Her kommer en liten post om mitt forhold til selvdestruktivitet for tiden..
Den siste halvannen måneden har jeg skadet meg to
ganger
..
Over alt får jeg høre hvor flink jeg er og hvor mye bedre det går med meg..
Skulle ønske det var sant..
Sannheten er at det er i perioder jeg ikke skader meg at varsellysene burde begynne å blinke, både hos meg og de rundt meg..
Selvskadingen er noe jeg bruker for å overleve, for å klare en dag til..
Det er når jeg er skikkelig suicidal at jeg ikke skader meg selv, selvskadingen er for å overleve!
Selvskading er blitt en overlevelsesteknikk jeg er fullstendig avhengig av
Skal jeg overleve så trenger jeg å skade meg..
Det er som en kreftpasient som tar medisiner for å overleve, for å klare
å komme seg gjennom livet.. Er pasient som er innstilt på å dø dropper medisinene…
For alle som vet hvem jeg er, dette er ikke noe akutt suicidalitet!
Jeg har ting å se frem til :)
Jeg har nemlig blitt litt småbetatt av en kamerat av en kompis. Vi tre skal muligens på kino denne uken! Ah, *sommerfugler i magen* :D
Det er helt SYKT sårbart, da.. Dette er første gangen jeg har hatt bittelitt selvtillit nok til å tenke at han kanskje muligens liker meg tilbake..!
Oppdatering kommer ;)
OPPDATERING
Dette er kjipt å skrive, men jeg lovte dere en oppdatering..
Jeg skammer meg sånn.. Svein Øverland satt gode ord om det med skammen på et foredrag jeg var på. At dårlig samvittighet er pga noe man har gjort, skam er pga noe man er, noe jeg er..
Takk for alle som var glade for mine sommerfugler i magen..
Men jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt noe i det hele tatt..
Han liker ikke meg..Selvfølgelig. Som jeg sa er dette første gangen jeg hadde bittelitt selvtillit nok til å håpe at han likte meg tilbake. Noe som selvfølgelig ikke var sant.. Han liker en annen..
Svein Øverland snakket om at sinne er bra, det må bare være rettet mot den riktige personen, altså den som har skadet oss.
Men det føles ikke naturlig å være sint på noen andre, det føles naturlig å være sint på meg selv.. At jeg noen gang kunne trodd at noen kunne likt meg, det er bunn i grunn helt latterlig.. Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke interessant, ikke kul.. Og jeg føler meg så feit nå at det er dager jeg ikke kommer meg ut av huset fordi jeg skammer meg sånn om hvordan jeg ser ut.. Bah, nå klager jeg mye.. Sorry.
Jeg føler nesten bare et behov for å dele det, fordi jeg vil ikke at dere skal tro at jeg lenger tror at noen skulle ville ha meg. Jeg vet at dere vet at det er så og si umulig.
Jeg sier ikke dette for at jeg vil at dere skal si;
åh, men du er jo fin, klart noen vil like deg
fordi jeg vet dere lyver..
Okei, nok klaging for idag.. Takk for gode tilbakemeldinger, I love you guys.. ❤
Jeg lar blikket sakte gli utover barna som leker rundt meg,
før jeg titter på klokken og ser jeg snart må gå
inn og forberede maten.
Det er veldig varmt i dag, så etter mye
krangling med meg selv hadde jeg tatt av meg genseren og gikk i singlet med
to pulsvarmere som skjulte det jeg skammer meg mest om her i verden.
Sårene, arrene.. Bevisene som snakket høyere om min smerte enn mine ord noen gang kunne gjøre.
År med selvskading hadde satt spor jeg ville gjort hva som helst for å fjerne. Plutselig hører jeg gråt skjærer gjennom lufta og jeg ser at Anders har falt av huska. Jeg småløp bort den lille veien til han. Jeg løfter opp den vesle kroppen hans og bærer han bort til den nærmeste benken, og vugger han sakte mens jeg kommer med trøstende ord. Jeg blåser han på albuen og stryker han på ryggen. Sakte, men sikkert begynner han å slappe av i armene mine og gråten stilner. Han slipper taket rundt nakken min og blir sittende på
fanget mitt og slapper av i den nærheten som oppstår mellom oss.
Jeg stryker han på armene og de 4 år gamle hendene
begynner å stryke meg tilbake.
Blodet stivner i meg da et arr kom frem.
Tankene går på høygir og jeg tenker på historien jeg har
fortalt før når barna spør.
Jeg liker ikke juge for de, men jeg kan ikke forklare en
4 åring at jeg gjør slikt med meg selv.
Tankene vandrer tilbake til forrige gang da jeg forklarte
5 år gamle Marius at jeg hadde vært i Afrika og at jeg
hadde vært i slosskamp med en tiger.
Jeg la i all innlevelse jeg hadde og innen jeg var ferdig med
historien hadde Marius glemt hva han spurte om.
Det verste var da jeg stod i gangen og pratet med
faren hans da han skulle bli hentet.
Han kom løpende ut med en tegning av en arm full av røde streker.
«Dette er armen til Fragile, hun har vært i slosskamp med en tiger helt nede i Afrika!!»
Mens Marius la ut om historien stoppet jeg å puste.
Men heldigvis tok faren det greit, og ble med på leken.
Jeg gav han et takknemlig blikk i det de gikk ut.
Det knyter seg i magen min mens jeg febrilsk prøvde å
finne ut av hva jeg skulle fortelle Anders .
Han bøyer seg ned og blåser forsiktig på arret.
Anders ser opp på meg og spør forsiktig om det gjør vondt?
Jeg forsikret han om at det ikke gjorde vondt.
Han fortsetter å stryke sakte på
arret før han gir det et lite kyss og løper for å leke videre.
Jeg sitter igjen med tårer i øyene og et helere sinn.
Takknemligheten over å bli akseptert, og å kunne
respondere med omsorg istedet for løgner.
Takk Anders.. ♡
Har satt meg ned for å skrive sikkert 10 ganger.. Men følelsene rundt det nye året blir så sterke at jeg begynner bare å gråte..
Nyttårsaften er alltid vanskelig for meg.. I år var intet unntak. Bare det å vite at enda et år har gått uten at jeg føler ting har blitt noe bedre..
Litt sånn jeg føler det.. Et enda et har gått og jeg har er bare lengre bak enn jeg var.. Aldri har jeg skadet så mye og alvorlig, hatt så mange selvmordsforsøk, eller vært så mye på syekhus, både somatisk og psykiatrisk.. Jeg GRUER meg til at jeg må fortsette å leve..
Men har tatt en avgjørelse.
Selv om jeg har gruet meg til nytt år siden i sommer.
Tross at jeg gråter bare tanken på 2012..
Selv om jeg ser døden som det eneste positive dette nye året tar med seg, SKAL jeg fokusere på at når man har nådd bunnen kan det bare gå oppover. At det kan nok ikke bli verre en dette året.
For et år siden satt jeg med følelsen av å være svingdørpasient på akutt psyk som fikk så korte innleggelser at jeg rakk ikke puste før det var på hue og ræva ut, at jeg ikke fikk hjelpen jeg trengte, ikke ble tatt på alvor. Nå får jeg hjelp. Jeg føler nok at det er for sent, at jeg vil slippe unna livet, men jeg får hjelp. Det er mennesker her som ikke har sluppet meg ut av syne i over to måneder, som er her for meg døgnet rundt fordi de vil at jeg skal leve. De har investert og kommer til å investere for at jeg skal overleve. Smerten er så overveldene og håpet så lite at jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å klare å komme meg ut av suicidaliteten, men her er det mennesker som tror jeg kan klare det. Det er mennesker som er klare for å gjøre alt de kan for å hjelpe meg gjennom det! De tar smerten min på alvor..
Psykisk føler jeg meg MYE verre enn nyttårsaften i fjor, men forskjellen er at nå får jeg hjelp.
De har tro på at jeg skal overleve-
Håper jeg får det snart..
Jeg håper av hele mitt hjerte at 2012 bringer deg kjærlighet, latter, tro, varme og håp.. Litt forsinket, men;
Jeg er klar over at det blir veldig mye fokus på det vonde her i denne bloggen..
Det betyr bare at det er det jeg har behov for å tømme meg for, det betyr ikke at jeg ikke har positive ting i livet mitt! :) Tenkte jeg skulle bruke denne posten her på å snakke litt om de tingene som gjør meg glad for tiden…
VENNER!!!
Jeg er utrolig heldig med å ha mange fantastiske venner.. Mange vet at denne julen blir tung for meg, har fått og får opptil 8 besøk juleukene.. <3 Senest i går var to fantastisk nydelig skjønne jenter her..Disse to har en så varme ved seg og en så kjærlig utstråling, det er fantastisk å være med de! De dro langt og kom med latter og sjokolade for å muntre meg opp.. Jeg er glad i dere!! ♥♥♥
Bestevenninnen min kommer også i jula, det gleder meg utrolig til!! :D Hun er den næreste venninnen jeg har hatt, vi kjenner hverandre inn og ut. Hun har vært helt fantastisk når jeg har vært dårlig og får meg alltid til å føle meg trygg og till å smile.. ♥
A er et utrolig nydelig menneske jeg er så glad jeg har blitt kjent med.. Hun er helt utrolig omsorgsfull og en utrolig god venn.. Får meg alltid til å smile ♥
Ellers er det utrolig godt å ha venner som T, J, E, A, E, M, N, K, M, T, M, R og flere umistelige.. Jeg er utrolig velsignet med vennene mine ♥
DERE
Jeg har jo brukt en egen post for å takke dere, en jeg får lissom ikke gjort det nok.. Det at dere kommenterer eller bare leser betyr mye for meg..! :) Det å vite at det er 70-80 innom hver dag gjør at jeg føler meg mindre alene med historien min..
Er også blitt så glad i flere av dere jeg følger bloggen til! Dere er utrolig sterke, reflekterte, nydelige mennesker.
MAT!
Det går bedre med bulimien!! :D Vet ikke helt hvorfor, men jeg kaster opp mye mindre! Før kastet jeg opp så og si alt jeg spiste, behold bare frukt og yoghurt. Nå kaster jeg bare opp måltider og overspising! :) Nei, det høres ikke som det går bedre, men det gjør at jeg kan kose meg litt mer! Som feks i går spiste jeg kjeks og litt sjokolade sammen med besøket og jeg kastet ikke opp! :) Jeg kan kose meg litt mer innimellom uten å kaste opp.. Og det er skikkelig deilig:) Dessuten overspiser jeg ikke like mye når jeg først overspiser og måltidene er ganske normale! :) På akutt avdelingen kunne jeg spise 8-9 brødskiver før jeg klarte å slutte, nå kan jeg gå og kaste opp etter bare 2:) Det høres ikke kjempepositivt ut, men det er en forbedring. :)
SMI
Nå er det lenge siden jeg har vært der, men incestsenteret har hjulpet meg masse! Spesielt T og AI har hjulpet utrolig mye i kampen min, og jeg har møtt mennesker der jeg aldri ville vært foruten.
GODE BEHANDLERE
De som har hatt trua på at jeg skal komme meg gjennom dette; A, LC, C, MS, M, D, E og I..
GODE KONTAKTER på psykehuset..
Det har vært mange folk jeg ikke har kommet noe særlig overens med, noen få som aldri burde jobbet i psykiatrien, men det er jo mange flotte folk også! På psykehuset nå er det JM, MB, L, T, M, G, P, JK, E som har betydd ekstra mye.. Godt med mennesker som er flinke til å forstå og kan nok til å hjelpe meg godt på vei…
MUSIKK..
Hva skulle jeg gjort uten musikk? Det betyr enormt mye for meg, både å synge og spille selv og å høre..
Avslutter med en sang som gjør meg glad:) Dere har sikkert hørt om han, men ikke alle vet at han var med på Ellen(talkshow fra USA)
Enjoy:)
Du som leser.. Tusen takk for kommentarene deres! Tenk at jeg har noen som jeg kan være uhemmet ærlig med, som ser på meg selv om jeg er i mørket..
Det betyr mye når dere kommer med trøst, egne meninger, egne erfaringer!
Det betyr så utrolig mye for meg at dere bekrefter at dere leser, om det så bare er for å legge igjen en klem..
Og til dere som ikke kommentarer.. Takk at du er der! :) Jeg vet at du er der, og det betyr så mye for meg! Jeg følger med på statistikken (over 80 visninger bare i dag) og jeg fryder meg over at nettopp DU er der..
Det at noen bryr seg nok til å lese om min hverdag rører virkelig ved meg.. Jeg har vokst opp med at ingen brydde som om hva jeg hadde å si, hva jeg mente eller følte. Det at noen vil ta del i min hverdag betyr hele verden for meg..
Nå har det vært ALT for mye negativt, nå vil jeg bare poppe innom med et par sanger som gjør meg glad..
enjoy <3
Nå har det vært veldig mye negativt, tenkte jeg skulle dra frem en av de gode tingene i livet mitt; MUSIKK!!
Jeg har alltid vært veldig glad i musikk, og bruker det masse. Om jeg er urolig, glad, har angst, er sint, lei meg, såret, what ever, så kommer ipoden fort frem. jeg spiller o gsynger en del selv, det har også hjulpet en del..
Vil dele en sang jeg nettopp har oppdaget.. Teksten er litt trist, men syns den er så behagelig.. Enjoy:)
It's a fragile life 