Monthly Archives: desember 2011

«Bare» overleve…

Beklager lite oppdatering, tenkte jeg skulle innom og skrive litt om hvordan det går..

Det.. går.. Rett og slett.. Hulen under pulten fengsler meg mye.. Rett før jul ble det verre en kveld.. Jeg klarte ikke komme frem etter jeg spiste i 3 tiden.. Lå og prøvde å identifisere frykten for å klare å vinne over den. Jeg visste at da kl ble 2400 måtte jeg bytte rom (jeg må sove i strippet rom). Jeg jobbet med å få kroppen til å høre på fornuften.. At Slangen og de andre overgriperne(minus M) ikke vet hvor vi er. Og selv om de gjorde det må de gjennom 3 låste dører og ansatte (med alarmer som er trent til å overmanne folk) for å komme i nærheten av meg. Og selv om de skulle klare det er ikke jeg tryggere under pulten.
Simple as that.. Likevel var kroppen så redd at jeg begynte å gråte  og hyperventilere ved tanken å komme frem.
Jeg tror de små var veldig til stede – uten å ta over.. At de var veldig nærme meg. I overgrepssituasjoner hjalp det ikke å slå, sparke, skrike eller stikke av. Det eneste forsvaret jeg hadde som liten var å gjemme meg, tror det er derfor jeg har ligget under pulten stort sett hele dagen de siste månedene. Det endte som jeg fryktet og nattevaktene måtte dra meg ut og slepe meg inn på det strippede rommet.. Husker ikke alt, men jeg endte i belter :( Slitsomt..

Julaften gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke innse ta det var julaften. Det ble jo julemiddag, men ellers prøvde vi å gjøre det så lik som en vanlig kveld som mulig.. Jeg ble utrolig urolig utover kvelden, klarte ikke unngå det vanskelige og det endte i  belter det og..

Siden julaften gjør jeg alt jeg kan for å bare overleve.. Jeg switcher  mye.. Men noe av det positive om dagen er at overlegen bestemte før jul at jeg skulle få mer eventuelt! Jeg får nå to faste 50 mg truxal på kvelden, i tillegg til 100 mg jeg får til å sove pluss de vanlige 50 ganger 3 OG jeg får en sobril om dagen frem til 2 januar.. Det har og kommer til å redde julen min, spesielt den sobrilen..

Må bare fortsette å gjøre alt jeg kan for å få hverdagen til å gå.
Bare overleve.. Hele meg strider imot hele overlevelses greia, men jeg tror jeg har begynt å fatte at jeg ikke kommer til å klare å dø her inni.. Så da blir det å overleve til jeg kommer meg ut.. «Bare» overleve..

Reklamer

Positivitetet:)

Jeg er klar over at det blir veldig mye fokus på det vonde her i denne bloggen..

Det betyr bare at det er det jeg har behov for å tømme meg for, det betyr ikke at jeg ikke har positive ting i livet mitt! :) Tenkte jeg skulle bruke denne posten her på å snakke litt om de tingene som gjør meg glad for tiden…

VENNER!!!
Jeg er utrolig heldig med å ha mange fantastiske venner.. Mange vet at denne julen blir tung for meg, har fått og får opptil 8 besøk juleukene.. <3 Senest i går var to fantastisk nydelig skjønne jenter her..Disse to har en så varme ved seg og en så kjærlig utstråling, det er fantastisk å være  med de! De dro langt og kom med latter og sjokolade for å muntre meg opp.. Jeg er glad i dere!! ♥♥♥
Bestevenninnen min kommer også i jula, det gleder meg utrolig til!! :D Hun er den næreste venninnen jeg har hatt, vi kjenner hverandre inn og ut.  Hun har vært helt fantastisk når jeg har vært dårlig og får meg alltid til å føle meg trygg og till å smile.. ♥
A er et utrolig nydelig menneske jeg er så glad jeg har blitt kjent med.. Hun er helt utrolig omsorgsfull og en utrolig god venn.. Får meg alltid til å smile ♥
Ellers er det utrolig godt å ha venner som T, J, E, A, E, M, N, K, M, T, M, R og flere umistelige.. Jeg er utrolig velsignet med vennene mine ♥

DERE
Jeg har jo brukt en egen post for å takke dere, en jeg får lissom ikke gjort det nok.. Det at dere kommenterer eller bare leser betyr mye for meg..! :) Det å vite at det er 70-80 innom hver dag gjør at jeg føler meg mindre alene med historien min..
Er også blitt så glad i flere av dere jeg følger bloggen til! Dere er utrolig sterke, reflekterte, nydelige mennesker.

MAT!
Det går bedre med bulimien!! :D Vet ikke helt hvorfor, men jeg kaster opp mye mindre! Før kastet jeg opp så og si alt jeg spiste, behold bare frukt og yoghurt. Nå kaster jeg bare opp måltider og overspising! :) Nei, det høres  ikke som det går bedre, men det gjør at jeg kan kose meg litt mer! Som feks i går spiste jeg kjeks og litt sjokolade sammen med besøket og jeg kastet ikke opp! :) Jeg kan kose meg litt mer innimellom uten å kaste opp.. Og det er skikkelig deilig:) Dessuten overspiser jeg ikke like mye når jeg først overspiser og måltidene er ganske normale! :) På akutt avdelingen kunne jeg spise 8-9 brødskiver før jeg klarte å slutte, nå kan jeg gå og kaste opp etter bare 2:) Det høres ikke kjempepositivt ut, men det er en forbedring. :)

SMI
Nå er det lenge siden jeg har vært der, men incestsenteret har hjulpet meg masse! Spesielt T og AI har hjulpet utrolig mye i kampen  min, og jeg har møtt mennesker der jeg aldri ville vært foruten.

GODE BEHANDLERE
De som har hatt trua på at jeg skal komme meg gjennom dette; A, LC, C, MS, M, D, E og I..

GODE KONTAKTER på psykehuset..
Det har vært mange folk jeg ikke har kommet noe særlig overens med, noen få som aldri burde jobbet i psykiatrien, men det er jo mange flotte folk også! På psykehuset nå er det JM, MB, L, T, M, G, P, JK, E som har betydd ekstra mye.. Godt med mennesker som er flinke til å forstå og kan nok til å hjelpe meg godt på vei…

MUSIKK..
Hva skulle jeg gjort uten musikk? Det betyr enormt mye for meg, både å synge og spille selv og å høre..
Avslutter med en sang som gjør meg glad:) Dere har sikkert hørt om han, men ikke alle vet at han var med på Ellen(talkshow fra USA)
Enjoy:)

Svak?

Ting går.. ikke bra..
Ble belter på onsdag og nesten belter i torsdag og belter igjen både fredag og lørdag..
Onsdagen husker jeg lite av.. Fikk handlet julegaver da:) Var godt å få det unnagjort.. Men kvelden visste jeg at jeg kom til å kræsje. I nesten en uke hadde personlighetene vært så aktive at jeg hadde sluppet å forholde meg til hverdagen, minnene og følelsene. Når jeg måtte begynne å kjenne etter igjen raste alt.. Husker lite av selve belteleggingen, husker bare at det begynte med et selvmordsforsøk.. Husker glimt, men veldig lite før jeg «våknet» i beltesenga.. Jeg switchet mye mens jeg lå der.. Da legen var der hadde jeg visst reagert veldig av at han skulle ta på meg(han må sjekke at ikke beltene er for stramme ved å stikke fingeren mellom beltet og hånda/foten). Først en liten jente som var redd, så ved en aggressiv en som skrek og truet. Ble liggende rundt 3 timer tror jeg..
Torsdag ble det nesten belter, fredag var gikk ting rett vest igjen.. Igjen falt jeg tilbake til deler som nektet å bli tatt på..  Jeg switchet mellom noen, men det var mest ei lita jente som bare nektet å bli tatt på.. Hun forventer overgrep med en gang og vil ikke bli tatt på. Det vanskelige ble at etter de et par-tre timer skulle fjerne beltene -noe jeg som voksen veldig gjerne ville- switchet jeg til den lille jenta med en gang de prøvde å ta på meg fordi ingen skulle få lov til å ta på henne. Dette skjedde 3-4 ganger med ca ti minutters mellomrom.. Jeg jobbet skikkelig for å prate innover, snakke med henne.. Jeg en forsikret henne om at de som skulle ta bort beltene var snille. At vi er på sykehus der det ikke er noen slemme mennesker. At overgrepene er over.. Osv.. Etter en stund fungerte det heldigvis…
Lørdagen var jeg veldig urolig mot kvelden.. Prøvde å gå det av meg, men det funket dårlig. Igjen husker jeg hva som utløste at jeg måtte bli holdt, men ikke hvorfor det ble belter. Jeg husker glimt av holdingen, men lite.. Ble ikke i beltene så lenge da, det var fint:) Bare en times tid..
Okai, det var litt om de vanskelige dagene jeg bare trengte å skrive av meg..

Men det er noe jeg har tenkt mye på som jeg egentlig heller vil fokusere litt på..

Torsdag var det behandler samtale.. Fikk beskjed om at jeg ikke får perm på julaften, det var en tung beskjed å få.. Jeg gråt og tryglet, men psykolog I sa de var såpass bekymret for meg nå at de ikke ville slippe meg.. Vi snakket også litt om DID’en.. At jeg føler meg svak fordi jeg trengte så mange hjelpere. Kjenner og har lest om folk som jeg mener har hatt verre historie enn meg som har betydelig færre deler! Nå er jeg kjent for å bagatellisere historien min, men jeg vet sikkert om folk som har hatt det verre som ikke har splittet og spaltet så mange ganger som meg. Man skal aldri sammenligne slike tilfeller, men jeg føler at jeg burde taklet dette uten å måtte skape så mange personligheter, det får meg til å føle meg skikkelig svak og evneveik.. Hun snakket om at det ble så ille fordi jeg ikke hadde noen å støtte meg på, men.. Flere som ikke har hatt det! Jeg føler meg bare så dum.

D u m
Alt for   s k j ø r
e v n e v e i k
Og ufattelig   s v a k . .

 

Spørrerunde..

Ser det en en del bloggere som åpner for spørsmål innimellom.. Ser det er en del som er innom, så tenkte jeg skulle åpne for om noen har noe de lurer på? Jeg kommer ikke til å svare på alt, eksempelvis lite ang familie tror jeg.. Er alt for redd at noen av de skulle finne bloggen og kjenne seg igjen.. Men det er bare å spørre hvis det er noe ang de dere lurer veldig på, kan hende jeg kan kamuflere litt..

Hvis du har noen spørsmål kan du enten legge igjen en kommentar her eller sende en mail til itsafragilelife@hotmail.com ..

Snakkes:)

Du har kommet til en pasient som ikke er i bruk..

Hei folkens..

Sorry dårlig oppdatering, jeg er rett og slett så lite til stede.. De andre personlighetene har tatt over hverdagen like mye som da i begynnelsen av innleggelsen på denne avdelingen..
Vi trenger å kjøpe julegaver, men skal vi få  lov til det må vi være friskere, er stabile. På torsdag fikk jeg beskjed om at hvis alt gikk bra kunne jeg få dra på kjøpesenter på mandag.
Så allerede torsdag begynte delene å være mer aktive, fordi de fleste av oss vil jo ut! Noen for å få flere muligheter til å dø, men de fleste trenger bare en tur ut føle seg litt normale, pluss at stresset over å ikke ha fått kjøpt noen julegaver påvirker mange veldig. Har  ikke vært utenfor døra på 3 uker og det tar på er enn jeg trodde. Så de mer fungerende begynte allerede da å ta over, fordi de visste at ikke jeg i meg selv har hatt kontrollen til å  Men på lørdag gikk det galt. Ikke skikkelig galt,men jeg var fremme lenge nok til å bli så sliten at når alarmen gikk på en med pasient ble jeg så  trigget og urolig at jeg endte opp med å henge meg på badet. Får jo ikke mye tid av gangen, så rakk bare å besvime, no big deal lissom. Men det var nok til at turen ble avlyst. Nå kan jeg få dra i morgen hvis alt går bra. Dermed har jeg bare bevist noen timer i løpet av i går og i dag. Er jo litt takknemlig, det at de tar jobben er den eneste muligheten jeg har for å komme meg ut i morgen. Hadde jeg vært mer til stede hadde det ikke gått..

Behandler samtale i går, de fornyet skjermingen.. Overlegen presiserte også at disse heningsforsøkene mine er omtrent beste vei mot hjerneskade. Jeg vet jeg vet jeg VET! Jeg trenger å høre samtidig som det ikke hjelper når jeg blir så desperat etter å komme meg bort fra smerten at jeg ender opp med et nytt selvmordsforsøk, og henging egentlig det eneste jeg har nå.
Hold på si til han; da får du sørge for at jeg har glass eller piller tilgjengelig da, så slipper vi risikoen! Hahaha.. Ja, litt galgenhumor trengs..

Nå gleder jeg meg bare til å komme meg gjennom kvelden og natta, sansynligvis uten å være særlig til stede. Det som skremmer meg er kræsjen som kommer etter slike perioder jeg jeg jobber så hardt for å ikke miste kontrollen.Og det som er er at skal jeg ha noe håp om å slippe å sitte på psykehus på julaften trenger jeg å beholde kontrollen til over julaften..
Og det er risikosport!
Delene må bære hverdagen og holde meg fast en periode til..

Åpner Stykker av Hemmeligheten..

Jeg har bestemt meg for å åpne Stykker av Hemmeligheten..

Jeg er helt vanvittig ambivalent, kan nok fort skje at jeg ombestemmer meg. Dette har som sagt vært utrolig tøft å skrive, men jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle være så vanskelig å dele det.. Selv om jeg sier veldig lite om det var det drit tøft. Anyways. Da er posten åpen, du kan lese nedover eller så er linken her..

Hvordan har du det?

«Går det bra med deg?»
Spørsmålet kommer stadig.. I dag snakket jeg med en venn.. Vi snakket om min bestevenninne, er livredd for å miste henne. Hun er veldig suicidal og ble skrevet ut av psykehuset i dag. Når han ringte visste jeg det var pga henne. Likevel starter han samtalen med; hvordan går det med deg? Jeg svelget og svelget og blunket bort det som kom av tårer. Det er ikke så farlig var ordene jeg klarte å si før jeg straks vendte samtalen over til bestevenninnen min. Da vi var ferdig med å snakke om henne spør han igjen hvordan det går med meg. Da må jeg innrømme at hadde jeg svart på det hadde jeg begynt å gråte og ikke klart å slutte. Jeg orket ikke.
Jeg orker ikke.
I hele dag har jeg fått spørsmål på spørsmål. De ser jeg sliter og spør. Jeg orker ikke forholde meg.
Jeg har hatt ekstremt behov for å ikke forholde meg til meg selv. Jeg har tatt kontakt med folk i hele dag, på sms, telefon og spesielt på chat. Vært veldig interessert i hvordan det går med de, men ikke orket å svare når de spør tilbake, bare snakket det bort og spurt enda mer om dem når de prøver å spørre..
Bestevenninnen min har virkelig trengt meg i dag. Jeg har jobbet som en gud for å være det hun trenger når hun trenger. Rolig og positiv når hun trenger det, men det har blitt mest hyper ikveld. Jeg har grått mellom slagene, så er det tilbake på telefon med høy latter og galgenhumor. Jeg har falt av lasset noen ganger,
men håper jeg gjorde nok.

Behandlersamtalen i dag gikk greit.. Vi snakket mye om holdningen på mandag. Tankene jeg hadde da jeg skrev mobilblogg. Hvorfor jeg plutselig var så sikker på at jeg kom til å klare å ta livet mitt den kvelden. Hvor mye jeg knakk da de stoppet meg, de tok fra meg den fantastiske følelsen av å vite at jeg skulle dø.
Vi snakket litt om forrige samtale, at Marie(en personlighet) hadde hjulpet meg gjennom samtalen.
Igjen fikk jeg spørsmålet; hvordan går det med deg?
Alle vennene som har spurt i dag hvordan det går med meg.
Det går rett vest. Jeg har switchet mye bare for å komme meg gjennom kvelden. Jeg har vært fremme fra under pulten 2 ganger, lunsj og middag. Jeg gjør 2-3 ting på en gang bare for å ikke rekke å tenke. Mens jeg skriver dette sitter jeg og ser film samtidig pluss at jeg må ta pauser fra skrivingen og spille kabal, bare for å holde tankene på avstand.
Bildene, luktene, fantomsmertene er der konstant. Jeg slipper ikke løs fra minnene uansett hva jeg gjør..
Orker ikke skrive mer, egentlig..
Håper jeg får sove i natt, sov ikke så godt natt i til i dag.. Lå våken fra halv 5 tiden, dagene blir lange da..
God natt <3