Forrige uke hadde jeg en lang krevende samtale med Psykolog V..
Vi snakket om delene, hvilke funksjoner de har, hvor gamle de er, hva de hjalp meg med som liten og hva de hjelper meg med nå..
Det som ristet hele verdenen min var noe jeg egentlig ikke har tenkt på før..
Det jeg husker av overgrep skjedde fra 5 års alderen. Likevel har jeg minst 2 deler under 4 år..
Har det skjedd noe før jeg var 5..?
Var det samme overgriper eller var det den samme?
Jeg husker at marerittene om kjelleren startet med
at jeg gikk ned i kjelleren, og i det døra lukker seg og jeg våknet livredd, uten å egentlig skjønne hvorfor jeg er redd..
For noen års tid siden begynte jeg å ha samme mareritt ang pappa.
At han kommer inn på rommet mitt lukker døra etter seg og i det han gjør det
våkner jeg i full panikk…Okei, ,dette ble tøffere enn jeg trodde det skulle bli, så jeg stopper her..
Jeg tenkte jeg skulle lage en serie der jeg skriver brev til noen av delene.. Dette brevet skrev jeg i helgen..
Dette er til en av de som kom før de seksuelle overgrepene jeg faktisk husker..
Vesle Trist..
Beklager at jeg har ignorert deg.
Beklager at jeg har dyttet deg ned og forsømt deg.
Jeg har bare ikke orket tanken på hva du har å dele.
Din gråt har vært for sår for meg, dine skrik har vært for høye..
Jeg har ikke vært klar for å ta innover meg både at og hvorfor du finnes..
Men jeg vil du skal vite at jeg vet at du her selv om jeg ikke forstår hvorfor.
Det vanskelige er at jeg tror ikke du er klar over at vi deler kropp.
Likevel hører gråten din på innsiden..
Jeg vet hvor redd du er for å ta over kroppen,
samtidig som du ville gjort hva som helst for å titte frem bare for
å få en liten klem og en hånd å holde i.
Det kommer ikke alltid til å være et fang å krype opp på med snille hender
når du kommer frem, men jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg..
Jeg tror ikke du forstår det, men jeg er voksen nå!
Jeg kan passe på deg!
De slemme hendene i den kalde kjelleren vet ikke hvor vi er!
Her jeg er nå er det masse snille hender som
beskytter og tar vare på både meg og deg!
Jeg lover at jeg skal høre mer på deg..
Jeg trenger bare å bli bittelitt sterkere,
slik at jeg orker å ta innover meg den enorme smerten du bærer på.
Jeg er så lei meg for at du har måttet bære det alene..!
Jeg lover at jeg skal gjøre det jeg kan for å gjøre dette lettere for deg!
Jeg må innrømme at jeg ikke vet hvordan enda,
siden det ikke virker som at du skjønner at du lever i enn voksen kropp.
Jeg skal finne noen som kan hjelpe oss vesle Trist.. Slik at vi kan jobbe
med det vonde du bærer inni deg og at kanskje jeg kan begynne å bære litt for deg.. Kanskje vi kan jobbe litt sammen? Det kan nok ta litt tid tid,
men jeg er sikker på at vi kommer til å klare sammen.
Takk for alle minnene du tok på deg som jeg har sluppet å huske.
Takk for at du har båret det så mye av det triste ved meg,
takk for at du har tatt mange av følelsene jeg har sluppet unna.
Takk at du har grått alle tårene jeg aldri har klart å gråte.
Håper du en gang kan forstå hvor takknemlig jeg er.
Jeg lover deg at jeg skal finne en måte som gjør
ting lettere for deg, vesle Trist..
Jeg håper du en gang skjønner at vi er voksne,
og at du lar meg passe på deg, lar meg holde deg..
Hold ut!
Vi skal klare det!
Sammen…
It's a fragile life 