Tag Archives: novelle

Kvinnen som ble tatt i hor.

For mange år siden skrev jeg en monolog, som jeg har fremført noen ganger. Dette er skrevet fra en av mine favorittfortellinger i Bibelen. Jeg nevnte historien i blogginnlegget under. Det handler om en rekke skriftlærde som ønsker å sette Jesus fast, så de tar med en kvinne som ble tatt i hor, som, i følge moseloven, skulle steines. I Bibelen ser vi mye av følelsene til de i folkemengden, og Jesu visdom. Men vi ser ikke så mye av kvinnens historie. Det er hennes historie jeg, med egne ord, ønsker å dele med dere <3 

Ikke alle kan navngi livsforvandlende øyeblikk. Finne sekunder som forandrer en. Det kan jeg. Livet mitt kan deles inn i to deler; før og etter Kristus. Fra fangenskap til frihet, fra mørke til lys. Livet mitt før jeg møtte denne mannen var preget av skygger og en evig tørste etter kjærlighet. Jeg var både foraktet og begjært. Jeg var den alle så stygt på og snakket stygt om, men som mennene kom til på nattestid. Jeg var den skitne skjøgen men ble likevel brukt til deres tilfredsstillelse. Jeg hatet det. Men likevel var det den lille delen av meg som hver gang lette etter et lite tegn av kjærlighet hos noen av mennene. Lette etter den følelsen av å være god nok for noen, selv om det kanskje bare var for et øyeblikk.

Dagen de tok meg har risset seg fast i minnet mitt. De fant meg med en av landsbyens gifte menn, og helvete brøt løs. De dro meg ut av huset etter håret. Spyttet på meg, bannet og hånte meg. De dyttet meg foran seg i folkemengden, jeg falt men de rev meg opp igjen. Jeg visste hva som skulle skje. De skulle drepe meg. Akkurat da føltes det likeså greit. Som om jeg ikke har tenkt tanken å ende dette livet selv. Men samtidig kjente jeg sinne blusse opp i meg.. Hvem er de til å dømme meg? Disse mennene ser meg kanskje som et objekt, men de anerkjenner ihvertfall at jeg er her. Dette er min måte å jakte etter en mulighet til å endelig føle meg elsket, endelig være god nok for noen. Hvordan kan de dømme meg? Et spark i siden rev meg ut av tankene mine, og jeg måtte kravle meg opp med blodsmak i munnen.  Folkemengden ble større og større. Blikkene var harde som stein, og ordene såret mer enn fysisk smerte noen gang kunne gjort. Vi nærmet oss tempelet da jeg plutselig hørte noen nevnte navnet Jesus. Hjertet mitt sank ned i magen min. Nasaréeren, han som de kalte Guds sønn. Jeg hadde for lengst gjort fred med at jeg ikke ville ha noe å gjøre med Gud, av den enkle grunnen at han helt sikkert ikke ville ha noe å gjøre med meg. Han må forakte meg mer enn det menneskene gjør, han som ser alt jeg har gjort. Gud må hate meg, og nå skal de sende meg til han? De tårevåte kinnene fikk elver nå, og jeg tryglet de enda høyere om å la meg gå. Dette orket jeg ikke. Men de bare hevet stemme sine for å drukne meg ut. Da vi kom inn i tempelet kastet de meg ned foran han. De tok opp steiner og gjorde seg klare til å ta livet mitt. En av våre kirkeledere hevet stemmen.

«Jesus, denne kvinnen er tatt på fersk gjerning i ekteskaps brudd! Moseloven forteller oss at vi skal steine slike kvinner.» Han smilte hånlig før han fortsatte.  «Hva syns du vi skal gjøre med henne?»
Ordene buldret over hodet mitt, og jeg kjente kaoset bre seg i meg. Jeg så ned på sandalene til nasaréeren, denne mannen som skulle bestemme min skjebne. Plutselig satt han seg på huk og møtte blikket mitt. Jeg skvatt til, og ventet fordømmelsen og hardheten jeg hadde sett i de andre blikkene. Men i stedet så jeg milde øyne, fulle av kjærlighet. Han kan ikke være Guds sønn, tenkte jeg med en gang. Hadde han visst hva jeg hadde gjort ville han aldri sett slik på meg.
Men så begynte han å skrive i sanden. Forferdet så jeg han skrive noen av tingene jeg har gjort, tankene jeg har tenkt. Han visste. Men etter at ordene var skrevet så vi sammen på vinden som kom å blåste hvert sandkorn vekk. Alt han hadde skrevet var borte.
De rundt oss begynte å bli utålmodige og krevde et svar.
Jesus reiste seg opp og så på dem.
«Den av dere som aldri har syndet kan få kaste den første steinen!»  Sa han.
Så satt han seg ned og så på meg igjen. Og da snakker jeg ikke om alle blikkene jeg har fått før, fordømmelse eller krav. Han  så meg. . det har aldri noen gjort før! I blikket hans så jeg kjærligheten jeg lette etter og bekreftelsen på at jeg var verdt noe. Han så så intenst, som om han lette etter noe i øynene mine. Så smilte han og begynte å skrive i sanden igjen, på samme sted som han hadde skrevet i stad. Men denne gangen skrev han mine håp og drømmer, alle tingene som kan gjøre mitt liv verdt å leve igjen. En etter en forsvant alle rundt oss.  Jeg så ned og tårene mine traff bakken. Men denne gangen var det av takknemlighet og undring. Jesus tok meg i hånden og reiste meg opp.
«Hvor er alle sammen,» spurte han. «Har ingen fordømt deg?»
«Nei, mester;» sa jeg, og møtte blikket hans gjennom tårene.
«Heller ikke jeg fordømmer deg,» sa han med en mild stemme. «Gå bort og synd ikke mer fra nå av.»
image

I once was lost but now I’m found
I once was lost, but now I’m found
so far away, but I’m home now
I once was lost but now I’m found
I once was blind but now I see
I once was blind but now I see
I dont know how, but when He touched me
I once was blind but now i see
(Jeg pleide å synge disse strofene på slutten av monologen. Det er tatt fra en sang av Casting Crowns, som heter; And Now My Lifesong Sings)

Historien står forresten i Johannesevangeliet, kapittel 8, vers 1-11 :)

Reklamer

Hvem er jeg?

Tenkte jeg skulle dele en novelle jeg skrev 2 år på videregående.

Hvem er jeg?

Hvem er jeg? Hva slags spørsmål er det? Tankene raser i et evig kaos, så jeg prøver å bli et med tomheten rundt meg. Prøver å fange tankene mine, men jeg klarer det ikke. Det har begynt å regne her jeg går, men jeg bryr meg ikke. Jeg får ikke Kato’s alt for ransakende spørsmål ut av hodet.

”Hvem er du egentlig, Camilla?”

Han hadde sett så intenst på meg, det var som om å han lette etter noe i øyene mine. Blikket hans hadde tatovert seg fast i sjela mi, og jeg har ikke blitt kvitt det. Jeg hadde tviholdt på maska, spøkt det bort pg funnet en unnskylding på hvorfor jeg måtte gå. Fiksa ikke at han var så direkte.

Hvem er jeg? Han veit da det. Jeg er Camilla og er 18 år. Jeg liker snowboard og  Lnkin Park. Jeg går alt for mye på tærne, smiler skjevt og ler hele tiden. Men, Kato har jo kjent meg lenge, han veit alt dette. Han må ha ment noe mer.

Regnet omslutter meg og vannet blander seg med tårene mine. Hvordan ble det slik? Jeg går litt fortere, vil fram, må fram, orker ikke dette.

Tankene ombringer det spørsmålet jeg fikk for noen dager siden. Hvem er jeg? Det er et komplisert spørsmål – jeg er ikke den bekymringsfrie jenta jeg velger å vise. Noen ganger føles det ut som om jeg ligger i fosterstilling bak smilet mitt.

Det er som om jeg er i et gammelt hus som stadig blir vedlikeholdt på utsiden, men råtner innvendig. Jeg jobber hele tiden med å male på smilet, men det er inni her jeg har gjemt meg.. Og her er det mange mørke, kalde rom, og de råtnet rundt meg. Til slutt gav gulvet etter, og jeg falt ned i kjelleren. Det er visst slik depresjoner slår til. Gradevis, så plutselig. Huset råtnet sakte, og så plutselig kollapset gulvet, og jeg falt. Det var da mørket begynte å komme for alvor. Da jeg begynte å legge meg i håp om å ikke våkne neste morgen. Da livet mitt ble konstant natt. Jeg veit jo at sola er der et sted, det er ikke det. Det er bare så lenge siden den har varmet meg.

Hvem er jeg? Jeg er som den smarte lille grisen i eventyret, han som bygget huset av murstein for å beskytte seg for ulven. Det er bare det at jeg har vært så utrolig redd for min ulv at jeg murte meg inne i et lite mursteinshus, uten fører og vinduer. Og her jeg sittet her inne, alene og uten lys, veldig lenge. Helt til Kato begynte å merke at jeg er veldig mye mer enn det jeg viser. Så vi begynt på snakke litt, han og jeg, og vi begynte å jobbe på muren min. forsiktig fjernet vi murstein for murstein. Hullene begynte å komme og lyset traff med små spede stråler. Noen mursteiner klarte jeg å dytte ut helt selv, andre duttet han inn. Noen steder var muren så tykk at jeg måtte dytte og la han dra ,eller omvendt. Men hullene begynner stadig å bli større, og lyset har begynt å treffe ting jeg har ikke orker å tenke på. Og snart er hellet blitt så stort at han kan se meg gjennom hullet, og det skremmer livet av meg. jeg er ikke klar for å bli sett for noe annet enn masken mi, og jeg veit ikke om jeg noen gang kommer til å bli det! Og jeg orker ikke slippe inn mer lys, som treffer det vonde.

Det føles ut som om jeg er på en liten øde øy, uten noe å overleve på. Jeg kan ikke bli her, det veit jeg. Da kommer jeg til å dø innvendig. Alternativet mitt er å svømme. Men jeg ser ikke noe land noe steder, og jeg er så redd for å drukne på vei til noe nytt å sete bena på.

Jeg ser meg rundt og innser at jeg har nådd målet mitt. Brua. Friheten. Jeg orker ikke fraværet av lys mer. Jeg orker ikke å tvilholde på maska. Jeg orker ikke ligge i kjelleren, det er så mørkt og kaldt og jeg er helt alene. Jeg fikser ikke alle hullene i muren min, jeg orker ikke møte blikket til noen gjennom hullene. Jeg klarer ikke legge på svøm kun i håp om å finne fastlandet jeg ikke aner om er der. Jeg orker ikke det lydløse ekkoet fra fortiden, smerten jeg ikke klarer å fange.

Hvem er jeg? Jeg er hun som maler på maska alle vil se. Jeg er jenta som ligger i fosterstilling bak smilet mitt, som har murt meg inne i frykt. Jeg stryker fingrene langs gjerdet skiller meg fra elva, skiller meg fra friheten. Frihet fra det ene jeg aldri har klart å rømme fra; meg selv. Jeg tar den ene foten på første steget mot hvile mens jeg stirrer ned i mørket. Vi passer godt sammen, jeg og mørket. Pusten min blir tyngre i det jeg rekker kroppen etter og klatrer på den andre siden av gjerdet. Elva buldrer tre meter under meg, men jeg er ikke redd. Jeg har en ro i meg som jeg aldri har hatt før.

”Hvem er jeg?”, hvisker jeg ut i tomheten. ”Jeg er ikke mer”

Og i det vinden stjeler mine siste ord, slipper jeg taket faller ned i mørket.

Jeg er ikke mer . . . .