Monthly Archives: august 2011

32 gram..

32 gram.

Innerst i skapet.

32 gram som skiller meg fra slutt fra dette helvete.

Jeg har dagdrømt om de pillene siden lørdag. Jeg var så nære å dra hjem i dag og ta de, jeg klarer virkelig ikke mer. Det som holder meg tilbake er samtalen jeg hadde med psykolog A i dag. Den var helt jævlig, har aldri følt mer trang til de pillene! Men jeg vil ikke at han skal sitte igjen med; hun gjorde det pga samtalen vår. Ingen skal ha skyldfølelse. Og kjenner jeg han rett kommer han til å tenke at jeg gjorde det for å straffe han.
Newsflash, ikke alt handler om han. Dette har jeg hatt planer om lenge.

Jeg skriver meg ut i morgen.

I’m done. Jeg klarer ikke mer, jeg orker ikke mer. Livet gjør så alt for vondt, det tar aldri slutt. Jeg prøver å se forbi dette, prøver å feste blikket på drømmene mine. Men jeg klarer ikke se forbi den sinnsyke smerten jeg har følt hver dag så lenge jeg kan huske. Jeg orker ikke mer.

32 gram.

Innerst i skapet.

32 gram som kommer til å gi meg slutt på dette helvete.

Reklamer

Hva er det han vil?!?

Noe jeg har slitt med veldig lenge er hvordan jeg skal forholde meg til menn. Etter å ha blitt misbrukt av så mange som liksom skulle være viktige i livet mitt blir jeg ikke kvitt følelsen av at alle menn i bunn og grunn er ute etter å skade meg. At selv om ikke alle gjør det, vil alle menn innerst inne voldta meg. Dette er noe jeg jobber med, fordi det er utrolig slitsomt å hele tiden ha det i bakhodet.

Det er litt rart, for av en eller annen grunn jeg ikke skjønner prater jeg mye lettere med menn enn det jeg gjør med damer. Jeg kan føle meg trygg og utrygg med menn på samme tid. Har jeg for eksempel hallusinasjoner (Jeg har mye hallusinasjoner av de to hovedovergriperne som var når jeg var liten) føler jeg meg tryggere, føler at menn lettere kan beskytte. Eller når jeg er veldig redd for M føles det tryggere med menn. Men jeg kan raskt skifte til frykten av at de skal skade meg de og. Jeg har kommet veldig langt, før klarte jeg ikke være alene med mennene som jobber på psykehuset. Det går fint nå. Jeg har prøvd å utforske hvorfor jeg lettere snakker med menn, jeg har ikke funnet ut hvorfor.

Har snakket litt om det med psykolog A om tankene jeg har rundt menn. Selv om jeg begynner å blir bedre, er det deler som er helt besatt av det. Det kom i utrykk i utskrivningssamtale del 1.

Jeg har måttet begynne et sted. Jeg har da begynt med de jeg har møtt på sykehuset. Fokusert på at dette er jobben deres. Jeg tror jeg har gått noen skritt, selv om ikke alle personlighetene har det..

Det er mange som er livredde for menn. Skremt er en av dem. Hun er 5 år. Hun er kanskje den som er mest skadet. Hun tar helt for gitt at menn skal misbruke henne. Når hun kommer frem og det er en mann til stede er det første hun sier ting som; hvis jeg sitter helt stille når du tar på meg, kan jeg slippe å ha tissen din i munnen min da? En gang begynte hun å kle av seg, hun er HELT overbevist om at alle menn vil misbruke, og bare gjør det hun har blitt lært, tar for gitt at de skal skade. Hun vet det kommer til å skje, så prøver å gjøre det så smertefritt som mulig ved å samarbeide.

Lise er 7 og er også overbevist at menn skal skade, men hun reagerer med sinne. Hun har fått meg mye i belter fordi hun nekter kroppsvisitering ved tvangsinnleggelser. Har blitt fortalt at hun også forventer overgrep ved å bli holdt fast, sier ting som; dere skal gjøre som de gjorde, dere skal holde meg fast, kle av meg og ta på meg, dere skal gjøre som de gjorde!

Marte er 13 og er veldig opptatt av å vise meg at menn er farlig, ofte ved å teste de for å få bekreftet at det er sex de er ute etter. Et eksempel på det her Utskrivningssamtale del 1. Går med mye utrigning, for å bevise at det er kun det menn vil ha.

Marianne er veldig usikker på hva menn vil, svarer lett seksuelt. Ikke fysisk, men for eksempel hvis hun vil takke kan hun gå med utrigning.

Det er mange flere som er skeptiske og redde for menn, men det er disse som manifesterer det mest.

Også Fragile da, oppi alt dette. Jeg har trekk fra noen av dem. Jeg blir fort usikker jeg og. Min erfaring er at menn som viser interesse vil skade. Jeg sliter
For eksempel med kamerater, fordi jeg ikke skjønner hvorfor de gidder å være med meg hvis han ikke er ute etter noe seksuelt.

Hva vil han?!?

Har sittet med det spørsmålet ufattelig mange ganger. Jeg fatter ikke hvorfor noen skulle vise interesse uten å ville ha noe tilbake, og jeg aner ikke hva de vil ha tilbake utenom sex. Jeg har ingenting annet! Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke tynn, ikke smart, ikke talentfull, ikke interessant. Det kan ikke være noe de er ute etter enn noe seksuelt. Nå høres jeg sikkert veldig sexfiksert ut, men det er det eneste noen menn har villet ha, det eneste de har villet ha er seksuelle tjenester. Menn gjør meg usikker.

Hva er det han vil?!?

Hva vil du han ha tilbake for å være hyggelig mot meg? Må jeg vise utrigning? Må jeg suge han, ligge med han?

Siste eksempelet var jo selvfølgelig M. Jeg bare føler meg så ufattelig dum som smeltet fordi han sa jeg var pen. Jeg hører liksom ikke sånt..! Jeg vet jeg ikke er pen, jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte at han sa det bare for å komme nær nok til å voldta.

Jeg begynner som sagt å klare å forholde meg greit til menn om faktisk har som jobb å være hyggelig. Jeg kommuniserer ganske greit med de fleste mennene som jobber på psykehuset, noen ganske godt. Men menn utenfor psykehusets vegger.

Hva vil han?!?

M og noen av de andre delene OPPDATERT

M..

Dette er en utrolig komplisert greie.. Du kan lese forhistorien HER

Jeg prøver fortsatt å ta innover meg at alle delene faktisk er meg. Det med M har vært tøft. Det har vært voldtekter fra første til siste gang. Jeg, som Fragile vil IKKE dette. Grunnen til at jeg ikke har melt han til politiet er frykt for hva han kommer til på finne på! Som sagt, sist gang fikk han en jeg er glad i banket opp fordi jeg truet med politi. Det at han vet at jeg har sagt noe ti sykehuset gjør at han stadig har hengt rundt på sykehusområdet for å skremme meg. Under de sist voldtektene har vært mer og mer voldelig. Jeg er redd hva han gjør hvis han blir presset mer opp i et hjørne.

Men jeg har likevel hatt deler som har kontaktet han. Selv når de har vært fremme har det vært voldtekter, men de har i perioder ringt og sagt at jeg har for eksempel vært hjemme på perm.

Dette er Marianne og Karina. Det er flere deler som har meninger, men det er kun disse som har kontaktet han.

Jeg har prøvd å skjønne at dette er deler av meg, og prøvd å skjønne hvorfor disse ville kontaktet han!

For Marianne tror jeg det handler mye om å skade seg selv. Hun sitter med mye skyldfølelse. Når noe positivt skjer med kommer alltid stemmen hennes som minner meg på at jeg ikke fortjener å ha det bra, ikke fortjener å være glad. Hun er ekstrem med bulimi og selvskading. Jeg kjenner jo igjen følelsene hennes. Av å måtte straffe seg selv, gjøre opp for meg, gjøre at jeg er skuls med livet. Jeg tror hun trenger å straffe seg selv for alt som skjedde med oss når vi var små, at hun bruker voldtekt som en straff, da kommer det en merkelig trygg følelse på at skyldfølelsen slipper en liten stund. Kanskje litt som en forbryter som føler seg bedre etter at han har sont dommen sin. Problemet er bare at straffen min føles ugyldig etter veldig kort tid, og Marianne vil straffe meg igjen.

Kaja tror jeg aldri har tatt kontakt med M, men hun har veldig behov for vise at vi vet at vi ikke fortjener å ha det bra.

Så har vi lille Hanne som rett og slett har mistet troen på at vonde ting kommer til å slutte å skje. Hun er overbevist om at hvis M slutter kommer noe nytt smertefullt til å skje. Det har alltid vært slik, når det begynner å bli bra så kommer nye ting som får livet til å falle fra hverandre igjen. Så lenge M er der vet vi hva vi går til. Tror heller ikke hun har kontaktet han.

For Miriam er alt kjent trygt. Hun vil heller oppleve smertefulle kjente erfaringer enn ukjente nye. For henne er det lettere å forholde seg til menn som hun vet hva krever av henne (altså de hun kjenner til, de som vil misbruke) enn menn som sier de vil hjelpe uten å kreve noe tilbake. Hun er overbevist om at alle menn egentlig er ute etter noe, de viser kun interesse fordi de vil ha sex. Hun bli ekstremt utsikker av menn. Og på en eller annen twisted måte er M kjent. Det er lettere å forholde seg til han, fordi hun vet hva han vil, det er kjent og at kjent er trygt. Men heller ikke hun har tatt steget å ringe han.

For Karina er det bare at hun hater meg så mye at hun gjør hva som helst for at jeg skal lide. Hun bærer selvhatet. Jeg klarer ikke helt ta innover meg at hater meg selv så ille at jeg har en del inni meg som vil utsette meg for noe sånt. Men tydeligvis.

Nå blir det jobbing med å få disse delene på mitt lag. Nå skal jeg jo flytte, det beste hadde vært om M ikke fant ut hvor. Men hvis Karina eller Marianne tar kontakt med han å sier hvor jeg bor, hvor ekstra nøkkelen ligger, er vi jo like langt..

Litt fra helgen

Da var søndagen her.. Tenkte jeg skulle skrive litt fra helgen.

Fredag var jeg urolig etter samtalen med A, men det var overkommelig. Det skulle egentlig være fellestur med en annen ansatt, men fordi det ikke var noen andre pasienter ville ble det meg og kontakten min H. Syns det var bra, liker bedre å gå med en enn mange, og H er veldig god å snakke med. Men det tok ikke mange minuttene før jeg merket av M fulgte etter oss. Angsten skrek, men ville ikke vise verken M eller H hvor redd jeg var, så svelget det ned og gikk videre. Heldigvis fulgte ikke M etter lenge. Det bare skremmer meg at han er så investert i å terrorisere meg at han faktisk gidder å henge rundt på sykehusområdet for å vente på jeg kommer ut, bare for å skremme meg.

Jeg fortalte H ganske hele historien rundt overgepene M stått for. Vi snakket litt om hva sags fyr M egentlig her. H sa han slet litt med å skjønne at mennesker kunne være så grusomme. Jeg kjente etterpå at jeg nesten fikk behov for å forsvare M. At han ikke kunne vite at det var så ille fordi det var meg han gjør det med. Hadde han gjort det med noen andre kunne man kalt han grusom, men. Jeg spiller ikke like stor rolle som andre. Føler det blir litt som en som brenner maur med forstørrelsesglass blir satt opp mot en som har drept noen. Det er ikke bra det den første har gjort med maurene, men ikke mange hadde tenkt lenge over det.

Jeg tror det bare er noen som vil tilfredsstille sine behov, koste hva det koste vil. M ser bare ikke på meg som nok verdt til å ta hensyn til, og det syns vel jeg og. Derfor kommer behovet for å dysse det ned, forsvare han som bare svidde noen maur.

Når vi kom tilbake snudde jeg i døra etter å ha hentet lommeboka, skulle bare kjøpe tyggis. Men på veien tilbake ser jeg plutselig M. Jeg stivnet helt, ville løpe, ville skrike, men turte ikke gjøre noen ting. Han tar hardt tak i armen min, før han sier lavt; ”Jeg vet du tror du er trygg her, men det er du faen ikke, jeg følger med!” Så gikk han videre. Alt jeg kunne tenke på var å komme tilbake til avdelingen. Mistet kontrollen over pusten, og innen jeg var kommet tilbake hyperventierte jeg. Jeg kom meg inn og satt meg i hjørnet bak senga. Heldigvis hadde H sett meg og kom rett etter. Han fikk meg opp på senga og rolig nok til jeg fortalte hva som hadde skjedd. Fikk medisiner, og det roet seg etter hvert. Ble helt borte av de! :p Går på en del for å få sove, men fikk da de sammen med angstdempende. Jeg var helt borte. Prøvde å ha oppsummeringssamtale med H, men det var så ille at jeg kunne avslutte en setning for så etter 3 sekunder ikke huske hva jeg hadde sagt. Da måtte jeg prøve å skjønne utifra hva H sa for å skjønne hva vi snakket om.. hehe.. Jeg sovnet 22 eller noe, var helt ute av det. Mye mareritt, men sov sikkert 4-5 timer, så fornøyd med det..

Lørdagen gikk greit. Var hjemme en tur med en venninne. Vi skulle egentlig pakke, men jeg fikk så himla flashbacks av å være inne i leiligheten etter alt som har skjedd med M, at vi endte i hagen.

I dag begynte greit, helt til M sendte mld. Den var utrolig pervers, skal ikke gjengi den her. Han beskrev hvordan han og kameraten skulle voldta meg. Ble ganske urolig etter det. Men gikk en tur, satt på nettet, spilte litt kort, prøver å a det roe seg. Tok en bulimirunde på måltidet isted, hjalp ikke så mye.

Jeg har egentlig holdt meg på rommet hele kveldsvakta, orker ikke forholde meg til folk.

Skadetrangen er enorm.

Tankene vandrer til pillene hjemme. Har hentet ut 3 resepter denne uken. Gamle resepter vel å merke, hadde aldri fått noe av noen av behandlerne mine. Med de jeg hadde fra før er  detmer enn nok til å aldri trenge å ha det vondt mer. Jeg har holdt på å si at jeg drar hjem for å pakke flere ganger i dag. Hjem til evig hvile. Jeg klarer seriøst ikke ha det så vondt lengre :( Vurderer å skrive meg ut neste uke, må bare overbevise de om at jeg er så frisk at de ikke holder meg tilbake.

Har vurdert perm, men er ikke sikkert jeg rekker å dø da. Må bare få skrevet meg ut. Tror jeg har bestemt meg nå, jeg klarer ikke mer..!

Sang/dikt; Notes from a pedofile

Her er et sang jeg skrev i vinter..

Det er kanskje litt vel ærlig i begynnelsen, men det ender bedre enn det starter!

Notes from a pedofile

 

Little girl, I see that you’re vulnerable
So to me, that makes you touchable
Since you look up to me, trust me-it must be true!
There can’t be me there’s something wrong with, it must be you!

Little girl, where I touch you can never be told
But I’ll carry on until you heart turns cold
Little girl, know that you are to blame
And you need to carry all of this shame 

Because of the fear she is hiding
Because of the secret she is lying
Because of the pain she is crying
Because she wants to die she’s stopped fighting
Because of the guilt she keeps on dying
Until the very end 

Young girl, do you think they can’t see you arm?
Do you think they don’t get that you self harm?
The pain to deep for tears to contain
The pain to strong for words to explain
You need physical hurt to deal with your pain

Are you sure you haven’t gone insane?
You keep gaining weight – it’s as simple as that
Hoping I won’t want you if you turn fat
But I will never let you be
Won’t let you get away from me

Because of the fear she is hiding
Because of the secret she is lying
Because of the pain she is crying
Because she wants to die she’s stopped fighting
Because of the guilt she keeps on dying
Until the very end 

 

Young woman, even though I’m thru
Don’t ever think that I have left you
Even though I don’t abuse you anymore
You still lie vomiting on the bathroom floor
I told you – let me remind you how weak you are
What I have done is still a wound, not a scar
Your heart is in a shallow grave
It is too late for it to save 

Because of the fear she is hiding
Because of the secret she is lying
Because of the pain she is crying
Because she wants to die she’s stopped fighting
Because of the guilt she keeps on dying
Until the very end 

 

Young adult, do you still see me in the shades?
Do you still try to chase my memory with razorblades?
Young adult, do you still shake with fear?
Thinking that everywhere you turn, I’m there?
Young adult, I’m sorry, I didn’t realize
That you still believe in all of my lies
These lies I told you so long ago
Don’t believe that it still is so
Young adult, stand up, look around you and see
That there is no reason to still be afraid of me

She is so done hiding
She can’t keep on lying
She doesn’t keep on crying
She is ready for fighting
She is ready to be living
Until the very end 

This woman wants to dream again
She wants to dare to go where she has never been
The shadows now seem out of sight
They can’t face her in the light
His actions can never be undone
But she can change what will come!

Musikk som roer meg..

Nå har det vært veldig mye negativt, tenkte jeg skulle dra frem en av de gode tingene i livet mitt; MUSIKK!!

Jeg har alltid vært veldig glad i musikk, og bruker det masse. Om jeg er urolig, glad, har angst, er sint, lei meg, såret, what ever, så kommer ipoden fort frem. jeg spiller o gsynger en del selv, det har også hjulpet en del..

Vil dele en sang jeg nettopp har oppdaget.. Teksten er litt trist, men syns den er så behagelig.. Enjoy:)

Hersens spiseforstyrrelse!

Æh, nå blir det mye, men dette bli kort post, jeg lover.

I går bestemte jeg meg for en ting.

jeg skal ikke spise noe særlig på stund. Jeg får trang til å spy av å se meg i speilet, jeg har dusjet i mørket, jeg TAKLER ikke å se ut slik som jeg ser ut. Fornuften prøver har prøvd å skyte inn, prøvd å minne meg om at tallene på BMIen sier at jeg er normalvektig. Men jeg klarer ikke tro at det er riktig, jeg skjeller ned fornuften med; JEG ER IKKE BLIND!

Jeg fikser ikke hvordan jeg ser ut nå. no way.

Og, ja, det er dust å slutte å spise, vekten går fort opp igjen, bla bla bla. men det er vel egentlig samvittigheten min. får dårlig samvittighet av å spise, føler at alle tenker; hvordan kan hun spise sånn som hun ser ut!?!

men, jo, poenget var at jeg hadde bestemt meg for å ikke spise. ikke helt faste, har spist en youguort og noen druer.
Men jeg blir så himla sulten!! Og i dag kom det skikkelig digg kyllingsalat. Jeg satt ved bordet lenge, ville vise meg selv at jeg klarte. Men bulimien skrek, og jeg spiste og spiste og spiste. SKAM! FAIL! Har mad dårlig samvittighet. Lå på doskåla til jeg kastet opp blod. Men føler meg ikke noe bedre, ass.

I dag tok A opp det med bulimien, lurte på hvorfor jeg sa nei til hjelp. Måtte da fortelle om avgjørelsen min, uansett hvor dum jeg følte meg.
Nå kunne jeg dødd, skulle aldri sagt noe. Jeg var redd for at dette skulle skje. Sier jeg at jeg ikke skal spise, men spise likevel høres det jo ut som om jeg bare sier det for oppmerksomhet. DØD! ÆSJ

Sur på meg selv, sur på bulimien, sur på verden. måtte bare skrive av meg.