Tag Archives: spiseforstyrrelse

Jeg som delene og delene som meg..

Behandlersamtalen på onsdag var litt tøff..
Vi prater om mange av delenes negative sider.. Midt i dette prøver psykolog I å smyge inn noe.. Jeg vil ikke høre det. Det med at delene egentlig er meg er noe jeg fortsatt har så problemer med å ta innover meg.. Det var så mye lettere da jeg trodde at dette var deler som hjernen hadde funnet opp som var helt avskilt fra meg! Det var ikke før i vår i fjor at jeg begynte å skjønne at disse delene er faktisk meg. Jeg har så problemer med å se meg selv igjen i delene.
De som er så sinte at de ønsker å skade alle de ser, er det virkelig mitt sinne?
Eller de som er så skadet at hvert blikk eller berøring blir tolket som at et overgrep kommer til å skje, er det jeg som er så skeptisk?
Er det virkelig meg som hater kroppen så intenst at de oppsøker menn som voldtar oss bare for å selvskade?

Noen ganger skulle jeg likevel ønske at jeg hadde noen av deres egenskaper..

Det hadde vært godt å smile fra hjertet igjen.. En venninne påpekte at hun ikke hadde sett meg smile med øyene på flere år, en annen sa at hun så bilder på facebook og syns jeg så så liten ut i øynene mine. De siste årene har smilet mest blitt brukt når jeg skal dekke over hvor vondt jeg har det.. Jeg savner å kunne le til jeg ikke får puste, det kan Line og Cecilie..

Eller tenkt så godt å føle seg på toppen av verden som Prinsesse, 5 åringen som lever i en verden der hun er elsket av alle og hun bestemmer over det hun selv vil.

Kanskje det hadde vært fornuftig å være like skeptisk som Skremt..Kanskje ikke like skeptisk, hun forbereder seg på overgrep hver gang hun ser en mann, men hadde jeg tenkt litt mer over at noen folk faktisk er ute etter å skade kunne jeg sluppet M. Eller mer som Lise som setter masse tydelige grenser. Hvis feks en full mann er pågående på T-banen sier hun klart og bestemt nei. Jeg hadde bare fått panikk og stivnet.

Eller å få litt fra de som gjør det jeg ikke tørr(som å ringe NAV eller andre tøffe telefonsamtaler) som Cecilie tar seg av eller makter  (som å rydde og vaske lenge av gangen) som Sofia er flink til.

Tenkt hvor deilig det hadde vært å ikke huske overgrepene, slik som Silje, eller å ha bare få minner slik som Cecilie..

Hva med å slippe å føle, slik som Marie? Hvor deilig hadde det ikke vært å være så apatisk at en ikke føler smerte, redsel eller sinne? Det er klart jeg hadde savnet positive følelser, men i perioder som denne hadde det vært enormt digg å slippe å føle alt det vonde.

Og kanskje-bare kanskje hadde det vært godt å kunne være litt sint.. Ikke så sint som Karina, Jostein eller Sinna, men kanskje å gjøre som alle sier jeg burde; plassere skylden der den hører hjemme. Kanskje jeg kunne vært sint på overgripere og ikke meg selv. Hvor lettende hadde det ikke vært å ikke hate meg selv og å slippe å ta på seg ansvaret for mobbing, vold og overgrep.

Men mest av alt skulle jeg ønske jeg var en av de som gjør i stedet for å tenke. At jeg kan tenke alt for mye på alt som kan gå galt i et selvmordsforsøk. Jeg nærmer meg litt.. Her om dagen var vi på kjøpesenter, alle muligheter for steder å hoppe fra, kaste seg ned, hoppe ut av bil i fart, alle disse lite gjennomtenkte forsøkene på å dø pleide å være delene sine, ikke mine tanker. Men da jeg var ute på det kjøpesenteret var følte jeg meg så nær så mange av de muligheten. Det som skjedde var det var jeg som måtte switches fra å gjøre noe dumt istede for at jeg måtte beskytte de fra å gjøre noe for destruktivt. Men før eller senere måda et av disse forsøkene da funke.. Ikke sant?

Når det er deler av meg som klarer ting som å ha kontroll over impulser betyr vel det at jeg har potensialet til å klare det som «meg»? Likevel merker jeg mest negative ting.. Det er klart jeg setter pris på å komme tilbake til ryddet rom eller at telefonen jeg hadde gruet meg til å ta er blitt tatt, men det jeg merker mest er de som er så redde på innsiden at jeg blir engstelig, de som er så sinte på innsiden at jeg blir irritabel. De små er så redde at jeg klarer ikke komme frem fra under pulten. De som tolker all berøring som overgrep slik at de blir så sinte eller så vettskremte at det blir belter.. Det er som regel jeg som må bli holdt fast, men da jeg blir holdt fast blir kroppen så redd at jeg switcher til noen som da blir utagerende fordi de kobler det med overgrep med en gang.. Har ikke tall for alle gangene jeg har «våknet» i belter.

Jeg sliter mye med selvhat, men det kommer lissom litt ut av proporsjoner når noen deler vil kaste seg ned trapper, foran biler, oppsøker voldtektere og voldsmenn kun fordi de hater meg så at de vil gjøre alt de kan for å skade kroppen. Det vil si at at det er  jeg hater meg selv så mye at jeg har til tider har oppsøkt en jeg vet kommer til å voldta meg kun i selvhat? Som går så langt som å bruke voldtekter for å «bevise» at vi vet at kroppen burde hates av alle og trenger å lide som straff for overgrep?

Det er bare så vanskelig å skulle ta ansvar for alt de gjør, at jeg lissom skal stå for å ha slått etter noen eller å ha brukt alle pengene mine på dumme ting. Jeg kjenner meg ikke igjen i det!
Delene som meg og meg som delene..
Det blir bare et uendelig kaos!
Blir dette noen gang lettere?

Gjemmer meg litt..

Jeg har begynt om igjen og om igjen på et innlegg..
Alt for lenge siden sist oppdatering!
Jeg gjemmer meg i alt jeg kan, bulimi, selvskading, personligheter og medisiner.
Gjemmer meg litt for dere også.. Flere grunner..
Ordene har funnet meg, men jeg fant ikke ordene..
Ingenting ble «viktig» nok til å tildele en post..
Ordene mine mistet kraften sin,
ingenting ble meningsfylt nok til å dele,
ingen temaer ble vits å skrive ned,
ingenting ble verdt at noen leste..

Okai.. *sigh* Litt om meg for tiden.. Vi skulle oppheve skjermet for 3 uker siden, men det har ikke gått så bra som vi håpet, så er fortsatt skjermet.. Blir litt for mye belter for tiden.. En ting som har gått fremover er at jeg får gå ut av sykehusområdet:) Siden midten av November har jeg vært av området 1 gang, før denne uken.. Det var deilig..

Jeg kommer meg gjennom dagene med MASSE bulimi, selvskading, medisiner og switching..Håper jeg kan komme meg gjennom litt mer som meg selv snart..

Noe som gjør meg glad er at jeg ser at dere er her selv om jeg ikke er det! Det varmer MASSE!! ♥♥

Jeg gjemmer meg litt igjen.. Takk at dere er her når jeg våger å komme frem..♥

Det går jo så bra….?

_________«Kom på jobb og så at helgen har gått så fint!»
______«Du har jo ikke blitt lagt i belter på halvannen uke,
______det går jo så  mye bedre»
____________«Så bra at det går så bra!»

Siden mandag har disse kommentarene rast på..
Jeg sprekker innvendig hver gang de sier det.
Likevel nikker jeg og smiler tilbake.
Jeg mener.. Det er jo sant! I dag er det halvannen uke siden forrige beltelegging.
I den tiden har de bare trengt å bruke tvang 3 ganger.
Tiden har brukt til harde kamper og mye hjelp av personlighetene..
Og masker… MASSE masker…
Jeg faller tilbake på innlegget til Sofia.. Jeg kjenner frustrasjonen hennes.. Det at vi har mange smilende deler betyr ikke at det går bra…
Jeg føler at mellom all positiviteten blir jeg glemt.

.

Jeg vil ikke være den negative, jeg vil ikke klage eller mase om at det ikke går greit.. Dessuten vil jeg jo av tvangen og da må de tro det går bedre.

Det bare blir så sårt når kommentarene om at alle tror det går bedre kommer.. Mulig jeg har brukt dette bildet før, men jeg bruker det igjen.. Jeg står i nærheten av et stup. Faller jeg av betyr det at jeg har mistet kontrollen over destruktive impulser som selvmordstanker, selvskading, dissosiasjon og spiseforstyrrelsen. Når jeg har lengre perioder hvor jeg feks ikke skader eller har noen selvmordsforsøk er det mange som tror at jeg går bort fra stupet. Problemet er bare at jeg kjemper så hardt mot destruktiviteten at jeg kommer bare nærmere stupet. :( Det at de kommentarene kommer viser lissom at ingen ser hvor vondt jeg har det, det er klart det er smertefullt å føle seg så alene.. Jeg er ikke nødt til å bli bekreftet hele tiden, det er ikke det. Men det at de ser smil og høy latter kommer av en av delene, ikke meg. Jeg switcher jo ofte fordi ting er uutholdelige. Det å hele tiden bli minnet på hvor «bra» de tror det går bagatelliserer det den enorme smerten jeg lever med hver dag. Jeg er tilbake på å nesten ikke være til stede mellom switchingen fordi ting er så vonde.

Det var behandlersamtale med psykolog I i dag.. Hun så det var noe… Hun prøvde å grave mer.  Jeg sa det gikk fint, men kroppspråket bedro meg.
«Du sitter sammenkrøket vendt bort fra meg og gråter, Fragile. Ville det ikke vært godt å snakke litt om det?»
Tårene trillet mens jeg prøvde å sette ord på at jeg har prøvd så hardt å forklare hvor vondt det var å føle seg glemt.. Hvor mye jeg kjemper kun for at smerten blir oversett i sammenligning med hvor «bra» det går.. Heldigvis forstod psykolog I det kjempegodt.. Det var lettende.. Hun ville jeg skulle bli flinkere til å si ifra.. At jeg aldri har vært flink til å si ifra når jeg har det vondt, hvor flittig jeg  har vært med maskene.. Jeg vet det, men føles ikke riktig at jeg skal kreve noe rundt meg selv.. Men vi ble enige om at jeg skulle prøve det.. Dessuten skal kontaktene mine bli flinkere på å spørre meg om åssen jeg syns vakta har gått før de skriver rapport. Hvis det da har skjedd at noen av de mer fungerende delene har vært der kan jo de tro at det at det egentlig har gått greit. Så da kan det være greit å høre hvor mye jeg husker av kvelden for å finne ut om jeg har vært til stede.

Det er flere på innsiden som ikke er særlig blide på meg.. Marte og Karina er fly forbanna.. Jeg har noe dokumenter som de har skrevet.. Karina skrev et kort notat på lørdag;
«Dette går nøyaktig slik jeg vil. De tror det går bra!! De skulle nesten visst hvor lett det er å lure de. Bare vi holder dette, så er det snart sjeldent tilsyn og ut alene. Da kan jeg gjøre hva jeg vil, da kan vi endelig dø. ENDELIG.»

Så de er forbanna på at det gikk hull på masken.

Ikke vet jeg..

Straff og mat..

Det går ikke så greit med maten for tiden.. Uken begynte med sulting, og er nå nede til veldig lite..
Det er flere grunner, de forandrer seg flere ganger om dagen.. Det begynte med «jeg må gå ned i vekt, jeg må gå ned i vekt, jeg må gå ned i vekt» pluss en del deler er veldig aktive i å straffe meg.. Hjemme kunne de gjort det på mange forskjellige måter.. De kunne kontaktet M, de kunne selvskadet, de kunne fått kroppen til å gå i singlet i 3 mil i 10 minusgrader, osv.
Men her er det så få alternativer. Mat er det vi har kontroll over. Så sultingen startet.
Etter 5 prekener om hvordan jeg ødelegger forbrenningen ved sulting og jeg i meg selv hadde nok kontroll til å vite at det å ødelegge forbrenningen hjelper ikke meg i å gå ned i vekt. Dermed begynte jeg å spise bittelitt hver 4 time.. Det største måltidet jeg har hatt siden mandag er to egg.. Det er jo ikke noe å ta til vei over, jeg får hvertfall lov til å spise litt.. Jeg er bare så DRITT lei av å være sulten hele tiden.. Etter en tid uten mat går sultfølelsen min som regel over.. Jeg gikk nesten 4 uker uten å spise en gang, jeg er alltid like vrak å slutten. Orker verken trapper eller oppoverbakker, blir andpusten av alt mulig.. Jeg orker ikke det, jeg prøver å trene nå! Jeg er lei av konstant sultfølelse, svimmelhet og ikke minst savnet etter bulimien..
Det blir en kamp hver gang det er måltider, hver gang de  begynner å mase om at jeg burde spise. Valget mellom et bittelite måltid eller om jeg skal sulte meg kan bestemmes av forskjellige grunner hver gang.
Spiseforstyrrelsen kan blomstre under innleggelser, mest fordi plutselig vet folk hva jeg spiser, når jeg spiser og hvor mye jeg spiser. Det stresser meg. Jeg blir besatt på tanken av at de tenker at jeg ikke burde spise i det hele tatt, slik som jeg ser ut.. En av primærene mine har sagt tusen ganger at det tenker de aldri, at jeg er normalvektig, bla bla bla.. Det hjelper ikke..
Jeg har lyst til å drukne ned i spiseforstyrrelsen til jeg ikke veier mer førti-og-noe…

Samtidig vet  jeg at det er dumt. Jeg vet at så lenge jeg går ned masse før jeg er kvitt spiseforstyrrelsen kommer jeg aldri til å bli fornøyd. Jeg kan veie 40 kilo og forsatt føle jeg ser ut som en val. Jeg har nå begynt å trene, noe jeg er fornøyd med. Men sulter jeg meg lenge nok kommer jeg ikke til å klare å trene uten å besvime. Jeg vet at jeg ødelegger forbrenningen slik at jeg går opp i vekt når jeg begynner å spise igjen. Jeg vil gå ned sunt slik at jeg kan bli der nede! Jeg er likevel ikke sterk nok til å klare å ta kontroll over maten.
Min dårlige samvittighet står i mellom..
Skammen over å la de se meg spise er for stor..
Hungeren etter å være tynn blir større enn den fysiske hungeren..
Og dette er bare de gangene jeg har kontroll! Over halvparten av gangene er det jo de personlighetene på innsiden som ikke lar meg spise..
Dette blir en hard kamp jeg ikke vet hvordan jeg skal vinne..

Positivitetet:)

Jeg er klar over at det blir veldig mye fokus på det vonde her i denne bloggen..

Det betyr bare at det er det jeg har behov for å tømme meg for, det betyr ikke at jeg ikke har positive ting i livet mitt! :) Tenkte jeg skulle bruke denne posten her på å snakke litt om de tingene som gjør meg glad for tiden…

VENNER!!!
Jeg er utrolig heldig med å ha mange fantastiske venner.. Mange vet at denne julen blir tung for meg, har fått og får opptil 8 besøk juleukene.. <3 Senest i går var to fantastisk nydelig skjønne jenter her..Disse to har en så varme ved seg og en så kjærlig utstråling, det er fantastisk å være  med de! De dro langt og kom med latter og sjokolade for å muntre meg opp.. Jeg er glad i dere!! ♥♥♥
Bestevenninnen min kommer også i jula, det gleder meg utrolig til!! :D Hun er den næreste venninnen jeg har hatt, vi kjenner hverandre inn og ut.  Hun har vært helt fantastisk når jeg har vært dårlig og får meg alltid til å føle meg trygg og till å smile.. ♥
A er et utrolig nydelig menneske jeg er så glad jeg har blitt kjent med.. Hun er helt utrolig omsorgsfull og en utrolig god venn.. Får meg alltid til å smile ♥
Ellers er det utrolig godt å ha venner som T, J, E, A, E, M, N, K, M, T, M, R og flere umistelige.. Jeg er utrolig velsignet med vennene mine ♥

DERE
Jeg har jo brukt en egen post for å takke dere, en jeg får lissom ikke gjort det nok.. Det at dere kommenterer eller bare leser betyr mye for meg..! :) Det å vite at det er 70-80 innom hver dag gjør at jeg føler meg mindre alene med historien min..
Er også blitt så glad i flere av dere jeg følger bloggen til! Dere er utrolig sterke, reflekterte, nydelige mennesker.

MAT!
Det går bedre med bulimien!! :D Vet ikke helt hvorfor, men jeg kaster opp mye mindre! Før kastet jeg opp så og si alt jeg spiste, behold bare frukt og yoghurt. Nå kaster jeg bare opp måltider og overspising! :) Nei, det høres  ikke som det går bedre, men det gjør at jeg kan kose meg litt mer! Som feks i går spiste jeg kjeks og litt sjokolade sammen med besøket og jeg kastet ikke opp! :) Jeg kan kose meg litt mer innimellom uten å kaste opp.. Og det er skikkelig deilig:) Dessuten overspiser jeg ikke like mye når jeg først overspiser og måltidene er ganske normale! :) På akutt avdelingen kunne jeg spise 8-9 brødskiver før jeg klarte å slutte, nå kan jeg gå og kaste opp etter bare 2:) Det høres ikke kjempepositivt ut, men det er en forbedring. :)

SMI
Nå er det lenge siden jeg har vært der, men incestsenteret har hjulpet meg masse! Spesielt T og AI har hjulpet utrolig mye i kampen  min, og jeg har møtt mennesker der jeg aldri ville vært foruten.

GODE BEHANDLERE
De som har hatt trua på at jeg skal komme meg gjennom dette; A, LC, C, MS, M, D, E og I..

GODE KONTAKTER på psykehuset..
Det har vært mange folk jeg ikke har kommet noe særlig overens med, noen få som aldri burde jobbet i psykiatrien, men det er jo mange flotte folk også! På psykehuset nå er det JM, MB, L, T, M, G, P, JK, E som har betydd ekstra mye.. Godt med mennesker som er flinke til å forstå og kan nok til å hjelpe meg godt på vei…

MUSIKK..
Hva skulle jeg gjort uten musikk? Det betyr enormt mye for meg, både å synge og spille selv og å høre..
Avslutter med en sang som gjør meg glad:) Dere har sikkert hørt om han, men ikke alle vet at han var med på Ellen(talkshow fra USA)
Enjoy:)

Kanskje jeg bare skal la de ta over?

De siste dagene husker jeg bare noen timer av.. Jeg vet ikke om det er dette jeg vil..

Jeg har i de siste dagene bedt de komme, bedt de være her, jeg klarer ikke, jeg orker ikke. Det har de gjort. Jeg har nesten ikke vært bevisst, om det er det man kan kalle det. De andre delene har tatt over utrolig mye av tiden. Det er deilig! samtidig som jeg kanskje ikke skjønte helt hva jeg ba om.. i dag kom jeg til meg selv i telefonen med bestevenninnen min. Vet ikke om hun skjønte hva som foregikk, men sa jo at jeg spurte om de samme tingene om igjen! :p Har vært her i et par timer nå. sittet på nettet. prøver å være sosial på min måte før jeg forsvinner igjen.

Men, CRAP! Jeg har bedt de som jobber her om å passe litt på handling til bulimien. Når jeg kom til meg selv var det 2 fulle poser med godteri som stod på rommet mitt. Det var visst to med meg å handlet, og begge lot Teah/Marianne(usikker på hvem, vet bare at Teah bruker mye penger og Marianne er drøy på bulimi) kjøpe godteri for sikkert 400-500 kr. Takk, lissom. De fortalte meg btw i stad at de kommer til å holde meg igjen hvis jeg stikker. WTF? alle andre psykehus ringer politiet! De har ikke rett til å holde meg igjen! Jeg får et forsprang! :p Men neida, disse kommer til å stoppe meg fysisk. Kanskje en grunn til at de andre tar over når vi gikk ut.

Ja, det er kanskje en grunn til at jeg har vært så lite tilstede. De mest fornuftige vet at jeg er åndedrag fra et nytt selvmordsforsøk. Men de vet også at jeg har tilsyn hvert tiende minutt, oftere hvis de ser at jeg slier, ERGO; sjansen på å finne noe å ta livet sitt med og faktisk rekke det er minimal. Det kommer bare til å resultere i fotfølging, ingen utgang, beltelegging, og i verste fall ting som hjerneskade(da med oksygenmangel). De og jeg skjønner at jeg klarer faktisk ikke leve akkurat nå.

Og det at jeg ikke er tilstede er min måte å dø på.

Hersens spiseforstyrrelse!

Æh, nå blir det mye, men dette bli kort post, jeg lover.

I går bestemte jeg meg for en ting.

jeg skal ikke spise noe særlig på stund. Jeg får trang til å spy av å se meg i speilet, jeg har dusjet i mørket, jeg TAKLER ikke å se ut slik som jeg ser ut. Fornuften prøver har prøvd å skyte inn, prøvd å minne meg om at tallene på BMIen sier at jeg er normalvektig. Men jeg klarer ikke tro at det er riktig, jeg skjeller ned fornuften med; JEG ER IKKE BLIND!

Jeg fikser ikke hvordan jeg ser ut nå. no way.

Og, ja, det er dust å slutte å spise, vekten går fort opp igjen, bla bla bla. men det er vel egentlig samvittigheten min. får dårlig samvittighet av å spise, føler at alle tenker; hvordan kan hun spise sånn som hun ser ut!?!

men, jo, poenget var at jeg hadde bestemt meg for å ikke spise. ikke helt faste, har spist en youguort og noen druer.
Men jeg blir så himla sulten!! Og i dag kom det skikkelig digg kyllingsalat. Jeg satt ved bordet lenge, ville vise meg selv at jeg klarte. Men bulimien skrek, og jeg spiste og spiste og spiste. SKAM! FAIL! Har mad dårlig samvittighet. Lå på doskåla til jeg kastet opp blod. Men føler meg ikke noe bedre, ass.

I dag tok A opp det med bulimien, lurte på hvorfor jeg sa nei til hjelp. Måtte da fortelle om avgjørelsen min, uansett hvor dum jeg følte meg.
Nå kunne jeg dødd, skulle aldri sagt noe. Jeg var redd for at dette skulle skje. Sier jeg at jeg ikke skal spise, men spise likevel høres det jo ut som om jeg bare sier det for oppmerksomhet. DØD! ÆSJ

Sur på meg selv, sur på bulimien, sur på verden. måtte bare skrive av meg.