(Okai. Hm. Jeg har lest over det jeg har skrevet.. Jeg kan skjønne at dette kan bli en veldig se-hvor-psyk-jeg-er post. Og det er ikke meningen i det hele tatt. Noen finner status i å være psyk og slutter aldri å prate om alvorligheten i lidelsen. Jeg er ikke der!
Jeg har bare fått litt tilbakemelding av de her på psykehuset at jeg er fæl på å bagatelliserer hva som skjer og har skjedd. At jeg er så opptatt av å være normal at jeg snakker om selvmordsforsøk og alvorlig selvskading som om jeg snakker om været. Jeg vil jo bare være frisk, men den gjør da at jeg ikke tar alvorlige ting alvorlig nok. Så dette innlegget er kanskje litt mest til meg selv, at jeg må prøve å skjønne alvoret og ikke bagatellisere alvorlige ting.)
Sitter med flere ark i hendene.. Det ene er et vedtak..
På mandag ble det bestemt at jeg skulle skjermes. For de som ikke vet hva det betyr; På de fleste lukkede avdelinger er det en del av posten som man kan lukke og låse dørene. Her består skjermet av en stue, to soverom, et belterom og et vaskerom. Man kan bo på skjermet uten å være skjermet, man har rom der men får gå ut. Når man er skjermet betyr det at man ikke kan forlate skjermet. Her må det må også være minst 2 ansatte inne på skjermet hele tiden, nettopp fordi døren er lukket eller låst og de ikke har mulighet til å rope om hjelp. De har jo alarmen, men ofte trenger man ikke 7-8 stk, det holder med feks 2 ekstra fra avdelingen.
Anyways, fått vedtaket..
Skjerming er nødvendig for pasientens psykiske tilstand. Flott.
Det er litt godt og, fordi det er en annen pasient her som gjør meg ekstremt urolig. Når dørene er lukket slipper jeg å bekymre meg for A hele tiden, og det er godt. Det vurderes på nytt fra dag til dag, men det virker som det blir hvertfall til over helgen.
Sitter også med arkene fra kontrollkommisjonen foran meg.
Leser gjennom grunnene til at jeg nå har vært tvangsinnlagt nesten hele tiden i over et halvt år. For de som ikke har fått med seg klaget jeg til kontroll kommisjonen i håp om å bli tatt av tvangen. Du kan lese litt om prosessen i Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengende deler og om selve møtet i møte med kontrollkommisjonen.
Brevet med tilbakemelding har ligget der en stund, men har liksom ikke helt klart å ta det innover meg.
De tok med alt overlegen hadde skrevet stod mye om historien min.. Stod mye lite oppdatert der da, ting som type har bare blitt kopiert og limt inn fra tidligere behandlere. Men påpekte så vi fikk rettet det.. Skriver litt om det for at dere kan kanskje bli litt mer kjent med meg..
Utsatt for seksuelle overgrep fra barnehagealder til 15-16 år, mobbet fra 3-10 klasse, noe voldelig far, bla bla bla..
Det var litt vondt å få det på papir hvor mye de siste årene har gått i vasken.. Alt jeg har prøvd å gjennomføre av skole som bare har måtte blitt avbrutt – både av meg og av de – pga psykdom. Suger.
Det stod om behandlingstilbud som ikke har blitt noe av pga at jeg har vært for dårlig.. Innleggelse på DPS som ble avlyst pga selvskading og selvmordrisiko, behandling på Avdeling for Personlighetpsykiatri som ikke ble noe av pga at jeg hadde for sterke PTSD symptomer, grupper på SMI(senter mot incest) fordi jeg var for ustabil, Traumeavdelingen Modum måtte utsettes fordi jeg er for dårlig. Hipp frikin hurra. JEG VIL IKKE VÆRE PSYK!! :(
Han skrev at jeg har jobbet for at de skal tro jeg er bedre i håp om å bli skrevet ut men at det eneste målet jeg har hatt er å dø.
I hovedkriterier for tvungen psykisk helsevern skriver han om diagnosene mine og at jeg har uttalt(?) selvskading og selvmordproblmatikk.
Om alle selvmordsforsøkene jeg har hatt siden jeg kom,
alle gangene jeg har skadet til jeg måtte sy etter selvskading eller selvmordsforsøk.
«Hun har aldri blitt vurdert psykotisk, men har hyppige anfall med dissosiasjon der bevisstheten er endret og hun mangler kontroll over egen person. I ikke dissosiativ tilstand er hun ofte såpass drevet av desperasjon og trang til selvskading og selvmord at hun heller ikke har kontroll.»
Det stod også at de gjerne ville behandlet meg frivillig, men at det har jo ikke funket.. At etter 3 måneder på tvang ble jeg satt over på frivillig noen uker, og at det endte i selvmordsforsøk som la meg i respirator og koma i 5 dager. At ingenting ved meg påpeker at det noe annet enn et nytt selvmordsforsøk ville skje og at det å skrive meg ut ville sette mitt liv i umiddelbar fare. Han fortalte også at dette er første gang på flere år jeg ikke er anemisk (det vil si å ha lite røde blodlegemer) fordi jeg selvskader så mye mindre på sykehus.
Det stod ingenting om mitt utbrudd egentlig, syns det er like så greit. De skrev bare at jeg la frem mitt syn om at jeg må få lov til å dø, at det er mitt valg.
Men en setning lyser opp og stikker meg i øyne og hjerte.
Kontrollkommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.
Alvorlig sinnslidelse…? Jeg?
Jeg vil jo bare være frisk…
Vet ikke om DID’en er alvorlig sinnslidelse. Skulle ikke forundre meg, men.. Bah.. Jeg vil ikke være så syk! Uansett virker det som kronisk suicidal er en alvorlig sinnslidelse. Wtf?
Jeg vil ikke ta livet av meg fordi stemmer forteller meg det(personlighetene snakker sier det jo på innsiden, men jeg har aldri prøvd å ta livet mitt pga de). Jeg vil ikke ta livet mitt fordi jeg har en forvridd virkelighets oppfattelse.
Jeg vil ta livet mitt fordi livet er så uutholdelig vondt at jeg orker ikke mere!
Jeg syns jeg er frisk nok til å kunne ta det valget selv! En ting er at de har holdt meg innlagt i over et halvt år for å holde meg i livet mot min vilje, men å kalle meg alvorlig sinnslidende pga det?
Overlegen skrev at mine grunnlidelser kombinert med manglende kontroll og selvmordønsker konstituerer en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.
At det er umiddelbar fare for mitt liv hvis de skriver meg ut.
Men når skal de fatte at mitt liv ikke spiller noen rolle? SLUTT å lat som om mitt liv er verdt nok til å spille en rolle, det gjør meg fly forbanna! For svingende! GIDD lissom.
Brevet ender med ordene jeg ikke liker..
Kontroll kommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnlidelse i lovens forstand. Vi finner herved at fortsatt bruk av tvungen helsevern er nødvendig fordi pasienten utgjør en alvorlig og nærliggende fare for eget liv. Frivillighet anses som formålsløst og har nylig vært forsøkt med dramatisk utgang.
Også en helthetsvurdering tilsier at tvungent psykisk helsevern er den kalrt beste løsningen for pasienten. Suicidalfaren er overhengende.
Klage fra (mitt navn) over fortsatt andvendelse av tvungent psykisk helsevern tas ikke til følge.
Fml.
It's a fragile life 