Hvilken rolle skal jeg ta.. I morgen skal jeg over på langstidspsykehus. OMG! Jeg dæver.. Har jo vært her i snart et halvt år, nå er det plutselig ny behandler, nye pasienter, nye rutiner, nytt sted, og ikke MINST nytt miljøpersonalet. Det er det verste. Shit. Dagen i dag har vært tøff. Mye hull! Ser på anropslogg at jeg har tatt telefonen når noen har ringt, IKKE gøy.. Heldigvis var det en som vet om det som ringte. Mange deler liker å prate med E, han er en av de få som jeg tror gidder å prate tilbake på deres nivå.
Men jo.. tenkte jeg skulle bruke denne posten på litt tanker rundt hva som forventes av meg av den nye avdelingen, og hva jeg forventer av meg selv.. Det er utrolig mange roller jeg har hatt, både som jeg har bestemt, og som psykehuset har lagt på meg. Jeg må ta litt bestemmelser om hva slags type pasient jeg kommer til være. Noen er mer opplagte enn andre. Noen blir vanskeligere enn resten. Bare with me.
Den friske pasienten eller den psyke pasienten. Her finnes det selvfølgelig mellomting.. Men noen valg må jeg ta. En ting jeg har gjort mye er at jeg vil IKKE være psyk ,og jeg faker. Det tok 22 år før jeg begynte å nærme meg å være ærlig om de andre delene, at jeg visste at jeg hadde mistet dager av gangen og oppført meg på måter jeg aldri ville oppført meg på. Som jeg har skrevet før så psykiatrien tegn hos meg på seksuelle overgrep, men jeg blånektet i 2 år. Jeg vil ikke være psyk!!! I tillegg vil jeg på frivillig så fort som mulig, lyst til å komme dit og vise hvor frisk jeg er! Og det er klart det er positive ting med det og, det er å tenke som frisk gjør at jeg ikke graver meg ned i psykdomssmørja.. Men samtidig er det vanskelig å bli frisk når en nekter å vise at en er psyk. Hvis jeg kommer og dytter bort alt vondt hver gang det kommer kaster jeg bort en mulighet til å bli bedre.
Pasienten som er der for seg selv eller for andre. Jeg har vært innlagt mye for andre, for folk som er glad i megsom ønsker å holde meg i live. Noen ganger føles det lettere å være herfor noen andre, liker ikke alltid å skulle ta imot hjelp, fortjener det liksom ikke. Når jeg først er her blir det også lett fokus på de andre pasientene. Å kunne hjelpe å til med å skape et godt miljø er noe som er veldig viktig for meg. Jeg finner mestring i å kunne klare å samle alle til en god samtale, feks. Men noen ganger blir jo fokuset der og ikke på meg. Det er lettere forholde meg til det, og ikke til meg selv. Det kan nok ødelegge litt, ogsåfordi jeg noen ganger ikke tillater megå ha en dårlig dag, fordi jeg vil ut i miljøet og fikse, fikse.
Å være ærlig eller ha masken på. Dette går jo litt på psyk/frisk. Men jeg har levd oppveksten min med en maske, vise hvor bra jeg har det. Det er vanskelig å slippe den. Som jeg har skrevet litt før går jeg lett i forsvar, avise deg før du aviser meg. Med så mange nye folk, så mange avisningssituasjoner. Lett å gå i forsvar eller lete etter avvisning for å få det overstått. Det tror jeg blir en av de største utfordringene.
En rolle psykiatrien har satt meg i er for gammel/ung. Du er for gammel til å fortsatt skade deg! Du er for ung for tung psykiatri! Det har vært positive ting og, som SMI som minner megom at det er incest utsatte som går halve livet uten å ta tak i ting,går tidlig ut av arbeidslivet eller kommer seg ikke inn i det hele tatt
Jeg følger bloggen til Liseliten, og jeg syns hun sier noe utrolig bra om det å være den snille, den stille pasienten i sin post; Kan du se meg? De siste innleggelelsene har de andre delene markert seg litt, men før og i perioder nå passer dette veldig meg..
Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Jeg kan skade meg mens du ser på, jeg kan knuse ting ute i avdelingen slik at alle ser det. Jeg kan utløse alarmen og få dere alle til å se meg. Også jeg kan. Om jeg må. Også jeg har gjort det, en sjelden gang i desperat rop om hjelp.
For jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten. Jeg smiler høflig, selvom det er det vondeste i verden. Jeg sier takk, selvom stemmen min knapt klarer å bære ordene. Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som krever lite og ingenting av tid og krefter og ekstra tiltak.
Men også jeg gråter. Også jeg har det vondt. Munnen min skriker kanskje ikke, men det gjør barnet inni meg. Høyt og skjærende og smertefullt. Kroppen min slår ikke, kroppen min sparker ikke, men inni meg slåss jeg alt jeg kan mot demoner, angst og kaos som sakte spiser meg opp.
Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Kan du se meg da?
Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som smiler høflig, sier takk og ikke kan lyve. Men også jeg trenger å bli sett. Også jeg trenger å bli hørt.
Kan du se meg? Kan du høre meg?
Noe som er vanskelig er det enorme behovet jeg har etter å bli sett, samtidig som jeg ikke vil være i veien. Jeg er redd for at de skal fortelle meg at de vet at jeg ikke er verdt tiden deres. Jeg vil ikke være i veien. Det blir mye dobbeltkommunikasjon; jeg vil ikke ta opp tiden din, men PLEASE ikke gå fra meg…!! Så må jeg bestemme meg for å leve eller dø. Dette er noe som burde være mest åpenbart, men som er vanskeligst. Prøv å ha dundrende migrene og bestemme deg for at du ikke skal ta medisiner. Ja, alle kommer til å si at jeg burde bestemme meg forå leve, gi dette en sjanse, og jeg skal virkelig prøve alt jeg kan!!
Mye å tenke på…
Bitteliten btw, jeg vil takke for alle som er innom!! Var innom statestikken, og så at jeg har fått over 1500 visninger siden jeg startet i midten av august.. Dette setter jeg pris på, folkens! Vært litt lite kommentarer de siste dagene da, sleng dere på, vil så gjerne ha tilbakemeldinger!! :)
It's a fragile life 