(Kan trigge)
Det ble endelig mørkt.. Det neste jeg hører er alarmen som uler, raske skritt og masse stressede stemmer. Jeg hiver etter pusten mellom hostene som kommer pga tiden jeg har vært uten luft. Det står 6 stk inne på rommet mitt.
En av sommervikarene, P sitter på gulvet med
meg og stryker meg lett på armen mens han prøver å roe meg.
Tårene renner og jeg skriker ut;
kan dere ikke bare la meg dø snart?!?
Som dere skjønner går det ikke så greit for tiden.. Selvmordstankene har meldt seg tilbake på fult.. Det første jeg beskrev her skjedde i går.. Jeg hadde først kuttet uten å komme dypt nok med det sløve glasskåret og prøvde deretter å henge meg.
De siste tre dagene har jeg hatt folk med meg 24/7, selv om jeg ble satt av fotfølging på tirsdag.. Jeg skrev denne frustrasjonsposten på torsdag;
«Jeg har jobbet så hardt for å smile, le, være aktiv, ALT for å bare få 10 min alene på do. Jeg har fått nok, jeg vil ikke mer! Jeg er ferdig, livet er ikke noe for meg lengre.. Jeg føler jeg jobber mer enn noen sinne for å vise at det går bra.
Men kontaktene mine ser gjennom skuespillet mitt i dag. Så mange ganger har jeg klart å overbevise de om å få være alene på do for å skade, men i dag, når jeg endelig har mulighet til å dø, da slipper de meg ikke ute av syne.. CRAP!!!!
De sitter inne på rommet mitt, lar meg ikke gjøre noe alene. De sier de tror jeg faker, De sier de ser det på meg.. På meg?? Jeg har ikke gjort noe annet enn å smile jo! M sa i stad at hun trodde at det var noe jeg prøvde å dekke. Jeg blunket bort tårene og smilte bredt og sa jeg hadde det fint.. Jeg har snaket om fremtiden, alt jeg «vil» gjøre, i håp om at de ikke oppfatter meg som suicidal..
Av alle gangene de har trodd på det falske smilet de hule ordene,
hvorfor skal de ikke tro det nå, når jeg trenger å dø? CRAP!!»
Jeg har smilt mine største smil,
ledd mine høyeste lattere.
Men bak falske smil og hul latter har øyene mine forblitt tomme..
Jeg har snakket mye om at det går bedre, at jeg ikke vil dø hele tiden lengre. Jeg har hatt mine tilbakefall, for noen uker siden var det 4 forsøk på 3 dager.. Men for det meste har jeg smilt, holdt meg unna skading og selvmordsforsøk, gjort det jeg kan for å vise hvor «bra» det går. Snakket mye om dødsønsket og jeg har som sagt formidlet at det går bedre.. Jeg har jobbet beinhardt for at de skal tro at det går bedre, at de skal slippe opp slik at jeg får mulighet til å prøve..
På mandag gikk det ikke lengre.. I samtale med vikar P falt forsvaret sammen.
Smilet nådde ikke øyene, kroppspråket klarte ikke følge med ordene og løgnene ble for tomme. Vi snakket litt om hva som gjorde at det er så ille nå.. Jeg tror det har med den indre veggen å gjøre.. For dere som ikke har hørt det bildet før; det går ut på at alle har en indre vegg som skiller oss fra de vanskelige tingene.. Denne veggen kan bli tynnere av ting som stress, lite søvn, lite mat, dårlige opplevelser, osv.. Jeg tror ikke det har skjedd noe nytt. Jeg tror bare at veggen min har blitt så tynn.. Jeg har ikke sovet mer enn rundt 3 timer hver natt de siste 6 nettene. Jeg kaster opp mye, ergo jeg beholder ikke mye mat. Men det som sliter mest på veggen tror jeg må være en medpasient.. Vi er skjermet sammen, så vi er lissom litt oppå hverandre hele tiden.. Hun er veldig paranoid, hun tror jeg er inne på rommet hennes og stjeler ting eller tenner på, så hun skriker til meg sikkert en gang i timen der hun beskylder meg og kaller meg lesbisk hore og det som verre er.. Hun er egentlig sint på alle, det er vel for tiden bare 2 ansatte som hun tåler.. Men jeg blir så fryktelig sliten at roping og DRIT høy musikk 24/7. Det gjør veggen min tynn, og jeg tror det er det som har gjort ting vanskelig de siste ukene. Forsvaret mitt er lik null, jeg orker ikke kjempe lengre. Jeg er så vanvittig sliten :( Alt jeg ser er en enorm stor bakke og ingen grunn til å gå den. Jeg klarer ikke tro at jeg kommer til å bli frisk nok til å få en fin jobb, at jeg kommer til å finne noen mann som vil ha meg, at de barna jeg har drømt om aldri kommer til å komme.. Det an sammenlignes litt med om jeg sier til deg at du skal få en stratos av meg hvis du går fra Oslo til Trondheim. Du gidder ikke gå nesten 50 mil for å få en stratos! Det er der jeg er nå.. Jeg ser bare en kjempelang bakke og ingen grunn til å gå den :(
Jeg hadde skrevet brev, jeg hadde tatt ut penger til mamma fordi jeg skyldte henne penger, jeg hadde forberedt badet, hvem som skulle følge meg opp. Likevel gikk det ikke. Nå sitter jeg uten tilgang på rommet og resten av avdelingen (er på innerste skjermet) uten utgang og med fotfølging. Jeg har bare meg selv å takke, men det var ikke slik det var meningen det skulle bli. Ikke i det hele tatt :( Det var jo meningen at jeg ikke
Mange ville nok tenke at jeg nå har fullstendig feil holdning. At de her prøver å gi meg hjelp og jeg tar ikke imot.. At jeg har gitt opp, at jeg bare kan takke meg selv.. Da vil jeg gjerne minne om at jeg ikke har skrevet om selvmord siden midten av mai.. Jeg jobber beinhardt!
Dette er mitt fristed hvor jeg trenger å skrive det som opptar tankene mine.. Jeg vet noen dømmer meg og mener jeg ikke prøver en gang, men jeg gjør det, og jeg orker ikke bli kritisert for det..Vanligvis kan jeg ta imot konstruktiv tilbakemelding, men akkurat på dette innlegget orker jeg faktisk ikke det.. Så jeg sier rett og slett; har du ikke noe positivt å si så hold det for deg selv.. Til resten av dere; takk for at du tåler meg..
It's a fragile life 