For sent

Har et dikt jeg har jobbet med en stund. Bare for å si det, dette er ikke selvmords trusler fra min side. Jeg føler meg sett og hørt. Dette er for jenta jeg var noen år tilbake, samt at det er for de gode sjelene jeg har hatt i livet mitt, som jeg nå har mistet i selvmord.

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skulle gjøre det lengre, har masse å si.
Likevel tror jeg at det er mer kraftfullt i sine få vers. Vil noen (spesielt kanskje fagfolk), ha et lengre dikt der jeg utdyper mer fra pasientens side, så gi beskjed :)

overskrift for sent

for sent

Reklamer

DIKT: The many faces of my eating disorder

hele

«Eating Disorder not Otherwise Specified» my diagnosis red
It used to manifest in starving or overfed

But at this point, a-typical anorexia is what I have now
How to live with this diagnosis, I don’t know how

If you are already skinny and get an eating disorder, you go to the hospital straight away
But I am still fat and need the diet, they say

Now, I just don’t eat for weeks at a time
But does anyone tell me I have crossed a line?

No, because I was fat when I stared, I’m a success story
Tell me that when I get dizzy and my sight gets blurry

If you are not recovering, you are dying
But the decease keep me lying

“No, I’m not hungry, thanks anyways”
While me body screams; I haven’t eaten in days

My mind and stomach are fighting for the other one to give in
My stomach screams for food, my mind wants me to be thin

It’s only when I’m hungry I feel beautiful
I feel so ugly if my stomach is full

It’s not just a choice to eat, don’t tell me that!
When even one piece of cucumber makes me feel fat

Anorexia gives me purpose, don’t you understand?
She smiles her toothless smile and takes my hand

She is losing her hair, and bones sticking out
She is perfect I want to shout

So I worship the girl with skinny jeans
With nothing but skin and bone it seems

The girl with thigh gaps and collarbone
With hipbones sticking out and a mind made by stone

My worth is measured solely according to the scale
I am heavy, but why do I feel so frail?

Dear eating disorder I hate you
But please, don’t leave me, not you too

And still, dear eating disorder, I love you!
You are the only one who gets me through

Because dear eating disorder, they don´t understand
Please eating disorder, please hold my hand

Dear eating disorder, I love you, let’s make a deal
Because nothing tastes as good as skinny feels

So I keep pressing my fingers down my throat
Trying to ignore the warning the doctors spoke

I want to lose weight so I finally can deserve to eat
Right now, one blueberry is my only treat

It´s not just to eat, don´t tell me that
When every fiber in me is afraid of becoming fat

When I exercise 6 hours a day, and still refuse to eat
When I throw up little I eat, at least that is concrete

By starvation has replaced my self injury
My eating disorder holds my true identity

I say I am sick, the say no, you’re an inspiration
My eating disorder is the new creation

How could I not fall in love with my illness, I ask?
How can I not use anorexia like a mask?

I swear, it’s not by choice
But anorexia has a voice

 

 

Kjære barnet i meg

Hei alle mine trofaste, gode lesere. Jeg har tenkt en stund på at jeg har hatt lyst til å skrive min historie fra barndom og tenår. Det har kommet mye nye minner siden jeg begynte denne bloggen, derfor syns jeg det var på sin plass å skrive litt mer. 

Jeg har vært frem og tilbake på hvordan jeg ønsket å gjøre dette! Etter innspirasjon fra en medblogger velger jeg å fortelle i form av at jeg skriver brev til meg selv som barn. Dette kan være triggende, så har du en dårlig dag burde du kanskje komme tilbake. Eller ikke lese i det hele tatt, det er opp til deg! Det er viktigere for meg å ta vare på deg som leser, enn å skulle absolutt ha så mange lesere på dette innlegget som mulig. Dette har vært tøft og skrive, og det har tatt tid! Les mer respekt.  💜

 

Kjære barnet i meg..

Kjære 4 måneder gamle meg. Jeg husker ikke hvordan det var å oppleve verden fra dine øyne, men jeg har blitt fortalt mer enn nok. Jeg er så lei meg for at dette er den mest uskyldige tiden du kommer til å oppleve i hele barndommen din. Det gjør meg trist at det monsteret utnyttet deg så tidlig. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjær 1 år gamle meg. Han har fortalt om denne alderen flere ganger som da jeg var eldre. Jeg vet du ikke forstår hvorfor pappa slår, eller stikker det ekle inn i munnen din. Jeg vet du ikke får puste, og at du kaster opp. Jeg vet han slår når du gjør ikke klarer å ikke kaste opp. Jeg vet du ikke forstår noen ting, men jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

childbear

Kjære 2 år gamle meg.  Jeg vet du er så redd for at mamma og pappa vil forlate deg, at du sitter i timevis i gangen etter leggetid, for å se på de i stua. At ingenting er trygt. Jeg har blitt fortalt at du kastet din favorittbamse, uten at de visste hvorfor. Jeg tror jeg vet det, fordi den den ekle hemmeligheten mellom deg og pappa. Jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

 

Kjære 3 år gamle meg. Nå kommer det snart. Handlingen som tok fra deg uskyldigheten. Jeg er lei meg for at du ble brukket i to den dagen på barnerommet. At all trygghet du trodde du noen gang hadde forsvinner i løpet av minutter. At en av de to som skulle beskytte deg gjorde noe av det verstenkelige. At denne voldtekten er den første, og den kommer til å fortsette i hele dine barndom og ungdomsår. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære 4 år gamle meg. Jeg er lei meg for at overgrep nå har blitt en vanlig del av hverdagen din. Jeg vet du allerede nå har blitt utsatt for din første menneskehandel. Jeg vet hvor ekle alle mennene du må dra til er. Jeg vet hvordan de lukter, kjenner og smaker. Lille vennen. Jeg vet du nylig lærte at du kan bli voldtatt av to menn samtidig. Jeg vet du har lært at man kan ikke skrike, fordi da blir man kvalt til man besvimer, sånn er det bare. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære 5 år gamle meg. Jeg vet de doper deg, at du har lært hvordan du skal du skal ha sex i en alt for tidlig alder. Du har allerede lært hvordan du skal ligge for at voldtekten skal være så smertefri som mulig. Du har lært hvordan du gjennomføre de overgrepene slik at det blir så slag som mulig. At du an vaske deg i evigheter uten å bli kvitt gamle kroppslukter fra huden din. At du er redd for at noen ser hvor skitten du er. Jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

In_the_darkness___by_xLadyDaisyfgdx

Kjære 6 år gamle meg. Jeg er så lei meg for all mobbingen du må gå gjennom. Jeg er lei meg for at du gråter hele tiden, og ingen at ingen tørre å spørre hvorfor. Jeg vet du er redd fordi du føler det eskalerer, og du aner ikke hvor det kommer til å slutte. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære 7 år gamle meg. Jeg vet pappa sluttet å voldta, da han ikke finner deg attraktiv lenger. Jeg vet du trodde det var over, men at Slangen, en nabo som pappa solgte deg til fortsetter. Og at han har mange med seg. Jeg vet de torturerer deg med å trekke tenner, negler og med elektrisitet. Jeg er så lei meg for at du aldri kan føle deg trygg. Jeg vil fortelle det at dette ikke var din feil!

 

Kjære 8 år gamle meg. Jeg er lei meg for at du sitter i dusjen og kutter deg med mammas barberblad. Jeg skulle ønske du aldri opplevde hvor befriende den fysiske smerten er. Smerten for dyp til at ord kan romme, for sterk til at ord kan uttrykke. Jeg er lei meg for å si at dette kommer du til å slite med i flere tiår. Du kommer til å høre at selvskadingen er for å få oppmerksomhet, for å manipulere, selv om du trodde du var den eneste i verden som gjorde det. Jeg vet at, når denne mannen, den eneste som var glad i deg, jo ha godhet i seg. Jeg vet det er lettere å skylde på deg selv enn å skylde på han, du tenker at det må ha vært du som dro det onde frem i han, at dette å da være din skyld. Ingen som er glad i deg ville vel gjort dette hvis ikke det var din skyld? Men jeg vil fortelle deg at det ikke var din feil!

Image7

Kjære 9 år gamle meg. Ja, jeg vet det, jenta mi. Jeg vet du har gjemt selvmordsbrevene under senga. Jeg vet at du har begynt å kaste opp maten fordi pappa’n din og de på skolen kaller deg feit. Det gjør meg sint, for når jeg ser på deg på bilder ser jeg at du ikke var feit i det hele tatt! Dette var ikke din byrde å bære! Jeg vet at du kjøper undertøy i smug, da mamma ikke kan se de blodige trusene. Og jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil.

 

Kjære 10 år gamle meg. Jeg vet hvorfor du prøvde å begå selvmord. Og jeg må beklage når jeg sier at dette er ikke din første gang. Jeg vet smerten ble for vond til å holde ut. Men jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

 

Kjære 11 år gamle meg. Jeg vet hvor vanskelig det er med miksede følelser ovenfor slangen. Du hater hvordan han skader deg, men han er likevel den eneste som sier han er glad i deg. Den eneste som ser deg. Og av alle barna i pedoringen er du hans favoritt. Du hater at du liker å vær jenta hans, han var den eneste som kalte deg det.. Jeg vil fortelle deg at dette var en normal følelse, da ingen andre viste deg kjærlighet. Og jeg vil fortelle deg at dette ikke var din feil!

Twilight__Rosalie__Untold_by_stabmetilicumb

Kjære 12 år gamle meg. Jeg vet mobbingen er ille. Jeg vet de kaller deg stygg, verdiløs, feit, dum og er deg begå selvmord. Som om du ikke hørte det nok av det hjemme! Jeg er så lei meg for at på ungdomsskolen blir alt mye verre. Men jeg vil fortelle deg at det ikke var deg det var noe galt med!

 

Kjære 13 år gamle meg. Jeg vet om babyen du hadde i magen. Jeg vet hvordan overgriperne dine tok livet av den. Jeg kjenner følelsen du hadde da du gledet deg til å bli mamma! Jeg vet at du føler det var din feil at de drepte babyen fordi du ikke sa  ifra. Jeg er lei meg for at dette ikke er første gangen de monsterne dreper dreper et lite barn som kom fra overgrep. Kjære, kjære 13 år gamle meg. Jeg vil fortelle deg at dette ikke var din feil!

6fb3ff1f10fa49a2d84830d7e1c2c8ba-d3cuj6t~2

Kjære 14 år gamle meg. Jeg må bare fortelle deg hvor stolt jeg er av deg! Du overlever mye mer enn det et menneske burde trenger å stå i. DU er fantastisk! Og jeg vil fortelle deg at du er sterk!

 

Kjære 15 år gamle meg. Jeg er lei meg for hvordan de rundt deg tråkker ned selvfølelsen din. At du blir kalt så stygg at du ikke får lov til å spise med de andre i klassen, da de sier de mister matlysten av deg. Jeg er så lei meg for alle de stygge tingene du blir kalt! Jeg ser også at dette er året du ble gravid igjen, men at overgriperne igjen drepte den lille mens den var i magen din. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære 17 år gamle meg. Jeg vet du har begynt å få en tro på Gud. Men jeg vet også hvor vanskelig det er! Hvordan det at Gud ser alt er fryktelig utrygt og kvalmt. At du lurer på om Gud hater deg, da du aldri har fått ha et trygt øyeblikk, og at han lot deg bli født uten verdi.  Men jeg vil fortelle deg om Hans endeløse kjærlighet til deg!

 

Kjære 19 år gamle meg. Jeg vet du tror at du endelig er fri! Du har flyttet hjemmefra, og tror alt er trygt. Jeg erlei meg for at misbruket starter igjen om et år.

 

Kjære 20 år gamle jeg. Jeg er så lei meg at dette begynte å skje igjen. Du trodde du var fri! Men det var langt fra sannheten. Du vil igjen oppleve årevis med overgrep. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære nåværende jeg. Jeg vet at 21 av dine 28 år har vært full av overgrep, vold og incest. Jeg kjenner all smerten din. Men jeg vet også hvor utrolig sterk du er som har kommet deg gjennom det! Hva vil jeg skrive til deg i fremtiden? Jeg vil skrive om at det blir bedre! Du kommer til å bli glad for at du ikke tok livet ditt! Alle gode mennesker og fantastiske øyeblikk du har opplevd, de er der nettopp fordi du var så sterk at du kom deg gjennom!  Og tenk hvor mange du kan hjelpe! Jeg vil fortelle deg at jeg er stolt av deg!

Image3

 

Dikt

I know you know everything

But still, let me explain

Why I’ve been hiding

It’s because of all my shame

 

I’m sorry i don’t look so great

My heart is really torn

But still I hope you understand me

Cause I’ve been alone since I was born

image1

 

You’ll see I have my gards up

I’m suspicious all the time

But you see, I have lost so much

Of the things that should have been mine

 

Do you see the child that faces

Ridicule and hurtful words?

Being told they’re useless and unworthy,

Is all that I have heard

 

Do you see the wounded spirit

Destroyed by someone’s lust?

Now finding it hard to live life,

Carrying the scars of a broken trust

 

I try to see you as my father

A safe place to come

But you see this is colored

By the father of my own

 

I often ask through anger and hurt

And through tears the questions ‘Why’

And where was God in the middel of my life?

Did He ever hear my cry?

 

And why, Lord, did you not respond

And stop the evil act

Did your heart break

when you saw your child attacked?

 

I’m sure it must have hurt you, Lord,

To see your child suffer

And to see them still dealing with

The inflicted sin of another

 

I try to believe you love me

But I do have a plea

Jesus, just please remember

My abuser also said he loved me

 

image1

Godt nytt årღ

Hei alle mine fine lesere ღ

Håper dere der ute har fått en god jul. Vet at jula er sår for mange av dere :(

Jeg vil også ønske nettopp du som leser dette et godt nytt år. Håper du får sommerfugler i magen, og ikke steiner. At du ser frem til 2016!

For meg er tankene rundt det nye året veldig delt!

De seksuelle overgrepene fra M har begynt igjen, jeg har ærlig talt bare lyst til å legge meg ned å gi opp.

Nyttårsaften de siste årene har vært vanskelige. Enda et år som har gått, uten at jeg har følt jeg har kommet noen vei med skole, jobb, mål, osv. Livet har liksom ikke hatt retning!

Men i år! Jej! ;) Jeg har begynt på skole:D
Jeg kommer ikke til å skrive noe særlig retning på skolegangen, av frykt for at noen kommer til å kjenne meg igjen. Men det er høyskolenivå:)

Jeg har ikke sånn kjempemasse å si akkurat nå.

Jeg har jobbet med et større innlegg som egentlig skulle komme i jula, men jeg har ikke klart å gjøre den ferdig. Så den får komme litt senere:)

Men takk for at jeg har fått delt 2015 med dere! Takk at dere tåler meg og min deprimerte, spiseforstyrrede, angspregede, suicidale hverdag! Takk for dere jeg kjenner IRL som jeg har fått delt gråt og latterkuler med! Er så glad i dere.

OG takk til dere 10 000 som har vært innom det siste året! Ser deg nok, selv du som ikke legger igjen kommentarer;) Takk at dere som mine lesere står med meg i alt.

Så takk:)

Klemmer FragileFireworks1.jpg

Speilbildet

Hei til alle mine fantastiske lesere.

Image3

Som dere har lest har mine siste innlegg, inkludert dette, handlet om min tro.
Jeg ser at jeg har mistet mange lesere på grunn av dette.

Jeg vil bare takke DEG fordi du fortsatt er her:) Jeg ser jeg har mellom 60-100 lesere hver dag, og i går ble faktisk bloggen vist over 300 ganger:)
Så selv om jeg har mistet en del, setter jeg så stor pris på dere som faktisk er her.

Jeg kommer ikke til å slutte å skrive om troen min, da dette er noe som er ekstremt viktig for meg. Men jeg savner feedbacken deres! Det har vært lite kommentarer på de siste innleggene. Jeg forstår at mange av mine lesere som ikke er kristne og derfor ikke har så mye de tenker de har å tilføye. Likevel ønsker jeg å høre deres tanker, følelser, tvil og tro. Så ikke vær redd for å kommentere:)

Under bønn for noen uker siden fikk jeg et bilde jeg valgte å skrive en tekst om.
Bildet var at jeg stod og skrek sinte ord i hat mot speilbildet mitt. Plutselig dukker Jesus opp i speilbildet, mellom meg og hun i speilbildet.

Teksten handler om hvordan jeg skylder på meg selv for overgrep, min følelse av verdiløshet, og selvhatet. Jeg må innrømme at har en litt rosenrød slutt. Jeg har ikke kommet dit helt enda, men det er et mål:)

Så her er den:)

Jesus i speilet.

«Jeg hater deg!» Skriker jeg til speilbildet. Du, speilbildet mitt, ser på meg med et tomt blikk.
«Jeg vet det», svarer du spakt før du ser ned.

«Jeg hater alt ved deg», fortsetter jeg da du møter blikket mitt. «Jeg hater at du er så stygg, at du er et spekkberg. Jeg hater at du er så klønete, så dum, teit og klein.»

Tårene renner ikke bare hos meg nå, men hos deg også.
«Jeg hater at du aldri klarer å gjøre noenting riktig, at du alltid fucker opp alt. Jeg hater at all skyld du har i det vonde som har skjedd oss. Hadde du bare vært flinkere, snillere, bedre og bare litt verdifull hadde de aldri behandlet oss sånn! De hadde ikke slått og voldtatt hvis du bare hadde vært anderledes! Alt er din feil!» Skriket jeg gjennom hulkene.
«Når var det min feil?» Spør du med et knekk i stemmen.
«Alltid, hele livet! Hvertfall når vi var små og du lot alle de grusomme mennene komme inn i livet vårt og vist de at de kan gjøre hva de vil med deg fordi du er verdiløs!»
jesus og meg i speilet
(Bildene er fra google og redigert av meg)
Jeg ser ned og tørker tårene. Men når jeg ser i speilbildet igjen, står det en person mellom oss to. Jeg gransker Han nøye, før lufta går ut av meg et øyeblikk.
«Jesus?» Spør jeg med vaklende stemme.
«Hei jenta mi» svarer Han med et smil.
Du titter så vidt frem bak Han.
«Hva gjør du her?» Spør jeg Ham.
«Du trenger et nytt bilde av deg selv,» svarer Han med en fast stemme.
Jeg ser ned i skam.
«Men skjønner du ikke at det er nettopp dette jeg ikke ønsker at du ser», sier jeg med lav stemme. «Kan du ikke please se bort
«Nei», svarer Han bestemt. «Dette skal vi stå i sammen!«
Plutselig tar Han tak i deg, mitt speilbilde, og setter deg foran seg.
«Du sier at alt er hennes feil?» Spør han.

«Selvfølelig,» hveser jeg sint. 

Plutselig dukket det opp en liten jente bak dere. Hun sitter livredd med knærne under haka. Kan ikke vært mer enn 3 år. Den fine rosa nattkjolen er raknet, og trusa ligger blodig på gulvet. Hun ristet, både i gråt og frykt.
«Kjenner du henne igjen?», spør Jesus meg.
Men gjennom tårene gjør jeg ikke det, og ristet på hodet.
«Dette er deg, første gang monsteret voldtok deg. Kan du se meg i øynene og fortelle meg at det var hennes feil?»
Jeg sperrer opp øynene og stirrer på henne.
 
Plutselig er hun bittelitt eldre, ikke mer enn et år. Monsteret drar henne etter håret mot en fremmeds hus. Han dytter henne inn døra til en mann i underbuksa. Han gir fra seg en flaske sprit og en tohundrelapp til monsteret og monsteret kaster den lille jenta inn i armene til ekle mannen. Jeg må se vekk, orker ikke se hva den grisen gjør med henne.
«Er dette noe som har skjedd på grunn av henne?» Spør Jesus med en sterkere stemme.

 
Hendelse etter hendelse følger. Hver stikker dypt i meg, dypere for hver gang.Den livredde 8 åring som blir bunnet fast i en kjeller i ukesvis av gangen. Den sårede 9 åringen som tror hun får sitt første bursdagsselskap, men en kjeller full av pedofile venter. Den mobbede 12 åringen som ikke får spise mat med de andre i klassen, fordi de sier de mister matlysten av å se på hvor stygg hun er. Den ødelagte 12-13 åringen som opplever at livet i magen hennes blir drept av overgripere.

 
«Kan du virkelig si at alt dette var denne jenta sin feil?» Spør Jesus meg. Jeg ser ned og klarer ikke svare. 
«Hva hater du mest ved henne, si det til henne» sier Jesus rolig.
Blikket mitt fylles med sinne.

«At du er uelskelig!» svarer jeg.

«Men hvordan skal noen elske deg når du hater deg selv?» Spør du med tårer i øynene. «Hvordan skal du føle deg godtatt av andre når aldri føler deg god nok for deg selv? Du kommer aldri til å ta innover deg positive ting fra andre, hvis du er blindet av ditt eget selvhat! Hatet gjør at du ikke klarer å ta kjærlighet til deg!»

 

Jeg tar opp en stein og knuser deg. Alt jeg ser er en brun vegg, mens du ligger på gulvet, i tusen biter.
«Er det lettere å se på henne nå», spør Jesus.
«Ja,» svarer jeg tomt. «Nå er hun like knust som meg»
Jeg segner om, utslitt. Jesus setter seg rolig ned og legger en hånd på skulderen min.
«Hva ?» Spør Han meg.
Jeg tar opp en stor glassbit og speiler meg i det. Jeg ser meg selv først, men så blir Jesu ansikt tydeligere og tydeligere. Han fisker frem en limtube fra lomma og gir den til meg.
«Hva er vitsen, jeg kommer aldri til å se ut som den samme,» hvisker jeg motløst.
«Nei, det er sant,» sier Jesus mens han møter blikket mitt. «Du kommer alltid til å ha arr. Men du og jeg skal bygge deg opp slik at du kan se deg selv på en ny måte!»
Han tar opp glassbiten som passer min og gir den til meg. Sakte begynner vi sammen og sette bitene sammen. Men jeg skjærer meg stadig på bitene. Blodet drypper fra fingrene og blander seg med tårene som har truffet glassbitene.
«Hvorfor gjør det så vondt?» spør jeg Jesus.
«Det gjør vondt fordi du må sette deg sammen anderledes denne gangen,» svarer Han. «Ikke som den lille jenta som gjemmer seg i klesskapet, men som en kvinne som kan gjemme seg hos sin Gud. En som ikke skader seg selv, men finner nok i mine naglede hender. Ikke en som bebreider seg selv, men som vet at Guds nåde er nok. Ikke en som stadig prøver å gjøre seg fortjent til Hans kjærlighet, hun kan bli klar over at alt allerede er gjort klart. Til en kvinne som ikke er feit, men formfull. Et hjerte som ikke er ødelagt, bare vridd av vonde hender. Ikke en stygg jente, men en som er vakker i Herren. En som er nok, en som er likt, og ikke minst elsket!«
Jesus tar hånda mi og sier;»Du vet de sårene du har, nederst i hjertet, der du trodde jeg aldri kom ned til? Jeg står der nede og venter på deg, venter på at øynene dine skal bli vant til mørket, så du ser at jeg er der»
Da vi endelig er ferdig, tar Han hånden min og hjelper meg opp. Vi setter speilet mot veggen, så jeg ser meg selv. Men denne gangen ser jeg en sterk jente, med verdi, som blir elsket.
«Jeg vil alltid være her, Gud ser alltid på deg gjennom meg. Men nå vil jeg du skal prøve å se deg i speilet uten at jeg trenger å stå i mellom deg og speilbildet ditt,» sier Jesus. «Jeg er stolt av deg,» sier Han med et smil.
Jeg ser i øyene Hans at Han mener der. I det han forsvinner, tenker jeg at jeg er klarere enn noen gang for fikse dette selv, å se meg i speilet gjennom Hans øyne.

Kvinnen som ble tatt i hor.

For mange år siden skrev jeg en monolog, som jeg har fremført noen ganger. Dette er skrevet fra en av mine favorittfortellinger i Bibelen. Jeg nevnte historien i blogginnlegget under. Det handler om en rekke skriftlærde som ønsker å sette Jesus fast, så de tar med en kvinne som ble tatt i hor, som, i følge moseloven, skulle steines. I Bibelen ser vi mye av følelsene til de i folkemengden, og Jesu visdom. Men vi ser ikke så mye av kvinnens historie. Det er hennes historie jeg, med egne ord, ønsker å dele med dere <3 

Ikke alle kan navngi livsforvandlende øyeblikk. Finne sekunder som forandrer en. Det kan jeg. Livet mitt kan deles inn i to deler; før og etter Kristus. Fra fangenskap til frihet, fra mørke til lys. Livet mitt før jeg møtte denne mannen var preget av skygger og en evig tørste etter kjærlighet. Jeg var både foraktet og begjært. Jeg var den alle så stygt på og snakket stygt om, men som mennene kom til på nattestid. Jeg var den skitne skjøgen men ble likevel brukt til deres tilfredsstillelse. Jeg hatet det. Men likevel var det den lille delen av meg som hver gang lette etter et lite tegn av kjærlighet hos noen av mennene. Lette etter den følelsen av å være god nok for noen, selv om det kanskje bare var for et øyeblikk.

Dagen de tok meg har risset seg fast i minnet mitt. De fant meg med en av landsbyens gifte menn, og helvete brøt løs. De dro meg ut av huset etter håret. Spyttet på meg, bannet og hånte meg. De dyttet meg foran seg i folkemengden, jeg falt men de rev meg opp igjen. Jeg visste hva som skulle skje. De skulle drepe meg. Akkurat da føltes det likeså greit. Som om jeg ikke har tenkt tanken å ende dette livet selv. Men samtidig kjente jeg sinne blusse opp i meg.. Hvem er de til å dømme meg? Disse mennene ser meg kanskje som et objekt, men de anerkjenner ihvertfall at jeg er her. Dette er min måte å jakte etter en mulighet til å endelig føle meg elsket, endelig være god nok for noen. Hvordan kan de dømme meg? Et spark i siden rev meg ut av tankene mine, og jeg måtte kravle meg opp med blodsmak i munnen.  Folkemengden ble større og større. Blikkene var harde som stein, og ordene såret mer enn fysisk smerte noen gang kunne gjort. Vi nærmet oss tempelet da jeg plutselig hørte noen nevnte navnet Jesus. Hjertet mitt sank ned i magen min. Nasaréeren, han som de kalte Guds sønn. Jeg hadde for lengst gjort fred med at jeg ikke ville ha noe å gjøre med Gud, av den enkle grunnen at han helt sikkert ikke ville ha noe å gjøre med meg. Han må forakte meg mer enn det menneskene gjør, han som ser alt jeg har gjort. Gud må hate meg, og nå skal de sende meg til han? De tårevåte kinnene fikk elver nå, og jeg tryglet de enda høyere om å la meg gå. Dette orket jeg ikke. Men de bare hevet stemme sine for å drukne meg ut. Da vi kom inn i tempelet kastet de meg ned foran han. De tok opp steiner og gjorde seg klare til å ta livet mitt. En av våre kirkeledere hevet stemmen.

«Jesus, denne kvinnen er tatt på fersk gjerning i ekteskaps brudd! Moseloven forteller oss at vi skal steine slike kvinner.» Han smilte hånlig før han fortsatte.  «Hva syns du vi skal gjøre med henne?»
Ordene buldret over hodet mitt, og jeg kjente kaoset bre seg i meg. Jeg så ned på sandalene til nasaréeren, denne mannen som skulle bestemme min skjebne. Plutselig satt han seg på huk og møtte blikket mitt. Jeg skvatt til, og ventet fordømmelsen og hardheten jeg hadde sett i de andre blikkene. Men i stedet så jeg milde øyne, fulle av kjærlighet. Han kan ikke være Guds sønn, tenkte jeg med en gang. Hadde han visst hva jeg hadde gjort ville han aldri sett slik på meg.
Men så begynte han å skrive i sanden. Forferdet så jeg han skrive noen av tingene jeg har gjort, tankene jeg har tenkt. Han visste. Men etter at ordene var skrevet så vi sammen på vinden som kom å blåste hvert sandkorn vekk. Alt han hadde skrevet var borte.
De rundt oss begynte å bli utålmodige og krevde et svar.
Jesus reiste seg opp og så på dem.
«Den av dere som aldri har syndet kan få kaste den første steinen!»  Sa han.
Så satt han seg ned og så på meg igjen. Og da snakker jeg ikke om alle blikkene jeg har fått før, fordømmelse eller krav. Han  så meg. . det har aldri noen gjort før! I blikket hans så jeg kjærligheten jeg lette etter og bekreftelsen på at jeg var verdt noe. Han så så intenst, som om han lette etter noe i øynene mine. Så smilte han og begynte å skrive i sanden igjen, på samme sted som han hadde skrevet i stad. Men denne gangen skrev han mine håp og drømmer, alle tingene som kan gjøre mitt liv verdt å leve igjen. En etter en forsvant alle rundt oss.  Jeg så ned og tårene mine traff bakken. Men denne gangen var det av takknemlighet og undring. Jesus tok meg i hånden og reiste meg opp.
«Hvor er alle sammen,» spurte han. «Har ingen fordømt deg?»
«Nei, mester;» sa jeg, og møtte blikket hans gjennom tårene.
«Heller ikke jeg fordømmer deg,» sa han med en mild stemme. «Gå bort og synd ikke mer fra nå av.»
image

I once was lost but now I’m found
I once was lost, but now I’m found
so far away, but I’m home now
I once was lost but now I’m found
I once was blind but now I see
I once was blind but now I see
I dont know how, but when He touched me
I once was blind but now i see
(Jeg pleide å synge disse strofene på slutten av monologen. Det er tatt fra en sang av Casting Crowns, som heter; And Now My Lifesong Sings)

Historien står forresten i Johannesevangeliet, kapittel 8, vers 1-11 :)