Helgen har vært tøff..
Søndag kveld var spesielt vanskelig..
Heldigivs hadde jeg verdens godeste kontakter, det gjorde det litt lettere. Jeg fikk to stabile armkroker å gråte ut i og gjemme meg i når angsten var som verst. Jeg skalv og ristet i både angst og gråt. Jeg er fortsatt på skjermet, dvs at det må være 2 der hele tiden og pga avløsning har jeg i praksis 3 kontakter. De var der store deler av tiden. Jeg utrolig rastløs, gikk frem og tilbake i hva som virket som evigheter. Jeg ble mer og er desperat og forsøkene på å skade meg eller å dø kom trillende. Jeg ble dratt inn på skjermet rom. Prøvde å komme meg ut, men ble holdt fast. Dette er en veldig negativ greie for meg. Jeg blir dårligere av å bli holdt. Jeg forstår at i visse situasjoner er det nødvendig! Når jeg har så lite kontroll over forsøk på å ta livet mitt kan jeg forstå at de må stoppe meg, men.. Bah, blir ikke bra. Jeg ble lagt i bakken av to stk og panikken stiger av flashbacksene som kom av å bli holdt fast. Det neste jeg husker er at jeg ligger i beltesenga. Jeg ble fortalt at jeg switchet til en liten personlighet som bare var helt sikker på at de holdt oss fordi de skulle forgripe seg og dermed fikk helt panikk. Hun sparket og slo vilt om seg som da gjorde at det ble belter.
Igjen.
Det var 4 beltelegginga på 9 dager. Ikke gøy :(
Det har skjedd mange ganger med mange personligheter. Når de blir holdt eller lagt i belter ser de på de som gjør det som overgripere med en gang. Noen vil gjemme seg, noen blir sinte, mens noen av de blir så redde for volden som kommer hvis de ikke samarbeider at de gjør seg klare for overgrepet.
De prøvde lenge å overbevise henne om at de ikke kom til å skade henne, men tror ikke de kom helt gjennom.

Hun fikk bamsen sin mens kroppen lå i belter, så hun ble litt roligere. Jeg kom tilbake, men var ikke der så lenge før jeg switchet igjen. Igjen våknet jeg med bamsen.
De små er veldig regjerende for tiden.
Legen hadde vært der mens en av de små var fremme, husker ikke noe av det.
Litt vanskelig å huske, men tror jeg ble liggende i rundt to og en halv time.
Håpet på å sove godt siden det hadde vært en så slitsom kveld, men jeg sov helt elendig.

I går var den samtale med psykolog I..
Vi kom inn på Hemmeligheten. Jeg fortalte Hemmeligheten høyt for første gang. Det var tøft, men jeg merket at jeg hadde Marie veldig nær meg. Ofte . Marie er helt apatisk, det har hjulpet meg mye. Hun er aldri skremt, trist eller sint, hun bare er. Hun pratet mest, mye av tiden med meg i «baksetet». Jeg hadde ingen kontroll over hva som ble sagt, men jeg fikk det med meg. Noe av tiden var jeg helt borte, husker ikke av det. Jeg sa litt som meg og, men det var ikke mye. Da merket jeg at hun var veldig nær meg for jeg skulle klare å komme meg gjennom det. Var helt matt og sliten etter samtalen, ble nesten litt nummen.
Kvelden i går jobbet jeg av hele meg for å ikke bli dårlig.
De har snakket om at jeg ikke skal snakke noe om traumene på en stund.
At det blir re-traumatiserende å snakke om det.
Jeg vet jeg har blitt dårligere siden jeg begynte å sette ord på minnene, men siden jeg gjorde det har jeg føltat dethar gått fremover for første gang på veldig lenge.
Jeg vil kunne fortsette å prate om minnene.
Og da må jeg vise at jeg takler det. Jeg jobbet beinhardt for å klare å ikke bli dårlig i går. Det ble mye switching. Etter den siste gangen ble det ekstra vanskelig. Nattevakta hadde akkurat kommet da jeg kom ut av det siste.
Det var da jeg skrev forrige blogg. Skjønner ikke hvorfor i huleste det plutselig skulle gå å ta livet sitt her på psykehuset når jeg har prøvd og prøvd før uten å klare, men i går var jeg sikker på at nå skal det gå! Setningen fra Tears in Heaven satt seg igjen i meg; Beyond the door there’s peace I ‘m sure, and I know there will be no more tears in heaven.
Men det gikk jo selvfølgelig ikke, det satt to i rommet.
Jeg ble dratt ut rommet mitt og inn på den skjerma del 2. Da fikk spurte JM noe som såret enormt.
Du burde jo hvertfall vente til du ikke har to som ser på deg lengre (altså til jeg har lagt meg og det bare er en)
Det bare viste at hun ikke forsto hvor lite kontroll jeg har når jeg prøver å ta livet mitt på den måten. Når livet gjør så ekstremt vondt at det eneste jeg klarer å tenke på er å klare å rømme; ergo ved å prøve å dø. Fornuften har sagt takk  for seg, jeg klarer ikke resonere meg frem til at det ikke kommer til å fungere, det eneste jeg klarer å tenke er at jeg må klare å dø. Da hun sa den setningen følte jeg hun like godt kunne sagt at hun trodde kontrollen var der, så mine forsøk på å slippe unna livet egentlig var for oppmerksomhet. Tårene kom i stødige hikst. Men etterhvert gråt jeg ikke lengre over det jeg begynte å gråte over, jeg gråt fordi jeg følte meg så ekstremt avvist at de to kontaktene mine. De pratet omtrent bare med hverandre, når jeg prøvde å si at jeg trengte de sa T at de gadd jo ikke prate inn i et mørkt rom(jeg satt på rommet på skjerma, de satt utenfor). What ever, orker ikke gå inn i hele den greia.

Nå er det 2 uker siden jeg har vært ute i frisk luft. Ble egentlig lovt at jeg kunne dra på butikken i dag, men de ombestemte seg etter hva som skjedde i går. FML.

Fikk medisinene mine tidlig i dag for å unngå en like vanskelig kveld som i går.
Håper jeg sovner snart og sover godt..
Håper du sovner snart og sover godt..