Inni min kropp finnes det både mørke og lys, konstruktivitet og destruktivitet,
Sofia Åkeram er en svensk forfatter som har skrevet en bok
som heter «Sebrapiken», en selvbiografi fra hennes
ungdomstid som var full av selvskading og spiseforstyrrelser.
For å forklare litt av sykdommens gang inni henne forklarer
hun den friske delen av seg som Sofia og sykdommen og destruktiviteten som Lucifer. Jeg låner litt bildet og kampen mellom den destruktive
psykdommen (Lucifer) og meg (Fragile) som prøver å holde fast ved det rasjonelle, det sannsynlige og det friske. Dette kan være ganske vanskelig å skille, hva som er psykdommen og hva som er meg. Hvor stor del eier jeg og hvor stor del eier psykdommen? Jeg kjenner folk som gir seg helt hen til psykdommen, som identifiserer seg med psykdommen, de er psykdommen.
Jeg håper virkelig jeg aldri kommer dit.
Men det kan være forvirrende å skille mellom meg og Lucifer,
den psyke stemmen og den friske stemmen.
Utfordringen blir å finne ut av hva som er Lucifer og hva som er meg.
Hvem snakker, tenker og handler nå, er det meg eller er det psykdommen/Lucifer? Og hvilken stemme skal jeg høre på?
Hvordan vet jeg hva som er hva?
Jeg har vært innlagt lenge nå, men jeg ville ikke venne meg til å være pasient.
Jeg vil ikke at Lucifers stemme skal vinne, han som sier at jeg er hans for alltid.
La meg komme med noen eksempler..
Et av de første møtene jeg hadde med overlegen i den nye avdelingen
kom han med noen ord som Lucifer aldri har sluppet.
Han snakket litt om hvordan ting var der, så kom det vanskelige;
«Disse pasientene her er betydelig dårligere enn deg»
Det var som et spark i magen.
Lucifer var rask med å rope
«Det han mener er at din smerte ikke kan sammenlignes
med de andre, alle her har det mye verre enn deg.»
«Du har ikke blitt lagt i belter på en stund og har ikke sydd på en måned,
han mener at du ikke har det vondt lengre og at du ikke er verdt hjelp like mye som de andre pasientene her.»
Det kommer et lite hvisk fra meg om at det er ikke sikkert han måler smerten i hvor dårlige pasientene er, «at han kanskje bare mente at det at de er psykotiske gjør at de sliter med andre problemstillinger og»- Lucifer avbryter meg.
«Holdt kjeft, er du dum?? Selvfølelig er det det han at de har
det vondere enn deg!»
Som jeg gjør alt for mange ganger faller jeg under Lucifers overbevisning.
Forrige uke hadde vi et samarbeidsmøte og da ble det en ny vond ting..
Det var snakk om at hvordan medisinene skulle håndteres da både både jeg og flere var bekymret for at jeg skulle begynne å spare til et nytt selvmordsforsøk og at det derfor burde blitt utdelt ikke så mye av gangen.
Overlegen skjøt inn;
«Vi er vel ikke så bekymret for det»
Lucifer er straks på banen.
«Han tar oss ikke på alvor. Hva mener han?
At vi ikke vil dø, at vi ikke tørr å prøve,
at vi ikke klarer å gjennomføre det?!?»
Det vondeste som finnes for meg er å ikke bli tatt på alvor,
at smerten blir bagatellisert. Samtidig som jeg vet
at jeg ikke fortjener å leve, at jeg er verdiløs og mislykket
blir jeg like redd hver gang det virker som om noen er enige med
meg. Å bli skrevet ut av psykiatrisk et døgn etter et selvmordsforsøk,
å bli sluppet for tidlig under en innleggelse,
at noen bekrefter at jeg ikke er verdt nok til å ta en plass i verden.
Dette kan være ved slike eksempler jeg har skrevet om før her,
men det kan også være når jeg får mer og mer ansvar.
Lucifer oversetter mer ansvar som at de ikke bryr seg.
Får jeg mindre tilsyn og mer utgang tar han det som;
vel, nå bryr de seg ikke om om vi tar livet vårt lengre,
nå tar de meg ikke på alvor lengre.
Men det er ikke bare negative ting med Lucifer.
Han bærer frem mye av smerten.
Lucifer er den som viser smerten
mens jeg skjuler den..
Lucifer er den som gråter,
den som skjelver og hyperventilerer,
den som sier ifra at nå har vi det vondt.
Jeg klarer ikke vise det.
Når jeg er større enn Lucifer
synker alt inn i meg selv.
Jeg sier aldri fra,
jeg forsvinner inn i meg selv,
jeg er den som skjuler,
den som holder smerten for meg selv,
det er jeg som skader uten å si ifra
det er Lucifer som er tøff nok til å si
at noe har skjedd.
Så kanskje jeg holder fast litt ved Lucifer noen ganger.
For Lucifer er det greit og naturlig å si i fra om at nå sliter vi
nå har vi angst,
nå har vi kuttet oss.
Han er vant til å være pasienten.
Det er jeg som er den opptatte av å være frisk,
det er jeg som føler jeg ikke kan ta i mot hjelp.
Lucifer skammer seg ikke over å være psyk,
jeg skammer meg veldig.
Ja. Så om Lucifer gjør mest skade eller godt, det vet jeg ikke.
Jeg begynte dette innlegget med å snakke negativt om han,
nå er jeg sannelig ikke sikker på om jeg hadde klart meg uten.
Det er også en trygghet i å være vant til at alle tenker det verste.
Da vet jeg hvor jeg har folk!
Jeg må kanskje bare leve med den lille stemmen som henger over meg
og overbeviser meg om at alle har den verste mening i ordene de kommer med.
Uten han hadde jeg kanskje ikke klart å gå i behandling,
sagt i fra når jeg hadde skadet meg eller når jeg trenger noen hos meg.
Så han gjør kanskje litt nytte for seg likevel..
It's a fragile life 