Tag Archives: Hemmeligheten

Hemmeligheten i år og…

Posted on 15. oktober 2013 | 10 kommentarer

Hun våknet brått av at døra øverst i den lange
trappa ble åpnet og det ble kastet en tørr skalk inn.
Hun var på vei for å ta den, men det kom plutselig en rotte og
kastet seg over den lille matbiten hennes.
Hun rygget raskt, hun turte ikke å nærme seg den store rotta.
Hun fryser der hun sitter på jordgulvet kun i ført nattkjole.
Hun hadde mistet tiden på hvor lenge hun
hadde vært der, men hun ville tippe halvannen ukes tid.
Hun hadde ikke vært ute av kjelleren i det hele tatt denne tiden og
visste det var hvertfall halvannen uke før hun kom seg ut igjen.
Den skalken var belønningen for at
hun ikke hadde sparket og slått forrige gang de voldtok henne.
De var 6 menn mot den lille forsvarsløse 9åringen.
Hun visste de kom til å komme i dag og, men ikke hvor mange.
Hun visste aldri hvor mange.
Hun husket året før, da den første voldtekten
skjedde med den 8 år gamle kroppen.
Det føltes ut som hun  ble revet i to…
Hun husket godt noen uker etter, da hun på
9 års dagen sin lærte at det gikk ann å
bli voldtatt av to menn samtidig..
Hun lærte mekanismene i kroppen..
Visste du at når kroppen er så redd at man tror man skal dø
tisser og bæsjer man på seg?
Det er et forsvar kroppen har for å jage bort de som skal skade.
Men de ble ikke skremte, de bare ble sinte og
slo og kvelte henne enda mer.
Hun lå i mørket og tenkte på alt hun hadde lært de siste årene..
Da hun var 8 år visste hun hvordan hun skulle ligge
slik at voldtektene skulle gjøre så lite vondt som mulig.

Allerede fra 5 års alderen hadde hun lært at døden
ble ikke lengre noe vagt, men
noe alt for reelt som hun opplevde
alt for mange ganger.. Det var ikke lengre
trusler, men noe som kom til å skje
hvis hun ikke gjorde som de sa.
Men de ville jo ikke slå eller kvele henne,
men det måtte hvis hun brøt reglene.
Hvis hun skrek, gråt eller kastet opp det hvite ekle
kom det automatisk en straff,
sånn er det bare. Hun trodde hun skulle dø
hver gang de kvelte henne til hun besvimte..
Eller hver gang de sparket henne mens hun lå
og hev etter pusten etter gjentatte spark i magen.
Hun trodde hun skulle revne på midten når de
voldtok henne, spesielt hvis det var flere raskt
etter hverandre. Hun trodde hun aldri kom
til å føle pusten i lungene  igjen hver gang de
stakk det slemme inn i den lille barne-halsen og det ekle hvite
ble så masse at det kom ned i lungene hennes.

Av mennene som kom innom kjente hun rundt halvparten..
Det var i forbindelse med 7 årsdagen sin begynte Slangen
å leie henne hun til andre slemme menn.
Nye slemme menn med nye slemme hemmeligheter..
Hvordan savnet etter Slangen faktisk var virkelig.
Den lille jenta skjønte at mange ikke ville forstå
hvordan det gikk ann å savne en som voldtok en.
Men nå de nye mennene gjorde så ufattelig mye
mer vondt var det nesten naturlig å
savne han som faktisk gjorde henne mist vondt.
Slangen var den eneste konstante voksne hun hadde,
han var den eneste som i begynnelsen av barndommen
viste kjærlighet og ømhet. Selv om han viste det på
vanskelige måter var han i hvertfall der!
Selv om berøringene var uforståelige
var det hvertfall en måte å vise at han var glad i henne på.
Hun husket da de drepte den lille kattungen
som naboen hadde. Hun var så glad i den kattungen.
De hadde lemlestet det stakkars dyret
til det blødde ihjel.
Den lille jenta måtte se på, høre smerteskrikene til
den stakkars lille uskyldige kattungen.
Og hun visse hva som kom til å skje hvis hun skrek eller sparket
neste gang de kom, de kom til å drepe den nye hunden til den andre naboen.

Plutselig hører hun noen tar i dørhåndtaket.
Hun teller bena som kommer ned, de tilhørte 9 menn.
Hun telte flaskene de hadde i hånden.
Hun gjemte seg under bordet, la hodet i hendene
og lekte usynlighetsleken. Hun dro nattkjolen så langt
ned som den gikk, men den ble raskt revet av henne.
Idet den lille jenta blir dratt ut av gjemmestedet etter håret,
løp den lille jenta inn i mørket inni seg og en annen liten
jente måtte ta over det horrible som skjedde..

Jeg har gått gjennom en veeeldig re-traumatiserende periode nå..

Jeg har skrevet om dette før..

Hemmeligheten..

For de som ikke har fulgt meg kan jeg forklare at jeg ble ca 3 uker, hvert år fra jeg var 8 år til jeg var 12 år, ble låst nede i kjelleren, tjuefire timer i døgnet, i 3 uker, slapp ikke ut. Det var voldtekter hver dag.
Da jeg var 8 var det bare en av gangen, men fra jeg var 9- 12 år kunne det være så mange som 10 stk som byttet på å voldta meg, ofte 2 turer pr stk.
Flashbacksene har blandet seg med dissosiasjonen og blitt så ille at jeg er rett tilbake i overgrepet pga at jeg lukter luktene, hører lydene, får fantomsmerter der de holdt, slo og voldtok, jeg kan fryse slik jeg gjorde, kjenne kjellergulvet under meg, og minnene i hodet blir like virkelige at jeg ser de like godt som øynene mine gjør. Har skildret det her(Kjellergulvet) og her(Du er trygg)..

For de som fulgte meg i fjor kan lese det oppdaterte innlegget her da flere minner har gjort at det virker som perioden var litt tidligere enn jeg først antok..

Maten går fortsatt rett vest.. I begynnelsen spiste jeg veldig lite..
Jeg tror ikke kun det handlet om slanking denne gangen..
Jeg tror jeg på et visst plan ikke vil spiste fordi da
blir den indre veggen tynnere.
Og når den indre veggen blir tynnere kom jeg nærmere og nærmere det punktet hvor jeg tørr å ta livet mitt..

Forrige mandag kom jeg veldig nære..
Jeg hadde time hos legen, hadde egentlig ikke tenkt
til å si noe om hvordan jeg hadde det, men brøt helt sammen
der. Alt jeg fikk sagt gjennom gråten var at jeg orker ikke mer.
Han sendte meg rett til DPS der akutteamet var. Der var det ikke mye hjelp å få..
Fikk snakke med en lege og en psykolog.
Alt de sa var at dette hadde jeg kommet meg gjennom året før.
Men året før hadde jeg ikke hatt alle minnene jeg sitter med i år.
Pluss at i fjor satt jeg på lukket avdeling med fotfølging.
I år er ikke det samme som i fjor.
De hadde snakket med primæren min, og hun
sa at hun følte at de tok meg på alvor.
Det gjorde ikke jeg..

Jeg tror at jeg har bestemt meg sikkert 4-5ganger de siste ukene.
Men, hver gang jeg planlegger så feiger jeg ut..
Brev, metode og tid er klart, men jeg begynner alltid
og overanalysere alt som kan gå galt. ‘

Jeg har også begynt å merke at depresjonen kommer snikende.
Nå kommer dere til å syntes jeg er kjempe ekkel, men jeg har  ikke orket å dusje på nesten 2 uker. Jeg går  i de samme møkkete klærne
hver dag. Jeg gråter 6-7 timer i døgnet.
Jeg har vært nære selvmord ca 4 ganger den siste halvannende måneden. Ting er ikke lett.

Men likevel, det tyngste nå er at tiden på året med kjellerukene  er forbi, har det ikke blitt noe lettere..

Tar dette aldri slutt..?

10 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,

Åpner Stykker av Hemmeligheten..

Posted on 9. desember 2011 | 2 kommentarer

Jeg har bestemt meg for å åpne Stykker av Hemmeligheten..

Jeg er helt vanvittig ambivalent, kan nok fort skje at jeg ombestemmer meg. Dette har som sagt vært utrolig tøft å skrive, men jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle være så vanskelig å dele det.. Selv om jeg sier veldig lite om det var det drit tøft. Anyways. Da er posten åpen, du kan lese nedover eller så er linken her..

2 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med

Hvor er du, kontroll?

Posted on 6. desember 2011 | 3 kommentarer

Helgen har vært tøff..
Søndag kveld var spesielt vanskelig..
Heldigivs hadde jeg verdens godeste kontakter, det gjorde det litt lettere. Jeg fikk to stabile armkroker å gråte ut i og gjemme meg i når angsten var som verst. Jeg skalv og ristet i både angst og gråt. Jeg er fortsatt på skjermet, dvs at det må være 2 der hele tiden og pga avløsning har jeg i praksis 3 kontakter. De var der store deler av tiden. Jeg utrolig rastløs, gikk frem og tilbake i hva som virket som evigheter. Jeg ble mer og er desperat og forsøkene på å skade meg eller å dø kom trillende. Jeg ble dratt inn på skjermet rom. Prøvde å komme meg ut, men ble holdt fast. Dette er en veldig negativ greie for meg. Jeg blir dårligere av å bli holdt. Jeg forstår at i visse situasjoner er det nødvendig! Når jeg har så lite kontroll over forsøk på å ta livet mitt kan jeg forstå at de må stoppe meg, men.. Bah, blir ikke bra. Jeg ble lagt i bakken av to stk og panikken stiger av flashbacksene som kom av å bli holdt fast. Det neste jeg husker er at jeg ligger i beltesenga. Jeg ble fortalt at jeg switchet til en liten personlighet som bare var helt sikker på at de holdt oss fordi de skulle forgripe seg og dermed fikk helt panikk. Hun sparket og slo vilt om seg som da gjorde at det ble belter.
Igjen.
Det var 4 beltelegginga på 9 dager. Ikke gøy :(
Det har skjedd mange ganger med mange personligheter. Når de blir holdt eller lagt i belter ser de på de som gjør det som overgripere med en gang. Noen vil gjemme seg, noen blir sinte, mens noen av de blir så redde for volden som kommer hvis de ikke samarbeider at de gjør seg klare for overgrepet.
De prøvde lenge å overbevise henne om at de ikke kom til å skade henne, men tror ikke de kom helt gjennom.

Hun fikk bamsen sin mens kroppen lå i belter, så hun ble litt roligere. Jeg kom tilbake, men var ikke der så lenge før jeg switchet igjen. Igjen våknet jeg med bamsen.
De små er veldig regjerende for tiden.
Legen hadde vært der mens en av de små var fremme, husker ikke noe av det.
Litt vanskelig å huske, men tror jeg ble liggende i rundt to og en halv time.
Håpet på å sove godt siden det hadde vært en så slitsom kveld, men jeg sov helt elendig.

I går var den samtale med psykolog I..
Vi kom inn på Hemmeligheten. Jeg fortalte Hemmeligheten høyt for første gang. Det var tøft, men jeg merket at jeg hadde Marie veldig nær meg. Ofte . Marie er helt apatisk, det har hjulpet meg mye. Hun er aldri skremt, trist eller sint, hun bare er. Hun pratet mest, mye av tiden med meg i «baksetet». Jeg hadde ingen kontroll over hva som ble sagt, men jeg fikk det med meg. Noe av tiden var jeg helt borte, husker ikke av det. Jeg sa litt som meg og, men det var ikke mye. Da merket jeg at hun var veldig nær meg for jeg skulle klare å komme meg gjennom det. Var helt matt og sliten etter samtalen, ble nesten litt nummen.
Kvelden i går jobbet jeg av hele meg for å ikke bli dårlig.
De har snakket om at jeg ikke skal snakke noe om traumene på en stund.
At det blir re-traumatiserende å snakke om det.
Jeg vet jeg har blitt dårligere siden jeg begynte å sette ord på minnene, men siden jeg gjorde det har jeg føltat dethar gått fremover for første gang på veldig lenge.
Jeg vil kunne fortsette å prate om minnene.
Og da må jeg vise at jeg takler det. Jeg jobbet beinhardt for å klare å ikke bli dårlig i går. Det ble mye switching. Etter den siste gangen ble det ekstra vanskelig. Nattevakta hadde akkurat kommet da jeg kom ut av det siste.
Det var da jeg skrev forrige blogg. Skjønner ikke hvorfor i huleste det plutselig skulle gå å ta livet sitt her på psykehuset når jeg har prøvd og prøvd før uten å klare, men i går var jeg sikker på at nå skal det gå! Setningen fra Tears in Heaven satt seg igjen i meg; Beyond the door there’s peace I ‘m sure, and I know there will be no more tears in heaven.
Men det gikk jo selvfølgelig ikke, det satt to i rommet.
Jeg ble dratt ut rommet mitt og inn på den skjerma del 2. Da fikk spurte JM noe som såret enormt.
Du burde jo hvertfall vente til du ikke har to som ser på deg lengre (altså til jeg har lagt meg og det bare er en)
Det bare viste at hun ikke forsto hvor lite kontroll jeg har når jeg prøver å ta livet mitt på den måten. Når livet gjør så ekstremt vondt at det eneste jeg klarer å tenke på er å klare å rømme; ergo ved å prøve å dø. Fornuften har sagt takk  for seg, jeg klarer ikke resonere meg frem til at det ikke kommer til å fungere, det eneste jeg klarer å tenke er at jeg må klare å dø. Da hun sa den setningen følte jeg hun like godt kunne sagt at hun trodde kontrollen var der, så mine forsøk på å slippe unna livet egentlig var for oppmerksomhet. Tårene kom i stødige hikst. Men etterhvert gråt jeg ikke lengre over det jeg begynte å gråte over, jeg gråt fordi jeg følte meg så ekstremt avvist at de to kontaktene mine. De pratet omtrent bare med hverandre, når jeg prøvde å si at jeg trengte de sa T at de gadd jo ikke prate inn i et mørkt rom(jeg satt på rommet på skjerma, de satt utenfor). What ever, orker ikke gå inn i hele den greia.

Nå er det 2 uker siden jeg har vært ute i frisk luft. Ble egentlig lovt at jeg kunne dra på butikken i dag, men de ombestemte seg etter hva som skjedde i går. FML.

Fikk medisinene mine tidlig i dag for å unngå en like vanskelig kveld som i går.
Håper jeg sovner snart og sover godt..
Håper du sovner snart og sover godt..

3 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , ,

Stykker av Hemmeligheten..

Posted on 3. desember 2011 | 4 kommentarer

Hemmeligheten..

Redigert april 2020.
Her kommer enda en del av disse feilinformasjonene. Jeg har siden dette ble skrevet husket utrolig mye verre ting, med feks tidligere voldtekter.

Redigert 9.10-13
Jeg har tenkt utrolig mye på det i det siste.
Det var en veldig traumatiserende periode av livet mitt som jeg har slitt litt med å
plassere i tidslinjen. Det er så innmari hakkete.. Jeg trodde først at det var november-desember, så husket jeg at det ikke var noe jul involvert…
Så tenkte jeg at det var oktober-november..
Men nå husker jeg at jeg at det var før bursdagen min, det utelater november.. Grunnen til dette var at den første voldtekten skjedde i den kjelleren da jeg var 8 år, fordi det var før den første gruppevoldtekten på 9 års dagen min..
Jeg har også fått flere nye minner, det virker som om disse hendelsene ikke kun
ble opplevd av meg, men også av mange av de små delene..
Det ble også påpekt at det var rart at skolen ikke hadde merket at jeg var borte i 3 uker.. Så dermed må det ha vært 5 dager før høstferien og ca 5 dager etter høstferien. Dette faktumet overrumplet meg litt..
Så siden det gikk opp for meg at det faktisk er nå har ting gått ganske ned i bøtta..
Ja, så jeg har forstått at perioden er tidligere enn det jeg først trodde,
det var bare det jeg ville si ;)

For de som har fulgt meg vet dere at jeg har skrevet en del om denne Hemmeligheten som har gjort ting vanskelige..

Dette har vært en vanskelig tid lenge..

Flashbacksene har blandet seg med dissosiasjonen og blitt så ille at jeg er rett tilbake i overgrepet pga at jeg lukter luktene, hører lydene, får fantomsmerter der de holdt, slo og voldtok, jeg kan fryse slik jeg gjorde, kjenne kjellergulvet under meg, og minnene i hodet blir like virkelige at jeg ser de like godt som øynene mine gjør. Har skildret det her..

Minnene har gjort meg så utrygg at i over en måned har jeg i 90% av tiden jeg har vært våken har ligget under pulten. Sover på gulvet på skjermet og er nesten ikke ut av soverommet.
Jeg har blitt så dårlig i det siste at det har snart gått 6 uker der jeg bare har vært uten forfølging 5-6 dager.
Jeg har prøvd utallige ganger å ta livet mitt, og jeg har mistet så kontrollen at jeg til og med har prøvd med ansatte i rommet bare fordi livet er så uutholdelig at jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn å slippe unna..
Jeg har blitt tvunget på skjermet, lagt i belter og blitt holdt i timesvis.
Jeg har switchet og switchet, latt de andre personlighetene tatt smerten jeg ikke  klarer å bære.
Jeg har skadet meg selv med alt jeg kommer over bare for å få en liten pause fra smerten innvendig fordi den har vært så vanvittig vond.

Jeg har vært gjennom denne tiden av året før.
Men den har aldri vært så vond som nå.
En ting som sikkert har gjort det er at jeg har kommet mer i kontakt med delene mine. De har begynt å vise meg sine minner. Dette er minner jeg har sluppet å bære før nå..

Okai.. Tårene har begynt å renne og kontrollen over pusten er over skog og hei, men… Jeg vil klare å fortelle, jeg trenger å klare å fortelle..

Det var noen uker hvert år fra jeg var 8 til jeg var 12 som slangen skulle være barnevakt. Mellom midten av oktober og midten av november. Det var aldri en hel måned, men det var perioden ukene var i.

De ukene var jeg låst nede i kjelleren

Det var en kald, mørk og fuktig jordkjeller. Det var mus.
Det var ikke toalett. Jeg hadde en bøtte som han tømte annenhver dag om jeg var heldig. Jeg fikk lite mat. Den maten jeg fikk måtte jeg «jobbe for», det vil si å  være med på overgrepene og gjøre det de ville frivillig..
Det var mange folk innom.
Overgrepene var daglige, men noen ganger var det heldigvis bare han.
Noen ganger kunne det være opptil 10 menn i gruppevoldtektene.
Mine minner har alltid vært stykkevis. Det er etter at personlighetene har begynt å dele sine minner at jeg har fått styr på hvor lenge det var og litt mer om hva som skjedde.

Okai. Det var nok for i dag. Jeg klarer ikke mer i dag. Jeg har snakket innover som jeg har lært og spurt delene med de verste minnene om de kan skrive de ned. Jeg har noen minner skrevet ned.
Kanskje jeg klarer å dele de snart.
Okai. Puh. Nok.
Takk at du tåler meg.

4 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,

Ikke nå..!

Posted on 1. november 2011 | 3 kommentarer

Jeg hater virkelig å være her for tiden. Jeg ligger under pulten døgnet rundt, sover på gulvet.. Jeg spurte til og med om de vær så snill kunne bære ut senga fra rommene mine(er på rommet mitt på dagtid, men må sove på skjermet, det er der jeg sover på gulvet). Jeg orker ikke senger. Hemmeligheten tærer mer og mer, jeg klarer snart ikke mer. Og de gjør det bare verre for meg :( De har spurt om det er noe de kan gjøre for å gjøre ting lettere. Da har jeg sagt at jeg trenger folk jeg er trygge på rundt meg, og hvertfall hvis jeg skal klare å snakke om Hemmeligheten. Frem til for noen uker siden fikk jeg en viss forutsigbarhet og konstantanet i hvertfall en av mine to kontakter var en jeg kjente.
Men det de gjør nå er å bevisst gi meg kontakter jeg kjenner lite ca 80% av tiden, de mener jeg må bli trygge på flere enn de jeg er trygge på. Jeg skjønner det! Virkelig! Jeg vet at de jeg er trygge på nå en gang var ukjente, at jeg måtte gå gjennom prosessen å bli trygge på de også. Jeg vet at det blir lettere for meg hvis jeg finner flere å enn de 10-15 ansatte å bli tryggere på.
Men ikke nå..
For Guds skyld, ikke nå!!
Det er lenge siden jeg har slitt så mye som jeg gjør nå.
Traumer rundt at jeg har bursdag og han alltid brukte det at jeg var et år eldre som en unnskyldning til å gjøre overgrepene verre.
Ukene med Hemmeligheten nærmer seg med stormskritt,
Flashbacksene blandet med dissosiasjon blir så virkelig at jeg kan lukte alkoholånden, få smerter der de skadet meg, jeg kan kjenne hendene holde meg fast, føle alt de skjøv inni meg, føle kulden fra kjellegulvet, høre stønnene, se overgriperene.. Jeg er så redd 24 timer i døgnet at jeg gjemmer meg i fosterstilling under pulten hele dagen og kvelden og ligger på gulvet om natten. Jeg er så suicidal at jeg store deler av tiden tar alle mulige muligheter.
Dette er ikke tiden å dumpe masse ukjente folk på meg! :( Jeg prøver å ikke være for paranoid, ,men det skjer vakt etter vakt; det er flere folk jeg har vært mye med, men jeg får nesten alltid ukjente folk.

Jeg har en de tøffeste tiden jeg har hatt på lenge, og de responderer med å forlange at jeg skal jobbe med å bli trygg på ukjente folk. De ukjente er hyggelige, det er ikke det, men jeg klarer nesten ikke stole på de jeg har vært med 4-5 dager i uka, og nå skjer det ofte at jeg får kontakter som bare har vært kontakten min noen få ganger i løpet av de to månedene jeg har vært her!
Jeg skjønner som sagt at jeg må bli trygge på disse også, men ikke når jeg har det så vanskelig som jeg har det nå..

Men ikke nå…

Ikke nå…!!

3 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,

Behandlersamtale og vanskelige netter..

Posted on 1. november 2011 | 2 kommentarer

Husker lite av søndagen egentlig.. Mye småbiter, lite henger sammen.. Switchet mye..

Natta til i går var en av de verste på lenge.. Jeg kan ofte ha mareritt og slite med å skjønne at det ikke var virkelig.. Drømme at Slangen er i leiligheten, for så å ligge en halvtime å være sikker på at han er der.. Men det har aldri vært så virkelig som i natt. Som jeg sa sist har jeg bursdag i disse dager, og bursdager var ofte en «unnskyldning» for Slangen for å ta overgrepene et skritt videre.. At fordi jeg har blitt et år eldre var jeg voksen nok til å takle det neste han hadde planlagt.. Det jeg har slitt mest med i år er den første gruppevoldtekten, som var på 9 årsdagen min.. Flashbacksene og marerittene rundt slike minner blir så intense, og i natt var jeg så dissosiativ at jeg var helt tilbake. Jeg lå i timesvis av gangen og var helt sikker på at jeg lå i senga hos han, at han snart kom for å hente meg.  Vanligvis gjør jeg ting når jeg ikke får sove, jeg snakker med nattevakta, sitter på pcen, leser, hva som helst for å få tankene bort. Men i natt ble jeg jo bare liggende, turte ikke bevege meg, turte nesten ikke puste, gjorde alt jeg kunne for at det skulle se ut som jeg sov. Jeg hadde tatt medisinene mine tidlig i håp om å flykte, rømme fra kvelden.. La meg i 22 tiden.. Men jeg skjønte ikke at jeg faktisk var på psykehuset før i 8 tiden på morgenen.. Lå med andre ord i sengen i 10 timer. Sov kanskje 3 av de, de andre 7  lå jeg og var så redd at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..

Dagen lå jeg under pulten. Jeg var fremme 3 ganger, til samtale, lunsj og kvelds..

Samtalen med behandlere var dritt.. Jeg føler meg så misforstått hele tiden.. Overlegen var med.. Han snakket om at jeg ville jo ikke dø hele tiden, jeg hadde jo snakket med han forrige uke da jeg ikke ville dø.  Sa han. Og at dette selvfølgelig var veldig E.U.P.F.  Følte meg misforstått. Kontakten min meg litt godt, og brøt inn.
-Det Fragile ofte gjør så lenge hun klarer er å vise oss at det går bedre slik at vi vil ta av fotfølging, løsne på tilsyn, slippe henne ut, osv.. Jeg tror ikke at døds ønsket svinger, det som svinger er hvor mye hun klarer å skjule det.
Jeg vet ikke om dette var uheldig eller heldig. På en måte var det godt at noen kjente det, at noen så det, fikk avbekreftet hele; Fragile er så emosjonell ustabil at hun vil det den ene dagen og leve den neste.
Samtidig vil jeg jo fortsatt ut, og det går ikke hvis de vet at grunnen at jeg vil ut er for å dø. Kompliserte greier.
Videre i samtalen vill overlegen presse litt rundt Hemmeligheten. Det neste jeg husker er at jeg ligger under bordet med tommelen i munnen. Overlegen og psykologen hadde gått. Jeg kom meg fort ganske raskt, og kontakten min skjønte at jeg var tilbake, og forklarte  at jeg hadde switchet til en av de små når overlegen ville vite hvorfor ting er så vanskelige for tiden.. Da hadde psykologen skjønt at det ble for vanskelig for meg og avsluttet samtalen.

I natt var også vanskelig. Fikk en nattevakt jeg har hatt gode erfaringer med, men i går var det ikke lett å få hjelp. Tross at de har fått beskjed om å sette seg inne hos meg (på grunn av fotfølgingen) Satt seg uten for rommet mitt med døra oppe og tok opp avisa. Tross at han hadde fått rapport over hvor mye jeg slet..  Jeg ble bare verre og verre, natta har en tendens til å gjøre det med meg.. Det begynte i gråt og fortsatte i hyperventilering. Han var inne en gang, og sa jeg bare måtte komme meg frem fra under pulten. Når jeg ikke klarte det gikk han igjen. Jeg tryglet han om å ikke gå fra meg meg, men med ryggen til sa han at han satt jo bare utenfor døren. Men det hjalp ikke så mye. Jeg fikk det bare verre og verre og endte i strangulering forsøk. Da ble jeg dratt frem av tre stk, og det er det siste jeg husker. Det neste jeg husker er at jeg ligger og klemmer bamsen med to nattevakter inne hos meg mens den tredje(han som satt utenfor først) satt utenfor med avisen sin. Nattevakt P fortalte at Hanne hadde vært der. Hun hadde ikke sagt stort, men lurt på om hun ikke vær så snill fikk lov å dø snart..
Resten av natta var vanskelig, men litt mer søvn enn natta før..
Fortsatt fotfølging, er dritt lei nå.. skal gjøre det jeg kan for å bli kvitt den. Tar dobbel truxal og sobril ikveld, slik at jeg kommer meg gjennom natta uten selvmordsimpulser..
Dagen i dag har jeg bare gjemt meg i fosterstilling under pulten.
Orker lite annet..

2 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,

Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengede deler..

Posted on 29. oktober 2011 | 2 kommentarer

Livet er fortsatt utrolig vanskelig..

På torsdag var det et nytt selvmordsforsøk. Jeg hadde fortføling, men de pleier jo å sitte utenfor døren med døren oppe! Men ikke da, de mente jeg var for dårlig, så de satt seg på rommet.. Som vanlig lå jeg under pulten(det eneste stedet på rommet mitt jeg klarer å være for tiden), men jeg hadde lagt meg med ryggen til de. Jeg hadde lurt unna en liten glass bit fra de 3 sekundene jeg hadde før noen stormet inn etter meg noen timer tidligere. Jeg visste hva håpet på å klare, så før jeg gjorde det tok jeg en telefonrunde til en rekke venner.  Jeg prøvde meg på pulsåren på halsen, men jeg hadde lite tid og en dårlig glassbit. Dessuten overrasker det meg alltid hvor dypt man må ned. Jeg ble tatt og dratt ut. Jeg ble så fortvilet, skrek og gråt om hverandre. Ble holdt fast til legen kom. Som jeg forklarte forrige innlegg er det utrolig vanskelig for meg at andre påfører meg smerte det, nå minner meg for mye om overgripssituasjon, så jeg ville ikke sy. Legen sa at fordi det spriket ca 3 cm vurderte han å sy på nødrett, men da han så hvor vanskelig det hadde blitt for meg slapp jeg, men han måtte få lov til å lukke det så mye det gikk med strips. Men da han skulle ta på meg fikk jeg så panikk at jeg havnet i hjørnet, hvor jeg switchet. Jeg husker ikke noe før jeg var på rommet igjen, men kontakten min forklarte hva som hadde skjedd, og det virket som om det var Skremt på 5 år som var fremme. Hun hadde sagt om og om igjen; «ingen ta på kroppen, ingen ta på kroppen».. Hun hadde sagt at bare slemme hender tok på kroppen, hun hadde aldri opplevd snille, så hun ville ikke at noen skulle ta på henne. Men midt i det hele kommer forventningene om at det kommer til å skje. Hun spurte om hun var nødt til å leke leker med det slemme stedet, og om hun vær så snill kunne slippe å kle av seg. Det tok tid, men til slutt hadde de klart å overbevise henne om at ingen skulle leke slemme leker, hun skulle bare få plaster og så være ferdig. Noen rev opp stripsene i løpet av natta. Jeg vet ikke hvem.

Jeg hadde klaget til kontroll kommisjonen, så fredag fikk jeg en advokat på besøk. Jeg hadde så angst at jeg visste ikke hvilke ben jeg skulle stå på. I begynnelsen pratet han mest. Så begynte spørsmålene rundt meg. Han spurte litt om historien min og psykehus innleggelser. At jeg har vært på tvang stort sett hele tiden i et halvt år, både på akutt psyk og almenn psyk, og at jeg hadde vært veldig nære ved å dø noen ganger det siste halve året. Jeg forklarte at grunnen til klagen var jo at jeg ville bli tatt av tvangen slik at jeg kunne skrive meg ut. Jeg hadde vurdert å juge opp grunner til at jeg ikke burde være her (at jeg ble dårligere av å være her, at de hadde satt feil diagnose, at jeg trengte mer ansvar), men jeg visste at han kom til å få høre psykehuset versjon uansett. Så jeg valgte å være ærlig og sa at uansett hva jeg sier til psykehuset vet jeg at de vet at den eneste grunnen til at jeg vil ut er for å ta selvmord. Da sa han at det var 99% sikkert at kontroll kommusjonen kom til å avvise klagen, men at det var 1% tvil, fordi jeg hadde vel ingen hallusinasjoner(jeg hadde forklart at jeg aldri har vært psykotisk), men da måtte jeg jo innrømme at jeg har dissosiative hallusinasjoner. Da sa han at han var helt sikker på at de ville avvise. Å håpe på å bli skrevet ut var som å gå ut i vannet og håpe på å ikke bli våt. Men han sa også at vi kan godt klage, bare for min del, at jeg skal få muligheten til å høre en skikkelig begrunnelse for hvorfor jeg er her.
Vi snakket også  litt om annmeldelse av Slangen, men han måtte innrømme at fordi ingen visste er det lite sansynliget for at det går igjenom. Jeg sa jeg følte jeg skyldte mulige fremtidige offere å annmelde, men han sa at det gjorde jeg ikke. Jeg er ikke helt enig, men det var godt han sa det..

Dagene blir stort sett tilbrakt under pulten. Jeg sliter så fælt med å ikke ha noen å prate med ang den skumle hemmeligheten.. Den tærer noe enormt, spesielt fordi ukene der de traumene skjedde nærmer seg med stormskritt.. Minus et par dagger har jeg hatt fotfølge i halvannen uke, det tærer. Men noe av det vanskelige er at de har besemt seg for å nesten bare sette faste på meg, fordi de vil ha fagpersoner fordi jeg er så mye dårlig. Det er en god tanke, men jeg har vært mest med ekstravakter.. Så det blir veldig mange kontakter jeg egentlig aldri har pratet med vanskelige ting med what so ever.
Noe av det som irriterer meg i psykiatrien er at det er så mange som forventer at vi som pasienter skal åpne oss for hvem som helst bare fordi de er på jobb.. Flere sier at jeg må jo bare snakke med de som er på jobb når jeg har det vanskelig. Jeg prøvde å si til psykolog I at det er vanskelig å skulle snakke med folk jeg ikke er trygge på. Bare at de er kontakten min betyr ikke at jeg klarer å åpne meg for de. Spurte henne om hun syns det var naturlig for henne og plutselig skulle snakke om sine mest sårbare ting med noen man hadde bare sett i gangene. Hun sier bare at alle vil jo hjelpe, jeg må jo bare bruke de. Jeg gir snart opp den dama. Det er sikkert sant at alle vil hjelpe, men det er da ikke lett å skulle åpne seg for noen man har vært med 2 kvelder bare fordi de er på jobb! Ingen ville forventet det av noen i noen annen setting enn i psykiatrien.
Men, ja, uansett, ting blir tyngre og tyngre.. I går var jeg nesten ikke til stede, jeg switchet fra morgen til kveld..

Jeg merker også at mange av de sinte personlighetene har kommet nærmere overflaten. Tror ikke jeg har switcet helt til noen sinte på noen dager, men de påvirker meg så veldig, jeg blir så fryktelig lett sint av bagateller. Hadde en kontakt i dag som smatter hver gang hun åpner munnen, og jeg hadde lyst til  å skrike til henne. Utrolig ubehagelig å kjenne på et sånt sinne. Og jeg klarer ikke la det ligge heller, jeg går og er små irritert på folk over ingenting.. Jeg har forlatt samtaler med psykolog I i sinne 2 ganger denne uken. Jeg syns fortsatt jeg hadde grunn til å reagere på hva som ble sagt, men jeg har aldri vært den typen som blir så sint at det koker over. Vil ha de ned igjen..

Det er også flere under overflaten som minner meg veldig mye om hemmeligheten.. Gir meg bilder av hva de opplevde de ukene, minner meg på følelser, lukter, smerter fra disse spesifike traumatiske ukene.

Og oppå alt dette er det bursdagen min snart.. Og Slangen og pappa gjorde ofte slemme ting da, han tok alt som en anledning til å misbruke, men spesielt bursdager.. Første gruppevoldtekten var på 4 årsdagen min.. Har skrevet noe om det for et års tid siden, skal se om jeg klarer å poste det senere…

2 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , , , , , , , ,

Utrolig tøft døgn..

Posted on 26. oktober 2011 | Legg igjen en kommentar

Har hatt det tøffeste døgnet jeg har hatt på veldig lenge..

I går i 16 tiden havnet jeg under pulten min. Senga var skremmende.. Senger har generelt vært vanskelige for meg. Mye vanskelig har skjedd i senger. Jeg tok med meg dyna og puta og havnet i fosterstilling under pulten, men to stoler foran for å beskytte meg. Der lå jeg.. og lå jeg.. og lå jeg.. Orket verken middag eller kveldsmat, klarte ikke komme frem. Etter 4-5 timer tok skadetrangen helt over. Jeg hadde akkurat blitt kvitt forfølgingen jeg fikk på torsdag, så var tilbake på tilsyn hvert tiende minutt, så jeg hadde litt muligheter. Fant et glassskår og holdt på. Lå jo under teppe, så når de kom inn var det ikke noe problem å skjule mens jeg kuttet. Problemet var alt blodet. Jeg hadde et håndkle, men det blødde mer enn jeg hadde planlagt, og store deler av dyna jeg lå på ble rød. Jeg surra meg inn i dopapir, tok genseren på igjen, og ikke at de skulle vite noe. Men angsten ble mer og mer intens, og jeg merket jeg ikke  hadde kontroll over pusten mere. Så satt plutselig en av nattevaktene der,  og da skvatt jeg så kraftig at jeg trodde jeg skulle besvime..! Pusten var helt ute av kontroll, jeg var ute av kontroll. Flashbacksene var så intense at jeg hørte lydene, luktet luktene, følte følelse, så synene, jeg var helt tilbake i kjelleren som 9 år med 8 menn som ville voldta meg. :( Midt i dette glemte jeg å skjule den blodige dyna, og hemmeligheten var ute. Jeg prøvde å skade mer, men de tok glasskåret. Jeg løp ut for å finne mer, men da ble jeg dratt inn på skjerma. Da fikk jeg dobbel dose truxal pluss sobril, så etter en times tid begynte det å roe seg. Etter et par-tre timer  med to nattevakter i rommet var ting rolige nok til at natteavakt J gikk. Fikk en veldig god samtale med nattevakt T.. Har syns han har virket veldig streng på avstand, men når jeg satt meg ned med han var han veldig hyggelig og god å snakke med. Det var første gang jeg pratet om åssen det gikk den kvelden. Tror faktisk det tok et sammenbrudd før jeg klarte å åpne munnen.. Når jeg da først var rolig begynte han å ta opp det jeg ikke ville snakke om. Sårene. Jeg måtte vise de, han ringte legen. Legen kom og sa det var nødvendig å sy. Men jeg ville ikke. Tanken på at noen skulle ta på meg var helt uaktuell. Dessuten har jeg noen ganger veldig problemer med at andre påfører meg smerte. Alle har jo det, men man vet jo at man trenger å sy, og tar smerten. Hvis du skjønner. Å ta den smerten har jeg jo tatt mye. Men noen ganger klarer jeg ikke å la andre feks sette en smertefull bedøvelse, fordi jeg mister kontroll over smerten. Når jeg selvskader har jo jeg kontrollen. Men når den tas fra meg minner det meg veldig om overgrepsituasjoner. Etter mye om og men bestemte vi oss for å prøve, men det gikk ikke. Jeg ble så trigget av saksen hans at jeg kastet meg over den og prøvde å selvskade med en gang, så vi droppet det. Hadde akkurat blitt tatt av fotfølging, men det ble da det igjen.. Sov bare 2 timer eller noe, så er bra sliten i dag..

I dag tidlig  bar det rett under pulten igjen.. Men klarte å komme ut iblandt i dag.. Hadde en kort samtale med psykologen, men funker ikke. Men hun satt meg av fotfølging, da! Det varte i ca et kvarter, fordi jeg prøvde å henge meg med en gang jeg var alene. Så nå er jeg tilbake på fotfølging. Flott.

Jeg har fortsatt veldig skadetrang, og selvmordstankene skriker.. Nå gjelder det bare å fake it until I make it, får de til å tro at det går bedre så de kanskje setter seg utenfor døra(med døra oppe, men allikevel) , så jeg får litt mere frihet til å prøve igjen..

De lurer fælt på hva det er som er galt. Det er det jeg ikke klarer å prate om.. De har sendt inn flere i løpet av det siste døgnet, i håp om at de fant noen jeg klarte å snakke med, men jeg begynner bare å gråte klarer ikke prate om det. Grått og grått i dag, 2-3 timer i strekk i tillegg.. sliten.. Vil gjerne kunne klare å prate om det, blir jo tydeligvis ikke bedre av å ikke gjøre det. Men jeg klarer ikke, det blir for nært, for skamfullt, for personlig, for sårbart, for vondt til å skulle sette lyd på..

Legg igjen en kommentar

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,