Tag Archives: slangen

Alle trenger vel å føle seg ønsket…?

Jeg har tenkt hardt og lenge på om jeg vil
dedikere julen et innlegg..

Har valgt å ikke gjøre det..

Men kan si litt kort om det..
Julaften var tøff, siden jeg måtte feire den med pappa,
siden jeg nylig fikk minner om overgrep fra han.
Julekvelden var jeg nesten ikke til stede,
jeg husker svært lite.
Det var når vi kom hjem at reaksjonen kom.
Heldigvis hadde jeg lagt meg.
Jeg lå på rommet mitt med døra lukket.
Men døra til toalettet er rett ovenfor.
Det er vanskelig med pappa, fordi han er overvektig,
røyer og drikker har han med årene begynt å puste tungt..
Hele tiden.
Siden han naturlig nok pustet tungt når han var opphisset i forbindelse med overgrep er det SUPER vanskelig å være rundt
han nå som han puster så tungt hele tiden.
Da julaften kveld han i tillegg gikk på do
uten å lukke døra ble det drit vanskelig.
Jeg så det jo ikke, men lyden av at han tisset + pustet tungt,
ble det utrolig vanskelig fordi mye av overgrepene skjedde under morgenstellet, altså han tisset.
Reaksjonen var enorm og kom overraskende på.
Jeg trodde jo at jeg hadde kommet meg gjennom kvelden,
at det verste var over nå.
Jeg skalv, hikstegråt, hyperventilerte
og dissosierte om hverandre.
Tok Sobril (angstdempende) og innsovningstabletter,
men det tok likevel 2 timer før jeg klarte å roe meg ned nok til å sovne.

Jeg hater at jeg fortsatt er under hans makt.

ihansmakt

Men, til det jeg egentlig skulle skrive om..

Jeg har en egen lukket blogg som jeg har tildelt mine psykologer, min fastlege og mine primærkontakter.
Der skrev jeg et ganske langt innlegg
som jeg skrev om mamma og pappa..
Jeg har ikke tenkt til å legge ut dette her.
Grunnen er at det er for mange folk som kjenner meg, som før eller senere vil måtte forholde seg til mine foreldre.
Men jeg skrev noe om forholdet mellom meg og Slangen og hvorfor incest er så skadelig..
Jeg har tenkt mye på hvordan ting
ville vært hvis de faktisk hadde vært der.
Jeg fikk aldri høre at de var glad i meg,
de eneste gangene jeg ble tatt opp på fanget var
når det var et kamera der eller gjester.
.Jeg tror hele opplegget med Slangen kunne
vært unngått hvis de hadde vist meg litt kjærlighet.

unwanted

Jeg løp inn i armene til den eneste som sa han var glad i meg.
Jeg tror det også er det som gjør det så
komplisert med overgrep som skjer av tillits-person.
Når han var den eneste trygge voksne jeg
hadde blir det faktisk lettere å legge skylden på meg selv.
Det kan liksom ikke være han, han var jo den eneste jeg hadde!
Hvis det hadde vært hans feil at det skjedde hadde jeg
jo mistet den eneste tryggheten jeg hadde..

Psykolog S sa at pappa var den største overgriperen.
Jeg vet ikke..
Selv om det er helt drøyt å forgripe seg oralt på et spedbarn.
Nå gav han seg når jeg var 5, (han gav seg da jeg fortalte han om første gang det skjedde med  Slangen, sikkert fordi han skjønte at hvis jeg fortalte noen om Slangen kunne jeg like så godt fortelle noen om pappa) så jeg husker jo ikke så alt for mye. Men jeg tror jeg alltid så på han som et monster.
Jeg kan ikke huske skyldfølelse i forhold til han.
Jeg forstod ikke hvorfor disse lekene var hemmelige,
eller hvorfor de gjorde så vondt.
Men likevel var det ikke før Slangen at skyldfølelsen kom.
Eller, pappa gjorde det jo veldig klart at det var min
feil når han slo, han ville jo ikke,
men måtte hvis jeg  f.eks ikke klarte
å beholde spermien i den vesle magen og
kastet det opp igjen.
Da kom straffen, sånn er det bare.
Men det om overgrepene var min feil eller ikke
tror jeg ikke den vesle hjernen min klarte å ta innover seg.
Det var først når Slangen begynte at skammen og skyldfølelse kom.
Pappa stolte jeg aldri på, det ble ikke nødvendig
for meg å skylde på meg selv istedet for han.
Han viste meg aldri kjærlighet,
så jeg hadde ingenting å gi tilbake.
Men med Slangen ble alt annerledes.
Nettopp fordi jeg plutselig hadde en voksenperson i livet mitt som viste kjærlighet, så jeg henga meg helt til han.
Tross voldtektene, volden, tillitsbruddet
og all ondskapen var jeg hans lille jente.
Han var veldig flink med de andre barna i
gata, men det var meg han ville ha.
Jeg hadde aldri opplevd å føle meg ønsket før.
Selv med de andra barna i pedo-ringen
var jeg favoritten hans.
Endelig var jeg god nok for noen!
Men jeg skjønte tidlig at med dette kom det en pris.
Blod, svette og tårer.

girl with bear

Smerter, skam og skyld.
Grenser som ble tråkket og spyttet på.
Hemmeligheter som forfulgte meg dag og natt.
Hva om jeg hadde hatt noen å fortelle det til?
Hva om jeg hadde følt meg ønsket hjemme
og aldri hadde trengt Slangen?
Eller hvor sviktet jeg følte meg da jeg prøvde
å fortelle til pappa første gang
det hadde skjedd noe ekkelt med Slagen,
og pappa bare ristet på hodet og gikk.
Det tok 15 år før jeg åpnet munnen igjen.
Jeg vet jo ikke hva som hadde skjedd med pappa,
det kan godt hende at han hadde fortsatt hvis
ikke jeg “sladret” om Slangen..

Men, tilbake til poenget mitt..

Jeg tror at selv om overgrepene av pappa
startet i en så tidlig alder, så
følte jeg ikke at det var min feil fordi jeg har
sett på han som et monster.
Det ble annerledes med Slangen..
Hvem som er den største overgriperen vet ikke jeg..
Jeg vet ikke heller hvem jeg tok mest skade av.
Jeg vet jeg bagatelliserer dette med pappa,
men kanskje det er en overlevelsesmekanisme?
At hvis jeg hadde tatt innover meg hvordan det var å bli misbrukt i en så liten alder hadde jeg ikke overlevd.
Jeg overlevde ved å bagatellisere.
Både med han og med Slangen.

Ikke misforstå, pappa har gitt meg masse skam og skyld senere i livet. Klart jeg ble slått, mobbet, kjeftet på og voldtatt, slik jeg var. Pappa kommer med sine rosende ord foran folk og med knivskarpe ord når vi er alene.
Nå ser du virkelig ikke ut, Fragile.
Skal du virkelig spise  mye?
Kanskje på tide å ta en pause fra maten?
Jeg husker sommeren 2011 da jeg veide 60 kg..
15 kg til nå, så begynner det å ligne noe.
Jeg må ned til 45 kg, (jeg er 1.70) før jeg blir bra nok for han..!

thinenough

Jeg var hos psykolog O forrige uke..
Jeg gikk med en topp med utringning..
Han ble litt satt ut virket det som.
Han spurte forsiktig om hvorfor,
advarte meg om alle som kan se feil på det. Jeg satt litt for å tenke på hvordan jeg skulle forklare dette..
«Alle mennesker trenger å føle seg ønsket», sa jeg forsiktig.
Jeg tror at fordi jeg aldri var god nok for pappa, at jeg ikke følte meg ønsket av verken mamma eller pappa..
Den eneste jeg følte meg ønsket av var overgriper,
og han ville ha meg for kroppen min.
Jeg antar at jeg føler at det eneste jeg
har som noen er interesser i er kroppen min!
Det eneste gangene jeg har følt meg ønsket var,
som jeg skrev over, pga av kroppen min.
Det er veldig forskjellig for meg..
Jeg er delt..

delt
Noen ganger ønsker jeg bare å bruke burka ,
andre ganger er ønsket for å føle seg ønsket
så sterkt at jeg kan gå med veldig utringning.
Forholdet til menn er veldig komplisert for meg.
Jeg har skrevet litt om det i Hva er det han vil!?!
Her kommer et utdrag..

Min erfaring er at menn som viser interesse vil skade. Jeg sliter
For eksempel med kamerater, fordi jeg ikke skjønner hvorfor de gidder å være med meg hvis han ikke er ute etter noe seksuelt.

Hva vil han?!?

Har sittet med det spørsmålet ufattelig mange ganger. Jeg fatter ikke hvorfor noen skulle vise interesse uten å ville ha noe tilbake, og jeg aner ikke hva de vil ha tilbake utenom sex. Jeg har ingenting annet! Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke tynn, ikke smart, ikke talentfull, ikke interessant. Det kan ikke være noe de er ute etter enn noe seksuelt. Nå høres jeg sikkert veldig sexfiksert ut, men det er det eneste noen menn har villet ha, det eneste de har villet ha er seksuelle tjenester. Menn gjør meg usikker.

Hva er det han vil?!?

Hva vil du han ha tilbake for å være hyggelig mot meg? Må jeg vise utrigning? Må jeg suge han, ligge med han?

Heldigvis har jeg klart å skille mellom
mannlige ansatte og «vanlige» menn.
Jeg har 3 fantastiske støttespillere i livet mitt som er menn.
Både psykolog S, psykolog O og fastlege T er menn.
Det er også noen utrolig flotte mannlige ansatte
i boligen jeg bor. Til og med min kontakt på SMI er mann.
Jeg klarer å forholde meg til menn
når jeg vet de får betalt for å være hyggelige mot meg.
Det er lettere.

Så jeg antar det er derfor jeg kan kle meg utfordrende.
Jeg trenger å føle meg ønsket, og
kroppen er den eneste måten jeg har fått den
oppmerksomheten jeg har fått.

Jeg vet ikke hvordan ellers jeg skulle kunne forholde meg til menn..

For, alle trenger vel å føle seg ønsket.. Ikke sant..?

Advertisements

Hemmeligheten i år og…

Hun våknet brått av at døra øverst i den lange
trappa ble åpnet og det ble kastet en tørr skalk inn.
Hun var på vei for å ta den, men det kom plutselig en rotte og
kastet seg over den lille matbiten hennes.
Hun rygget raskt, hun turte ikke å nærme seg den store rotta.
Hun fryser der hun sitter på jordgulvet kun i ført nattkjole.
Hun hadde mistet tiden på hvor lenge hun
hadde vært der, men hun ville tippe halvannen ukes tid.
Hun hadde ikke vært ute av kjelleren i det hele tatt denne tiden og
visste det var hvertfall halvannen uke før hun kom seg ut igjen.
Den skalken var belønningen for at
hun ikke hadde sparket og slått forrige gang de voldtok henne.
De var 6 menn mot den lille forsvarsløse 9åringen.
Hun visste de kom til å komme i dag og, men ikke hvor mange.
Hun visste aldri hvor mange.
Hun husket året før, da den første voldtekten
skjedde med den 8 år gamle kroppen.
Det føltes ut som hun  ble revet i to…
Hun husket godt noen uker etter, da hun på
9 års dagen sin lærte at det gikk ann å
bli voldtatt av to menn samtidig..
Hun lærte mekanismene i kroppen..
Visste du at når kroppen er så redd at man tror man skal dø
tisser og bæsjer man på seg?
Det er et forsvar kroppen har for å jage bort de som skal skade.
Men de ble ikke skremte, de bare ble sinte og
slo og kvelte henne enda mer.
Hun lå i mørket og tenkte på alt hun hadde lært de siste årene..
Da hun var 8 år visste hun hvordan hun skulle ligge
slik at voldtektene skulle gjøre så lite vondt som mulig.

Allerede fra 5 års alderen hadde hun lært at døden
ble ikke lengre noe vagt, men
noe alt for reelt som hun opplevde
alt for mange ganger.. Det var ikke lengre
trusler, men noe som kom til å skje
hvis hun ikke gjorde som de sa.
Men de ville jo ikke slå eller kvele henne,
men det måtte hvis hun brøt reglene.
Hvis hun skrek, gråt eller kastet opp det hvite ekle
kom det automatisk en straff,
sånn er det bare. Hun trodde hun skulle dø
hver gang de kvelte henne til hun besvimte..
Eller hver gang de sparket henne mens hun lå
og hev etter pusten etter gjentatte spark i magen.
Hun trodde hun skulle revne på midten når de
voldtok henne, spesielt hvis det var flere raskt
etter hverandre. Hun trodde hun aldri kom
til å føle pusten i lungene  igjen hver gang de
stakk det slemme inn i den lille barne-halsen og det ekle hvite
ble så masse at det kom ned i lungene hennes.

Av mennene som kom innom kjente hun rundt halvparten..
Det var i forbindelse med 7 årsdagen sin begynte Slangen
å leie henne hun til andre slemme menn.
Nye slemme menn med nye slemme hemmeligheter..
Hvordan savnet etter Slangen faktisk var virkelig.
Den lille jenta skjønte at mange ikke ville forstå
hvordan det gikk ann å savne en som voldtok en.
Men nå de nye mennene gjorde så ufattelig mye
mer vondt var det nesten naturlig å
savne han som faktisk gjorde henne mist vondt.
Slangen var den eneste konstante voksne hun hadde,
han var den eneste som i begynnelsen av barndommen
viste kjærlighet og ømhet. Selv om han viste det på
vanskelige måter var han i hvertfall der!
Selv om berøringene var uforståelige
var det hvertfall en måte å vise at han var glad i henne på.
Hun husket da de drepte den lille kattungen
som naboen hadde. Hun var så glad i den kattungen.
De hadde lemlestet det stakkars dyret
til det blødde ihjel.
Den lille jenta måtte se på, høre smerteskrikene til
den stakkars lille uskyldige kattungen.
Og hun visse hva som kom til å skje hvis hun skrek eller sparket
neste gang de kom, de kom til å drepe den nye hunden til den andre naboen.

Plutselig hører hun noen tar i dørhåndtaket.
Hun teller bena som kommer ned, de tilhørte 9 menn.
Hun telte flaskene de hadde i hånden.
Hun gjemte seg under bordet, la hodet i hendene
og lekte usynlighetsleken. Hun dro nattkjolen så langt
ned som den gikk, men den ble raskt revet av henne.
Idet den lille jenta blir dratt ut av gjemmestedet etter håret,
løp den lille jenta inn i mørket inni seg og en annen liten
jente måtte ta over det horrible som skjedde..

Jeg har gått gjennom en veeeldig re-traumatiserende periode nå..

Jeg har skrevet om dette før..

Hemmeligheten..

For de som ikke har fulgt meg kan jeg forklare at jeg ble ca 3 uker, hvert år fra jeg var 8 år til jeg var 12 år, ble låst nede i kjelleren, tjuefire timer i døgnet, i 3 uker, slapp ikke ut. Det var voldtekter hver dag.
Da jeg var 8 var det bare en av gangen, men fra jeg var 9- 12 år kunne det være så mange som 10 stk som byttet på å voldta meg, ofte 2 turer pr stk.
Flashbacksene har blandet seg med dissosiasjonen og blitt så ille at jeg er rett tilbake i overgrepet pga at jeg lukter luktene, hører lydene, får fantomsmerter der de holdt, slo og voldtok, jeg kan fryse slik jeg gjorde, kjenne kjellergulvet under meg, og minnene i hodet blir like virkelige at jeg ser de like godt som øynene mine gjør. Har skildret det her(Kjellergulvet) og her(Du er trygg)..

For de som fulgte meg i fjor kan lese det oppdaterte innlegget her da flere minner har gjort at det virker som perioden var litt tidligere enn jeg først antok..

Maten går fortsatt rett vest.. I begynnelsen spiste jeg veldig lite..
Jeg tror ikke kun det handlet om slanking denne gangen..
Jeg tror jeg på et visst plan ikke vil spiste fordi da
blir den indre veggen tynnere.
Og når den indre veggen blir tynnere kom jeg nærmere og nærmere det punktet hvor jeg tørr å ta livet mitt..

Forrige mandag kom jeg veldig nære..
Jeg hadde time hos legen, hadde egentlig ikke tenkt
til å si noe om hvordan jeg hadde det, men brøt helt sammen
der. Alt jeg fikk sagt gjennom gråten var at jeg orker ikke mer.
Han sendte meg rett til DPS der akutteamet var. Der var det ikke mye hjelp å få..
Fikk snakke med en lege og en psykolog.
Alt de sa var at dette hadde jeg kommet meg gjennom året før.
Men året før hadde jeg ikke hatt alle minnene jeg sitter med i år.
Pluss at i fjor satt jeg på lukket avdeling med fotfølging.
I år er ikke det samme som i fjor.
De hadde snakket med primæren min, og hun
sa at hun følte at de tok meg på alvor.
Det gjorde ikke jeg..

Jeg tror at jeg har bestemt meg sikkert 4-5ganger de siste ukene.
Men, hver gang jeg planlegger så feiger jeg ut..
Brev, metode og tid er klart, men jeg begynner alltid
og overanalysere alt som kan gå galt. ‘

Jeg har også begynt å merke at depresjonen kommer snikende.
Nå kommer dere til å syntes jeg er kjempe ekkel, men jeg har  ikke orket å dusje på nesten 2 uker. Jeg går  i de samme møkkete klærne
hver dag. Jeg gråter 6-7 timer i døgnet.
Jeg har vært nære selvmord ca 4 ganger den siste halvannende måneden. Ting er ikke lett.

Men likevel, det tyngste nå er at tiden på året med kjellerukene  er forbi, har det ikke blitt noe lettere..

Tar dette aldri slutt..?

Stykker av Hemmeligheten..

Hemmeligheten..

Redigert 9.10-13
Jeg har tenkt utrolig mye på det i det siste.

Det var en veldig traumatiserende periode av livet mitt som jeg har slitt litt med å
plassere i tidslinjen. Det er så innmari hakkete.. Jeg trodde først at det var november-desember, så husket jeg at det ikke var noe jul involvert…
Så tenkte jeg at det var oktober-november..
Men nå husker jeg at jeg at det var før bursdagen min, det utelater november.. Grunnen til dette var at den første voldtekten skjedde i den kjelleren da jeg var 8 år, fordi det var før den første gruppevoldtekten på 9 års dagen min..
Jeg har også fått flere nye minner, det virker som om disse hendelsene ikke kun
ble opplevd av meg, men også av mange av de små delene..
Det ble også påpekt at det var rart at skolen ikke hadde merket at jeg var borte i 3 uker.. Så dermed må det ha vært 5 dager før høstferien og ca 5 dager etter høstferien. Dette faktumet overrumplet meg litt..
Så siden det gikk opp for meg at det faktisk er nå har ting gått ganske ned i bøtta..
Ja, så jeg har forstått at perioden er tidligere enn det jeg først trodde,
det var bare det jeg ville si ;)

For de som har fulgt meg vet dere at jeg har skrevet en del om denne Hemmeligheten som har gjort ting vanskelige..

Dette har vært en vanskelig tid lenge..

Flashbacksene har blandet seg med dissosiasjonen og blitt så ille at jeg er rett tilbake i overgrepet pga at jeg lukter luktene, hører lydene, får fantomsmerter der de holdt, slo og voldtok, jeg kan fryse slik jeg gjorde, kjenne kjellergulvet under meg, og minnene i hodet blir like virkelige at jeg ser de like godt som øynene mine gjør. Har skildret det her..

Minnene har gjort meg så utrygg at i over en måned har jeg i 90% av tiden jeg har vært våken har ligget under pulten. Sover på gulvet på skjermet og er nesten ikke ut av soverommet.
Jeg har blitt så dårlig i det siste at det har snart gått 6 uker der jeg bare har vært uten forfølging 5-6 dager.
Jeg har prøvd utallige ganger å ta livet mitt, og jeg har mistet så kontrollen at jeg til og med har prøvd med ansatte i rommet bare fordi livet er så uutholdelig at jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn å slippe unna..
Jeg har blitt tvunget på skjermet, lagt i belter og blitt holdt i timesvis.
Jeg har switchet og switchet, latt de andre personlighetene tatt smerten jeg ikke  klarer å bære.
Jeg har skadet meg selv med alt jeg kommer over bare for å få en liten pause fra smerten innvendig fordi den har vært så vanvittig vond.

Jeg har vært gjennom denne tiden av året før.
Men den har aldri vært så vond som nå.
En ting som sikkert har gjort det er at jeg har kommet mer i kontakt med delene mine. De har begynt å vise meg sine minner. Dette er minner jeg har sluppet å bære før nå..

Okai.. Tårene har begynt å renne og kontrollen over pusten er over skog og hei, men… Jeg vil klare å fortelle, jeg trenger å klare å fortelle..

Det var noen uker hvert år fra jeg var 8 til jeg var 12 som slangen skulle være barnevakt. Mellom midten av oktober og midten av november. Det var aldri en hel måned, men det var perioden ukene var i.

De ukene var jeg låst nede i kjelleren

Det var en kald, mørk og fuktig jordkjeller. Det var mus.
Det var ikke toalett. Jeg hadde en bøtte som han tømte annenhver dag om jeg var heldig. Jeg fikk lite mat. Den maten jeg fikk måtte jeg «jobbe for», det vil si å  være med på overgrepene og gjøre det de ville frivillig..
Det var mange folk innom.
Overgrepene var daglige, men noen ganger var det heldigvis bare han.
Noen ganger kunne det være opptil 10 menn i gruppevoldtektene.
Mine minner har alltid vært stykkevis. Det er etter at personlighetene har begynt å dele sine minner at jeg har fått styr på hvor lenge det var og litt mer om hva som skjedde.

Okai. Det var nok for i dag. Jeg klarer ikke mer i dag. Jeg har snakket innover som jeg har lært og spurt delene med de verste minnene om de kan skrive de ned. Jeg har noen minner skrevet ned.
Kanskje jeg klarer å dele de snart.
Okai. Puh. Nok.
Takk at du tåler meg.

«Du er trygg»

Jeg kjenner det kalde kjellergulvet under meg, jorda mellom tærne. Fire sterke armer holder meg fast. Jeg prøver å komme meg løs, men har ikke sjans. Den forhatte knirkingen i trappa ned mot meg blir høyere og høyere. Jeg lukter alkoholen og ånden hans i det han nærmer seg ansiktet mitt. Smertene i underlivet er uutholdelige. Jeg skriker etter hjelp og spreller enda mer.
Plutselig tar den ene armen som holder meg hånden min, og begynner å klemme med korte intervaller. Jeg hører en stemme langt unna.
«Fragile, du er trygg»
Jeg skvetter å spreller mer for å komme meg løs.
«Hør på stemmen min og kjenn at jeg klemmer i hånden din. Fokuser på at dette hadde du ikke i kjelleren, du er ikke i kjelleren nå.»
Sakte men sikkert begynner jeg  å forstå hvor jeg egentlig er.
«Du er på psykethuset, du er trygg» Sier stemmen igjen.
Denne gangen kjenner jeg den igjen. Det er stemmen til P. Det er han og M som holder meg. Smerten i ryggen og hodet slår meg og jeg vrir meg i smerte.
«Du slo ryggen og hodet ganske hardt» sier M og tørker svette fra panna mi.
Jeg ligger på ryggen på rommet mitt på psykehuset. Jeg tar en rask titt på klokka på veggen og ser at jeg har ligget på gulvet og blitt holdt i halvannen time. Pusten er ute av kontroll og tårene renner. Jeg prøver å komme meg løs, men de fortsetter å holde. Jeg prøver å forsikre meg om og om igjen hvor jeg er, og ikke minst når jeg er. Flashbackene blir så virkelig at jeg ser de like godt som det jeg ser rundt meg. Luktene til Slangen begynner å rive i nesa, jeg hører han lukker døra etter seg, og takket være en god dose dissosiasjon er jeg rett tilbake i et av overgrepene igjen. Jeg blir holdt fast, jeg trygler de om å ikke tvinge meg, at jeg ikke vil. Jeg sparker og prøver å rive meg løs, men grepene blir bare hardere. Jeg kjenner smertene komme tilbake, er helt tilbake.
Dette skjedde om og om igjen i går..
Jeg switchet flere ganger.. Noen ganger til små barn som bare ville ha bamsen, en gang til en som var mer utagerende enn det jeg var.
Legen satt med meg halvtimes tid. Hun ville ha meg til å telle ting eller fortelle om dagen min.. Hjalp ikke noe særlig, men hun var veldig søt.
De snakket litt om at de egentlig burde lagt meg i belter.
Jeg vet ikke.. Jeg har sagt før at hvis jeg må bli holdt lenge er det bedre med belter, fordi det å bli holdt fast av folk er veldig re-traumatiserende for meg. Likevel ble det litt godt i går å ha hender å holde i. Jeg vet ikke.. På akutt psyk ble det belter hvis jeg ble holdt mer enn 5-10 min. De har tydeligvis ingen lignende retningslinjer på det her.

Nå sitter jeg tilbake på fotfølging..

Merker ikke så veldig forskjell.. Ette ren måned med fotfølging ble jeg tatt av den forrige uke. Etter et selvmordsforsøk ble jeg satt tilbake, men etter et døgns tid ble jeg satt tilbake til det vanlige; hvert tiende minutt.
Men hvertfall kveldene den siste halve uka har jeg vært så dårlig at jeg ikke har fått være alene. Blitt mange desperate forsøk på å dø.
Det høres sikkert dumt ut, det er å prøve å strangulere seg mens det sitter noen i rommet. Lett å bli dømt for oppmerksomhets søking.
Men jeg vil forklare…
La oss si at du er i et brennende hus. Den eneste måten du har å overleve på er å hoppe 10 meter over flammehavet til neste sted å sette bena på. Hodet ditt skjønner at du ikke klarer å hoppe 10 meter, men jeg tror de færreste bare ville satt seg ned og ventet på å dø. De fleste ville prøvd å hoppe ,selv om  hodet skjønner at det ikke går er nok instinktet sterkt nok til at man gjør det man kan for å prøve å overleve.
Litt slik blir det med meg.
Dødsønsket blir så sterkt at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å prøve. Selv om fornuften sier; «det er to stk i rommet, selv om du klarer å strangulere klarer du ikke å dø så lenge de er her», skriker kroppen; «må ut av denne smerten, MÅ ut av denne smerten», og trangen til å slippe unna det vonde blir så sterk at jeg klarer ikke la være å prøve.
Heldigvis har jeg hatt noen gode kontakter som har forstått dette. Nattevakt JK har måttet true med å dra meg inn på skjermet, men måten han sier det på viser at han forstår. På gamle sykehuset fikk jeg bare høre; «hvis ikke du tar deg sammen og slutter med det tullet blir det skjerming eller belter», mens JK bekreftet at han visste at dette var vanskelig og utenfor min kontroll, men hvis vi sammen klarte å få kontroll måtte de ta meg ut av rommet fordi det var så mye jeg kunne skade meg selv med der.
P er også veldig grei, han bekrefter stadig at ingen vet hvor mye jeg kjemper, men at han vet hvor vanskelig det er og at jeg gjør alt jeg kan for å få kontroll over selvmordsimpulsene.
Jeg har også en tendens til å ikke klare å slutte å si unnskyld mellom slagene, fordi fornuften da hersker og jeg vet hvor dumt det er å holde på slik. Han sier også om og om igjen at det ikke er  nødvendig å si unnskyld, at dette er ikke noe noen laster meg for, at det ikke er jeg som ikke strekker til, men at med mine forutsetninger er ikke dette noe jeg klarer akkurat nå.
Det er klart det er farlig hvis jeg begynner å falle tilbake på dette; jeg kan ikke noe for det, det bare er sånn. Kommer ikke til å gjøre det. Med en gang kontrollen er tilbake fokuserer vi på at dette kommer til å gå bedre og bedre for hver gang, at jo hardere jeg jobber, jo lettere kommer det til å bli..

Er full av blåmerker og har vondt over alt etter å ha ligget på gulvet og prøvde å komme meg bort fra sterke hender i over 2 timer i går.
Nå håper jeg bare virkelig at ikveld ikke blir like ille..

«Du er trygg»

Kan ikke huske sist gang jeg følte meg trygg..

Men uansett hvor forbanna jeg er for at jeg er her på tvang,
er jeg glad jeg ikke var alene i går..

Jeg ville jo bare være frisk..

Fra tidlig barneskole var tankene om at det kunne ikke bare være meg..
Jeg tenkte at alle måtte jo ha det sånn..
Alle hadde vel hemmelige stemmer på innsiden..
Alle hadde vel dager de ikke husket noe av,
gjort ting de ikke husket at de gjorde..
Det fantes vel ingen foreldre som egentlig brydde seg om barna sine,
foreldrene jeg så tullet sikkert bare,
de slo garantert barna sine når jeg forlot huset.
Alle hadde vel slemme hemmeligheter…
Alle hadde vel blåmerker å skjule, eller blod fra det forbudte stedet.
De måtte vel være med på slemme leker de og,
gjøre ekle ting for å gjøre de voksne glade.
Det var vel ingen som virkelig hadde det bra inni seg..

Eller…?

Men etterhvert som jeg ble eldre skjønte jeg at ikke de rundt meg hadde Slanger i livet sitt. At de fikk gode ting hjemme.
At de ikke ble slått eller voldtatt.
Jeg så også at Slangen var så snill med de andre barna.
Han slo ikke de, de måtte ikke leke slemme leker med han, de  lekte snille leker sammen.
Jeg ble reddere og reddere i det jeg forsto at grunnen dette vonde som skjedde ikke handlet om han, det handlet om meg!

Jeg tror nesten at jeg var mer redd enn han for at noen skulle finne ut av det.
Det var jo jeg som dro dette frem i han! Det var ikke han som var slem,
det var jeg!
Og ikke minst.
Grunnen til at han valgte meg var jo at jeg var verdiløs.
Jeg ville ikke at noen flere skulle skjønne det!
Ingen kunne få vite hvor ekkel, mislykket, slem,
fæl og verdiløs jeg var.
Ingen kunne få vite!
Jeg ville jo bare være normal..
Jeg ville være som de andre barna..
Jeg ville jo bare være frisk..!

Men barna på skolen hadde oppdaget det også..
De ropte æsj med en gang jeg kom inn i rommet.
Guttene gav meg tips om hvordan jeg skulle ta livet mitt.
Jentene mobber som bare jenter kan, blikkene, kroppsspråket og baksnakkingen.
Jeg ble fortalt hver dag hvor stygg jeg var.
Jeg hadde ingen venner..
På ungdomsskolen ble det verre.
De begynte å bli fysiske.
I 2 år ble jeg kastet ut av klasserommet hvert friminutt,
fordi de sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.
Lærerne begynte å merke det.
De sa ifra til pappa, men han sa at det var klart de mobbet,
sånn som jeg var..
Da nektet jeg enda mer ovenfor lærere og hjemme.
Sa jeg var med på det, at vi bare tullet.
Ville ikke at flere voksne skulle skjønne hvor
dum, teit, feit, verdiløs, mislykket og stygg jeg var.
Hvis de voksne skjønte det,
så kom de sikkert til å voldta og slå de også.
Det var jo det jeg fortjente, jeg visste det.

Smilet ble klistret på..
Ingen skulle få se..

Etter hvert kom også delene som hadde i oppgave å late som de var meg. Mange av de andre delene svarte på mitt navn. Ingen måtte skjønne noe..
Jeg ville jo bare være frisk..

Etterhvert var det ikke bare folk rundt meg jeg trengte å føle meg frisk ovenfor, det ble meg selv også.. Jeg hadde en blogg der jeg skrev anonymt om vanskeligheter, men til og med der løy jeg for å være friskere..
Jeg sa jeg bare hadde skadet siden jeg var 16..
Jeg sa ikke et ord om seksuelle overgrep.
Jeg ville jo bare være frisk..

Jeg jobbet så hardt for å være normal, virke frisk at jeg kom ikke inn i psykiatrien før jeg var 19.. Det første halve året var jeg innom utrolig mange behandlere, pluss psykehuset.
Mange av de sa at symptomene mine lignet noen som hadde blitt seksuelt misbrukt. Jeg blånektet.
Jeg ville jo bare være frisk..

Etter at jeg trodde alle hadde stemmer på innsiden, perioder de ikke husket noe av og fått beskjed om at en har oppført seg anderledes fortrengte jeg bare det.
Lenge.
Nektet å forholde meg til det.
Nektet for folk som mente det..
Mange av delene responderte fortsatt på mitt navn.
Men i vinter sa noe bang. Jeg vet ikke hva, men plutselig gikk ikke delene med på å bli forvekslet med meg lengre.
Den som ble lagt mest merke til var Lise.
Jeg ble spurt av de på psykehuset.
Jeg ble også utredet på Modum bad, traume avdelingen.
Der begynte jeg for første gang å inkludere litt i hva som hadde foregått hele livet mitt. Men jeg sa lite, veldig lite.
Jeg hadde begynt å være med på lasset til Lise..
Jeg satt lissom i baksetet mens hun styrte.
Jeg fikk med meg alt som skjedde, jeg hadde bare ingen styring.
Det var dette jeg begynte å dele med psykologen som utredet meg.
At jeg gjorde ting som feks falle på isen for så å sette meg ned å gråte.
Men det var kun Lise jeg innrømte ovenfor henne..
Det var ikke før innleggelsen i Mai at jeg begynte å være ærlig om flere av delene med psykolog A. Og da fortalte jeg heller ikke om alle.

Jeg tar meg selv i å fortsatt dysse det ned.. Snakket med en kamerat her om dagen.. Snakket for første gang med han om delene.. Han spør hvor mange det er. Jeg sier 20-25. At jeg vet om va 20, men vet det er fler. Sa jeg.
Sannheten er at jeg vet om minst 25.

Jeg vil kunne klare å være ærlig, samtidig som et ønske er sterkere.
Jeg vil bare være som de andre rundt meg..
Jeg vil jo bare være normal..


Jeg vil jo bare være frisk!

Fælt bursdagsminne..

Det er bursdagen min i disse tider.. Jeg liker det ikke.. Enda flere vanskelige minner å snakke om.. Det er ikke dette som er det den tøffe Hemmeligheten for tiden, men det blir tøft nok..
Dette er et minne jeg skrev forrige bursdagen min.. Skriving har jo vært en måte å få ut ting på, få minnene på plass. Jeg har aldri delt dette jeg har skrevet her med noen, men nå har jeg endelig noen å dele det med. Dette kan være veldig sterk lesning, noe er detaljert. Mange synes sikkert det er for detaljert, men det som hjelper meg er å sette ord på detaljene, flytte de ut av hodet. Jeg har også fått anbefalt av incestsenteret å skrive dette ned, har også lest lignende skildringer hos andre bloggere som har fått ting ut av å skrive på denne måten. Igjen, dette er den tøffe og ærlige skildringen av et overgrep, det er  ikke for alle.. Hvis du er i tvil om dette kan trigge egne traumer kan det være lurt å hoppe over denne posten.. Da ordene «jeg» og «meg» blir for tøffe, forteller jeg historien fra den lille jentas synsvinkel, det blir lettere da, jeg trenger å distansere meg litt,,
Til resten; takk at du tåler meg..

Hun hørte stemmen hans rope på henne. Stemmen får blodet til å stivne og kroppen til å skjelve. Hun later som hun ikke hører han, og fortsetter på huska. Stemmen kommer igjen, sintere denne gangen. Nei. Hun svelger tungt og går mot han. Hun ser nervøst etter tegn, hun  vet det er den skumle tiden på døgnet, døgnet med flaskene. Hun ser en flaske med noe blankt i, og stopper fortvilet opp. Men  et blikk fra han gjør at hun ikke tørr å gjøre noe annet enn å komme. Men da han lukker døren etter seg blir ansiktet mildt.
“Tenk at du blir 9 år i dag! Gratulerer med dagen, jenta mi,” sier han og gir henne en stor klem. Hun holder pusten og venter på at hånden skal gå under kjolen, men det gjør den ikke. Pusten slippes ut i et lettet sukk.
“Jeg har en bursdagsgave til deg”, sier han og smiler det slemme smilet. “Det er en overraskelsefest!” Han smiler lurt. “Nå er det ingen overraskelse lengre, men dette skal bli så fint! Det er mange her som gleder seg til å se deg!”
Hun tittet opp med litt forventning. Hadde noen gjort noe sånt for henne? Var det noen som var glad i henne allikevel? Noen som likte henne nok til å feire bursdagen hennes? Frykten satt i magen, minnene av alle de slemme lekene til Slangen dukket opp, men den lille forventningen skyldte det bort.. Det var alt hun rakk og tenke før han tok henne i hånden og dro  henne mot stua. Hun sitret i forventning, men det var ingen der. Plutselig skjønte  hun hvor de var på vei. Kjelleren! Det farlige stedet!! Hun begynte å kjempe imot, men han var alt for sterk. Kjellerlukt blandet med alkohol møtte henne da han åpnet døren. Han dro henne ned trappa og dyttet henne de siste trinnene. Hun falt ned på den kalde møkkete betongen. Hun var rask med å gjemme seg bak den sitge-lignende trappa som gikk fra overetasjen. Hun tittet forsiktig frem, mens hun telte mennene som stod der. Det var 9 stykker, 10 med Slangen.. Noen hadde hun sett før, men de fleste ikke. Alle så på henne, alle hadde slemme smil.
“Kom frem da, fittemor” Stemmen til Slangen er sint igjen nå. Hun la hodet mellom knærne og lekte usynlighetsleken. Plutselig tar noen tak i håret hennes og drar henne frem.
“Husker du hva som skjedde forrige gang du ikke ville kle av deg, da genseren din ble ødelagt fordi du ikke gjorde som jeg sa?”
Hun nikker med tårene i øynene, og husker at for to dager siden ble hun slått da hun kom hjem, fordi genseren var ødelagt.
Krevende øyne så på henne. “Skal du kle av deg selv, eller må jeg bli sint som sist gang?!?”
Øynene ble overfylt av tårer.
“Jeg vil ikke, vær så snill å ikke tving meg” Stemmen klarer nesten ikke bære ordene.  “Vær så snill!
Slangen gidder ikke vente på svar, han griper den ene armen mens han begynner å rive av henne jakka. En av mennene tar av seg buksene og tar frem den store stygge og begynner å dra i den. Hun prøver å rope på hjelp, men den ene mannen slår henne så hardt at det føles som om hun kommer til å besvime. Det kommer en til for å hjelpe, den slemme flaske-ånden puster henne i fjeset. Når hun er helt naken blir hun slengt i et hjørne. Hun skalv, ikke bare i frykt lengre, men gulvet er så fryktelig kaldt. Hun titter skremt bort på de. Hun ser at mange av de har drukket veldig mye av flaskene.
“Nå, få se hva hun er god til” snøvler en av de og kommer mot henne. Han trekker ned buksen og det store slemme kommer frem.
“Du vet hva du skal gjøre?” Sa Slangen strengt.
Hun kniper igjen munnen alt hun hadde, ville ikke ha det store slemme i munnen. Hun venter et slag, men mannen bare ler. “Trodde du at du var smart nå?” Han tar fingrene sine og kniper nesa hennes. Hun vil fortsatt ikke lukke opp munnen, men lungene skriker etter luft, og i det sekundet hun må åpne munnen etter luft stikker han den inn. Hun brekker seg, men han bare fortsetter. Plutselig ser hun en til komme mot henne med buksene  nede. Han løfter rumpa hennes så hun står på alle fire før han drar ned buksen og trusen sin. Han går bak henne, og hun kjenner kalde hender spre rumpeballene hennes, og det føles ut som om hun eksploderer da han dytter hans store farlige inn i henne. Hun prøver å skrike, men da han foran tetter luften, og  smerte og brekninger kaster hun opp. Mannen foran bruker kneet til å sparke henne i magen. Hun faller i det pusten blir slått ut av henne. Hun hører han bak banner i det han faller ut av henne. Mannen foran tar henne etter håret og drar henne opp til alle fire igjen slik at den slemme mannen bak kan trenge inn i henne igjen. Slangen ser på henne med det skumle blikket som sier mye om hva som kommer til å skje med  henne hvis hun våger å skrike. Hun biter leppa så hardt hun bare kan i det han stikker det store slemme inn i rompa igjen. Mannen hun kastet opp på slår henne, i ansiktet denne gangen.
«Jeg har fått spy på pikken, din jævla hore! Slikk det av!»
Hun ser på han med tårer i øyene og ber han; vær så snill, la meg slippe!
Slangen ser på henne.
«Gjør du det skal du få gå rett etterpå, okai?»
Tårene blander seg med oppkastet i ansiktet  hennes mens hun gjør som han sa. Smaken fikk henne til å brekke seg enda mer, men hun klarte å ikke kaste opp en gang til. Da den var ren stakk han den inn i munnen hennes igjen og holdt på til det hvite ekle kom. Den slemme mannen bak er heldigvis ferdig. Hun satt seg opp, glad for at hun var ferdig. Hun begynte å trekke på seg buksa, men Slangen stoppet henne.
«Hva tror du at du driver med?!»
Hun kjente redselen nesten kvelte henne.
«M-men du sa, d-du s-sa at je-jeg kunne  gå!» Storet hun. Hun tok seg sammen og så på han med bedende øyne. «Du sa jeg fikk gå hvis jeg gjorde som du sa!»
Slangen tar en slurk av flaska før det slemme smilet kom.
«Hva trodde du? Du er faen ikke ferdig enda!»
Han løfter den lille kroppen hennes opp og legger den på det gamle møkkete bordet. Han nikker til en som tar armene hennes  og holder de fast over hodet hennes. Første kommer og stikker det farlige inni i henne. Hun lukker øyene og tenker på følelsen hun hadde når hun trodde de hadde en fest for henne. Hun tenkte på hvordan hun skulle ønske bursdagen hennes hadde vært. Hun merker at mannen trekker seg ut, at det ekle hvite blander seg med blodet nedover lårene hennes. Da neste mann trenger seg inn begynner hun å slå hodet i bordet. Prøver å få en annen smerte å fokusere på,og kanskje – bare kanskje, hvis hun begynte å blø, kanskje de da ville syns hun var ekkel og slutte. Men da satt deg seg en over henne og stakk det store farlige inn i munnen hennes samtidig som noen presset seg inn i rumpa. Da forsvinner hun inn i det trygge mørket.
Det neste hun husker at det hvite ekle treffer ansiktet hennes. Hun ser ned og ser at den siste i køen av mennene akkurat hadde trukket seg ut. Hun er forvirret men takknemlig for at hun ikke husket det de andre 7 hadde gjort.

I det de andre forlater kjelleren faller hun om i smerter og gråt. Slangen kommer bort til henne.
«Det hadde ikke vært så vondt hvis du hadde vært flinkere. Du vet hva som kommer til  å skje hvis du forteller dette til noen? De kommer til å skjønne hvor ekkel du er som har vært med på noe sånt, de kommer til å forlate deg! Dessuten vet de vi aldri ville gjort dette mot noen som var verdt noe, du vil vel ikke at flere skal skjønne hvor verdiløs du er? De som ikke forlater deg
kommer til å misbruke deg og.»

Blikket  ble plutselig mildere, og han hjelper henne å ta på buksa.
«Dessuten gjør jeg dette fordi jeg er glad i deg, du vet det, ikke sant?

Gratulerer med 9 års dagen da, jenta mi..»

Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengede deler..

Livet er fortsatt utrolig vanskelig..

På torsdag var det et nytt selvmordsforsøk. Jeg hadde fortføling, men de pleier jo å sitte utenfor døren med døren oppe! Men ikke da, de mente jeg var for dårlig, så de satt seg på rommet.. Som vanlig lå jeg under pulten(det eneste stedet på rommet mitt jeg klarer å være for tiden), men jeg hadde lagt meg med ryggen til de. Jeg hadde lurt unna en liten glass bit fra de 3 sekundene jeg hadde før noen stormet inn etter meg noen timer tidligere. Jeg visste hva håpet på å klare, så før jeg gjorde det tok jeg en telefonrunde til en rekke venner.  Jeg prøvde meg på pulsåren på halsen, men jeg hadde lite tid og en dårlig glassbit. Dessuten overrasker det meg alltid hvor dypt man må ned. Jeg ble tatt og dratt ut. Jeg ble så fortvilet, skrek og gråt om hverandre. Ble holdt fast til legen kom. Som jeg forklarte forrige innlegg er det utrolig vanskelig for meg at andre påfører meg smerte det, nå minner meg for mye om overgripssituasjon, så jeg ville ikke sy. Legen sa at fordi det spriket ca 3 cm vurderte han å sy på nødrett, men da han så hvor vanskelig det hadde blitt for meg slapp jeg, men han måtte få lov til å lukke det så mye det gikk med strips. Men da han skulle ta på meg fikk jeg så panikk at jeg havnet i hjørnet, hvor jeg switchet. Jeg husker ikke noe før jeg var på rommet igjen, men kontakten min forklarte hva som hadde skjedd, og det virket som om det var Skremt på 5 år som var fremme. Hun hadde sagt om og om igjen; «ingen ta på kroppen, ingen ta på kroppen».. Hun hadde sagt at bare slemme hender tok på kroppen, hun hadde aldri opplevd snille, så hun ville ikke at noen skulle ta på henne. Men midt i det hele kommer forventningene om at det kommer til å skje. Hun spurte om hun var nødt til å leke leker med det slemme stedet, og om hun vær så snill kunne slippe å kle av seg. Det tok tid, men til slutt hadde de klart å overbevise henne om at ingen skulle leke slemme leker, hun skulle bare få plaster og så være ferdig. Noen rev opp stripsene i løpet av natta. Jeg vet ikke hvem.

Jeg hadde klaget til kontroll kommisjonen, så fredag fikk jeg en advokat på besøk. Jeg hadde så angst at jeg visste ikke hvilke ben jeg skulle stå på. I begynnelsen pratet han mest. Så begynte spørsmålene rundt meg. Han spurte litt om historien min og psykehus innleggelser. At jeg har vært på tvang stort sett hele tiden i et halvt år, både på akutt psyk og almenn psyk, og at jeg hadde vært veldig nære ved å dø noen ganger det siste halve året. Jeg forklarte at grunnen til klagen var jo at jeg ville bli tatt av tvangen slik at jeg kunne skrive meg ut. Jeg hadde vurdert å juge opp grunner til at jeg ikke burde være her (at jeg ble dårligere av å være her, at de hadde satt feil diagnose, at jeg trengte mer ansvar), men jeg visste at han kom til å få høre psykehuset versjon uansett. Så jeg valgte å være ærlig og sa at uansett hva jeg sier til psykehuset vet jeg at de vet at den eneste grunnen til at jeg vil ut er for å ta selvmord. Da sa han at det var 99% sikkert at kontroll kommusjonen kom til å avvise klagen, men at det var 1% tvil, fordi jeg hadde vel ingen hallusinasjoner(jeg hadde forklart at jeg aldri har vært psykotisk), men da måtte jeg jo innrømme at jeg har dissosiative hallusinasjoner. Da sa han at han var helt sikker på at de ville avvise. Å håpe på å bli skrevet ut var som å gå ut i vannet og håpe på å ikke bli våt. Men han sa også at vi kan godt klage, bare for min del, at jeg skal få muligheten til å høre en skikkelig begrunnelse for hvorfor jeg er her.
Vi snakket også  litt om annmeldelse av Slangen, men han måtte innrømme at fordi ingen visste er det lite sansynliget for at det går igjenom. Jeg sa jeg følte jeg skyldte mulige fremtidige offere å annmelde, men han sa at det gjorde jeg ikke. Jeg er ikke helt enig, men det var godt han sa det..

Dagene blir stort sett tilbrakt under pulten. Jeg sliter så fælt med å ikke ha noen å prate med ang den skumle hemmeligheten.. Den tærer noe enormt, spesielt fordi ukene der de traumene skjedde nærmer seg med stormskritt.. Minus et par dagger har jeg hatt fotfølge i halvannen uke, det tærer. Men noe av det vanskelige er at de har besemt seg for å nesten bare sette faste på meg, fordi de vil ha fagpersoner fordi jeg er så mye dårlig. Det er en god tanke, men jeg har vært mest med ekstravakter.. Så det blir veldig mange kontakter jeg egentlig aldri har pratet med vanskelige ting med what so ever.
Noe av det som irriterer meg i psykiatrien er at det er så mange som forventer at vi som pasienter skal åpne oss for hvem som helst bare fordi de er på jobb.. Flere sier at jeg må jo bare snakke med de som er på jobb når jeg har det vanskelig. Jeg prøvde å si til psykolog I at det er vanskelig å skulle snakke med folk jeg ikke er trygge på. Bare at de er kontakten min betyr ikke at jeg klarer å åpne meg for de. Spurte henne om hun syns det var naturlig for henne og plutselig skulle snakke om sine mest sårbare ting med noen man hadde bare sett i gangene. Hun sier bare at alle vil jo hjelpe, jeg må jo bare bruke de. Jeg gir snart opp den dama. Det er sikkert sant at alle vil hjelpe, men det er da ikke lett å skulle åpne seg for noen man har vært med 2 kvelder bare fordi de er på jobb! Ingen ville forventet det av noen i noen annen setting enn i psykiatrien.
Men, ja, uansett, ting blir tyngre og tyngre.. I går var jeg nesten ikke til stede, jeg switchet fra morgen til kveld..

Jeg merker også at mange av de sinte personlighetene har kommet nærmere overflaten. Tror ikke jeg har switcet helt til noen sinte på noen dager, men de påvirker meg så veldig, jeg blir så fryktelig lett sint av bagateller. Hadde en kontakt i dag som smatter hver gang hun åpner munnen, og jeg hadde lyst til  å skrike til henne. Utrolig ubehagelig å kjenne på et sånt sinne. Og jeg klarer ikke la det ligge heller, jeg går og er små irritert på folk over ingenting.. Jeg har forlatt samtaler med psykolog I i sinne 2 ganger denne uken. Jeg syns fortsatt jeg hadde grunn til å reagere på hva som ble sagt, men jeg har aldri vært den typen som blir så sint at det koker over. Vil ha de ned igjen..

Det er også flere under overflaten som minner meg veldig mye om hemmeligheten.. Gir meg bilder av hva de opplevde de ukene, minner meg på følelser, lukter, smerter fra disse spesifike traumatiske ukene.

Og oppå alt dette er det bursdagen min snart.. Og Slangen gjorde ofte slemme ting da, han tok alt som en anledning til å misbruke, men spesielt bursdager.. Første gruppevoldtekten var på 9 årsdagen min.. Har skrevet noe om det for et års tid siden, skal se om jeg klarer å poste det senere…