Monthly Archives: februar 2012

Vanskelig helg

Først vil jeg starte med å takke for alle de gode kommentarene jeg fikk på «FUCK!! TRIGGENDE!!» innlegget.. Det varmet veldig at dere brydde dere sånn.. Jeg har likevel bestemt meg for å slette innlegget. Jeg skrev det fordi det var det jeg trengte der og da, men jeg er nok redd det er mer triggende enn det jeg vil ha på bloggen min.. Dette er nok ikke en triggefri blogg, men den posten kan trigge selvskadere ganske mye, så sletter den.. Men TAKK for omsorgen jeg fikk fra dere, setter enormt stor pris på det!!

På mandag hadde jeg time med psykolog I. Jeg leste «Jeg og delene og delene som meg».. Hun gråt da hun hørte det.. Det var jeg ikke forberedt på, men da jeg fikk den reaksjonen visste jeg at jeg hadde klart å formidle hvordan jeg følte det.. Det var fint:)

I går hadde jeg samtale med overlegen.. Han ville snakke med meg om sy greia.. At jeg ikke klarer å sy. Jeg vet at når jeg først kutter så dypt burde jeg kunne ta ansvar for det.. Jeg vet det.. Tingen er bare at jeg har det så uutholdelig vondt når jeg først begynner å skade at jeg klarer ikke tenke lengre enn nesa mi. Grunnen til at jeg ikke klarer å sy er ikke hvor vondt det gjør, men at det gjør vondt.. Det blir helt overgrepsituasjon når smerte som ikke jeg har kontroll over påføres meg.. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre måte å forklare dette på, fordi jeg skjønner at det kan virke en teit grunn. Som jeg sa, jeg burde kunne ta konsekvensene av egen skading, jeg bare faller helt tilbake i overgrepene når andre påfører meg smerte. På Tirsdag ble det veldig mye frem og tilbake.. Legen ville jeg skulle sy alle sårene, jeg ville ikke.. Han ringte bakvakta og endte med at de ikke ville holde meg fast fordi det ble mer traumatiserende og de stripset alt de kunne.. Han virket veldig fortvilet og overlegen bekreftet det da legen hadde ringt han på onsdag. Legen syns det var vanskelig fordi overlegen hadde sagt at alt skal sys når jeg har skadet meg.. Overlegen ville jeg skulle lage en avtale om hva som skjer neste gang jeg trenger å sy at jeg går med på det.. Jeg klarte ikke love han det Og selv om jeg som Fragile hadde lovet han det switcher jeg som bare det i de sy situasjonene. På tirsdag switchet jeg bare de skulle rense såret. De små forventer overgrep med en gang noen påfører kroppen smerte.. Det er ikke lett :(
Overlegen sa han skulle tenke over hvordan vi skal løse dette..
Så vi får se…

Var ute en tur i går kveld og gjorde noe koselig, det var hyggelig! Hadde jo to ansatte på slep, men det var to jeg kommer godt overens med, det var en fin tur:)

Jeg har ellers gruet meg til denne helgen. Det var noen helger jeg ble «leid» ut til andre pedofile av Slangen.. Ikke alltid hele helger, kanskje bare en kveld.. Men det var en periode det var siste helgen i hver måned.. Ergo denne helgen får med seg masse vonde minner.. Jeg er redd det ikke går.. Forrige helg sov jeg i belter natt til søndag og var tilbake i beltene i 5 timer søndag kveld.. Håper jeg slipper unna beltene denne helgen.. Heldigvis er det folk jeg er trygge på ikveld.. Marerittene begynte på torsdag og flashbacksene ruller på..

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom, men det må jo gå på en eller annen måte.. Holder dere oppdatert..

Reklamer

Jeg som delene og delene som meg..

Behandlersamtalen på onsdag var litt tøff..
Vi prater om mange av delenes negative sider.. Midt i dette prøver psykolog I å smyge inn noe.. Jeg vil ikke høre det. Det med at delene egentlig er meg er noe jeg fortsatt har så problemer med å ta innover meg.. Det var så mye lettere da jeg trodde at dette var deler som hjernen hadde funnet opp som var helt avskilt fra meg! Det var ikke før i vår i fjor at jeg begynte å skjønne at disse delene er faktisk meg. Jeg har så problemer med å se meg selv igjen i delene.
De som er så sinte at de ønsker å skade alle de ser, er det virkelig mitt sinne?
Eller de som er så skadet at hvert blikk eller berøring blir tolket som at et overgrep kommer til å skje, er det jeg som er så skeptisk?
Er det virkelig meg som hater kroppen så intenst at de oppsøker menn som voldtar oss bare for å selvskade?

Noen ganger skulle jeg likevel ønske at jeg hadde noen av deres egenskaper..

Det hadde vært godt å smile fra hjertet igjen.. En venninne påpekte at hun ikke hadde sett meg smile med øyene på flere år, en annen sa at hun så bilder på facebook og syns jeg så så liten ut i øynene mine. De siste årene har smilet mest blitt brukt når jeg skal dekke over hvor vondt jeg har det.. Jeg savner å kunne le til jeg ikke får puste, det kan Line og Cecilie..

Eller tenkt så godt å føle seg på toppen av verden som Prinsesse, 5 åringen som lever i en verden der hun er elsket av alle og hun bestemmer over det hun selv vil.

Kanskje det hadde vært fornuftig å være like skeptisk som Skremt..Kanskje ikke like skeptisk, hun forbereder seg på overgrep hver gang hun ser en mann, men hadde jeg tenkt litt mer over at noen folk faktisk er ute etter å skade kunne jeg sluppet M. Eller mer som Lise som setter masse tydelige grenser. Hvis feks en full mann er pågående på T-banen sier hun klart og bestemt nei. Jeg hadde bare fått panikk og stivnet.

Eller å få litt fra de som gjør det jeg ikke tørr(som å ringe NAV eller andre tøffe telefonsamtaler) som Cecilie tar seg av eller makter  (som å rydde og vaske lenge av gangen) som Sofia er flink til.

Tenkt hvor deilig det hadde vært å ikke huske overgrepene, slik som Silje, eller å ha bare få minner slik som Cecilie..

Hva med å slippe å føle, slik som Marie? Hvor deilig hadde det ikke vært å være så apatisk at en ikke føler smerte, redsel eller sinne? Det er klart jeg hadde savnet positive følelser, men i perioder som denne hadde det vært enormt digg å slippe å føle alt det vonde.

Og kanskje-bare kanskje hadde det vært godt å kunne være litt sint.. Ikke så sint som Karina, Jostein eller Sinna, men kanskje å gjøre som alle sier jeg burde; plassere skylden der den hører hjemme. Kanskje jeg kunne vært sint på overgripere og ikke meg selv. Hvor lettende hadde det ikke vært å ikke hate meg selv og å slippe å ta på seg ansvaret for mobbing, vold og overgrep.

Men mest av alt skulle jeg ønske jeg var en av de som gjør i stedet for å tenke. At jeg kan tenke alt for mye på alt som kan gå galt i et selvmordsforsøk. Jeg nærmer meg litt.. Her om dagen var vi på kjøpesenter, alle muligheter for steder å hoppe fra, kaste seg ned, hoppe ut av bil i fart, alle disse lite gjennomtenkte forsøkene på å dø pleide å være delene sine, ikke mine tanker. Men da jeg var ute på det kjøpesenteret var følte jeg meg så nær så mange av de muligheten. Det som skjedde var det var jeg som måtte switches fra å gjøre noe dumt istede for at jeg måtte beskytte de fra å gjøre noe for destruktivt. Men før eller senere måda et av disse forsøkene da funke.. Ikke sant?

Når det er deler av meg som klarer ting som å ha kontroll over impulser betyr vel det at jeg har potensialet til å klare det som «meg»? Likevel merker jeg mest negative ting.. Det er klart jeg setter pris på å komme tilbake til ryddet rom eller at telefonen jeg hadde gruet meg til å ta er blitt tatt, men det jeg merker mest er de som er så redde på innsiden at jeg blir engstelig, de som er så sinte på innsiden at jeg blir irritabel. De små er så redde at jeg klarer ikke komme frem fra under pulten. De som tolker all berøring som overgrep slik at de blir så sinte eller så vettskremte at det blir belter.. Det er som regel jeg som må bli holdt fast, men da jeg blir holdt fast blir kroppen så redd at jeg switcher til noen som da blir utagerende fordi de kobler det med overgrep med en gang.. Har ikke tall for alle gangene jeg har «våknet» i belter.

Jeg sliter mye med selvhat, men det kommer lissom litt ut av proporsjoner når noen deler vil kaste seg ned trapper, foran biler, oppsøker voldtektere og voldsmenn kun fordi de hater meg så at de vil gjøre alt de kan for å skade kroppen. Det vil si at at det er  jeg hater meg selv så mye at jeg har til tider har oppsøkt en jeg vet kommer til å voldta meg kun i selvhat? Som går så langt som å bruke voldtekter for å «bevise» at vi vet at kroppen burde hates av alle og trenger å lide som straff for overgrep?

Det er bare så vanskelig å skulle ta ansvar for alt de gjør, at jeg lissom skal stå for å ha slått etter noen eller å ha brukt alle pengene mine på dumme ting. Jeg kjenner meg ikke igjen i det!
Delene som meg og meg som delene..
Det blir bare et uendelig kaos!
Blir dette noen gang lettere?

Gjemmer meg litt..

Jeg har begynt om igjen og om igjen på et innlegg..
Alt for lenge siden sist oppdatering!
Jeg gjemmer meg i alt jeg kan, bulimi, selvskading, personligheter og medisiner.
Gjemmer meg litt for dere også.. Flere grunner..
Ordene har funnet meg, men jeg fant ikke ordene..
Ingenting ble «viktig» nok til å tildele en post..
Ordene mine mistet kraften sin,
ingenting ble meningsfylt nok til å dele,
ingen temaer ble vits å skrive ned,
ingenting ble verdt at noen leste..

Okai.. *sigh* Litt om meg for tiden.. Vi skulle oppheve skjermet for 3 uker siden, men det har ikke gått så bra som vi håpet, så er fortsatt skjermet.. Blir litt for mye belter for tiden.. En ting som har gått fremover er at jeg får gå ut av sykehusområdet:) Siden midten av November har jeg vært av området 1 gang, før denne uken.. Det var deilig..

Jeg kommer meg gjennom dagene med MASSE bulimi, selvskading, medisiner og switching..Håper jeg kan komme meg gjennom litt mer som meg selv snart..

Noe som gjør meg glad er at jeg ser at dere er her selv om jeg ikke er det! Det varmer MASSE!! ♥♥

Jeg gjemmer meg litt igjen.. Takk at dere er her når jeg våger å komme frem..♥