Monthly Archives: november 2013

Vi sitter i det hvite, alt for kalde rommet på akutt psykiatrisk.
Jeg klarer ikke se opp, jeg bare sitter her og vet hva som kommer.
«Du kan ikke være her!»
Ordene skjærer gjennom lufta og rett inn i hjertet mitt.
Jeg kjempet mot tårene.
Jeg hadde kommet inn morgenen før, etter jeg først hadde prøvd
å kutte pulsårene på håndleddene,
og så vært 3 meter fra å bli drept av en t-bane.
Etter flere titalls sting på håndleddene ble jeg holdt fast
av vaktene på legevakta. Jeg hadde hatt så store tanker om å skade meg at jeg hadde prøvd å hoppe ned på armen min for å brekke den, jeg slo hodet i veggen og prøvde å bite opp stingene.
Vaktene var fantastiske, varme og forståelsesfulle.
Etter at jeg ble holdt i 3 timer ble jeg sendt med
politi og ambulanse opp til akutt psykiatrisk avdeling.
Jeg har vært her før.
Noe av det første som møtte meg på morgenen av kontakten min,
bare timer etter at jeg hadde kommet inn,
var at jeg måtte forberede meg på å reise hjem.
Det var overlegen som satt med disse ordene.
«Fragile», sa overlegen, da hun tydelig hadde sett at tankene mine
var et helt annet sted.
«Vi har ingen grunn til å holde deg igjen!»
Nå var tårene et faktum.
Jeg hadde absolutt ikke noe mål om å bli holdt igjen.
Men jeg håpet at de så hvor sårt jeg trengte et
opphold på traumeposten.
Noe i meg skrek,
Jeg var 3 meter fra å dø for
for 10 timer siden, hva ellers må til??
Ikke misforstå meg, jeg la meg ikke foran t-banen
for å komme på traumeposten.
Jeg la meg på skinnene fordi jeg ikke ønsket å leve lengre.
Men jeg ble skremt.
Veldig skremt.
Dette lignet på tiden før den første store overdosen(overdosen var på reseptbelagte medisiner, jeg driver ikke med narkotika)
Jeg hadde en periode på 11 dager der jeg ble lagt inn 6-7 ganger.
Ofte ble jeg skrevet ut på dagen og kom tilbake på kvelden.
Jeg hadde vært død hvis ikke min bestevenninne hadde vært med meg omtrent 24 timer i døgnet og ringt ambulanse og politi utallige ganger.
Det hadde jeg stadig ble avvist i døra på akutt psykiatrisk etter alvorlige selvmordsforsøk viste bare meg de mente at
livet mitt ikke var verdt å redde.
Det var slik jeg følte det igjen.
Basically sa hun en ting.
«Du er oppegående nok til å velge selv om du vil leve eller dø»
Fordi jeg ikke er psykotisk eller manisk kan jeg ta det valget selv.
Jeg vet ikke hva jeg mener om det..
Jeg liker det jo på en måte, de kommer jo ikke til å stoppe meg.
Samtidig kjenner jeg at jeg hadde blitt rasende om noen med som
stod meg nær fikk den setningen slengt i trynet.
Hadde ikke noen grepet inn i mitt liv hadde jeg vært død nå.
Hadde ikke jeg fått nærmere 2 år på psykehus hadde
ikke jeg sittet her og skrevet til dere.
Men, som jeg sa, dette bare bekrefter for meg at flere enn meg
mener at andre pasienter er viktigere enn meg, at
de som egentlig skal hjelpe meg faktisk ikke bryr seg om
jeg dør eller ikke, at mitt liv ikke er verdt å redde.

Dette var den første av 2 innleggelser jeg har hatt de siste 3 ukene.
Den siste ble jeg skrevet ut av denne uken,
det samme skjedde..
Bar først ned på legevakta med politi..
Selv om sårene absolutt burde syes,
valgte legen å ikke gjøre det fordi jeg
var så utrolig urolig, jeg falt
inn og ut av gjenopplevelsesanfall, jeg
klarte ikke være rolig mer enn et par minutter av gangen.
Vaktenes hender ble overgripernes hender
og jeg skrek og kastet på meg så
tre stykker måtte holde meg nede.
Igjen satt vaktene med meg, igjen var de
helt fantastiske. Jeg hadde to som kjente meg
godt, og det gjorde hele forskjellen i verden.
Takk.

Jeg er smertelig klar over hvorfor de behandler meg på psykehuset.
Akutt psykiatrisk har bestemt seg for at jeg har diagnosen Borderline (også kalt emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,
men bruker Borderline fordi det er kortere).
Setningen;
«All forskning tilsier at folk  med din
diagnose ikke har godt av å være innlagt.»
har fulgt meg veldig lenge.
Folk med min diagnose?!
Det er INGEN andre enn akutt psykiatrisk som mener at jeg har den diagnosen. Min behandler gjennom 3 år mente ikke jeg har den. Mine to nåværende psykologer som har kjent meg i snart 1 år mener ikke jeg har den. Langtidsavdelingen jeg var på i halvannet år mener ikke jeg har den. Min egen mor som er utdannet innenfor psykiatri
mener heller ikke at jeg lider av Borderline.
Jeg får altså ingen hjelp fordi det
menneskene på akutt psykiatrisk
behandler meg utifra en
diagnose som står på papirene mine,
de tar ikke med det faktum
at jeg ikke er en diagnose,
at jeg har individuelle behov,
og at folk med samme diganose
faktisk er individer.
Jeg har skrevet en egen post om dette,
denne finner du
her (Jasså, så du Borderline, du?)
Noen utdrag kommer her;

Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som Borderliner er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmordstrusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det liksom ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager. Selvskadingen har også blitt forklart som; dette er jo sånn dere holder på med, det er få som har anerkjent at smerten som ligger bak faktisk er noe jeg sliter med hele tiden, det er ikke noe som kommer og går i ustabilitet.
(…)
Men hva med hvor lite stabilt det blir å komme inn og ut av korte innleggelser flere ganger i måneden? Hva med langvarige selvmordstanker som blir bagatellisert ned til en “krise” som kommer til å gå over snart? Hva med at menneskeliv føler at ingen bryr seg nok til å bruke tid på en innleggelse på noen uker? Hva med selvskadere som føler at hele grunnlaget blir bagatellisert? Hva med de som blir stigmatisert med en lidelse og derfor blir behandlet som en enhet – selv om de er like forskjellige som individer som alle andre er? Hva med mennesker som dør eller nesten dør fordi de ikke får ha folk rundt seg når de trenger det? Hva med alle der ute som har blitt fått feil diagnose og dermed går glipp av verdifull behandling?
Hva med oss?

Minnene fra en time hos psykolog S begynner å komme.
En liten jente i en stor kropp sitter og gråter.
Det er noen minner som ikke vil forlate hodet til min vesle
hjelper, hun er ikke gammel.
Pappa var ekkel i badekaret, fikk hun endelig frem.
Helt siden psykolog S har fortalt meg hva den vesle i meg
sa har jeg bagatellisert det.
Det var vel ikke så ille.
Jeg var vel rundt 2 år, jeg vet ikke hvor alvorlig det var.
Jeg har jo mistenkt det, da jeg husker overgrep fra 5 års alderen,
og jeg har minst to deler under 4 år..
Jeg har tenkt at, sammenlignet med det andre jeg har vært gjennom,
var det sikkert ikke så fælt..
Men noe gikk opp for meg i går – selv om jeg tenker at det ikke var
så ille var det faktisk så alvorlig at jeg splittet meg, at jeg begynte å skape andre deler i bevisstheten som skulle ta seg av det.
Og det er ganske alvorlig når hjernen tyr seg til å splittes.

Noe mer slo meg.. Noe av det vondeste som har slått
meg på veldig veldig lenge…
Når overgrepene begynte i 2 års alderen og vi plusser
på M (overgrep i voksen alder) har jeg blitt misbrukt
i nesten 19 år! 19 år!

Det pluss to overfallsvoldtekter den siste tiden har gjort livet
mer eller mindre uutholdelig.
Som dere skjønte på siste post har jeg også
hatt bursdag i disse tider.
Det er en ekstra vanskelig tid..
Slangen brukte alltid min bursdag
som unnskyldning til å dra overgrpene
et skritt mot det verre..
Første voldtekt skjedde på 8 års dagen min,
første gruppe voldtekt skjedde på 9 års dagen min.
Hemmeligheten har også plaget meg noe voldsomt.
Livet gjør vondt.
Mens jeg var innlagt sist gang fikk jeg også melding av M..
Han kommer seg ikke inn der jeg bor nå, men
han skremmer vettet av meg..
Jeg vet han henger rundt her jeg bor,
jeg er redd han kommer etter meg snart.
Jeg føler meg lissom ikke trygg noen steder :(
Jeg fikk masse støtte av de på psykehuset da,
det hjalp masse.
De destruktive delene er veldig på banen.. Nå. for et par uker siden,
skjedde noe virkelig skummelt.. Og det verste var at det var ikke første gangen det skjedde :/ For femte gangen «våknet»
jeg opp i en bil på strøket. For de som ikke vet hva strøket er,
er det der de prostituertere  går.
Noen på innsiden savner sånn den
seksuelle selvskadngen de fikk
gjennom M at de oppsøker folk
som vil kjøpe sex.
Heldigvis har jeg alltid kommet til meg selv før
det har skjedd noe, men mennene blir som regel
ganske rasende, men har heldigvis aldri fulgt etter
meg mens jeg løper ut i natten.

Det er mye vondt i livet mitt for tiden
Nesten hver gang jeg er med folk
forbereder jeg meg mentalt på å si farvel.
Men overlevelsesinstinktet i mennesker
er sterkt, også i meg.

Så livet fortsetter..
Spørsmålet er hvor lenge..