for stakkarslig?

Okai, leste over det forrige innlegget. Er jeg virkelig så sytete? :p Jeg kan forstå hvis mange syns at det blir litt stakkarslig. Det jeg på en måte trenger at du forstår er hvor virkelige disse følelsene blir for meg. Selv om jeg ikke burde få følelsen av å ikke spille noen rolle kommer ganske lett, blir den likevel utrolig vond! Og den blir veldig sterk. Jeg er også sånn tolker ting som avisning veldig lett. Jeg går litt på tærne og ser kanskje litt etter det. Ser ikke etter det for å få det bekreftet, fordi det er veldig vondt. Men i noen tilfeller får jeg litt behov for å avvise noen selv før de rekker å avvise meg. Det har skjedd med veldig mange behandlere gjennom tidene, det er en så sårbar situasjon, og fordi jeg er så redd for å bli avvist, er det lettere å avvise selv, eller bare rømme fra hele situasjonen. Jeg forstår at dere syns kanskje jeg overdriver når jeg tar ting så tungt, men alle vet hvor vondt det er å bli avvist, og hos meg blir den følelsen forsterket med 10, og jeg føler den hver dag.

Samtalen med psykologen gikk greit. Jeg klarte å lese litt fra bloggen ang utskrivelsessamtalen. Jeg sliter fortsatt med å tenke at delene er meg. Hvis dere
skjønner. At tankene som Marianne og Marte kom med egentlig kommer fra.. undertrykte sider kanskje? Jeg ville sagt at Marianne brukte utrigning for å prøve å takke fordi det er det hun tror menn vi ha (ikke at det skal foregå noe mellom meg og mannen, men det er det eneste hun har opplevd menn har satt pris på ved henne). Mens A sier at det er jo jeg som sier det! Han forstår at det virkelig ikke var det jeg tenkte på når jeg kledde på meg den dagen, men at det er noe i underbevisstheten min.
Det er vanskelig å høre at jeg er verdt noe, eller spiller noen rolle. Hele livet mitt har jeg fått høre det motsatte, og jeg blir helt overbevist om at de lyver. I dag i samtalen sa A at jeg er verdt nok til å spille en rolle for noen. En liten del av meg prøvde å tro på han, men jeg hadde mest lyst til å skrike; ”SLUTT å late som om jeg spiller noen rolle!!” Det er en personligheter som raser; de vil bare få deg til å tro at du er det, så kan de le av deg etterpå! Litt som om hvis en person på 300 kilo snakket om hvor fint det var å være undervektig. Føler alle rundt jeg er ikke verdt noe, hadde følt meg dum hvis jeg gikk rundt å sa det.
Jeg tror det er viktig at de sier det, jeg prøver jo å tro mer og mer på det, men gash, det kommer til å ta lang tid.
Etter jeg hadde lest del 2 var noe av det første han tok frem at jeg hadde løyet for han. Sa jeg visste det var dumt, men jeg kunne ikke gi han noen unnskyldning til å ringe politiet pga den hersens meldeplikten hans. Ble en litt kort samtale. Resten av dagen har blitt tilbrakt mye i senga. Gikk en tur, men ellers har depresjonen meldt seg litt, jeg orker lissom ingenting. Men håper det går bedre utover kvelden..
Jepp.. har jobbet litt med historien min, tenkte jeg skulle legge den ut. Men lager en egen post ;)

Advertisements

4 responses to “for stakkarslig?

  1. Synes ikke du er sytete :) Anyways, hvor skal man ellers syte enn på sin egen blogg? ;) Hehe :)

  2. hehe.. godt sagt.. takk, trengte det!! <3

  3. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver om avvisning! Er så sant det du skriver, om at det er lettere å avvise andre enn å bli avvist selv!

    Og jeg synes heller ikke at du syter! Du må jo få lov til å gå utløp på det som er inni der. Veldig bra at du klarer å skrive om det, og håper det gjør litt godt :)

    Og du kjære deg- du betyr noe for meg<3 :-)

    Klemmer<3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s