Tag Archives: mindreverdighetsfølelse

Belastende..?

På Lørdag skrev jeg at jeg håpet av smellet var over.. Smellet etter å ha jobbet beinhardt for å holde kontrollen, kontrollen som kostet meg flere dager i andre personligheter, selvskading eller stålkontroll over maten-altså spise ingenting eller alt mulig for så å kaste det opp igjen..
Som jeg skrev visste jeg at smellen kom til å komme-det visste de her og..
Men den var ikke over på fredag..
Lørdag kuttet jeg ganske dypt på halsen. Jeg kom meg ikke gjennom til pulsåren-det gikk bra. Men det var nok til å sende meg rett tilbake på fotfølging uten tilgang til rommet mitt.. Belter ble det og..

Det var en tøff helg.

I går sprakk jeg på selvskadingen igjen.. Mange sy sår..A var lege da, han er kjempeflink.. Jeg endte opp med å spille og synge for han, han kom inn når jeg prøvde å roe meg ned med å spille, så han hørte meg da han kom. Fikk masse ros, det var kjempehyggelig:) Det var godt med den opplevelsen..

Selv om psykologen ikke sa noe så jeg skuffelsen i øyene hennes etter hva som skjedde i går..
Samtalen var tøff.. De snakket om at det at jeg har vært så suicidal og selvskadende har blitt en belastning for avdelingen. Det at jeg har vært skjermet i 8 måneder tar på for personalgruppa. Jeg falt litt sammen.
Jeg sliter sånn med å føle at jeg er i veien, at jeg ikke er verdt tiden deres..
De forsikret meg likevel om at de mente jeg var verdt det, ellers hadde de ikke holdt meg tvangsinnlagt i over et år. At de mente jeg var verdt plassen og at
de ønsker å investere i at jeg blir bedre, at jeg trenger og er verdig hjelpen..
Men.. Det var dette men’et.. Jeg tar opp mye ressurser når jeg er så dårlig som jeg har vært, og en forandring skje..
De fortalte at primærkontakten min ikke orker å være primærkontakten min lengre, at det ble for belastende for henne.. Dette var ikke kun meg som hadde gjort det, men tingen er at når jeg er så dårlig som jeg har vært skaper det mye diskusjoner rundt skjerming, forfølging, hvorvidt jeg skal få ha PC og mobil, om jeg får være på rommet mitt osv.. Det var det hun ikke orket mer..
Det var kjipt å miste henne, hun har jo hatt meg siden jeg kom og hjulpet meg masse.. Men hun som tok over er kjempeskjønn, så det skal nok gå greit:)

Senere i dag var skadetrangen så stor at jeg løp ut for finne meg noe å skade meg med.. Jeg rakk å knuse en kopp før jeg ble overmannet.
En av de ansatte så stygt på meg og så en kommentar som var vond..
«Det der, det var unødvendig…»
Unødvendig? UNØDVENDIG?
Tror du virkelig at jeg har nok kontroll til å vurdere dette?
Fatter du hvilken enorm smerte som skal til før jeg blir
desperat at jeg løper ut i avdelingen?
Vet du ikke hvor uendelig mye dårlig samvittighet jeg sitter
med etter på, også før du gir meg dårligere samvittighet?
Skjønner du da ikke at jeg syns det var unødvendig av
deg
å komme med en sånn kommentar?
Jeg tror ikke du skjønte det, men skulle ønske du gjorde det..
Skulle ønske du kunne sette deg litt mer inn i min situasjon.
Skulle ønske du i det minste prøvde..

Smerten er dypere enn det du kan fatte..
Tankene er mer krevende enn du vet..
Skadetrangen er sterkere enn hva du skjønner..
Desperasjonen er verre enn hva du hører,.

Jeg er mer enn hva du ser..

Denne smerten er en så del av meg..
Synes du jeg er unødvendig?

Advertisements

Var jeg kun en jobb?

Jeg har grått og grått. Dette blir… jeg skjønner at for mange blir det vanskelig å skjønne hvorfor dette blir så vanskelig. Men jeg tror ikke alle har kjent hvordan avvisning ikke bare bli avvisning. At avvisning er vondt er noe alle vet. Likevel skjønner man ofte at avvisning kan være pga andre ting, for eksempel at noe uforutsett har kommet opp. Men når all avvisning føles som at personen står å peker på deg og sier; HA! Jeg sa du ikke er verdt noe, betydde noe, spiller noen rolle. Jeg jobber med å tro, prøver å ta innover meg at jeg betyr nok, er verdt nok til å bli tatt med i tellingen. Men jeg er så utrolig oversensitiv, følehornene er så til de grader ute, leter nesten etter avvisning. Bare for å få det overstått. Bare for å vise at jeg ikke forventet å få bekreftet at jeg betydde noe for noen.

I dag ble en veldig sånn sitasjon.

Samtalen med psykolog A gikk greit. Fikk beskjed om at jeg skal over på langtidsavdeling på onsdag, at det blir på tvang.

Helt på slutten av samtalen, idet han viser at han gjør seg klar til å avslutte, sier han;
”Jeg blir borte neste uke”

En sånn liten by the way, dette blir den siste samtalen vår.

Jeg vet at dette bare er jobben hans. Jeg vet at det at han ikke kommer neste uke ikke har noe med meg å gjøre. Men jeg skulle ønske at vår relasjon betydde mer for han enn at den skulle avsluttes på 10 minutter! Han har vært behandleren min under flere innleggelser, vi har pratet sammen 4-5ganger i uka i 4-5 måneder. Han vet jeg har fortalt ting til han jeg aldri har fortalt til noen. Jeg har hatt mange av mine tøffeste samtaler noen sinne med han. Det blir en relasjon! Han har sagt at han bryr seg, at han har vært oppriktig bekymret for meg.

Men handlinger taler høyere enn ord.

Jeg visste at han kom til å slutte å være behandleren min. men jeg trodde at vår relasjon betydde mer enn at den skulle avsluttes på 10 minutter. Han kunne sagt ifra på onsdag, ikke 5 min før han må gå. Han visste det var flere ting jeg ønsket å snakke med han om.
Han sa han skulle komme en tur på langtidsavdelingen, men det blir jo ikke sikkert bare hei hade.

Jeg følte bare at denne handlingen snakket høyere enn hans ord har gjort!

D u    s p i l l e r     i n g e n    r o l l e

D u    v a r     k u n    e n     j o b b.

V å r    r e l a s j o n    b e t y d d e    i n g e n t i n g    f o r    n o e n   a n d r e   e n n   d e g

Det er dårlig gjort å si, fordi jeg vet han har gjort mye for å hjelpe meg, men jeg føler at måten han avslutter på sier noe om at det han har gjort så langt viste at dette kun var en jobb.

Pratet med 3 ansatte etter å ha grått og grått, pluss selvskadet. De foreslo jeg skulle si noe til han, ta en prat, forklare, kanskje få avbekrfetet dette.
Men det er jo enda en ny avvisningssituasjon. Kommer han til å tas seg tid? Hvor vondt kommer det ikke til å gjøre om jeg ikke er verdt 10 minutter en gang. Blir han sittende i døra eller gidder han sette seg ned?

Noen kommer sikkert til å tenke at dette har blitt en usunn relasjon, at jeg har blitt for avhenging av hans reaksjon. Men jeg tror at de fleste som har gått så tett med en behandler over så lang tid vet hva jeg snakker om. Dette hadde nok noe med at det var nettopp han fordi han har gått med meg inn i slike enormt personlige og vanskelige ting. Hadde jeg hatt en behandler som snakket om været og overfladiske ting, hadde nok ikke reaksjonen vært slik den har vært. Men jeg tror ikke dette har vært noe mer usunn eller unormal enn noen andre behandlingsavslutninger jeg har hatt. Ville bare si det. Ble også bare etter den vanskelige samtalen i går, litt spesielt. Vi begynte jo samtalen

Sitter å venter. Hoping for the best, but expecting the worst. Klarer ikke gjøre noe annet enn å forvente avvisning, nettopp pga det jeg skrev i stad. Føler meg dum når jeg ikke forventer det, fordi blir overbevist om at folk vet at det er det jeg burde forventet noe annet.

*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*

Da er samtalen ferdig. Begynte å gråte igjen bare jeg så han komme mot rommet. Han satt seg ned ved siden av meg, og kroppspråket talte ikke om dårlig tid. Det betydde mye. Han hadde skjønt hva jeg ville snakke om. Lurte på om det var derfor jeg hadde ”rispet” meg. Det order irriterer meg. Ikke kall nesten sy-sår risping! Det spiller jo ingen rolle egentlig hvor dypt det er, men risping har ikke jeg drevet med siden jeg var 15. Føler det bagatelliserer.

Anyways.. Jeg mistet litt ordene mine, gjentok meg selv, hoppet i setningene, gråt. Men han vet godt hvorfor avvisning blir så vanskelig for meg. Han har også sagt at det er ett av mine grunnproblemer, det at alt bli tatt som avvisning, og avvisning er grunnet at jeg er lite verdt. Det er jeg litt enig i. Han lovte han skulle komme på besøk på langtidsavdelingen, at vi skulle prate mer, avslutte mer da. Han sa også at det hadde litt plutselig gått opp for han at det ble siste samtale, og at han egentlig hadde regnet med å treffe meg igjen i en eller annen sammenheng.

Nå er jeg litt snurt. Føler meg behandlet som en treåring i forhold til dette med skjerming. Så og så mange timer, all spising og eventuell kortspill på skje i løpet av de to timene, osv. Men gidder ikke klage over det.

Regner med jeg skriver mer i kveld..

Tenkte jeg skulle avlsutte med et par bilder.. Jeg tar jo en del bilder.. Vært litt reserverende, fordi disse bildene ligger også på facebook, og jeg har vært redd for at noen jeg ikke vil skal identifisere meg kommer til å skjønne at det er meg. Men scru it…

Disse bildet er jeg ikke sån ekstremt fornøyd med, men syns det representerer det jeg har lyst til å tro nå.. At et eller annet sted der fremme finnes sol som skinner..

Enjoy..

Litt fra helgen

Da var søndagen her.. Tenkte jeg skulle skrive litt fra helgen.

Fredag var jeg urolig etter samtalen med A, men det var overkommelig. Det skulle egentlig være fellestur med en annen ansatt, men fordi det ikke var noen andre pasienter ville ble det meg og kontakten min H. Syns det var bra, liker bedre å gå med en enn mange, og H er veldig god å snakke med. Men det tok ikke mange minuttene før jeg merket av M fulgte etter oss. Angsten skrek, men ville ikke vise verken M eller H hvor redd jeg var, så svelget det ned og gikk videre. Heldigvis fulgte ikke M etter lenge. Det bare skremmer meg at han er så investert i å terrorisere meg at han faktisk gidder å henge rundt på sykehusområdet for å vente på jeg kommer ut, bare for å skremme meg.

Jeg fortalte H ganske hele historien rundt overgepene M stått for. Vi snakket litt om hva sags fyr M egentlig her. H sa han slet litt med å skjønne at mennesker kunne være så grusomme. Jeg kjente etterpå at jeg nesten fikk behov for å forsvare M. At han ikke kunne vite at det var så ille fordi det var meg han gjør det med. Hadde han gjort det med noen andre kunne man kalt han grusom, men. Jeg spiller ikke like stor rolle som andre. Føler det blir litt som en som brenner maur med forstørrelsesglass blir satt opp mot en som har drept noen. Det er ikke bra det den første har gjort med maurene, men ikke mange hadde tenkt lenge over det.

Jeg tror det bare er noen som vil tilfredsstille sine behov, koste hva det koste vil. M ser bare ikke på meg som nok verdt til å ta hensyn til, og det syns vel jeg og. Derfor kommer behovet for å dysse det ned, forsvare han som bare svidde noen maur.

Når vi kom tilbake snudde jeg i døra etter å ha hentet lommeboka, skulle bare kjøpe tyggis. Men på veien tilbake ser jeg plutselig M. Jeg stivnet helt, ville løpe, ville skrike, men turte ikke gjøre noen ting. Han tar hardt tak i armen min, før han sier lavt; ”Jeg vet du tror du er trygg her, men det er du faen ikke, jeg følger med!” Så gikk han videre. Alt jeg kunne tenke på var å komme tilbake til avdelingen. Mistet kontrollen over pusten, og innen jeg var kommet tilbake hyperventierte jeg. Jeg kom meg inn og satt meg i hjørnet bak senga. Heldigvis hadde H sett meg og kom rett etter. Han fikk meg opp på senga og rolig nok til jeg fortalte hva som hadde skjedd. Fikk medisiner, og det roet seg etter hvert. Ble helt borte av de! :p Går på en del for å få sove, men fikk da de sammen med angstdempende. Jeg var helt borte. Prøvde å ha oppsummeringssamtale med H, men det var så ille at jeg kunne avslutte en setning for så etter 3 sekunder ikke huske hva jeg hadde sagt. Da måtte jeg prøve å skjønne utifra hva H sa for å skjønne hva vi snakket om.. hehe.. Jeg sovnet 22 eller noe, var helt ute av det. Mye mareritt, men sov sikkert 4-5 timer, så fornøyd med det..

Lørdagen gikk greit. Var hjemme en tur med en venninne. Vi skulle egentlig pakke, men jeg fikk så himla flashbacks av å være inne i leiligheten etter alt som har skjedd med M, at vi endte i hagen.

I dag begynte greit, helt til M sendte mld. Den var utrolig pervers, skal ikke gjengi den her. Han beskrev hvordan han og kameraten skulle voldta meg. Ble ganske urolig etter det. Men gikk en tur, satt på nettet, spilte litt kort, prøver å a det roe seg. Tok en bulimirunde på måltidet isted, hjalp ikke så mye.

Jeg har egentlig holdt meg på rommet hele kveldsvakta, orker ikke forholde meg til folk.

Skadetrangen er enorm.

Tankene vandrer til pillene hjemme. Har hentet ut 3 resepter denne uken. Gamle resepter vel å merke, hadde aldri fått noe av noen av behandlerne mine. Med de jeg hadde fra før er  detmer enn nok til å aldri trenge å ha det vondt mer. Jeg har holdt på å si at jeg drar hjem for å pakke flere ganger i dag. Hjem til evig hvile. Jeg klarer seriøst ikke ha det så vondt lengre :( Vurderer å skrive meg ut neste uke, må bare overbevise de om at jeg er så frisk at de ikke holder meg tilbake.

Har vurdert perm, men er ikke sikkert jeg rekker å dø da. Må bare få skrevet meg ut. Tror jeg har bestemt meg nå, jeg klarer ikke mer..!

for stakkarslig?

Okai, leste over det forrige innlegget. Er jeg virkelig så sytete? :p Jeg kan forstå hvis mange syns at det blir litt stakkarslig. Det jeg på en måte trenger at du forstår er hvor virkelige disse følelsene blir for meg. Selv om jeg ikke burde få følelsen av å ikke spille noen rolle kommer ganske lett, blir den likevel utrolig vond! Og den blir veldig sterk. Jeg er også sånn tolker ting som avisning veldig lett. Jeg går litt på tærne og ser kanskje litt etter det. Ser ikke etter det for å få det bekreftet, fordi det er veldig vondt. Men i noen tilfeller får jeg litt behov for å avvise noen selv før de rekker å avvise meg. Det har skjedd med veldig mange behandlere gjennom tidene, det er en så sårbar situasjon, og fordi jeg er så redd for å bli avvist, er det lettere å avvise selv, eller bare rømme fra hele situasjonen. Jeg forstår at dere syns kanskje jeg overdriver når jeg tar ting så tungt, men alle vet hvor vondt det er å bli avvist, og hos meg blir den følelsen forsterket med 10, og jeg føler den hver dag.

Samtalen med psykologen gikk greit. Jeg klarte å lese litt fra bloggen ang utskrivelsessamtalen. Jeg sliter fortsatt med å tenke at delene er meg. Hvis dere
skjønner. At tankene som Marianne og Marte kom med egentlig kommer fra.. undertrykte sider kanskje? Jeg ville sagt at Marianne brukte utrigning for å prøve å takke fordi det er det hun tror menn vi ha (ikke at det skal foregå noe mellom meg og mannen, men det er det eneste hun har opplevd menn har satt pris på ved henne). Mens A sier at det er jo jeg som sier det! Han forstår at det virkelig ikke var det jeg tenkte på når jeg kledde på meg den dagen, men at det er noe i underbevisstheten min.
Det er vanskelig å høre at jeg er verdt noe, eller spiller noen rolle. Hele livet mitt har jeg fått høre det motsatte, og jeg blir helt overbevist om at de lyver. I dag i samtalen sa A at jeg er verdt nok til å spille en rolle for noen. En liten del av meg prøvde å tro på han, men jeg hadde mest lyst til å skrike; ”SLUTT å late som om jeg spiller noen rolle!!” Det er en personligheter som raser; de vil bare få deg til å tro at du er det, så kan de le av deg etterpå! Litt som om hvis en person på 300 kilo snakket om hvor fint det var å være undervektig. Føler alle rundt jeg er ikke verdt noe, hadde følt meg dum hvis jeg gikk rundt å sa det.
Jeg tror det er viktig at de sier det, jeg prøver jo å tro mer og mer på det, men gash, det kommer til å ta lang tid.
Etter jeg hadde lest del 2 var noe av det første han tok frem at jeg hadde løyet for han. Sa jeg visste det var dumt, men jeg kunne ikke gi han noen unnskyldning til å ringe politiet pga den hersens meldeplikten hans. Ble en litt kort samtale. Resten av dagen har blitt tilbrakt mye i senga. Gikk en tur, men ellers har depresjonen meldt seg litt, jeg orker lissom ingenting. Men håper det går bedre utover kvelden..
Jepp.. har jobbet litt med historien min, tenkte jeg skulle legge den ut. Men lager en egen post ;)