Monthly Archives: juni 2012

Vil Han se på meg?

Jeg lurer veldig på hva Gud ser når Han ser på meg..

Jeg føler han roper navnet mitt daglig, men jeg snur meg unna.
Blir for nært, blir for personlig å la Han se hele meg. Han ser det nok allikevel, men det er nesten som jeg vil at Han skal snu seg bort mens Han prater til meg.
Skammer meg for mye.

Skammer meg over at han vet..
At Han overgrepene..
At Han så alt jeg har skammet meg mest over..
Han vet hvor skitten jeg er, hvor brukt og ødelagt jeg er..

Hemmelighetene jeg jobbet så hardt for å holde hemmelige, hemmelighetene som var farlige, hemmelighetene som måtte holdes hemmelige, ellers kom jeg til å dø, foreldrene mine kom til å bli syke, de kom de å misbruke lillebroren min, flere voksne ville misbruke meg hvis de visste. Dette var hemmeligheter jeg trodde jeg måtte risikere livet for hvis noen visste..
Gud vet om de hemmelighetene!!

Hva ser Gud når Han ser på meg?

Jenta som ikke klarer å be om det som er viktig men som likevel er så desperat etter kontakt med Gud at at bønnene hennes handler om de latterligste små tingene, som at kabalen på pc’en skal gå opp eller at det ikke skal være kø på motorveien..

Jenta som vet Gud skapte henne slik Han ville ha henne, men som likevel hater alt ved seg selv.. Føler meg utakknemlig..

Jenta som prøver å se opp på Han, men alt hun ser er mørke skyer..

Jenta som skammer så så fælt at det som burde være befriende fanger henne..

Jenta som snubler av gårde på stien der den skumle skogen kryper seg tettere og tettere i det stien blir smalere og mer utfordrende å gå.

Jenta som gjør alt hun kan for å være fattet på utsiden, men som skriker på innsiden. Hører Han skrikene mine?

Jenta som snakker hele tiden men som likevel ikke klarer å si det som hun virkelig trenger å dele…

Jenta som  avskyr at Han skal være en Far fordi hun har så vanskelig å forholde seg til sin far her på jorden.. Farsbildet mitt er så ødelagt, når jeg tenker på far tenker jeg kritikk og vold. Jeg kobler at jeg må jobbe alt jeg kan for å bli god nok til å bli elsket uten noen gang å bli det.. Det har gått igjen i kristenlivet mitt, jeg føler jeg må jobbe hardt, gjøre alt jeg kan for måtte fortjene kjærligheten Hans.. Er det noe som går igjen i Bibelen er det jo at kjærligheten er noe vi ikke trenger å jobbe for, det er der helt ubetinget..
Blir kjærligheten Hans noe mindre fordi jeg ikke klarer å sette pris på den?

Sjelesørgeren utfordrer meg i fjor.. Han spurte meg om jeg ikke mente at alle mennesker var like mye verdt. Da måtte jeg selvfølgelig si ja, det er en del av verdisystemet mitt, at alle er like mye verdt uansett hvor de kommer fra, hvem de er eller hva de har gjort, at hvert liv har verdi.. Så spurte sjelesørgeren min det utfordrende spørsmålet;
«Så du tror du er den eneste noen sinne som er født uten verdi?»
Da måtte jeg nesten le litt.. Hvordan det spørsmålet skal besvares vet jeg fortsatt ikke. Jeg har fått høre hele livet mitt at vonde ting skjedde fordi jeg var lite verdt. At overgriperne valgte meg fordi jeg var uten verdi. At jeg ble mobbet på skolen og slått hjemme kom ikke bare av noe jeg hadde gjort, men noe jeg var..
Det å da si at jeg er den eneste i verden uten verdi setter jo meg på en litt pidestall, gjør meg spesiell, det er jeg jo virkelig ikke!
Dette er noe som kan diskuteres opp og ned uten at jeg kommer til å gå bort fra dette utsagnet at jeg er uten verdi.. Jeg vet det er flere enn meg som kan kjenne seg igjen i følelsen; det gjelder bare meg.
Det er min feil at jeg ble utsatt for overgrep, men det er ALDRI noen andre barn som er skyldige.. Det er greit for andre å gråte, men ikke for meg..
Flere som kjenner seg igjen i det, sant?
Det er litt sånn med meg og verdi.. Jeg ble valgt fordi jeg var uten verdi, det betyr ikke at andre som blir utsatt for overgrep er uten verdi.


Vil Han fortsatt ha henne som som som forventer krav og straff selv om Han har bekreftet tusen ganger for henne at det ikke kommer?
Når jeg ikke vil at Han skal se, slutter Han å se på meg?
Når jeg ikke vil ha meg selv.. Vil Han fortsatt ha meg?

Advertisements

Belastende..?

På Lørdag skrev jeg at jeg håpet av smellet var over.. Smellet etter å ha jobbet beinhardt for å holde kontrollen, kontrollen som kostet meg flere dager i andre personligheter, selvskading eller stålkontroll over maten-altså spise ingenting eller alt mulig for så å kaste det opp igjen..
Som jeg skrev visste jeg at smellen kom til å komme-det visste de her og..
Men den var ikke over på fredag..
Lørdag kuttet jeg ganske dypt på halsen. Jeg kom meg ikke gjennom til pulsåren-det gikk bra. Men det var nok til å sende meg rett tilbake på fotfølging uten tilgang til rommet mitt.. Belter ble det og..

Det var en tøff helg.

I går sprakk jeg på selvskadingen igjen.. Mange sy sår..A var lege da, han er kjempeflink.. Jeg endte opp med å spille og synge for han, han kom inn når jeg prøvde å roe meg ned med å spille, så han hørte meg da han kom. Fikk masse ros, det var kjempehyggelig:) Det var godt med den opplevelsen..

Selv om psykologen ikke sa noe så jeg skuffelsen i øyene hennes etter hva som skjedde i går..
Samtalen var tøff.. De snakket om at det at jeg har vært så suicidal og selvskadende har blitt en belastning for avdelingen. Det at jeg har vært skjermet i 8 måneder tar på for personalgruppa. Jeg falt litt sammen.
Jeg sliter sånn med å føle at jeg er i veien, at jeg ikke er verdt tiden deres..
De forsikret meg likevel om at de mente jeg var verdt det, ellers hadde de ikke holdt meg tvangsinnlagt i over et år. At de mente jeg var verdt plassen og at
de ønsker å investere i at jeg blir bedre, at jeg trenger og er verdig hjelpen..
Men.. Det var dette men’et.. Jeg tar opp mye ressurser når jeg er så dårlig som jeg har vært, og en forandring skje..
De fortalte at primærkontakten min ikke orker å være primærkontakten min lengre, at det ble for belastende for henne.. Dette var ikke kun meg som hadde gjort det, men tingen er at når jeg er så dårlig som jeg har vært skaper det mye diskusjoner rundt skjerming, forfølging, hvorvidt jeg skal få ha PC og mobil, om jeg får være på rommet mitt osv.. Det var det hun ikke orket mer..
Det var kjipt å miste henne, hun har jo hatt meg siden jeg kom og hjulpet meg masse.. Men hun som tok over er kjempeskjønn, så det skal nok gå greit:)

Senere i dag var skadetrangen så stor at jeg løp ut for finne meg noe å skade meg med.. Jeg rakk å knuse en kopp før jeg ble overmannet.
En av de ansatte så stygt på meg og så en kommentar som var vond..
«Det der, det var unødvendig…»
Unødvendig? UNØDVENDIG?
Tror du virkelig at jeg har nok kontroll til å vurdere dette?
Fatter du hvilken enorm smerte som skal til før jeg blir
desperat at jeg løper ut i avdelingen?
Vet du ikke hvor uendelig mye dårlig samvittighet jeg sitter
med etter på, også før du gir meg dårligere samvittighet?
Skjønner du da ikke at jeg syns det var unødvendig av
deg
å komme med en sånn kommentar?
Jeg tror ikke du skjønte det, men skulle ønske du gjorde det..
Skulle ønske du kunne sette deg litt mer inn i min situasjon.
Skulle ønske du i det minste prøvde..

Smerten er dypere enn det du kan fatte..
Tankene er mer krevende enn du vet..
Skadetrangen er sterkere enn hva du skjønner..
Desperasjonen er verre enn hva du hører,.

Jeg er mer enn hva du ser..

Denne smerten er en så del av meg..
Synes du jeg er unødvendig?

Belønningen ble vond..

Vi har begynt å løse opp..
Etter 8 måneder som skjermet og ikke mindre tilsyn enn hvert 5. minutt(noe som tilsier at de sitter utenfor døra mi  med døra oppe og jeg er kun alene på do) er tilsynet satt til hvert 10ende minutt og døra til skjermet skal åpnes til kl 18. Døra til rommet mitt må fortsatt stå oppe, men de sitter der ikke hele tiden – bare ser meg minst en gang i løpet av 10 minutter.

Hva syns jeg om det..?

Det er befriende og skremmende på en gang.
Det jeg er mest redd for er disse impuls selvmordsforsøkene som da feks kan ende med hjerneskade fordi hjernen ikke får luft. At jeg rekker å prøve men ikke å gjennomføre.

Samtidig er dette bra! De kan ikke holde meg på så tett oppfølging til jeg ikke er suicidal lengre. Jeg har fått den ræva diagnosen kronisk suicidal, så det vil vel si at det kan gå en stund før jeg ikke er suicidal lengre.
Dessuten må jeg begynne å ta disse valgene selv. Selv om de gjør alt de kan for å holde meg i live er det ikke deres ansvar om jeg lever eller dør, det er mitt.

Det er også litt krevende.
I lang tid nå har ikke jeg tatt noen endelige avgjørelser om jeg vil leve eller dø.
Det valget har blitt tatt for meg. Jeg har selvfølgelig prøvd, men visst innerst inne at det blir veeldig vanskelig å få til når jeg har hatt så tett oppfølging.
Nå er det opp til meg igjen.
Nå må jeg ta stilling til hva jeg virkelig vil.
Vil jeg dø er muligheten tilbake.
Jeg merker at det kan da hende at dette ikke har vært så bra for meg..
At jeg fordi jeg har hatt så tett oppfølging så lenge har ansvaret havnet på at de skal holde meg i live (Drit i å si at det er veldig EUPF, jeg finner deg og pisser deg i øret!! ;) )..
Likevel tror jeg det har vært nødvendig. At hadde jeg hatt muligheten når jeg har vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året har jeg nok hatt så lite kontroll at jeg hadde tatt livet mitt eller skadet meg alvorlig i et forsøk på å dø..
Så det var nok nødvendig med fotfølging eller tilsyn hvert 5 minutt, skjerming og rett og slett veldig tett oppfølging.
Så vanskelig det der…
De må ta ta ansvaret for meg samtidig som jeg må lære meg å ta ansvar selv..

I går kveld var en tøff kveld.. Det begynte med at jeg fikk to anrop av blokkert nr.. Første gangen tar jeg den ikke. Andre gang tar jeg den, jeg hørte bare noen puste. Det var drit ekkelt!! Jeg vet jeg er paranoid, meg jeg blir kjemeperedd for at det er var M eller noen andre overgripere.. Skjønner ikke hvem som har blokkert nummer som skulle ringe meg lissom..
Jeg ble veldig urolig, men heldigvis var ikke kontaktene mine langt unna. T satt seg ned på gulvet ved siden av meg og begynte å snakke om progressiv tankegang ( tror hvertfall det var ordet han brukte).. Om at tankene mine fort går til negative utfall fordi det er det jeg har oppvokst med. Jeg er vant til at folk er slemme, derfor forventer jeg fort at de fortsatt er det, og tar veldig sorgene på forskudd. Han brukte eksempelet om hypokondere som kan tro at de virkelig kommer til å dø hvis noen hoster på de. Den frykten er enorm, selv om det er urasjonell. Han sa han forsto kjempegodt at jeg var redd og at han respekterte det, mens han samtidig prøvde å berolige meg med at det sannsynligvis var en selger eller noe, ingen som faktisk ringte for å skade meg. Vi jobbet med grunningsøvelser fordi jeg var fryktelig anspent. Jeg satt med skuldrene under ørene og skalv, men jeg klarte til slutt å roe meg ned.. Så bar det på kino med to ansatte! :) Det var gøy, så diktatoren, syns den var kjempe artig..
Etter kinoen skulle vi gå til bilen. Da stivnet jeg til og alt blodet i meg frøs til is – det var M som satt på en kafe der..

Han så på meg i noen sekunder, jeg så ned ganske raskt og vi gikk fordi der han og de andre satt. Jeg kom meg raskt videre, men skjelvingene var der og jeg mistet kontroll over pusten. Da vi kom inn i bilen brøt jeg sammen i gråt. Jeg klarte til slutt å si hva som hadde skjedd til de to personale som var med meg. Reaksjonen deres  ble vondt. De sa det garantert ikke var han, at det var hjernen min som hadde spilt meg et puss.

Jeg vet da hvordan han ser ut!

Ting ble ikke lettere da vi kom tilbake til sykehuset.. Dissosiasjonen var så nære meg at igjen slet med å skille nåtid fra fortid. De måtte holde meg fast for at jeg ikke skulle skade meg selv og når jeg da ble holdt faller jeg helt inn i flashbacksene. I dissosiasjonen hører jeg buksesmekker åpne seg, jeg lukter alkohol ånder og de ansattes hender blir overgriperens hender (har beskrevet lignende anfall i “Du er trygg” og “Kjellergulvet“.). Endte i belter i 3 1/2 time :(

Jeg er så skuffet.. Hadde ikke ligget  belter siden 18 mai, og hver uke jeg har klart meg uten belter blir det en belønning.. Den kinoturen var en belønning fordi det ikke ble belter forrige helg.. Det skulle lissom gå så mye bedre!
Jeg visst at det kom til å smelle. Jeg visste det.
Når jeg jobber så hardt for å holde tankene unna og bruker så mange destruktive måter å rømme på så kommer smellet. Jeg har klart å holde kontrollen via spiseforstyrrelsen. Første uken spiste jeg ingenting. Jeg hadde kontroll. Siden det har bulimien rådet og jeg har fått det vanlige ut av det.. Jeg har også brukt delene aktivt.. Selvskadingen har også blitt brukt. Altså – destruktive måter å rømme på. Jeg visste det kom til å smelle.

I dag har vært grei nok, men nå blir det bare tøffere og tøffere.. Jeg håper jeg kommer meg gjennom kvelden på en grei måte.. Jeg håper smellet har kommet, at det var det som ble vanskelig, at det ikke kommer noe mer..

Tenker på dere, skjønningene mine ♡ Takk at nettopp du er her..