Tag Archives: Borderline

«Du kan ikke være her»

Vi sitter i det hvite, alt for kalde rommet på akutt psykiatrisk.
Jeg klarer ikke se opp, jeg bare sitter her og vet hva som kommer.
«Du kan ikke være her!»
Ordene skjærer gjennom lufta og rett inn i hjertet mitt.
Jeg kjempet mot tårene.
Jeg hadde kommet inn morgenen før, etter jeg først hadde prøvd
å kutte pulsårene på håndleddene,
og så vært 3 meter fra å bli drept av en t-bane.
Etter flere titalls sting på håndleddene ble jeg holdt fast
av vaktene på legevakta. Jeg hadde hatt så store tanker om å skade meg at jeg hadde prøvd å hoppe ned på armen min for å brekke den, jeg slo hodet i veggen og prøvde å bite opp stingene.
Vaktene var fantastiske, varme og forståelsesfulle.
Etter at jeg ble holdt i 3 timer ble jeg sendt med
politi og ambulanse opp til akutt psykiatrisk avdeling.
Jeg har vært her før.
Noe av det første som møtte meg på morgenen av kontakten min,
bare timer etter at jeg hadde kommet inn,
var at jeg måtte forberede meg på å reise hjem.
Det var overlegen som satt med disse ordene.
«Fragile», sa overlegen, da hun tydelig hadde sett at tankene mine
var et helt annet sted.
«Vi har ingen grunn til å holde deg igjen!»
Nå var tårene et faktum.
Jeg hadde absolutt ikke noe mål om å bli holdt igjen.
Men jeg håpet at de så hvor sårt jeg trengte et
opphold på traumeposten.
Noe i meg skrek,
Jeg var 3 meter fra å dø for
for 10 timer siden, hva ellers må til??

Ikke misforstå meg, jeg la meg ikke foran t-banen
for å komme på traumeposten.
Jeg la meg på skinnene fordi jeg ikke ønsket å leve lengre.
Men jeg ble skremt.
Veldig skremt.
Dette lignet på tiden før den første store overdosen(overdosen var på reseptbelagte medisiner, jeg driver ikke med narkotika)
Jeg hadde en periode på 11 dager der jeg ble lagt inn 6-7 ganger.
Ofte ble jeg skrevet ut på dagen og kom tilbake på kvelden.
Jeg hadde vært død hvis ikke min bestevenninne hadde vært med meg omtrent 24 timer i døgnet og ringt ambulanse og politi utallige ganger.
Det hadde jeg stadig ble avvist i døra på akutt psykiatrisk etter alvorlige selvmordsforsøk viste bare meg de mente at
livet mitt ikke var verdt å redde.
Det var slik jeg følte det igjen.
Basically sa hun en ting.
«Du er oppegående nok til å velge selv om du vil leve eller dø»
Fordi jeg ikke er psykotisk eller manisk kan jeg ta det valget selv.
Jeg vet ikke hva jeg mener om det..
Jeg liker det jo på en måte, de kommer jo ikke til å stoppe meg.
Samtidig kjenner jeg at jeg hadde blitt rasende om noen med som
stod meg nær fikk den setningen slengt i trynet.
Hadde ikke noen grepet inn i mitt liv hadde jeg vært død nå.
Hadde ikke jeg fått nærmere 2 år på psykehus hadde
ikke jeg sittet her og skrevet til dere.
Men, som jeg sa, dette bare bekrefter for meg at flere enn meg
mener at andre pasienter er viktigere enn meg, at
de som egentlig skal hjelpe meg faktisk ikke bryr seg om
jeg dør eller ikke, at mitt liv ikke er verdt å redde.

Dette var den første av 2 innleggelser jeg har hatt de siste 3 ukene.
Den siste ble jeg skrevet ut av denne uken,
det samme skjedde..
Bar først ned på legevakta med politi..
Selv om sårene absolutt burde syes,
valgte legen å ikke gjøre det fordi jeg
var så utrolig urolig, jeg falt
inn og ut av gjenopplevelsesanfall, jeg
klarte ikke være rolig mer enn et par minutter av gangen.
Vaktenes hender ble overgripernes hender
og jeg skrek og kastet på meg så
tre stykker måtte holde meg nede.
Igjen satt vaktene med meg, igjen var de
helt fantastiske. Jeg hadde to som kjente meg
godt, og det gjorde hele forskjellen i verden.
Takk.

Jeg er smertelig klar over hvorfor de behandler meg på psykehuset.
Akutt psykiatrisk har bestemt seg for at jeg har diagnosen Borderline (også kalt emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,
men bruker Borderline fordi det er kortere).
Setningen;
«All forskning tilsier at folk  med din
diagnose ikke har godt av å være innlagt.»
har fulgt meg veldig lenge.
Folk med min diagnose?!
Det er INGEN andre enn akutt psykiatrisk som mener at jeg har den diagnosen. Min behandler gjennom 3 år mente ikke jeg har den. Mine to nåværende psykologer som har kjent meg i snart 1 år mener ikke jeg har den. Langtidsavdelingen jeg var på i halvannet år mener ikke jeg har den. Min egen mor som er utdannet innenfor psykiatri
mener heller ikke at jeg lider av Borderline.
Jeg får altså ingen hjelp fordi det
menneskene på akutt psykiatrisk
behandler meg utifra en
diagnose som står på papirene mine,
de tar ikke med det faktum
at jeg ikke er en diagnose,
at jeg har individuelle behov,
og at folk med samme diganose
faktisk er individer.
Jeg har skrevet en egen post om dette,
denne finner du
her (Jasså, så du Borderline, du?)
Noen utdrag kommer her;

Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som Borderliner er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmordstrusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det liksom ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager. Selvskadingen har også blitt forklart som; dette er jo sånn dere holder på med, det er få som har anerkjent at smerten som ligger bak faktisk er noe jeg sliter med hele tiden, det er ikke noe som kommer og går i ustabilitet.
(…)
Men hva med hvor lite stabilt det blir å komme inn og ut av korte innleggelser flere ganger i måneden? Hva med langvarige selvmordstanker som blir bagatellisert ned til en “krise” som kommer til å gå over snart? Hva med at menneskeliv føler at ingen bryr seg nok til å bruke tid på en innleggelse på noen uker? Hva med selvskadere som føler at hele grunnlaget blir bagatellisert? Hva med de som blir stigmatisert med en lidelse og derfor blir behandlet som en enhet – selv om de er like forskjellige som individer som alle andre er? Hva med mennesker som dør eller nesten dør fordi de ikke får ha folk rundt seg når de trenger det? Hva med alle der ute som har blitt fått feil diagnose og dermed går glipp av verdifull behandling?
Hva med oss?

Minnene fra en time hos psykolog S begynner å komme.
En liten jente i en stor kropp sitter og gråter.
Det er noen minner som ikke vil forlate hodet til min vesle
hjelper, hun er ikke gammel.
Pappa var ekkel i badekaret, fikk hun endelig frem.
Helt siden psykolog S har fortalt meg hva den vesle i meg
sa har jeg bagatellisert det.
Det var vel ikke ille.
Jeg var vel rundt 2 år, jeg vet ikke hvor alvorlig det var.
Jeg har jo mistenkt det, da jeg husker overgrep fra 5 års alderen,
og jeg har minst to deler under 4 år..
Jeg har tenkt at, sammenlignet med det andre jeg har vært gjennom,
var det sikkert ikke så fælt..
Men noe gikk opp for meg i går – selv om jeg tenker at det ikke var
så ille var det faktisk så alvorlig at jeg splittet meg, at jeg begynte å skape andre deler i bevisstheten som skulle ta seg av det.
Og det er ganske alvorlig når hjernen tyr seg til å splittes.

Noe mer slo meg.. Noe av det vondeste som har slått
meg på veldig veldig lenge…
Når overgrepene begynte i 2 års alderen og vi plusser
på M (overgrep i voksen alder) har jeg blitt misbrukt
i nesten 19 år! 19 år!


Det pluss to overfallsvoldtekter den siste tiden har gjort livet
mer eller mindre uutholdelig.
Som dere skjønte på siste post har jeg også
hatt bursdag i disse tider.
Det er en ekstra vanskelig tid..
Slangen brukte alltid min bursdag
som unnskyldning til å dra overgrpene
et skritt mot det verre..
Første voldtekt skjedde på 8 års dagen min,
første gruppe voldtekt skjedde på 9 års dagen min.
Hemmeligheten har også plaget meg noe voldsomt.
Livet gjør vondt.
Mens jeg var innlagt sist gang fikk jeg også melding av M..
Han kommer seg ikke inn der jeg bor nå, men
han skremmer vettet av meg..
Jeg vet han henger rundt her jeg bor,
jeg er redd han kommer etter meg snart.
Jeg føler meg lissom ikke trygg noen steder :(
Jeg fikk masse støtte av de på psykehuset da,
det hjalp masse.
De destruktive delene er veldig på banen.. Nå. for et par uker siden,
skjedde noe virkelig skummelt.. Og det verste var at det var ikke første gangen det skjedde :/ For femte gangen «våknet»
jeg opp i en bil på strøket. For de som ikke vet hva strøket er,
er det der de prostituertere  går.
Noen på innsiden savner sånn den
seksuelle selvskadngen de fikk
gjennom M at de oppsøker folk
som vil kjøpe sex.
Heldigvis har jeg alltid kommet til meg selv før
det har skjedd noe, men mennene blir som regel
ganske rasende, men har heldigvis aldri fulgt etter
meg mens jeg løper ut i natten.

Det er mye vondt i livet mitt for tiden
Nesten hver gang jeg er med folk
forbereder jeg meg mentalt på å si farvel.
Men overlevelsesinstinktet i mennesker
er sterkt, også i meg.

Så livet fortsetter..
Spørsmålet er hvor lenge..

Advertisements

«Jasså, så du er borderline, du?»

”Jasså, så du er borderline, du?”
Dette var de første ordene jeg hørte om borderline, eller som den også blir kalt; emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (forkortelse EUPF). Jeg satt skjelvende på badet mitt med veldig dype kutt på både hals og håndledd. En venninne som hadde fulgt nøye med meg på telefon den kvelden hadde ringt ambulanse da hun skjønte at det gikk mot selvmordsforsøk. Det var en av ambulansefolka som stod å så oppgitt på meg og stilte meg det spørsmålet.
Det var det første han sa. Ikke Hei, hva heter du, hva har skjedd eller hvordan går det.
”Jasså, så du er borderline du?”
Jeg ante ikke hva han snakket om, men det var jammen vondt å bli møtt med et slik stempel første gang jeg ble hentet av ambulanse..

Jeg har hatt dette innlegget i kladden i flere uker, men aldri følt meg «ferdig» med det. Det var en medblogger som dyttet meg i riktig retning med et innlegg som beskrev at hun har hatt noe av de samme problemene som meg..
Jeg har en del diagnoser hengende over meg.. Det er PTSD, bulimi,  kronisk suicidal og DID som jeg merker i hverdagen min, dette er diagnoser jeg er enig i. EUPF derimot er ikke en jeg er enige i. Heller ikke min behandler gjennom 3 år mener at jeg har den diagnosen, det er noe sykehuset har satt på meg..

Nå skal ikke jeg ta for store ord, jeg har ingen forskning på dette, men vi er mange som mener at EUPF settes litt for lett. En psykiater fortalte meg en gang at han mente at EUPF er «inn». Den settes lett på unge kvinner som har noen av kjennetegnene. Jeg kan selv tale for dette da jeg har fått den selv om jeg bare har 3 av kriteriene. Du må ha 5 av de 9 for å få diagnosen..
Raskt om kriteriene(funnet på Wikipedia);

«The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders» fjerde utgave, DSM-IV, en mye brukt manual for diagnostisering av psykiske lidelser i USA og mange ikke-europeiske land. Den definerer borderline personlighetsforstyrrelse som: 

Et gjennomgående mønster av ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde og affekter, samt markert impulsivitet fra begynnelsen av tidlig voksen alder, og til stede i en rekke sammenhenger, som angitt av fem (eller flere) av følgende:
  1. Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5′
  2. Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.
  3. Identetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.
  4. Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (f.eks. promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring). Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5′
  5. Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd.
  6. Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).
  7. Kronisk følelse av tomhet
  8. Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (f.eks hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slosskamper).
  9. Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer

Jeg er nok redd for å bli forlatt, det er et punkt..
Ustabile forhold har jeg aldri hatt. Dette går ut på at en enten syns personen er fantastisk eller forferdelig. Det er jo litt gråsoner her, men det blir altså at en da også kan gå veldig raskt fra å elske en person til å hate den på veldig kort tid. Det er fort svart-hvit tekning med Borderline pasienter..
Identitets forstyrrelse eller ustabilt selvbilde er heller ikke meg. Jeg har aldri gått gjennom den «finne meg selv» greia. Nå er jo det normalt å gå gjennom i tenårene å ikke være sikker på hvem en er-man har ikke EUPF av den grunn. Men jeg har ikke hatt noen følelse av det. Selvbilde er heller ikke ustabilt, det har alltid vært dårlig.
Impulsivitet er derimot når jeg kjenner meg igjen i. Likevel har jeg bare en av kriteriene som ble nevnt; overspising. Jeg har også et problem med impulsivitet rundt å bruke mye penger, men vet ikke om det går under som skadelig for en selv.(Husk at det står at det ikke gjelder selvskading)
Tilbakevendende suicidal atferd er jo noe jeg ikke kan benekte. Har vel aldri truet om det, men den og selvskadingen er jo der..
Punkt nr 6 betyr rett og slett humørsvingninger. Dette er noe som også ligger i diagnosen DID, men det er vel ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er klart ting kan gå rett vest på kort tid, men dette har med ting som skjer utenfor meg selv, ikke humørsvingninger som kommer av seg selv. Jeg tror også sykehuset har sett swithcingen som humørsvingninger før de forsto at jeg faktisk switchet til en annen del med et annet stemningsleie.
Tomhetsfølelse er noe jeg aldri har hatt, klarer ikke en gang sette meg inn i hva det betyr.
Upassende, hyppig og ukontrollert sinne er heller noe som ikke er meg. Jeg blir uhyre sjeldent sint som meg selv. Har jo noen deler som er sinte, men de får jo ikke egen diagnose.
Om jeg har alvorlige dissosiative symptomer er jeg usikker på.. Vanskelig å vite hva som er alvorlig, om DID tilsier at det er alvorlig eller om det ser forskjellige grader av DID igjen..
Altså; selvskadende og suicidal atferd, redd for å bli forlatt og da muligens alvorlige dissosiative symptomer. Ergo, jeg har ikke nok til bli stemplet som EUPF..
Og EUPF er det verste stempelet jeg noen gang har fått..

Det er også mye snakk om at det er viktig at EUPF pasienter stabiliseres, men sannheten er at veldig mange av oss blir svingdørpasienter. Ei venninne bekreftet at alle hennes venner med EUPF med svingdør pasienter. På det verste hadde jeg 7 tvanginnleggelser på under to uker. Hvem blir stabilisert av sånt?

Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som EUPF’er er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmords trusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager. Selvskadingen har også blitt forklart som; dette er jo sånn dere holder på med, det er få som har anerkjent at smerten som ligger bak faktisk er noe jeg sliter med hele tiden, det er ikke noe som kommer og går i ustabilitet.

Det er også det at det forventes at mine kriser skal liksom være over i løpet av noen dager. Det siste året før denne lange innleggelsen hadde jeg ingen mulighet til å komme inn på andre poster, jeg ble avvist ved døra på mottaket. Fikk tilbud om å være 1-2 dager, men det hjelper da ikke meg!

Det at jeg har blitt sendt ut igjen tror jeg har gjort meg mye dårligere. Hadde jeg blitt tatt inn og jobbet meg gjennom ting istedet for å tilby meg få dager på et mottak der det alltid er bråk. Det vondeste er når jeg kommer inn med følelsen av at livet mitt ikke er verdt å reddes, det bekreftes til de grader når jeg blir sendt ut etter 2 dager etter et et selvmordsforsøk. Da jeg i en periode det var flere selvmordsforsøk som endte i tvangsinnleggelser i uka, og jeg ble skrevet ut på dagen og lagt inn samme kveld føltes dette ekstra sterkt. I de periodene jeg fikk være lengre inne var gikk det lang tid før neste innleggelse var nødvendig.

Diagnoser er noe som kan være positivt. Det jeg syns har vært fint med det er at det ligger litt av historien min i diagnosene mine. Det er jo ikke alle diagnoser som er slik, men både DID og PTSD forteller at jeg har hatt en tøff oppvekst.
Diagnosen er et ord som ikke beskriver meg, men mine problemer, det kan være lettere for fagfolk å se symptomsbildet.
Men jeg er ikke symptomene mine.
Jeg er ingen diagnose..
Det er det mange føler blir vondt med EUPF’en, at man blir sett på som en gruppe som blir avvist i døra på akuttpsykiatrisk..
Det jeg har hørt er at folk med den diagnosen lett fraskriver seg ansvaret til psyekehuset og tar lite ansvar for egne handlinger selv. EUPF pasienter  skal ansvarliggjøres. De skal behandles poliklinisk(altså med psykolog ute)
Men hva med hvor lite stabilt det blir å komme inn og ut av korte innleggelser flere ganger i måneden? Hva med langvarige selvmordstanker som blir bagatellisert ned til en «krise» som kommer til å gå over snart? Hva med at menneskeliv føler at ingen bryr seg nok til å bruke tid på en innleggelse på noen uker? Hva med selvskadere som føler at hele grunnlaget blir bagatellisert? Hva med de som blir stigmatisert med en lidelse og derfor blir behandlet som en enhet – selv om de er like forskjellige som individer som alle andre er? Hva med mennesker som dør eller nesten dør fordi de ikke får ha folk rundt seg når de trenger det? Hva med alle der ute som har blitt fått feil diagnose og dermed går glipp av verdifull behandling?
Hva med oss?