Vi vil ut!!
Vikar i dag var en jeg bare har møtt et par ganger. Veldig overfladisk samtale, bare om praktiske ting egentlig. No more skjermings for Fragile, high five! ;)
Skulle likevell gjerne ut, for svingende! Av litt for mange forskjellige grunner, det er nesten like mange grunner som det er personligheter.
Cecilie er en av de konstruktive. Hun vet at det hjelper på bulimien å begynne et måltid ikke skrubbsulten, så jeg pleier å ha frukt og yougort i kjøleskapet som jeg spiser før hvert måltid, slik at jeg ikke skal overspise så veldig.
Veldig mange vil ut å dø. Få det overstått. 3-4 har skreket i dagesvis, prøver å få meg til å prøve å overtale psykehuset til å la meg dø. Yeah, like that’s gonna work.
Mange vil ut å skade. Men det er ikke de som skremmer meg.
Så er det noen som er så destruktive at det skremmer meg.
Lise, Mari, Sinna og prinsesse (under 7 år alle sammen) snakker om slemme mannen. De vil oppsøke noen som kan drepe oss. Marte prøvde det med M, men hun fikk han ikke sint nok. Jeg vet ikke hvor de har tenkt til å oppsøke denne slemme mannen, eller om de vet hvem det er. Men om de tar meg med til noen heeavy kriminelle miljøer kan jo andre ting skje enn å bli drept :(
Marianne skriker etter å ikke skade selv, men å la andre skade. Oppsøke strøket, M, hva som helst som kan skade, voldtekt.. Hun har brukt seksuell selvskading veldig mye som straff, som jeg har skrevet litt før.. At etter noen har skadet oss på en slik måte gjør opp for noe av det som skjedde når vi var små, vi soner, samvittigheten blir ren for et øyeblikk.
Hanna er bare så despereat etter å være god nok for en mann. Men å bli voldtatt er den eneste måten noen noen gang har sagt at jeg strekker til. Eneste måten menn har vist kjærlighet. Eneste gang jeg har følt meg god nok for noen er etter en voldtekt. Sykt, men sant. Det nærmeste jeg har kommet å føle meg elsket. Leter etter hvilket som helst tegn etter kjærlighet. Dette har alteregoet Hanna tatt.
Igjen går vi også tilbake til Miriam, der smertefulle kjente erfaringer er bedre enn ukjente nye.
Jeg er redd for hva som skjer, hvem som tar over. Jeg VIL ut, men kanskje det ikke var så dumt å vente litt. Hadde talen klar for hva jeg skulle si før jeg løp (de kan ikke løpe etter, de må bare ringe portvakt eller politi).. At jeg ikke skulle prøve å dø(selv), men at jeg bare trengte å være alene.
I morgen derimot skal jeg ut. Hjem, med en ansatt, pakke. Det må jo bare gå bra. Vet ikke om jeg skal prate med kontakten min om dette eller ikke. Hadde vært godtå ha en alliert, men kan ikke ta sjansen på å ikke få dra!
Uff, valg, valg, valg….!!!!!
It's a fragile life 