Tag Archives: dikt

Dikt

Hei alle mine kjære lesere. Lenge siden sist nå! Jeg håper på å få postet litt mer fremover. Starter med et dikt jeg skrev en tid tilbake.

I know you know it all
But still let me explain
There’s a reason why I’ve been hiding
Because I’ve been living in shame

I’m sorry i don’t look that good
That my heart is torn
But still I hope you understand
I’ve been alone since I was born

image1

You’ll see I have my gards up
I’m suspicious all the time
But you see, I have lost so much
Of the things that should have been mine

Do you see the child that faces
Ridicule and hurtful words?
Being told they’re useless and not worth anything
Is all I’ve ever heard

I guess we may never understand
Why we go through so much pain,
All we can be sure of Lord,
Is your love remains the same

maxresdefault

I ask all the time,
through tears the questions ‘Why’
And where was God in the middle of my life?
Did He ever hear my cry?

I’m sure it must have hurt you, Lord,
To see your child in pain
And to see them still dealing with
Others inflicted sins in vain

 

I try to believe you love me
But I do have a plea
Jesus, just please remember
He also said he loved me

image1

 

Advertisements

Kvinnen som ble tatt i hor.

For mange år siden skrev jeg en monolog, som jeg har fremført noen ganger. Dette er skrevet fra en av mine favorittfortellinger i Bibelen. Jeg nevnte historien i blogginnlegget under. Det handler om en rekke skriftlærde som ønsker å sette Jesus fast, så de tar med en kvinne som ble tatt i hor, som, i følge moseloven, skulle steines. I Bibelen ser vi mye av følelsene til de i folkemengden, og Jesu visdom. Men vi ser ikke så mye av kvinnens historie. Det er hennes historie jeg, med egne ord, ønsker å dele med dere <3 

Ikke alle kan navngi livsforvandlende øyeblikk. Finne sekunder som forandrer en. Det kan jeg. Livet mitt kan deles inn i to deler; før og etter Kristus. Fra fangenskap til frihet, fra mørke til lys. Livet mitt før jeg møtte denne mannen var preget av skygger og en evig tørste etter kjærlighet. Jeg var både foraktet og begjært. Jeg var den alle så stygt på og snakket stygt om, men som mennene kom til på nattestid. Jeg var den skitne skjøgen men ble likevel brukt til deres tilfredsstillelse. Jeg hatet det. Men likevel var det den lille delen av meg som hver gang lette etter et lite tegn av kjærlighet hos noen av mennene. Lette etter den følelsen av å være god nok for noen, selv om det kanskje bare var for et øyeblikk.

Dagen de tok meg har risset seg fast i minnet mitt. De fant meg med en av landsbyens gifte menn, og helvete brøt løs. De dro meg ut av huset etter håret. Spyttet på meg, bannet og hånte meg. De dyttet meg foran seg i folkemengden, jeg falt men de rev meg opp igjen. Jeg visste hva som skulle skje. De skulle drepe meg. Akkurat da føltes det likeså greit. Som om jeg ikke har tenkt tanken å ende dette livet selv. Men samtidig kjente jeg sinne blusse opp i meg.. Hvem er de til å dømme meg? Disse mennene ser meg kanskje som et objekt, men de anerkjenner ihvertfall at jeg er her. Dette er min måte å jakte etter en mulighet til å endelig føle meg elsket, endelig være god nok for noen. Hvordan kan de dømme meg? Et spark i siden rev meg ut av tankene mine, og jeg måtte kravle meg opp med blodsmak i munnen.  Folkemengden ble større og større. Blikkene var harde som stein, og ordene såret mer enn fysisk smerte noen gang kunne gjort. Vi nærmet oss tempelet da jeg plutselig hørte noen nevnte navnet Jesus. Hjertet mitt sank ned i magen min. Nasaréeren, han som de kalte Guds sønn. Jeg hadde for lengst gjort fred med at jeg ikke ville ha noe å gjøre med Gud, av den enkle grunnen at han helt sikkert ikke ville ha noe å gjøre med meg. Han må forakte meg mer enn det menneskene gjør, han som ser alt jeg har gjort. Gud må hate meg, og nå skal de sende meg til han? De tårevåte kinnene fikk elver nå, og jeg tryglet de enda høyere om å la meg gå. Dette orket jeg ikke. Men de bare hevet stemme sine for å drukne meg ut. Da vi kom inn i tempelet kastet de meg ned foran han. De tok opp steiner og gjorde seg klare til å ta livet mitt. En av våre kirkeledere hevet stemmen.

«Jesus, denne kvinnen er tatt på fersk gjerning i ekteskaps brudd! Moseloven forteller oss at vi skal steine slike kvinner.» Han smilte hånlig før han fortsatte.  «Hva syns du vi skal gjøre med henne?»
Ordene buldret over hodet mitt, og jeg kjente kaoset bre seg i meg. Jeg så ned på sandalene til nasaréeren, denne mannen som skulle bestemme min skjebne. Plutselig satt han seg på huk og møtte blikket mitt. Jeg skvatt til, og ventet fordømmelsen og hardheten jeg hadde sett i de andre blikkene. Men i stedet så jeg milde øyne, fulle av kjærlighet. Han kan ikke være Guds sønn, tenkte jeg med en gang. Hadde han visst hva jeg hadde gjort ville han aldri sett slik på meg.
Men så begynte han å skrive i sanden. Forferdet så jeg han skrive noen av tingene jeg har gjort, tankene jeg har tenkt. Han visste. Men etter at ordene var skrevet så vi sammen på vinden som kom å blåste hvert sandkorn vekk. Alt han hadde skrevet var borte.
De rundt oss begynte å bli utålmodige og krevde et svar.
Jesus reiste seg opp og så på dem.
«Den av dere som aldri har syndet kan få kaste den første steinen!»  Sa han.
Så satt han seg ned og så på meg igjen. Og da snakker jeg ikke om alle blikkene jeg har fått før, fordømmelse eller krav. Han  så meg. . det har aldri noen gjort før! I blikket hans så jeg kjærligheten jeg lette etter og bekreftelsen på at jeg var verdt noe. Han så så intenst, som om han lette etter noe i øynene mine. Så smilte han og begynte å skrive i sanden igjen, på samme sted som han hadde skrevet i stad. Men denne gangen skrev han mine håp og drømmer, alle tingene som kan gjøre mitt liv verdt å leve igjen. En etter en forsvant alle rundt oss.  Jeg så ned og tårene mine traff bakken. Men denne gangen var det av takknemlighet og undring. Jesus tok meg i hånden og reiste meg opp.
«Hvor er alle sammen,» spurte han. «Har ingen fordømt deg?»
«Nei, mester;» sa jeg, og møtte blikket hans gjennom tårene.
«Heller ikke jeg fordømmer deg,» sa han med en mild stemme. «Gå bort og synd ikke mer fra nå av.»
image

I once was lost but now I’m found
I once was lost, but now I’m found
so far away, but I’m home now
I once was lost but now I’m found
I once was blind but now I see
I once was blind but now I see
I dont know how, but when He touched me
I once was blind but now i see
(Jeg pleide å synge disse strofene på slutten av monologen. Det er tatt fra en sang av Casting Crowns, som heter; And Now My Lifesong Sings)

Historien står forresten i Johannesevangeliet, kapittel 8, vers 1-11 :)

Behind the smile

Her er et dikt/sang jeg skrev da jeg var 14-15..

Det heter Behind the Smile

 

Behind the smile is a hurt lonely girl

Hiding her feelings from the rest of the world

Behind the mask is her world messed up

Behind the smile is the pain that won’t stop

 

She cries inside, but noboddy knows

She cuts her self, but not so it shows

 

Who knows her, who sees her

Behind her wall

Who cares that she feels

So worthless and small

 

Behind the smile is a girl stumbeling in the darkness

With no hand to hold, stuck in her own emptyness

Behind the smile is a fragile soul

Waiting for something to make her whole

 

She hates herself, but nobody knows

She’s so scared from her past, but not so it shows

i__ll_smile_for_you_by_chabruphotography-d2y3ias

 

Who knows her, who sees her

Who feels her pain

Who sees all the tears

She has cried in vain

 

She desperatly tries to cover her pain

Let noboddy see all of her shame

She smiles and she laughs

To convinse she’s okay

But she alone knows the pain

behind the play

Everyday she feels it,

not a day goes by

without that aweful feeling

of dying inside

 

Behind the smile are the scars she’s had to pay

It seems as they will never go away

Behind the smile is a heart that is torn

Behind the mask is a girl that sometimes

Wishes she was never born

 

Who knows her, who sees her

Crying at night

Praying that one day,

it will be alright

 

Behind the mask are the feelings

that never shows

Behind the smile is a girl

Noboddy really knows

It’s not your fault, it’s not your fault

«It’s not your fault, it’s not your fault»
They told the four-year old.
While she was struggling to understand
In this world that seemd so cold

«It’s not your fault, it’s not you fault
These these secrets that we share
And all though you die inside
I really don’t care»
barn hysj

«It’s not your fault, it’s not your fault»
He whispered to my five-year old ear
While he let me know what I had to do
I’s everything i feared

«It’s not your fault, it’s not your fault»
As he undressed my six-year old body
And you gave me so many pills
To drug me down and keep me groggy

«It’s not your fault, it’s not your fault»
I was no seven of age
I was trying to break free
But the kept me in their cage

«It’s not your fault, it’s not your fault
But you have to go with this man
Your seven year old body has to satisfy him
Because you fear who I am»

«It’s not your fault, it’s not your fault
But I’ll use you as my doormat
Let me molest you’re little body
It’s the only thing you’re good at»

«It’s not your fault, it’s not your fault
Now quickly remove your clothes
You’re pretty much my property now
That’s just the way it goes»

The_window_broke_into_pieces_I_by_whiteviolet

«It’s not your fault, it’s not your fault»
That my eight-year old body got raped
The feeling of splitting in half
And that’s how my heart got shaped

«It’s not your fault, it’s not your fault»
The nine-year old with bloody underwear
With no idea where to turn
And no one to really care

«It’s not your fault, it’s not your fault
It’s just that you’re so ugly
Of course we have to tell you
And you are so chubby»

«It’s not your fault, it’s not your fault
But you can’t eat with us
We loose our appetite by looking at you
And don’t you dare try to sit with us on the bus»

«It’s not your fault, it’s not your fault»
I am the age of ten
They had abused me
For so long then

«It’s not your fault, it’s not your fault
That your mom and dad is screaming in the living-room
All this time you’re wishing
You’d never left her whom.»

divoce

«It’s not your fault, it’s not your fault»
My first baby you killed
Did you know I really loved her?
But you did’t care about my will

«It’s not your fault, it’s not your fault
You can’t even kill yourself right?
You are such a failure
Just stod putting up a fight»

«It’s not your fault, it’s not you fault
But you are in my power
You’ll always be mine
every minute, every hour»

«It’s not your fault, it’s not your fault»
My second baby come and went
You killed that as well
Not a thought on it you spent.

abortion

«It’s not your fault, it’s not your fault»
So many men have harmed me
It feels like I deserve it
Is suicide the only key?

«It’s not your fault, it’s not your fault»
The bruises on my inner-thigh
Did you know that they hurt so much
That all I did was cry?

«It’s not your fault, it’s not your fault
Now hurry up and remove your clothes
You are pretty much my property
But that’s just the way it goes»

«It’s not your fault, it’s not your fault»
But I carry all the shame!
I’m the one you blamed
And my heart was your aim

shame red«It’s not your fault, it’s not your fault»
Then why didn’t they show me that?
All my tears just let you
to call me a little brat

«It’s not your fault, it’s not your fault
I didn’t mean to cause you harm»
Who are you trying to fool?
You’re the reason for the scars on my arm

«It’s not your fault, it’s not your fault»
Am I supposed to find that out on my own?
How can I do that?
Blaming myself is all I’ve ever known

«It’s not your fault, it’s not your fault»
I wish you had told me that then
Maybe I’d be better of
Not so scared of men

«It’s not your fault, it’s not your fault
Is it me you blame?»
No, it is myself I blame
And I swear to you, I’ll never trust again.

© Fragile 2013

Stemplet for livet..

Forrige uke hadde jeg en samtale med Psykolog V
som jeg har hatt lyst til å skrive litt om..

Mobbingen..

Det fikk meg til å tenke litt på hvordan ting hadde vært hvis jeg «bare» hadde blitt mobbet eller «bare» blitt utsatt for overgrep.. Et av tingene jeg tenkte på da var hvordan selvbildet mitt har blitt formet.. Folk forteller meg at jeg er normalvektig, likevel er jeg tilbake der at jeg sliter sånn med kroppen min at jeg går med 3 hold in’s (sånn som går fra knær til under puppene som strammer for å at jeg skal se tynnere ut) og at jeg ikke klarer å dusje uten å dekke til speilet eller/og skru av lyset.. Jeg lurer på om selvbildet hadde vært like ødelagt hvis jeg ikke hadde kun hadde blitt utsatt for overgrep.

Okei, tilbake til samtalen, rundt mobbing. Dette har vært et tema jeg ikke har skrevet så mye om her inne.. Grunnen er at jeg har vel trodd jeg hadde snakket meg litt ferdig rundt det.. Det tok tross alt ganske mange år før jeg innrømte at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, før dette var mobbingen alt jeg snakket om når noen lurte på hvorfor jeg slet.. Selv de første gangene jeg var inne i psykiatrien sa flere at de syntes jeg hadde kjennetegn til seksuelt misbruk, men jeg blånektet.. Før jeg kom i psykiatrien hadde jeg og noen få å prate med, slik som lærere eller ungdomsledere.. Også der var det eneste jeg nevnte mobbingen. Første gang jeg var i nærheten av å innrømme noe var da lærer S på folkehøyskolen spurte meg og jeg måtte gi etter for hulkene som kom. Jeg svarte aldri på spørsmålet hans, men tror han skjønte svaret.

Så, som jeg har sagt så føler jeg meg litt ferdigsnakket ang mobbingen, men har bestemt meg for å dele litt med dere allikevel..

Mobbingen begynte for meg i 2. klasse… Det begynte med navn kalling.. Pga overgrepene var jeg nok litt svak i utgangspunktet, slik at jeg var et lett bytte.
Jeg husker godt dagen i 2 klasse hvor jeg nettopp hadde fått en kjempefin fargelegging-bok som jeg var kjempestolt av.. En av de kule jentene spurte
om hun ikke kunne låne den.. Jeg ble veldig glad over at hun ville låne den,
ble nesten litt stolt over at noe jeg hadde var bra nok for henne.
Men hun tok den tilbake til guttene der de først klusset ned alle sidene.
Jeg trengte noen som tok i  mot tårene mine. Det hadde jeg ikke..

Allerede i 4 klasse begynte de og prente inn i meg hvor stygg jeg var.
Guttene sa «æsj», hver gang jeg kom inn i klasserommet.
Jeg hadde ingen venner i klassen, og de jeg hadde utenom klassen var redde for å være med meg i frykt for at de skulle bli mobbet selv.
Jeg hang i beina til læreren i friminuttet.
Etterhvert dukket delpersonligheten Jostein opp.
Han kunne ta igjen fysisk,men han tapte alltid, de var for mange for han.
Det toppet seg i 5 klasse.
Jentene hadde mobbet slik jentene gjør, ved utestenging,
baksnakking og vonde blikk.
Men nå begynte de å bruke meg som straff for guttene. De kunne si;
Bare pass deg, ellers får vi Fragile til  komme å ta på deg!!
Guttene kunne går langs veggen i hele klasserommet for å unngå å måtte gå forbi min plass. Når jeg jeg var på lag med de i gymmen og kastet ballen til de skrek de alltid æsj og løp unna ballen.. Jeg husker jeg prøvde å si ifra hjemme, men jeg fikk kun høre at det var jo min feil at jeg ble mobbet..
I 5 klasse var da første gangen jeg var nære et selvmord. Jeg hadde hatt lyst til å dø før det, men i 5 klasse var første jeg holdt på å gjøre noe med tankene..
Jeg skrev også et brev til læreren min og sa at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre lengre, at jeg ikke orket å ha det slik.

Tingen var bare at han var veldig opptatt av å være kul i øynene til gutta i klassen. Han sa en gang; «Hei folkens, drit i å mobbe Fragile, da..» Det var den ene gangen han prøvde og de hørte jo ikke på en sånn beskjed..

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det er at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.
Læreren fulgte ikke så godt med der, så flere ting skjedde i de timene..
Jeg husker jeg satt å jobbet med oppgaven min da det kom 3 gutter bak meg.
To holdt meg fast, mens tredjemann surret en bred stor pakke med svart teip rundt hodet og ansiktet mitt.
Du er så stygg at vi orker ikke se på deg mer!
Sa han som surret med latter i stemmen..
Da kom tårene for full guffe..
Læreren kom, men jeg sa jeg var med på det, at det bare var tull og at grunnen til at jeg gråt var at det var så vondt å rive teipen ut av håret.
Lurer på om hun skjønte at det ikke var grunnen til at jeg gråt..?
8ende og 9ende klasse ble jeg kastet ut av klasserommet i friminuttene fordi de sa de mistet matlysten av å se på det stygge tryne mitt.
Jeg kunne gå mellom to klasserom uten å få slengt etter meg hvor
stygg jeg var. Det tar på! De stempelene går ikke bort med det første..
De ble også fysiske etterhvert. De så hvor redd jeg ble da de tok på meg, så de trengte meg opp i hjørner og tok meg over alt. Det var helt grusomt :(
Mobbingen gav seg heldigvis på VGS.. Jeg hadde ikke «status» nok til å være en av de kule, men det brydde jeg meg egentlig lite om.
Jeg var bare uendelig glad for at det verste gav seg..
Men likevel er det vanskelig å bli kvitt de stemplene de gav meg :(

Som jeg skrev i begynnelsen av innlegget, så lurer jeg veldig på hvordan jeg hadde blitt hvis jeg ikke hadde blitt mobbet. Jeg har en liten teori om at hvis jeg ikke hadde blitt tråkket på der hadde jeg kanskje vært sterk nok til å si ifra ang overgrepene. Hvis jeg ikke hadde fått prentet inn daliglig på skolen(og hjemme, for den saks skyld) at jeg ikke var verdt noens tid så hadde jeg kanskje turt å si ifra til noen om det ekle som skjedde i den kjelleren.. Hvis noen fortalte meg at jeg var verdt nok til å ha det bra så kanskje ikke det trengtes en graviditet får overgrepene var ble stanset..


Jeg merker også veldig det med selvbildet.. Som jeg skrev før takler jeg ikke speil for tiden.. Det er to speil som jeg bruker på rommet mitt og på badet på skjermet, vi har teipet håndklær foran begge speilene fordi
jeg takler ikke  se på meg selv.. Jeg hater hvert cm av kroppen min,
og orker ikke bli minnet på hvordan jeg ser ut..
Jeg lurer på om jeg hadde sett anderledes på meg selv om jeg «bare» ble utsatt for det ene og ikke det andre.. Tenk at hvis jeg hadde blitt godtatt og blitt behandlet som om jeg var verdt noe, kanskje jeg hadde klart å si ifra om overgepene? Eller kanskje jeg ikke hadde vært så lett bytte for mobberne dersom jeg ikke hadde blitt utsatt for noe fra før av?

Her kan man fundere i det uendelige..
Jeg har uansett lyst til å avslutte med et dikt jeg skrev..

Dette ble skrevet i en bildeterapi time, det vil si at jeg hadde kun rundt 20 minutt på meg, ergo-jeg er ikke heelt fornøyd.. Men tenkte jeg skulle dele det med dere allikevel ♡

God nok…?

Krav og skuffelser møtte jeg
Harde ord som såret meg
Jenta listet seg stilt på tå
Pappa, er jeg god nok for deg nå?

Hva enn jeg gjør blir det ikke nok
Smerten gjemmes under et lokk
Ordene deres står så hardt
Er jeg verdt å elskes snart?

Det fortsetter, finner aldri roen
Kan jeg ikke være god nok for noen?
Til gutter ga jeg min nakne kropp
Mens øyene skriker; er jeg nok?

Jeg skjulte deres handlinger bedre enn dere
For at ingen skulle vite hvor håpløs jeg var, ingen flere
Armene sliter med å masken bære
Smilet blir trøtt, vil jeg aldri lære?

Arene inni meg var større en de på armen, Jeg skulte begge to
Så dere smerten bak munnen som lo?
Tullet og fjåset, var «med» på alt
Så dere alle gangene jeg falt?

Samfunnet krever; slik skal du være
Av skole, media, og skal du lære
Men bak syltynne kvinner, bøker og klær
Hviskes en sår stemme, kan jeg være slik jeg er?

Armene blir kuttet, livet renner ut av meg
Endelig kan jeg bli kvitt livet jeg er så lei
Igjen ligger en livløs kropp
Til ei jente som aldri ble god nok

© Fragile 2010

Troen min.. ♡

Jeg har sagt for en stund siden at jeg skulle
bruke litt tid på å skrive om troen min..

Dette har vært vanskelig for meg..

Det er ikke fordi jeg syns det er flaut å være kristen, jeg er stolt av det..
En grunn er at jeg føler at jeg setter Jesus i et dårlig lys..
At folk som ikke tror tenker;
Jesus kan jo virkelig ikke finnes når Han ikke har hjulpet henne mer,
hun hadde klart å finne ro i han i stedet for å skade seg
hvis Han hadde fantes.

eller
Hva slags Gud er det som lar en som stoler på Han gå gjennom noe sånt..

Må bare understreke at det er ikke noe fra Bibelen eller noe jeg har følt Han har sagt til meg.. Dette grunner i min skam, ikke Hans..

En annen grunn til at dette er så vanskelig å skrive her
blir at det plutselig blir så virkelig.
Jeg har delt det, det er ikke bare tanker i hodet mitt lengre – det finnes.

Troen min har alltid vært viktig for meg..
Den har alltid hjulpet.
Jeg har aldri klandret Gud for det jeg har opplevd.
Jeg mener at det er mennesker som har valgt å gjøre
disse tingene med meg og at Gud ikke kan klandres for menneskers feil..
Mange kan nok si at de ikke forstår hvorfor han ikke grep inn..
Jeg ikke dette var Guds plan, men jeg tror at Han alltid kan bruke
vonde ting som har skjedd.. At fordi jeg har opplevd hva jeg har opplevd
kan brukes til å hjelpe andre som har opplevd lignende ting.
Han kan alltid bruke noe vondt og snu det til noe godt.
Troen har alltid vært der, den har viktig og den har vært positiv.

Likevell, etter M (pågående overgrep) skjedde det noe.
Det gikk noe opp for meg..
Hver gang ting har begynt å lysne skjer det noe vondt.
2 av overfallsvoldtektene skjedde når jeg endelig begynte
å senke skuldrene litt..
Ting i barndommen ble alltid raskt verre etter jeg hadde
begynt å få litt håp..

Jeg husker jeg snakket med psykologen om det..
Før det med M hadde det endelig begynt å se litt lysere ut..
Jeg hadde mer overskudd, ting fungerte litt mer i hverdagen og
barndommen var litt med på avstand.
Så. PANG. Ny overgriper som forgrep seg på meg flere ganger i uka.
Jeg husker jeg sa til psykologen;
«Det er som om universet om og om igjen vil minne
meg på at jeg ikke er verdt nok til å ha det bra.
Endelig gikk det litt oppover, det er som universet sier; Ha, jeg SA du ikke var verdt noe, selvfølgelig vil vi minne deg på at du ikke fortjener å ha det bra!»
Da sa psykologen noe som banket meg ned i støvlene.
«Men Fragile- du tror ikke på universet du-du tror på Gud!»
Det satt meg helt ut.
Var det slik at jeg følte at det var Gud som ville
fortelle meg at jeg ikke fortjente å ha det bra?

Det er dette som har slipt ned hjernen min det siste året..
Jeg vet jeg tror..
Men hadde kanskje vært lettere å ikke gjøre det?
Det er mye vanskeligere å tenke at Gud
har gjort det enn at universet har gjort det.

Bah, ordene stokker seg litt her jeg sitter..
Jeg skrev et dikt for ikke så lenge siden det..
Og det slutter bra, så det betyr vel at det er mer
positive enn negative tanker for tiden! :)

(Jesus sine ord er grønne, mine er rød)

Quietly I stumble towards Your throne
Though You’re here I’m feeling desperately alone
I don’t really dare to look You in the eye
I want to look up, but instead I hide

You walk down to me, get on Your knees
You whisper; sweetheart, talk to me – please
I look up and I see Your eyes so mild
And then You give me the kindest smile

I try to put together the words I want to ask
Try to let you see my pain, not just a mask
Jesus, there’s something I can’t figure out»
I look to you and through my tears I shout;

How can You still want me,
When I always have turned away
How can You still want me
I don’t understand why You’d stay..

I cry; I can’t live through this pain anymore
You say; I’ll give you everything to live for
But Jesus- I can’t see you where you are
You reassure me – you are not far

I see the shaddows of my past everywhere
I cry out to you – you don’t seem to care
You say; I have felt every tear you have cried
I thought of you the very day I died

When you are followed everywhere by the footprints of your past
I will walk ahead and make footprints that will last
Because of your pain I can make you strong
I will help you to right every wrong

I know humans have caused you great harm
But I can translate the scars on you arm
Even though they’ll always remind you of your past
We’ll heal it together and our victory will last

Sweetheart, there’s something you need to understand
Your worth can never be measured by man
When they showed you that you’re worthless, they really lied
Your worth was measured the day that I died

But Lord, I doubt that you’re promises include me
It seems like everyone else is set free
You look at me with pride and with a smile you set;
Your testimony just isn’t ready yet!

You will one day declare yourself set free
Just be patient, you will see
I promise your testimony will grow strong
And you’ll now it’s with me you belong

I have taken your wounds to the cross
All abuse, fear, pain and loss
Every obstacle we will climb
And you’ll be mine for all time

‘© Fragile 2012

Self-injury awerness day

I dag, 1 mars, er det self-injury awerness day, altså skal det i dag gjøres folk oppmerksomme på dette problemet.. Jeg har vært veldig ambivalent ang å tildele en post til å informere om selvskading, mye fordi det er en smitte effekt rundt dette. Dette er ikke fordi jeg tror noen syns det er «kult» å skade seg, men fordi det finnes mange som har det utrolig vondt psykisk og tenker at;
hm, kanskje selvskading hjelper for meg også?
Jeg har vært litt skeptisk til å at det før jul kom en bølge i media rundt en del som skadet seg. Jeg syns det er kjempeflott at det spres mer informasjon da det desverre finnes en del der ute som fortsatt tenker at selvskading handler om oppmerksomhet!
Det dumme er at det blir litt som en alkoholliker ble tildelt et medium for å dele alle grunnen til hvorfor en drikker, altså hvorfor det «hjelper»  å drikke. Hvis feks dette menneske står frem og sier;
det er så deilig når angsten slipper etter noen flasker alkohol,
er jeg redd at flere med angst tenker;
kanskje min angst blir bedre hvis jeg tar noen øl!

Jeg vet at mange av mine lesere siter psykisk, og jeg har vært redd for at om jeg skriver om det gir jeg videre mine (destruktive, lite gjennomtenkte og ikke langsiktige) «tips» for hvordan jeg kommer meg gjennom smerten..

Min selvskading begynte før jeg visste at noen andre gjorde det, men min kutting kom da en venninne snakket om hvor mye det hjalp for henne. Jeg tror nok at min selvskading hadde tatt meg til kuttingen før eller senere, men første gang jeg kuttet meg var det fordi I hadde sagt at det fungerte. Jeg var helt fra meg av psykisk smerte og jeg prøvde.

Jeg har derfor vært veldig frem og tilbake om jeg ønsker å blogge om dette.
Jeg har bestemt meg for å gjøre det, men jeg ber deg om dette; vurderer du å starte så er kanskje dette en post du vil unngå å lese.. Jeg vil også gjerne at du sender meg en mail på itsafragilelife@hotmail.com, jeg vil gjøre alt jeg kan for at du ikke tyr til dette. Er det noe her i livet jeg angrer på så er det det valget å begynne med selvskading.. Jeg vil gjerne hjelpe deg slik at du ikke tar de samme valgene som gjorde livet mitt vanskeligere.

Ta kontakt..

Nå som det er sagt kan jeg begynne å komme med den infoen jeg ønsker..

Definisjoner
Selvskading kan ofte omtales som som bevisste selvdestruktive handlinger uten hensikt av å dø. Det er klart mye kan ses på som selvdestruktive handlinger, som å røyke, drikke eller spise mye usunn mat, men dette blir blir noe som kalles ikke-dirkete selvskading. Dirkete selvskadig/villet egenskade blir da det mange tenker på som selvskading, som kutting, brenning, slå hode i veggen, overdoser(som ikke er i hensikt å dø), klore, lugge og bite seg selv osv.. Ting som spiseforstyrrelser kan også være i hensikt av å selvskade, men jeg kommer til å snakke mest om de først nevnte,.

Meg og selvskading
Jeg begynte å selvskade da voldtektene begynte, altså i 9 års alderen. Jeg slo hodet i veggen mens de holdt på fordi jeg ønsket å fokusere på smerte i hodet i stede for smerten de påførte meg.  Det var også en desperat måte å beholde kontroll på fordi smerten i hodet var smerten jeg hadde kontroll over. Første gang jeg merket at det hjalp med kutting var vel egentlig en gang jeg  barberte leggene, men bevisst kutting startet ikke før jeg var 14 gjennom erfaringene til venninne I. Det begynte med veldig uskyldige risp, men ble verre. Det ble heldigvis ingen sår som trengtes å sy før jeg ble 19..
Grunnene til at jeg skader meg er flere.
Hovedsakelig er det av den enkle grunn at hjernen klarer bare å ha hovedfokus på en smerte av gangen(det lærte jeg på serien House faktisk). Når jeg skader meg kan jeg la hjernen fokusere på den fysiske smerten, ikke bare den overveldende uutholdelige smerten inni meg…
En annen setting jeg skader meg i er når jeg er veldig dissosiativ. Da kan jeg slite veldig med å skjønne hva som er nå og hva som var da. Jeg kan lukte, føle, se og kjenne alt jeg gikk gjennom under overgrep, og jeg faller helt tilbake i overgrepet. Enten det ellers så blir jeg så fjern at jeg blir nummen, jeg kjenner ingenting. Da blir det slik at når jeg skader meg tar det meg tilbake til virkeligheten. Jeg kan fokusere på at det såret jeg får her og nå hadde jeg ikke når jeg var liten. Jeg kommer i kontakt med kroppen og med nåtiden.
Det med å straffe seg selv bruker jeg sjelden ,men jeg vet at en del av del-personlighetene bruker selvskading som straff..Blir litt som jeg har beskrevet før, hvis man konstant går rudt med dårlig samvittighet kan det hjelpe å bli straffet. Litt som en som etter en fengselstraff har ”gjort opp for seg”. Jeg går rundt med skyldfølelse ovenfor det vonde som skjedde meg når jeg var liten og det at jeg straffes gjør at jeg kan slappe av litt, fordi jeg er ”skuls” med livet.. Jeg husker også noe av det første jeg sa etter at noen hadde oppdaget selvskadingen;
Når du hater noe ønsker du å ødelegge det..

Det finnes også fysiologiske grunner til selvskading.
Når kroppen blir utsatt for skade sender den ut noe som kalles kroppens egne smertestillende; endorfiner. Det kommer også etter feks e veldig hard treningsøkt, men også da etter selvskading. Det at den kommer kan gi en ro mange leter etter.

Det vondeste jeg hører er; gjør du det for oppmerksomhet?
Faktum var at det tok 3 år før jeg sa noe i det hele tatt. Mange forbinner selvskadingen sin med skam.. Jeg skammer meg enormt.. Det at jeg ikke har klart å takle det på en annen måte blir nok samme skammen som en rusmisbruker eller alkoholliker har.. Man føler seg svak fordi man ikke har klart å mestre smerten på en annen måte enn noe så destruktivt..

Jeg sliter med å vise arr på grunn av skammen.. Likevel har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal skamme meg for alltid! Disse arrene er battlescars.. Disse sårene har jeg brukt for å overleve! Det kan være vanskelig å forstå den setningen, men når jeg har skadet meg har det vært for å orke litt mer av livet, det har vært for å overleve.. Jeg vil gjerne ta en tatovering når arrene er klare for det. Det skal det stå dette;

Dette ble tatt av mine armer i sommer. Dette leder meg inn på det jeg vil avslutte med. Dette gjør jeg for at ingen skal tenke at det er en ”god” idé å bruke sevskading som mestringsstrategi. Selvskading er det dummeste jeg noen gang har startet på. Jeg angrer veldig, hver dag. Alle jeg har snakket med om selvskading sier dette; det eskalerer alltid. Jeg begynte med saks som så vidt laget merker og på et så lite område som kunne dekkes av et svettebånd. Nå har arr over hele armene mine, jeg hatt kutt som er så dype at jeg har fått permanente skader. Jeg har måttet opperere for å sy sammen igjen en sene. Jeg har mistet følelsen steder på armene mine fordi det er kuttet så mye. Jeg har så tykk arr hud at det er et mareritt å sy enkelte steder. Jeg har truffet nerver slik at får jeg et trykk på feil sted på armen skyter det smerter opp i hele hånden. Ikke minst, jeg ser ut som jeg gjør. Jeg kan ikke ha et plagg uten å tenke på hvordan jeg skal dekke arrene. Dette er merker som må være med på bryllupdagen min, dagen hver jente bare vil se pen ut. Jeg må tåle at mine fremtidige barn og venner lurer på hva som har skjedd med armen min – det er ikke et morsomt spørsmål å få av en 3 åring. Jeg regner med at jeg ikke kommer til å dekke til armene resten av livet, og da ka jeg oppleve at armene mine blir første innstrykket, at folk stirrer blir en del av min hverdag.

Jeg sier ikke dette for at noen skal syns synd på meg, dette er selvforskyldt.

De jeg skriver dette til er de som har uutholdelige liv og leter etter en måte å lindre det på.
Ikke gå ned den veien jeg gjorde.

Er det noen som har noen spørsmål så bare kommenter her, så skal jeg prøve så godt jeg kan å svare. Leter du etter litteratur kan jeg anbefale ”For å overleve – en bok om selvskading” av Sofia Åkerman. Det er den eneste fagboken jeg har lest, er det noen som har noe å tilføye så gjør det i kommentarfeltet så legger jeg det til! :)

Jeg velger å avslutte med noe av mitt eget, bilde jeg har redigert, tekst jeg har skrevet(har brukt det diktet før, men siden jeg tilegner dette innlegget til selvskading er dette som beskriver selvskading best av alt jeg har skrevet. Husk copywright folkens!

Translations of an arm

The wounds on my arm screams of my pain
The pain to deep for tears to contain
The pain to strong for words to explain
The scars from my war will always remain

The scars on my arm represent my fight
The days when victory seems out of sight
The times when I can’t see any light
I’m searching for dawn, but is living in the night

My arm tells the story of a tormented mind
I’m looking, searching for light I can’t find
I’m begging, pleading life to be kind
Walking here on my thin thin line

The pain is too much for me to bear
my thoughts are so consuming I can’t find air
I can’t find anyone to really care
The echo of my past is all i hear

Don’t look surprised, see as I see it
When you hate something, you want to destroy it
When the pain is to strong, you try to mend it
This emotional chaos, I need a break from it

So as I surrender to the knife,
My last words seems to fit
That bittersweet voice whispers;
Note to self;
It’s because you’re worth it!

© Fragile  2009