Monthly Archives: juli 2013

Et «sånt» innlegg

********Advarsel********
Det er et bilde her med kutt, så hvis
du blir lett trigget vil jeg at du skal hoppe over dette innlegget.

GAD, nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne..

Grunnen er at jeg har ventet på det store temaet.
Jeg har havnet i en bølge der jeg kun har lyst til å  skrive om temaer, de store overskriftene, de meningsfulle ordene.
“Her  og nå”, sånne dager virker ikke verdt skrive om for meg  lengre.

Men når jeg da innser at i påvente av denne store overskriften skjønner jeg at det er best å bare lage en post som denne..

Så her kommer det da.. Et “sånt” innlegg, et innlegg der jeg bare snakker om hvordan det har gått den siste tiden., hvilke tanker og
hvilke tanker  og følelser som beveger seg rundt meg..

tankenr

Den verste perioden  begynte da jeg for to uker siden tok en liten intox(overdose) på noen medisiner jeg hadde liggende.
Jeg tror det var mest for å skade kroppen, jeg fullt klar over at den dosen ikke var dødelig. Som jeg trodde resulterte
intoxen kun i masse oppkast og mye søvn.
Jeg valgte å være ærlig med Hjelperne i huset
da de lurte på hvorfor jeg var i så fryktelig dårlig form.
Vi hadde samtalen rundt 18 tiden på tirsdag..
Det ble mye ståhei ut av det..
Sjefen for boligen ble ringt, samt legevakta.
I ti   tiden kom akutteamet og kjørte meg til legevakta.. Etter mye om og men fikk jeg endelig snakket med en lege på psykiatrisk legevakt.
Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å gråte da jeg så hvem som kom ut døra.. Det var Lege LC. Han hadde vært behandleren min på akuttpsyk noen ganger. Han  er superflink og SÅ god å prate med..
Vi pratet en stund, mye om hva som gjorde det vanskelig nå,
nemlig at årsdagen for aborten da jeg var 13.  Jeg husker
men husker at det var i juli en gang..
Han lyttet og forsto, han er veldig okei..
Vi ble enige om at jeg skulle legges inn på akuttpsyk..
For å være ærlig følte ikke jeg ikke at jeg trengte det, men jeg så hvor mye suicidaliteten min hadde skremt Hjelperne i huset var av at jeg hadde så mye tanker om å ende det, så jeg la meg rett og slett inn for å trygge de litt..
Natta ble lang, da jeg ikke fikk medisinene mine pga at jeg hadde
mye medisiner i systemet fortsatt.
Sovnet i morgentidene.
Så kom den fæle beskjeden jeg har fått i flere år..>
Med det mener jeg at pga en diagnose jeg hadde emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,(EUPF) ble jeg avvist i døra på akuttpsyk fordi det har blitt gjort mye forskning rundt det at  mennesker med denne diagnosen ikke har godt av å være innlagt. Så istedet for å gi meg et par uker på Traume-posten (noe som vi har sett tidligere gjør at det går lengre mellom hver gang jeg bli innlagt)   var jeg innom mottak-posten flere ganger i uka i dårlige perioder.

Men, okei, tilbake til det som skjedde for2 uker siden.
Da jeg var på langtidsavdelingen ble jeg endelig kvitt EUPF’ diagnosen, jeg var så glad at jeg nesten begynte å danse :P
Men, altså. Jeg snakket med legen dagen etter og sa at jeg helst bare ville skrive meg ut. Jeg har ikke trengt innleggelse siden jeg ble skrevet ut av langtidsavdelingen  januar, så jeg syns ikke det var for mye å be om enn innleggelse.Jeg spurte derfor om jeg hadde fått kommet til Traume-posten hvis det var det jeg ville.. Jeg var sikker på å endelig få et ja, men istedet gulpet legen opp at folk med din problemstilling har ikke godt av å være innlagt!
Jeg ble knust.. Jeg hadde jo to lange opphold på  Traume-posten i 2011, og grunnen til at jeg fikk være der så lenge var at at jeg hadde holdt på å dø to ganger. Det er vanskelig for meg å be om hjelp, må det virkelig gå så langt at jeg ikke klarer  mer og ender opp med et nytt alvorlig selvmordsforsøk før jeg få hjelp der?!?
Dette ble vondt, og etter av å fått den beskjeden spurte jeg om vi var ferdig, selv om vi bare hadde pratet noen minutter..
Så dro jeg hjem. Men Hjelperne i huset var fortsatt så bekymret at jeg måtte sove på sofaen i boligen, vegg i vegg med nattevakta.

Kvelden etter ble like vanskelig. Jeg selvskadet. Mye.

Det var mye blod, og det virket på nattevakta(de kommer innom hvert vaktskifte hvis de ikke får tak i meg) som om han kom til å ringe ambulanse pga alt blodet. Jeg fikk roet han ned. Han ringte kveldsvakta som ikke hadde gått hjem enda og de ble enige om at det måtte sys. Det var ikke jeg enig i. Jeg orket ikke tanken på det, så vi stripset så godt det gikk…don__t_judge_self_injury_part2_by_fragilegirl

Jeg sliter veldig med å sove for tiden.. Jeg drømmer så mye vondt at jeg er helt utslitt, og når jeg gjennomsnittet sover 4-5 timer blir nettene lange. Og når jeg våkner er jeg så redd at jeg klarer ikke slappe av nok til å få sove uten mer medisiner, jeg klarer ikke ligge å vente på søvnen, jeg tyr til medisiner for å bli så dopa at jeg sovner uten om måtte ligge å vente på å sovne
-fordi det klarer jeg ikke.. Men da blir det fort 500-600 mg truxal i løpet av en natt, og det er jo ikke bra. :(

Ellers går maten rett vest.
Vekta og for store klær viser at jeg har gått ned i vekt, men  jeg føler meg feitere enn noen sinne!   :(

x_cac112ec_largeB

Jeg har droppet sultingen da, det er jo greit. Jeg spiser en frukt eller drikker et glass juice hver  3 -4 time.

Bulimien kommer og går litt som den vil..
Jeg har de siste helgene vært med familie og da har jeg måttet spise.
Jeg spiser masse, pappa kommenterer at jeg veier for mye til å spise så mye, og jeg flyr og  spyr.. Blæh.. :(

dying to be perfect2

Ellers er selvmordstankene verre enn på lenge..
Tror ikke det har vært  så voldsomt siden for ca et år siden..
Jeg har dato, tid, sted og metode en dag neste uke..
Det som er så sinnssykt digg er at det er at de av dere som vet hvem jeg er ikke får gjort en eneste ting, fordi den eneste løsningen er å legge meg inn på akuttpsyk, men de vil ikke ha meg.

Med andre ord, det er ikke noe  å få gjort med det, så  hysj..

Twilight__Rosalie__Untold_by_stabmetilicumb

Valget om å leve eller å dø tror jeg er en av de
av de tøffeste valget et menneske må ta..

-Suicide-Good-Vs-Evil-Fresh-New-Hd-Wallpaper--rikitge
Mange synes det er egoistisk å ta livet sitt, for å ikke
såre familie og venner.Men jeg synes egentlig
at det er like egoistisk av familie og venner
skal tvinge folk til å leve, selv om de går gjennom
helvete.. Det er som å holde en kreftpasient full av smerter til
å leve kun for de som er glad  en.
Ja, det er et hull i dette bildet her, fordi en jeg/vi – i motsetning til en  døende kreftpasient –  kommer en dag
da jeg/vi er friske nok til å klare meg/oss.
Det virkelige spørsmålet blir om den lidende synes
trappen mot  lyset blir for bratt, for tung
og for mørk.

stairs2Jeg er litt der..
Jeg tror at om  mange(!) år
kan jeg være frisk nok
til å leve et halvveis liv.
Det virkelige spørsmålet
er om det som er på toppen av  den
bakken min er for tøff.
At gleden på toppen ikke kan sammenlignet
med den enorme  byrden og smerten
som skal til for å nå toppen av trappen?

verdtdet

Advertisements