Tag Archives: min historie

So starved by love that I’ve become delusional?

Posted on 31. juli 2022 | Legg igjen en kommentar

Ooooook. Karina her. Okey, dette er litt teit. Men Fragile (eier av bloggen, vår hovedpersonlighet), ville jeg skulle skrive litt. Så skal prøve. Presenterer meg litt mer lengre ned. Så de små delene (del-personlighetene kalles deler, Edit Fragile) så en film de elsket. Egentlig skulle min del være en del av den teksten til alle, men jeg ville representere meg selv, ikke alt våset til de små. Filmen heter Encanto, og jeg gidder faen ikke gi noe referat, se den sjæl. Men det er da en sang fra filmen jeg har valgt ut, da vi skulle gjøre det. Jeg valgte denne, som da er fra en av rollene i filmen som har gaven å være kjempesterk, og får mye press på seg. Fragile og Cecilie identifisere seg også i deler av denne, det får de ta senere.

I’m the strong one, I’m not nervous
I’m as tough as the crust of the Earth is
I move mountains, I move churches
But I’m ashamed, ’cause I don’t know what my worth is
I take what I’m handed, I break what’s demanded, but
Under the surface
I feel berserk as a tightrope walker in a three-ring circus
Under the surface
Was Hercules ever like, «Yo, I don’t wanna fight Cerberus?»

For dere som ikke har møtt meg; hei, jeg heter Karina og jeg er en av delene til Fragile. Vanligvis er jeg mye mer aggressiv, men tror Fragile planla at jeg skulle skrive dette på våken nattevakt, så jeg ikke orker å gå i forsvar med en gang du leser navnet Karina. Jeg er jo hun som stadig utsetter kroppen for overgrep, som kutter og kaster opp. Anyways.
Det var denne teksten over her, da.
Ja, for jeg er den sterke, den tøffe. Som ler voldelige menn rett opp i trynet. Som oppsøker menn jeg vet kommer til å voldta kroppen. Jeg kommer til å forklare litt hvorfor jeg ønsker at kroppen skal skades litt lengre ned her.
Jeg har gjort om teksten litt over her. Originalt fra filmen er det; And I glow ’cause I know where my worth is. Jeg skrev; But I’m ashamed, ’cause I don’t know where my worth is
Jeg vet nemlig Ikke hvor verdien min ligger. Ligger den hos mennene som bekrefter at jeg er verdt nok til å bli brukt? Fordi det er bedre enn å være ubrukelig…ikke sant? Ligger verdien i å la folk behandle meg som jeg føler meg? Ligger verdien i å være den ødelagte, så de andre delene slipper å være det? I å føle meg attraktiv for noen, selv om de kun ønsker å voldta?

Hvis du ikke vet hvem Cerberus er, er det en trehodet hund som jeg da spør om Herkules bare; I dont need this shit, jeg gidder ikke, vil ikke kjempe han. De tre hodene jeg må kjempe representerer tre ting, tre ting som gjør at jeg utsetter kroppen for overgep.

1. At jeg misbrukes for å bekrefte at jeg er like verdiløs som jeg vet jeg er
Jeg liker arrene vi har på kroppen etter selvskading. Det er et bevis! Det er veldig viktig for meg at folk ikke tror jeg at vi (alle oss delene) fortjener å ha det bra. At jeg vet jeg er verdiløs. Dette vises også når jeg oppsøker overgrep. Selv om jeg finner mennene, er det aldri frivillig sex, alltid voldtekt. Men det er noe i meg som gjør at det føles riktig å bli misbrukt, fordi da føles det på utsiden sånn jeg føler det på innsiden. At jeg ikke fortjener bedre, ikke er verdt mere. Som jeg nevnte med dette med arrene, så vet de at jeg er verdiløs. Jeg vil at noen skal behandle meg som jeg føler meg, som jeg vet jeg er; ingenting. Det blir en bekreftelse på alt jeg kjenner om meg selv.

2. Straff/Himmel og helvete
Helt fra jeg kom (da Fragile var 12 år) har jeg fått høre det samme. Jeg er det onde barnet. Og det onde barnet er uten verdi og kom til helvete hvis hun ikke tilfredsstilte de som faktisk har verdi. For å få Guds tilgivelse og komme til Himmelen må jeg straffe kroppen. Vil ikke til helvete! Det ble brukt mye Bibel i overgrepene, som dere som har fulgt oss en stund vet. Fragile sier Gud ikke er sånn, jeg bare fuck that shit. Skal jeg tilgis må jeg straffes. Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive om dette, føler det er sagt.

3. Sulteforet etter kjærlighet…?
Det var det Fragile skrev om meg. So starved by love that I got delusional. At jeg er så desperat etter kjærlighet at jeg leter i alt som kan gi meg bekreftelse. At noen vil ha meg. Og det stemmer jo! Og når de vil misbruke meg er jeg god nok for de. Jeg får knapt puste, men jeg føler meg god nok. Jeg har fullstendig mistet meg selv, men jeg bryr meg ikke, så lenge noen vil ha meg. Det er den eneste kjærligheten jeg har kjent til, den eneste nærheten med andre mennesker jeg har hatt, det eneste jeg vet hva er.. De var jo slemme for å vise meg hvordan jeg skal leve livet mitt, min mangel av verdi for at jeg skal kunne gjøre opp for det ved å straffes. Er ikke det kjærlighet? Er det ikke kjærlighet når de ikke slo hvis jeg hylte i smerte? Er det ikke kjærlighet når de gav meg pauser mellom hver person i gruppevoldtektene? Er ikke det kjærlighet? Please si at det er kjærlighet, hvis det ikke er det har jeg aldri fælt det, og det vet jeg ikke om jeg kan leve med. Dette må ha vært kjærlighet. Ikke sant..?

Legg igjen en kommentar

Publisert i Uncategorized

Merket med brev fra delene, Delene, min historie, minner, overgrep

Til du som lo av meg

Posted on 11. juli 2021 | Legg igjen en kommentar

Hei!

Du, ja!

Du som lo av meg på gata forrige uke.

Prøver å unnskylde meg med at du bare er tenåring. Du lo av meg fordi jeg måtte sette med ned og ta en pause da jeg var ute og gikk. Du som mumlet til vennene dine, men mumlet akkurat så høyt at jeg hørte deg kalle meg lat og feit.

La meg fortelle deg noe!

Det er pga folk som deg at jeg må ta pauser når jeg går.

Ja, jeg er stor, men vanligvis har jeg null problem med å gå strekningen jeg forrige uke måtte sette meg ned.

Det er to grunner til at jeg må ta pauser, og disse har en stor del med mobbing å gjøre!

Vet du hvordan det er å bli kalt verdiløs hver dag? På skolen du faktisk må oppholde deg på? Å bli kalt så feit og så stygg at du ikke fikk spise med de andre? At de sa de mistet matlyst av meg? Dette har skjedd meg.

Derfor sulter jeg meg. Derfor er jeg sliten og trenger å sette meg.

Vet du hvordan det er å få høre; ta livet ditt, alle ville bare blitt glade. Ingen er glad i deg, og du kommer aldri til å finne noen som vil elske deg, du er så verdiløs at du fortjener å være alene resten av livet ditt.

Vet du hva? Jeg trodde de. Jeg trodde de og kuttet/kutter meg selv for å overvinne den enorme psykiske smerten som fulgte med mobbing.

Derfor har jeg mistet mye blod for noen uker siden. Derfor er jeg sliten og trenger å sette meg.

Nei, det er ikke kun mobbing som har ledet til min spiseforstyrrelse og selvskading, grove overgrep er en stor del av det. Men jeg tror ikke jeg hadde vært frisk uten overgrep, fordi mobbingen var så ondskapsfull.Men jeg har fortsatt perioder jeg henger håndklær over speilene, fordi jeg ikke orker å se på meg selv. Jeg har fortsatt uker jeg jeg ikke klarer å spise. Jeg var 25 år før jeg fant er bilde av meg selv jeg ikke følte meg så stygg at jeg ble på gråten

.Jeg skriver ikke dette for sympati eller for å få komplimenter.

Jeg skriver dette fordi det er så viktig å forså ettervirkningene av mobbing! I psykiatrien har jeg så og si alltid blitt møtt med; men det var jo bare litt erting, ingen grunn til å slite over det, er jo ikke så farlig.

Vi må lære barn og unge hvilke ettervirkninger dette har fordi de som blir mobbet.

Er du lærer på ungdomsskole, please vis filmen A Girl Like Her. Viktig film med konsekvensene av mobbing.

Jeg skriver dette for at vi må oppdra våre barn til at det er aldri greit å mobbe!

For det koster mer enn de tror, mer enn de kan forestille seg.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Uncategorized

Merket med min historie, mobbing, selvbilde, selvskading

Hvem skulle vel ellers elsket meg?

Posted on 26. januar 2021 | 4 kommentarer

Dette er et innlegg jeg egentlig tenkte å sette passord på, da det er et ekstremt forstyrrende minne her. Hopp gjerne over det som er strøket over. Jeg skriver det for å få det ut, for min del. Men også for å kanskje åpne øynene for at så drøye ting faktisk skjer!

I det siste har det vært noen nye minner som har vært usigelig vonde å bære. Så jeg vil prøve å skrive de ned.

Det første minnet var det del-personligheten Simen som fortalte til psykiater S. Simen er nordlending, noe som gjorde det litt komiske da det var han som tok telefonen når psykiater S ringte forrige mandag. 🤪

Simen pleide å være ANP. ANP er den/de delene i systemet som jobber for å beskytte systemet for å bli avslørt, altså de er eksperter på å imitere meg. Men han trakk seg tilbake for 10ish år siden. Uansett. Han har den egenskapen at han er følelsesløs. Han kan snakke om de verste traumene som om det var hva han handlet på Kiwi i går.

Og det var nettopp slike traumer han snakket om forrige mandag.

Som jeg var nevnt før var det en del satanistisk misbruk, som inkluderte dyr. Det jeg ikke visste, var at det var små deler som måtte utføre seksuelle handlinger på dyr. En 4-5 åring inni meg måtte utføre oralsex på en hund. Og når hun ikke klarte å svelge spermen, tente de på hunden og sa det var hennes feil. Hun måtte se det stakkars dyret brenne i hjel, i full overbevisning om at det var hennes feil.

Det andre minnet kom i går. Døden (3 år) snakket med psykiater S. Hun fikk navnet døden, fordi hun var fremme da kroppen ble kvelt med to hender til kroppen sluttet å puste.

Kvelden i kveld har vært kjempetøff. Heldigvis var N på jobb i boligen jeg bor i. Hun er bare verdens beste. Vi snakket nesten en time. Flere deler kom for å hilse på, det er mange av de som er veldig glade i N.

Vi snakket litt om hva som skjedde etter kroppen sluttet å puste.

For ca et år siden lå jeg på intensiven med masse ledninger koblet til meg etter et selvmordsforsøk. Jeg låste meg inn på badet og hang meg i ledningene. Da sluttet jeg å puste. Men jeg begynte å puste igjen da de fjernet ledningene.

Var det det som skjedde med Døden?

Begynte kroppen å puste når de slapp taket rundt halsen?

Eller brukte de HLR?

Og hvem gjorde det?

N lurte på hvorfor jeg var så opptatt av det.

Jeg svarte at jeg skulle så ønske det var pappa. At det var et snev av kjærlighet der.

N tullet med Stockholmsyndromet. Men det stikker dypere.
Jeg tror det er en forsvarsmekanisme hos barn.
Foreldre, i mitt tilfelle pappa, er liksom de som skal beskytte oss, de som skal være glad i oss, uansett hva.

Uansett om jeg stjeler en tier til godteri.

Uansett om jeg lyver for å komme ut av trøbbel.

Uansett om jeg ikke klarer å ligge stille under gruppevoldtekt.

Mitt håp har alltid vært at innerst inne,
helt innerst inne, er pappa god, og han er glad i meg.

Det er lettere for barn å skylde på seg selv enn overgriper. Jeg mener, han var jo den som skulle elske meg, det kan jo ikke være han det var noe galt med?

Jeg mener, hvem skulle vel ellers elsket meg?

Fordi da elsket vel ingen meg?

Ikke sant?

4 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med behandlersamtale, Delene, DID, min historie, minner

Kjære barnet i meg (Min historie)

Posted on 26. mai 2017 | 15 kommentarer

Hei alle mine trofaste, gode lesere. Jeg har tenkt en stund på at jeg har hatt lyst til å skrive min historie fra barndom og tenår. Det har kommet mye nye minner siden jeg begynte denne bloggen, derfor syns jeg det var på sin plass å skrive litt mer.

Jeg har vært frem og tilbake på hvordan jeg ønsket å gjøre dette! Etter innspirasjon fra en medblogger velger jeg å fortelle i form av at jeg skriver brev til meg selv som barn. Dette kan være triggende, så har du en dårlig dag burde du kanskje komme tilbake. Eller ikke lese i det hele tatt, det er opp til deg! Det er viktigere for meg å ta vare på deg som leser, enn å skulle absolutt ha så mange lesere på dette innlegget som mulig. Dette har vært tøft og skrive, og det har tatt tid! Les mer respekt. 💜

REDIGERT!! Etter intens traume-terapi, har det blitt flyttet minner fra baby-del-personligheter sin bevissthet til min bevissthet. Det er kommer minner om voldtekt fra et bad jeg kun har sett på bilder, da det ble pusset opp da jeg var 8-9 måneder. Dette er utrolig overveldende. Jeg har visst dette en stund, og tenkt på at jeg har hatt lyst til å oppdaterte dette innlegget med tankene som har dukket opp. Jeg har derfor oppdatert de første avsnittene i dette innlegget.

Kjære barnet i meg..

Kjære 4 måneder gamle meg. Jeg er så lei meg for at dette er den mest uskyldige tiden du kommer til å oppleve i hele barndommen din. Jeg er så lei meg for gangene du ble brukket i to der på stellebordet. Det gjør meg trist at det monsteret utnyttet deg så tidlig. At din egen far voldtok deg så tidlig skaper et sinne i meg. Og jeg tror det er bra! Jeg skylder ikke på deg lengre, jeg skylder på han! Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjær 1 år gamle meg. Han har fortalt om denne alderen flere ganger som da jeg var eldre, og fått minner fra del-personligheter. Jeg husker hvor vondt det er å bli voldtatt som 4åring, og kan ikke forestille meg hvor vondt det er når du er 1 år. Jeg vet du ikke forstår noen ting, men jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

childbear

Kjære 2 år gamle meg. Jeg vet du er så redd for at mamma og pappa vil forlate deg, at du sitter i timevis i gangen etter leggetid, for å se på de i stua. At ingenting er trygt. Jeg har blitt fortalt at du kastet din favorittbamse, uten at de visste hvorfor. Jeg tror jeg vet det, fordi den så den ekle hemmeligheten mellom deg og pappa. Jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

Kjære 3 år gamle meg. All trygghet du trodde du noen gang hadde forsvinner i løpet av minutter. At en av de to som skulle beskytte deg gjorde noe av det verstenkelige.Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære 4 år gamle meg. Jeg er lei meg for at overgrep nå har blitt en vanlig del av hverdagen din. Jeg vet du allerede nå har blitt utsatt for din første menneskehandel. Jeg vet hvor ekle alle mennene du må dra til er. Jeg vet hvordan de lukter, kjenner og smaker. Lille vennen. Jeg vet du nylig lærte at du kan bli voldtatt av to menn samtidig. Jeg vet du har lært at man kan ikke skrike, fordi da blir man kvalt til man besvimer, sånn er det bare. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære 5 år gamle meg. Jeg vet de doper deg, at du har lært hvordan du skal du skal ha sex i en alt for tidlig alder. Du har allerede lært hvordan du skal ligge for at voldtekten skal være så smertefri som mulig. Du har lært hvordan du må gjennomføre de overgrepene slik at det blir så få slag som mulig. At du an vaske deg i evigheter uten å bli kvitt gamle kroppslukter fra huden din. At du er redd for at noen ser hvor skitten du er. Jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

In_the_darkness___by_xLadyDaisyfgdx

Kjære 6 år gamle meg. Jeg er så lei meg for all mobbingen du må gå gjennom. Jeg er lei meg for at du gråter hele tiden, og ingen at ingen tørre å spørre hvorfor. Jeg vet du er redd fordi du føler det eskalerer, og du aner ikke hvor det kommer til å slutte. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære 7 år gamle meg. Jeg vet pappa sluttet å voldta, da han ikke finner deg attraktiv lenger. Jeg vet du trodde det var over, men at Slangen, en nabo som pappa solgte deg til fortsetter. Og at han har mange med seg. Jeg vet de torturerer deg med å trekke tenner, negler og med elektrisitet. Jeg er så lei meg for at du aldri kan føle deg trygg. Jeg vil fortelle det at dette ikke var din feil!

Kjære 8 år gamle meg. Jeg er lei meg for at du sitter i dusjen og kutter deg med mammas barberblad. Jeg skulle ønske du aldri opplevde hvor befriende den fysiske smerten er. Smerten for dyp til at ord kan romme, for sterk til at ord kan uttrykke. Jeg er lei meg for å si at dette kommer du til å slite med i flere tiår. Du kommer til å høre at selvskadingen er for å få oppmerksomhet, for å manipulere, selv om du trodde du var den eneste i verden som gjorde det. Jeg vet at, når denne mannen, den eneste som var glad i deg, må jo ha godhet i seg. Jeg vet det er lettere å skylde på deg selv enn å skylde på han, du tenker at det må ha vært du som dro det onde frem i han, at dette å da være din skyld. Ingen som er glad i deg ville vel gjort dette hvis ikke det var din skyld? Men jeg vil fortelle deg at det ikke var din feil!

Kjære 9 år gamle meg. Ja, jeg vet det, jenta mi. Jeg vet du har gjemt selvmordsbrevene under senga. Jeg vet at du har begynt å kaste opp maten fordi pappa’n din og de på skolen kaller deg feit. Det gjør meg sint, for når jeg ser på deg på bilder ser jeg at du ikke var feit i det hele tatt! Dette var ikke din byrde å bære! Jeg vet at du kjøper undertøy i smug, da mamma ikke kan se de blodige trusene. Og jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil.

Kjære 10 år gamle meg. Jeg vet hvorfor du prøvde å begå selvmord. Og jeg må beklage når jeg sier at dette er ikke din første gang. Jeg vet smerten ble for vond til å holde ut. Men jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

Kjære 11 år gamle meg. Jeg vet hvor vanskelig det er med miksede følelser ovenfor slangen. Du hater hvordan han skader deg, men han er likevel den eneste som sier han er glad i deg. Den eneste som ser deg. Og av alle barna i pedoringen er du hans favoritt. Du hater at du liker å vær jenta hans, han var den eneste som kalte deg det.. Jeg vil fortelle deg at dette var en normal følelse, da ingen andre viste deg kjærlighet. Og jeg vil fortelle deg at dette ikke var din feil!

Twilight__Rosalie__Untold_by_stabmetilicumb

Kjære 12 år gamle meg. Jeg vet mobbingen er ille. Jeg vet de kaller deg stygg, verdiløs, feit, dum og er deg begå selvmord. Som om du ikke hørte det nok av det hjemme! Jeg er så lei meg for at på ungdomsskolen blir alt mye verre. Men jeg vil fortelle deg at det ikke var deg det var noe galt med!

Kjære 13 år gamle meg. Jeg vet om babyen du hadde i magen. Jeg vet hvordan overgriperne dine tok livet av den. Jeg kjenner følelsen du hadde da du gledet deg til å bli mamma! Jeg vet at du føler det var din feil at de drepte babyen fordi du ikke sa ifra. Jeg er lei meg for at dette ikke er første gangen de monsterne dreper dreper et lite barn som kom fra overgrep. Kjære, kjære 13 år gamle meg. Jeg vil fortelle deg at dette ikke var din feil!

6fb3ff1f10fa49a2d84830d7e1c2c8ba-d3cuj6t~2

Kjære 14 år gamle meg. Jeg må bare fortelle deg hvor stolt jeg er av deg! Du overlever mye mer enn det et menneske burde trenger å stå i. DU er fantastisk! Og jeg vil fortelle deg at du er sterk!

Kjære 15 år gamle meg. Jeg er så lei meg for hvordan de rundt deg tråkker ned selvfølelsen din. At du blir kalt så stygg at du ikke får lov til å spise med de andre i klassen, da de sier de mister matlysten av deg. Jeg er så lei meg for alle de stygge tingene du blir kalt! Jeg ser også at dette er året du ble gravid igjen, men at overgriperne igjen drepte den lille mens den var i magen din. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære 17 år gamle meg. Jeg vet du har begynt å få en tro på Gud. Men jeg vet også hvor vanskelig det er! Hvordan det at Gud ser alt er fryktelig utrygt og kvalmt. At du lurer på om Gud hater deg, da du aldri har fått ha et trygt øyeblikk, og at han lot deg bli født uten verdi. Men jeg vil fortelle deg om Hans endeløse kjærlighet til deg!

Kjære 19 år gamle meg. Jeg vet du tror at du endelig er fri! Du har flyttet hjemmefra, og tror alt er trygt. Jeg er så lei meg for at misbruket starter igjen om et år.

Kjære 20 år gamle jeg. Jeg er så lei meg at dette begynte å skje igjen. Du trodde du var fri! Men det var langt fra sannheten. Du vil igjen oppleve årevis med overgrep. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

Kjære nåværende jeg. Jeg vet at 21 av dine 28 år har vært full av overgrep, vold og incest. Jeg kjenner all smerten din. Men jeg vet også hvor utrolig sterk du er som har kommet deg gjennom det! Hva vil jeg skrive til deg i fremtiden? Jeg vil skrive om at det blir bedre! Du kommer til å bli glad for at du ikke tok livet ditt! Alle gode mennesker og fantastiske øyeblikk du har opplevd, de er der nettopp fordi du var så sterk at du kom deg gjennom! Og tenk hvor mange du kan hjelpe! Jeg vil fortelle deg at jeg er stolt av deg!

15 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med incest, min historie, minner, overgrep, voldtekt

Speilbildet

Posted on 26. oktober 2015 | 14 kommentarer

Hei til alle mine fantastiske lesere.

Som dere har lest har mine siste innlegg, inkludert dette, handlet om min tro.
Jeg ser at jeg har mistet mange lesere på grunn av dette.

Jeg vil bare takke DEG fordi du fortsatt er her:) Jeg ser jeg har mellom 60-100 lesere hver dag, og i går ble faktisk bloggen vist over 300 ganger:)
Så selv om jeg har mistet en del, setter jeg så stor pris på dere som faktisk er her.

Jeg kommer ikke til å slutte å skrive om troen min, da dette er noe som er ekstremt viktig for meg. Men jeg savner feedbacken deres! Det har vært lite kommentarer på de siste innleggene. Jeg forstår at mange av mine lesere som ikke er kristne og derfor ikke har så mye de tenker de har å tilføye. Likevel ønsker jeg å høre deres tanker, følelser, tvil og tro. Så ikke vær redd for å kommentere:)

Under bønn for noen uker siden fikk jeg et bilde jeg valgte å skrive en tekst om.
Bildet var at jeg stod og skrek sinte ord i hat mot speilbildet mitt. Plutselig dukker Jesus opp i speilbildet, mellom meg og hun i speilbildet.

Teksten handler om hvordan jeg skylder på meg selv for overgrep, min følelse av verdiløshet, og selvhatet. Jeg må innrømme at har en litt rosenrød slutt. Jeg har ikke kommet dit helt enda, men det er et mål:)

Så her er den:)

Jesus i speilet.

«Jeg hater deg!» Skriker jeg til speilbildet. Du, speilbildet mitt, ser på meg med et tomt blikk.

«Jeg vet det», svarer du spakt før du ser ned.

«Jeg hater alt ved deg», fortsetter jeg da du møter blikket mitt. «Jeg hater at du er så stygg, at du er et spekkberg. Jeg hater at du er så klønete, så dum, teit og klein.»

Tårene renner ikke bare hos meg nå, men hos deg også.

«Jeg hater at du aldri klarer å gjøre noenting riktig, at du alltid fucker opp alt. Jeg hater at all skyld du har i det vonde som har skjedd oss. Hadde du bare vært flinkere, snillere, bedre og bare litt verdifull hadde de aldri behandlet oss sånn! De hadde ikke slått og voldtatt hvis du bare hadde vært anderledes! Alt er din feil!» Skriket jeg gjennom hulkene.

«Når var det min feil?» Spør du med et knekk i stemmen.

«Alltid, hele livet! Hvertfall når vi var små og du lot alle de grusomme mennene komme inn i livet vårt og vist de at de kan gjøre hva de vil med deg fordi du er verdiløs!»

(Bildene er fra google og redigert av meg)

Jeg ser ned og tørker tårene. Men når jeg ser i speilbildet igjen, står det en person mellom oss to. Jeg gransker Han nøye, før lufta går ut av meg et øyeblikk.

«Jesus?» Spør jeg med vaklende stemme.

«Hei jenta mi» svarer Han med et smil.

Du titter så vidt frem bak Han.

«Hva gjør du her?» Spør jeg Ham.

«Du trenger et nytt bilde av deg selv,» svarer Han med en fast stemme.

Jeg ser ned i skam.

«Men skjønner du ikke at det er nettopp dette jeg ikke ønsker at du ser», sier jeg med lav stemme. «Kan du ikke please se bort?»

«Nei», svarer Han bestemt. «Dette skal vi stå i sammen!«

Plutselig tar Han tak i deg, mitt speilbilde, og setter deg foran seg.

«Du sier at alt er hennes feil?» Spør han.

«Selvfølelig,» hveser jeg sint.

Plutselig dukket det opp en liten jente bak dere. Hun sitter livredd med knærne under haka. Kan ikke vært mer enn 3 år. Den fine rosa nattkjolen er raknet, og trusa ligger blodig på gulvet. Hun ristet, både i gråt og frykt.

«Kjenner du henne igjen?», spør Jesus meg.

Men gjennom tårene gjør jeg ikke det, og ristet på hodet.

«Dette er deg, en av gangene monsteret voldtok deg. Se hvor redd du er, selv om voldteKtene hadde foregått i årevis. Kan du se meg i øynene og fortelle meg at det var hennes feil?»

Jeg sperrer opp øynene og stirrer på henne.

Plutselig er hun bittelitt eldre, ikke mer enn et år. Monsteret drar henne etter håret mot en fremmeds hus. Han dytter henne inn døra til en mann i underbuksa. Han gir fra seg en flaske sprit og en tohundrelapp til monsteret og monsteret kaster den lille jenta inn i armene til ekle mannen. Jeg må se vekk, orker ikke se hva den grisen gjør med henne.

«Er dette noe som har skjedd på grunn av henne?» Spør Jesus med en sterkere stemme.

Hendelse etter hendelse følger. Hver stikker dypt i meg, dypere for hver gang.Den livredde 8 åring som blir bunnet fast i en kjeller i ukesvis av gangen. Den sårede 9 åringen som tror hun får sitt første bursdagsselskap, men en kjeller full av pedofile venter. Den mobbede 12 åringen som ikke får spise mat med de andre i klassen, fordi de sier de mister matlysten av å se på hvor stygg hun er. Den ødelagte 12-13 åringen som opplever at livet i magen hennes blir drept av overgripere.

«Kan du virkelig si at alt dette var denne jenta sin feil?» Spør Jesus meg. Jeg ser ned og klarer ikke svare.
«Hva hater du mest ved henne, si det til henne» sier Jesus rolig.

Blikket mitt fylles med sinne.

«At du er uelskelig!» svarer jeg.

«Men hvordan skal noen elske deg når du hater deg selv?» Spør du med tårer i øynene. «Hvordan skal du føle deg godtatt av andre når aldri føler deg god nok for deg selv? Du kommer aldri til å ta innover deg positive ting fra andre, hvis du er blindet av ditt eget selvhat! Hatet gjør at du ikke klarer å ta kjærlighet til deg!»

Jeg tar opp en stein og knuser deg. Alt jeg ser er en brun vegg, mens du ligger på gulvet, i tusen biter.

«Er det lettere å se på henne nå», spør Jesus.

«Ja,» svarer jeg tomt. «Nå er hun like knust som meg»

Jeg segner om, utslitt. Jesus setter seg rolig ned og legger en hånd på skulderen min.

«Hva nå?» Spør Han meg.

Jeg tar opp en stor glassbit og speiler meg i det. Jeg ser meg selv først, men så blir Jesu ansikt tydeligere og tydeligere. Han fisker frem en limtube fra lomma og gir den til meg.

«Hva er vitsen, jeg kommer aldri til å se ut som den samme,» hvisker jeg motløst.

«Nei, det er sant,» sier Jesus mens han møter blikket mitt. «Du kommer alltid til å ha arr. Men du og jeg skal bygge deg opp slik at du kan se deg selv på en ny måte!»

Han tar opp glassbiten som passer min og gir den til meg. Sakte begynner vi sammen og sette bitene sammen. Men jeg skjærer meg stadig på bitene. Blodet drypper fra fingrene og blander seg med tårene som har truffet glassbitene.

«Hvorfor gjør det så vondt?» spør jeg Jesus.

«Det gjør vondt fordi du må sette deg sammen anderledes denne gangen,» svarer Han. «Ikke som den lille jenta som gjemmer seg i klesskapet, men som en kvinne som kan gjemme seg hos sin Gud. En som ikke skader seg selv, men finner nok i mine naglede hender. Ikke en som bebreider seg selv, men som vet at Guds nåde er nok. Ikke en som stadig prøver å gjøre seg fortjent til Hans kjærlighet, hun kan bli klar over at alt allerede er gjort klart. Til en kvinne som ikke er feit, men formfull. Et hjerte som ikke er ødelagt, bare vridd av vonde hender. Ikke en stygg jente, men en som er vakker i Herren. En som er nok, en som er likt, og ikke minst elsket!«
Jesus tar hånda mi og sier;»Du vet de sårene du har, nederst i hjertet, der du trodde jeg aldri kom ned til? Jeg står der nede og venter på deg, venter på at øynene dine skal bli vant til mørket, så du ser at jeg er der»

Da vi endelig er ferdig, tar Han hånden min og hjelper meg opp. Vi setter speilet mot veggen, så jeg ser meg selv. Men denne gangen ser jeg en sterk jente, med verdi, som blir elsket.

«Jeg vil alltid være her, Gud ser alltid på deg gjennom meg. Men nå vil jeg du skal prøve å se deg i speilet uten at jeg trenger å stå i mellom deg og speilbildet ditt,» sier Jesus. «Jeg er stolt av deg,» sier Han med et smil.

Jeg ser i øyene Hans at Han mener der. I det han forsvinner, tenker jeg at jeg er klarere enn noen gang for fikse dette selv, å se meg i speilet gjennom Hans øyne.

14 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med min historie, minner, selvbilde, troen min

La meg fortelle deg om min Gud

Posted on 16. august 2015 | 3 kommentarer

La meg fortelle deg om min Gud

Edit 20.4.2020; Jeg har hatt ting som hører hjemme her som jeg før enten ikke har husket, eller som var for tøffe å sette ord på. Jeg har skrevet et innlegg om hvordan tro ble misbrukt i overgrep, som jeg har redigert inn her

Jeg går til en gateprest som gav meg en lekse. Han ville jeg skulle forklare Gud til noen som aldri har hørt om Han før. Her er resultatet! :) Det ble fryktelig langt, men jeg håper du vil lese:)

Det er lagt opp slik at hver overskrift sier; «La meg fortelle deg om min Gud».
Likevel er overskriftene forskjellige, da jeg legger vekt på ett og ett ord. For de som synes dette blir for mye å lese, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om hva hver overskrift handler om, så kan du lese det som interesserer deg:)

LA meg fortelle deg om min Gud: Denne er ganske kort. Skriver litt om postmodernismen som sier at; min sannhet trenger ikke være din sannhet, og at tro kan gjøres noe personlig der man kan velge å vrake litt hva i en religion man ønsker å tro på.
La MEG fortelle deg om min Gud: Her skriver jeg litt om hva jeg mener er menneskets innebygde hull som kun kan fylles med noe gudommelig.
La meg FORTELLE deg om min GudHer har jeg rett og slett skrevet om hva Bibelen sier om menneskelighetens historie med Gud er. Dette er veldig basic, oppgaven var som sagt fortelle om Gud til noen som aldri har hørt om Han
La meg fortelle DEG om min Gud: Her skriver jeg litt om hvordan Jesus ser på deg.
La meg fortelle deg OM min Gud:Det er denne og den neste overskriften jeg anbefaler dere å få med med dere. Fordi det er her det begynner det å bli personlig. Jeg skriver om hvordan det var for meg å høre om Gud for første gang, og hvor voldsomt det kræsjet med min virkelighet som incestutsatt. Jeg skriver om hvor vanskelig det har vært for meg å se på Gud som en far, når min pappa har vært så vond mot meg.
La meg fortelle deg om MIN Gud: Her sentrer jeg rundt hvordan min Gud har «tillatt» alt det vonde som har skjedd meg. Jeg skriver mye om det ondes problem (hvordan kan Gud være god og allmektig i en vond verden). Jeg skriver også litt om hvilke bibelvers vi kan bruke for å vise hva Bibelen forteller oss om smerte.
La meg fortelle deg om min GUD: Her skrive jeg om hvor stor min Gud er. Jeg tar også for meg «svaralternativene» ang om Jesus er den Han sa at Han var. 1.Han var en løgner. 2. Han var gal. 3. Han var Guds sønn.

Mitt håp er at du leser alt, men blir dette for langt, håper jeg i hvertfall at du får med deg «OM min Gud», «om MIN Gud»

Enjoy:)

LA meg fortelle deg om min Gud

Mange mener tro er noe fullstendig privat. Det ligger i den postmoderne tiden vi lever i at noe som er sant for meg ikke trenger å være sant for deg. At Gud tilpasses oss, hvordan vi vil se på Han. Men vi er skapt i Guds bilde, ikke omvendt.

Et vanlig utsagn er at alle religioner fører til Gud. Men å si at alle religioner er like, er nedverdigende – både for religionen, «gudene» og de religiøse. Som om alle satt på en restaurant, noen bestiller fisk, noen kjøtt, andre vegetarmat, men når maten kommer på bordet får alle samme maten. Det er ikke slik min Gud ønsker å ha det.

Igrunnen tror jeg at religion aldri var Guds hensikt.

Religion says do, Jesus says done. Religion says slave, Jesus says son, Religion puts you in shackles but Jesus sets you free. Religion makes you blind, but Jesus lets you see.

Er du åpen?

For det er noe jeg ønsker å dele med deg.

La MEG fortelle deg om min Gud

Det er en sang av Plumb som heter God-shaped hole. Tiffany spør oss om ikke noe mangler? Hun mener at det er et Guds-formet hull i hver og en av oss, at vi alle ar et hull som kun Gud kan fylle.

Dette tror jeg kommer frem i mye av menneskets historie. Mennesket har alltid lett etter noe å tro på. Stammer langt inni jungelen, som aldri har blitt introdusert for Bibelen eller Koranen, har ofte også guder, for å forklare godt og ondt i verden. Visste du at 90% av verdensbefolkningen tror at det finnes en Gud/guder?

Jeg hørte en fin definisjon en gang om forskjellen på religion og kristendom.

Religion er menneskets lengsel etter en gud. Kristendom er Guds lengsel etter mennesker.

Mange mener at man må ha en utrolig tro for å tro på en skaper. Jeg mener det er like stort sprang å tro at den vanvittig komplekse menneskekroppen, økosystemet, dyrelivet, verdensrommet osv., kom ved en tilfeldighet. Noe som kom av seg selv. For meg er det lettere å tro at noen stod bak.

La meg FORTELLE deg om min Gud

Jeg tror på en bok som heter Bibelen. Bibelen er delt opp i to deler, Det Gamle Testamentet(GT) og Det Nye Testamentet (NT). Vendepunktet kommer da Jesus blir født, dette er det som skiller GT og NT. Jeg skal komme tilbake til hvem Jesus er. Bibelen forteller om de kristnes Gud. Hvem er Han, spør du? La meg referere fra et av evangeliene skrevet om Jesus. Det ble sannsynligvis skrevet av en av disiplene hans, men det som er sikkert er at det er et øyevitne til da Jesus levde.

I Johannes sitt første kapittel står dette;

«I begynnelsen var Ordet(ordet er Jesus), og Ordet var hos Gud. Alt ble til ved Han, og uten Han ble ingenting til av det som ble til. I Han var liv, og livet var menneskets lys. Lyset skinner i mørket, men mørket forstod det ikke. Dette var det sanne lyset, som gir lys til hvert menneske i verden.»

Jeg tror på en Gud som var før begynnelsen av jorden. En som har så mye kjærlighet at Han ønsket noen å dele den med. Han skapte først himmelen og jorden, så lyset. Han skapte hav og land, gress, planter og trær. Han skapte stjernene, dyr, fugler og fisker. Til slutt kom det jeg tror Han gledet seg mest til. Han ville skape mennesket. Han ville ha noen å elske, som kunne elske Han tilbake. Og Hans kjærlighet er ubetinget. Han visste om deg og meg lenge før vi ble født, Han skapte oss i mors liv, og Han elsker oss av hele sitt hjerte. Gud skapte menneskene for å få og gi kjærlighet. Men å gi og motta kjærlighet er et valg. Han ville ikke ha noen roboter som elsket fordi de var programmert til det. Men når menneskene fikk dette valget fikk de også en valgmulighet. En mulighet til å svikte Gud. Og det gjorde de. Da kom synden inn i verden. Gud kunne blitt sint. Han kunne sagt screw you, dere har valgt å forråde meg, jeg gidder ikke bruke mer tid på dere. Men vi ser videre i gamle testamentet at Han fortsetter å strekke seg etter menneskene. Vi følger Hans utvalgte folk, jødene, gjennom oppturer og nedturer. Vi ser at de stadig glemmer Hans tegn og under. Et eksempel er da Gud befrir dem fra slaveriet i Egypt, og de er i ørkenen i 40 år. Gud viser seg for dem som en skysøyle på dagen for å vise de vei, og en ildsøyle på natten for å lyse for dem. Han gir dem mat hver dag. Likevel begynner jødene blant annet å tilbe andre guder. Men Gud gav ikke opp.

Gud er hellig. Han tåler ikke synd, med andre ord, Han kan ikke tåle oss. I det gamle testamentet (GT) var det mange lover og regler for å passe på at Gud kunne ha noe med oss å gjøre i det hele tatt. Noe av det de måtte gjøre var å ofre for å ta bort synden som skilte oss fra Han. Ofte ofret de lam. Men Gud hadde en plan for at vi kunne bli renset en gang for alle. Han sendte sin sønn, som av flere ble kalt «Guds lam». Det er her Det Nye Testamentet starter. Guds sønn sitt navn var Jesus. Det finnes over 300 profetier om Jesus i GT. Disse handler om alt fra hvem som fødte han og hva hans skulle gjøre – til hvordan han døde. Jødene hadde da, på grunn av GT, mange forventninger til Han som skulle komme. De var under romerne på Jesu tid, og jødene forventet at han det var profetert om, skulle komme og bli en politisk konge. Men Jesus ble født inn i fattigdom, han ble født i et fjøs. Det var ikke rom for Han i den verden Han kom for å frelse. I stedet for å bli denne kongen, vokser han opp som sønn til en snekker, før Han står frem som 30 åring, begynner å gjøre tegn og under og sier etterhvert at Han er Guds sønn. Før dette hadde det ikke stått frem noen profeter eller skjedd noen store tegn fra Gud sin side på noen hundre år! Forholdet jødene hadde med Gud var ofring, og bønn i tempelet. Møtestedet der de kunne møte han, var «det aller helligste», bak et spesielt forheng. Dette rommet var stengt- kun en gang i året gikk øverstepresten inn med et offer for å gjøre opp for menneskets synd (3 mosebok 16:34). Gud sendte Jesus, fordi Han ønsket å være nær menneskene igjen. For å kunne gjøre dette, måtte Gud hamle opp med synden en gang for alle. Jesus måtte dø for å betale for vår synd, slik at vi kunne møte Gud igjen. Vi trenger ikke lengre dyreblod, Jesu blod er nok. Jesus ble torturert, forlatt av vennene sine, korsfestet og døde. I det sekundet Jesus døde revnet det utrolig tykke forhenget til det aller helligste. Dette var et tegn på at vi aldri mer trenger å være adskilt fra Gud. I Matteus 18:20 står det at der hvor to eller tre er samlet i Hans navn, er Han midt iblant dem. Dette viser at Gud kan komme nær oss på en helt annet måte enn før Kristus. Det at Jesus stod opp igjen gjorde at Han vant over døden og djevelen, og vi får seier i Han. Han satte oss fri!

Hadde det stoppet der hadde dette bare vært en mindre kul religion. Men Jesus stod opp igjen fra de døde! Dette er ikke et eventyr med snipp, snapp, snute. Det slutter heller ikke som nederlag, selv om det var det disiplene trodde. Han møtte dem igjen. Han lot dem ta i sårene etter korfestelsen, og han spiste mat for å vise at Han var menneske.

La meg fortelle DEG om min Gud

Jeg vet ikke hvem du er, hvilket forhold du har til Gud. Men jeg vil du skal vite at min Gud elsket deg først, som elsket deg før du noen gang tenkte på Han. Vi har en Gud som elsker på tross av, ikke på grunn av. Det er ingenting i hele verden som kan gjøre at Gud elsker deg mindre. Det er heller ingenting som kan gjøre at Han elsker deg mer. Kjærligheten er fullkommen. Nå kan du tenke at dette er veldig rosenrødt. At kristne er svake, som bare trenger en som elsker oss. Men kjærligheten er alt annet enn rosenrød. Jeg har en Gud som tenkte på deg mens han ble slått og spyttet på. Som kjente deg på innsiden da han ble naglet på et kors. Som døde, fordi det var den eneste måten Han kunne komme i kontakt med deg på. Og Han hadde gått gjennom alt dette tusen ganger til, hvis det gjorde at du ville snu deg til Han. Jeg har en Gud som roper navnet mitt hver dag, selv når jeg snur meg bort. Og Han roper ditt navn også.

Som jeg skrev vil vårt postmoderne samfunn fortelle oss at din tro er hva du vil ha den til. Du kan tro på Gud – eller Jesus – eller ingen av dem – det er det din tro som avgjør.

Men blir Gud mindre virkelig om du velger å ikke tro på ham? Forsvinner Gud, Himmel og helvete ved at vi ikke tror på de?

La meg fortelle deg OM min Gud

Da jeg begynte på barnearbeidet i menigheten nære meg, var det to ting jeg grublet mye over. For det første hørte vi ofte at Gud var hos oss og så oss hele tiden. Dette er betryggende for mange barn. For meg var dette et mareritt. Tanken på at Gud hadde sett alle overgrepene var så vanskelig. Dette var det jeg skammet meg mest over i hele verden, og dette stod Han og så på? Og ikke minst, hemmelighetene jeg hadde blitt truet på livet, både mitt og de jeg var glad i, disse hemmelighetene risikerte nå å komme frem!

Det andre var hvor mye det rusket i meg når de brukte ordet «far» på Gud. Hvis Gud var som pappa ville jeg ikke noe med han å gjøre.

Når pappa aldri har vært trygg, kan Gud Faderen være trygg? I Salomos ordspråk 29:25 står det at menneskefrykt fører inn i feller, men den som stoler på Herren skal være trygg. Dette er et vers som kan virke langt unna, i hvert fall for meg. Men det står flere steder i Bibelen, at den som holder seg til Gud og Hans ord skal være trygg, i blant annet Salme 32:7 står det at Han er vårt gjemmested. Men hva betyr dette for oss? Fordi vi vet at vonde ting skjer med gode mennesker hele tiden. Det at man er kristen, gjør ikke at livet automatisk blir rosenrødt og trygt. Kristne opplever forferdelige ting, akkurat som alle andre. Men, jeg vil komme tilbake til en historie i Bibelen, den da Jesus stilnet stormen. Han startet ferden med å si; «La oss dra over til andre siden». Gud sier at vi ikke skal være redde. For selv om livet er fult av utfordringer, lidelse og død, er Han den som står fast. Han var ombord, også i stormen.

«Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja, jeg hjelper deg. Jeg holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jesaja 41:10)

En annen utfordring jeg har hatt med å se på Gud som far, er dette med krav. I kampen om å være god nok for pappa, har dette smittet over på mitt Gudsbilde. Jeg føler at skal Gud kunne elske meg må jeg gjøre ting, fikse dem og gjøre dem godt nok. Dette har resultert i at jeg for eksempel føler jeg må være kjempeaktiv i menigheten, må lede lovsang, må be flotte bønner, må skjære frukt og bære stoler til gudstjenesten. Jeg har blitt oppdratt til at kjærlighet er noe som må fortjenes. At det kreves ting av meg for at noen skal kunne elske meg. Dette har vært en vegg mellom meg og Gud. Jeg har slitt veldig med å tenke at noen kan være glad i meg uten at jeg må gjøre meg fortjent til det, spesielt med Gud. Så når jeg tenker på Gud som far, blir hele Gud skygget av en kravstor far som aldri er fornøyd.

Jeg merker også på den kritiske delen av pappa. Setningene; «Det er aldri noen som vil ha deg når du er slik.» «Ingen vil noen gang ønske deg sånn som du er.» «Det er aldri noen som kommer til å ville gifte seg med deg, du som er så stygg.» «Ingen kommer til å godta deg når du er så feit», osv, var setninger jeg hørte nesten hver dag. Tanken på at Gud vil ha meg er vanskelig. Du har hørt meg snakke opp og ned om Guds kjærlighet til deg i dette innlegget. Men når det kommer til om jeg klarer å kjenne på denne kjærligheten; det er verre. Jeg ønsker å tro at Han elsker meg ubetinget. Men jeg har så mange arr i hjertet etter svik. Hvor mye vondere det er å bli sveket når man har latt seg selv bli glad i en person. Det er så fælt å møte noen lukkede når man endelig har klart å åpne seg. Dette er noe alle kjenner seg igjen i, avvisning er for mange en av de verste følelsene som finnes. Min pappa har alltid vært slik. Jeg vet ikke hva som er verst, at han hadde for høye forventninger, eller at han ikke hadde noen forventninger i det hele tatt. Uansett, jeg har aldri vært god nok for pappa. Jeg vet at Bibelen sier at jeg er god nok for Gud, men å tro det, det er noe annet.

Pappa brukte også bibelvers som
«Du skal hedre din far og din mor»
«Vær lydige mot deres foreldre i alle ting, for det er til behag for Herren!»
«Kvinnen skal underkaste seg mannen»
«Man tukter den man elsker»
«Se her er min egen datter, som er jomfru, og mannens medhsutru. Dem kan jeg sende ut, så dere kan ta dem og gjøre med dem som dere finner for godt»

De brukte versene over til å understreke at Gud ville jeg skulle bli misbrukt. At min eneste verdi for både Gud og overgripere, var at jeg skulle gi de nytelse. Fordi jeg var uten verdi, måtte jeg være til nytte for overgriperne, for at Gud skulle tilgi meg. Jeg var nemlig det onde barnet. Frem til jeg var ganske gammel, hadde de hjernevasket meg til å tro at alt ondt i verden, skjedde pga meg. Da mormor døde i barnehagealder, overbeviste pappa meg om at det var fordi jeg hadde kjempet mot en voldtekt uka før. Terrorangrepet i USA i 2001 var også min feil. Det var også flere barn i samme pedofil-ring som jeg ble tvunget til å skade. Selv om jeg i dag ser jeg ble tvunget, så ble følelsen av å være «det onde barnet» forsterket da jeg var liten

Dette har ikke vært lett, fordi jeg også her har fått et forvridd bilde av Gud. Før jeg ble kjent med Gud selv, tenkte jeg at Gud måtte jo stå inne for det pappa gjorde, det stod jo i Bibelen. Pappa viste meg aldri versene der det stod at Gud hatet vold (Salme 7:5), at det kun skal komme oppbyggende ord ut av munnen vår(Efeserne 4:29), at all bitterhet og vrede skal være langt fra oss, fordi vi skal være gode med hverandre (Efeserne 4:31-32), at man aldri skal røre en familiemedlem for å vise henne fram naken(3. mosebok 18:6), eller der det står at for den som fører en av de troende små til fall, ville det vært bedre å bli druknet (Matteus 18:6)..

Jeg nevnte satanistisk misbruk. Dette er ekstremt vanskelig, og jeg kommer ikke til å gå inn i mye av det. Det kan hende det er lurt for noen å hoppe over dette avsnittet. Det jeg legger i det, var mye satanistiske ritualer. De skar meg opp og tegnet satanistiske tegn med blodet mitt. De korsfestet katten min, og brant opp nabohunden, og dette var jo, som du kanskje gjettet, fremstilt som at det var min feil. Det var også tortur inne i bildet. De trakk tenner (melketenner heldigvis), trakk negler, holdt hodet mitt under vann, osv. De trang meg også til å spise et foster (ble gjort gravid under overgrep) de fremprovosere abort, og tvang meg til å spise fosteret.

De overbeviste meg altså om at hvis jeg ikke skulle komme til helvete, måtte jeg tilfredstille dem. Jeg var nemlig født uten verdi, Gud hatet meg. Ble jeg ikke straffet, ble jeg ikke tilgitt.

Men dette er ikke bibelversene som holder meg kristen. Bibelversene som holder meg kristen snakker om Hans enorme kjærlighet til meg, at Han lengtet sånn etter meg at Han døde for at jeg skulle få komme nær Han.

Med en gang Gud kalte seg Far i Bibelen må Han ha visst at dette ville skape problemer for noen av oss. Ganske mange av oss faktisk. Jeg har en jordisk far som gav meg fysiske og psykiske arr. Men jeg har en guddommelig Far som har arr av meg i hendene sine (Jesaja 49:16)

La meg fortelle deg om MIN Gud.

Dette er delen som blir komplisert. Jeg har skrevet om min tro før, du kan lese om det HER.

Jeg kan se på det på en måte.

Som at jeg har en Gud som tillot min far å utsatte meg for voldtekt da jeg bare var 5 måneder..
Jeg har en Gud som gjorde at de eneste voksne jeg hadde for å hjelpe meg og elske meg, misbrukte meg og neglisjerte meg.
En Gud som lot meg bli utsatt for menneskehandel som 5 åring.
Jeg har en Gud som tolererte at jeg ble introdusert for en pedofil-ring som 6 åring.
Som gjorde at jeg ble kalt stygg og verdiløs hver dag.
Som så på at jeg ble kastet ut av klasserommet hvert friminutt i flere år, fordi de andre elevene sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.
En Gud som lot meg bli misbrukt i 21 år til sammen.

Som skapte 3 liv i magen min, alle barn av overgripere, alle barn som ble tatt eller som jeg mistet.

Men.

Jeg tror ikke det er slik.

For jeg, jeg har en Gud som kan bruke vonde erfaringer til noe godt. Ja, meningsløse ting skjer, men Gud kan gjøre noe meningsløst til noe meningsfylt.
Jeg har en Gud som er i bunnen av alt, lengst nede.
En Gud som aldri svikter.
Jeg har en Gud som ligger våken om natta, med sorg i blikket.
Som kommer til utsetning når livet får krampeanfall.
Jeg tror på en Gud som får vondt i ryggen og armene, etter å ha båret meg dag og natt.
Jeg har en Gud som har sett meg hele tiden.
Jeg har en Gud som aldri ønsket at dette skulle skje. Men for at mennesker skal kunne elske, må de få valget til å la være.

Så ja, det finnes mennesker som utnytter dette. De som hater i stedet for å elske, som tar i stedet for å gi, som bryter tillit i stedet for å skape den, som utnytter i stedet for å passe på. Jeg har vært uheldig og møtt på mange slike mennesker i løpet av livet mitt. Jeg skrev at jeg kunne se på det som at jeg har en Gud som lot meg bli misbrukt, som tillot alt dette å skje meg. Jeg tror ikke dette. Skriver mer om det lengre ned.

Jeg vet ikke hvorfor dette skjedde. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble født i min familie, i mitt nabolag. Men jeg vet ta Gud aldri ville at dette skulle skje. Mange tror det, men jeg tror at dette er en konsekvens av synden. Som jeg har skrevet før, må kjærlighet være et valg hvis den er virkelig. Ja, for at vi i det hele tatt skal være mennesker og ikke dyr, må vi ha dette valget. Dette gjør at mennesker kan velge den bort, og dette har aldri Gud ønsket.

Jesus var veldig glad i å fortelle lignelser og i Johannes, kapittel 15, leser vi om vintreet. Jesus forklarer at vi er alle grener på et tre. Treet er Jesus, grenene kan ikke leve uten næring og må sitte fast på treet. Men Jesus forklarer at grenene trenger å beskjæres om de skal bære frukt. Dette er en smertefull prosess. Men jeg tror den er nødvendig! Slik tror jeg det kan være vondt når Gud jobber med oss. Men tenk om det på den måten kan komme gode ting fra livet mitt!

Gud har ser også ting vi ikke ser. Et eksempel er at foreldre vet at barnet må få vaksine gjennom sprøyter. Barnet forstår ikke hvorfor de må gjennom en smertefull opplevelse, men foreldrene vet at dette er til barnets beste.

Jeg har en Gud som har opplevd dyp smerte. En av Jesus sine beste venner bannet 3 ganger på at han ikke kjente Jesus. En annen venn gav Han opp til myndighetene som skulle drepe han, for 30 sølvpenger. Jesus ble torturert og drept.

Jesus døde før forventet da Han hang på korset. Men det virker ikke som om det var den fysiske lidelsen som drepte Han. Fredrik Wisløff skriver;

«Den egentlige dødsårsak ved en korsfestelse var blodtapet. Det kunne ofte ta meget lang tid innen forbryteren døde.
Men Jesus døde ikke av blodtapet. Det viser denne lille tildragelsen oss: Da soldaten stakk ham i siden, rant vann og blod ut. Det viser at Jesu hjerte hadde bristet.
I ett dødt legeme størkner blodet. Men når hjertet brister, renner blodet ned i hjertesekken, og her skiller de røde blodlegemer seg ut. Sverd (CR: spyd-) spissen nådde akkurat inn til hjerteposen og derfor rant blod og vann ut.
Hvilket blikk vi får inn i Jesu smerte. Så grufull hans kval må ha vært, både den legemlige – og ennå mer den sjelelige – at hans hjerte ikke holdt ut lenger. Det brast! Det brast av lidelse. Det brast av å se all synden. Det brast av kjærlighet. (…)»

Jesus døde av et knust hjerte

Før Han dør roper han ut; min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Jeg hørte noe veldig fint om det en gang: Når Gud så bort fra Jesus, så Han på oss.. 💘 Jesus har opplevd mye smerte, det gjør det lettere for meg å relatere meg til Han.

Når det gjelder det ondes problem, er det også viktig at vi ser på løsning, ikke bare forklaring. La oss si at du er først på et ulykkessted, og du kaster deg over den skadede. Hvis du da sier; «Jeg tror jeg vet hva som skjedde! Du gikk over veien uten å se deg for, og traileren kom i stor fart. Jeg tror det er derfor du har brukket ryggen og blør i alle retninger. Det er forklaringen, skjønner du det?!?»

Dette trenger jo ikke den skadede å høre. Hvis du begynner med masse forklaringer, hjelper ikke det noen ting. Han trenger hjelp.

Slik er det med spørsmålet om det ondes problem. Det de trenger, de som har det vondt, er ikke en masse forklaringer på hvorfor ting er som de er. De trenger løsninger. Vi ser opp på Gud og spør: «Bryr du deg ikke om alle denne ondskapen?» Men det er jo det samme Gud kan spørre oss tilbake! Hver dag lages det nok mat for å mette hele verden. Hver dag er mennesker fæle med hverandre. Vi kan be Gud gripe inn, men hva ber vi egentlig om? At en usynlig kraft skal stoppe oss hver gang vi er i ferd med å si eller gjøre noe sårende? Hva slags mennesker blir vi da?

Guds løsning var å sende sin egen sønn for å redde oss.

Jeg nevnte historien om da Jesus ba disiplene om å sette over til andre siden av sjøen. Den står i Markus, kapittel 4. De kommer ut på vannet, og Jesus legger seg til å sove. Så kommer det en storm, og disiplene er sikre på at de kommer til å gå under. De vekker da Jesus og spør: «Vi går under, bryr du deg ikke?» Jesus reiser seg, truer stormen, og det blir blikk stille. Jesus spør dem om de ikke har noen tro.

Det er to poeng jeg vil dra frem i denne historien. Det åpenbare poenget er jo at Jesus har mulighet til å stille stormen i livene våre. Det andre er at jeg alltid har tenkt at Jesus har vært litt streng som spør disiplene om de ikke har noen tro. Men, legg merke til begynnelsen: Jesus sier «La oss sette over til den andre siden». Jesus har allerede lovt at de skal komme over til andre siden. Slik tror jeg det er i livene våre også. Jesus har sagt til meg; «Fragile, vi skal komme oss gjennom dette livet her sammen.» Det er et løfte jeg vil stole på.

I går lå jeg og hulket til Gud. Spørsmålene, frustrasjonen og tvilen raste. Men jeg valgte en bønn;

Jeg vil prise deg gjennom denne stormen, og jeg vil løfte mine hender! Nettopp fordi du er den du er, uansett hvor jeg befinner meg. Hver tåre jeg har grått ligger i dine hender. Selv om hjertet mitt er revet i fillebiter, vil jeg prise deg i denne stormen.

Og jeg tror at på tross av maskara i hele trynet, snørr, hyperventilering og blod, blir jeg aldri vakrere for Gud enn når jeg ber slike bønner.

Så, konklusjonen:

Gud er ansvarlig for å gi menneskene frihet til å velge. Men Han er ikke ansvarlig for hva mennesker gjør med den friheten.

La meg fortelle deg om min GUD

En Gud som er så stor at Han ikke trenger meg, men som vil ha meg allikevel.

En Gud som sier: Ikke på grunn av hva du har gjort, men på grunn av hvem Jeg er. Ikke på grunn av hvem du er, men på grunn av hva Jeg har gjort!

En Gud som ikke bare ser de vellykkede, men også de utenfor. Bibelen er full av eksempler på hvordan Jesus tar kontakt med folk som blir sett ned på i samfunnet på den tiden; kvinner, samaritaner, tollere, syndere, prostituerte, gjetere, syke, spedalske osv.

En Gud som døde for at jeg skal bli satt fri.

Nå blir du kanskje forvirret, jeg sa jo at det var Jesus som døde, ikke Gud.

La meg fortelle deg om noe om Gud. Han er en treenig Gud. Ett forsøk på forklaring er at Gud er sola, Jesus er lyset og Den Hellige Ånd er varmen. Syns du den er for simpel, så tygg litt på denne:

H₂O er en kjemisk forbindelse. Nettopp, EN kjemisk forbindelse. Er vi enige? Fint :)

Den har likevel 3 forskjellige former, is, vann og damp. Dette kan være et bilde på at Gud, Jesus og Den Hellige Ånd er ett, men har ulike utrykk.

Jesus sier flere ganger at Han er Gud. Hva tenker vi om dette? De aller fleste historikere er enige om Han, Han var en mann som levde for 2000 år siden.

Han sa han var Guds sønn – dette gir oss tre muligheter.

Han sa Han var Guds sønn, men visste Han ikke var det = Han var en løgner.
Han trodde Han var Guds sønn, men var det jo ikke = Han var gal.
Han var den Han sa Han var = Han var – og er – Guds sønn.

C.S Lewis(forfatter av en del kristne bøker, men også Narnia-bøkene) sier dette: «Mange ser på Han som en god lærer, en flott moralsk mann. Likevel kunne han ikke vært dette hvis han var gal eller løy. Han er ingen god moralsk lærer hvis han påstår å være Gud uten å være det!»

La oss ta for oss disse 3 mulighetene.

Jesus var en løgner.

Den viktigste kilden til kunnskap om Jesus finner vi i de fire evangeliene i Bibelen. Forfatterne av disse skriftene hadde direkte kjennskap til Jesus og hans liv. Dessuten levde fortsatt mange andre øyenvitner som dermed kunne ha avkreftet det som evangeliene fortalte dersom det ikke stemte med virkeligheten. Det er altså gode grunner for å stole på at evangeliene gir et troverdig bilde av Jesus, både som menneske og som Guds sønn. Jesus sine beste venner, disiplene, gir oss også et spesielt holdepunkt: De fulgte Jesus tett i 3 år. Alle, bortsett fra Johannes og Judas, led martyrdøden. Ville de dødd hvis de ikke trodde på Jesus?

Jesus var gal.

Her tenker jeg på en av mine favoritthistorier i Bibelen, kvinnen som var tatt i ekteskapsbrudd (Joh 8, 2-11) Det var mange høyt utdannede jøder som ikke trodde på Jesus. De ville gjerne sette Han fast, vise mennesker rundt dem at Jesus ikke var den Han sa Han var. Jesus satt i tempelet og underviste da det kom en folkemengde med en kvinne i midten. De dyttet henne foran seg frem for Jesus. De forteller at denne kvinnen vært utro mot mannen sin. I Moseloven står det at slike kvinner skal steines til døde. Men Jesus sier noe så vakkert til folkemengden som står der med steiner i hendene, klare til å drepe;

«Den som aldri har syndet (gjort noe galt), kan kaste den første steinen». Ingen kunne kaste steinen og kvinnen fikk berget livet. Jesus spør henne om hvem som nå dømmer henne? Da hun svarer «ingen», forteller Jesus henne; «Heller ikke jeg dømmer deg.»

Her har vi et eksempel på at Jesus blir satt i en vanskelig situasjon. De skriftlærde prøver å finne noe de kan ta ham på. Men selv i denne krevende situasjonen beholder Jesus roen, og gir dem et godt svar, med en dyp mening. Jesu liv og det han underviste om, hadde en klar sammenheng. Han levde selv slik som han oppfordret andre til å leve. Han sa også mye klokt som har blitt brukt i to tusen år og Han har blitt fulgt av millioner av mennesker.

Jesus viste også enorm medlidenhet. Alt dette hadde vært vanskelig hvis han var mentalt forstyrret. Det er ikke sannsynlig at Jesus var en gal mann.

Jesus var den Han sa han var.

Så da sitter vi igjen med ett svar. At Jesus var – og er – verdens frelser og Guds sønn.

Det er mange som spør hvorfor Jesus ikke viser seg mer. Kanskje det er et bevis for at Han ikke finnes. Men jeg spør deg: Når en blind ikke kan se, betyr det at det ikke finnes form og farger? Og når en lam ikke kan føle, betyr det at det ikke finnes varmt og kaldt? Det at vi ikke har sanser til å avsløre Gud, tror jeg ikke betyr at Han ikke finnes.

Gjør du?

(Kilder; google, Bibelen.no, Møtepunkt PodCast, og en god dose egne erfaringer)

3 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med gatepresten, min historie, troen min

Kjære julenissen..

Posted on 24. desember 2014 | 6 kommentarer

Kjære Julenissen…

Om du finnes, ikke vet jeg.

Jeg husker 4 årige meg som satt og ventet på deg. Jeg hadde på meg den rosa kjolen jeg elsket, de nye brillene og en hårbøyle med glitter på. Jeg ventet på deg. Jeg skulle så gjerne ønske at du kunne ta meg med. Putte meg i sekken og ta meg med til nordpolen. Ja, det hadde vært kaldt, men alt var bedre enn her. Jeg ville heller ha fysisk kulde enn kulden i hjertet mitt Jeg ville bort, vekk fra ondskapen. Vekk fra de slemme hendene. For du har snille hender, har du ikke?

Men julenisse, er du like glad som jeg så på TV?
Du som har sett alle barn?
For jeg var vel ikke den eneste 4 åringen som har det vondt?
Jeg ble lei meg når jeg tenkte på at barn hadde det slik som meg,
blir du også det?

Jeg ville så gjerne at du skulle hjelpe meg. Jeg gjorde alt jeg klarte for å være snill. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort galt. Jeg lå stille når han tok på meg, bet i meg skrikene da han voldtok. Jeg prøvd alt jeg kunne å høre på mamma og pappa, spiste alltid opp maten min og ryddet rommet. Jeg prøvde å være snill med lillebror, låne bort lekene mine i barnehagen og hjelpe til med husarbeid.

Den 4 år gamle jenta ble nemlig voksen alt for fort. Fikk jobber som å tilfredstrille de seksuelle lystene til far og ta vare på en deprimert mor.
Jeg hadde alltid klær, mat og leker. Vi dro på ferier og familiebesøk.
Men familien bar en hemmelighet.

Den 4 årige meg følte seg så alene.
Hvordan kunne jeg stole på noen voksne i det hele tatt?
Ingen sa de var glade i meg, den eneste gangen jeg ble tatt opp på fanget var når vi hadde gjester eller det var et kamera der.

Jeg holdt fast ved at mamma ikke visste hva pappa gjorde.
Nå vet jeg at hun må ha visst.
Det synes når en 5 måneder gammel baby blir utsatt for orale overgrep.
Jeg husker til å med at jeg revnet første gang pappa voldtok meg, rett før min 4 års bursdag.
Visste du, julenissen?
Var det derfor du ikke tok meg med, du så alt det ekle som skjedde?
Var ingen hemmeligheter skjult for deg?
Stod det på listen din, at Fragile hadde ekle hemmeligheter med far, derfor fortjente hun ikke et godt liv?

Jeg ventet og ventet på deg. Men jeg så at det var onkel bak maska den julaften. Jeg forsto ikke hvorfor du ikke kom. Forsto ikke hva jeg hadde gjort som var så galt at selv du, han som tar vare på alle barn, ikke brydde seg om meg.

Jeg er voksen nå.
Jeg er ikke helt sikker på når jeg sluttet å håpe, men jeg forsto vel omsider at det kun var masker, at de som var bak ikke alltid var snille.

Men om du faktisk finnes, er det lov å tro på nissen når en er stor? Stor og liten i samme kropp, alt for stor og alt for liten på samme tid.

Men om du fantes vet jeg hva jeg skulle ønsket meg.
Jeg vil ønske meg gode juleopplevelser.
At julaften ikke blir preget av masker og falske smil.
At det kunne komme noen ekte smil innimellom der.
Jeg ønsker meg et bedre liv.
Du skjønner nisse, nå er det to av de gamle overgriperne som fortsatt forgriper seg på meg. Jeg ønsker meg å kunne vokse opp på nytt, uten voldt og overgrep.
En barndom med folk som var glade i meg, med snille hender. Der jeg ikke ble kalt stygg og verdiløs hver dag, der jeg ikke ble slått og voldtatt.
Voksne som ikke mente seksuelle ting når de skulle «vise kjærlighet».
Jeg ønsker meg en hverdag uten åpne sår, uten minner som dreper og angst som kveler.

Men jeg vet nå at dette er noe jeg må jobbe med selv, jeg kan ikke legge alt ansvar og håp over på deg.

Men du skal vite at det er flere ting som har blitt bedre nå som jeg er stor.

Jeg vet nå at menneskene rundt juletreet er viktigere enn gave under treet.
Jeg vet nå hvordan jeg velger venner. Jeg har gode venner rundt meg som liker meg tross det jeg har vært gjennom, mennesker som liker meg som meg, ikke bare masken jeg viser de.
Jeg har fantastiske hjelpere rundt meg, både behandlere og boligen.

Men julenisse, jeg skulle fortsatt ha litt av din magi.
Litt av dine glede, av din omsorg.

Så dette er mitt juleønske i år.

Kjære nisse, selv om du skuffet, fylte du også en 4 åring med håp.
Takk for det.

Vil ønske alle mine lesere en god jul <3

(Ideen om brev til julenissen ble inspirert av A.L)

6 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med incest, min historie

Alle trenger vel å føle seg ønsket…?

Posted on 4. januar 2014 | 4 kommentarer

Jeg har tenkt hardt og lenge på om jeg vil
dedikere julen et innlegg..

Har valgt å ikke gjøre det..

Men kan si litt kort om det..
Julaften var tøff, siden jeg måtte feire den med pappa,
siden jeg nylig fikk minner om overgrep fra han.
Julekvelden var jeg nesten ikke til stede,
jeg husker svært lite.
Det var når vi kom hjem at reaksjonen kom.
Heldigvis hadde jeg lagt meg.
Jeg lå på rommet mitt med døra lukket.
Men døra til toalettet er rett ovenfor.
Det er vanskelig med pappa, fordi han er overvektig,
røyer og drikker har han med årene begynt å puste tungt..
Hele tiden.
Siden han naturlig nok pustet tungt når han var opphisset i forbindelse med overgrep er det SUPER vanskelig å være rundt
han nå som han puster så tungt hele tiden.
Da julaften kveld han i tillegg gikk på do
uten å lukke døra ble det drit vanskelig.
Jeg så det jo ikke, men lyden av at han tisset + pustet tungt,
ble det utrolig vanskelig fordi mye av overgrepene skjedde under morgenstellet, altså han tisset.
Reaksjonen var enorm og kom overraskende på.
Jeg trodde jo at jeg hadde kommet meg gjennom kvelden,
at det verste var over nå.
Jeg skalv, hikstegråt, hyperventilerte
og dissosierte om hverandre.
Tok Sobril (angstdempende) og innsovningstabletter,
men det tok likevel 2 timer før jeg klarte å roe meg ned nok til å sovne.

Jeg hater at jeg fortsatt er under hans makt.

Men, til det jeg egentlig skulle skrive om..

Jeg har en egen lukket blogg som jeg har tildelt mine psykologer, min fastlege og mine primærkontakter.
Der skrev jeg et ganske langt innlegg
som jeg skrev om mamma og pappa..
Jeg har ikke tenkt til å legge ut dette her.
Grunnen er at det er for mange folk som kjenner meg, som før eller senere vil måtte forholde seg til mine foreldre.
Men jeg skrev noe om forholdet mellom meg og Slangen og hvorfor incest er så skadelig..
Jeg har tenkt mye på hvordan ting
ville vært hvis de faktisk hadde vært der.
Jeg fikk aldri høre at de var glad i meg,
de eneste gangene jeg ble tatt opp på fanget var
når det var et kamera der eller gjester.
.Jeg tror hele opplegget med Slangen kunne
vært unngått hvis de hadde vist meg litt kjærlighet.

unwanted

Jeg løp inn i armene til den eneste som sa han var glad i meg.
Jeg tror det også er det som gjør det så
komplisert med overgrep som skjer av tillits-person.
Når han var den eneste trygge voksne jeg
hadde blir det faktisk lettere å legge skylden på meg selv.
Det kan liksom ikke være han, han var jo den eneste jeg hadde!
Hvis det hadde vært hans feil at det skjedde hadde jeg
jo mistet den eneste tryggheten jeg hadde..

Psykolog S sa at pappa var den største overgriperen.
Jeg vet ikke..
Selv om det er helt drøyt å forgripe seg oralt på et spedbarn.
Nå gav han seg når jeg var 5, (han gav seg da jeg fortalte han om første gang det skjedde med Slangen, sikkert fordi han skjønte at hvis jeg fortalte noen om Slangen kunne jeg like så godt fortelle noen om pappa) så jeg husker jo ikke så alt for mye. Men jeg tror jeg alltid så på han som et monster.
Jeg kan ikke huske skyldfølelse i forhold til han.
Jeg forstod ikke hvorfor disse lekene var hemmelige,
eller hvorfor de gjorde så vondt.
Men likevel var det ikke før Slangen at skyldfølelsen kom.
Eller, pappa gjorde det jo veldig klart at det var min
feil når han slo, han ville jo ikke,
men måtte hvis jeg f.eks ikke klarte
å beholde spermien i den vesle magen og
kastet det opp igjen.
Da kom straffen, sånn er det bare.
Men det om overgrepene var min feil eller ikke
tror jeg ikke den vesle hjernen min klarte å ta innover seg.
Det var først når Slangen begynte at skammen og skyldfølelse kom.
Pappa stolte jeg aldri på, det ble ikke nødvendig
for meg å skylde på meg selv istedet for han.
Han viste meg aldri kjærlighet,
så jeg hadde ingenting å gi tilbake.
Men med Slangen ble alt annerledes.
Nettopp fordi jeg plutselig hadde en voksenperson i livet mitt som viste kjærlighet, så jeg henga meg helt til han.
Tross voldtektene, volden, tillitsbruddet
og all ondskapen var jeg hans lille jente.
Han var veldig flink med de andre barna i
gata, men det var meg han ville ha.
Jeg hadde aldri opplevd å føle meg ønsket før.
Selv med de andra barna i pedo-ringen
var jeg favoritten hans.
Endelig var jeg god nok for noen!
Men jeg skjønte tidlig at med dette kom det en pris.
Blod, svette og tårer.

girl with bear

Smerter, skam og skyld.
Grenser som ble tråkket og spyttet på.
Hemmeligheter som forfulgte meg dag og natt.
Hva om jeg hadde hatt noen å fortelle det til?
Hva om jeg hadde følt meg ønsket hjemme
og aldri hadde trengt Slangen?
Eller hvor sviktet jeg følte meg da jeg prøvde
å fortelle til pappa første gang
det hadde skjedd noe ekkelt med Slagen,
og pappa bare ristet på hodet og gikk.
Det tok 15 år før jeg åpnet munnen igjen.
Jeg vet jo ikke hva som hadde skjedd med pappa,
det kan godt hende at han hadde fortsatt hvis
ikke jeg “sladret” om Slangen..

Men, tilbake til poenget mitt..

Jeg tror at selv om overgrepene av pappa
startet i en så tidlig alder, så
følte jeg ikke at det var min feil fordi jeg har
sett på han som et monster.
Det ble annerledes med Slangen..
Hvem som er den største overgriperen vet ikke jeg..
Jeg vet ikke heller hvem jeg tok mest skade av.
Jeg vet jeg bagatelliserer dette med pappa,
men kanskje det er en overlevelsesmekanisme?
At hvis jeg hadde tatt innover meg hvordan det var å bli misbrukt i en så liten alder hadde jeg ikke overlevd.
Jeg overlevde ved å bagatellisere.
Både med han og med Slangen.

Ikke misforstå, pappa har gitt meg masse skam og skyld senere i livet. Klart jeg ble slått, mobbet, kjeftet på og voldtatt, slik jeg var. Pappa kommer med sine rosende ord foran folk og med knivskarpe ord når vi er alene.
Nå ser du virkelig ikke ut, Fragile.
Skal du virkelig spise så mye?
Kanskje på tide å ta en pause fra maten?
Jeg husker sommeren 2011 da jeg veide 60 kg..
15 kg til nå, så begynner det å ligne noe.
Jeg må ned til 45 kg, (jeg er 1.70) før jeg blir bra nok for han..!

thinenough

Jeg var hos psykolog O forrige uke..
Jeg gikk med en topp med utringning..
Han ble litt satt ut virket det som.
Han spurte forsiktig om hvorfor,
advarte meg om alle som kan se feil på det. Jeg satt litt for å tenke på hvordan jeg skulle forklare dette..
«Alle mennesker trenger å føle seg ønsket», sa jeg forsiktig.
Jeg tror at fordi jeg aldri var god nok for pappa, at jeg ikke følte meg ønsket av verken mamma eller pappa..
Den eneste jeg følte meg ønsket av var overgriper,
og han ville ha meg for kroppen min.
Jeg antar at jeg føler at det eneste jeg
har som noen er interesser i er kroppen min!
Det eneste gangene jeg har følt meg ønsket var,
som jeg skrev over, pga av kroppen min.
Det er veldig forskjellig for meg..
Jeg er delt..

Noen ganger ønsker jeg bare å bruke burka ,
andre ganger er ønsket for å føle seg ønsket
så sterkt at jeg kan gå med veldig utringning.
Forholdet til menn er veldig komplisert for meg.
Jeg har skrevet litt om det i Hva er det han vil!?!
Her kommer et utdrag..

Min erfaring er at menn som viser interesse vil skade. Jeg sliter
For eksempel med kamerater, fordi jeg ikke skjønner hvorfor de gidder å være med meg hvis han ikke er ute etter noe seksuelt.

Hva vil han?!?

Har sittet med det spørsmålet ufattelig mange ganger. Jeg fatter ikke hvorfor noen skulle vise interesse uten å ville ha noe tilbake, og jeg aner ikke hva de vil ha tilbake utenom sex. Jeg har ingenting annet! Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke tynn, ikke smart, ikke talentfull, ikke interessant. Det kan ikke være noe de er ute etter enn noe seksuelt. Nå høres jeg sikkert veldig sexfiksert ut, men det er det eneste noen menn har villet ha, det eneste de har villet ha er seksuelle tjenester. Menn gjør meg usikker.

Hva er det han vil?!?

Hva vil du han ha tilbake for å være hyggelig mot meg? Må jeg vise utrigning? Må jeg suge han, ligge med han?

Heldigvis har jeg klart å skille mellom
mannlige ansatte og «vanlige» menn.
Jeg har 3 fantastiske støttespillere i livet mitt som er menn.
Både psykolog S, psykolog O og fastlege T er menn.
Det er også noen utrolig flotte mannlige ansatte
i boligen jeg bor. Til og med min kontakt på SMI er mann.
Jeg klarer å forholde meg til menn
når jeg vet de får betalt for å være hyggelige mot meg.
Det er lettere.

Så jeg antar det er derfor jeg kan kle meg utfordrende.
Jeg trenger å føle meg ønsket, og
kroppen er den eneste måten jeg har fått den
oppmerksomheten jeg har fått.

Jeg vet ikke hvordan ellers jeg skulle kunne forholde meg til menn..

For, alle trenger vel å føle seg ønsket.. Ikke sant..?

4 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med incest, menn, min historie, minner, skam, skyld, slangen

«Du kan ikke være her»

Posted on 5. november 2013 | 15 kommentarer

Vi sitter i det hvite, alt for kalde rommet på akutt psykiatrisk.
Jeg klarer ikke se opp, jeg bare sitter her og vet hva som kommer.
«Du kan ikke være her!»
Ordene skjærer gjennom lufta og rett inn i hjertet mitt.
Jeg kjempet mot tårene.
Jeg hadde kommet inn morgenen før, etter jeg først hadde prøvd
å kutte pulsårene på håndleddene,
og så vært 3 meter fra å bli drept av en t-bane.
Etter flere titalls sting på håndleddene ble jeg holdt fast
av vaktene på legevakta. Jeg hadde hatt så store tanker om å skade meg at jeg hadde prøvd å hoppe ned på armen min for å brekke den, jeg slo hodet i veggen og prøvde å bite opp stingene.
Vaktene var fantastiske, varme og forståelsesfulle.
Etter at jeg ble holdt i 3 timer ble jeg sendt med
politi og ambulanse opp til akutt psykiatrisk avdeling.
Jeg har vært her før.
Noe av det første som møtte meg på morgenen av kontakten min,
bare timer etter at jeg hadde kommet inn,
var at jeg måtte forberede meg på å reise hjem.
Det var overlegen som satt med disse ordene.
«Fragile», sa overlegen, da hun tydelig hadde sett at tankene mine
var et helt annet sted.
«Vi har ingen grunn til å holde deg igjen!»
Nå var tårene et faktum.
Jeg hadde absolutt ikke noe mål om å bli holdt igjen.
Men jeg håpet at de så hvor sårt jeg trengte et
opphold på traumeposten.
Noe i meg skrek,
Jeg var 3 meter fra å dø for
for 10 timer siden, hva ellers må til??
Ikke misforstå meg, jeg la meg ikke foran t-banen
for å komme på traumeposten.
Jeg la meg på skinnene fordi jeg ikke ønsket å leve lengre.
Men jeg ble skremt.
Veldig skremt.
Dette lignet på tiden før den første store overdosen(overdosen var på reseptbelagte medisiner, jeg driver ikke med narkotika)
Jeg hadde en periode på 11 dager der jeg ble lagt inn 6-7 ganger.
Ofte ble jeg skrevet ut på dagen og kom tilbake på kvelden.
Jeg hadde vært død hvis ikke min bestevenninne hadde vært med meg omtrent 24 timer i døgnet og ringt ambulanse og politi utallige ganger.
Det hadde jeg stadig ble avvist i døra på akutt psykiatrisk etter alvorlige selvmordsforsøk viste bare meg de mente at
livet mitt ikke var verdt å redde.
Det var slik jeg følte det igjen.
Basically sa hun en ting.
«Du er oppegående nok til å velge selv om du vil leve eller dø»
Fordi jeg ikke er psykotisk eller manisk kan jeg ta det valget selv.
Jeg vet ikke hva jeg mener om det..
Jeg liker det jo på en måte, de kommer jo ikke til å stoppe meg.
Samtidig kjenner jeg at jeg hadde blitt rasende om noen med som
stod meg nær fikk den setningen slengt i trynet.
Hadde ikke noen grepet inn i mitt liv hadde jeg vært død nå.
Hadde ikke jeg fått nærmere 2 år på psykehus hadde
ikke jeg sittet her og skrevet til dere.
Men, som jeg sa, dette bare bekrefter for meg at flere enn meg
mener at andre pasienter er viktigere enn meg, at
de som egentlig skal hjelpe meg faktisk ikke bryr seg om
jeg dør eller ikke, at mitt liv ikke er verdt å redde.

Dette var den første av 2 innleggelser jeg har hatt de siste 3 ukene.
Den siste ble jeg skrevet ut av denne uken,
det samme skjedde..
Bar først ned på legevakta med politi..
Selv om sårene absolutt burde syes,
valgte legen å ikke gjøre det fordi jeg
var så utrolig urolig, jeg falt
inn og ut av gjenopplevelsesanfall, jeg
klarte ikke være rolig mer enn et par minutter av gangen.
Vaktenes hender ble overgripernes hender
og jeg skrek og kastet på meg så
tre stykker måtte holde meg nede.
Igjen satt vaktene med meg, igjen var de
helt fantastiske. Jeg hadde to som kjente meg
godt, og det gjorde hele forskjellen i verden.
Takk.

Jeg er smertelig klar over hvorfor de behandler meg på psykehuset.
Akutt psykiatrisk har bestemt seg for at jeg har diagnosen Borderline (også kalt emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,
men bruker Borderline fordi det er kortere).
Setningen;
«All forskning tilsier at folk med din
diagnose ikke har godt av å være innlagt.»
har fulgt meg veldig lenge.
Folk med min diagnose?!
Det er INGEN andre enn akutt psykiatrisk som mener at jeg har den diagnosen. Min behandler gjennom 3 år mente ikke jeg har den. Mine to nåværende psykologer som har kjent meg i snart 1 år mener ikke jeg har den. Langtidsavdelingen jeg var på i halvannet år mener ikke jeg har den. Min egen mor som er utdannet innenfor psykiatri
mener heller ikke at jeg lider av Borderline.
Jeg får altså ingen hjelp fordi det
menneskene på akutt psykiatrisk
behandler meg utifra en
diagnose som står på papirene mine,
de tar ikke med det faktum
at jeg ikke er en diagnose,
at jeg har individuelle behov,
og at folk med samme diganose
faktisk er individer.
Jeg har skrevet en egen post om dette,
denne finner du
her (Jasså, så du Borderline, du?)
Noen utdrag kommer her;

Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som Borderliner er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmordstrusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det liksom ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager. Selvskadingen har også blitt forklart som; dette er jo sånn dere holder på med, det er få som har anerkjent at smerten som ligger bak faktisk er noe jeg sliter med hele tiden, det er ikke noe som kommer og går i ustabilitet.
(…)
Men hva med hvor lite stabilt det blir å komme inn og ut av korte innleggelser flere ganger i måneden? Hva med langvarige selvmordstanker som blir bagatellisert ned til en “krise” som kommer til å gå over snart? Hva med at menneskeliv føler at ingen bryr seg nok til å bruke tid på en innleggelse på noen uker? Hva med selvskadere som føler at hele grunnlaget blir bagatellisert? Hva med de som blir stigmatisert med en lidelse og derfor blir behandlet som en enhet – selv om de er like forskjellige som individer som alle andre er? Hva med mennesker som dør eller nesten dør fordi de ikke får ha folk rundt seg når de trenger det? Hva med alle der ute som har blitt fått feil diagnose og dermed går glipp av verdifull behandling?
Hva med oss?

Minnene fra en time hos psykolog S begynner å komme.
En liten jente i en stor kropp sitter og gråter.
Det er noen minner som ikke vil forlate hodet til min vesle
hjelper, hun er ikke gammel.
Pappa var ekkel i badekaret, fikk hun endelig frem.
Helt siden psykolog S har fortalt meg hva den vesle i meg
sa har jeg bagatellisert det.
Det var vel ikke så ille.
Jeg var vel rundt 2 år, jeg vet ikke hvor alvorlig det var.
Jeg har jo mistenkt det, da jeg husker overgrep fra 5 års alderen,
og jeg har minst to deler under 4 år..
Jeg har tenkt at, sammenlignet med det andre jeg har vært gjennom,
var det sikkert ikke så fælt..
Men noe gikk opp for meg i går – selv om jeg tenker at det ikke var
så ille var det faktisk så alvorlig at jeg splittet meg, at jeg begynte å skape andre deler i bevisstheten som skulle ta seg av det.
Og det er ganske alvorlig når hjernen tyr seg til å splittes.

Noe mer slo meg.. Noe av det vondeste som har slått
meg på veldig veldig lenge…
Når overgrepene begynte i 2 års alderen og vi plusser
på M (overgrep i voksen alder) har jeg blitt misbrukt
i nesten 19 år! 19 år!

Det pluss to overfallsvoldtekter den siste tiden har gjort livet
mer eller mindre uutholdelig.
Som dere skjønte på siste post har jeg også
hatt bursdag i disse tider.
Det er en ekstra vanskelig tid..
Slangen brukte alltid min bursdag
som unnskyldning til å dra overgrpene
et skritt mot det verre..
Første voldtekt skjedde på 8 års dagen min,
første gruppe voldtekt skjedde på 9 års dagen min.
Hemmeligheten har også plaget meg noe voldsomt.
Livet gjør vondt.
Mens jeg var innlagt sist gang fikk jeg også melding av M..
Han kommer seg ikke inn der jeg bor nå, men
han skremmer vettet av meg..
Jeg vet han henger rundt her jeg bor,
jeg er redd han kommer etter meg snart.
Jeg føler meg lissom ikke trygg noen steder :(
Jeg fikk masse støtte av de på psykehuset da,
det hjalp masse.
De destruktive delene er veldig på banen.. Nå. for et par uker siden,
skjedde noe virkelig skummelt.. Og det verste var at det var ikke første gangen det skjedde :/ For femte gangen «våknet»
jeg opp i en bil på strøket. For de som ikke vet hva strøket er,
er det der de prostituertere går.
Noen på innsiden savner sånn den
seksuelle selvskadngen de fikk
gjennom M at de oppsøker folk
som vil kjøpe sex.
Heldigvis har jeg alltid kommet til meg selv før
det har skjedd noe, men mennene blir som regel
ganske rasende, men har heldigvis aldri fulgt etter
meg mens jeg løper ut i natten.

Det er mye vondt i livet mitt for tiden
Nesten hver gang jeg er med folk
forbereder jeg meg mentalt på å si farvel.
Men overlevelsesinstinktet i mennesker
er sterkt, også i meg.

Så livet fortsetter..
Spørsmålet er hvor lenge..

15 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med Borderline, incest, min historie, minner, psykehuset

Stemplet for livet..

Posted on 12. august 2012 | 38 kommentarer

Forrige uke hadde jeg en samtale med Psykolog V
som jeg har hatt lyst til å skrive litt om..

Mobbingen..

Det fikk meg til å tenke litt på hvordan ting hadde vært hvis jeg «bare» hadde blitt mobbet eller «bare» blitt utsatt for overgrep.. Et av tingene jeg tenkte på da var hvordan selvbildet mitt har blitt formet.. Folk forteller meg at jeg er normalvektig, likevel er jeg tilbake der at jeg sliter sånn med kroppen min at jeg går med 3 hold in’s (sånn som går fra knær til under puppene som strammer for å at jeg skal se tynnere ut) og at jeg ikke klarer å dusje uten å dekke til speilet eller/og skru av lyset.. Jeg lurer på om selvbildet hadde vært like ødelagt hvis jeg ikke hadde kun hadde blitt utsatt for overgrep.

Okei, tilbake til samtalen, rundt mobbing. Dette har vært et tema jeg ikke har skrevet så mye om her inne.. Grunnen er at jeg har vel trodd jeg hadde snakket meg litt ferdig rundt det.. Det tok tross alt ganske mange år før jeg innrømte at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, før dette var mobbingen alt jeg snakket om når noen lurte på hvorfor jeg slet.. Selv de første gangene jeg var inne i psykiatrien sa flere at de syntes jeg hadde kjennetegn til seksuelt misbruk, men jeg blånektet.. Før jeg kom i psykiatrien hadde jeg og noen få å prate med, slik som lærere eller ungdomsledere.. Også der var det eneste jeg nevnte mobbingen. Første gang jeg var i nærheten av å innrømme noe var da lærer S på folkehøyskolen spurte meg og jeg måtte gi etter for hulkene som kom. Jeg svarte aldri på spørsmålet hans, men tror han skjønte svaret.

Så, som jeg har sagt så føler jeg meg litt ferdigsnakket ang mobbingen, men har bestemt meg for å dele litt med dere allikevel..

Mobbingen begynte for meg i 2. klasse… Det begynte med navn kalling.. Pga overgrepene var jeg nok litt svak i utgangspunktet, slik at jeg var et lett bytte.
Jeg husker godt dagen i 2 klasse hvor jeg nettopp hadde fått en kjempefin fargelegging-bok som jeg var kjempestolt av.. En av de kule jentene spurte
om hun ikke kunne låne den.. Jeg ble veldig glad over at hun ville låne den,
ble nesten litt stolt over at noe jeg hadde var bra nok for henne.
Men hun tok den tilbake til guttene der de først klusset ned alle sidene.
Jeg trengte noen som tok i mot tårene mine. Det hadde jeg ikke..

Allerede i 4 klasse begynte de og prente inn i meg hvor stygg jeg var.
Guttene sa «æsj», hver gang jeg kom inn i klasserommet.
Jeg hadde ingen venner i klassen, og de jeg hadde utenom klassen var redde for å være med meg i frykt for at de skulle bli mobbet selv.
Jeg hang i beina til læreren i friminuttet.
Etterhvert dukket delpersonligheten Jostein opp.
Han kunne ta igjen fysisk,men han tapte alltid, de var for mange for han.
Det toppet seg i 5 klasse.
Jentene hadde mobbet slik jentene gjør, ved utestenging,
baksnakking og vonde blikk.
Men nå begynte de å bruke meg som straff for guttene. De kunne si;
Bare pass deg, ellers får vi Fragile til komme å ta på deg!!
Guttene kunne går langs veggen i hele klasserommet for å unngå å måtte gå forbi min plass. Når jeg jeg var på lag med de i gymmen og kastet ballen til de skrek de alltid æsj og løp unna ballen.. Jeg husker jeg prøvde å si ifra hjemme, men jeg fikk kun høre at det var jo min feil at jeg ble mobbet..
I 5 klasse var da første gangen jeg var nære et selvmord. Jeg hadde hatt lyst til å dø før det, men i 5 klasse var første jeg holdt på å gjøre noe med tankene..
Jeg skrev også et brev til læreren min og sa at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre lengre, at jeg ikke orket å ha det slik.

Tingen var bare at han var veldig opptatt av å være kul i øynene til gutta i klassen. Han sa en gang; «Hei folkens, drit i å mobbe Fragile, da..» Det var den ene gangen han prøvde og de hørte jo ikke på en sånn beskjed..

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at nå skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det er at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.
Læreren fulgte ikke så godt med der, så flere ting skjedde i de timene..
Jeg husker jeg satt å jobbet med oppgaven min da det kom 3 gutter bak meg.
To holdt meg fast, mens tredjemann surret en bred stor pakke med svart teip rundt hodet og ansiktet mitt.
Du er så stygg at vi orker ikke se på deg mer!
Sa han som surret med latter i stemmen..
Da kom tårene for full guffe..
Læreren kom, men jeg sa jeg var med på det, at det bare var tull og at grunnen til at jeg gråt var at det var så vondt å rive teipen ut av håret.
Lurer på om hun skjønte at det ikke var grunnen til at jeg gråt..?
8ende og 9ende klasse ble jeg kastet ut av klasserommet i friminuttene fordi de sa de mistet matlysten av å se på det stygge tryne mitt.
Jeg kunne gå mellom to klasserom uten å få slengt etter meg hvor
stygg jeg var. Det tar på! De stempelene går ikke bort med det første..
De ble også fysiske etterhvert. De så hvor redd jeg ble da de tok på meg, så de trengte meg opp i hjørner og tok meg over alt. Det var helt grusomt :(
Mobbingen gav seg heldigvis på VGS.. Jeg hadde ikke «status» nok til å være en av de kule, men det brydde jeg meg egentlig lite om.
Jeg var bare uendelig glad for at det verste gav seg..
Men likevel er det vanskelig å bli kvitt de stemplene de gav meg :(

Som jeg skrev i begynnelsen av innlegget, så lurer jeg veldig på hvordan jeg hadde blitt hvis jeg ikke hadde blitt mobbet. Jeg har en liten teori om at hvis jeg ikke hadde blitt tråkket på der hadde jeg kanskje vært sterk nok til å si ifra ang overgrepene. Hvis jeg ikke hadde fått prentet inn daliglig på skolen(og hjemme, for den saks skyld) at jeg ikke var verdt noens tid så hadde jeg kanskje turt å si ifra til noen om det ekle som skjedde i den kjelleren.. Hvis noen fortalte meg at jeg var verdt nok til å ha det bra så kanskje ikke det trengtes en graviditet får overgrepene var ble stanset..

Jeg merker også veldig det med selvbildet.. Som jeg skrev før takler jeg ikke speil for tiden.. Det er to speil som jeg bruker på rommet mitt og på badet på skjermet, vi har teipet håndklær foran begge speilene fordi
jeg takler ikke se på meg selv.. Jeg hater hvert cm av kroppen min,
og orker ikke bli minnet på hvordan jeg ser ut..
Jeg lurer på om jeg hadde sett anderledes på meg selv om jeg «bare» ble utsatt for det ene og ikke det andre.. Tenk at hvis jeg hadde blitt godtatt og blitt behandlet som om jeg var verdt noe, kanskje jeg hadde klart å si ifra om overgepene? Eller kanskje jeg ikke hadde vært så lett bytte for mobberne dersom jeg ikke hadde blitt utsatt for noe fra før av?

Her kan man fundere i det uendelige..
Jeg har uansett lyst til å avslutte med et dikt jeg skrev..

Dette ble skrevet i en bildeterapi time, det vil si at jeg hadde kun rundt 20 minutt på meg, ergo-jeg er ikke heelt fornøyd.. Men tenkte jeg skulle dele det med dere allikevel ♡

God nok…?

Krav og skuffelser møtte jeg
Harde ord som såret meg
Jenta listet seg stilt på tå
Pappa, er jeg god nok for deg nå?

Hva enn jeg gjør blir det ikke nok
Smerten gjemmes under et lokk
Ordene deres står så hardt
Er jeg verdt å elskes snart?

Det fortsetter, finner aldri roen
Kan jeg ikke være god nok for noen?
Til gutter ga jeg min nakne kropp
Mens øyene skriker; er jeg nok?

Jeg skjulte deres handlinger bedre enn dere
For at ingen skulle vite hvor håpløs jeg var, ingen flere
Armene sliter med å masken bære
Smilet blir trøtt, vil jeg aldri lære?

Arene inni meg var større en de på armen, Jeg skulte begge to
Så dere smerten bak munnen som lo?
Tullet og fjåset, var «med» på alt
Så dere alle gangene jeg falt?

Samfunnet krever; slik skal du være
Av skole, media, og skal du lære
Men bak syltynne kvinner, bøker og klær
Hviskes en sår stemme, kan jeg være slik jeg er?

Armene blir kuttet, livet renner ut av meg
Endelig kan jeg bli kvitt livet jeg er så lei
Igjen ligger en livløs kropp
Til ei jente som aldri ble god nok

38 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med dikt, min historie, minner, mobbing, selvbilde

Så du..?

Posted on 12. juli 2012 | 36 kommentarer

Etter en hel barndom preget av overgrep og emosjonell omsorgssvikt sitter jeg igjen med mange spørsmål til de som liksom skulle sett. De som mottok mine rop om hjelp men valgte å snu seg.

Kjære barnehageonkel..
Hva tenkte du da du hørt de stygge ordene kom ut av munnen på en 5 åring? Fitte, runke, hore, hvor trodde du jeg hadde lært de fra?
Hva tenkte du da jeg med tårer hadde kastet bamsen jeg elsker over alt i verden fordi den hadde sett «den slemme hemmeligheten». Hvorfor spurte du ikke hva den hadde vært vitne til?
Hva tenkte du da jeg lydig kledde av meg første gang jeg var alene med deg? Hvorfor bad du meg bare slutte å tulle? Skjønte du at jeg var så usikker på menn at jeg var sikker på at du skulle forgripe deg på meg med en gang vi var alene?
Hva tenkte dere når regresjonen kom? Hvorfor ble den viftet bort med; store jenter gjør ikke sånn?

Kjære kona til en av slemmingene..
Husker du da han tok meg hjem til dere? Hva tenkte du da han absolutt skulle være alene med meg, en 7 år gammel jente som han ikke kjente? Stusset du ikke på at mannen din hentet meg i bytte mot en flaske sprit og et par hundrelapper? Skjønte du at jeg ble leid ut til han?

Kjære klasseforstander..
Så du ikke hvor vettskremt jeg var når guttene i klassen kom for nære meg? Lurte du noen gang på hvorfor? Så du ikke at de var så fysiske fordi de elsket hvor mye det skremte meg? Lurte du på hvorfor jeg alltid satt utenfor klasserommet alene og spiste i friminuttene? Visste du at jeg de andre elevene sa de mistet matlysten av hvor stygg jeg var, at jeg ikke fikk lov til å spise med de?

Kjære barnevakt..
Husker du da du sa blod i skrittet mitt og sa skarpt at jeg måtte gå å skifte bind. Skjønte du ikke at en 10åring ikke har fått mensen enda? Visste du at jeg var livredd fordi det aldri hadde blødd så mye før?

Kjære pappa..
(REDIGERT 2017. Dette innlegget ble skrevet før jeg fikk minner om pappas overgrep)
Hvorfor gikk du da jeg prøvde å fortelle deg at noen hadde vært slemme med meg? Trodde du meg ikke? Eller var jeg ikke verdt bryet?
Hvordan kunne du fortsette å slå etter at du så hvor redd deg jeg var?
Tenker du noen gang over alle de stygge tingene du har sagt til meg? At jeg er feit, stygg, verdiløs, mislykket, uten empati.. Vet du at jeg fortsatt tenker at ingen noen gang kommer til å ville gifte seg med meg fordi det var det du matet meg med gjennom barndommen? Har du tenkt over hvorfor jeg aldri var god nok for deg? Det har jeg.. Var jeg virkelig så forferdelig?

Kjære gymlærer..
Trodde du virkelig at jeg glemte gymtøy hver gang?
Hvorfor ignorerte du alle blåmerkene? Så du aldri forbi mine dårlige unnskyldninger?

Kjære rektor…
Hva tenkte du da jeg kom inn på kontoret ditt etter bråk og jeg sa jeg ikke husket hva som hadde skjedd? Skjønte du at var en av del-personlighetene som hadde bråkt? Du trodde at jeg latet som jeg ikke husket for å komme meg ut av trøbbel. Forsto du aldri at jeg faktisk fortalte sannheten?

Kjære damer i rødt..
Hva tenkte dere da dere fant meg i elva? Da jeg sa jeg hadde falt selv om jeg var midt i den. Trodde dere at jeg hadde falt, selv om jeg var rett unner den lave brua? Skjønte dere at jeg var så desperat etter å dø at jeg hadde hoppet fra den lave brua i en elv uten strøm?

Kjære Kunst og håndverk lærer..
Husker du når de teipet hele ansiktet mitt med ducktape fordi de sa jeg var så stygg at de ikke orket å se på det stygge ansiktet mitt? Visste du at jeg nesten ville la den være over ansiktet mitt fordi jeg skammet meg sånn over å være så stygg. Da jeg at jeg gråt fordi jeg var hårsår og det var vondt å fjerne tapen fra håret.. Visste du at det ikke var grunnen til at jeg gråt?

Kjære norsklærer..
Hva tenkte du når du leste mine stiler om selvmord, om vold og angst? Har du tenkt på meg i ettertid? Lurt på hvorfor jeg skrev slike stiler?

Kjære ungdomsleder..
Husker du da jeg hadde blødd igjennom etter at jeg hadde kuttet meg å armen? Husker du blikket du gav meg? Tror du ikke jeg kunne fått det bedre hvis du hadde snakket med meg og ikke bare ristet på hode og gått?

Kjære helsesøster..
Hva tenkte du når eldre venninner dro meg til deg? Når de var redde for at jeg skulle prøve å ta livet mitt.. Husker du at du sa det var et typisk rop om oppmerksomhet og at jeg måtte skjerpe meg? Hvordan hadde du reagert nå hvis du visste hva som egentlig skjedde med meg?

Kjære politimann..
Husker du da du var hjemme hos meg? Det var den natten.. Jeg hadde blitt voldtatt av M.. Jeg gikk en lang tur fordi jeg var redd han kom til å komme tilbake. En mann hadde sett meg helt vanvittig redd, jeg skalv, og når jeg så han falt jeg sammen i frykt. Han hadde fulgt etter meg, jeg skrek at jeg allerede hadde blitt voldtatt en gang i kveld, at jeg ikke orket en gang til. Han hadde ringt politiet, så dere dukket opp hos meg.. Jeg trodde jeg skulle dø av frykt da du banket på ruta mi.. Jeg trodde dere skulle tvangsinnleggelse meg og turte ikke åpne døra. Da du sa gjennom at noen hadde ringt for å høre om det gikk greit med meg etter hva som hadde skjedd den kvelden. Jeg var likevel så redd at jeg viftet dere av gårde. Så du at jeg fulgte etter dere når dere var på vei ut? At jeg stod og så etter dere når dere kjørte av gårde? Jeg vet ikke om jeg er glad eller trist over at dere ikke så meg ombestemme meg. Men takk! Takk for at du prøvde å se meg, takk for at du syns jeg var verdt turen hjem til meg.

Var det virkelig ingen som så på meg lenge nok i barndommen min til å merke at det var noe? Merket dere ikke at jeg lå i fosterstilling bak smilet mitt?

Så dere ikke meg..?

36 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med Delene, DID, incest, min historie, overgrep

Vil Han se på meg?

Posted on 29. juni 2012 | 25 kommentarer

Jeg lurer veldig på hva Gud ser når Han ser på meg..

Jeg føler han roper navnet mitt daglig, men jeg snur meg unna.
Blir for nært, blir for personlig å la Han se hele meg. Han ser det nok allikevel, men det er nesten som jeg vil at Han skal snu seg bort mens Han prater til meg.
Skammer meg for mye.

Skammer meg over at han vet..
At Han så overgrepene..
At Han så alt jeg har skammet meg mest over..
Han vet hvor skitten jeg er, hvor brukt og ødelagt jeg er..

Hemmelighetene jeg jobbet så hardt for å holde hemmelige, hemmelighetene som var farlige, hemmelighetene som måtte holdes hemmelige, ellers kom jeg til å dø, foreldrene mine kom til å bli syke, de kom de å misbruke lillebroren min, flere voksne ville misbruke meg hvis de visste. Dette var hemmeligheter jeg trodde jeg måtte risikere livet for hvis noen visste..
~~Gud vet om de hemmelighetene!!~~

Hva ser Gud når Han ser på meg?

Jenta som ikke klarer å be om det som er viktig men som likevel er så desperat etter kontakt med Gud at at bønnene hennes handler om de latterligste små tingene, som at kabalen på pc’en skal gå opp eller at det ikke skal være kø på motorveien..

Jenta som vet Gud skapte henne slik Han ville ha henne, men som likevel hater alt ved seg selv.. Føler meg utakknemlig..

Jenta som prøver å se opp på Han, men alt hun ser er mørke skyer..

Jenta som skammer så så fælt at det som burde være befriende fanger henne..

Jenta som snubler av gårde på stien der den skumle skogen kryper seg tettere og tettere i det stien blir smalere og mer utfordrende å gå.

Jenta som gjør alt hun kan for å være fattet på utsiden, men som skriker på innsiden. Hører Han skrikene mine?

Jenta som snakker hele tiden men som likevel ikke klarer å si det som hun virkelig trenger å dele…

Jenta som avskyr at Han skal være en Far fordi hun har så vanskelig å forholde seg til sin far her på jorden.. Farsbildet mitt er så ødelagt, når jeg tenker på far tenker jeg kritikk og vold. Jeg kobler at jeg må jobbe alt jeg kan for å bli god nok til å bli elsket uten noen gang å bli det.. Det har gått igjen i kristenlivet mitt, jeg føler jeg må jobbe hardt, gjøre alt jeg kan for måtte fortjene kjærligheten Hans.. Er det noe som går igjen i Bibelen er det jo at kjærligheten er noe vi ikke trenger å jobbe for, det er der helt ubetinget..
Blir kjærligheten Hans noe mindre fordi jeg ikke klarer å sette pris på den?

Sjelesørgeren utfordrer meg i fjor.. Han spurte meg om jeg ikke mente at alle mennesker var like mye verdt. Da måtte jeg selvfølgelig si ja, det er en del av verdisystemet mitt, at alle er like mye verdt uansett hvor de kommer fra, hvem de er eller hva de har gjort, at hvert liv har verdi.. Så spurte sjelesørgeren min det utfordrende spørsmålet;
«Så du tror du er den eneste noen sinne som er født uten verdi?»
Da måtte jeg nesten le litt.. Hvordan det spørsmålet skal besvares vet jeg fortsatt ikke. Jeg har fått høre hele livet mitt at vonde ting skjedde fordi jeg var lite verdt. At overgriperne valgte meg fordi jeg var uten verdi. At jeg ble mobbet på skolen og slått hjemme kom ikke bare av noe jeg hadde gjort, men noe jeg var..
Det å da si at jeg er den eneste i verden uten verdi setter jo meg på en litt pidestall, gjør meg spesiell, det er jeg jo virkelig ikke!
Dette er noe som kan diskuteres opp og ned uten at jeg kommer til å gå bort fra dette utsagnet at jeg er uten verdi.. Jeg vet det er flere enn meg som kan kjenne seg igjen i følelsen; det gjelder bare meg.
Det er min feil at jeg ble utsatt for overgrep, men det er ALDRI noen andre barn som er skyldige.. Det er greit for andre å gråte, men ikke for meg..
Flere som kjenner seg igjen i det, sant?
Det er litt sånn med meg og verdi.. Jeg ble valgt fordi jeg var uten verdi, det betyr ikke at andre som blir utsatt for overgrep er uten verdi.

Vil Han fortsatt ha henne som som som forventer krav og straff selv om Han har bekreftet tusen ganger for henne at det ikke kommer?
Når jeg ikke vil at Han skal se, slutter Han å se på meg?
Når jeg ikke vil ha meg selv.. Vil Han fortsatt ha meg?

25 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med min historie, skam, skyld, troen min

Troen min.. ♡

Posted on 27. mai 2012 | 18 kommentarer

Jeg har sagt for en stund siden at jeg skulle
bruke litt tid på å skrive om troen min..

Dette har vært vanskelig for meg..

Det er ikke fordi jeg syns det er flaut å være kristen, jeg er stolt av det..
En grunn er at jeg føler at jeg setter Jesus i et dårlig lys..
At folk som ikke tror tenker;
Jesus kan jo virkelig ikke finnes når Han ikke har hjulpet henne mer,
hun hadde klart å finne ro i han i stedet for å skade seg
hvis Han hadde fantes.
eller
Hva slags Gud er det som lar en som stoler på Han gå gjennom noe sånt..
Må bare understreke at det er ikke noe fra Bibelen eller noe jeg har følt Han har sagt til meg.. Dette grunner i min skam, ikke Hans..

En annen grunn til at dette er så vanskelig å skrive her
blir at det plutselig blir så virkelig.
Jeg har delt det, det er ikke bare tanker i hodet mitt lengre – det finnes.

Troen min har alltid vært viktig for meg..
Den har alltid hjulpet.
Jeg har aldri klandret Gud for det jeg har opplevd.
Jeg mener at det er mennesker som har valgt å gjøre
disse tingene med meg og at Gud ikke kan klandres for menneskers feil..
Mange kan nok si at de ikke forstår hvorfor han ikke grep inn..
Jeg ikke dette var Guds plan, men jeg tror at Han alltid kan bruke
vonde ting som har skjedd.. At fordi jeg har opplevd hva jeg har opplevd
kan brukes til å hjelpe andre som har opplevd lignende ting.
Han kan alltid bruke noe vondt og snu det til noe godt.
Troen har alltid vært der, den har viktig og den har vært positiv.

Likevell, etter M (pågående overgrep) skjedde det noe.
Det gikk noe opp for meg..
Hver gang ting har begynt å lysne skjer det noe vondt.
2 av overfallsvoldtektene skjedde når jeg endelig begynte
å senke skuldrene litt..
Ting i barndommen ble alltid raskt verre etter jeg hadde
begynt å få litt håp..

Jeg husker jeg snakket med psykologen om det..
Før det med M hadde det endelig begynt å se litt lysere ut..
Jeg hadde mer overskudd, ting fungerte litt mer i hverdagen og
barndommen var litt med på avstand.
Så. PANG. Ny overgriper som forgrep seg på meg flere ganger i uka.
Jeg husker jeg sa til psykologen;
«Det er som om universet om og om igjen vil minne
meg på at jeg ikke er verdt nok til å ha det bra.
Endelig gikk det litt oppover, det er som universet sier; Ha, jeg SA du ikke var verdt noe, selvfølgelig vil vi minne deg på at du ikke fortjener å ha det bra!»
Da sa psykologen noe som banket meg ned i støvlene.
«Men Fragile- du tror ikke på universet du-du tror på Gud!»
Det satt meg helt ut.
Var det slik at jeg følte at det var Gud som ville
fortelle meg at jeg ikke fortjente å ha det bra?

Det er dette som har slipt ned hjernen min det siste året..
Jeg vet jeg tror..
Men hadde kanskje vært lettere å ikke gjøre det?
Det er mye vanskeligere å tenke at Gud
har gjort det enn at universet har gjort det.

Bah, ordene stokker seg litt her jeg sitter..
Jeg skrev et dikt for ikke så lenge siden det..
Og det slutter bra, så det betyr vel at det er mer
positive enn negative tanker for tiden! :)

(Jesus sine ord er grønne, mine er rød)

Quietly I stumble towards Your throne
Though You’re here I’m feeling desperately alone
I don’t really dare to look You in the eye
I want to look up, but instead I hide

You walk down to me, get on Your knees
You whisper; sweetheart, talk to me – please
I look up and I see Your eyes so mild
And then You give me the kindest smile

I try to put together the words I want to ask
Try to let you see my pain, not just a mask
Jesus, there’s something I can’t figure out»
I look to you and through my tears I shout;

How can You still want me,
When I always have turned away
How can You still want me
I don’t understand why You’d stay..

I cry; I can’t live through this pain anymore
You say; I’ll give you everything to live for
But Jesus- I can’t see you where you are
You reassure me – you are not far

I see the shaddows of my past everywhere
I cry out to you – you don’t seem to care
You say; I have felt every tear you have cried
I thought of you the very day I died

When you are followed everywhere by the footprints of your past
I will walk ahead and make footprints that will last
Because of your pain I can make you strong
I will help you to right every wrong

I know humans have caused you great harm
But I can translate the scars on you arm
Even though they’ll always remind you of your past
We’ll heal it together and our victory will last

Sweetheart, there’s something you need to understand
Your worth can never be measured by man
When they showed you that you’re worthless, they really lied
Your worth was measured the day that I died

But Lord, I doubt that you’re promises include me
It seems like everyone else is set free
You look at me with pride and with a smile you set;
Your testimony just isn’t ready yet!

You will one day declare yourself set free
Just be patient, you will see
I promise your testimony will grow strong
And you’ll now it’s with me you belong

I have taken your wounds to the cross
All abuse, fear, pain and loss
Every obstacle we will climb
And you’ll be mine for all time

18 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med dikt, min historie, troen min

Jeg ville jo bare være frisk..

Posted on 21. november 2011 | 12 kommentarer

Fra tidlig barneskole var tankene om at det kunne ikke bare være meg..
Jeg tenkte at alle måtte jo ha det sånn..
Alle hadde vel hemmelige stemmer på innsiden..
Alle hadde vel dager de ikke husket noe av,
gjort ting de ikke husket at de gjorde..
Det fantes vel ingen foreldre som egentlig brydde seg om barna sine,
foreldrene jeg så tullet sikkert bare,
de slo garantert barna sine når jeg forlot huset.
Alle hadde vel slemme hemmeligheter…
Alle hadde vel blåmerker å skjule, eller blod fra det forbudte stedet.
De måtte vel være med på slemme leker de og,
gjøre ekle ting for å gjøre de voksne glade.
Det var vel ingen som virkelig hadde det bra inni seg..

Eller…?

Men etterhvert som jeg ble eldre skjønte jeg at ikke de rundt meg hadde Slanger i livet sitt. At de fikk gode ting hjemme.
At de ikke ble slått eller voldtatt.
Jeg så også at Slangen var så snill med de andre barna.
Han slo ikke de, de måtte ikke leke slemme leker med han, de lekte snille leker sammen.
Jeg ble reddere og reddere i det jeg forsto at grunnen dette vonde som skjedde ikke handlet om han, det handlet om meg!

Jeg tror nesten at jeg var mer redd enn han for at noen skulle finne ut av det.
Det var jo jeg som dro dette frem i han! Det var ikke han som var slem,
det var jeg!
Og ikke minst.
Grunnen til at han valgte meg var jo at jeg var verdiløs.
Jeg ville ikke at noen flere skulle skjønne det!
Ingen kunne få vite hvor ekkel, mislykket, slem,
fæl og verdiløs jeg var.
Ingen kunne få vite!
Jeg ville jo bare være normal..
Jeg ville være som de andre barna..
Jeg ville jo bare være frisk..!

Men barna på skolen hadde oppdaget det også..
De ropte æsj med en gang jeg kom inn i rommet.
Guttene gav meg tips om hvordan jeg skulle ta livet mitt.
Jentene mobber som bare jenter kan, blikkene, kroppsspråket og baksnakkingen.
Jeg ble fortalt hver dag hvor stygg jeg var.
Jeg hadde ingen venner..
På ungdomsskolen ble det verre.
De begynte å bli fysiske.
I 2 år ble jeg kastet ut av klasserommet hvert friminutt,
fordi de sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.
Lærerne begynte å merke det.
De sa ifra til pappa, men han sa at det var klart de mobbet,
~~sånn som jeg var..~~
Da nektet jeg enda mer ovenfor lærere og hjemme.
Sa jeg var med på det, at vi bare tullet.
Ville ikke at flere voksne skulle skjønne hvor
dum, teit, feit, verdiløs, mislykket og stygg jeg var.
Hvis de voksne skjønte det,
så kom de sikkert til å voldta og slå de også.
Det var jo det jeg fortjente, jeg visste det.

Smilet ble klistret på..
Ingen skulle få se..

Etter hvert kom også delene som hadde i oppgave å late som de var meg. Mange av de andre delene svarte på mitt navn. Ingen måtte skjønne noe..
Jeg ville jo bare være frisk..

Etterhvert var det ikke bare folk rundt meg jeg trengte å føle meg frisk ovenfor, det ble meg selv også.. Jeg hadde en blogg der jeg skrev anonymt om vanskeligheter, men til og med der løy jeg for å være friskere..
Jeg sa jeg bare hadde skadet siden jeg var 16..
Jeg sa ikke et ord om seksuelle overgrep.
Jeg ville jo bare være frisk..

Jeg jobbet så hardt for å være normal, virke frisk at jeg kom ikke inn i psykiatrien før jeg var 19.. Det første halve året var jeg innom utrolig mange behandlere, pluss psykehuset.
Mange av de sa at symptomene mine lignet noen som hadde blitt seksuelt misbrukt. Jeg blånektet.
Jeg ville jo bare være frisk..

Etter at jeg trodde alle hadde stemmer på innsiden, perioder de ikke husket noe av og fått beskjed om at en har oppført seg anderledes fortrengte jeg bare det.
Lenge.
Nektet å forholde meg til det.
Nektet for folk som mente det..
Mange av delene responderte fortsatt på mitt navn.
Men i vinter sa noe bang. Jeg vet ikke hva, men plutselig gikk ikke delene med på å bli forvekslet med meg lengre.
Den som ble lagt mest merke til var Lise.
Jeg ble spurt av de på psykehuset.
Jeg ble også utredet på Modum bad, traume avdelingen.
Der begynte jeg for første gang å inkludere litt i hva som hadde foregått hele livet mitt. Men jeg sa lite, veldig lite.
Jeg hadde begynt å være med på lasset til Lise..
Jeg satt lissom i baksetet mens hun styrte.
Jeg fikk med meg alt som skjedde, jeg hadde bare ingen styring.
Det var dette jeg begynte å dele med psykologen som utredet meg.
At jeg gjorde ting som feks falle på isen for så å sette meg ned å gråte.
Men det var kun Lise jeg innrømte ovenfor henne..
Det var ikke før innleggelsen i Mai at jeg begynte å være ærlig om flere av delene med psykolog A. Og da fortalte jeg heller ikke om alle.

Jeg tar meg selv i å fortsatt dysse det ned.. Snakket med en kamerat her om dagen.. Snakket for første gang med han om delene.. Han spør hvor mange det er. Jeg sier 20-25. At jeg vet om va 20, men vet det er fler. Sa jeg.
Sannheten er at jeg vet om minst 25.

Jeg vil kunne klare å være ærlig, samtidig som et ønske er sterkere.
Jeg vil bare være som de andre rundt meg..
Jeg vil jo bare være normal..

Jeg vil jo bare være frisk!

12 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med masken, min historie, minner, slangen

Tag Archives: min historie

So starved by love that I’ve become delusional?

Til du som lo av meg

Hvem skulle vel ellers elsket meg?

Kjære barnet i meg (Min historie)

Kjære barnet i meg..

Speilbildet

Jesus i speilet.

(Bildene er fra google og redigert av meg)

La meg fortelle deg om min Gud

La meg fortelle deg om min Gud

LA meg fortelle deg om min Gud

La MEG fortelle deg om min Gud

La meg FORTELLE deg om min Gud

La meg fortelle DEG om min Gud

La meg fortelle deg OM min Gud

La meg fortelle deg om MIN Gud.

La meg fortelle deg om min GUD

(Kilder; google, Bibelen.no, Møtepunkt PodCast, og en god dose egne erfaringer)

Kjære julenissen..

Alle trenger vel å føle seg ønsket…?

«Du kan ikke være her»

Stemplet for livet..

God nok…?

Så du..?

Vil Han se på meg?

Troen min.. ♡

Jeg ville jo bare være frisk..

Jeg vil jo bare være frisk!

It’s a Fragile life..

Mest sette innlegg & sider

What has passed…

Besøk

Nylige innlegg

Finn det..

Copywrite

Stikkordene..

Følg Blogg via Epost