn på den skjerma del 2. Da fikk spurte JM noe som såret enormt.
Du burde jo hvertfall vente til du ikke har to som ser på deg lengre
(altså til jeg har lagt meg og det bare er en)
Det bare viste at hun ikke forsto hvor lite kontroll jeg har når jeg prøver å ta livet mitt på den måten. Når livet gjør så ekstremt vondt at det eneste jeg klarer å tenke på er å klare å rømme; ergo ved å prøve å dø. Fornuften har sagt takk  for seg, jeg klarer ikke resonere meg frem til at det ikke kommer til å fungere, det eneste jeg klarer å tenke er at jeg må klare å dø. Da hun sa den setningen følte jeg hun like godt kunne sagt at hun trodde kontrollen var der, så mine forsøk på å slippe unna livet egentlig var for oppmerksomhet. Tårene kom i stødige hikst. Men etterhvert gråt jeg ikke lengre over det jeg begynte å gråte over, jeg gråt fordi jeg følte meg så ekstremt avvist at de to kontaktene mine. De pratet omtrent bare med hverandre, når jeg prøvde å si at jeg trengte de sa T at de gadd jo ikke prate inn i et mørkt rom(jeg satt på rommet på skjerma, de satt utenfor). What ever, orker ikke gå inn i hele den greia.

Nå er det 2 uker siden jeg har vært ute i frisk luft. Ble egentlig lovt at jeg kunne dra på butikken i dag, men de ombestemte seg etter hva som skjedde i går. FML.

Fikk medisinene mine tidlig i dag for å unngå en like vanskelig kveld som i går.
Håper jeg sovner snart og sover godt..
Håper du sovner snart og sover godt..

Stykker av Hemmeligheten..

Hemmeligheten..

Redigert april 2020.
Her kommer enda en del av disse feilinformasjonene. Jeg har siden dette ble skrevet husket utrolig mye verre ting, med feks tidligere voldtekter.

Redigert 9.10-13
Jeg har tenkt utrolig mye på det i det siste.

Det var en veldig traumatiserende periode av livet mitt som jeg har slitt litt med å
plassere i tidslinjen. Det er så innmari hakkete.. Jeg trodde først at det var november-desember, så husket jeg at det ikke var noe jul involvert…
Så tenkte jeg at det var oktober-november..
Men nå husker jeg at jeg at det var før bursdagen min, det utelater november.. Grunnen til dette var at den første voldtekten skjedde i den kjelleren da jeg var 8 år, fordi det var før den første gruppevoldtekten på 9 års dagen min..
Jeg har også fått flere nye minner, det virker som om disse hendelsene ikke kun
ble opplevd av meg, men også av mange av de små delene..
Det ble også påpekt at det var rart at skolen ikke hadde merket at jeg var borte i 3 uker.. Så dermed må det ha vært 5 dager før høstferien og ca 5 dager etter høstferien. Dette faktumet overrumplet meg litt..
Så siden det gikk opp for meg at det faktisk er nå har ting gått ganske ned i bøtta..
Ja, så jeg har forstått at perioden er tidligere enn det jeg først trodde,
det var bare det jeg ville si ;)

For de som har fulgt meg vet dere at jeg har skrevet en del om denne Hemmeligheten som har gjort ting vanskelige..

Dette har vært en vanskelig tid lenge..

Flashbacksene har blandet seg med dissosiasjonen og blitt så ille at jeg er rett tilbake i overgrepet pga at jeg lukter luktene, hører lydene, får fantomsmerter der de holdt, slo og voldtok, jeg kan fryse slik jeg gjorde, kjenne kjellergulvet under meg, og minnene i hodet blir like virkelige at jeg ser de like godt som øynene mine gjør. Har skildret det her..

Minnene har gjort meg så utrygg at i over en måned har jeg i 90% av tiden jeg har vært våken har ligget under pulten. Sover på gulvet på skjermet og er nesten ikke ut av soverommet.
Jeg har blitt så dårlig i det siste at det har snart gått 6 uker der jeg bare har vært uten forfølging 5-6 dager.
Jeg har prøvd utallige ganger å ta livet mitt, og jeg har mistet så kontrollen at jeg til og med har prøvd med ansatte i rommet bare fordi livet er så uutholdelig at jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn å slippe unna..
Jeg har blitt tvunget på skjermet, lagt i belter og blitt holdt i timesvis.
Jeg har switchet og switchet, latt de andre personlighetene tatt smerten jeg ikke  klarer å bære.
Jeg har skadet meg selv med alt jeg kommer over bare for å få en liten pause fra smerten innvendig fordi den har vært så vanvittig vond.

Jeg har vært gjennom denne tiden av året før.
Men den har aldri vært så vond som nå.
En ting som sikkert har gjort det er at jeg har kommet mer i kontakt med delene mine. De har begynt å vise meg sine minner. Dette er minner jeg har sluppet å bære før nå..

Okai.. Tårene har begynt å renne og kontrollen over pusten er over skog og hei, men… Jeg vil klare å fortelle, jeg trenger å klare å fortelle..

Det var noen uker hvert år fra jeg var 8 til jeg var 12 som slangen skulle være barnevakt. Mellom midten av oktober og midten av november. Det var aldri en hel måned, men det var perioden ukene var i.

De ukene var jeg låst nede i kjelleren

Det var en kald, mørk og fuktig jordkjeller. Det var mus.
Det var ikke toalett. Jeg hadde en bøtte som han tømte annenhver dag om jeg var heldig. Jeg fikk lite mat. Den maten jeg fikk måtte jeg «jobbe for», det vil si å  være med på overgrepene og gjøre det de ville frivillig..
Det var mange folk innom.
Overgrepene var daglige, men noen ganger var det heldigvis bare han.
Noen ganger kunne det være opptil 10 menn i gruppevoldtektene.
Mine minner har alltid vært stykkevis. Det er etter at personlighetene har begynt å dele sine minner at jeg har fått styr på hvor lenge det var og litt mer om hva som skjedde.

Okai. Det var nok for i dag. Jeg klarer ikke mer i dag. Jeg har snakket innover som jeg har lært og spurt delene med de verste minnene om de kan skrive de ned. Jeg har noen minner skrevet ned.
Kanskje jeg klarer å dele de snart.
Okai. Puh. Nok.
Takk at du tåler meg.

«En alvorlig psykisk lidelse»

(Okai. Hm. Jeg har lest over det jeg har skrevet.. Jeg kan skjønne at dette kan bli en veldig se-hvor-psyk-jeg-er post. Og det er ikke meningen i det hele tatt. Noen finner status i å være psyk og slutter aldri å prate om alvorligheten i lidelsen. Jeg er ikke der!
Jeg har bare fått litt tilbakemelding av de her på psykehuset at jeg er fæl på å bagatelliserer hva som skjer og har skjedd. At jeg er så opptatt av å være normal at jeg snakker om selvmordsforsøk og alvorlig selvskading som om jeg snakker om været. Jeg vil jo bare være frisk, men den gjør da at jeg ikke tar alvorlige ting alvorlig nok. Så dette innlegget er kanskje litt mest til meg selv, at jeg må prøve å  skjønne alvoret og ikke bagatellisere alvorlige ting.)

Sitter med flere ark i hendene.. Det ene er et vedtak..
På mandag ble det bestemt at jeg skulle skjermes. For de som ikke vet hva det betyr; På de fleste lukkede avdelinger er det en del av posten som man kan lukke og låse dørene. Her består skjermet av en stue, to soverom, et belterom og et vaskerom. Man kan bo på skjermet uten å være skjermet, man har rom der men får gå ut. Når man er skjermet betyr det at man ikke kan forlate skjermet. Her må det må også være minst 2 ansatte inne på skjermet hele tiden, nettopp fordi døren er lukket eller låst og de ikke har mulighet til å rope om hjelp. De har jo alarmen, men ofte trenger man ikke 7-8 stk, det holder med feks 2 ekstra fra avdelingen.
Anyways, fått vedtaket..
Skjerming er nødvendig for pasientens psykiske tilstand.  Flott.
Det er litt godt og, fordi det er en annen pasient her som gjør meg ekstremt urolig. Når dørene er lukket slipper jeg å bekymre meg for A hele tiden, og det er godt. Det vurderes på nytt fra dag til dag, men det virker som det blir hvertfall til over helgen.

Sitter også med arkene fra kontrollkommisjonen foran meg.
Leser gjennom grunnene til at jeg nå har vært tvangsinnlagt nesten hele tiden i over et halvt år. For de som ikke har fått med seg klaget jeg til kontroll kommisjonen i håp om å bli tatt av tvangen. Du kan lese litt om prosessen i Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengende deler og om selve møtet i møte med kontrollkommisjonen.

Brevet med tilbakemelding har ligget der en stund, men har liksom ikke helt klart å ta det innover meg.

De tok med alt overlegen hadde skrevet stod mye om historien min.. Stod mye lite oppdatert der da, ting som type har bare blitt kopiert og limt inn fra tidligere behandlere. Men påpekte så vi fikk rettet det.. Skriver litt om det for at dere kan kanskje bli litt mer kjent med meg..
Utsatt for seksuelle overgrep fra barnehagealder til 15-16 år, mobbet fra 3-10 klasse, noe voldelig far, bla bla bla..
Det var litt vondt å få det på papir hvor mye de siste årene har gått i vasken.. Alt jeg har prøvd å gjennomføre av skole som bare har måtte blitt avbrutt – både av meg og av de – pga psykdom. Suger.
Det stod om behandlingstilbud som ikke har blitt noe av pga at jeg har vært for dårlig.. Innleggelse på DPS som ble avlyst pga selvskading og selvmordrisiko, behandling på Avdeling for Personlighetpsykiatri som ikke ble noe av pga at jeg hadde for sterke PTSD symptomer, grupper på SMI(senter mot incest) fordi jeg var for ustabil, Traumeavdelingen Modum måtte utsettes fordi jeg er for dårlig. Hipp frikin hurra. JEG VIL IKKE VÆRE PSYK!! :(
Han skrev at jeg har jobbet for at de skal tro jeg er bedre i håp om å bli skrevet ut men at det eneste målet jeg har hatt er å dø.
I hovedkriterier for tvungen psykisk helsevern skriver han om diagnosene mine og at jeg har uttalt(?) selvskading og selvmordproblmatikk.
Om alle selvmordsforsøkene jeg har hatt siden jeg kom,
alle gangene jeg har skadet til jeg måtte sy etter selvskading eller selvmordsforsøk.
«Hun har aldri blitt vurdert psykotisk, men har hyppige anfall med dissosiasjon der bevisstheten er endret og hun mangler kontroll over egen person. I ikke dissosiativ tilstand er hun ofte såpass drevet av desperasjon og trang til selvskading og selvmord at hun heller ikke har kontroll.»
Det stod også at de gjerne ville behandlet meg frivillig, men at det har jo ikke funket.. At etter 3 måneder på tvang ble jeg satt over på frivillig noen uker, og at det endte i selvmordsforsøk som la meg i respirator og koma i 5 dager. At ingenting ved meg påpeker at det noe annet enn et nytt selvmordsforsøk ville skje og at det å skrive meg ut ville sette mitt liv i umiddelbar fare. Han fortalte også at dette er første gang på flere år jeg ikke er anemisk (det vil si å ha lite røde blodlegemer) fordi jeg selvskader så mye mindre på sykehus.

Det stod ingenting om mitt utbrudd egentlig, syns det er like så greit. De skrev bare at jeg la frem mitt syn om at jeg må få lov til å dø, at det er mitt valg.

Men en setning lyser opp og stikker meg i øyne og hjerte.
Kontrollkommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.

Alvorlig sinnslidelse…? Jeg?
Jeg vil jo bare være frisk
Vet ikke om DID’en er alvorlig sinnslidelse. Skulle ikke forundre meg, men.. Bah.. Jeg vil ikke være så syk! Uansett virker det som kronisk suicidal er en alvorlig sinnslidelse. Wtf?
Jeg vil ikke ta livet av meg fordi stemmer forteller meg det(personlighetene snakker sier det jo på innsiden, men jeg har aldri prøvd å ta livet mitt pga de). Jeg vil ikke ta livet mitt fordi jeg har en forvridd virkelighets oppfattelse.
Jeg vil ta livet mitt fordi livet er så uutholdelig vondt at jeg orker ikke mere!
Jeg syns jeg er frisk nok til å kunne ta det valget selv! En ting er at de har holdt meg innlagt i over et halvt år for å holde meg i livet mot min vilje, men å kalle meg alvorlig sinnslidende pga det?
Overlegen skrev at mine grunnlidelser kombinert med manglende kontroll og selvmordønsker konstituerer en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.
At det er umiddelbar fare for mitt liv hvis de skriver meg ut.
Men når skal de fatte at mitt liv ikke spiller noen rolle? SLUTT å lat som om mitt liv er verdt nok til å spille en rolle, det gjør meg fly forbanna! For svingende! GIDD lissom.

Brevet ender med ordene jeg ikke liker..

Kontroll kommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnlidelse i lovens forstand. Vi finner herved at fortsatt bruk av tvungen helsevern er nødvendig fordi pasienten utgjør en alvorlig og nærliggende fare for eget liv. Frivillighet anses som formålsløst  og har nylig vært forsøkt med dramatisk utgang.
Også en helthetsvurdering tilsier at tvungent psykisk helsevern er den kalrt beste løsningen for pasienten. Suicidalfaren er overhengende.

Klage fra (mitt navn) over fortsatt andvendelse av tvungent psykisk helsevern tas ikke til følge.

Fml.

«Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø» (redigert18.08.2012)

Redigert:
I dag (18.08.12) kom jeg over dette posten igjen.. Den er en av de mest leste, og jeg vil ikke at denne posten skal representere meg lengre! Jeg lar den stå for å minnes om hvordan det har vært, og fokusere på at dette er ikke lengre alt jeg vil. Jeg bare slenger innom denne linken her som det står om positive ting ), spesielt Happy new year..? Jeg er ikke på stadiet at jeg ikke ønsker hjelp lengre, og jeg vil dere skal vite det..! Okei, her kommer original posten;

Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø!

Disse ordene har fulgt meg veldig de siste årene.
Alle gangene jeg har møtt legevakt, politi, ambulansepersonell, leger, sykepleiere, akutten, intensiven, og ikke minst på tvungen observasjon på psykehus.

Jeg har blitt dratt av bruer, ut av togtunneler, funnet etter overdoser, dratt blødende ut av toaletter, kuttet ned fra stranguleringsforsøk, holdt fast,
tvunget til å leve.
Jeg har vært borti uendelige mange mennesker som prøver å redde et liv som ikke vil reddes. Pusten som ikke vil puste. Et knust hjerte som ikke ønsker å slå! En kropp som er for sliten til å fortsette. Et liv som ikke vil leve.

Jeg har skreket, grått og tryglet samme setningen;
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil!

Dette har det kommet mye av denne uken..
Det har blitt mye tvang.. Slik som jeg beskrev  i det forrige innlegget har dissosiasjon blitt kombinert med intense flashbacks at jeg mister helt orienteringen om hvor og når jeg er.. Og når jeg tror at jeg er tilbake i kjelleren, jeg hører Slangen komme, jeg lukter ånden hans, ser han foran meg, kjenner fantomsmertene der de skadet meg, fryser slik jeg gjorde i kjelleren og armene fra psykehusansatte blir armene til overgripere som holdt meg fast mens resten voldtok.
Jeg blir helt overmannet av gjennopplevelsene, jeg blir liggende å sparke og slå for å komme meg løs fra overgripernes grep før jeg skjønner at det er hjelpende hender som holder meg for at jeg ikke skal slå meg for hardt.

Men det som har regjert mest er nettopp dette..
Jeg vet at de bare vil hjelpe.
Jeg vet at det er jobben deres å holde meg i live!
Men jeg vil ikke ha hjelpen.
Jeg vil få lov til å dø snart..
Denne uken har det vært selvmordsforsøk nesten hver kveld.
Ikke alle like alvorlige. I går kom desperasjonen igjen.
Etter mange vonde timer med gråt og angst lå jeg skjelvende i fosterstilling under pulten. Jeg hadde holdt på å tisse på meg i halvannen time før jeg til slutt kom meg gråtende og hyperventilerende opp bare for å gå på do. Det gikk ikke bra, jeg havnet i hjørne der selvmordsimpulsene kom for fullt. Jeg prøvde strangulering, men det gikk. Med fotfølging var det ikke lett å få til noe, men jeg knyttet knute på en strikk og klarte å sette den i halsen. Men da de fikk den opp igjen var det ingen nåde og jeg ble dratt inn på skjermet. Der var selvmordsimpulsene så sterke, jeg gjorde alt jeg kunne finne på.
Men med tre i rommet gikk det jo ikke.
Uroen tok så over at jeg måtte bli holdt fordi de mente det var fare for at jeg skadet meg selv alvorlig. Men med holding gjør det jo ofte ting verre. Jeg tryglet de om og om igjen om å la meg slippe livet, la meg dø. At om de virkelig brydde seg måtte de la meg dø, de så jeg hvor vondt jeg hadde det?!? Men de hørte jo ikke på meg.. To holdt meg mesteparten av tiden, men ting ble så vanskelig at plutselig forsvant jeg. Det neste jeg husker er at jeg ligger i belter. Jeg ble fortalt at jeg hadde switchet til en veldig destruktiv personlighet. Hun hadde sparket og slått etter personalet. Hun hadde sagt at hun skulle drepe meg før de fikk gjort det, at hun visste de ville skade henne. At de holdt fordi de skulle voldta. Da ble det visst tre stykker som måtte holde, og da ble det belter.
Jeg ble så skuffet. Det er månedsvis siden sist jeg trengte å bli beltelagt. Det var en periode det ble veldig ofte, men nå var det lenge siden sist. Veldig nedtur :(

I dag var ikke så veldig mye bedre. Det var mye uro på avdelingen. En pasient prøvde å knuse noe i fellesarialet, det ble løping, skriking og beltesenga kom rullende. Jeg har den utrolig vanskelig greia at jeg sliter med at jeg tar på meg andre pasienters smerte. Er de redde blir jeg redd, er de urolige blir jeg urolig, er de fortvilet blir jeg fortvilet, er det desperate blir jeg DESPERAT. Og ikke minst.
Selvskadingstrang smitter. Selvskadingssituasjoner trigger. Jeg ble kjempe fortvilet og urolig.. Jeg gråt så jeg ikke fikk puste og selvskadingstrangen drev meg på jakt ut i avdelingen for å finne noe. Jeg ble dratt tilbake til rommet og der eskalerte det. Jeg visste jeg kunne trengt en sobril, men jeg får bare 3 i uka. Og jeg hadde allerede brukt to, og jeg vet at kveldene blir tøffere enn dagene, og jeg måtte spare. Heldigvis hadde jeg en god kontakt som ringte legen og passet på at jeg fikk meg en ekstra. Det gjorde at jeg ble motorisk rolig nok til å legge meg under pulten. Den innvendige uroen derimot gikk ikke bort. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg prøvde å se favoritt episoden min av «Family Guy» som vanligvis får meg til å le, men jeg gråt bare enda mer fordi det ikke muntret meg opp. Så plutselig slo det meg. Jeg kom på at etter en skading hadde jeg gjemt unna en glassbit. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte på do. Tross fotfølgingen har jeg fått lov til å gå på do alene.  Kontakten min skjønte raskt det var noe galt, så jeg ble stanset fort. Men det ble ganske dypt og de slet med å stoppe blødningen, den ble litt for stor.
De ville sy. Det ville ikke jeg.
Som jeg har skrevet før er det så vanskelig for meg å bli sydd, fordi at smerte som påføres av noen andre gir meg helt insane overgreprelaterte følelser. Det blir rett og slett en overgrepsituasjon for meg. Jeg prøvde å nekte, men ble tvunget ned på benken og holdt av 3 stk mens de sydde. Det er det vondeste jeg har vært med på lenge. Jeg klarer ikke ligge på ryggen i senga en gang, det trigger så mange flashbacks. Da de la meg på rygg og holdt meg fast klikket det for meg. Legen var irritert og sa at jeg la opp til at det skulle bli overgrepsituasjon, men når jeg blir holdt fast har jeg null kontroll Det ble så vanskelig, gråt, hyperventilerte og gjorde alt jeg kunne for å komme meg løs. Dissosiasjonen fulgte med flashbacksene og jeg slet noe enormt.
Ja jeg vet at når jeg kutter burde jeg skjønne at sying kommer. Men planer var jo ikke å måtte bli lappet sammen igjen, planen var jo å dø :(
Det ble tøft, men vi ble nå ferdig..

Dette skjeddde i 4-5 tiden, etter det har blitt holdt mye på skjermet.

Uff, hvis ikke de kveldene blir lettere snart vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre :(

De holder meg her mot min vilje, har gjort det i over et halvt år. Bare for å holde meg i live

M e n    j e g   v i l    i k  k e    h a    h  je  l p .

J e g    v i  l    d ø ! !

«Du er trygg»

Jeg kjenner det kalde kjellergulvet under meg, jorda mellom tærne. Fire sterke armer holder meg fast. Jeg prøver å komme meg løs, men har ikke sjans. Den forhatte knirkingen i trappa ned mot meg blir høyere og høyere. Jeg lukter alkoholen og ånden hans i det han nærmer seg ansiktet mitt. Smertene i underlivet er uutholdelige. Jeg skriker etter hjelp og spreller enda mer.
Plutselig tar den ene armen som holder meg hånden min, og begynner å klemme med korte intervaller. Jeg hører en stemme langt unna.
«Fragile, du er trygg»
Jeg skvetter å spreller mer for å komme meg løs.
«Hør på stemmen min og kjenn at jeg klemmer i hånden din. Fokuser på at dette hadde du ikke i kjelleren, du er ikke i kjelleren nå.»
Sakte men sikkert begynner jeg  å forstå hvor jeg egentlig er.
«Du er på psykethuset, du er trygg» Sier stemmen igjen.
Denne gangen kjenner jeg den igjen. Det er stemmen til P. Det er han og M som holder meg. Smerten i ryggen og hodet slår meg og jeg vrir meg i smerte.
«Du slo ryggen og hodet ganske hardt» sier M og tørker svette fra panna mi.
Jeg ligger på ryggen på rommet mitt på psykehuset. Jeg tar en rask titt på klokka på veggen og ser at jeg har ligget på gulvet og blitt holdt i halvannen time. Pusten er ute av kontroll og tårene renner. Jeg prøver å komme meg løs, men de fortsetter å holde. Jeg prøver å forsikre meg om og om igjen hvor jeg er, og ikke minst når jeg er. Flashbackene blir så virkelig at jeg ser de like godt som det jeg ser rundt meg. Luktene til Slangen begynner å rive i nesa, jeg hører han lukker døra etter seg, og takket være en god dose dissosiasjon er jeg rett tilbake i et av overgrepene igjen. Jeg blir holdt fast, jeg trygler de om å ikke tvinge meg, at jeg ikke vil. Jeg sparker og prøver å rive meg løs, men grepene blir bare hardere. Jeg kjenner smertene komme tilbake, er helt tilbake.
Dette skjedde om og om igjen i går..
Jeg switchet flere ganger.. Noen ganger til små barn som bare ville ha bamsen, en gang til en som var mer utagerende enn det jeg var.
Legen satt med meg halvtimes tid. Hun ville ha meg til å telle ting eller fortelle om dagen min.. Hjalp ikke noe særlig, men hun var veldig søt.
De snakket litt om at de egentlig burde lagt meg i belter.
Jeg vet ikke.. Jeg har sagt før at hvis jeg må bli holdt lenge er det bedre med belter, fordi det å bli holdt fast av folk er veldig re-traumatiserende for meg. Likevel ble det litt godt i går å ha hender å holde i. Jeg vet ikke.. På akutt psyk ble det belter hvis jeg ble holdt mer enn 5-10 min. De har tydeligvis ingen lignende retningslinjer på det her.

Nå sitter jeg tilbake på fotfølging..

Merker ikke så veldig forskjell.. Ette ren måned med fotfølging ble jeg tatt av den forrige uke. Etter et selvmordsforsøk ble jeg satt tilbake, men etter et døgns tid ble jeg satt tilbake til det vanlige; hvert tiende minutt.
Men hvertfall kveldene den siste halve uka har jeg vært så dårlig at jeg ikke har fått være alene. Blitt mange desperate forsøk på å dø.
Det høres sikkert dumt ut, det er å prøve å strangulere seg mens det sitter noen i rommet. Lett å bli dømt for oppmerksomhets søking.
Men jeg vil forklare…
La oss si at du er i et brennende hus. Den eneste måten du har å overleve på er å hoppe 10 meter over flammehavet til neste sted å sette bena på. Hodet ditt skjønner at du ikke klarer å hoppe 10 meter, men jeg tror de færreste bare ville satt seg ned og ventet på å dø. De fleste ville prøvd å hoppe ,selv om  hodet skjønner at det ikke går er nok instinktet sterkt nok til at man gjør det man kan for å prøve å overleve.
Litt slik blir det med meg.
Dødsønsket blir så sterkt at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å prøve. Selv om fornuften sier; «det er to stk i rommet, selv om du klarer å strangulere klarer du ikke å dø så lenge de er her», skriker kroppen; «må ut av denne smerten, MÅ ut av denne smerten», og trangen til å slippe unna det vonde blir så sterk at jeg klarer ikke la være å prøve.
Heldigvis har jeg hatt noen gode kontakter som har forstått dette. Nattevakt JK har måttet true med å dra meg inn på skjermet, men måten han sier det på viser at han forstår. På gamle sykehuset fikk jeg bare høre; «hvis ikke du tar deg sammen og slutter med det tullet blir det skjerming eller belter», mens JK bekreftet at han visste at dette var vanskelig og utenfor min kontroll, men hvis vi sammen klarte å få kontroll måtte de ta meg ut av rommet fordi det var så mye jeg kunne skade meg selv med der.
P er også veldig grei, han bekrefter stadig at ingen vet hvor mye jeg kjemper, men at han vet hvor vanskelig det er og at jeg gjør alt jeg kan for å få kontroll over selvmordsimpulsene.
Jeg har også en tendens til å ikke klare å slutte å si unnskyld mellom slagene, fordi fornuften da hersker og jeg vet hvor dumt det er å holde på slik. Han sier også om og om igjen at det ikke er  nødvendig å si unnskyld, at dette er ikke noe noen laster meg for, at det ikke er jeg som ikke strekker til, men at med mine forutsetninger er ikke dette noe jeg klarer akkurat nå.
Det er klart det er farlig hvis jeg begynner å falle tilbake på dette; jeg kan ikke noe for det, det bare er sånn. Kommer ikke til å gjøre det. Med en gang kontrollen er tilbake fokuserer vi på at dette kommer til å gå bedre og bedre for hver gang, at jo hardere jeg jobber, jo lettere kommer det til å bli..

Er full av blåmerker og har vondt over alt etter å ha ligget på gulvet og prøvde å komme meg bort fra sterke hender i over 2 timer i går.
Nå håper jeg bare virkelig at ikveld ikke blir like ille..

«Du er trygg»

Kan ikke huske sist gang jeg følte meg trygg..

Men uansett hvor forbanna jeg er for at jeg er her på tvang,
er jeg glad jeg ikke var alene i går..

Møte med kontroll kommisjonen..

Ting går ikke så veldig mye bedre.. Dagene ligger jeg fortsatt under pulten..

I går var det møte med kontroll kommisjon.. Det gikk ikke bra.. Jeg brøt sammen. Advokaten forberedte meg jo på at kontroll kommisjonen ikke kom til å ta min side og la meg skrive meg ut. Det begynte med at overlege gjorde rede for min historie og hvorfor jeg er her. At sist gang jeg skrev meg ut ble det koma med respirator i 5 dager(jeg trodde ikke det var så lege, men det var det han sa gitt) etter selvmordsforsøk. Om alle forsøkene jeg har hatt det siste halve året, med vekt på de jeg hadde gjort mens jeg var innlagt. Om alvorlig selvskading, sterke dissosiative symptomer, blah blah blah.. Jeg sank bare mer og mer sammenfor hvert punkt han  hadde. Han sa de visste at grunnen til at jeg ville ut var kun  for å få muligheten til å ta selvmord. Jeg jobbet i hodet for å finne løyer å overbevise de med, men da de ble min tur til å snakke begynte jeg bare å gråte. De spurte hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble skrevet ut. Alle tankene jeg hadde laget meg forsvant, alt jeg stotret frem var at det hadde ikke de noe med. Det ble ikke så mye jeg fikk sagt den omgangen.. Advokaten min snakket litt, og de gjorde seg klar til å avslutte. Jeg ble mer og mer desperat etter å få de til å skrive meg ut, jeg visste ikke hvordan. Han som ledet så at jeg ikke følte meg fredig og spurte igjen om det var noe jeg ville si. I desperasjonen var det eneste jeg kom på å overbevise de til å la meg slippe all smerten. Mellom hikstene forklarte jeg ikke stykker om incest, om M, om motløshet, om følelsen at jeg aldri kom til å oppleve liv ute overgrep, da jeg hele livet har opplevd så ufattelig mange som vil skade meg. Jeg ble nesten litt sint over at de skulle sitte der å tvinge meg til å leve, jeg bad de slutte å late som livet mitt spiller noen rolle. Da brøt en av de ut i gråt og sa hun brydde seg selv om hun ikke kjente meg, og at livet mitt var verdt noe. Da avbrøt lederen oss og avsluttet.  Jeg følte meg som en komplett idiot. Jeg vet det var utrolig upassende av meg å begynne å legge ut om slike ting i et møte med kontroll kommisjonen. Jeg vet det ikke hørte hjemme der. Jeg angret så det holdt. Tror advokaten også syns det ble for dumt, han var veldig kort etterpå.
Jeg vet det var teit gjort.
Jeg var bare så innmari desperat.

Jeg prøvde å strangulere meg i natt.. Det gikk ikke.. Jeg var heldig med en nattevakt som satt med nesa godt begravet i en avis, så jeg fikk knytt og strammet. Men det jeg brukte var for tykt, slik at jeg måtte dra for å stanse luften for å komme ned i lungene. Det gikk helt til jeg besvimte, men da slapp jo hendene å stramme. Så jeg våknet igjen, rasende for at det ikke hadde gått.. Dette gjentok seg noen ganger, før jeg prøvde å nærme meg senga(ligger jo på madrass på gulvet) for å binne den fast der. Men da ble jeg tatt. Jeg tviholdt i knuta, men han fikk meg løs til slutt. Gråt og gråt. Hadde vært kjempe urolig hele kvelden, det var 3 timer etter kveldsmedisinene pleier å virke, og jeg var ikke trøtt.. Men fikk en sobril og en god nattevakt inne hos meg, så sovnet til slutt.. Takk og lov det..

Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengede deler..

Livet er fortsatt utrolig vanskelig..

På torsdag var det et nytt selvmordsforsøk. Jeg hadde fortføling, men de pleier jo å sitte utenfor døren med døren oppe! Men ikke da, de mente jeg var for dårlig, så de satt seg på rommet.. Som vanlig lå jeg under pulten(det eneste stedet på rommet mitt jeg klarer å være for tiden), men jeg hadde lagt meg med ryggen til de. Jeg hadde lurt unna en liten glass bit fra de 3 sekundene jeg hadde før noen stormet inn etter meg noen timer tidligere. Jeg visste hva håpet på å klare, så før jeg gjorde det tok jeg en telefonrunde til en rekke venner.  Jeg prøvde meg på pulsåren på halsen, men jeg hadde lite tid og en dårlig glassbit. Dessuten overrasker det meg alltid hvor dypt man må ned. Jeg ble tatt og dratt ut. Jeg ble så fortvilet, skrek og gråt om hverandre. Ble holdt fast til legen kom. Som jeg forklarte forrige innlegg er det utrolig vanskelig for meg at andre påfører meg smerte det, nå minner meg for mye om overgripssituasjon, så jeg ville ikke sy. Legen sa at fordi det spriket ca 3 cm vurderte han å sy på nødrett, men da han så hvor vanskelig det hadde blitt for meg slapp jeg, men han måtte få lov til å lukke det så mye det gikk med strips. Men da han skulle ta på meg fikk jeg så panikk at jeg havnet i hjørnet, hvor jeg switchet. Jeg husker ikke noe før jeg var på rommet igjen, men kontakten min forklarte hva som hadde skjedd, og det virket som om det var Skremt på 5 år som var fremme. Hun hadde sagt om og om igjen; «ingen ta på kroppen, ingen ta på kroppen».. Hun hadde sagt at bare slemme hender tok på kroppen, hun hadde aldri opplevd snille, så hun ville ikke at noen skulle ta på henne. Men midt i det hele kommer forventningene om at det kommer til å skje. Hun spurte om hun var nødt til å leke leker med det slemme stedet, og om hun vær så snill kunne slippe å kle av seg. Det tok tid, men til slutt hadde de klart å overbevise henne om at ingen skulle leke slemme leker, hun skulle bare få plaster og så være ferdig. Noen rev opp stripsene i løpet av natta. Jeg vet ikke hvem.

Jeg hadde klaget til kontroll kommisjonen, så fredag fikk jeg en advokat på besøk. Jeg hadde så angst at jeg visste ikke hvilke ben jeg skulle stå på. I begynnelsen pratet han mest. Så begynte spørsmålene rundt meg. Han spurte litt om historien min og psykehus innleggelser. At jeg har vært på tvang stort sett hele tiden i et halvt år, både på akutt psyk og almenn psyk, og at jeg hadde vært veldig nære ved å dø noen ganger det siste halve året. Jeg forklarte at grunnen til klagen var jo at jeg ville bli tatt av tvangen slik at jeg kunne skrive meg ut. Jeg hadde vurdert å juge opp grunner til at jeg ikke burde være her (at jeg ble dårligere av å være her, at de hadde satt feil diagnose, at jeg trengte mer ansvar), men jeg visste at han kom til å få høre psykehuset versjon uansett. Så jeg valgte å være ærlig og sa at uansett hva jeg sier til psykehuset vet jeg at de vet at den eneste grunnen til at jeg vil ut er for å ta selvmord. Da sa han at det var 99% sikkert at kontroll kommusjonen kom til å avvise klagen, men at det var 1% tvil, fordi jeg hadde vel ingen hallusinasjoner(jeg hadde forklart at jeg aldri har vært psykotisk), men da måtte jeg jo innrømme at jeg har dissosiative hallusinasjoner. Da sa han at han var helt sikker på at de ville avvise. Å håpe på å bli skrevet ut var som å gå ut i vannet og håpe på å ikke bli våt. Men han sa også at vi kan godt klage, bare for min del, at jeg skal få muligheten til å høre en skikkelig begrunnelse for hvorfor jeg er her.
Vi snakket også  litt om annmeldelse av Slangen, men han måtte innrømme at fordi ingen visste er det lite sansynliget for at det går igjenom. Jeg sa jeg følte jeg skyldte mulige fremtidige offere å annmelde, men han sa at det gjorde jeg ikke. Jeg er ikke helt enig, men det var godt han sa det..

Dagene blir stort sett tilbrakt under pulten. Jeg sliter så fælt med å ikke ha noen å prate med ang den skumle hemmeligheten.. Den tærer noe enormt, spesielt fordi ukene der de traumene skjedde nærmer seg med stormskritt.. Minus et par dagger har jeg hatt fotfølge i halvannen uke, det tærer. Men noe av det vanskelige er at de har besemt seg for å nesten bare sette faste på meg, fordi de vil ha fagpersoner fordi jeg er så mye dårlig. Det er en god tanke, men jeg har vært mest med ekstravakter.. Så det blir veldig mange kontakter jeg egentlig aldri har pratet med vanskelige ting med what so ever.
Noe av det som irriterer meg i psykiatrien er at det er så mange som forventer at vi som pasienter skal åpne oss for hvem som helst bare fordi de er på jobb.. Flere sier at jeg må jo bare snakke med de som er på jobb når jeg har det vanskelig. Jeg prøvde å si til psykolog I at det er vanskelig å skulle snakke med folk jeg ikke er trygge på. Bare at de er kontakten min betyr ikke at jeg klarer å åpne meg for de. Spurte henne om hun syns det var naturlig for henne og plutselig skulle snakke om sine mest sårbare ting med noen man hadde bare sett i gangene. Hun sier bare at alle vil jo hjelpe, jeg må jo bare bruke de. Jeg gir snart opp den dama. Det er sikkert sant at alle vil hjelpe, men det er da ikke lett å skulle åpne seg for noen man har vært med 2 kvelder bare fordi de er på jobb! Ingen ville forventet det av noen i noen annen setting enn i psykiatrien.
Men, ja, uansett, ting blir tyngre og tyngre.. I går var jeg nesten ikke til stede, jeg switchet fra morgen til kveld..

Jeg merker også at mange av de sinte personlighetene har kommet nærmere overflaten. Tror ikke jeg har switcet helt til noen sinte på noen dager, men de påvirker meg så veldig, jeg blir så fryktelig lett sint av bagateller. Hadde en kontakt i dag som smatter hver gang hun åpner munnen, og jeg hadde lyst til  å skrike til henne. Utrolig ubehagelig å kjenne på et sånt sinne. Og jeg klarer ikke la det ligge heller, jeg går og er små irritert på folk over ingenting.. Jeg har forlatt samtaler med psykolog I i sinne 2 ganger denne uken. Jeg syns fortsatt jeg hadde grunn til å reagere på hva som ble sagt, men jeg har aldri vært den typen som blir så sint at det koker over. Vil ha de ned igjen..

Det er også flere under overflaten som minner meg veldig mye om hemmeligheten.. Gir meg bilder av hva de opplevde de ukene, minner meg på følelser, lukter, smerter fra disse spesifike traumatiske ukene.

Og oppå alt dette er det bursdagen min snart.. Og Slangen og pappa gjorde ofte slemme ting da, han tok alt som en anledning til å misbruke, men spesielt bursdager.. Første gruppevoldtekten var på 4 årsdagen min.. Har skrevet noe om det for et års tid siden, skal se om jeg klarer å poste det senere…

Ingen beskyttet meg..

Torsdagen ble ganske tøft.. 3 venninner var rimelig suicidale.. Ei venninne jeg hadde besøk av på onsdag tok en overdose noen timer etter hun hadde vært hos meg, og havnet på sykehuset. Jeg fikk ikke tak i bestevenninnen min som jeg visste var veldig suicidal, og en tredje veldig god venninne hadde jeg på telefonen mens hun gikk rundt i byen og var helt sikker på at hun skal ta livet sitt. Alle lever nå, men det ble en veldig vanskelig dag… Da kveldsvakten kom var jeg rolig jeg bare klarte, og sa jeg ville ta en dusj. Jeg hadde smuglet med meg et glass og ville rett og slett gjøre alt i min makt for å ende det. Satt meg på badet med dusjen på og kjempet mot tårene.. Jeg bestemte meg for å prøve å skade meg først, se om det hjalp mot selvmordsimpulsene. Det gjorde det ikke.. Men tingen med mine selvmordsimpulser er at de ikke er veldig langvarige. Tanken på å skulle dø er der hele tiden, men som regel tenker jeg at jeg ikke vil dø på sykehus av hensyn til de som finner meg og at det er liten sjanse for å dø med så hyppig tilsyn. Kuttet ble dypt, men ikke dypt nok, og i letingen etter et skarpere skår falt jeg sammen og forsto at jeg ikke kunne gjøre dette mot kontaktene mine,  og tanken på at jeg heller burde oppføre meg slik at tvangen blir oppløftet, og jeg kunne skrevet meg ut og gjort det skikkelig. Så jeg stoppet. Men jeg skammet meg sånn over å ikke klare å gjennomføre :( Som sist gang valgte jeg må prøve å bandasjere og bare la være å si noe. Men jeg rakk det ikke da heller. Ble sting, men verst; fotfølging. Den har jeg hatt siden torsdag. Flott. Håper den blir opphevet i morgen..

I går kveld var også tøff.. Hallusinasjonene ble sterkere og sterkere. Jeg ser da slangen og meg som 5-6 åring.. Hører jeg ikke på slangen begynner han å voldta lille meg.. Jeg vet det ikke er virkelig. Jeg vet det hører til fortiden og ikke kan skade meg nå. Men tenk om Breivik hadde hatt et kamera med seg når han løp rundt på utøya, og du ble tvunget til å se på videoen etterpå. Du vet det ikke skjer nå og at det ikke kan  skade deg, men det er vondt å se på! Det vanskeligste blir ansvaret jeg føler for den lille jenta. Jeg blir så desperat etter å beskytte henne fordi hun er jo meg, og jeg skulle så ønske noen hjalp meg.
Jeg skulle ønske noen dro meg bort, og sa jeg ikke kunne stole på han..
At jeg hadde noen som sa at jeg var mer verdt nok til å ha rett til å si nei når noen gjorde meg vondt.
Skulle ønske noen hadde sett på meg lenge nok til å se hvor redd jeg var, hvor mye jeg gråt, hvor vondt jeg hadde det.
Jeg skriker til hallusinasjonen, trygler han om å ikke skade meg. Var det noen som brydde seg nok om meg til å gjort det samme hvis de visste?
Jeg spør han om han ikke ser hvor redd hun er når han holder henne fast. Så han det da jeg var liten? Lukket han øynene? Brydde han seg ikke? Han må ha sett de redde øyene, den skjelvende lille kroppen han nektet å slippe.

Ja, jeg vet det ikke skjer nå. Men det er kanskje behovet for å beskytte lille 5åringen Fragile at jeg blir helt hysterisk at jeg må holdes fast når han skader henne.

Hun trenger beskyttelsen!

For den fikk aldri jeg.

Fra de siste ukene.

Gad…! Har utsatt og utsatt å skrive..
Både pga den sårende kommentaren, pluss at det bare hoper seg opp med ting å skrive om, så jeg har ikke orket å starte på oppsummering..

Tusen takk til dere som fortsetter å komme innom tross lite aktivitet..

Tiden har gått sakte, men overraskende fort, det har skjedd mye, men samtidig lite..
Må nesten bare velge å dra frem noen ting her..

En episode som har satt seg fast er da jeg ble identifisert som ; det er hun som skader seg! Det var vondt.
En ansatt, P, skulle gå for dagen. Jeg gikk ut av rommet mitt, og så at han i refleks dyttet døra opp etter seg da han gikk. Jeg så meg rundt etter andre ansatte, men da det ikke var noen der var jeg rask og satt foten i døra. Veggene her insaine tykke, jeg klemte meg inntil døra, så ingen så meg. Ble stående der til jeg hørte at han hadde gått ut nede, så snek jeg meg ned. Ventet ved utgangsdøra til jeg så en bil kjøre, da løp jeg ut. Det første som slo meg var å komme meg til bussen. Jeg sprang, men plutselig fikk jeg en bil opp ved siden av meg. Crap. Det var P. «Hvor skal du da, jenta mi?» Jeg tenkte bare; what? Du har jobbet sikkert 6-7 vakter siden jeg kom for 3 uker siden, du har aldri vært kontakten min, jeg kjenner deg ikke! Hadde lyst til å skrike at han skulle søren meg ikke kalle meg jenta si, det er grose! Men, anyway, jeg løp av veien for å unngå han. Tingen er bare at det var en blindvei. Det var mye lettere å stikke av fra akutt psykiatrisk, der var jeg jo kjent! :p Jeg fant et hull i gjerdet og prøvde å skli ned skråningen. Men der stoppet han meg. Jeg fikk helt panikk da han holdt meg fast, og begynte og miste kontrollen over pusten. Jeg fikk så angst! Kjenner han ikke godt, pluss at det kom en frikin vaktmester som hjalp til å holde fast. Skjønner at de måtte holde meg fast, det var en bratt skråning med mye steiner, men det å bli liggende nede med to menn som holder er sykt tøft for en som har blitt utsatt for utallige gruppevoldtekter.. :( Men da han skulle ringe til avdelingen etter hjelp, det var da jeg ble sint. Han presterte å si; «du, ei har rømt. Det er hu.. hun som skader seg!!!»
Jeg er ikke sint fordi han hentet meg inn(okai, jo, skrek jo at ikke ville ha hjelp, jeg ville dø, men fornuften sier meg at ville gjort det samme hvis jeg hadde vært på jobb).
Jeg er ikke sint fordi han ikke husket navnet mitt(selv om han sikkert har hatt 6-7 vakter siden jeg ble lagt inn for en måned siden).
Men jeg er sint fordi det eneste han så meg for var «hun som skader seg». Det var SÅ mye annet han kunne sagt.
Hun nye, hun blonde, hun unge(det er bare ei dame til her, og hun er over femti), hun på rom 4, ooosv.. Jeg pratet med flere ansatte, og de forsikrer meg om at det ikke er det folk kommer til å sitte igjen med når jeg drar. Vil ikke bli husket for psykdommen min:( Det blir jo kanskje naturlig, fordi det er det jeg jobber med her, men føler jeg er mye mer enn selvskading og DID.. Det er noen her som er minner meg på det. Spesielt T. Han er flink  til å fokusere på det gode som har skjedd. Feks sist gang jeg ente med å selvskade, fokuserte han på alle timene jeg klarte å la være. Han har gjentatt ting som om at jeg er utrolig godt og vakkert menneske, at jeg er sterk, han sier til og med at jeg imponerer han og at han er stolt over å kjenne meg. Dette bringer frem mye mixa følelser. Det første som kommer er ofte forsvarsmekanismen.
– Forventer han virkelig at jeg skal tro at han mener det?
– Hva vil han med å si det? De gamle overbevisningene om at menn aldri sier sånn uten å ville ha noe tilbake blir veldig sterke. Jeg har jo vært veldig mye med han, føler meg ganske trygg på han, at han ikke vil skade meg(noe som skal ganske mye til når det gjelder menn :p ), men likevel, når menn sier sånt skjønner jeg ikke hvorfor, og blir redd de egentlig forventer noe seksuelt tilbake, da det er det eneste jeg føler jeg har å tilby noen, da jeg ikke er smart, pen, morsom, interessant, osv.
– Hvis jeg tror på han kommer han sikkert bare til å le av at jeg trodde han ikke løy.
Likevel har han aldri ledd av meg når jeg prøver å ta det inn.
Så dette blir kompleks for meg, det å vite hva jeg føler når han sier slikt. Men jeg merker jo at for hver gang han sier det, blir det litt lettere å tro at han ikke finner det opp. Jeg kommer aldri til å tro at han mener det i den graden han har sagt det. Jeg er ikke sterk, det kan ingen overbevise meg om. Men kanskje det ligger bittelitt styrke istedet for ingen styrke, slik jeg alltid har tenkt, hvis du skjønner.
Okai, det ble litt av en digresjon! :P Bra du holder ut med meg;)

Forrige uke gikk vi også på tur, slutten ble veldig vanskelig.Første del gikk ganske greit, jeg stakk kamera overalt fikk noen okai høstbilder. Det var siste del av turen som ble utfordrende. Plutselig gikk vi langs vannet, der gjerdet skilte meg fra en skråing som gikk kasnkje 3-4 meter ned til vannet. Jeg ble bombadert av stemmene til de forskjellige personlighetene om at jeg måtte jo hoppe! Jeg ble stående og se med lengsel ned skråingen, samtidig som jeg prøvde å tenke fornuftig. Det fallet  hadde ikke drept meg. Det hadde sannsynligvis bare gitt meg hjernerystelse og brekte ben. Jeg prøvde å snakke innover som jeg har lært, og minnet de på ei venninne som gikk med sånne pinner inn i benet og på krykker i over et halvt år etter at et selvmordsforsøk hadde gått galt. Jeg fortalte de om og om igjen at det kom ikke til å drepe meg, bare gi meg skader vi kom til å angre lenge på. Jeg prøvde til og med og si det høyt –med litt humor i stemmen- til de to jeg gikk med da de så at jeg ble stående litt for lenge; “det hadde bare brukket bena mine å hoppe derifra”, bare for å få bekreftelse på at; nei, det var ikke noe vits. Men delene fortsatte, spessielt Karina. Slitsomt. Jeg ble dratt bort fra stedet jeg kunne hoppe, men kampen var i gang. Jeg klarte ikke følge med i samtaler lengre, jeg ble bare gående å snakke tilbake til ideene de forkjellige personlighetene hadde om hvordan jeg skulle klare å dø. Jeg sa tilbake at ingen av forslagene kom til å drepe oss. Slenge meg ut i en vei hvor de kjører 40 km i timen hadde bare skadet meg, svelge de skarpe steinene kommer bare til å ødelegge ting på vei ned, ikke drepe, osv. Men de fortsatte; det er alltid muligheter, du må bare finne mulighetene, di jævla horeunge, klarer du ikke å dø en gang? Det siste kvarteretav turen switchet jeg mye. Husker bare biter, men i de bitene ble jeg holdt fast mellom to personale og dyttet mot sykehuset. Jeg husker ikke at jeg kom tilbake, satt bare plutselig inne på et rom på skjerma. Fikk beskjed om at Karina hadde vært fremme. Som vanlig hadde hun snakket dritt om meg, hvor mye hun hatet meg, og hvor sint hun var fordi jeg ikke hadde klart å ta livet mitt i løpet av turen. Hun hadde truet personalet, men de sa det virket som hun hadde det mest i kjeften. Hun hadde slått og sparket etter de, men ikke noe mer enn det. Fikk JM som kontakt da, det var godt.

Hadde en samtale med overlegen på fredag ang medisiner. En annen lege hadde egentlig seponert sobrilen, men jeg fortalte at jeg kjenner meg selv såpass godt nå at hadde jeg ikke hatt sobrilen noen av gangene hadde det endt i belter.
Vi pratet også litt om hvordan det gikk. Han lurte på om det var som jeg forventet her. Men jeg måtte jo innrømme at før jeg kom dit tenkte jeg ikke det var aktuelt med langtidsavdeling uansett, jeg var jo sikker på at jeg kom til å klare å dø. Han sa alvorlig på meg og sa at det var jo såvidt at jeg ikke overlevde. Gni det inn, tenkte jeg da ;) Det er nesten irriterende å ikke ha klart det, drit i å minn meg om hvor nære jeg var. :P

Forrige uke var generelt vanskelig. Flere kvelder ble jeg låst inne på skjermet, og fikk ikke være i fred uansett hvor mye jeg prøvde. Kjempet mellom delene. Egentlig vil jeg jo ikke dø på sykehus. Det er fryktelig å gjøre det mot de som finner meg, de som tenker; hadde jeg tatt tilsyn 5min før, hadde jeg skjønt at noe var i gjerdet, legene som hadde bestemt hvor ofte personalet skulle være innom, osv. Jeg har jo prøvd flere ganger, men det er i ren desperasjon. Når livet er så jævlig at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å dø, skjer det. Eller når stemmene til delene skriker så høyt at jeg ikke klarer å ignorere dem. Så har det jo skjedd at de har prøvd også.
Men det blir veldig kamp, fordi noen vil jeg skal ta livet mitt så fort som mulig, mens andre oppmuntrer meg til å vente. Det skjønner jo logikken i meg og, at skal jeg ha størst sjanse til å dø burde jeg klare å få kontroll over impulsforsøkene, slik at jeg snart blir tatt av tvangen, og kan skrive meg ut og ta livet mitt da. Noen av delene er litt mer der, opptatt av å holde meg i skinnet til jeg kan skrive meg ut. Det er til og med deler som har sladret på meg! :p Julie vil ikke jeg skal dø her inne, så hun fortalte kontakt N om det jeg endelig hadde klart å binne i vinduet for å henge meg i. Irriterende, jeg brukte laang tid på å klare å få det til (det er klin umulig å feste, pluss at jeg bare kunne holde på noen minutter av gangen pga det hyppige tilsynet.

Dagen i går var slitsom. På dagen brukte jeg all energi  jeg hadde for å ikke tenke,jeg slet så utrolig. Vi så film  i 9 tiden på morgenen (jeg hadde vært våken siden 5:p). Etter det  omorganiserte jeg hele rommet,tømte alle skuffer, skap og kommoden og ryddet alt på nytt. Rømte alt jeg kunne fra tankene. Mot slutten var jeg så deppa at jeg fikk nesten ikke frem et ord. Kontaktene mine reagertepå det, oftes når jeg sliter er jeg urolig. Men i går ble jeg bare sittende uten å klare å holde samtalen. Da kveldsvakten kom på fikk jeg gå en tur. Ble ikke den mest velykkede turen. Gikk med kontaktene mine, T og N. Det var godt å komme seg litt ut da.. Vi gikk nedover mot det området T hadde vokst opp. Jeg hadde egentlig gledet meg litt til å høre litt historier fra da han var liten. Men det ble så overveldene mange minner fra min egen barndom. Flashbacksene raste gjennom hele turen. Alle de vonde minnene.. Han fortalte hjertelig om epleslang, jeg fikk minner av hvordan jeg ble straffet over overgriper hvis noen fikk meg med på det. Minner om hvor ille det var på skolen at få turte å være venner med meg i frykt for å bli mobbet selv. Frykten for å være ute, men også for å gå hjem. Det var ikke bare minner, men også savnet etter alt jeg ikke fikk som barn! Alt jeg gikk glipp av. Trygghet, forutsigbarhet, ros, varme, bekreftelse. Istedet fikk jeg vonde ord, utrygghet, uforutsigbarhet, voldtekter og vold. Mange behandlere har spurt om jeg har sørget over tapt barndom. Kanskje begynnelsen kom i går. Vi satt oss ned på en benk på vei opp, da kom tårene ukontrollert. Fikk skryt for at jeg hadde klart å sette ord på det, men føltes ikke slik.
På vei opp prøvde jeg og løpe.
Jeg skjønner nesten ikke hvorfor selv. Jeg har prøvd å løpe fra  T utallige ganger. Han er mye raskere enn meg. Dessuten leser han meg som en åpen bok, tolker hvert blikk jeg har mot der jeg tenker å løpe.
Men selv om jeg egentlig vet at det ikke går tror jeg bare trenger å prøve. Det er noe i meg som føles ut som at jeg skylder meg selv å prøve, at jeg klikker på meg selv hvis jeg ikke gjør alt jeg kan for å prøve å dø. Og tar jeg ikke muligheten får jeg høre det av de andre delene.. Jeg løp ned en skråning, men tryna. Oh yes, the grace of it all ;)
Når jeg kom tilbake skrek koppen i skuffen. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å skade meg før vi dro på tur. Skal ikke gi noen noen tips på hvordan å lure psykehuset, så hopper over innholdet til da jeg var ferdig! :P Ble så mange sår, gav meg ganske raskt fordi det hjalp ikke. Da dette ikke hjalp kom selvmordstankene. Da jeg var på vei ut for å finne det å henge meg i, kom tilsynet. Jeg hadde tatt to pakker bandasjer rundt armen og tatt over genseren, men fordi det blødde ganske mye så jeg plutselig at jeg hadde fått det på hendene og kjolen, så prøvde å gjemme det, men da skjønte hun at det var noe. T kom også inn.  Jeg prøvde å bli latt være i fred, det var ikke snakk om. Jeg visste sårene måtte bli sydd, men ville ikke ha noe styr rundt det, prøvde å snakke det bort. Men de ringte da legen allikevel. Fikk en okai lege da.. Det blødde veldig mye, men han var tålmodig med alt, satt godt med bedøvelse.. Kjente han igjen fra akutt avdelingen på psykiatrisk. Jeg husker at jeg ikke likte han, men husker ikke hvorfor:p Men han var okai i går.
Etter syingen gikk han, jeg pustet lettet ut. Men så kom han tilbake.. Han begynte å spørre om suicidalitet. Ordene mine sa klart i fra at jeg ikke hadde noen tanker om det. Problemet med å overbevise han med ordene mine, problemet var bare at jeg hadde enorme problemer med å ikke bli avslørt av kroppsspråket mitt. Tankene gikk bare på at å kunne være alene så jeg kunne bruke det jeg hadde gjort klart for å prøve å dø med,jeg prøvde alt jeg kunne for å skjule det, men følelsene ble så  sterke at jeg klarte ikke skjule det.. Ordene svarte nei, men kroppen skalv i angsten, pusten var ute av kontroll, øyene viste  kun tårer og stemmen bar så vidt ordene jeg prøvde å overbevise han med. Så det endte i forfølging. Oh joy.

Nei, nok for i dag. Skal virkelig skjerpe inn på oppdateringer her..

Takk at du leser.. <3

Relasjonsrelaterte traumer

Samtalen med psykolog A gikk bra..
Vi snakket mye om hvordan det har gått her, at jeg har vært så lite fremme og sånt…
Så snakket vi litt om det jeg mener han kalte relasjonsrelaterte traumer.. At hvis jeg hadde blitt møtt på en annen måte av foreldre, familie, lærere og andre voksne som burde sett noe, hadde jeg ikke slitt like mye i dag. Hvis pappa ikke hadde avfeid den første gangen 5 åringen hans prøvde å si at det hadde skjedd noe ekkelt, kunne de neste 10-11 årene med overgrep vært unngått. (EDIT, oktober 2015), DETTE ER MENS JEG FORTSATT HADDE FORTRENGT HVA PAPPA GJORDE)

Hadde det vært åpent i min familie for å prate om slike ting hadde det kanskje ikke holdt på så lenge. At hvis lærerne hadde åpna øynene litt hadde de sett 13 åringen som vært friminutt ble kastet ut av klasserommet, fordi de andre elvene sa hun var så stygg at de mistet matlysten av henne kunne en selvtillit blitt reddet. Om noen hadde sett nøye nok til å se sårene på håndleddet kunne dette blitt stoppet da, og ikke blitt en mestring strategi som følger henne langt inn i voksenlivet. Hadde noen stoppet faren i å konstant fortelle henne at ingen ville gifte seg med henne slik som hun var hadde hun kanskje trodd at noen ville ha henne. Hadde ikke så mange menn misbrukt tilliten hennes kunne hun kanskje trodd at ikke alle menn egentlig vil skade. Hadde noen sett på henne lenge nok til å merke masken hadde hun kanskje følt at hun var verdt nok til å bli sett.
Han sa jeg fortsatt ville vært traumatisert, men at reaksjonsmønstrene mine kanskje hadde vært anderledes. At veien ikke hadde vært så lang..

Resten av kvelden ble vanskelig.. Prøvde å skade, men ble stoppet. Da de tok rundt meg og dro meg bort fra skårene forsvant jeg helt inn i angsten over at noen tok på meg uten at jeg ville det. Jeg skrek, gråt og hyperventilerte lenge, var helt fra meg, fikk ikke kontrollen. Så hørte jeg noen si at de skulle hente T. T er nok den jeg har vært mest sammen med. Han er ikke en av primærkontaktene mine, men han jobber så mye ekstra at han vært kontakten min mer enn noen av primærene mine.. Han er også en av de jeg har fått best kontakt med. Han er veldig flink. Han leser meg veldig godt(irriterende godt noen ganger :p ), sånn at han noen ganger skjønner hva som trengs før jeg gjør det. Han er veldig flink til å roe meg ned når jeg er redd, han vet lissom stort sett hva han skal si. Han er også veldig flink til å komme ned på mitt nivå, feks når jeg sitter i hjørnet bak pulten setter han seg alltid ned på gulvet ved siden av meg. Han er lett å prate med, og det har vi gjort mye av, så han kjenner meg. Jo, men tilbake til historien. :p Jeg satt i hjørne med ryggen til, og skvatt noe enormt da jeg plutselig hørte stemmen hans. Etter noen minutter fikk han snudd meg, holdt meg i hånda og pustet meg gjennom det. Resten av kvelden gikk til kort, avledningsteknikken som blir brukt mest for Fragile.. Blitt mye kortspill på psykehus.

Helgen var også tøff. Lørdagen våknet jeg opp med intense mareritt som dominerte hele formiddagen. Kveldene er alltid verst. Så det ble så og si fotfølging, fikk bare gå på do alene, ellers var de sammen med meg hele tiden. To ganger klarte jeg likevel å få tak i glass, prøvde å svelge skårene i et desperat forsøk på å dø(hvis noen tenker på dette som tips til selvmord når man er innlagt, bare glem det Legen forklarte at sjansen for å dø er veldig liten, du bare risikerer å ødelegge stemmebåndet, måtte puste gjennom tube, få utlagt tarm, veldig mye kan bli ødelagt uten at du faktisk dør). Første gang fikk jeg et lite skår, men det var så lite at det det gjorde ikke noe. Andre gangen var jeg klar for å svelge håndfuller, men det ble stoppet, ble bare fotfølging ut av det.

Jeg tror helgen ble så vanskelig fordi jeg var mye til stede.. Hvis dere skjønner.. Hvis dere har fulgt meg vet dere at de siste ukene har de andre delene vært mye mer tilstede enn det jeg har.. Jeg har vært bevisst kanskje 2-3 timer hver dag. Men i helgen var jeg heldig med kontakter jeg følte meg trygge på, jeg visste at hvis det ble vanskelig kom de til å takle det. Så da tillot kanskje underbevisstheten på et eller annet plan å.. Jeg vet ikke, dette blir veldig komplisert og diffust.. Prøver bare å forstå hvorfor jeg var mer til stede.

I dag husker jeg kanskje 5-6 timer.. så går fremover.. Har vært veldig urolig de siste kveldene, så fått sovemedisinene så tidlig som 8, bare for å komme meg gjennom kvelden. så sovner snart håper jeg…

Min måte å forsvinne på..

Hei mine gode faste lesere.
Beklager dårlig med oppdatering. Tingen har vel egentlig vært at jeg rett og slett nesten ikke har vært tilstede. De andre delene spiller enormt inn. Siden jeg kom hit for halvannen uke siden husker jeg vel gjennomsnittelig to timer pr døgn. Så at Sofia hadde skrevet litt om det. Vurderte å slette, men.. De er jo deler av meg, det er jo jeg som på en eller annen måte har disse følelsene delene kjenner på.

Det føles ut som om alt har blitt snudd rundt. Før så  var det jeg som måtte passe på at de mest destruktive delene ikke skadet for mye eller hadde impulsive selvmordsforsøk. Nå er det omvendt. Den lille tiden jeg er fremme er såuutholdelig at det er jeg som prøver de dummeste tingene. Delene må passe på meg, ikke omvendt. Alle delene vil dø, men de fleste skjønner at skal vi dø er det lurere å oppføre seg, slik at vi kan bli skrevet ut. Det vet jo jeg også, men ting er så vanvittige vanskelige, at det går ikke mye lengre.

Så når jeg ikke klarer å stikke av, ikke klarer å skade, ikke klarer å dø, da forsvinner jeg på min egen måte, jeg lar de andre delene ta over slik at jeg slipper å være til stede, slippe å leve.

Jeg har kalt de mye negativt opp gjennom, men nå er det blitt en lettelse.

For å overleve enda en dag, må jeg bruke de. For å overleve enda en time, trenger jeg hjelperne mine.

Skulle fortsatt ønske at de var der hele tiden, at jeg slapp unna.

Å la de ta over blir min måte å dø på

ser ingen oss?

Er det ingen som ser hvor vondt vi har det?!?

Er det ingen som kan la oss dø snart?

Ser de ikke at livet er så tungt nå at vi er 9 forskjellige personligheter som nå må bytte på for å holde ut?

Skjønner de ikke hvor mye vi jobber for at Fragile skal klare å leve en time til?

Ser de ikke at hun har det så jævlig at hun prøver å slutte å leve på denne måten? At hun ikke har klart å ta selvmord, så hun bruker oss for å slippe å være tilstede, slippe å leve?

Ser de ikke hvor utrolig redd Hanne, Charlotte, Skremt og Sara er? Eller hvor vanvittig deprimert Line og Julie er? Hvor desperat Cecilie er etter å smile bort det vonde? Eller hvor sint Marte, Karina og Sinna er?

Skjønner dere ikke at livet nå faktisk er så uutholdelig at vi må bytte på etter bare noen timer? At ingen av oss klarer å være fremme mer enn et par timer før den ikke klarer mer og må få en annen personlighet frem?

Skjønner dere ikke hvor vondt vi har det?

Fragile er jo nesten ikke her, hun klarer ikke.
Dessuten har hun det så vondt at halvparten av gangene hun er fremme prøver hun å skade seg, stikke av, eller ta livet sitt. Hun kom frem bare noen timer søndag og mandag, søndag hang hun seg og mandag prøvde hun å stikke av.

Dermed er det en salig blanding av at hun ikke vil og ikke får være bevisst.

Kan ingen se hvor vondt vi har det?

Kan ingen la oss dø snart?!?

– Sofia

Kanskje jeg bare skal la de ta over?

De siste dagene husker jeg bare noen timer av.. Jeg vet ikke om det er dette jeg vil..

Jeg har i de siste dagene bedt de komme, bedt de være her, jeg klarer ikke, jeg orker ikke. Det har de gjort. Jeg har nesten ikke vært bevisst, om det er det man kan kalle det. De andre delene har tatt over utrolig mye av tiden. Det er deilig! samtidig som jeg kanskje ikke skjønte helt hva jeg ba om.. i dag kom jeg til meg selv i telefonen med bestevenninnen min. Vet ikke om hun skjønte hva som foregikk, men sa jo at jeg spurte om de samme tingene om igjen! :p Har vært her i et par timer nå. sittet på nettet. prøver å være sosial på min måte før jeg forsvinner igjen.

Men, CRAP! Jeg har bedt de som jobber her om å passe litt på handling til bulimien. Når jeg kom til meg selv var det 2 fulle poser med godteri som stod på rommet mitt. Det var visst to med meg å handlet, og begge lot Teah/Marianne(usikker på hvem, vet bare at Teah bruker mye penger og Marianne er drøy på bulimi) kjøpe godteri for sikkert 400-500 kr. Takk, lissom. De fortalte meg btw i stad at de kommer til å holde meg igjen hvis jeg stikker. WTF? alle andre psykehus ringer politiet! De har ikke rett til å holde meg igjen! Jeg får et forsprang! :p Men neida, disse kommer til å stoppe meg fysisk. Kanskje en grunn til at de andre tar over når vi gikk ut.

Ja, det er kanskje en grunn til at jeg har vært så lite tilstede. De mest fornuftige vet at jeg er åndedrag fra et nytt selvmordsforsøk. Men de vet også at jeg har tilsyn hvert tiende minutt, oftere hvis de ser at jeg slier, ERGO; sjansen på å finne noe å ta livet sitt med og faktisk rekke det er minimal. Det kommer bare til å resultere i fotfølging, ingen utgang, beltelegging, og i verste fall ting som hjerneskade(da med oksygenmangel). De og jeg skjønner at jeg klarer faktisk ikke leve akkurat nå.

Og det at jeg ikke er tilstede er min måte å dø på.

Am I supposed to want to live?

When every bit of my  heart feels sore
When life doesn’t seem worth fighting for
When I can’t see the light anymore
What am I supposed to do?

When I want to run away from my mind
When hope seems impossible to find
When I can’t remember life being kind
Who am I supposed to turn to?

When the translation of my cuts screams of my pain
This is pain to deep for tears to contain
It’s also to strong for words to explain
When I feel this pain will always remain?

When my life seems so worthless it’s just stopped to matter
When everything I do just seems to shatter
When I am writing my suicide letter
How am I supposed to sub stain?

When my inner eye keeps to see
Memories of people hitting, raping me
People I trusted deserting me
But it’s still me I can’t forgive

When I’m lost and don’t know how to be found
When I’m screaming but nobody hears the sound
When I’m falling, just waiting to hit the ground
How am I supposed to live?

When everyday I’m reminded of my fears
When my heart is daily pearsed
When I haven’t seen hope for years
Seriously, am I supposed to want to live?

© Fragile 2006

Kan ingen la meg dø snart?

(rask  forklarlig, forkortelsene på navn her er ansatte på psykehuset, slik at dere ikke forveksler det med M på jobb med M overgriper!)

Nå er jeg ikke langt fra å briste..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! :( Jeg har det så ufattelig vondt.. Men nå er jeg på kontakt nr 4 som jeg ikke klarer å prate med. H var på nattevakt, men han satt ute store deler av tiden. Kvelden har vært så vanskelig, og jeg har ikke klart å kanalisere det, og det har vist seg i sinne. Jeg tror de syns det er greit at pasienter er sinte, de er bare ikke vant til at jeg er det! Så når jeg ble sint ble kontakten min sint tilbake. Jeg prøvde å si at nå har jeg det vanskelig, jeg trenger pcen min, kan du sette den på lading. Når jeg to timer etterpå ber etter den, sier hun at hun ikke fant laderen. Da ble jeg litt sint og sa at jeg sa at jeg sa hvor viktig det var, du kunne spurt! Da ble hun frekk tilbake og sa hun ikke gadd å lete mer. Som sagt, jeg tror de bare reagerer ekstra når jeg blir sint, fordi jeg så sjelden er det, de tar det personling. Greit, M skal få lov til å ta det personlig, og det er jeg ikke langt fra å si til henne. Jeg har tatt opp flere ganger i helgen at jeg sliter veldig med å kommunisere med akuratt henne, kan jeg PLEASE få hvem som helst annen som kontakt? Men fikk henne igjen.

Jeg har holdt det sammen i vente på en kontakt jeg kunne prate med, de har ikke kommet. I natt da H kom begynte jeg bare å gråte, fordi det var så godt å se noen jeg kunne prate med. Men ble bare en halvtime eller noe. Det har vært mange på jobb jeg kunne prate med på dag og kveld, men ikke mine kontakter. Jeg har holdt alt sammen i påvente av noen jeg kunne prate med. H kommer igjen igjen, håper han havner på skjerma. Det er en venninne av meg på rommet ved siden av meg på skjerma, ei jeg har vært innlagt med før. Hun sliter skikkelig. Det er så vondt å se! Pluss at hun sliter med mye av det samme som meg. Og de trigger! Er ikke helt sikker på om det er psykose eller DID, men virker som DID. Hun har noen av de små fremme. Og da begynner de yngre personlighetene mine å mase. De vil frem, endelig noen å synge med, leke med! Men jeg kan ikke tillate at de kommer, jeg klarer ikke være på skjerma mer, dette må bare gå bra! Jeg har en del hull, men. Jeg sliter! Men jeg kan ikke prate om det heller! For hvis noen av mine 5-56åringer kommer frem, kommer både TM eller M garantert til å skrive i rapporten; pasient hermer etter medpasient for oppmerksomhet. Jeg kan forklare opp og ned hvordan dette trigger noe i meg, men jeg kjenner de, de kommer til å tolke det som; oy, nå følte Fragile at hun fikk litt lite oppmerksomhet, så da gjør hun seg litt til for å bli sett. Men jeg vet ikke hvor mye lengre jeg holder ut. På toppen av det hele har jeg kranglet med to av mine beste venninner. J giddder ikke prate med meg, og S, bestevenninnen min, pratet i dag, og hun slutter ikke å kritisere meg. Begynte med at jeg forklarte hvorfor jeg var sint og hadde en dårlig dag. Da fikk jeg en oppgitt liten latter, og da kom tårene. Hun har vært og er veldig irritert på meg. Jeg skjønner at alle reagerer forskjellig, jeg skjønner at hun har mye å utsette på meg nå, men jeg tror aldri jeg har hatt det så vanskelig som jeg har det nå. Hun er sint fordi jeg prøvde å ta livet mitt. Det som gjør meg så frustrert er at når hun gjør det, er det «greit». Når jeg prøver er jeg verdens største sviker som gir opp med en gang, mens når hun gjør det, er det forståerlig. Det er ikke lengre enn noen månedes tid siden hun prøvde sist. Jeg ville aldri kritisert henne fordi hun ikke klarte mer. Hun argumenterer med at mine forsøk er verre, at hun aldri har ligget i resperator. Det spiller da ingen rolle! Da hun tok valget at hun ville forlate meg, at alt jeg hadde gjort for å hjelpe henne ikke var nok, tok jo det valget, uavhengig av hvor mye piller hun tok! Men jeg skjønner hvor vanskelig hun har det, og ville aldri brukt det mot henne! Hun bruker som argument at hun jobber hardere enn meg for å holde seg positiv. Det kan godt hende. Men hun gir meg samtidig 17 andre ting å jobbe med, jeg sliter så enormt nå, at jeg klarer nesten ikke en ting en gang!

Jeg føler meg så VANVITTIG alene.. Prøvde å ringe E. Visste han var hos foreldrene, men jeg gråt så jeg ikke klarte å sitte oppreist, trengte noen. Men han tok forståerlig ikke telefonen. Men så tenkte jeg på S. Det tok evigheter før han skjønte hva jeg sa gjennom gråten. Men det gikk da. Det var godt. Føltes litt teit, for har egentlig ikke pratet med han på et halvt år. Men det var som om vi pratet i går. Det trengte jeg virkelig da. Klokken var plutselig 20 min over kveldsmat, og jeg trodde da at jeg ikke fikk komme ut siden de ikke hadde sagt ifra. Men M kom da endelig, så jeg og S la på. Når jeg kom ut var de andre i ferden med å forlate bordet, og det var nesten ikke noe mat igjen. Så jeg gikk rett inn på datarommet og satt meg skrev. Hva hadde jeg gjort uten dere nå?

Men livet er så VANVITTIG tøft, og jeg

Og på mandag er ikke A her, jeg må prate med en vikar. FUCK MY LIFE!

Krysser fingre og tær for at H havner på skjermet ikveld. Trenger SYKT noen å prate med. Vet ikke vet den siste er, men nattevakt nr 2 har jeg egentlig aldri pratet med om vanskelig ting. Håper på en god samtale med H.

Nå er jeg så nær å falle fra hverandre. Kan ingen se hvor vondt jeg har det, kan ingen la meg dø?!?

Alt ble satt i tvil..

Okai, har ikke så mye tid å skrive på, bli litt kort.

Natta var lang, sov ikke mer enn en times tid.
Begynte crap.

Er på skjermet(det er en del av delingen på 3 rom, som kan lukkes av, pluss røyekrom og belterom. Ligner på de andre rommene, bare mindre møbler, alle tingene dine låses inn i skap, og det er ikke lov å ha glass der). Har vært der før, men alltid fått lov å gå ut! Men i dag, når jeg skulle ut for å gå på morgenmøte  ble jeg møtt i døra med at jeg ikke fikk lov å forlate skjermet. Jeg bare; kødder du? Jeg fikk jo fotfølging i går pga selvmordsforsøk med pose over hodet, og hadde oppført meg eksemplarisk for å kunne få lov til å slippe det. Så får jeg ikke gå ut? Men der satt jeg, fikk ikke forlate skjermet. Jeg trodde jeg skulle gå i veggen, følte meg så trampet på og ikke minst, shit så kjedelig! Jeg fikk noen blader og mobilen(kun til å høre på musikk på, ikke lov å ringe). Vær så god, underhold deg selv i 5 timer. I tillegg fikk jeg den ene ansatte på hele posten som ikke spiller kort! :p

Samtalen med A var lang og tøff. Snakket først om seøvmordsforsøket. Han mente ikke at jeg har truet, men at jeg hadde kommunisert hva jeg hadde tenkt til å gjøre, og dermed var ambivalent. Jeg prøvde å si at grunnen til at jeg har vært mer åpen om tanker om død er at så  lenge jeg kan huske har jeg alltid sittet alene med tanken å ville dø. Tror noen av de tøffeste avgjørelsene et menneske kan ta er om man skal velge å dø. Det er enormt tøft å sitte med alle disse tankene alene, jeg har ikke klart det mer! Det er klart det var noen prosent ambivalens, men jeg mener ikke at jeg har kommunisert at jeg skulle gjøre det, og derfor ønsket å bli stoppet. Er ikke enig. Jeg fløy ut i skogen for svarte, de brukte 4 timer på å finne meg!

Han snakket om at jeg har løyet, det vet jeg at jeg har. At jeg har latt som det er har gått bedre for å bli skrevet ut. Men han sa at pga dette kunne han tvile på alt jeg har fortalt! Spurte meg om det i dete hele tatt fantes en M! Jeg kan ikke huske sist gang jeg følte meg så krenket. Det tok meg 9 måneder å klare å fortelle noen i det hele tatt om M,. Og dette var etter han hadde brukt nesten halvannen måned på å dra det ut av meg. Det tok meg 20 år før jeg pratet om overgrepene! De to første årene jeg var i psykiatrien var det flere som sa jeg hadde tegn etter seksuelle overgrep, jeg blånektet. Det var helt sykt mye å klare å innrømme det som hadde skjedd, å bli beskyldt for å ha løyet var helt sykt vondt. Jeg har vurdert å si at jeg ikke klarer å ha han som behandler. Kommer ikke til å gjøre det, han er utrolig flink, har aldri kommet så langt på så kort tid. Det var ufattelig sårt. Dessuten sa han at jeg var helt tilbake på scratch når det gjelder tilliten. Får en halvtime med nett, ellers må jeg være på rommet. Sa dette var så alvorlig, livsfarlig, osv. syns ikke det er så farlig jeg. Skal vurderes om jeg får mer utgang etter hvordan dette går.

Men nå må jeg løpe, halvtimen er over..

Takk at du leser <3

Litt fra den siste uka; overdosen kom..

Det gikk galt.. Veldig galt.

Overdosen kom på onsdag. Ganske stor. Alt for mye drama. Jeg tok en del piller, gikk til skogs for å ta resten. På vei begynte nok tankene å spinne. Jeg husker ikke noe av det. Jeg hadde en trygg voksenperson som holdt et nøye med meg da jeg skrev meg ut. Han skjønte noe var i gjerdet, og spurte; hva skjer? Jeg hadde sendt mld tilbake å prøvd å snakke de bort, sa ingenting, alt var bra, skulle pakke litt og ta en tidlig kveld. Men han skjønte at noe var på ferde, da ringte han meg. Da hadde han skjønt hva som hadde skjedd, og ringte politiet. Jeg kom meg ut i skogen og tok resten av pillene. Jeg lå der 4 timer før de fant meg. De hadde rundt 100 stk som lette, helikopter, politi, hunder, to ambulanser og en legeambulanse. KØDDER DU!?!?! Omg. Overdramatisering. Det var bare meg! Jeg skjønner at de hadde gjort det for noen andre, men dette er meg vi snakker om!

Kunne drept bestevenninna mi. Hun fortalt mamma om  Slangen og M! Jeg ble helt satt ut da S fortalte det, hadde virkelig ikke trodd hun ville gjort det mot meg. Klarer jo ikke være sint, skjønner jo at det var for å hjelpe, men. CRAP!

Jeg satt og hørte på 8 mobilsvar i går, det ble utrolig sterkt, gråt en del. Den første var fra bestevenninna mi. Hun spurte gjennom tårene hvor jeg var, hva jeg hadde gjort. Tryglet meg om å si hvor jeg var, ba meg ta vare på meg selv, sa om og om igjen hvor glad hun var i meg. Neste var fra en bekymret behandler fordi jeg ikke hadde møtt opp til timen. Så var det en del fra politiet. Litt overveldende at folk bryr seg sånn.

Lå på intensiven i en uke, koma og respirator. I går ble jeg flyttet på tvang til psykiatrisk. Livet er så hilma digg!

Er så sliten. Sov 20 min i går natt og tre kverter-time i natt. Pga jeg fikk oppkast ned i lungene har jeg dobbeltsidig lungebetennelse. Jeg føler fortsatt jeg har mye medisiner i kroppen, sjanglet mye i går. Jeg har dessuten ikke klar å spise noe særlig, så er svak pga det..

Blir samtale med psykolog A i dag.. Veldig spent. Hørt han kanskje kommer i trøbbel fordi jeg hadde et alvorlig selvmordsforsøk så tett oppå utskrivelse.. Håper han slipper det, da…
Lurer litt på temaene. Jeg skal på langtidssykehus neste uke da! Shit, det blir scary. Har jo vært sykt mye innom akutt psyk, sikkert 24-25 siden desember 2008

Hvem er jeg?

Tenkte jeg skulle dele en novelle jeg skrev 2 år på videregående.

Hvem er jeg?

Hvem er jeg? Hva slags spørsmål er det? Tankene raser i et evig kaos, så jeg prøver å bli et med tomheten rundt meg. Prøver å fange tankene mine, men jeg klarer det ikke. Det har begynt å regne her jeg går, men jeg bryr meg ikke. Jeg får ikke Kato’s alt for ransakende spørsmål ut av hodet.

”Hvem er du egentlig, Camilla?”

Han hadde sett så intenst på meg, det var som om å han lette etter noe i øyene mine. Blikket hans hadde tatovert seg fast i sjela mi, og jeg har ikke blitt kvitt det. Jeg hadde tviholdt på maska, spøkt det bort pg funnet en unnskylding på hvorfor jeg måtte gå. Fiksa ikke at han var så direkte.

Hvem er jeg? Han veit da det. Jeg er Camilla og er 18 år. Jeg liker snowboard og  Lnkin Park. Jeg går alt for mye på tærne, smiler skjevt og ler hele tiden. Men, Kato har jo kjent meg lenge, han veit alt dette. Han må ha ment noe mer.

Regnet omslutter meg og vannet blander seg med tårene mine. Hvordan ble det slik? Jeg går litt fortere, vil fram, må fram, orker ikke dette.

Tankene ombringer det spørsmålet jeg fikk for noen dager siden. Hvem er jeg? Det er et komplisert spørsmål – jeg er ikke den bekymringsfrie jenta jeg velger å vise. Noen ganger føles det ut som om jeg ligger i fosterstilling bak smilet mitt.

Det er som om jeg er i et gammelt hus som stadig blir vedlikeholdt på utsiden, men råtner innvendig. Jeg jobber hele tiden med å male på smilet, men det er inni her jeg har gjemt meg.. Og her er det mange mørke, kalde rom, og de råtnet rundt meg. Til slutt gav gulvet etter, og jeg falt ned i kjelleren. Det er visst slik depresjoner slår til. Gradevis, så plutselig. Huset råtnet sakte, og så plutselig kollapset gulvet, og jeg falt. Det var da mørket begynte å komme for alvor. Da jeg begynte å legge meg i håp om å ikke våkne neste morgen. Da livet mitt ble konstant natt. Jeg veit jo at sola er der et sted, det er ikke det. Det er bare så lenge siden den har varmet meg.

Hvem er jeg? Jeg er som den smarte lille grisen i eventyret, han som bygget huset av murstein for å beskytte seg for ulven. Det er bare det at jeg har vært så utrolig redd for min ulv at jeg murte meg inne i et lite mursteinshus, uten fører og vinduer. Og her jeg sittet her inne, alene og uten lys, veldig lenge. Helt til Kato begynte å merke at jeg er veldig mye mer enn det jeg viser. Så vi begynt på snakke litt, han og jeg, og vi begynte å jobbe på muren min. forsiktig fjernet vi murstein for murstein. Hullene begynte å komme og lyset traff med små spede stråler. Noen mursteiner klarte jeg å dytte ut helt selv, andre duttet han inn. Noen steder var muren så tykk at jeg måtte dytte og la han dra ,eller omvendt. Men hullene begynner stadig å bli større, og lyset har begynt å treffe ting jeg har ikke orker å tenke på. Og snart er hellet blitt så stort at han kan se meg gjennom hullet, og det skremmer livet av meg. jeg er ikke klar for å bli sett for noe annet enn masken mi, og jeg veit ikke om jeg noen gang kommer til å bli det! Og jeg orker ikke slippe inn mer lys, som treffer det vonde.

Det føles ut som om jeg er på en liten øde øy, uten noe å overleve på. Jeg kan ikke bli her, det veit jeg. Da kommer jeg til å dø innvendig. Alternativet mitt er å svømme. Men jeg ser ikke noe land noe steder, og jeg er så redd for å drukne på vei til noe nytt å sete bena på.

Jeg ser meg rundt og innser at jeg har nådd målet mitt. Brua. Friheten. Jeg orker ikke fraværet av lys mer. Jeg orker ikke å tvilholde på maska. Jeg orker ikke ligge i kjelleren, det er så mørkt og kaldt og jeg er helt alene. Jeg fikser ikke alle hullene i muren min, jeg orker ikke møte blikket til noen gjennom hullene. Jeg klarer ikke legge på svøm kun i håp om å finne fastlandet jeg ikke aner om er der. Jeg orker ikke det lydløse ekkoet fra fortiden, smerten jeg ikke klarer å fange.

Hvem er jeg? Jeg er hun som maler på maska alle vil se. Jeg er jenta som ligger i fosterstilling bak smilet mitt, som har murt meg inne i frykt. Jeg stryker fingrene langs gjerdet skiller meg fra elva, skiller meg fra friheten. Frihet fra det ene jeg aldri har klart å rømme fra; meg selv. Jeg tar den ene foten på første steget mot hvile mens jeg stirrer ned i mørket. Vi passer godt sammen, jeg og mørket. Pusten min blir tyngre i det jeg rekker kroppen etter og klatrer på den andre siden av gjerdet. Elva buldrer tre meter under meg, men jeg er ikke redd. Jeg har en ro i meg som jeg aldri har hatt før.

”Hvem er jeg?”, hvisker jeg ut i tomheten. ”Jeg er ikke mer”

Og i det vinden stjeler mine siste ord, slipper jeg taket faller ned i mørket.

Jeg er ikke mer . . . .

32 gram..

32 gram.

Innerst i skapet.

32 gram som skiller meg fra slutt fra dette helvete.

Jeg har dagdrømt om de pillene siden lørdag. Jeg var så nære å dra hjem i dag og ta de, jeg klarer virkelig ikke mer. Det som holder meg tilbake er samtalen jeg hadde med psykolog A i dag. Den var helt jævlig, har aldri følt mer trang til de pillene! Men jeg vil ikke at han skal sitte igjen med; hun gjorde det pga samtalen vår. Ingen skal ha skyldfølelse. Og kjenner jeg han rett kommer han til å tenke at jeg gjorde det for å straffe han.
Newsflash, ikke alt handler om han. Dette har jeg hatt planer om lenge.

Jeg skriver meg ut i morgen.

I’m done. Jeg klarer ikke mer, jeg orker ikke mer. Livet gjør så alt for vondt, det tar aldri slutt. Jeg prøver å se forbi dette, prøver å feste blikket på drømmene mine. Men jeg klarer ikke se forbi den sinnsyke smerten jeg har følt hver dag så lenge jeg kan huske. Jeg orker ikke mer.

32 gram.

Innerst i skapet.

32 gram som kommer til å gi meg slutt på dette helvete.

Litt fra helgen

Da var søndagen her.. Tenkte jeg skulle skrive litt fra helgen.

Fredag var jeg urolig etter samtalen med A, men det var overkommelig. Det skulle egentlig være fellestur med en annen ansatt, men fordi det ikke var noen andre pasienter ville ble det meg og kontakten min H. Syns det var bra, liker bedre å gå med en enn mange, og H er veldig god å snakke med. Men det tok ikke mange minuttene før jeg merket av M fulgte etter oss. Angsten skrek, men ville ikke vise verken M eller H hvor redd jeg var, så svelget det ned og gikk videre. Heldigvis fulgte ikke M etter lenge. Det bare skremmer meg at han er så investert i å terrorisere meg at han faktisk gidder å henge rundt på sykehusområdet for å vente på jeg kommer ut, bare for å skremme meg.

Jeg fortalte H ganske hele historien rundt overgepene M stått for. Vi snakket litt om hva sags fyr M egentlig her. H sa han slet litt med å skjønne at mennesker kunne være så grusomme. Jeg kjente etterpå at jeg nesten fikk behov for å forsvare M. At han ikke kunne vite at det var så ille fordi det var meg han gjør det med. Hadde han gjort det med noen andre kunne man kalt han grusom, men. Jeg spiller ikke like stor rolle som andre. Føler det blir litt som en som brenner maur med forstørrelsesglass blir satt opp mot en som har drept noen. Det er ikke bra det den første har gjort med maurene, men ikke mange hadde tenkt lenge over det.

Jeg tror det bare er noen som vil tilfredsstille sine behov, koste hva det koste vil. M ser bare ikke på meg som nok verdt til å ta hensyn til, og det syns vel jeg og. Derfor kommer behovet for å dysse det ned, forsvare han som bare svidde noen maur.

Når vi kom tilbake snudde jeg i døra etter å ha hentet lommeboka, skulle bare kjøpe tyggis. Men på veien tilbake ser jeg plutselig M. Jeg stivnet helt, ville løpe, ville skrike, men turte ikke gjøre noen ting. Han tar hardt tak i armen min, før han sier lavt; ”Jeg vet du tror du er trygg her, men det er du faen ikke, jeg følger med!” Så gikk han videre. Alt jeg kunne tenke på var å komme tilbake til avdelingen. Mistet kontrollen over pusten, og innen jeg var kommet tilbake hyperventierte jeg. Jeg kom meg inn og satt meg i hjørnet bak senga. Heldigvis hadde H sett meg og kom rett etter. Han fikk meg opp på senga og rolig nok til jeg fortalte hva som hadde skjedd. Fikk medisiner, og det roet seg etter hvert. Ble helt borte av de! :p Går på en del for å få sove, men fikk da de sammen med angstdempende. Jeg var helt borte. Prøvde å ha oppsummeringssamtale med H, men det var så ille at jeg kunne avslutte en setning for så etter 3 sekunder ikke huske hva jeg hadde sagt. Da måtte jeg prøve å skjønne utifra hva H sa for å skjønne hva vi snakket om.. hehe.. Jeg sovnet 22 eller noe, var helt ute av det. Mye mareritt, men sov sikkert 4-5 timer, så fornøyd med det..

Lørdagen gikk greit. Var hjemme en tur med en venninne. Vi skulle egentlig pakke, men jeg fikk så himla flashbacks av å være inne i leiligheten etter alt som har skjedd med M, at vi endte i hagen.

I dag begynte greit, helt til M sendte mld. Den var utrolig pervers, skal ikke gjengi den her. Han beskrev hvordan han og kameraten skulle voldta meg. Ble ganske urolig etter det. Men gikk en tur, satt på nettet, spilte litt kort, prøver å a det roe seg. Tok en bulimirunde på måltidet isted, hjalp ikke så mye.

Jeg har egentlig holdt meg på rommet hele kveldsvakta, orker ikke forholde meg til folk.

Skadetrangen er enorm.

Tankene vandrer til pillene hjemme. Har hentet ut 3 resepter denne uken. Gamle resepter vel å merke, hadde aldri fått noe av noen av behandlerne mine. Med de jeg hadde fra før er  detmer enn nok til å aldri trenge å ha det vondt mer. Jeg har holdt på å si at jeg drar hjem for å pakke flere ganger i dag. Hjem til evig hvile. Jeg klarer seriøst ikke ha det så vondt lengre :( Vurderer å skrive meg ut neste uke, må bare overbevise de om at jeg er så frisk at de ikke holder meg tilbake.

Har vurdert perm, men er ikke sikkert jeg rekker å dø da. Må bare få skrevet meg ut. Tror jeg har bestemt meg nå, jeg klarer ikke mer..!

Gårsdagen..

Dæven, for en dag. Har sikkert grått i 5-6 timer i går, var helt utslitt.

Som dere leste var natten og morgenen ikke være så bra. Kom på sykehuset til avtalt tid. Men det var en kamp. Kamp mot impulsene til å bare få selvmordet gjort med en gang, i stede for å vente til alle tror det går bedre. Men mest en kamp mot at jeg føler at jeg ikke spiller nok rolle til å få hjelp, og jeg tror de vet det. Som forrige gang, hadde jeg ikke fått beskjed om å komme tilbake hadde jeg aldri klart å gjøre det. Så det var utrolig sårbart å møte opp. Det som da hadde skjedd var at jeg måtte innom mottak først, og de hadde ikke fått beskjed om at jeg kom. Jeg prøvde å ikke ta det til meg, men det var som en bekreftelse; du er så lite viktig at vi glemmer deg. Ble plassert på gangen, og fikk beskjed om at legen kom om en halvtime. Jeg kunne egentlig godt sitte på gangen, det betyr at jeg ikke er i veien for de i forhold til at jeg hadde fotfølge . Men jeg klarte ikke slutte å gråte. Heldigvis fikk jeg BO som kontakt, han som alltid får meg til å le. Han tok meg inn på et ledig rom, så jeg skulle bli skjermet litt. Han prøvde å få meg til å smile, men klarte det ikke denne gangen. Jeg hater at folk ser meg gråte, så satt inn i hjørnet med nesa mot veggen og prøvde å gråte lydløst, men han fikk det jo med seg. Spurte noen ganger om det var noe han kunne gjøre for å gjøre det noe lettere for meg. Jeg ristet motløst på hodet, men syns det var hyggelig at han spurte.

Etter tre kvarter kom legen som skulle ha innkomstsamtale. Da jeg så hvem det var, ble jeg kjempe lettet gjennom tårene. Har vært borti LC før, han har jobbet på posten jeg pleide å være på, pluss at han har vært vakthavende for meg en del ganger. Han er skikkelig alright! Han begynte forsiktig, tok det i mitt tempo. Midt i snakket vi litt om musikk. Så måtte jeg stille et vanskelig spørsmål. Det jeg nevnte forrige innlegg som var så vondt etter voldtekten var en rift. Det er HELT uaktuelt for meg med undersøkelse, så jeg ville egentlig at dette bare ikke skulle bli fulgt opp av legen på posten jeg skal være innlagt på, så valgte derfor å bare spørre LC om dette kan gro av seg selv, i håp om å få et ja, og at dette aldri ville bli nevnt igjen. Han spurte mer, fortalte da litt om situasjonen. Han sa det var vanskelig å si uten undersøkelse, men at han nesten måtte ta det opp med legen oppe på posten jeg skulle til. CRAP

Når jeg kom opp ble jeg bare liggende på rommet stort sett i 3 timer. Depresjonen hang ekstremt over meg. Klarte ikke ligge i senga(har så dårlig forhold til senger, det har skjedd så mye vondt der), så jeg lå i hjørnet oppå dyna med teppe over meg og bare stirret ut i lufta kjempe lenge.

Så var det samtale med psykolog A. men det funket ikke. Klarte bare si at jeg ikke orket å prate i dag før tårene kom. Han sa han så det på meg og, at dette ikke var helt dagen for lang samtale.
Han tok opp bulimien, om vi skulle prøve å gjøre noe med den. Fortalte jeg ikke hadde spist så mye i det siste. At jeg føler jeg har lagt på meg 20 kilo. Sa at jeg gjerne skulle slanket meg på en sunn måte, men at det alltid sjever ut til noe destruktivt. Da sa han; «bulimi er jo mislykket slanking.
Den svei. Har lenge slitt med følelsen at jeg ikke er «ordentlig» spiseforstyrret fordi jeg ikke er undervektig.
Denne kommentarer var tung å ta.
Igjen begynner fornuften og sykdommen å krangle.
Fornuften sier at han mente nok ikke at du sliter med bulimi fordi du ikke klarer å slanke deg. Men sykdommen skriker; jeg skal vise deg at jeg vil slanke meg, jeg skal slutte å spise!» Har ikke spist siden det. Er bare en halv dag, men. Redd dette mønsteret gjentar seg.
Han bad også om unnskyldning for hva han sa i utskrivingssamtalen. Bestemte meg for å lese utskrivningssamtale del 1 for han.

Selv etter samtalen var over klarte jeg ikke å slutte å gråte. De maste om at vi måtte gjøre noe med sårene på armen. En del sår som burde blitt sydd, det er for sent nå, men de ville rense og legge på ren bandasje. Så lege T skulle komme og se på det. I tillegg til det skulle vi liksom prate litt om rifta. Jeg ville ikke, men flere maste om at jeg burde gjøre det. Jeg sliter likevel med å ta i mot hjelp. Har jo klart å sy mye før men i det siste har jeg slitt veldig rundt det med at jeg ikke fortjener hjelpen, både fordi jeg har gjort det selv og fordi jeg ikke spiller noen rolle. Så tok mye av meg å la henne begynne å styre. Men så kom hun inn med saks. Jeg har sagt 1000 ganger at når jeg sliter like mye som jeg gjorde da blir selvskadingsimpulsene enorme. Jeg klarte å holde meg lenge, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hev meg etter saksa. Fikk masse kjeft. Da sa jeg at jeg ikke taklet at folk var sint på meg akkurat da, og ba henne om å gå. Etter litt tid skulle vi prøve igjen. Men så kom det en høy lyd, og jeg skvatt sykt, å hun mistet grepet på det hun holdt på med, igjen ble hun sint, da forlangte jeg henne ut. Kan jo virkelig ikke for at jeg skvetter!! :( Da ble det for mye, så jeg ba henne gå. Men i løpet av tiden hun var inne, spurte jeg om det gikk ann at noen var med meg når jeg hadde så vanskelig. Så jeg håpet at hun sendte inn kontakten min når hun gikk(dette var rett etter vaktskifte, så hadde fått en ny kontakt). Men jeg satt der en stund, uten at noen kom. Jeg gråt så jeg hev etter pusten, og da hadde jeg grått konstant i halvannen time, var utslitt. Gikk ut og spurte etter kontakten min, men ingen visste hvor hun var. D fulgte meg tilbake til rommet, men han snudde i døra, han hadde ting å gjøre. Jeg følte meg så ekstremt alene. Og da var jeg bestemt på å skrive meg ut. Suicid tankene tok helt overhånd, og jeg følte jeg ikke fikk nor hjelp uansett.

Endelig kom kontakten.

H er kjempe grei..

Oppløst i tårer prøvde jeg å forklare hvorfor jeg var så lei meg. Hvor vanskelig det hadde vært for meg å komme tilbake fordi jeg føler de vet at jeg ikke spiller noen rolle, og hvordan det føltes å bli bekreftes i løpet av dagen, vet at jeg hadde blitt glemt først av avdeling, så av lege, så kontakt. Hvor mye jeg kjempet for å samarbeide med sårstell, og hvor krenkende det føltes å få så kjeft når jeg virkelig hadde prøvd lenge.

Da var selvmordsimpulsene så sterke at jeg bare ville skrive meg ut. Jeg har jo hatt lyst til å dø så lenge, men har feiget ut for mange ganger, av hensyn til de jeg er glad i, og frykten med alle fysiske skader jeg kan sitte igjen med hvis det skulle gå galt. Men i går hadde jeg virkelig gjennomført det, jeg ville ikke slippe den følelsen!

Men jeg skrev meg ikke ut.

Resten av kvelden gikk i bølgedaler. Det er mye hull, da. Jeg gikk tilbake til nå-må-vi-vise-hvor-bra-vi-har-det-slik-at-ingen-mistenker-selvmord strategien, men jeg klarte det ikke lenge av gangen, så da tok en personligheter over som klarte det. Klarte å snakke om fremtiden uten å gråte, klarte å smile. Så jeg var borte i 15-20 minutter av gangen. Da hadde jeg litt mer styrke, og klarte å fake en liten stund til.

Nå må jeg bare fortsette å snakke om langstidsavdeling, leilighet, utdanning, slik at de tror at jeg har fremtidsplaner og ikke er suicidal.

The play goes on..

ikke lurt.

Dust, dust dust.

Ble veldig desperat for noen timer siden.

For desperat.

Tok en del piller. Orket ikke mer, ville bare forsvinne.
Men så kom etterpåklokskapen. Sykehuset ventet meg tilbake om noen timer. Vet ikke sikkert hva de hadde gjort hvis jeg ikke hadde møtt og ikke tatt telefonen, men regner med noen hadde kommet hjem hit. Sikkert ikke ambulanse, men mamma eller what ever. Hadde ikke rukket å dødd av den overdosen.
Så jeg ombestemte meg etter ganske kort tid, la meg over toalettet med fingeren i halsen.
Tror jeg fikk opp det meste, men jeg er så kvalm. IDIOT!!!!

Har ikke nok hjerne til å ta livet av meg en gang.

F A I L!

litt fra i kveld, og forrige perm..

Da er klokka blitt halv 3 på natta, jeg får meg ikke til å sove, så tenkte jeg skulle skrive litt..

Liten advarsel, begynnelsen her kan være litt detaljert ang pågående overgrep, hvis det blir vanskelig for deg, ikke les, okai? Vil ikke trigge noe hos noen..

M dro for for halvannen time siden. Han hadde med seg noen :( Bare en, heldigvis. Men jeg har kjempe vondt. Håper det gir seg snart.
Bare ber om at dette var siste gangen. Han vet jeg skal være på sykehus lenge nå. Han snakket om at dette skulle være finalen eller what ever. At det skulle bli siste gang, så han skulle gjøre det skikkelig. Så jeg håper det var et tegn på at han backer unna. Vet han var nervøs fordi jeg har involvert de på sykehuset.

Han var her i går og, da var han sint, fordi jeg har fått mensen. Han syns det er ekkelt å voldta meg når jeg har mensen, så han var sur. Jeg kan jo virkelig ikke noe for det :( Han dyttet meg, så jeg falt og slo hodet. Fikk svær kul og et kutt i panna. Han voldtok allikevel. Fikk stripset da han hadde gått, da. Kulen har gått ned, bare håper virkelig det ikke blir blåmerke, vil ikke at sykehuset skal finne ut av dette.

Dette blir nok enda en søvnløs natt. Håper den går fort, orker ikke dette er. I morgen bærer det tilbake til sykhuset.

Nå går uka hjemme mot slutt. Denne uken har gått fort, i og med at jeg var borte hele helgen.
Det har vært tøft.
Mye angst, uro, masse skading og bulimi. Burde sydd det meste, har ikke orket.  M har vært her de fleste kveldene jeg har vært her. Tror han begynner å bli desperat, føler seg trykket i et hjørne, han har blitt verre. I går dyttet han meg, så jeg falt og traff bordkanten med panna. Fikk stripset, men det blødde en del. Heldigvis har hevelsen gått ned, ble en kul, håper den ikke blir blå! Hatt to samtaler da, en på DPS og en med han private, S. På DPS var det veldig overfladisk, som det alltid er.  Hos S var det litt mer inn i ting. Snakket mye om tiden hjemme, om M og de andre delenes forhold til M.

Tenkte jeg skulle dele litt av hva som skjedde forrige gang jeg var hjemme. Da var det samme greia, en uke hjemme, så tilbake til sykehuset.

Dagen etter utskrivelse ble natta/morgnen tilbrakt på legevakta for å sy meg sammen. Etter M hadde dratt ble det for mye. Tok taxi ned til legevakta. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en vakt. Han var fæl. Jeg kjenner de fleste vaktene der, men tror han var sommervikar. Han var først veldig ufølsom. Fortalte jeg hadde blitt voldtatt den kvelden, han var utrolig ufølsom. Jeg hadde det veldig vanskelig fra før av, pluss at det alltid er vanskelig å bare være på legevakta, har utrolig mange vonde minner med ufølsomme leger og sykepleiere, brutalt politi og mange tvangsinnleggelser. Så da dette ble toppet av en ufølsom vakt ble jeg så fortvilet at jeg klarte ikke kjempe mot trangen til å skade igjen. Fant meg en do. Tok ikke lang tid før de låste seg inn, og vakta KLIKKET! Han skrek til meg, kalte meg stygge ting og sa at han hadde hørt om meg, at jeg ”alltid” gjorde dette. Det har skjedd før at opplevelsen av å være på legevakta har vært så overveldende at jeg har kuttet igjen, men det har skjedd sikkert 5% av gangene, jeg gjør ikke alltid det! Han dro meg inn på systua. Legen virket heller ikke blid. Jeg følte meg så krenket at jeg prøvde å gå, orket ikke være der når alle var sure på meg. Men jeg ble stoppet. De påstod jeg blødde så fælt at jeg kom til å besvime. NOT! Overdramatisering. Jeg sa det var mitt valg, at jeg ville gå, men da sa legen at han bestemte at jeg måtte behandles, at de kunne holde meg der mot min vilje. Så jeg gav opp å kjempe, lå der og gråt til de hadde sydd ferdig og jeg endelig fikk lov til å gå. Legen ble bedre da, han var hyggeligere mot slutten. Var ikke hjemme før 6 tiden. Sov veldig urolig, bare i noen timer, selv om jeg hadde tatt alle meds. Trengte virkelig noen å prate med da, dro til gatepresten for ungdom . fikk en god samtale, men ble mer og mer urolig. Da vi var ferdig ville ikke han jeg skulle dra hjem alene, så vi prøvde å finne noe positivt jeg kunne gjøre. Jeg tenkte jeg kunne sette meg litt i domkirken, han skulle følge meg opp. Det jeg ikke tenkte på var at det ikke var lenge etter terroren, og det var mye folk der. Fikk mer og mer angst. JC tok meg tilbake til kontoret sitt. Der toppet det seg. Jeg prøvde å gå flere ganger, men han sa han ikke kunne la meg gå når jeg var så dårlig, og fysisk stoppet meg. Jeg ble mer og mer desperat, trengte å skade meg for å få ro i alt kaoset. Men jeg ville ikke gjøre det der! Men fikk jo ikke dra. Endte med at jeg ikke klarte å la være å skade meg. Skammer meg så enormt. Først kom akutt temaet, men de ringte raskt ambulanse. Jeg ville ikke, ville ikke ha hjelp, var ikke ferdig med skade, det hadde ikke hjulpet nok. Da de kom gikk JC ut for å prate med de, og kom raskt tilbake med et ultimatum; enten måtte jeg legge fra meg skalpellen å bli med ut, ellers ringte de politiet. Da la jeg motvillig fra meg skalpellen og ble med til legevakta, bare 8-9 timer siden sist jeg var å sydde.

Til min store sorg møtte den samme vakten meg, men de herlige ordene; ”faen, det er ho kjerringa der igjen!” Da snudde jeg, men en sykepleier som kjente meg stoppet meg og ble med meg inn til legen.
Legen var urovekkende stille. Jeg har pleid å sagt det til de før, om hvis de ikke sier noe, kan de please si hvorfor. Jeg blir så usikker når de er stille, tenker de er irriterte, osv. De trenger ikke snakke med meg, men bedre om de da sier; jeg må konsentrere meg om å sy, eller jeg vet ikke hva jeg skal si. Da kom det jeg skrev om tidligere, som bare sjokkerte meg. Vi har vært på kurs og lært at dere kommer jo hit for å få positiv oppmerksomhet, så vi skal ikke gi det til dere.
Så det var ingen okai tur.
Den kvelden kom E en tur. E er en som fulgte meg litt opp mens jeg var hjemme. Han var nok bekymret for at det skulle ende i et nytt selvmordsforsøk. Han ba meg legge meg inn på psyk igjen, men jeg klarte ikke. Følte jeg ikke var verdt det, at de kom til å se ned på meg hvis jeg ikke klarte meg hjemme, at jeg overdramatiserer med disse voldtektene, at de vet at det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg. Store deler av besøket husker jeg ikke, de andre personlighetene var der. Var visste flere av de små. Det var godt, men også litt vanskelig å ha han der. Vanskelig for meg å ha menn i leiligheten min. jeg satt i et hjørne i andre delen av leiligheten stort sett hele besøket.

Etter at han hadde dratt kom M. Husker ikke hele besøket, men satt igjen med en syk angst. Endte med at jeg tok mer og mer piller for å få angsten til å gå over. Det neste jeg husker er at jeg ligger på intensiven. Jeg husker ærlig talt ikke hva som hadde skjedd, noe av det første jeg tok var en solid blanding av sobril og imovane, og det pleier å påvirke hukommelsen. Snakket med E, han fortalte at jeg hadde snøvlet veldig, og sagt at jeg hadde tatt en del, men ikke visste hvor mye, å han hadde ringt ambulansen. Ville ikke vært uforståelig om de pillene var for å dø, men tror ikke de var det, hadde nok ikke sagt noe hvis det var for å dø. Forklarte det til legen, og fikk dra.

Helgen var tøff, men kom da gjennom den. Mandag skulle jeg til frisøren. Jeg hadde SPESIFIKT bedt om å få en dame da jeg bestilte. Gjett hva som skjedde? Jeg fikk en mann. Han var verdens hyggeligste, virkelig, men han var mann. Og han skulle ta på meg. Det funket ikke akkurat den dagen :P Jeg hadde bestilt en deal som inkluderte hodebunnsmassasje. I farten prøvde jeg å finne på grunner til at jeg ikke skulle ha det allikevel, men hadde jo betalt på forhånd, så hadde vært veldig ulogisk og plutselig si nei. Jeg fokuserte bare alt jeg hadde på pusten, og kom meg gjennom det. Var jo skvetten og skalv, han ble nok ganske usikker. Men det gikk greit..

Etterpå dro jeg på SMI(støttesenter mot incest) og fikk en god samtale med T. Han har fulgt meg i det året jeg har gått der, hatt en del samtaler og sendt mye mail, han er veldig flink. Fortalte han om M for første gang. Han ble opprørt og litt satt ut tror jeg. Sa han gjerne skulle blitt med meg på voldtektsmottaket, hvis han ikke hadde vært alene. Det var utrolig hyggelig, men det var for sent. Noe av det første jeg gjør etter M har gått er å dusje, føler meg så møkkete. T ville ikke jeg skulle gå hjem, han og ville jeg skulle inn på psyk med en gang. Men dette var dagen før den planlagte innleggelsen, så jeg gjorde ikke det. Etter samtalen satt vi oss ut litt, men jeg bare dissosierte gang på gang(da forsvinner jeg helt, blir sittende å stirre samme flekk drit lenge uten å registere at folk prater til meg) Da må folk ta på meg for å få meg ut, og da skvetter jeg veldig. Følte det tok for mye oppmerksomhet, så jeg valgte å gå. T fulgte meg ut, bad meg igjen innstendig om å ikke dra hjem, fordi jeg regnet med M kom tilbake. Men jeg klarte å ta i mot en klem, det var godt. Begynte å sippe igjen, men det tåler han heldigvis.

Så, dagen etter bar det tilbake til Ullevål. Sov ingenting den natten, ble skading, så måtte sy når jeg kom dit. Var så deprimert når jeg kom frem at jeg visste ikke forskjell på opp og ned. Klarte ikke se på folk, pratet veldig lite. Men han som fulgte meg bort for å sy kjenner meg godt, og han har den beste humoren i verden. Så trakk på smilebåndet, og klarte å prate litt mer i løpet av syinga, og følte meg litt bedre når jeg kom tilbake…

Jepp.

Så det var kvelden i kveld, og litt fra forrige gang jeg var hjemme. Det blir mye sånn frem og tilbake, har bare så mye å skrive, burde startet bloggen før!  :P

Takk at du holder ut å lese, da…

Håper resten av natta går greit.. jeg har så angst at jeg klarer ikke roe meg nok til å sove.

Men håper du som leser har fått en god natt søvn <3

Orker jeg mer..?

Tanken om jeg klarer livet mer har vært konstant i tankene mine. om jeg orker mer.
Jeg vet folk har kommet seg gjennom incest før, men dette er for stort for meg, skrittene er for tunge å gå. Smerten slutter aldri. Jeg har blitt misbrukt så mye og så lenge at jeg har ikke helt trua lengre. Det slutter liksom aldri, folk som er ute etter å skade meg tar aldri slutt.
Har alltid tenkt at det er en del ting jeg vil gjøre først
Tenkte for eksempel å fikse leilighet først.. Har ikke alltid tenkt på å pakke ned, men som regel på det å rydde, slik at familien slipper det. Nå driver jeg derimot og flytter.. Det vil si at hele leiligheten pakkes ned, jeg blir mellom boliger, og blir ikke så i veien hvis jeg tar livet mitt
Jeg har jo planlagt det en stund. må bare få de til å tro at det går bedre. Jeg fortsetter å engasjere meg i jakt på bolig, innleggelse og skolegang, møte opp når de forventer. men jeg tror valget er tatt.

Det er klart dette er ambivalent, som alltid. Men det føles trygt å ha metode, sted, tid, osv.

Løsningen er der hvis dette blir for tøft.