Okei, før jeg sier noe, denne posten er skrevet av følelser, ikke fornuft. Det kan godt hende at noen faktisk bryr seg, det er bare jeg som ikke får til å skjønne de subtile undertekstene.
But here it goes..
Jeg er suicidal for tiden. Veldig suicidal. Jeg kutter og fucker med maten for å kompensere, men jeg begynner å gå tom for avlednings- strategier Siden august har jeg sydd over 750 sting etter selvskading. Jeg har vært på sykehus to ganger. Jeg hadde hoppet foran en T bane hvis ikke en tilfeldig forbipasserende hadde grepet tak i meg og dratt meg tilbake. Jeg har kjøpt piller. Jeg har kjøpt et badekar (hvis du ikke vet hvordan man kan dø av et badekar kommer jeg ikke til å si det, men det er altså kjøpt inn). Jeg strangulerte meg på sykehuset til jeg ble blå i ansiktet.
Når jeg lå på sykehuset forrige helg etter operasjon (pga selvskading) var de fantastiske, de er det gode, gode unntak. Jeg får fastvakt (at noen er hos meg hele tiden), og de var flotte.
Likevel; liten respons av resten av hjelpeapparatet.
Jeg bor i bolig og har flere behandlere rundt meg. Men hver gang vi snakker om døden, skifter de samtaleemne.
Vær så snill å tro meg, jeg gjør INGENTING av mine destruktive handlinger for å få respons. Virkelig ikke!
Men jeg har venner rundt meg hvor folk virkelig jobber for å holde de i live. En venninne på tvang i bolig, med 2 personale på seg hele tiden. En som blir haste-innlagt etter 8 sting, flere som blir holdt igjen på sykehus, eller får ekstra oppfølging av hjelpeapparatet når de tenker på døden.
Igjen, jeg gjør ikke dette for å få hjelp.
Men jeg undrer meg.
Er mitt liv verdt mindre enn deres?
Spiller det mindre rolle om jeg dør?
Er ikke jeg verdt å reddes?
Hvorfor jobber ingen for å holde meg i live?
It's a fragile life 
det er skummelt å lese. trenger du å skrive med noen så add meg på snap lenalykkeblogg.