Monthly Archives: juli 2012

Jeg vil ikke mer..!

(Kan trigge)

Det ble endelig mørkt.. Det neste jeg hører er alarmen som uler, raske skritt og masse stressede stemmer. Jeg hiver etter pusten mellom hostene som kommer pga tiden jeg har vært uten luft. Det står 6 stk inne på rommet mitt.
En av sommervikarene, P sitter på gulvet med
meg og stryker meg lett på armen mens han prøver å roe meg.
Tårene renner og jeg skriker ut;
kan dere ikke bare la meg dø snart?!?

Som dere skjønner går det ikke så greit for tiden.. Selvmordstankene har meldt seg tilbake på fult.. Det første jeg beskrev her skjedde i går.. Jeg hadde først kuttet uten å komme dypt nok med det sløve glasskåret og prøvde deretter å henge meg.

De siste tre dagene har jeg hatt folk med meg 24/7, selv om jeg ble satt av fotfølging på tirsdag.. Jeg skrev denne frustrasjonsposten på torsdag;

«Jeg har jobbet så hardt for å smile, le, være aktiv, ALT for å bare få 10 min alene på do. Jeg har fått nok, jeg vil ikke mer! Jeg er ferdig, livet er ikke noe for meg lengre.. Jeg føler jeg jobber mer enn noen sinne for å vise at det går bra.
Men kontaktene mine ser gjennom skuespillet mitt i dag. Så mange ganger har jeg klart å overbevise de om å få være alene på do for å skade, men i dag, når jeg endelig har mulighet til å dø, da slipper de meg ikke ute av syne.. CRAP!!!!
De sitter inne på rommet mitt, lar meg ikke gjøre noe alene. De sier de tror jeg faker, De sier de ser det på meg.. På meg?? Jeg har ikke gjort noe annet enn å smile jo! M sa i stad at hun trodde at det var noe jeg prøvde å dekke. Jeg blunket bort tårene og smilte bredt og sa jeg hadde det fint.. Jeg har snaket om fremtiden, alt jeg «vil» gjøre, i håp om at de ikke oppfatter meg som suicidal..
Av alle gangene de har trodd på det falske smilet de hule ordene,
hvorfor skal de ikke tro det nå, når jeg trenger å dø? CRAP!!»

Jeg har smilt mine største smil,
ledd mine høyeste lattere.

Men bak falske smil og hul latter har øyene mine forblitt tomme..


Jeg har snakket mye om at det går bedre, at jeg ikke vil dø hele tiden lengre. Jeg har hatt mine tilbakefall, for noen uker siden var det 4 forsøk på 3 dager.. Men for det meste har jeg smilt, holdt meg unna skading og selvmordsforsøk, gjort det jeg kan for å vise hvor «bra» det går. Snakket mye om dødsønsket og jeg har som sagt formidlet at det går bedre.. Jeg har jobbet beinhardt for at de skal tro at det går bedre, at de skal slippe opp slik at jeg får mulighet til å prøve..
På mandag gikk det ikke lengre.. I samtale med vikar P falt forsvaret sammen.
Smilet nådde ikke øyene, kroppspråket klarte ikke følge med ordene og løgnene ble for tomme. Vi snakket litt om hva som gjorde at det er så ille nå.. Jeg tror det har med den indre veggen å gjøre.. For dere som ikke har hørt det bildet før; det går ut på at alle har en indre vegg som skiller oss fra de vanskelige tingene.. Denne veggen kan bli tynnere av ting som stress, lite søvn, lite mat, dårlige opplevelser, osv.. Jeg tror ikke det har skjedd noe nytt. Jeg tror bare at veggen min har blitt så tynn.. Jeg har ikke sovet mer enn rundt 3 timer hver natt de siste 6 nettene. Jeg kaster opp mye, ergo jeg beholder ikke mye mat. Men det som sliter mest på veggen tror jeg må være en medpasient.. Vi er skjermet sammen, så vi er lissom litt oppå hverandre hele tiden.. Hun er veldig paranoid, hun tror jeg er inne på rommet hennes og stjeler ting eller tenner på, så hun skriker til meg sikkert en gang i timen der hun beskylder meg og kaller meg lesbisk hore og det som verre er.. Hun er egentlig sint på alle, det er vel for tiden bare 2 ansatte som hun tåler.. Men jeg blir så fryktelig sliten at roping og DRIT høy musikk 24/7. Det gjør veggen min tynn, og jeg tror det er det som har gjort ting vanskelig de siste ukene. Forsvaret mitt er lik null, jeg orker ikke kjempe lengre. Jeg er så vanvittig sliten :( Alt jeg ser er en enorm stor bakke og ingen grunn til å gå den. Jeg klarer ikke tro at jeg kommer til å bli frisk nok til å få en fin jobb, at jeg kommer til å finne noen mann som vil ha meg, at de barna jeg har drømt om aldri kommer til å komme.. Det an sammenlignes litt med om jeg sier til deg at du skal få en stratos av meg hvis du går fra Oslo til Trondheim. Du gidder ikke gå nesten 50 mil for å få en stratos! Det er der jeg er nå.. Jeg ser bare en kjempelang bakke og ingen grunn til å gå den :(

Jeg hadde skrevet brev, jeg hadde tatt ut penger til mamma fordi jeg skyldte henne penger, jeg hadde forberedt badet, hvem som skulle følge meg opp. Likevel gikk det ikke. Nå sitter jeg uten tilgang på rommet og resten av avdelingen (er på innerste skjermet) uten utgang og med fotfølging. Jeg har bare meg selv å takke, men det var ikke slik det var meningen det skulle bli. Ikke i det hele tatt :( Det var jo meningen at jeg ikke

Mange ville nok tenke at jeg nå har fullstendig feil holdning. At de her prøver å gi meg hjelp og jeg tar ikke imot.. At jeg har gitt opp, at jeg bare kan takke meg selv.. Da vil jeg gjerne minne om at jeg ikke har skrevet om selvmord siden midten av mai.. Jeg jobber beinhardt!
Dette er mitt fristed hvor jeg trenger å skrive det som opptar tankene mine.. Jeg vet noen dømmer meg og mener jeg ikke prøver en gang, men jeg gjør det, og jeg orker ikke bli kritisert for det..Vanligvis kan jeg ta imot konstruktiv tilbakemelding, men akkurat på dette innlegget orker jeg faktisk ikke det.. Så jeg sier rett og slett; har du ikke noe positivt å si så hold det for deg selv.. Til resten av dere; takk for at du tåler meg..

Reklamer

Så du..?

Etter en hel barndom preget av overgrep og emosjonell omsorgssvikt sitter jeg igjen med mange spørsmål til de som liksom skulle sett. De som mottok mine rop om hjelp men valgte å snu seg.

Kjære barnehageonkel..

Hva tenkte du da du hørt de stygge ordene kom ut av munnen på en 5 åring? Fitte, runke, hore, hvor trodde du jeg hadde lært de fra?
Hva tenkte du da jeg med tårer hadde kastet bamsen jeg elsker over alt i verden fordi den hadde sett «den slemme hemmeligheten». Hvorfor spurte du ikke hva den hadde vært vitne til?
Hva tenkte du da jeg lydig kledde av meg første gang jeg var alene med deg? Hvorfor bad du meg bare slutte å tulle? Skjønte du at jeg var så usikker på menn at jeg var sikker på at du skulle forgripe deg på meg med en gang vi var alene?
Hva tenkte dere når regresjonen kom? Hvorfor ble den viftet bort med; store jenter gjør ikke sånn?


Kjære kona til  en av slemmingene..
Husker du da han tok meg hjem til dere? Hva tenkte du da han absolutt skulle være alene med meg, en 7 år gammel jente som han ikke kjente? Stusset du ikke på at mannen din hentet meg i bytte mot en flaske sprit og et par hundrelapper? Skjønte du at jeg ble leid ut til han?

Kjære klasseforstander..
Så du ikke hvor vettskremt jeg var når guttene i klassen kom for nære meg? Lurte du noen gang på hvorfor? Så du ikke at de var så fysiske fordi de elsket hvor mye det skremte meg? Lurte du på hvorfor jeg alltid satt utenfor klasserommet alene  og spiste i friminuttene? Visste du at jeg de andre elevene sa de mistet matlysten av hvor stygg jeg var, at jeg ikke fikk lov til å spise med de?

Kjære barnevakt..
Husker du da du sa blod i skrittet mitt og sa skarpt at jeg måtte gå å skifte bind. Skjønte du ikke at en 10åring ikke har fått mensen enda? Visste du at jeg var livredd fordi det aldri hadde blødd så mye før?

Kjære pappa..
(REDIGERT 2017. Dette innlegget ble skrevet før jeg fikk minner om pappas overgrep)
Hvorfor gikk du da jeg prøvde å fortelle deg at noen hadde vært slemme med meg? Trodde du meg ikke? Eller var jeg ikke verdt bryet?
Hvordan kunne du fortsette å slå etter at du så hvor redd deg jeg var?
Tenker du noen gang over alle de stygge tingene du har sagt til meg? At jeg er feit, stygg, verdiløs, mislykket, uten empati.. Vet du at jeg fortsatt tenker at ingen noen gang kommer til å ville gifte seg med meg fordi det var det du matet meg med gjennom barndommen? Har du tenkt over hvorfor jeg aldri var god nok for deg? Det har jeg.. Var jeg virkelig så forferdelig?

Kjære gymlærer..
Trodde du virkelig at jeg glemte gymtøy hver gang?
Hvorfor ignorerte du alle blåmerkene? Så du aldri forbi mine dårlige unnskyldninger?

Kjære rektor…
Hva tenkte du da jeg kom inn på kontoret ditt etter bråk og jeg sa jeg ikke husket hva som hadde skjedd? Skjønte du at var en av del-personlighetene som hadde bråkt? Du trodde at jeg latet som jeg ikke husket for å komme meg ut av trøbbel. Forsto du aldri at jeg faktisk fortalte sannheten?

Kjære damer i rødt..
Hva tenkte dere da dere fant meg i elva? Da jeg sa jeg hadde falt selv om jeg var midt i den. Trodde dere at jeg hadde falt, selv om jeg var rett unner den lave brua? Skjønte dere at jeg var så desperat etter å dø at jeg hadde hoppet fra den lave brua i en elv uten strøm?

Kjære Kunst og håndverk lærer..
Husker du når de teipet hele ansiktet mitt med ducktape fordi de sa jeg var så stygg at de ikke orket å se på det stygge ansiktet mitt? Visste du at jeg nesten ville la den være over ansiktet mitt fordi jeg skammet meg sånn over å være så stygg. Da jeg at jeg gråt fordi jeg var hårsår og det var vondt å fjerne tapen fra håret.. Visste du at det ikke var grunnen til at jeg gråt?

Kjære norsklærer..
Hva tenkte du når du leste mine stiler om selvmord, om vold og angst? Har du tenkt på meg i ettertid? Lurt på hvorfor jeg skrev slike stiler?

Kjære ungdomsleder..
Husker du da jeg hadde blødd igjennom etter at jeg hadde kuttet meg å armen? Husker du blikket du gav meg? Tror du ikke jeg kunne fått det bedre hvis du hadde snakket med meg og ikke bare ristet på hode og gått?

Kjære helsesøster..
Hva tenkte du når eldre venninner dro meg til deg? Når de var redde for at jeg skulle prøve å ta livet mitt.. Husker du at du sa det var et typisk rop om oppmerksomhet og at jeg måtte skjerpe meg? Hvordan hadde du reagert nå hvis du visste hva som egentlig skjedde med meg?

Kjære politimann..
Husker du da du var hjemme hos meg? Det var den natten.. Jeg hadde blitt voldtatt av M.. Jeg gikk en lang tur fordi jeg var redd han  kom til å komme tilbake. En mann hadde sett meg helt vanvittig redd, jeg skalv, og når jeg så han falt jeg sammen i frykt. Han hadde fulgt etter meg, jeg skrek at jeg allerede hadde blitt voldtatt en gang i kveld, at jeg ikke orket en gang til. Han hadde ringt politiet, så dere dukket opp hos meg.. Jeg trodde jeg skulle dø av frykt da du banket på ruta mi.. Jeg trodde dere skulle tvangsinnleggelse meg og turte ikke åpne døra. Da du sa gjennom at noen hadde ringt for å høre om det gikk greit med meg etter hva som hadde skjedd den kvelden. Jeg var likevel så redd at jeg viftet dere av gårde. Så du at jeg fulgte etter dere når dere var på vei ut? At jeg stod og så etter dere når dere kjørte av gårde? Jeg vet ikke om jeg er glad eller trist over at dere ikke så meg ombestemme meg. Men takk! Takk for at du prøvde å se meg, takk for at du syns jeg var verdt turen hjem til meg.

Var det virkelig ingen som så på meg lenge nok i barndommen min til å merke at det var noe? Merket dere ikke at jeg lå i fosterstilling bak smilet mitt?

Så dere ikke meg..?