På Lørdag skrev jeg at jeg håpet av smellet var over.. Smellet etter å ha jobbet beinhardt for å holde kontrollen, kontrollen som kostet meg flere dager i andre personligheter, selvskading eller stålkontroll over maten-altså spise ingenting eller alt mulig for så å kaste det opp igjen..
Som jeg skrev visste jeg at smellen kom til å komme-det visste de her og..
Men den var ikke over på fredag..
Lørdag kuttet jeg ganske dypt på halsen. Jeg kom meg ikke gjennom til pulsåren-det gikk bra. Men det var nok til å sende meg rett tilbake på fotfølging uten tilgang til rommet mitt.. Belter ble det og..
Det var en tøff helg.
I går sprakk jeg på selvskadingen igjen.. Mange sy sår..A var lege da, han er kjempeflink.. Jeg endte opp med å spille og synge for han, han kom inn når jeg prøvde å roe meg ned med å spille, så han hørte meg da han kom. Fikk masse ros, det var kjempehyggelig:) Det var godt med den opplevelsen..
Selv om psykologen ikke sa noe så jeg skuffelsen i øyene hennes etter hva som skjedde i går..
Samtalen var tøff.. De snakket om at det at jeg har vært så suicidal og selvskadende har blitt en belastning for avdelingen. Det at jeg har vært skjermet i 8 måneder tar på for personalgruppa. Jeg falt litt sammen.
Jeg sliter sånn med å føle at jeg er i veien, at jeg ikke er verdt tiden deres..
De forsikret meg likevel om at de mente jeg var verdt det, ellers hadde de ikke holdt meg tvangsinnlagt i over et år. At de mente jeg var verdt plassen og at
de ønsker å investere i at jeg blir bedre, at jeg trenger og er verdig hjelpen..
Men.. Det var dette men’et.. Jeg tar opp mye ressurser når jeg er så dårlig som jeg har vært, og en forandring må skje..
De fortalte at primærkontakten min ikke orker å være primærkontakten min lengre, at det ble for belastende for henne.. Dette var ikke kun meg som hadde gjort det, men tingen er at når jeg er så dårlig som jeg har vært skaper det mye diskusjoner rundt skjerming, forfølging, hvorvidt jeg skal få ha PC og mobil, om jeg får være på rommet mitt osv.. Det var det hun ikke orket mer..
Det var kjipt å miste henne, hun har jo hatt meg siden jeg kom og hjulpet meg masse.. Men hun som tok over er kjempeskjønn, så det skal nok gå greit:)
Senere i dag var skadetrangen så stor at jeg løp ut for finne meg noe å skade meg med.. Jeg rakk å knuse en kopp før jeg ble overmannet.
En av de ansatte så stygt på meg og så en kommentar som var vond..
«Det der, det var unødvendig…»
Unødvendig? UNØDVENDIG?
Tror du virkelig at jeg har nok kontroll til å vurdere dette?
Fatter du hvilken enorm smerte som skal til før jeg blir så
desperat at jeg løper ut i avdelingen?
Vet du ikke hvor uendelig mye dårlig samvittighet jeg sitter
med etter på, også før du gir meg dårligere samvittighet?
Skjønner du da ikke at jeg syns det var unødvendig av
deg å komme med en sånn kommentar?
Jeg tror ikke du skjønte det, men skulle ønske du gjorde det..
Skulle ønske du kunne sette deg litt mer inn i min situasjon.
Skulle ønske du i det minste prøvde..
Smerten er dypere enn det du kan fatte..
Tankene er mer krevende enn du vet..
Skadetrangen er sterkere enn hva du skjønner..
Desperasjonen er verre enn hva du hører,.
Jeg er mer enn hva du ser..
Denne smerten er en så del av meg..
Synes du jeg er unødvendig?